(Publisert 28.02.25) (Oppdatert 01.03.25) (VM Extra) I dag klapper vi for Eirin Maria Kvandal fra Mosjøen, en av hopperne i VM på ski i Trondheim. For i dag 1. mars 2025 ble hun historisk da hun var en av de fire norske som tok gullmedale:

Anna Odine Strøm, Eirin Maria Kvandal, Heidi Dyhre Traaserud og Ingvild Synnøve Midtskogen ble verdensmestere i laghopping!

Samtidig husker vi med glede den tidligere Mosjøen-hopperen Anette Sagen.

BILDET: Anette Sagen, her fotografert i 2012. er blitt 40 år. (Foto fra no.wikipedia.org)

Anette går inn i historien som en pionér med å få kvinnehopp akseptert og respektert.

Det var jo ikke mange av dem den gang – veldig godt hjulpet, for å si det sånn – av Torbjørn Yggeseth, en pensjonert pilot som ble skiflyver.

Yggeseth var leder for hoppseksjonen til Det internasjonale skiforbundet fra 1982 til 2004. Han ble omstridt i 2004 da han nektet kvinnelige hoppere å delta i skiflygingsrenn.

Og hvorfor dét? Jo – han hevdet rett og slett at dette er direkte farlig å drive med for kvinner!

Hva slags belegg han hadde? I alle fall ingen ting som på noe vis var faglig forankret. Ren synsing, med andre ord.

DETTE ER HISTORIEN om hennes sportslige karriere:

Anette Sagen (født 1985) var en av verdens mest meritterte kvinnelige skihoppere, og har blant annet vunnet kvinnenes kontinentalcup fem ganger og hoppuka for kvinner fire ganger.

I det første VM-rennet for kvinner i 2009 tok hun bronsemedalje. Hun har også vunnet en rekke norske mesterskap.

Hun har av enkelte grupper blitt fremstilt som en kvinneforkjemper. Dette kom særlig til uttrykk etter at hun og flere andre kvinner ble nektet å være prøvehoppere i Vikersund i 2004.

Anette Sagen representerte Helfjell UL, kort vei fra Mosjøen. Hun deltok første gang i Hoppuka for kvinner i 2000, og ble da nummer 10 sammenlagt. Samme plassering fikk hun i 2001, før hun i 2002 ble nummer 2.

Hun vant hoppuka for første gang i 2003, og vant igjen året etter. I 2005 ble hun bare nummer 19 sammenlagt, etter at det norske landslaget prioriterte NM normalbakke foran det andre av de fire individuelle rennene i hoppuka. Hun ble nummer 3 i det første hoppukerennet og vant de to siste.

Deretter vant hun hoppuka igjen i 2006. I 2007 lå hun på andreplass etter de tre første individuelle rennene. Men landslaget prioriterte NM stor bakke. Dermed gikk hun glipp av det siste rennet og falt ned til 20. plass sammenlagt.

Anette Sagen vant hoppuka for fjerde gang i 2008. Etter at hoppuka ble avlyst i 2009, ble hun nummer 2 sammenlagt i 2010.

Det norske landslaget har i noe mindre grad satset på sommerrennene. Anette Sagen ble nummer 4 i sommercupen 2008, 11 i 2009 og 34 i 2010.

Til sammen har Anette vunnet 42 renn i kontinentalcupen, inkludert rennseiere i hoppuka, som inngår i kontinentalcupen. Hun har vært på pallen i 86 renn. (Pr. oktober 2010.)

 

 

Views: 207

(Publisert 28.02.25) (Oppdatert med ekstra bilde 01.03.25) (Kåseri) Det europeiske Naturvernåret i 1970 var en stor greie – ikke minst for de som deltok i et ukeskurs for journalister på Sandefjord Hotell. En av dem var meg. For oss var det som en slags ny tidsregning: Før og etter Naturvernåret.

Kurset i september det året hette offisielt «Den nasjonale naturvernkonferansen i Sandefjord.»

Der konkluderte de frammøtte fra en rekke institusjoner og organisasjoner med at det var «vokset frem en sterk naturvernopinion og at naturvernet med dets mangesidige oppgaver nå står frem som en sentral samfunnssak i vårt land». I HOVED-KONKLUSJONEN pekes det videre på den rekken av positive tiltak og vellykkede aksjoner som var blitt gjennomført. Men at de likevel bare dannet innledningen til den rasjonelle og aktive naturvernpolitikk som var blitt nødvendig grunnet «befolknings-økningen og den tekniske utvikling».

Ifølge forfatter og Naturvernforbundets Bredo Berntsen ble «den politisk-teoretiske debatten omkring naturvern og ressurs-problemer […] skjerpet i naturvernåret».

På sommeren, midt under Naturvernåret 1970, kom imidlertidig aksjonistene ved Mardøla-fossen i Eikesdal i Møre og Romsdal til å tape kampen mot vannkraftutbygging.

Naturvernforbundet skriver i sin årsrapport «Alt i alt var 1970 et godt år for forbundet, tross enkelte tilbakeslag i viktige naturvernsaker». Deres medlemsmasse økte med femti prosent det året. (Kilde: no.wikipedia.)

FOR OSS JOURNALISTER ble det en lang og slitsom konferanse. Det bokstavelig talt veltet inn over oss med tekster fra de mange talerne med tildels sjokkerende fakta – tidligere aldri offentliggjort.

Selv fritiden – kveldene i baren – som holdt oppe til midnatt og vel så det – gikk praten livlig om hva vi hadde hørt.

Dagbladets journalist ringte til redaksjonen og snakket inn et referat. Neste dag var det toppoppslag i avisa. Kanskje var det om tilstanden i Østersjøen – der miljøgifter var blitt dumpet i en rekke år.

På turen hjem til Moss Dagblad (MD) der jeg jobbet da, kjørte jeg sammen med en kollega. Og vi måtte jo riste på hodet da det slo oss at vi knapt hadde vært på hotelltrappa og trukket frisk luft i løpet av de fem dagene vi var der. For min del tror jeg det ble én gang.

Godt lastet med dokumenter, skisser og annet materiell gikk praten om alt det vi kunne gjøre med dette. For eksempel i tilknytning til kommunale byggesaker.

Men som det ofte er i møtet med de daglige rutiner – særlig i en liten redaksjon som i MD – ble mye av materiellet jeg kom med ikke særlig mye brukt.

La meg bare si det sånn: Forgjeves var det ikke! Viktig lærdom hadde tatt bolig i meg.

Og tenk – ikke lenge etterpå ble det dannet et Miljødirektorat. Der ble en av de mange nye innflytterne i Son byråsjef. Det neste som snart skjedde var at direktoratet ble «oppskalert» til Miljødepartement.

Hva som har skjedd siden, får bli en annen historie. Og jeg avslutter med et bilde jeg tok da jeg en høst for noen år siden var – nesten –  i Vassfaret, noe bildet nedenfor ikke viser. Jeg var dessverre ikke i stand til å finne det – verken originalen eller digitalisert i databasen her i nettavisa.

SHS

 

 

 

 

 

 

 

Views: 62