Kategoriarkiv: Stedsutvikling

Historisk, Sons eldste historie, Stedsutvikling

Få og magre kilder om den eldste Son-historien

(Publisert 28.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim)
For den eldste historien om Son-området er de skriftlige kildene få og meget magre. Til gjengjeld gir stedsnavn et klart inntrykk av sjøens og elvas og dermed sjøfartens sentrale betydning for Son langt tilbake i tid. Og det arkeologiske materialet viser at gården Labo har vært noe langt mer enn en vanlig bondegård i tidligere tider.
(LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Det ble utført arkeologiske undersøkelser på Labo i 20059 og 2006,10 av henholdsvis Akershus fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Undersøkelsene avslørte at det hadde ligget et handelssted inne i elvemunningen i middelalderen, og trolig alt i vikingtida.
På motsatt side av elva ble det funnet spor etter brygger fra 1100–1200-tallet som må ha hørt sammen med handelsstedet. Under fotballbanen på Labo var det i vikingtiden en strand der skip kunne trekkes opp, og med en flat slette innenfor må stedet ha egnet seg utmerket til markedsplass.
Denne lokaliteten er foreløpig ikke undersøkt, men mellom dagens gårdstun på Labo Søndre og Nordre ble det funnet spor etter stolpebygde hus fra vikingtid og laftede tømmerbygninger fra middelalderen. Ett av husene skiller seg ut og viser at Labo ikke var en vanlig gård i middelalder, det har hatt hjørneildsted og sannsynligvis en kjeller.
Denne typen «byhus» er ellers kun kjent fra Gamlebyen i Oslo og andre middelalderbyer i Norge. Funn av bygningsdetaljer som vindusglasskår, også med malt dekor, viser at beboerne hadde råd til en slik kostbar luksus i en tid da dette ikke var vanlig.
Huset hadde vært i bruk fra 1200-tallet til et stykke ut på 1700-tallet, og vitnet om både handelskontakter, velstand og en urban livsstil.
I Glenneparken står denne kopien av «Labo-hesten» som ble funnet under utgravningene på Labo: Et vektlodd av bronse fra Håkon den femtes tid (1270–1319). Vekt: ca. 100 gram. Nesten 100 slike vektlodd (flest hester, men også okser og bukker) er funnet i Norden, de fleste i Østnorge, foruten ett i England (LM Arkivfoto / Svein-Strand)

Dette viser også gjenstandsfunnene, blant annet et vektlodd, formet som en hest, fra Håkon Vs tid (rundt 1300). Noen få vektlodd datert til vikingtid er også funnet, men de gir bare en indikasjon på at det har vært handel her før 1200-tallet. Importvarer som keramikk fra Siegburg i Tyskland kan knyttes til tyske handelsmenn eller kjøpmenn påvirket av den hanseatiske kulturen. påpeker forfatterne.11

– Funnene viser at det var flere praktfulle drikkebegre, både i keramikk og glass, som var i bruk på Labo. Så godt som alle de funne gjenstandene er importert og viser tydelig handelsforbindelser og velstand, tilføyer de.
STEDSNAVNET SON ER ELDRE enn tettstedet ved bukta. Det kan være meget gammelt, men forekommer første gang i et diplom fra 1410. Dokumentet omhandler salget av en part i gården Bedo eller Bædo, som skulle ligge «vider (ved) Soon a (på) Follo».12
Bedo/Bædo er dativform av Beda eller Bedja, som er det gamle navnet på Bevøya, som ligger ved nordenden av Jeløya, ved innløpet til Sonsbukta. Dette navnet var i bruk i middelalderen.13
Det synes rimelig å anta at Soon-navnet ble brukt om hele området innenfor – Sonsbukta og munningen av elva Såna, der det lå flere handelssteder. Blant annet finnes stedsnavnet Kippenes på en odde på nordøstsiden av Jeløya – på 1300-tallet, og sikkert tidligere, het det Kaupanes (handelsneset).14
Son-navnet kommer uten tvil av elvenavnet Såna. I dansketiden ble Son-navnet gjerne skrevet Sogn, og Sognehavn ble brukt som betegnelse på ladestedet Son en gang tidlig på 1600-tallet.15
Elvenavnet Såna er ikke sikkert tolket, men det kan ha betydningen «gyteelv», «den stilleflytende» eller «den som minker».
Elva har ikke bare gitt navn til Son, men også til Såner, som er et anneks til Vestby prestegjeld.16 Og ikke minst ga elva navn til Labo-gårdene.
Labo er en forkortelse av det norrøne navnet Lagarbuđ, som var i bruk i middelalderen og kanskje tidligere. Lagar er genitiv av lǫgr, som betyr vann, sjø eller elv. Det er det samme ordet som i elvenavnet Lågen, og i vårt tilfelle refererer det åpenbart til elva Såna. Buđ betydde egentlig bygning eller bosted, det kunne være en bod eller lagerbygning (som i sjøbod), men ble også brukt om et mindre bolighus.17
Arkeolog Marianne Johansson viser fram rester av en krittpipe som ble funnet under utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
LABO BETYR ALTSÅ huset eller bygningen ved elva. Labos beliggenhet ved elvemunningen og Sonsbukta ga gården en gunstig plassering i forhold til sjøfart, og elveløpet og veier langs elva og over åsene på nord- og sørsiden ga kontakt med innlandet. I eldre tider var vannstanden også noe høyere og elva bredere, slik at det var mulig å seile inn i elvemunningen.
Gården Labo er omtalt i noen få middelalderdiplomer fra 1300-tallet og framover, og i biskop Eysteins Røde bok. Men ingen av disse kildene gir noen informasjon om hva slags aktivitet det var på der på den tiden, bare navn på enkelte brukere og kanskje eiere av gården.18
Derimot er det mulig at stedsnavnet Sonakaupang, der en skipan (forordning eller påbud) ble undertegnet av kong Magnus Eriksson i desember 1342, viser til handelsstedet på Labo, men dette er den eneste kilden der dette navnet forekommer, så plasseringen er uviss.19
HANDELSSTEDET PÅ LABO har utvilsomt hatt karakter av et kontinuerlig marked i sommerhalvåret. Der har bønder fra Såner, Vestby, Hobøl og Rygge og kanskje enda lenger borte, kommet for å selge tømmer, bjelker, hoggenbord, håndsagde planker, tønnestaver og andre produkter fra deres egne skoger, og proviant til skipene fra deres egne gårder.
Det var lite penger i omløp, så det meste av varene må ha blitt omsatt i form av byttehandel. Men utenlandske kjøpmenn og skippere var mer pengesterke enn norske bønder, så tømmer og trelast har nok også blitt betalt med klingende mynt. Myntfunn fra Labo er indikasjoner på det.
Den første gangen markedet er nevnt i en skriftlig kilde, er faktisk også siste gang vi hører om det. Det skjedde i 1548, i forbindelse med en fornyelse av Oslo bys privilegier. Osloborgerne mente at «Soens marckett» var dem «til skade och aff breck».
Det må bety at den handelen som foregikk der, var betydelig og ble lagt merke til. Kronens politikk var å samle handelen i de gamle kjøpstedene og støtte dem i deres konkurranse mot yngre og mindre konkurrenter og mot handelsmenn og bønder på landsbygda. Derfor forkynte kong Frederik II at markedet i Son skulle være «aldelis affsagt (avskaffet) saa thett (det) icke mere holdes skall».20
Markedet ble altså forbudt og nedlagt med et pennestrøk, og vi hører ikke mer om det. Men da var allerede et nytt handelssted ved Sonsbukta i emning.
(Fortsettes.)

