Views: 22

(Publisert 08.05.25) Så skjedde det historiske: 1,4 milliarder mennesker innenfor den katolske tro fikk ny pave i dag, etter pave Frans som gikk ut av tiden 21. april, 88 år gammel. Og det på dagen for frigjøringen etter 2. verdenskrig for 80 år siden. Den nye paven, Leo den fjortende, er en tidligere misjonsprest som har arbeidet for de fattige. Og han var leder i Augustiner-ordenen.

Historisk var det sannelig også at det ble en relativt ung nordamerikansk kardinal, 69 år gammel, født i Chicago i september 1955. Han var kardinal fra 2023 og blir karakterisert som en samarbeidsmann som kjenner mange statsledere rundt om i verden.

Kardinalen, Robert Prevost, har nå tatt navnet Leo. Som også var et pavenavn på 1890-tallet.
Eller som dagens ferske pave skal, eller kan, skrives: Pope Leo XIV. Etter at han jobbet i Peru i over 20 år, har han dobbelt statsborgerskap.

Litt overraskende ved valget var kanskje også at han seiret over hele fire italienske kardinaler. Han er ellers firespråklig – og i sin første tale for forsamlingen på den fullpakkede Petersplassen snakket han både italiensk og spansk.

Views: 26

(Publisert 08.05.25) Det er i dag 80 år siden den tyske kapitulasjon, og det kan passe med noen sentrale fakta om hva som skjedde etter Hitlers selvmord 30. april. Først: Flåtesjef Karl Dönitz overtok den militære kommandoen og beordret overgivelse på alle fronter fra 2. mai. Allerede 4. mai kapitulerte de tyske styrkene i Danmark, Nederland og i de nord-vestlige delene av Tyskland.

Natt til 7. mai fulgte så den formelle undertegningen av kapitu­lasjonen i de alliertes hovedkvarter i Reims i Frankrike. Men ikke før dagen etter ble kapitula­sjonen bekreftet i alle land i Europa. Derfor er det 8. mai som regnes som frigjøringsdagen.

Allerede sent om kvelden 7. mai fikk general Franz Böhme ordre om å overgi seg med sine styrker i Norge. I NRKs dagsnyttsending kl. 22.00 samme kveld fikk folk over hele landet bekreftet at den tyske okkupasjonen var slutt.

Men den formelle overgivelsen gjensto, og om ettermiddagen 8. mai landet britiske og amerikanske militære med to sjøfly ved Fornebu. En alliert delegasjon mottok tyskernes overgivelse en halv time før midnatt. Det skjedde på Lillehammer, dit tyskerne hadde flyttet det militære hovedkvarteret sitt. Da hadde folk over hele landet feiret frigjøringen med flagg og plakater i gatene.

QUISLINGS SISTE TIMER i frihet tilbragte han først i førerboligen Gimle på Bygdøy, omgitt av noen av sine ministre. Stemningen var dyster. Han tenkte ikke på kamp eller flukt, men prøvde å kontakte Hjemmefronten for å gjøre en avtale om en slags ære­full tilbaketreden.

Hans manglende virkelighetssans ble da åpenbar. Han syslet også med tanken om å bli sokneprest i Fyresdal etter krigen, som sin far.

HJEMMEFRONTEN TENKTE at Quisling selv og hans ministre skulle melde seg for politiet som kriminelle. Quisling ble rasende, men hadde ikke noe valg. Litt før kl. 7 om morgenen 9. mai meldte han og de øvrige seg på hoved­politistasjonen i Oslo, Møllergata 19.

RETTSSAKEN mot Quisling begynte 20. august 1945 i Logens store sal i Oslo. Både Quisling og hans forsvarer la vekt på at han hadde handlet til beste for landet.

Lagmannsretten så det hele selv­sagt på en annen måte og dømte Quisling til døden for landsforræ­deri (landssvik). Dommen ble bekreftet av Høyesterett.

24. oktober 1945 ble Quisling henrettet ved skyting på Akers­hus festning.

