Kategoriarkiv: Feature

John L. Fredricksen HAD A DREAM

Foto: Svein-H. Strand / fra reportasje i Moss Dagblad 1968.

Norskamerikaneren John L. Fredricksen med røtter i Son hadde en stor drøm gjennom hele sitt voksne liv ”over there”: Å få komme tilbake til gamlelandet som pensjonist, bygge en båt alene, seile den alene over Atlanteren og legge til havn i den nye verden der han engang startet sitt nye liv.

Av Svein-H. Strand

Slik skulle ringen bli sluttet. Slik skulle livsreisen bli avsluttet. Fullføringen av livsdrømmen. ”A dream of a lifetime”.

«ADOALT» måtte båten hete, så klart. Og det kunne like gjerne stå for ”A dream of a LIGHT TIME”, fortalte han meg – en yngling i starten av et liv som journalist.

En lys tid, en gild tid, ville han ha i livskvelden. Selve reisen, selve reisen over, skulle være det lyse, det lette som livet ikke akkurat hadde vært, selv om han hadde klart seg svært bra materielt sett,

Mister Fredriksen, med familie og god yrkeskarriere – og sønn som, akkurat da ”ADOALT” ble bygget, gjorde tjeneste som ledende offiser ombord i hangarskipet US «Independence» et sted i Sørkinahavet eller deromkring – utenfor et Vietnam, der en krig var blitt trappet opp.

Alene, alene, skulle han dra; joda, så lett så lett på bølgene blå. Og ingen frykt var å se eller føle eller spore. Det skulle være bare dem. «ADOALT», den gamle mann og havet.

Der og da skulle han leve ut siste del av livsdrømmen – om den lette og lyse tid.

Det var i 1967 han satte i gang med byggearbeidene.

Utpå våren året etter var han kommet så langt at det begynte å likne en farkost til å seile over Atlanteren med, og som folk kunne begynne å snakke om. Og det gjorde de. Snakket, ristet sakte på hodene og flirte litt bak ryggen hans, gjorde de også, de trauste soningane, når Fredricksens drøm og båt kom på tale.

Men det var for all del ikke slik at latteren gjallet blant karene på bryggene. Under logenseren, i bringa hos karene, fantes mye respekt også, i fleipen og tilløpene til veddemål. Ørlite misunnelse også, kanskje?

Så sto jeg der foran en drømmer og en halvferdig båt like nedenfor gamle Son Bro, der Hølenselva rant ut i Sonskilen dengang som nå. Med blokk og penn, storøyd og med toøyd Rolleiflex speilreflekskamera som satte alt jeg så i søkeren på hodet. Og jeg følte at jeg forsto sterkt og klart både drømmen hans og hvilken farefull seilas det kunne bli å gjennomføre den.

Men John L. hadde tenkt på alt, også på at det kunne bli siste reis, og det var liksom slik det skulle være – om jeg forsto? Ja, jeg forsto. Det ble på et vis siste reis uansett, dette. To reiser, da. En på det indre og en på det ytre plan.

I will do it, and I can do it. But yes – I can fail, too, on my way. In both cases, I´ll have done it! Sure!

Men misforstå ikke. Ble det kamp mot bølger og vind, så skulle han da kjempe – som en løve – som han hadde kjempet seg fram hele livet i Den nye verden!

En dag da det var blitt vår det neste året, skulle være en merkedag for ham, og en spenningens dag for alle innenfor det lille miljøet ved bryggene og bak ølseidlene i Skipperstua på Son Kro. «ADOALT» skulle sjøsettes fra det gamle verftet på Glenne-tomta, der en lang rekke båter og skip gjennom mange mannsaldre hadde hatt sitt første møte med det våte element.

WILL IT FLOAT?

Jada, hun fløt. Men ble påkjørt av en fraktebåt og sank nord i Mossesundet på prøveturen. Ja, skjebnens veier er uransakelige, ikke sant?

Fredricksen ble heldigvis berget, men kom aldri over Atlanteren med sin «ADOALT». Hun ligger fortsatt på bunnen av sundet, ennå ikke helt lokalisert.

(Fra Herison.no 15.08.2015)

Views: 70

Fra Krabbe-tåken til Bevøysund

 

Foto: NASA, ESA og Allison Loll/Jeff Hester (Arizona State University)

 

(Publisert 01.03.09 (LM) 2009 er Astronomiens år. Ved det som for tiden kanskje er det mest spennende området ved Universitetet i Oslo, Institutt for teoretisk astrofysikk, står de på og gir oss bred tilgang til informasjon og noen alldeles fantastiske bilder fra verdensrommet.

