Bygningsmiljøet frå 1700- og 1800-talet som blei ramma av brann inngår i verdsarvstaden «Vestnorsk fjordlandskap». Verneområdet Gamle Lærdalsøyri hadde 161 bygningar. To av dei er freda. Ei av desse blei totalskadd i brannen, medan tre bevaringsverdige hus gjekk tapt. (Illustrasjonsoto: lokalhistoriewikipedia.no / Elin Olsen)
(Fra LM 19.01.2014) (Republisert 13.03.24) Hvordan er egentlig brannberedskapen i verneområdet i Son? Hvor lang er utrykningstiden om natten på glatt vinterføre – i en uvarslet prøve?
Etter nattens katastrofebrann i Lærdalsøyri er dette spørsmål mange soninger sitter med.
Behovet for en oppdatert status kan bli tatt opp i det kommende styremøte i Soon og Omegns Vel.
Rådmannens spesialrådgiver Roald Haugberg forsøkte i sin tid å få omklassifisert Son fra «meget brannfarlig område» til «brannfarlig område».
Dette for å kunne akseptere lengre utrykningstid.
I forbindelse med overgang til Mossedistriktets brann- og redningsetat ble det foretatt en utrykningsprøve. Prøven ble gjennomført på godt sommerføre.
Utrykningstiden tilfredsstilte da det som tilsvarer kravet for «brannfarlig område».
Det hele var «en solskinnshistorie», som prøven ble kalt av velleder Ivar Gudmundsen.
Vestby kommune vedtok i 1993 totalforbud mot fyrverkeri innenfor kjernen av den verneverdige bebyggelsen i gamle Son. Forbudet gjelder fortsatt, også med nye typer fyrverkeri.Men hvor går egentlig forbudsgrensen?
Kommunens vedtak forklarer ikke forbudssonen godt. Lokalmagasinet.no har laget en versjon som er bedre å forstå. Forbudet gjelder innenfor denne grensen, fra nord til sør:
LM arkivfoto: Sturla Strand
♦ Fra brua over Hølenselva og videre langs Kolåsveien.
♦ Videre oppover Kleiva til krysset med Storgata.
♦ Grensen følger så en linje som går «bak Son skole», altså den gamle skolebygningen, langs Skoleveien og til krysset med Feierbakken.
♦ Videre langs Feierbakken nedover til krysset med Storgata ved Son Kro.
♦ Videre langs Strandgata og «til sjøen», som det upresist eller direkte misvisende står i vedtaket.
Hele Strandgata videre opp til krysset ved Wittustoppen, med verneverdig trehusbebyggelse, skal vel i praksis være med som ytre forbudslinje i sør.
REGN MED FJELLSTADBAKKEN
Og hva videre fra Wittustoppen og oppover langs Fjellstadbakken? En verneverdig bebyggelse så det holder. Men i vedtaket er området faktisk ikke nevnt, som den naturlige sørlige grense dette bør være.
Bakgrunnen for vedtaket i 1993 var flere tilfeller av branntilløp i Sons gamle bebyggelse, særlig på nyttårsaften på grunn av fyrverkeri.
DET GENERELLE FORBUD
For øvrig gjelder det landsomfattende generelle forbud mot fyrverkeri på offentlig sted uten at man på forhånd har gitt melding til politiet.
♦ Unntaket er da nyttårsmarkeringen 31. desember. Men merk dere at det generelle forbudet gjelder helt fram til kl 18.00 på nyttårsaften.
Med forhåndsmelding til politiet kan man fra da, på lovlig sted, bruke fyrverkeri. Men ikke lenger enn to timer over årsskiftet, altså til 1. januar kl 02.00.