Views: 63

Ladestedet Son, Seilskuter, Sons eldste historie, Stedsutvikling

Arkeologi og historie i et gammelt ladested – Son i tverrfaglig lys

Det gamle hollandske kartet der Son er benevnt som Soen Water. Ikke veldig presist plassert, det er så. Men det er heller ikke Holmestrand (Holm Strant). Ellers er det jo å beklage at vårt publiseringsformat på WordPress ikke kan vise kartet i et større format (LM Arkivfoto)
(Publisert 27.03.24) «Son er i dag et idyllisk tettsted med småbåthavn, kaféer og gallerier. På 1500- og 1600-tallet var ladestedet Son en viktig utskipningshavn for trelast. Det framgår blant annet av betegnelsen «Soen Water» på den sørlige delen av Indre Oslofjord, på tyske og nederlandske kart fra 1500-tallet. Son hørte funksjonelt sammen med Hølen, et annet lite tettsted, tre–fire km lenger oppe langs Såna, hvis nederste del blir kalt Hølenselva.»
Dette kan vi lese i en artikkel på nettstedet Heimen.no – Arkeologi og historie i et gammelt ladested. Son i tverrfaglig lys – skrevet av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim, to arkeologer og en historiker. De arbeidet sammen for å avdekke mest mulig av Sons forhistorie og ladestedets historie fram til midten av 1700-tallet.
DET HETER AT «undersøkelsen kan betraktes som et pilotprosjekt for et tett, tverrfaglig samarbeid om utforskningen av et middelalderlig handelssted og en tidligmoderne småby». Og artikkelen fokuserer på hva dette tverrfaglige samarbeidet har gitt av «merkunnskap» om Son, spesielt for den etter-reformatoriske perioden.»
På 1600- og 1700-tallet ble de betegnet som «ladestedet Son med Hølen», og de fungerte som to deler av en typisk tidligmoderne småby på kysten av Sørøst-Norge og Agder.
Hølen hadde sagbruk, og der bodde de ledende trelasthandlerne, mens Son var havnebydelen, med en befolkning knyttet til sjøen: skippere, sjøfolk, loser, fiskere, fraktemenn, sjauere og håndverkere.
Utgravningene på Son torg samlet mange interesserte, særlig på dager da arkeolog Marianne Johannson hadde visning og orienteringer om funnene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
FORFATTERNE MENER at arkeologi og historie kan kalles søsterdisipliner, eller «gjensidige støttefag». De beskjeftiger seg begge med fortiden og søker å rekonstruere og tolke den på grunnlag av kilder, men disse kildene er av ulike slag.
– Mens historikerne arbeider mest med tekst (skriftlige kilder), er arkeologenes kilder først og fremst ting (for eksempel gjenstander og bygningsrester). Det gjør at de mange ganger kan synes å fortelle helt ulike historier. Mens de skriftlige kildene oftest kan knyttes til navngitte personer og mer eller mindre presise tidspunkt, er de arkeologiske kildene som regel anonyme og kan oftest bare dateres nokså omtrentlig.
– Begge kildetypene er imidlertid preget av at de er mangelfulle. Arkeologien påvirkes av at det er reguleringsplaner og andre offentlige eller private tiltak som styrer hvor det gjennomføres arkeologiske undersøkelser, og dermed også hvor vi finner tidligere ukjente kulturminner.
De fleste utgravninger er i tillegg innenfor et begrenset område, slik at ikke alle sammenhenger alltid kan bli undersøkt, og det er i all hovedsak kulturminner som er eldre enn 1537 som graves ut. I motsetning til dette kan historikere normalt forske på alle eksisterende (bevarte og tilgjengelige) skriftlige kilder fra et bestemt felt og en bestemt periode.
MEN PÅ DEN ANDRE SIDEN er de skriftlige kildene svært sparsomme når man beveger seg langt bakover i tid – i Norge på 1500-tallet og i middelalderen. Både arkeologer og historikere – spesielt de som arbeider med eldre historie – har derfor normalt et ønske og en ambisjon å kunne utnytte alle typer kilder i jakten på et mest mulig «fullstendig» bilde av fortiden.
– Ideelt sett burde vi derfor alle arbeide tverrfaglig – og mange av oss prøver også å gjøre det. Men det er både praktiske og prinsipielle vansker som møter de som har ambisjoner om tverrfaglighet. Fagene har -sine egne tradisjoner, metoder og teorier, sine egne termer og til dels hver sin kronologi og publiseringspraksis. Den største hindringen for en individuell tverrfaglighet er kanskje at hvert av fagene har en høyt utviklet kildekritikk som er lite kjent og enda mindre internalisert av forskere fra andre fag og disipliner.
– Dermed har mange arkeologer brukt historisk kildemateriale nokså ukritisk, mens historikere ofte har hatt vansker med å tolke arkeologiske funn og utgravningsrapporter og formulere hva de egentlig betyr. Selv om en del historikere har arkeologi i fagkretsen og vice versa, er det bare de færreste som har forskningskompetanse og -erfaring innen begge fagene. Samarbeid vil derfor normalt være den beste måten å sikre tverrfaglighet på.
Arkeologene må forholde seg til kulturminneloven. Ifølge kulturminneloven er alle kulturminner eldre enn fra år 1537 automatisk fredet. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er også automatisk fredet. Skipsfunn (sunkne båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord) eldre enn 100 år er vernet etter kulturminneloven. Årstallet 1537 markerer reformasjonen og overgangen fra middelalder til nyere tid. Alt som er fra middelalderen eller eldre er automatisk fredet.
– ET ANNET SPØRSMÅL vi kan stille oss, mener forfatterne, er hvorfor 1537 ble satt som et skille i kulturminneloven. Vår kulturminnelov fra 1978 har røtter tilbake til den første kulturminneloven som kom 1905. Både innholdet og tidspunktet for denne loven hang sammen med funnet av Osebergskipet i 1903–1904, og en tanke om at det gjaldt å hindre at kulturminner som viste en stolt norsk fortid ble fraktet ut av landet.
I arbeidet med den første kulturminneloven var nasjonale argumenter sentrale for at loven skulle bli vedtatt. Det var en liten gruppe museumsfolk, i hovedsak arkeologer, som var de fremste aktivistene bak lovgivingen. De hadde datidens historieforståelse, som handlet om ideen om en stolt norsk fortid som for alvor fikk en knekk ved reformasjonen.
Disse holdningene påvirket forståelsen av hva som var verdifull fortid og hang tett sammen med hvilke særtrekk man skulle være spesielt stolte av å framheve. De var riktig nok ikke enerådende; opprettelsen av Norsk folkemuseum og Maihaugen er eksempler på at også nærere historie etter hvert ble sett på som verdifull. Likevel er disse holdningene noe av bakgrunnen for at skillet for hva som skulle bevares ble satt til 1537, da den første kulturminneloven kom.
I tillegg til dette, påpeker forfatterne, ville det også være nødvendig med et større forvaltningsapparat og mer økonomiske ressurser hvis grensen skulle trekkes lenger fram.
– De økonomiske og praktiske argumentene kan vi fortsatt kjenne igjen, men historieforståelsen som bidro til dette skillet er for lengst gått av moten, og regelverket er i høyeste grad modent for en revidering. Det finnes likevel noen gode eksempler på etterreformatorisk byarkeologi med tverrfaglig perspektiv.
UTGRAVNINGENE I SON