FREDEN, NS OG «DE STRIPEDE»

For de 50.000 medlemmene av Nasjonal Samling (NS) og deres familier, og for «de stripede» som hadde pleid venn­skaplige forbindelser med de tyske okkupantene, var frigjørin­gen et stort nederlag. En del norske nazister tok sitt eget liv.

Folk begikk overgrep ved å snauklippe «tyskertøser» før arrestasjonene begynte 9. mai. Det er anslått at mellom 40.000 og 50.000 norske kvinner hadde et forhold til en tysk soldat eller offiser under krigen. Minst 9000 barn ble resultatet av forholdene. Mange av barna fikk en til dels traumatisk oppvekst som «tyskerbarn» i etterkrigstiden.

Quisling tilbakte første del av sine siste timer i frihet i førerboligen Gimle på Bygdøy, omgitt av noen av sine ministre. Stemningen var dyster. Han hadde da avslått et tilbud fra Reichskommisar Josef Ter­boven (som valgte å sprenge seg selv i bunkeren på Skaugum) om å flykte i et fly.

QUISLING TENKTE IKKE på kamp eller flukt, men på en slags ære­full tilbaketreden. Han prøvde å kontakte Hjemmefronten for å gjøre en avtale om dette.

Hans manglende virkelighetssans ble da åpenbar. Han syslet også med tanken om å bli sokneprest i Fyresdal, som sin far.

HJEMMEFRONTEN KREVDE at Quisling og hans ministre skulle melde seg for politiet som kriminelle. Quisling ble rasende, men hadde ikke noe valg. Om morgenen 9. mai meldte han og de øvrige seg på Møllergata 19, den gang hoved­politistasjon i Oslo.

Rettssaken mot Quisling begynte 20. august i Logens store sal i Oslo. Både Quisling og hans forsvarer la vekt på at han hadde handlet til beste for landet.

Lagmannsretten så selvsagt det hele på en annen måte og dømte Quisling til døden for landsforræ­deri (landssvik). Høyesterett bekreftet dommen, og 24. oktober ble Quisling henrettet ved skyting på Akers­hus festning.

For de rundt 50.000 medlemmene av Nasjonal Samling og deres familier, og for «de stripede» som hadde pleid venn­skaplige forbindelser med okkupantene, var frigjørin­gen et stort nederlag. En del norske nazister tok sitt eget liv.

FØR ARRESTASJONENE begynte 9. mai, begikk folk overgrep ved å snauklippe «tyskertøser». Det antas at mellom 40.000 og 50.000 norske kvinner hadde et forhold til en tysk soldat eller offiser. Minst 9000 barn ble resultatet av forholdene. Mange av «tyskerbarna» fikk en til dels traumatisk oppvekst i etterkrigstiden.

(Kilde: Dags dato.no)

Views: 18

(Publisert 04.05.25) Nei til robotoversettelse – ja til det skandinaviske språkfellesskapet! Om vi lar denne utviklingen fortsette, risikerer vi at framtidige generasjoner ikke lenger kan forstå hverandre på tvers av de skandinaviske grensene. Det skriver Tone Wilhelmsen Trøen (bildet), styreleder i Foreningen Norden, i dette innlegget.

FOTO: Charlotte Sverdrup

Skandinavisk språkforståelse er en av de viktigste bærebjelkene i den nordiske samhørigheten. Likevel ser vi at denne forståelsen svekkes i yngre generasjoner. Jeg er alvorlig bekymret for en utvikling der vi ender opp med å snakke med våre naboer på engelsk.

DA FORSVINNER NYANSENE, budskapet må gjennom en større tankekvern og spontaniteten risikerer å bli borte. I ytterste konsekvens kan det få store og alvorlige følger for bredden og mangfoldet i den nordiske samtalen. For vi ytrer jo oss tryggere – og med mer tyngde – når vi snakker vårt eget språk enn når vi bruker hjelpespråk.

Foreningen Norden har i mange år advart mot denne utviklingen, og nå er vi ved et veiskille: Skal vi ta grep for å styrke nabospråkforståelsen – eller skal vi la den forvitre?