♦ Takk skal dere ha, og selvfølgelig ikke minst Hubble-teleskopet, NASA, ESA og alle de andre med høyteknologiske innretninger som gjør det mulig å fryde seg over Universets mirakler. Lokalmagasinet.no skal gjennom året publisere noen av disse bildene, og vi har i dag gleden av å starte med dette svimlende flotte portrettet av Krabbetåken.

Bildet er ikke «datalaget», altså skrudd sammen av deler. Det er et genuint kameraarbeid, men satt sammen av 24 eksponeringer. Vi har skalert bildet ned til 600 pixler fra versjonen på Hubble-hjemmesiden som har høyest oppløselighet, hele 31 Megabyte, for å få med flest mulig detaljer.

Fra Krabbetåken til Bevøysundet med måker på vinterjakt etter mat i havet (nedenfor) er det litt av et sprang. Ja, Hans Christian Aakres påpasselige skudd fra sent i februar ble redaksjonens valg da vi skulle sette Krabbetåken i kontrast til vårt lokale univers. St.

Leserfoto fra Hans Christian Aakre.

Views: 82

A/L SOON SMÅRUSELAG

Det fiskes faktisk med både stenger og ruser. Og store ting kan skje med stanga hos Soon Småruselag. Her er Per Jørgen Wittusen i full konsentrasjon.


En reportasje av Edmund Schilvold. Bilder velvilligst utlånt fra lagets fotosamling.

(ARKIVSAK FRA 2011) I selveste hjertet av Son eksisterer det en forening som bare aksepterer menn som medlemmer, som ikke bryr seg om demokratiske spilleregler, og som – på toppen av det hele – ennå skriver navnet sitt med to o-er. Men la oss berolige leseren – den er ikke så skummel som den kanskje høres ut som. På baksiden av den T-skjorta er det et bilde av en stor og lang torsk, samt teksten ”Min er størst!”.

– Vi er fire som vi kaller ”røde”, som bestemmer alt. Og så er det 16 ”grønne”. De har talerett, men ikke stemmerett. Kommer det fra den andre siden av bordet. Så bryter latteren løs. Hva i alle dager er det de snakker om?

Vi sitter og drikker kaffe med to representanter for A/L Soon Småruselag, Jan Skogen og Øivind Engh. To godt voksne herrer som begge sitter i foreningens styre. Hvilket innebærer, blir vi forklart, at de er ”røde”.

De er enige i at foreningen må sies å ha en noe original oppbygning. For er man først blitt ”rød”, det vil si medlem av styret, ja, så er man ”rød” til sin død. Med mindre man melder seg ut av foreningen, eller blir utvist.

Så de ”grønne”, de vanlige medlemmene, kan risikere å måtte vente en stund på å få bestemmelsesrett. For noen kan nok ventetiden bli for lang. For dette er et lag for dem som har levd en stund.

TAK PÅ 20 MEDLEMMER

Det er ikke lett å slippe inn i ruselaget heller. For det første opererer den med et tak på 20 medlemmer, og for det andre er det allerede en venteliste. Gjennomtrekken er dessuten minimal. De som først er kommet inn, går sjelden ut igjen. Når det fra tid til annen blir en ledig plass, er det gjerne fordi et av medlemmene har takket for seg, i mer enn én forstand.

Jan Skogen og Øivind Engh forsvarer imidlertid den strenge innmeldingspolitikken ved å henvise til plassproblemer.

Det er begrenset med plass på båten, sier de, og når damene til herrene i ruselaget én enkelt gang i året får lov å slippe til på et møte, er det også begrenset med plass på verandaen de pleier å benytte.

Båten? Ja, laget har faktisk en «egen» båt – den ombygde passasjerferja «Rongevær», som stilles til disposisjon for laget av medlemmet ”skipper Tom”.

Med denne 41-foteren drar ruselaget fire ganger i året ut på fisketur på fjorden – vanligvis til kjente og kjære fiskeplasser i området sør for Bile vest for Nordre Jeløy.

Dermed er vi inne på det som utgjør mye av foreningens eksistensberettigelse, nemlig fiske. Foreningen fisker med både stenger og ruser, og stiller i den forbindelse klare krav til sine medlemmer.