Fra utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

Fra 2005 pågikk arkeologiske registreringer, undersøkelser og delvis utgravninger på Labo og Ørajordet ved Såna og på ulike lokaliteter i Son sentrum, ved arkeologene Reidun Aasheim og Marianne Johansson og deres kolleger i Akershus fylkeskommune og ved Kulturhistorisk museum. Dette tar vi for oss i en oppfølgende artikkel.

Under en omvisning de holdt i Son en augustdag i 2014, kom de to i prat med historikeren Finn-Einar Eliassen, som siden 1970-årene har arbeidet med byhistorie, og blant annet hadde samlet det meste av det skriftlige kildematerialet til Sons og Hølens historie fra 1500-tallet til ca. 1725.
– Siden har vi tre samarbeidet tett om å avdekke mest mulig av Sons eldste historie fram til ca. 1760 ved hjelp av alle tilgjengelige kilder, og med metoder, teorier og bakgrunnskunnskap fra våre respektive fagområder. Samarbeidet resulterte i utstillingen Hulter til bulter – da verden kom til Follo på Follo museum i Drøbak i 2015 og 2016, i Spinnerigården i Son i 2017, og boka Son under Son, som kom ut høsten 2016.
Utstillingen var et eksempel på et nokså tradisjonelt samarbeid mellom historikere og arkeologer, der arkeologene presenterte og forklarte de arkeologiske funnene mens historikeren skisserte bakgrunnen med tekster om hansa- og hollendertid, trelasthandel og skipsfart og befolkningen i Son på 1600–1700-tallet.
– I arbeidet med boka har vi arbeidet tett sammen for å tegne et best mulig bilde av handelsstedet og ladestedet ved Hølenselva og Sonsbukta fra vikingtid/middelalder til midten av 1700-tallet. Det er verd å poengtere at historikeren kom inn i bildet etter at de arkeologiske undersøkelsene i bakken var avsluttet og således ikke kunne gi innspill eller problemstillinger til disse, skriver de.
– Men undersøkelsene er så godt dokumentert, ikke minst ved hjelp av tegninger og hundrevis av fotografier, at det var hele tiden mulig å «gå tilbake» i grunnen og se på det som lå der med nye øyne og nye problemstillinger. Dette samarbeidet og de viktigste resultatene det ga, vil vi presentere ved å fokusere på fire–fem temaer fra ulike deler av denne lange perioden, knyttet til ulike lokaliteter i og omkring S

Neste publisering i temaet:  Handelsstedet i middelalderen

Views: 80

Aktuelt, Arkivsaker, Lokalpolitikk, Matkultur, Økonomi, Stedsutvikling

2014: Aasen (KrF) ikke sikker på om IKEA kommer

(Fra LM 01.02.14) (Republisert 09.03.24) – Personlig er jeg ikke sikker på om IKEA vil etablere seg på Delijordet, sier Else Marie Aasen, gruppeleder for KrF i Vestby kommunestyre. – De er redd for omdømmet og sin grønne profil, skriver hun i lokalpartiets årsmelding som LM fikk i dag.

