Alle innlegg av Svein-Harald Strand

Historisk, Kunst, Nordland

Ble kunstner, så politiker, ordfører og apoteker i Son

Blant de kjente kunstnerne som Mosjøen og Vefsn har fostret er maleren Thorolf Holmboe (1866-1935). Mindre kjent er hans yngre bror, maleren, tegneren og illustratøren Othar Holmboe (1868-1928). I Tromsø ble han utdannet som farmasøyt. Senere slo han seg ned i Son. Her virket han også som politiker; han ble ordfører – og apoteker. Og han malte altertavlen på Såner kirke – Sons soknekirke som brant ned til grunnen natt til Kr. Himmelfartsdag i 1995. To jenter fra et satanistisk miljø sto bak udåden.

Av Svein-H. Strand

Her er Othar Holmboes poster til jubileumsutstillingen i Kristiania 1914.

Familien flyttet til Tromsø der han ble utdannet farmasøyt (1887). Sammen med sin far Othar Ervigius var han som ung med med på å starte Tromsø Kunstforening.

Othar Holmboe var, som sin bror, elev ved Den kongelige Tegneskole og Kristian Zahrtmanns maleskole i København.

Han debuterte i 1898 – på selveste Høstutstillingen – med naturalistiske landskapsmalerier som de fleste av sine kolleger på den tiden.

Maleren hadde ingen stor produksjon, men gjorde etter hvert et lite levebrød av å være karikaturtegner.

Etter århundreskiftet gjorde han som mange andre kunstnere på den tiden: Flyttet til Son for å bo og arbeide der hele eller deler av året.

Hos Holmboe i Labobakken i Son, med storartet utsikt til Sonskilen og innløpet til Mossesundet, vanket blant andre forfatteren Nils Kjær (1870-1924). Kjær var først bare sommergjest i Son, men kjøpte senere, få år før sin død, den gamle fiskerboligen Pjåken i Sør-Son.

Det var ikke mye avholdssak som preget kunstnermiljøet i Son på den tiden. Noen fuktige lag ble det sikkert med Kjær og andre kjente begersvingere.

Kanskje nøt både den ene og den andre særdeles godt av å ha en utdannet apoteker i sin midte når bakrusen herjet som verst?

Uansett er det et faktum at Othar Holmboe virkelig praktiserte sitt fag i Son – ved å drive et apotek.

Yngstemann av de to Holmboe-kunstnerne hadde allsidige talenter – for se om han ikke også kastet seg ut i lilleputtbyens politiske liv. En karriere som førte ham til vervet som Son kommunes ordfører i årene 1911-1916.

Amund Helleland tegnet av Othar Holmboe.

Men kunstneren Othar Holmboe, da? Joda, han både tegnet og malte videre i sin tid i Son.

Og han takket ja da det trengtes lokale kunstner-krefter til å utsmykke sognekirken, nye Såner kirke som hadde stått ferdig og ventet på en altertavle siden 1880.

DENNE ARTIKKELEN er basert på faktaopplysninger fra en rekkekilder. Til slutt litt fra den norske utgaven av Wikipedia:

Othar Holmboe hadde et bredt interessefelt, illustrerte bl.a. Gabriel Scotts «Lillehavns mysterier» (1898), og utga biografien «Foged Jens Holmboes efterkommere», Bogtrykkeriet Concordia (1890).

Holmboe tegnet også plakatserier som NSBs Norge – Midnatsolens Land (1905) og Mustads Margarin (1905).

Han er biografert i pamfletten Thorolf og Othar Holmboe, Tromsø Kunstmuseum (1996).

(Oppr. publ. i Lokalmagasinet.no i 2007 uten illustr.; hadde da ikke vært tilgj. på nett siden 2003; republ. i utvidet versjon på Herison.no des. 2014.)

 

Views: 125

Brannsikring, Historisk

Vannforsyning og brannvern i gamle Son: BRØNNENE DEKKET BEHOVET

Brannalarmen har gått i Son, og brannvesenet rykker ut! To mann med hjelm og brann-slange i ei håndtrukket kjerre viser hvordan det gikk til. I regi av Son Kystkultursenter og det lokale brannvesen av i dag. (Foto: LM Arkiv / Svein-H. Strand)

Vannforsyningen i gamle Son var ordnet med brønner. Det fantes noen private, men stort sett var det store kommunale brønner hvor enhver kunne dekke sitt behov, både til matvann og annet. Avfallsvannet gikk direkte ut i naturen eller i de nære bekkene.

(Endret og republisert 13.02.23) I tørkesomre hendte det også at folk måtte ro til Garpeila (ved Garpefjellet på vestsiden av Hølenselva, red. anm.) både for å vaske og for å dekke matvannbehovet.

Dette var en tilstand som varte helt til 1912, da Son fikk sitt første vannverk med forsyning fra Kolåstjernet.

ENDA MANGE ÅR gikk før innlagt vann ble alminnelig, og utespringer og koner ved vannposten var et dominerende innslag i bybildet.

To av de gamle brønnene er fremdeles inntakte og til fri avbenyttelse, nemlig Smedbrønnen og Tronsebrønnen. Navnet Olleveien (Olla, gangstia mellom Skoleveien og Storgata, red. anm.) forteller også om hvor en meget populær vannkilde var å finne.

Heldigvis er Son spart for de store brannkatastrofene som hjemsøkte byer og tettsteder gjennom tidene. Det skyldtes nok en del hell, men et primitivt brannvesen og befolkningens egen innsats var nokså avgjørende.