Når medier, inkludert vår egen rikskringkaster NRK, tillater automatiske oversettelser av dansk og svensk, sender det et sterkt signal om at det skandinaviske språkfellesskapet ikke lenger er viktig.

Vi vet at språk formes av vaner, og hvis unge aldri hører dansk eller svensk ufiltrert, mister de evnen til å forstå det. Det er alvorlig.

Foreningen Norden blir jevnlig kontaktet av TV-seere og radiolyttere som reagerer på den mekaniske robotstemmen som legges over dansk- og svensktalende.

Ifølge kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen er kravet om tilgjengelighet årsaken til at robotstemmen er i bruk i dag.

Men hva skjer når praksisen går imot NRKs nordiske mandat – når den ikke bare er forstyrrende, men også et direkte hinder for den naturlige eksponeringen for våre nabospråk?

Om vi lar denne utviklingen fortsette, risikerer vi at framtidige generasjoner ikke lenger kan forstå hverandre på tvers av de skandinaviske grensene.

SPRÅK ER MER enn ord – det er kultur, identitet og fellesskap. Når vi kan forstå hverandre, knyttes vi tettere sammen som én nordisk region. Nabospråkforståelsen er en viktig forutsetning for at Norden skal fungere som et integrert arbeids-, studie- og kulturfellesskap.

Dersom vi aksepterer at skandinaviske språk erstattes med automatiserte stemmer, fjerner vi en av de viktigste bærebjelkene for nordisk samarbeid.

MEDIENES VALG påvirker språk-utviklingen. Foreningen Norden ber derfor mediehusene om å ta sitt samfunnsansvar på alvor. Vi oppfordrer dem til å vedta en tydelig politikk mot bruk av automatiske oversettelser av dansk og svensk.

Vi må våge å stole på at vi fortsatt kan forstå hverandre. La oss bevare det skandinaviske språkfellesskapet – uten robotstemmer som barriere!

Views: 18

(Publisert 04.05.25) (Redigert fra pressemelding) Dei neste tre vekene vil eit britisk Wildcat-helikopter trene saman med norske marinefartøy i fjordane på Vestlandet. Dette for å sikre god integrering før dei skal operere side om side under deployering med Storbritannia sitt flaggskip, hangarskipet «HMS Prince of Wales».

Hangarskipsstyrka skal ut på eit åtte månadars langt oppdrag, saman med norske fartøy og andre allierte fartøy.

Fregatten «KNM Roald Amundsen» er det einaste norske fartøyet som skal vere med på heile oppdraget, og norske «KNM Maud» skal støtte gruppa på delar av deployeringa.

Under oppdraget skal den norske fregatten som nemnt ha eit britisk Wildcat-helikopter ombord.
Ein viktig del blir difor å sikre god integrering av helikopteret med den norske fregatten.

Tamber Shield har blitt gjennomført to gongar tidlegare, med fokus på å utvikle taktikk for kystnære operasjonar i tronge fjordar utanfor Bergen.

I år vil dei i tillegg trene på å handtere torpedo- og missilangrep – og på alle område sikre ei tett integrering mellom Royal Navy og Sjøforsvaret.

Frå Royal Navy vil fire P2000 patruljefartøy og fire Wildcat-helikopter delta.

– Tamber Shield er ein utmerka arena for å vidareføre den tette integrasjonen mellom Royal Navy og Sjøforsvaret, seier sjef Marinen, flaggkommandør Kyrre Haugen.

– Øvinga gir oss også moglegheita til å gjere dei siste førebuingane før den kommande deployeringa med hangarskipsstyrken, legger han til.

Views: 15

(LM Arkivfoto/Svein-H. Strand: Familie i Glenneparken 1. mai 2019)

(Publisert 01.05.25. Sist oppdatert 17:15) Ida Elisabeth Klubnes fra Arbeiderpartiet har hatt hovedansvaret for årets 1. mai-program. Hun mener det er viktig å samles på tvers av partigrensene, og at det «styrker både fellesskapsfølelsen og lokaldemokratiet», som hun sier til Vestby Avis.

På Arbeiderpartiets frokostsamling i Vestby rådhus ble det delt ut medlemsmerker til langvarige medlemmer.