– Dette har vært et hett tema både lokalt og nasjonalt. Om det blir IKEA, er jeg fornøyd med at småpartiene i Vestby har satt søkelyset på bevaring av dyrka mark og blitt hørt langt utover kommunegrensene, tilføyer hun.

Vestby KrF ønsker nå å sette brems på boligveksten, bevare dyrka mark og friluftsområder.

– Vestby er en presskommune med stor befolkningsvekst med sin nærhet til Oslo, E6 og jernbanen. Det er derfor en stor utfordring for kommunen å gi gode tilbud til både nye og eksisterende innbyggere, heter det i årsmeldingen.

Kommunens økende låneforpliktelser bekymrer lokalpartiet. Aasen tar også opp at salg av næringstomter fortsatt går svært tregt.

– Det er ikke sikkert vi når budsjett i 2014 som er på 28 millioner kroner, mener Aasen.  (Foto: Vestby KrF)

Views: 41

Arkivsaker, Historisk, Lokalforvaltning, Minner, Stedsutvikling

Fra Såner ungdomsskole til Grevlingen skole og kultursenter

Foto fra wikipedia.org: Chris Nyborg

(Fra LM mars 2021) (Republisert 29.02.24) Planutvalget skal  behandle en søknad om dispensasjon fra reguleringskrav. Saken gjelder Såner ungdomsskole. Eier har langt fram en plan for hvordan en kan utnytte det gamle skolebygget.

Planen er å endre bygget slik at det kan brukes av diverse håndverksbedrifter. Det skal da deles opp og få installert garasjeporter.

Søknad har blitt avslått administrativt, men nå skal det behandles politisk. Planutvalget kan innvilge dispensasjon.

Vestby SV håper at dispensasjonen blir innvilget. – Helt siden Såner sluttet å være skole i 2006, har bygget stått til forfall. Det har vært ganske flaut å være vitne til. Nå må vi bruke denne sjansen til å få liv i den gamle skolen, uttaler SV.

Såner ungdomsskole sto ferdig i 1964. Den lå på Såner utenfor Hølen. Skolen ble lagt ned etter skoleåret 2005/2006, og ble erstattet av Grevlingen ungdomsskole i Son.

Bygningsmassen var svært nedslitt da skolen ble lagt ned, og dens framtid var uviss inntil september 2007. Tønsberg Bolig AS kjøpte da bygningene med tanke på å pusse opp og starte et sykehjem eller hospice for personer i livets siste fase.

Retten opphevet senere  salget på grunn av problemer med regulering av området

^ Østlandets Blad: Retten hevet salget av Såner ungdomsskole

Views: 348

Bilde på bilde, Historisk, Kulturminner, Næringsliv, Son sentrum, Stedsutvikling

Telesentralen VAR SENTRAL!

(Fra Herison.no juni 2016) (Republisert 26.02.24)

LES OGSÅ: Da Solveig (90) fikk Hallanderiets Ærespris.
Og Hallanderiet åpnet med sus, inkludert tildeling av første ærespris, der Sonja Nyland fikk sitt diplom for medlemskap i De flyvende Hollendere.

Den stolte prismottaker Jorun Johnsrud viser sitt diplom sammen med en nesten like kry ordfører Tom Anders Ludvigsen. Men så er de også gamle kjenninger fra bridge-bordet.

Det var ikke bare-bare å jobbe på Telegraf- og telefon-sentralen – DEN sentrale institusjon i Son fram til nedleggelsen i 1975, da automatikken kom.

De mange frammøtte på Hallanderiets begrensede uteareal fikk høre både interessante taler og artige historier knyttet til den spesielle arbeidspassen. Historiene ble framført av både hovedpersonene og andre i dagens andre lokale kulturhendelse på museale føtter. Her er det Knut Chr. Hallan som får fart på smilebåndene.

TEKST OG FOTO: Svein-H. Strand 

Ålesund-jenta Jorun Blindheim Johnsrud (78) jobbet der i 20 år etter at hun kom til Son og traff sin ekte soning, Frank Johnsrud. Jorun var blant de sju-åtte damene som delte på den døgnkontinuerlige skiftordningen.

Ikke sjelden ble det dobbeltskift, som «sovende nattevakt» på arbeidsplassen i Meierigården, der Galleri Soon nå holder til.

For dette fikk hun 21. juni 2016, som den tredje – alle kvinner – Hallanderiets Ærespris med diplom utdelt av ordfører Tom Anders Ludvigsen.


Knut Chr. Hallan benyttet anledningen til å fortelle at æresprisvinneren var blant de aller første som kom med lokale gjenstander da det tidligere Norsk Emballasjemuseum i Oslo etablerte seg i Son og spisset konseptet med gjenstander fra lokale foretak. Her holder han et historisk verdifullt bilde fra telesentralen i Meierigården. T.v. Nelly Dolonen Jacobsen som også jobbet på sentralen i mange år.

