Valglister. Hvilken skal jeg ta? (Foto: Tore Fjeld / Valgdirektoratet)
(Publisert 14.06.23) (Kommentar: Svein-H. Strand) Det nye Industri- og næringspartiet (INP) gjør det overraskende skarpt i meningsmålingene rundt om i landet foran kommunestyrevalget. I Vestby kan partiet – med flere tidligere politikere fra Høyre lokalt – bli en «dark horse».
NOEN VIL KANSKJE gå så langt som å si at partiet, med ti navn på lista, kan komme i posisjon, i et passende partnerskap – hva nå det måtte være. Neppe Høyre. Men kanskje Bygdelista, eller den nye lista Konservativt?
Forutsetningen må da selvfølgelig være at det «går åt skogen» med de rødgrønne.
Det er jo også grunn til å merke seg at INP – som det andre denne gang – har en kvinne på topp: Hilde Merete Feragen, med en fortid som en av «fraksjonistene» da det stormet som verst i Vestby Høyre.
Og ikke minst: På tredjeplass, den tidligere Høyre-profilen Stig Haakon Eyde (78). En meget arbeidende pensjonist og storleverandør av kammertørket ved på Berg gård i Vestby, samt en betydelig bidragsyter innen vinproduksjon i Ungarn.
MEN ALTSÅ: Å spekulere er lett. Å spå et valgresultat i Vestby, med 13 lister – inkludert de tradisjonelle borgerlige partiene og de tre røde – er noe ganske annet. Dette selv om Ap kan få seg «en karamell» her som i en rekke andre kommuner, etter klare signaler i ulike meningsmålinger.
Og så til valglista for Industri- og næringspartiet:
1 Hilde Merete Feragen 20.03.1965 VESTBY
2 Hanne Beate Lørstad Magnussen 12.10.1974 SON
3 Stig Haakon Eyde 24.12.1944 VESTBY
4 Heidi Johansen 10.06.1962 SON
5 Ezzat Fawsy Gaballa 07.11.1965 VESTBY
6 Karl Theodor Fredrik Koller 15/03/1964 SON
7 Steinar Trondsæther 11.11.1, VESTBY
8 Maylén Storsveen 12.02.1984 GARDER
9 Rolf Bækkedal 13.05.1945 SON
10 Nneka Okoye 02.01.1970 VESTBY
(Fra LM 20.06.13) (Republisert 12.06.23) KOMMENTAR: Svein-H. Strand Saken om IKEA i kommunedelplanen for Vestby sentrum må sies å være et eksempel på en type samfunnsplanlegging som burde erklæres for svært uønsket både lokalt og generelt i et samfunn som vårt. Et samfunn som besitter både høy relevant fagkompetanse og spennende visjoner for utviklingen av både store og små steder.
♦ Prosessen er det forsåvidt lite å innvende imot, både administrativt og politisk. I alle fall om vi ser bort fra en mangel på kommunikasjon rettet mot lokalsamfunnet.
♦ Men vi ser her en helhet i forhold til overordnede myndigheter – og ikke minst en tidslinje for hendelser – som gjør det hele til krank samfunnsplanlegging.
Med en IKEA-etablering i premissene, handler det kort sagt om at tilfeldighetene rår.
♦ Hva skjedde? Jo, et privateid dyrkningsjorde like ved det sentrale sentrumsområdet blir tilbudt for en svensk møbelgigant som fram mot 50 års-jubileet er i sterk knoppskyting landet rundt og i utlandet. En kjøpsavtale for Delijordet signeres mens det i rådhuset jobbes under høytrykk med planarbeidet på helt andre premisser.
Kommunens politiske og administrative toppledelse blir raskt informert, og så er saken – IKEA-saken – i nyhetsbildet. Dermed er det i gang.
♦ IKEA har så å si kuppet innretningen på både ferdiggjøring og det videre planarbeid i administrasjonen. En så stor varehusetablering på en så sentrumsnært areal er det ikke mulig å ta lett eller halvveis på. Heller ikke for overordnede etater, skal det vise seg etter hvert. Det viktige jordvernet blir naturlig nok et svært dominerende tema i den politiske og offentlige debatt. Folk flest og politikere flest jubler over at Vestby kan bli IKEA-kommune. Den eneste mellom Oslo-området og Svinesund. Og ordfører John A. Ødbehr (H) lanserer i et sommerintervju med Lokalmagasinet.no den oppsiktsvekkende tanken om å erstatte tapt dyrkningsjord med nydyrking andre steder i bygda. Litt mer enn én kubikkmeter for hver som blir bygget ned.