SV hadde sin frokost på Hagestua i Son, for sympatisører og medlemmer. Mens Rødt holdt «åpent hus» for sine medlemmer i kommunen.

Som vanlig har også Fagforbundet i Vestby stått sentralt i planlegging og gjennomføring av Arbeidets dag.

TALERE FOR DAGEN I GLENNEPARKEN:

Tuva Moflag – finanspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet og tredjekandidat til Stortinget fra Akershus.

Iren Mari Luther – leder i Yrkesseksjonen helse og sosial i Fagforbundet.

Joachim Espe – forbundssekretær i Fellesforbundet og stortingskandidat for Rødt.

Stine Høivik – leder i Akershus SV.

Markeringen av dagen avsluttes med JAZZGUDSTJENESTE i Såner kirke. (Se mer nedenfor.)

Her er årets 1. mai-program i Vestby og Son, time for time:

Kl. 09:00 Vestby Arbeiderpartis 1. mai-frokost i Vestby rådhus.

Kl. 10:00 Vestby SV arrangerer frokost hos Hagestua i Son.

Kl. 11:00 Kransenedleggelse i Minneparken i Vestby.

FELLES MARKERING:

DEMONSTRASJONSTOG FRA STENLØKKA bo og eldresenter i Son (som det heter, etter en mann som het Sten – ikke «Steinløkka», red. anm.).

Kl. 13:40

Samling i Glenneparken.

DAGENS TALERE:
Tuva Moflag fra Arbeiderpartiet.
Iren Mari Luther fra Fagforbundet.
Joachim Espe fra Rødt.
Stine Høivik fra SV.

Kl. 19:00

JAZZGUDSTJENESTE I SÅNER KIRKE ved prest Håkon Skaug, og med appell av Ida Elisabeth Klubnes fra Vestby Arbeiderparti.

Views: 11

(Republisert og endret 01.05.25) Gratulerer med dagen! 1. mai 2025- Arbeidernes dag. Men det var krise her, en onsdag i 2022. Ingen kom inn på Lokalmagasinet. Heller ikke jeg. Men det var hjelp å få når det trengtes som mest.

WordPress er ikke bare en publiseringskonsept, det er også en stor familie av profesjonelle og frivillige brukere.

Så jeg søkte hjelp på Facebook-siden til WordPress Norge. Etter kort tid var det en som meldte seg, litt senere en til. Men jeg hadde da gjort avtale med førstemann.

På sosiale medier la jeg ut meldinger både da det sto på og da det var over. Bare en oppsummering her da:

Sent onsdag kveld var det igjen tilgang for alle.

Men en viktig tilføyelse gjelder mobilversjonen vår, og hvor du skal trykke på en lenke. (Og kanskje hvilken nettleser du bruker på dine mobile dingser.)

Nedenfor har jeg oppsummert mine egne erfaringer:

Først, lenka til LM på min personlige Facebook-side med nyhetsdeling: Trykker du på den, så kommer det opp en ny lenke i rødt. Trykk ikke på den, men på de tre prikkene t.h. I menyen som kommer opp, velg «Åpne i nettleseren». Da kommer du rett inn.

Bottom line: Noen forbedringer trengtes på Lokalmagasinets mobilutgave. Men også her på Desktop-utgaven der jeg skriver og redigerer. Og nå vet jeg hvor det er kyndig hjelp å hente! Så kan jeg primært konsentrere meg om å bygge ut innholdet på LM.

HA EN FLOTT 1. MAI-DAG 2025!
Hilsen redaktøren –
fortsatt «sykemeldt»
med ryggsmerter

Views: 1161

(Publisert 27.04.25 Endret 10:37) Pavens sykdom, død og begravelse har vært en toppsak i nyhetene, og preger mange av oss uansett trosretning. Ikke minst i Moss, med mange katolsk troende. Fra 1. januar 1989 ble St. Mikael kirke i Moss en selvstendig menighet, for katolikker i Østfold (Moss, Rygge, Råde, Våler og Hobøl) og Akershus (Vestby: Son og Hølen).