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 21.05.16

Views: 50

Bilde, Historisk, Son sentrum, Stedsutvikling

Sagaveien – som den var og som den er

(Publisert 12.02.24) «Før og nå»-bilder fra store og små byer er tradisjonelt snadder i lokalavisene. Både for folk oppi årene og den yngre generasjon. Når det gjelder Son, så har det jo vært store endringer utenfor det antikvariske spesialområdet i Son sentrum. Spesielt i det vi i dag kaller Son Nord.

Her er noe vi tilfeldigvis kom over – Sagaveien som den var, ikke lenger tilbake enn på 1970-tallet, og som den er i våre dager. Nederst t.v. litt av Victoriagården som forlengst er revet. Utenfor: En lastebil venter på flere varer fra Viking Canning. I en periode gikk turen ikke sjelden til den svenske Vestkysten, der mange – akkurat som her i det nære – hadde fått sansen for silde- og salatproduktene. (FOTO: Vestby Historielag)

Views: 61

Bystatus, Lokalpolitikk, Stedsutvikling

Bykommune: Tull med tall, alle må med!

Bitteliten bil – i bitteliten by? (Ill.bilder: LM Arkiv/Svein-H. Strand)

(Fra LM 21.09.12) (Republisert 09.02.24) Bydebatten har åpenbart tatt mange med buksa nede, kanskje også ordføreren selv littegrann. For ikke å glemme rådmannens saksbehandler som (heller) ikke skjønte poenget, og måtte ta stasjonsbyen Vestby med i vurderingene. Debatten har så langt bekreftet at det dessverre henger et slør av vanetenkning og fantasiløshet rundt mange av våre folkevalgte og flere med. En utredning og høring om bystatus kan ikke være noe tabu blant visjoner og virkemidler for å ta ut Hollenderstadens store potensiale!

Når det også går «blokkpolitikk» i saken – av godt gammelt Vestby-merke – så blir det bare trist. At opposisjons fremste representanter møter ordførerens utspill med latterliggjøring – i formannskapet – er et symptom som så langt mangler en skikkelig politisk diagnose.

Avisene har forutsigbart nok fulgt opp med «Son som landets minste kommune?» Her ligger da forslagets store svakhet, at «kjerneområdet gamle Son» med sine rundt 600 innbyggere skal være en avgrensning.

Selv rådmannens saksbehandler, spesialrådgiver Roald Haugberg, bemerker at Son sentrum «innenfor rundkjøringene og Kolåsbrua» har en befolkning på bare ca 1200.

Men hør: Det er i dag over 5000 mennesker som sokner til det som generelt og i nyhetene benevnes som Son-området! Eller 1555 Son, for dem som vi ha det «per post». Dette er flere enn minstekravet for en hel kommune som ønsker bystatus for kommunen eller et tettsted.


Det fabelaktige 17. mai-toget i Son er også en attraksjon som trekker besøkende. Alle kan se at det verken er 600 eller 1200 innbyggere som er grunnlaget for det stadig lengre barnetoget, som også stadig flere voksne går i. Her fra nasjonaldagen i 2009, en lokal «bymarkering» som det allerede da sto godt over 5000 innbyggere bak, for å si det sånn. (LM-Arkivfoto/Svein-H. Strand)

Et tilfeldig valgt eksempel: Byen Mo i Rana, i Rana kommune, hadde ikke vært Nordlands tredje største by dersom bare sentrumsområdet skulle regnes med.

Skal Son få bystatus, så må alle med! Også byens «forsteder». Det må vel være lov å føye til eiendomsmeklerne og deres markedsføring av salgsobjekter – med nærhet til Son sentrum som referanse.

Son by som en liten enklave, etter mønster av den tidligere bykommunen, rettere ladestedet Son, er et konsept som var gått ut på dato allerede før fusjonen med daværende Vestby herredskommune. Her fantes bokstavelig talt ikke rom for utvikling.

Son Kystkultursenter er en ressurs med et potensial som lokale krefter har lagt et godt grunnlag for å ta videre videre.

Til tross for opposisjonens nei-stemmer og noe teatralske måte å kommentere innspillet på, i et åpent møte, vil nå også de rødgrønne bli nødt til å delta i en bred, fordomsfri høring.

Høringen kan i seg selv gi gevinster som vi ellers ikke ville fått i arbeidet med å utvikle Son til et «hovedsete» for turisme i Oslofjorden – helst ikke bare for sommerturisme! Debatten kan rett og slett utlede tanker og prosjektarbeid, fra både offentlig og privat side. Dette selv om det ikke – eller ennå ikke – skulle være argumenter nok for å gi Son bystatus.

Med sine små butikker, kafeer og restauranter er Son allerede i dag godt på vei «et minimalistisk prosjekt», med en tiltrekningskraft som ikke er til å kimse av. Symptomatisk nok nevnes Hollenderstaden også som en ressurs for rekreasjon og opplevelse i markedsføringen av Moss…

INGEN HELT NY TANKE
Bystatus for «Stor-Son» er i og for seg ingen helt ny tanke blant soninger.

Ja, det finnes friske tanker – både om Son som en del av en storkommune langs kysten til Drøbak – og å bli en selvstyrt del av Moss, med egen bydelsforvalting.

Det nye er at vi har fått en ordfører som har blikk for både Sons fortid og en framtid som kan bygge på denne.

Ordfører John A. Ødbehrs (H) innspill til administrasjonen har bare den irriterende haken at det ikke er «foredlet», forklart og formidlet til innbyggerne i forkant.

Da hadde vi kanskje også sluppet et pinlig saksframlegg til formannskapet der det mer enn antydes at en by i Vestby eventuelt bør være stasjonsbyen Vestby – alternativt begge!