Høyre er jo et svært grønt parti, understreker ordføreren i LM-intervjuet.
♦ Som vi alle vet, så forlater ordføreren etter hvert sin grønne tanke om hvordan matjord i Vestby kan bygges ned uten at det blir avgang i statistikken hos Fylkesmannen. Men å flytte jorda er jo også grønt så det holder. Eller holder det ikke? Spørsmålet om det blir grønt nok, skal utredes av det offentlige fagorganet Jordforsk.
♦ At det holder, er i sin tur blitt flertallets premiss for at IKEA skal få bygge på Delijordet. Og andre steder enn der på jordet vil de ikke bygge! Verken i Vestby eller i Follo, ble det poengtert i saksframlegget til mandagens kommunestyremøte. Saksframlegget om kommunedelplanen, vel å merke. Altså juridisk sett ikke om IKEA skal få bygge og hvordan. Det kommunestyret gjorde mandag, var å vedta en kommunedelplan med plankart og tilhørende bestemmelser. En styringspakke som til slutt blir juridisk bindende for kommunen.
♦ I motsetning til kommuneplaner, så er kommunene faktisk ikke pålagt å utarbeide kommunedelplaner. I Son ble arbeidet med en tilsvarende plan motvillig satt i gang etter sterkt og gjentatt påtrykk fra blant andre Soon og Omegns Vel. Og da skulle sannelig også Vestby sentrum få sin.
♦ En kommunedelplan er en oversiktsplan for et avgrenset område og består av en tekstdel og en kartdel. En utredning av hvilke konsekvenser planen medfører, hører også med. Og når en kommunedelplan først er utarbeidet, så skal den innarbeides i kommuneplanens arealdel.
♦ Når så delplanen er endelig godkjent, er den et grunnlag for å utarbeide reguleringsplaner for utbyggingssaker i det aktuelle planområdet, enten saken kommer fra kommunen selv eller fra private utbyggere.
En kommunedelplan for Vestby sentrum hvor det ikke er tatt høyde for en IKEA-etablering med svært store konsekvenser for blant annet trafikkløsninger, er naturlig nok utenkelig.
♦ Men hva ville vært situasjonen dersom IKEA hadde banket på rådhusdøra etter at kommunedelpanen hadde vært ferdig utarbeidet og godkjent? Unektelig et interessant spørsmål, om enn hypotetisk. I dag. Likevel: Ikke mer hypotetisk enn at det er riktig og sunt for både den ene og den andre å gå noen runder i tenkeboksen. Gjerne i det offentlige rom. Og gjerne her i LM. Det kommer tider og utbyggingsplaner også etter dette.
♦ Til slutt: Et spørsmål til IKEA med sitt gode rennomé som ser ut til å innbefatte god etikk: IKEA er et enestående trekkplaster som nok de fleste av landets kommuner gjerne skulle hatt innenfor sine grenser. Den snart verdensomfattende møbel- og interiørkjeden er et begrep, ja nærmest et ikon. Og da å insistere på at det må bli Delijordet eller intet – er ikke det i bunn og grunn et utilbørlig pressmiddel overfor en kommune? Spesielt når kommunen heter Vestby og har satt i gang et planarbeid der Delijordet eventuelt skulle kunne utbygges først om flere tiår?
♦ Det passer å avslutte – ikke med enda et spørsmål, men med et faktum: Til arbeidet med en kommunedelplan er det naturlig å ønske så mange innspill som mulig fra berørte parter. Slike innspill kan være gull for kommuneplanleggeren, som på mange måter starter på bar bakke.
♦ Da IKEA var kommet godt og vel på banen i Vestby, var det derfor naturlig å invitere konsernledelsen til å komme med innspill til planarbeidet videre. De hadde selv skapt en ny situasjon, og dét i siste runde i planarbeidet.
Som LM meldte i en notis da saken var fersk: Svaret som kom til rådhuset som e-post var et bastant nei som til forveksling kunne minne om et irritert sukk. Nei – nå er det nok, liksom.