Brannalarmen har gått i Son, og brannvesenet rykker ut! To mann med hjelm og brann-slange i ei håndtrukket kjerre viser hvordan det gikk til. I regi av Son Kystkultursenter og det lokale brannvesen av i dag.(Foto: LM Arkiv / Svein-H. Strand)
Vannforsyningen i gamle Son var ordnet med brønner. Det fantes noen private, men stort sett var det store kommunale brønner hvor enhver kunne dekke sitt behov, både til matvann og annet. Avfallsvannet gikk direkte ut i naturen eller i de nære bekkene.
(Endret og republisert 13.02.23) I tørkesomre hendte det også at folk måtte ro til Garpeila (ved Garpefjellet på vestsiden av Hølenselva, red. anm.) både for å vaske og for å dekke matvannbehovet.
Dette var en tilstand som varte helt til 1912, da Son fikk sitt første vannverk med forsyning fra Kolåstjernet.
ENDA MANGE ÅR gikk før innlagt vann ble alminnelig, og utespringer og koner ved vannposten var et dominerende innslag i bybildet.
To av de gamle brønnene er fremdeles inntakte og til fri avbenyttelse, nemlig Smedbrønnen og Tronsebrønnen. Navnet Olleveien (Olla, gangstia mellom Skoleveien og Storgata, red. anm.) forteller også om hvor en meget populær vannkilde var å finne.
Heldigvis er Son spart for de store brannkatastrofene som hjemsøkte byer og tettsteder gjennom tidene. Det skyldtes nok en del hell, men et primitivt brannvesen og befolkningens egen innsats var nokså avgjørende.
KVINNER MED SEILDUKSBØTTER DANNET KJEDE
Gården med de syv liv – Spinnerigården – ved torget kan takke kvinnene for at den eksisterer.
Ved forrige århundreskifte, på en tid av dagen da få eller ingen mannfolk var til stede, oppsto brann i bakerbutikken mot gaten. Stedets kvinner utsyrt med seilduksbøtter dannet kjede over torvet.
DEN STRIDIGSTE TØRN hadde fruentimmeret med bøttefyllingen ved sjøkanten, men mindre heldig var en eldre mann som kastet vannet inn gjennom viduet mot varmen.
Til skuelystne ungers fortvilelse nådde ikke vannspruten lenger enn til å ødelegge sukkertøyoppsatsen på bakerdisken.
Men brannen ble slukket, og den regnes som en av de store kvinnebragder i Sons historie.
BORGERVERN MED DELTAKERPLIKT
Brannvesenet ble organisert som borgervern og med enhvers plikt til å delta. Slokningsutstyret var vesentlig de før omtalte seilduksbøtter.
Det var et stort framskritt da en senere fikk to håndpumper med tilhørende baljer og slanger.
Pumpene var så store at hver av dem måtte betjenes av fire til seks mann, samt en stor styrke for å fylle baljene.
Vannverket av 1912 sørget for hydranter. Brannstasjonen lå ved Elim-gården (før tranga ved Son Kro, red. anm.). Foruten pumpeutstyr, rommet den to håndkjerrer med slanger, kuplinger og strålerør.
En høy mast med alarmklokke var brannvarsler, og stasjonen tilgjengelig ved en enorm sminøkkel plassert bak en glassrute – som skulle knuses.
DET VAR EN STOR ÆRE å være førstemann til brannvarsling og til å knuse ruten, og en kan ikke huske det ble misbrukt annet enn ved noen spede klokkeklang en nyttårsnatt.
Metoden var effektiv og uhyre populær blant stedets ungdom, som i en edel kappestrid ville være først til å kvele enhver brann i fødselen.
Alt dette til tross, så hindret det ikke at Verftet brant ned i 1934, og i 1955 brant Strøms Hotel og tilliggende gamle trebygninger ned.
Disse brannene startet om natten, og hadde vel fått et enda større omfang uten assistanse fra brannvesenet i nabokommunene.
(Fra boka «Sider fra Son», utgitt i 1979 av Soon og Omegns Vel, i anledning vellets 50 års-jubileum.)
Tilretteleggelse: Are Strand. Tekstredigering: Svein-H. Strand
Views: 430
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