KVINNER MED SEILDUKSBØTTER DANNET KJEDE

Gården med de syv liv – Spinnerigården – ved torget kan takke kvinnene for at den eksisterer.

Ved forrige århundreskifte, på en tid av dagen da få eller ingen mannfolk var til stede, oppsto brann i bakerbutikken mot gaten. Stedets kvinner utsyrt med seilduksbøtter dannet kjede over torvet.

DEN STRIDIGSTE TØRN hadde fruentimmeret med bøttefyllingen ved sjøkanten, men mindre heldig var en eldre mann som kastet vannet inn gjennom viduet mot varmen.

Til skuelystne ungers fortvilelse nådde ikke vannspruten lenger enn til å ødelegge sukkertøyoppsatsen på bakerdisken.

Men brannen ble slukket, og den regnes som en av de store kvinnebragder i Sons historie.

BORGERVERN MED DELTAKERPLIKT

Brannvesenet ble organisert som borgervern og med enhvers plikt til å delta. Slokningsutstyret var vesentlig de før omtalte seilduksbøtter.

Det var et stort framskritt da en senere fikk to håndpumper med tilhørende baljer og slanger.

Pumpene var så store at hver av dem måtte betjenes av fire til seks mann, samt en stor styrke for å fylle baljene.

Vannverket av 1912 sørget for hydranter. Brannstasjonen lå ved Elim-gården (før tranga ved Son Kro, red. anm.). Foruten pumpeutstyr, rommet den to håndkjerrer med slanger, kuplinger og strålerør.

En høy mast med alarmklokke var brannvarsler, og stasjonen tilgjengelig ved en enorm sminøkkel plassert bak en glassrute – som skulle knuses.

DET VAR EN STOR ÆRE  å være førstemann til brannvarsling og til å knuse ruten, og en kan ikke huske det ble misbrukt annet enn ved noen spede klokkeklang en nyttårsnatt.

Metoden var effektiv og uhyre populær blant stedets ungdom, som i en edel kappestrid ville være først til å kvele enhver brann i fødselen.

Alt dette til tross, så hindret det ikke at Verftet brant ned i 1934, og i 1955 brant Strøms Hotel og tilliggende gamle trebygninger ned.

Disse brannene startet om natten, og hadde vel fått et enda større omfang uten assistanse fra brannvesenet i nabokommunene.

(Fra boka «Sider fra Son», utgitt i 1979 av Soon og Omegns Vel, i anledning vellets 50 års-jubileum.)

Tilretteleggelse: Are Strand. Tekstredigering: Svein-H. Strand

Views: 429

Historisk

HANS JACOB FØLGER MED

(Fra LM 09.09.2009) (Republisert lite synbart 07.02.21, og på nytt 11.02.22)

En lett og litt trist historieløshet er i ferd med å bre seg over Son – det særegne stedet med sin særegne historie, helt tilbake til hollendernes skipsfart og trelasthandel. Egen kommune; ladested til ut året 1963 – et av de minste ladesteder i landet. En ørliten enklave omgitt av Vestby herredskommune og Oslofjorden, tenk dét, dere!

Selv en god del mennesker som har bodd på stedet i noen år vet relativt lite dersom de ikke har noen forbindelseslinjer bakover. Gjennom for eksempel familie og venner.

Og hvor er lett tilgjengelige kilder som kan gi både soninger og besøkende en naturlig, korrekt og interessant videreføring av kunnskap om stedets tradisjoner?

Er de i sommerbrosjyrenes nedslitte, omigjen-kopierte fraser? Om sørlandsidyllen og de evinnelige kunstnerne som kom hit og var her?

Var ikke soningene her, og gjorde og skapte de ingen ting verdt å nevne i en glanset og stæsjet brosjyre på disken – utover finurligheter om hva en soning er?

Nææi, altså … Og hvor er gode lokalhistoriske bøker som vellets Sider fra Soon å få kjøpt i dag? På tide med nye opplag?

Okkesom, her er et ørlite visuelt bidrag:

På bildet sitter Hans Jacob Hansen – den siste “Hansen-eier” av Thornegården – tredje generasjon i en kjøpmannsslekt der, og kikker ut av vinduet i sin leilighet i andre etasje.

Mellom sommerlig blomstrete gardiner ser han ut og ned mot Son torg. Det er søndag, og Hans Jacob har slips og fin jakke på.

Om en stund skal han selv dit ned – til dagens sesjon på Jugerbenken – og bli en figur i torgets skiftende scener. I tilfeldighetenes regi.

Elghunden Klang fikk være med, hvis han ikke var i det verste gneldrehumøret.

Egentlig var de uatskillelige, Hans Jacob og Klang. Venner i tykt og tynt!

Det var bare det, at noen ganger så måtte medborgere nede ved benken få slippe klange-gnålet.

– Klang og jeg skal vandre sammen på de evige jaktmarker, betrodde han meg i dypeste alvor en gang fra stolen i hagen, ved siden av en – for anledningen – trygg og rolig hund.

Så det gjør de nok nå. Vandrer sammen på de evige jaktmarker. Med utsikt ned til oss.

Klang med et godt øye til hagen med omegn der han, med et langt og sterkt bånd, iltert passet sitt revir. Jo – lindetrærne står der, men…

Hans Jacob med et ekstra godt øye ned til torget anno 2009. Konserter med tusener av mennesker. Lydkaskader og øl som skummer ned i plast. Seilbåter med et annet ærend enn dem som bygget Soon.

Ser han sin kjære Jugerbenken der oppe fra? Er det bare jug alt sammen?

 Svein-Harald Strand

Views: 365