♦ Hastige e-poster og telefaksmeldinger kan rett nok bli misforstått i visse situasjoner, og ingen ting ville være hyggeligere enn om IKEA-direktøren arresterte meg i dette. Men inntil da: Dette var en usmart beslutning selv om det i utgangspunktet ikke var antydet hva utbyggeren ville kunne bidra med. En dialog kan utvikle seg til en kreativ prosess som avføder resultater ingen hadde tenkt på.
♦ Og ha meg unnskyldt, men når avvisningen av en høflig invitasjon målbæres av en direktør i et ikon, så smaker det av arroganse.
«Til slutt var det angivelig bare Vestbys store bondehøvding Jon Sundby (bildet) og Vårherre som hadde oversikten over de innfløkte støtteordningene som ble innført i det norske landbruket på 1930-tallet.»
Foto fra virksommeord.uib.no
Byvandringene i Son synes jeg bør være bare begynnelsen på en større greie. Mange av de nye innbyggerne i bygda kjenner ikke engang hovedtrekkene i kommunens historie.
De vet for eksempel ikke at det var bondehøvdingen Jon Sundby (1883-1972), gårdbruker fra Vestby, som la grunnlaget for det kompliserte, finmaskede nettet av støtteordninger som vi har i det norske landbruket.
Jon Sundby, oldefaren til Siren – Sons seilende gullmedaljør i OL – og bestefaren til Son-legen med samme navn, var statsråd i begge de to Bondeparti-regjeringene som vederfaret landet på 1930-tallet. Først var han landbruksminister, så finansminister.
Men poenget, da? Jo, det fant vi i den verneverdige spalta Hugin og Munin, i den fortsatt svært oppegående avisa Vårt Land.
Ravnene hadde nemlig plukket opp en replikk i et innslag i NRKs feiende flotte radiomagasin Dagsnytt Atten.
Der fortalte departementsråd Per Harald Grue at støtteordningen som Sundby bygde opp, ble så innfløkt at det bare var Vårherre og Sundby selv som hadde full oversikt.
Men et par år senere var det bare Jon Sundby som hadde oversikten…
Grue kjørte også følgende horn i siden til Vårherre, og dét i direkte sending:
– Hadde Vårherre vært litt mer opptatt av jordbruksoppgjøret og litt mindre av homofile prester, så ville han nok ha klart å følge med, han også!
Hugin og Munin får det siste ordet i denne saken:
– Det var en skarp advarsel, men vi er ikke så sikre på om Grue har rett!
Med en slik humor i spaltene: Kanskje er det håp for norsk presse likevel?
oopserver
(Fra LM 07.08.07) (Republisert 03.04.21 og 11.06.23)
Av høye ting var det ikke noe som overgikk denne gjenstanden. Hva er dette?
(Republisert 08.06.23) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) Ja, hva er det vi har bilder av her? Jo, det hadde seg sånn at gamle Son skole skulle nedlegges, og all undervisning videreføres i et splitter nytt skolebygg på sørsiden av fylkesveien ned til sentrum. Vis a vis gamle og nedlagte Solhøy skole på nordsiden.
RYKTENE GIKK om loftet på gamleskolen, ferdigstilt som nyskolen i Son kommune til skolestart høsten 1932 Etter at all undervisning på barnetrinnet hadde vært i et eldre hus i Løkkeveien.
Der oppe på loftet skulle det være en god del rariteter som var blitt lagret gjennom tiårene, etter hvert som sakene gikk ut av bruk.
VAR DET MULIG å få komme opp dit, for å se om det var noe som var verdt å ta bilde av – til bruk i Lokalmagasinet.no? Før ting ble kastet eller tatt vare på, som museumsgjenstander eller på annen måte?
Ja, det var da mulig, må vite. Hva gjør man ikke for den nye næravisa?
Så der sto jeg da. Blant gamle stoler, bortstuede småting og litt større ting. Og det luktet skikkelig gammelt loft!
MEN ALTSÅ: Hva ble «maskinen» med sveiva brukt til? Hva heter den? Og hvor ble det av objektet?