INGEN KJØRESEDDEL FOR UTBYGGING
Og for all del: Forutsetningen for å gi det svært gamle strandstedet Son bystatus må være å plante, høste og sjøsette aktiviteter – kanskje også å stokke om på noen elementer i «Son-strukturen» – noe som genererer arbeid og inntekter. Mest mulig på helårsbasis.

Å bruke bystatus som argument for å videreføre de seneste årenes utbyggingspolitikk, slik noen ser ut til å frykte, kan selvfølgelig ikke bli annet enn elende!

For da sager vi av greina vi sitter på – den svært særegne greina, som nettopp gir mening til et innspill som dette.  

 

 

SVEIN-H. STRAND
LM-redaktør
     

 

 

Views: 942

Historisk, Pionérvirksomhet, Stedsutvikling

Lindyrking og isproduksjon på Kolås

Foto: Sturla Strand

(Publisert 07.02.24) I dag er det vann i Kolåstjernet året rundt, men slik var det ikke for 100 år siden. Da var tjernet et jorde på sommertid. Sammen med området på nordsida ble det brukt til lindyrking. Om høsten ble tjernet demmet opp, slik at det kunne skjæres ut isblokker om vinteren. Isblokkene ble solgt til utlandet – og fraktet med store seilskip fra Son.

Tjernet het da “ Damjordet,” skriver Eli Nordlie i en hovedoppgave om edelløvskogen i Vestby.

Isproduksjon i kunstige dammer var vanlig i Oslofjord-området på denne tida – fordi det fantes så få innsjøer hvor det kunne brytes ut isblokker.

Når vannet ble tappet ut av tjernet, ble dessuten jorda automatisk gjødslet for sommeren.

Ifølge lokalhistorieboka “Bilder fra Son” kjøpte Son Iscompagni gården Kålås og “Damjordet” i 1884.

INNEHAVEREN AV SELSKAPET var Christian Tofte. Han fikk gleden av å drive geskjeften i iseksportens storhetstid. Det meste av isen ble eksportert til London, fortelles det.

Selskapet hadde ingen interesse av selve gårdsbruket, og solgte dette allerede i 1886.

Fire år senere ble også selskapet solgt – til skipsreder Alex Krogh. Han gikk konkurs i 1912. Da ble tjernet oppkjøpt av Son  kommune – som seinere brukte det til drikkevannskilde.

Og dette var også den offentlige drikkevannskilden i Son helt til den historiske overgangen da Vestby kommune på slutten av 1970-tallet kunne kople seg på levering fra Vansjø Vannverk i Moss.

Linproduksjon fortsatte en tid – men det er uvisst hvor lenge. Og området rundt tjernet “grodde til” etter andre verdenskrig.

Views: 102

Aktuelt, Næringsliv, Samfunn og sikkerhet, Stedsutvikling

Jordflytting: – Som å flytte en bløtkake

Skisse over en IKEA-lokasjon på Delijordet i Vestby sentrum.
(Publisert 20.06.23) (Republisert 21.12.23) NIBIO ved universitetet i Ås har sagt at jorda på Delijordet i Vestby kan flyttes. Men i debatten blir det påpekt at det er mye som må klaffe for å få oppført en IKEA-butikk.
Jorda består av et lag matjord øverst. Så kommer ulike sjikt av undergrunnsjord. Alt dette må flyttes separat og lagres.
– Dette blir som å demontere en bløtkake lagvis – for så å legge den perfekt på plass, som det blir sagt. Jorda (eller «kremen») skal ikke presses eller komprimeres, fordi den består av aggregater som skades dersom de blir komprimert.
Det må heller ikke være nedbør, og det må mellomlagres. Jorda må så legges lagvis ut. Sist, men ikke minst: Det trengs masse transport og anleggsvirksomhet.

Views: 113

Bystatus, Debatt, Lokalforvaltning, Stedsutvikling

Gi Son BYSTATUS nå da!

(Publisert 25.07.23) Bydebatten i 2012 tok åpenbart mange med buksa nede, kanskje også ordføreren selv littegrann. For ikke å glemme rådmannens saksbehandler som ikke skjønte poenget, og måtte ta stasjonsbyen Vestby med i vurderingene. Debatten bekreftet at det dessverre henger et slør av vanetenkning og fantasiløshet rundt mange av våre folkevalgte og flere med. En utredning og høringrunde om bystatus for Son kan ikke være noe tabu blant virkemidler for å ta ut Hollenderstadens store potensiale, nå i 2023! Spesielt ikke nå i et valgår!

Når det også går «blokkpolitikk» i saken – av godt gammelt Vestby-merke – og det ble bare trist. At opposisjons fremste representanter møttte ordførerens utspill med latterliggjøring – i formannskapet – er et symptom som så langt mangler en skikkelig politisk diagnose.

AVISENE FULGTE forutsigbart opp med «Son som landets minste kommune?» Her ligger da forslagets store svakhet – at «kjerneområdet gamle Son» med sine rundt 600 innbyggere skal være en avgrensning.

Selv rådmannens saksbehandler, spesialrådgiver Roald Haugberg, var inne på at Son sentrum «innenfor rundkjøringene og Kolåsbrua» hadde en befolkning på ca 1200.

Men hør: Det er i dag rundt 6000 mennesker som sokner til det som bl.a. i nyhetene benevnes som Son-området! Eller 1555 Son, for dem som vi ha det «per post». Dette er flere enn minstekravet for en hel kommune som ønsker bystatus for kommunen eller et tettsted.


Det fabelaktige 17. mai-toget i Son er også en attraksjon som trekker besøkende. Her fra nasjonaldagen i 2009, en lokal «bymarkering» som det allerede da sto godt over 5000 innbyggere bak, for å si det sånn. (LM-foto: Svein-H. Strand)

ET EKSEMPEL: Byen Mo i Rana, i Rana kommune, hadde ikke vært Nordlands tredje største by dersom bare sentrumsområdet skulle regnes med. Skal Son få bystatus, så må alle med! Også byens «forsteder».