– Det er flere kriterier du må oppfylle. At du liker fisk – hvis ikke kan du bare glemme å være med – at du kan være med på fire fisketurer i året – noe som må bekreftes skriftlig av frue eller samboer – og at du kan ta deg fri når vi skal sette og ta opp ruser, sier Engh.

FÅR FRI NÅR PLIKTEN KALLER

Hørte vi riktig? Ja, bekrefter han, medlemmets bedre halvdel må faktisk signere høytidelig på et skjema der hun bekrefter at hun er villig til å gi mannen sin fri når ruseplikten kaller.

Møter man ikke opp, nytter det i hvert fall ikke å skylde på håpløse kvinnfolk, med andre ord.

Hjemover i full fart etter nok en storartet dag i småruselaget.

Men hva er det egentlig som skjer på disse fisketurene? Er det virkelig bare fisk det fiskes etter?

I ORDNEDE FORMER

Når tjue karer i flere år har dratt på fisketurer sammen, forventer man nesten at de i hvert fall har noen saftige historier å fortelle.

Men Skogen og Engh bedyrer at turene alltid har funnet sted i ordnede former, og at de mange karene aldri har funnet på noen sprell det er verdt å fortelle om. Vi vet ikke helt om vi skal tro dem eller ikke.

– Fisket begynner alltid klokka ni om morgenen, og varer til halv to, og så er det møte, og middag kl. tre.

– Dere er siviliserte sånn sett?

– Utad så sier vi det, smiler Skogen. (Fortsettes under bildet.)

På landjorda igjen, med dagens fangst fra ruser og stenger. Bytter ledertrøya bærer i dag?

Det er et element av konkurranse på fisketurene. I så henseende finnes det to kategorier – ”Største fisk” og ”Flest fisk”. Den av karene som får den største fisken, får retten til å bære en særskilt T-skjorte inntil han eventuelt blir slått av en annen på neste tur.

DE DOBLE BETYDNINGER

Dermed er vi inne på et ganske vesentlig aspekt ved ruselagets kultur, nemlig bruken av ord og utrykk med doble betydninger. Vi overlater tolkningen av eksempelet over til leserens fantasi, og går videre til lagets navn.

– Vel, det heter jo Soon Små-ruuuse-lag, da, sier Engh antydende.

Han forteller at laget har en annen fin T-skjorte også, en som alle medlemmene i utgangspunktet er pålagt å bruke når laget har møte – hvilket de gjerne har i andre etasje på Son Kro. På baksiden av den skjorta er det et bilde av en ruse. Det er ”Bakrusen”, får vi høre.

Symbolbruken trekkes bokstavelig talt enda lenger når møtene innledes og ruselaget heiser sitt flagg og synger sin nasjonalsang. ”Flagget” er nemlig en liten ruse. Når møtene begynner, går rusen til værs, med andre ord.

Men Skogen bedyrer at forholdene er like siviliserte på møtene på kroa som på turene på blåmyra – det offisielle programmet avsluttes alltid klokka fem, slik at ingen skal kunne skylde på at de ikke kommer seg hjem fordi laget holder på til langt på kveld.

Likevel blir det visstnok en del tid å fordrive for medlemmenes damer – nok til at de har startet sin egen lille klubb, som de ganske enkelt har døpt Soon Småtruselag!

FÅR DAMEBESØK ÉN GANG I ÅRET

Som nevnt tidligere er det imidlertid én enkelt dag i året der ruselaget aksepterer damebesøk – det skjer på sommeren en gang, og da byr karene på selvlaget fiskesuppe.

2010 var for øvrig et år litt utenom det vanlige for ruselaget – 8. april fylte foreningen 15 år, og senere på våren var karene på jubileumstur til feriestedet Bergsholmen ved Håøya – den store øya ved Drøbaksundet.

– Blir det bare ”små ruser” da også?

– Selvfølgelig. Vi er kultiverte og skikkelige mennesker, lover Engh. Med et aldri så lite glimt i øyet.

Vi takker for det artige innsynet i en artig forening, ønsker lykke til videre, og avslutter med noen lagsfakta:

A/L Soon Småruselag

Stiftet i 1995 av:

Frank Aaberg

Jan Skogen

Øivind Engh

Per Olav Person

Styre:

Frank Aaberg

Jan Skogen

Øivind Engh

Per Wiik

Største fisk:

Torsk på 6,8 kilo

Views: 78