St. Mikael er en katolsk soknekirke. Den ble innviet 29. september 1998 i et tidligere banklokale i en bygning i Rådhuskvartalet. Kirken erstattet kapellet som St. Mikael menighet hadde brukt siden opprettelsen i 1989.

Altertavlen er et kunstverk skapt av Marek Sobocinski og framstiller korsfestelsen, med Jomfru Maria og Johannes under korset. Han har også designet kirkebenkene, alteret, sokkelen for tabernakelet, døpefonten og kirkens korstoler.

I skipets to sider finner vi en mesanin som rommer et orgel og et kor. Langs veggen er det fem veggmalerier malt av Ewa Maria Sobocinska. Motivene på maleriene er fem norske helgener: St. Hallvard, St. Eystein, St. Olav, St. Sunniva og St. Torfinn.

Disse helgenene er enkle å identifisere på grunn av attributtene og scenene fra deres liv som er framstilt.

I 1983 tok prester ansvar for menighetene i Østfold. Pater Famula Omi begynte i 1980 i Halden, og i 1983 Fredrikstad sammen med Moss.

Kapellet måtte ombygges til større kirkerom, noen av leilighetene til menighetslokaler. Konfirmasjon og 1. kommunion har foregått i Fredrikstad.

Fra 1986 begynte man i St. Mikael kapell, men etter hvert måtte man leie andre steder, hvis det var altfor trangt. Etter pater Famula OMI kom pater Kowal OMI og han var den første katolske soknepresten i Moss.

30. oktober 1989 ble pater Eugeniusz Machnica OMI utnevnt som sokneprest.

I begynnelsen av 90-årene ble Jeløy kirke leid til konfirmasjoner og 1. kommunion.
Etter hvert ble kapellet i Ryggeveien 24 for trangt, og man måtte begynne å lete etter litt større plass.

I 1974 ble pater Johan J. van Vugt sokneprest i Fredrikstad med ansvar også for Moss. Sammen med St. Josephs-søstrene forsøkte de å få større aktiviteter utenom katekese.

I 1977 fikk pater Jacob Boekemam, som prest til Fredrikstad, også ansvar for Moss. I menigheten var det flere nasjonaliteter, og det ble feiret messe både på ungarsk, kroatisk og vietnamesisk.

I DISSE ÅRENE kommer mange vietnamesere til Moss og tar på alvor ansvaret for kirken. Kapellet blir mer og mer selvstendig med eget menighetsråd, regnskap og etter hvert ansvar for driften.

I 1980 kom de to Carl Borromeus Søstrene st. Avita, som var menighetensassistent, og st. Gudulina. De tok ansvar for menigheten, søkte flere medlemmer som ennå ikke var registrert, og besøkte familier. Da st. Gudulina reiste hjem til Nederland kom st. Christin. Men da hun fylte 75 år, reiste også hun tilbake til hjemlandet.

Deretter kom søster Ansgaria, som flyttet til Hamar, og til Moss kom st. Maragretho, som har gjort mye, særlig på den musikalske side. Men hun ble syk og måtte tilbake til Nederland.

I mellomtiden kom st. Puline, som fortsatt jobber i menigheten, og i 1995 st. Agnes, deretter st. Stefani. Og sist, men ikke minst, st. Adriani. De to siste har ikke vanlig jobb i menigheten, men hjelper med religionsundervisning.

I dag har Carl Borromeus-søstrene det eneste klosteret på Jeløy i Moss.

MENIGHETENS LIV

Menigheten, der liturgi, diakoni, og katekese utgjør hjørnesteiner, er som et sammensveiset fellesskap. Katolske kristenliv, rotfestet i kirkelig praksis og spesielt i feiringen av søndager, gir liv og mening til deres samlinger.

Mangfoldet blant menighetens medlemmer, med forskjellige bakgrunner og kulturer, gir kirken sin rike variasjon. Man ser det som deres oppgave å verne om og fremme hver enkelts kultur, slik at det beriker og gagner fellesskapet som helhet.

Som et mindretall i samfunnet, har de funnet styrke i den tette tilknytning til hverandre. Den nære samhørigheten i menigheten gjør det enklere å bli kjent med hverandre, og det styrker fellesskapet.