Son by som en liten enklave etter mønster av den tidligere bykommunen, rettere ladestedet Son, er et konsept som er gått ut på dato. Og dét allerede før fusjonen med daværende Vestby herredskommune i 1965. Her fantes det bokstavelig talt ikke rom for utvikling!

Son Kystkultursenter er en ressurs med et potensial som lokale krefter har lagt et godt grunnlag for å ta ut videre. (LM-foto: Svein-H. Strand)

Til tross for opposisjonens nei-stemmer og noe teatralske måte å møte innspillet på, i et åpent møte, vil nå også de rødgrønne bli nødt til å delta i en bred, fordomsfri høring.

EN HØRING kan i seg selv gi gevinster som vi ellers ikke ville fått i arbeidet med å utvikle Son til et «hovedsete» for turisme i Oslofjorden – helst ikke bare for sommerturisme! Debatten kan rett og slett utlede tanker og prosjektarbeid, fra både offentlig og privat side. Selv om det ikke – eller ennå ikke – skulle være argumenter nok for å gi Son bystatus.

Med sine små butikker, kafeer og restauranter er Son allerede i dag godt på vei «et minimalistisk prosjekt», med en tiltrekningskraft som ikke er til å kimse av. Symptomatisk nok nevnes Hollenderstaden også som en ressurs for rekreasjon og opplevelse i markedsføringen av vår nabokommune Moss…

 

IKKE EN HELT NY TANKE

Bystatus for «Stor-Son» er i og for seg ingen helt ny tanke blant soninger.

Det fantes tanker om Son som del av en storkommune langs kysten til Drøbak. Å bli en selvstyrt del av Moss – altså med egen bydelsforvalting – var er et interessant alternativ.

DET NYE VAR at vi hadde fått en ordfører med blikk for både Sons fortid og en framtid som kan bygge på denne.

Daværende ordfører John A. Ødbehrs innspill til administrasjonen hadde bare den irriterende haken at den ikke var forklart og formidlet til innbyggerne i forkant.

Da hadde vi kanskje også sluppet et pinlig saksframlegg til formannskapet, der det ble mer enn antydet at en by i Vestby kommune eventuelt bør være stasjonsbyen Vestby – alternativt begge!

INGEN KJØRESEDDEL FOR UTBYGGING!

Og for all del: Forutsetningen for å gi det svært gamle strandstedet Son bystatus må være å plante, høste og sjøsette aktiviteter – kanskje også å stokke om på noen elementer i «Son-strukturen» – som genererer arbeid og inntekter. Mest mulig på helårsbasis.

Å bruke bystatus som argument for å videreføre de seneste årenes utbyggingspolitikk, slik noen ser ut til å frykte, kan selvfølgelig ikke bli annet enn elende!

Da sager vi av greina vi sitter på – den svært særegne greina, som nettopp gir mening til et innspill som dette.  

 

SVEIN-H. STRAND
LM-redaktør
     

 

 

Views: 299

Aktuelt, Byggesak, Stedsutvikling

Siste: IKEA vil til Sonsveien

(Publisert 01.04.23. Oppdatert 02.04.23) Vår APRILSPØK, med utgangspunkt i virkelige hendelser. Det har oppstått en stor endring i møbelgiganten IKEAs etableringsplaner i Vestby gjennom mange år. Den norske toppledelsen erkjenner nå at de kom i et tids- og kostnadsmessig uføre med etableringsplanene på Delijordet i Vestby sentrum. De har derfor kastet sine øyne på den uproduktive tomten ved Sonsveien stasjon, der fylkeskommunen for noen år siden sa nei til etablering av et privat kinosenter med blant andre Jørn Svendsen fra Son på eiersiden.

I en pressemelding som blir sendt ut i morgen medgir ledelsen, etter det vi erfarer, at de altfor sent innså de store utfordringene ved å etablere seg i et sentrumsområde – som også var under regulering. Og der jordvern-aspektet karakteriseres som, sitat «et kostbart og nærmest vitenskapelig jordflytteprosjekt med relativt usikkert utfall».

Videre er utgifter til forsterkning av trafikksystemet i ethvert sentrumsområde vanskelig å beregne når det er snakk om en etablering i denne størrelsen.

Det kunne rett og slett blitt en «kostnadsbombe», mener man nå i IKEA-ledelsen.

Daværende Vestby-ordfører John A. Ødbehr (H) er på påskeferie i Sverige og har ikke vært tilgjengelig for en kommentar i dag.

Ordfører Tom Anders Ludvigsen (Ap) og kommuneadministrasjonen skal ha blitt orientert om IKEAs nye planer allerede tirsdag denne uken.

Etter det LM forstår, kan det bli aktuelt å innkalle til en pressekonferanse på Spa-hotellet i Son mandag morgen, før påskerushet setter inn for alvor.

Views: 92

Aktuelt, Son sentrum, Stedsutvikling

Svekket Son sentrum ikke bra

(Illustrasjonsfoto / LM Arkiv) Stille i Storgata en søndags ettermiddag på sensommeren.

(Publisert 25.02.23) (Kommentar: Svein-H. Strand) For noen år siden var arbeidsgrupper med framtidsfokus i sving og nedla et imponerende arbeid med å beskrive og vurdere tilstanden i det unike sentrum i Son. Siden da har ikke veldig mye blitt endret. Men noe.

Er tiden kommet for en ny gjennomgang utført av frivillige med sterk vilje og et stort hjerte for et levende sentrum, der bevaringstanken videreføres? Kanskje. Et aldri så lite forprosjekt kunne si mer om det. Og hva er da mer naturlig enn å be Soon og Omegns Vel ta hånd om forprosjektet.