MENIGHETENS DRIFT og forvaltning er basert utelukkende på de enkelte medlemmene. De opprettholder alle kirkelige aktiviteter gjennom frivillige bidrag. Både i form av økonomisk støtte gjennom kirkebidrag og gaver ved spesielle anledninger, samt praktisk deltakelse gjennom dugnader. Denne selvforvaltningen gir en unik følelse av eierskap til fellesskap – og skaper en bærekraftig modell for menighetslivet.

(Redigert fra omtale i no.wikipedia)

Views: 8

(Publisert 22.04.25) (Oppdatert og endret 23.04.25) Dronning Sonja ble 21. april innlagt på Rikshospitalet med pusteproblemer, noe hun har hatt også tidligere. Hun ble fløyet med luftambulanse fra familiens hytte i Sikkilsdalen. Hun er nå utskrevet.

Dronning Sonja, som blir 88 år i sommer, skal stille ut egne arbeider i keramikk og grafikk i Galleri Soon fra 28. juni til 10. august.

Avtalen ble gjort via hennes agent. Og kanskje kommer dronningen selv til vernisasjen 28. juni.

Hun er jo en dyktig kunstner med flere utstillinger bak seg. Debuterte gjorde hun i en fellesutstilling i Helsingborg i 2011, og hennes første separatutstilling fant sted i Kragerø i 2016.

Dronning Sonja har besøkt Galleri Soon før, men aldri stilt ut noe der. Da barnebarnet Maud Angelica Behn hadde sin første separatutstilling der, var hun en stolt besøkende.

– H.M. Dronning Sonjas grafiske arbeider har ofte hennes egne fotografier fra naturen som utgangspunkt. I skogen, på fjellet eller i en isgrotte, skriver galleriet på sin internettside.

Views: 15

(Publisert (21.04.25) Påsken var opprinnelig en vårfest i Lilleasia. I Israel utviklet det seg til en fest med måltid av lamme­kjøtt og usyret brød. På hebraisk ble festen kalt pesach, på latin gjengitt som «pascha».

Etter hvert endret påsken seg fra å være en fest for våren og et grøderikt år til å bli en religiøs høytid til minne om jødenes utgang fra Egypt. Slik var det på Jesu tid.

Fordi Jesus hadde sitt siste måltid med disiplene i påska, ble feiringen overtatt av de kristne til minne om Kristi lidelse, død og oppstandelse.

KIRKEMØTET I NIKEA i 325 ønsket å tidfeste påsken. De valgte ikke en fast dato for påskedag, men første søndag etter første full­måne etter vårjevndøgn.

Grunnen skal være at de ønsket å feire Jesu oppstandelse på en søndag, men valgte å etterligne den semittiske kalenderen, som ikke var regelmessig fra år til år.

Siden har ingen kunnet gjøre noe med at første påskedag faller mellom 22. mars og 25. april i de vestlige kirkene, med faste lagt til 7 uker før og pinse til 7 uker etter påske.

DEN GRESK-ORTODOKSE kirken feirer påske opptil fem uker senere.

I Nord-Europa fortrengte påsken en gammelgermansk vårjevn­døgnsfest som visstnok var til ære for fruktbarhetsgudinnen Estre. Dette navnet førte til at påske ble Easter på engelsk og Ostern på tysk.

Fra den gammelgermanske festen har vi arvet en rekke fruktbarhets­symboler som påskeegg, påske­kyllinger og påskehare.

Etter reformasjonen mistet påsken mye av sitt religiøse preg hos oss. For mange er det viktigste blitt påsketurer på fjellet eller båtpuss ved fjorden.

(Kilde: Dags dato/Dagen i dag)

Views: 8

(Publisert 20.04.25) Vi har tidligere skrevet om kinodrift i Norge under krigen 1940-1945. Her kommer mer – og nå fra det relativt nære: Horten og Moss.

Først om Moss, der vi så langt har funnet bare dette: Rapport om kinodriften i Moss 1940–44, og en avsluttende del etter at det var blitt fred, datert 26.09.1945.

I rapporten, som er skrevet av bestyreren som overtok stillingen allerede 11.05.1945, hevdes det at bestyreren under krigen ble NS-medlem i oktober 1940.

MEN SÅ VAR DET Horten, der vi er så heldige å ha et fyldig hefte som ble utgitt til 50 års-jubileet i 1968 for Horten kino som kommunal virksomhet. Det hadde seg nemlig sånn at jeg fra sommeren 1968 hadde et årsvikariat i avisa Gjengangeren, samtidig som jeg bodde i Son og da måtte pendle over fjorden med Bastøy-ferja.

Horten kan imidlertid vise til en kinohistorie som er enda lenger. Øverst på forsiden av heftet – skrevet av Gjengangerens redaktør Hans Christian Oset – står det nemlig at heftet tar for seg KINO I HORTEN GJENNOM 60 ÅR.

32 sider med tekst, bilder og tegninger. Dette tør jeg si er et flott og viktig lokalhistorisk dokument. At to av tegningene er laget, på bestilling, av min kone Eirin Birkeland Strand, gir selvsagt heftet en ekstra personlig verdi.

INNHOLDSMESSIG ER DET en passe blanding av statistikk, spilleinntekter gjennom 50 år (!) løpende historisk tekst, om filmer i jubileumssesongen, fotografier – og ikke minst: Et langt intervju med daværende kinosjef Karin Seland.

Alt i alt er det så mye allment interessant her, at jeg kommer med et et innlegg til, med tid og stunder. Og jeg avslutter her med å nevne at Gjengangeren var morgenavis som ble trykket om natta, og med deadline ved midnatt.

JEG VAR «VAKTSJEF», det vil si alene i redaksjonen, hver tredje uke på kveldstid, da oppgaven var å redigere og fylle hele siste side med NTB-stoff som tikket inn på fjernskriveren i et innsmett bak ryggen min. Pluss å sjekke nytt fra det lokale politi og lensmannen i Borre.

En uke da jeg ikke hadde kveldsvakt, fikk jeg anmelde en småerotisk, amerikansk filmkomedie som faktisk hadde norgespremiere på Horten kino.

Småerotisk var sannelig også den norske tittelen: «La meg kysse din sommerfugl», med handlingen hentet fra motkulturelle kretser på 1960-tallet.

Filmen hadde også et fint og passende gjennomgående musikkfølge, komponert av Elmer Bernstein.
I hovedrollen spilte Peter Sellers; regissør var Hy Averback, og selve tittelmelodien var laget av Harpers Bizarre.

Alt i alt – en film jeg gjerne ser igjen, ja kanskje noen av dere lesere også.

SHS

Views: 9

Views: 125

(Publisert 17.04.25) Da står en sen påske for døra, og i redaksjonen trapper vi ned og går i vaktmodus. Som alle år før betyr det at vi ikke stenger, og er tilgjengelige per epost og fasttelefon for viktige meldinger. Men kortere arbeidsdag blir det.

Mye uteliv annet enn på verandaen og deromkring blir det ikke. Redaktøren sliter fortsatt med vond rygg. Årsaken har nå fått en sikker diagnose: Alvorlig grad av benskjørhet. Når det gjelder behandling, så går det i kalsiumtabletter. Seks dager i uka med tanke på vedlikehold av kalsium. Den sjuende ukedagen er avsatt til en tablett som tilfører kroppen mer kalsium enn den har.

I DET LANGE PERSPEKTIV er et svært viktig valg tatt – ett av tre anbefalte: Sprøyte som du/jeg setter selv. I to år. Men før jeg blir «sprøytist», så må jeg lære hvordan jeg gjør det. Snarest mulig etter påske. Og sprøytene kan jeg få utlevert på Apoteket i Son. På spesialresept, selvfølgelig.

Dette er noe jeg virkelig ser fram til, i mitt åttiende år. Kanskje sprøyta også har en interessant sideeffekt: At jeg ikke kommer til å skrive så mye sprøyt som i dag!

RIKTIG GOD PÅSKE til dere alle fra redaktøren.

Views: 7