Det snart 100 år gamle vellet har gjennom årene nedlagt mye arbeid med både tilstandsrapporter og å beskrive passende tiltak i det fysiske uterom, gjerne med støtte i Riksantikvarens synspunkter og oppsummeringer. Ofte som kommentarer til kommunale tiltak eller plansaker.

Ja, Vestby kommune er selvfølgelig også på banen – om det så skal være bare å nedsette en komité til å si noe som ikke er sagt før om torget og Glenneparken. (Ja, det ble gjort for litt over et år siden.)

Kreative innspill om helheten – fra «Elim-parken» i sør til triangelet Havnegata/Kolåsveien/Båtbyggerveien i nord – kan det nesten ikke bli nok av.

Én ting er i alle fall klart: Et svekket sentrum, i betydningen sentrumsfunksjoner, er ikke bra. Dessverre har noen i vinter vært nødt til å kaste kortene. Kjellerrestauranten Kaos i Storgata etter store tap på sviktende omsetning. Og nylig stengte også det lille tapas-utsalget noen skritt bortenfor Hagestua i Meierigården.

I tillegg må det nevnes at bussene siden sent på fjoråret ikke lenger kjører ned til sentrum fra Sigurd Stenes vei. Dette hører med i et helhetsbilde.

Til slutt må det sies at det kan ha vært et dårlig trekk i dette scenarioet at Son Næringsforening ble nedlagt. De aktive medlemmene tok med seg porteføljen nordover til Vestby sentrum. For å bli en del av Vestby Næringsforum – stiftet 5. februar 2019 av Son Næringsforening og Vestby BedriftsForum – med et bredere fokus – på hele kommunen, som navnet forteller.

 

Views: 973

Aktuelt, Bokslipp, Stedsutvikling

Kunstnere og kunst-prosjekter i kommunale prosesser

(Publisert 16.01.23) (Redigert fra pressemelding) Hvilken rolle kan kunstnere og kunstprosjekter ha i kommunale prosesser? Fra 19. januar kan interesserte få et innblikk i muligheter som byr seg fram i så måte. Da lanseres boka Kunsten å utvikle et sted.

Det skjer i Kristiansand Kunsthall. I forbindelse med lanseringen inviterer Kristiansand kommune, Kulturbyrået Mesén og Museumsforlaget til et frokostseminar i Kunsthallen. Om kunst og stedsutvikling.

BILDET: – Vi opplevde raskt at det vi egentlig ønsket, oppsto når vi dyrket prosessen med kunstnerne og dialogen med alle involverte. Fokuset måtte flyttes fra resultat til prosess. Veien ble målet, sier kurator Kristine K. Wessel. (Foto: Museumsforlaget)

De siste tiårene har vi sett en framvekst av tiltak og ordninger som stimulerer kunstnere til å arbeide med kunst i lokalsamfunn.

Denne utviklingen åpner for nye samarbeidsformer i stedsutvikling. Både på tvers av sektorer og mellom kunstfeltet og lokale myndigheter.

I KRISTIANSAND var kunstprosjekter i offentlige rom en viktig del i 2020 – året da Søgne, Songdalen og Kristiansand ble til én kommune. For å sitere kommunens arkitekt Christina Rasmussen, slik hun er gjengitt i boka:

– Vi var opptatt av å bli kjent med stedene i den sammenslåtte kommunen og nysgjerrige på hvordan kunsten kunne ta opp og formidle planfaglige temaer. Og hvordan kunsten fostrer dialog på andre måter enn vi er vant med i planprosesser.

Arkitekten oppsummerer:

– I flere norske kommuner pågår det spennende arbeid og utforskning i skillet mellom kunst i offentlig rom og stedsutvikling. Jeg oppfatter at det er et stort potensial i slike prosesser.

– For meg som planlegger var prosessen med kunstnerne og arbeidet med kunstprosjektene i SNART Kristiansand en unik mulighet for å bli bedre kjent med deler av kommunen.

FORFATTERNE av boka har intervjuet både lokalbefolkning og kunstnere som deltok i prosjektene. Kunsten å utvikle et sted er et engasjert portrett av hva som kan skje i møtet mellom sted, kunst og publikum.

– Vi opplevde raskt at det vi egentlig ønsket, oppsto når vi dyrket prosessen med kunstnerne og dialogen med alle involverte. Fokuset måtte flyttes fra resultat til prosess. Veien ble målet, sier kurator Kristine K. Wessel.

BIDRAGSYTERE: Eivind Hofstad Evjemo, Cecilie Nissen, Tiril Flom, Kristine K. Wessel og Christina Rasmussen.

KUNSTNERE: Christina Leithe Hansen, Ilona Valkonen, Jon S. Lunde, Jo Ravn Abusland, Pia Eikaas, Sandra Norrbin, Signe Solberg, Sigurd Tenningen, Shwan Dler Qaradaki, Trond Nicholas Perry og Åsmund Solberg.

REDAKTØRER: Kristine K. Wessel (f. 1970) har hovedfag i medievitenskap fra Universitetet i Bergen og driver Kulturbyrået Mesén, som utvikler kunstprosjekter i offentlige rom. Wessel har siden 2019 vært engasjert som kurator og kunstfaglig prosjektleder for SNART Kristiansand.

Christina Rasmussen (f. 1986) er utdannet arkitekt fra arkitekturhøyskolen Saint-Luc i Brüssel og byplanlegger fra Universitetet i Aalborg. Hun jobber som planrådgiver i areal- og transportenheten i Kristiansand kommune, og har vært kommunens prosjektleder under prosjektet SNART Kristiansand.

Boka er utgitt med støtte fra Kristiansand kommune, samt Finsk-norsk kulturinstitutt, Fritt ord og KORO (Kunst i offentlig rom).

 

Views: 68