Dette har vi skrevet litt om før, for en god del år siden. Men mer skal det bli nå? Skriv til oss, dere eldre soninger som måtte ha noe å fortelle – så skal vi gjøre vårt, med litt redaksjonelt gravearbeid! Bruk denne epostadressen: post@lokalmagasinet.com
(Publisert 06.06.23) Helse er i utgangspunktet en privatsak – om enn ikke fullt ut når du er redaktør, utgiver og eneste faste medarbeider i en nettavis som denne. Jeg har nå i en tre ukers tid slitt med en vond rygg som har begrenset arbeidet en god del på grunn av smertene.
Så det er vel bare rett og rimelig at jeg gir dere lesere en oppdatering om dette. I går var jeg til avtalt time for røntgen ved Moss sykehus. Som ventet viste bildene at smertene skyldes et brudd.
Men litt overraskende: At det er snakk om et gammelt brudd – etter et fall?
JEG HAR NÅ trykket på «minneknappen», og husker et falluhell i forbindelse med ryddearbeid på den delen av boligtomta vår i Son, der det er fjell i fallende terreng.
Det var ikke et høyt fall, men jeg landet sidelengs, og det førte til et håndleddsbrudd som måtte behandles.
Men en ryggskade på grunn av fallet? Å opponere mot radiologene er det siste jeg ville gjøre. I første omgang nøyer jeg meg med et spørsmålstegn mens jeg igjen holder «minneknappen» inne.
OG KAN DET VÆRE et enda eldre falluhell? Tja. Hvor langt tilbake, i så fall?
Spørsmålene blir mange etter som tidsreisen går. Til militærtjenesten? Kanskje, kanskje ikke. Men det må bli ikke. Størstedelen av tjenestetiden i 1964-1965 var jeg i Garden, som musikkgardist. Vi var ikke mye ute i skog og mark, for å si det sånn…
Så jeg må bare konstatere at det er som det er. Vondt som rakker´n mellom de smertestillende tabletter.
Og hva nå? Som det ble sagt da jeg ble presentert for hva røntgenbildene viser: Dette blir en oppgave for deg og fastlegen.
Eller blir det fastlegene? Ja, jeg har for tiden én og en halv, tror jeg. På ett og samme legekontor. Vi har det godt her i Son. Noen ganger også når vi har vondt.
Eller som min salig bestefar sa: Det viktigste er hvordan vi tar det!
Dette er de 13 godkjente valglistene til kommunevalget 2023 i Vestby. Verdt å merke seg spesielt er hvor få personer som står på noen av listene. Og ikke minst – at Bygdelista ikke har en eneste kandidat fra Son.
(Publisert 04.06.23) HER ER lenke til alle de 13 listene. (Kilde: Valgstyret i Vestby kommune.)
Tone Solheim fra Kjøvangen – «Teppe-Tone» – mangeårig deltaker på torgdagene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
(Publisert 03.06.23) (Kommentar: Svein-H. Strand) (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand) Først åpnet Kystkultursentret, i dag er det torgdag på Son torg. Sommeren 2023 er kommet til Sommer-Son!
Slike og liknende milepæler gjennom året er i en rekke norske småbyer og tettsteder noe som på sett og vis markerer og definerer deres eksistens – og berettigelse som drivkraft i en kommunal og regional sammenheng.
Og selvfølgelig – ikke minst på et sted som har hele sin lange historie knyttet til handel og skipsfart.
Som på de fleste liknende torgdager rundt om i landet, er det et betydelig innslag av små næringsaktører på de ulike torgplassene. Ja, dette er jo en viktig anledning til å vise seg fram – og kanskje tjene en slant når avgiften er trukket ifra.
Da Barnehagedagen ble feiret over hele landet 9. mars 2021, var årets tema natur og miljø, med slagordet «Små steg for kloden». Det heiet vi på – men vi får ikke en bærekraftig klode uten bærekraftige barn!
Av Marie Garmannslund Eide – Illustrasjonsfoto: Esther Merbt, Pixabay.
I barnehageloven står det at barna «(…) skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen.» Da kan verken barnehagene eller politikerne hoppe bredbeint bukk over den delen som omhandler den mellommenneskelige bærekraften.
Evnen til å ta vare på seg selv og hverandre har aldri vært viktigere enn nå. Under koronapandemien var barnehager stengt, barn havnet i karantene og fritidsaktiviteter lukket dørene. Besteforeldre hadde vært utilgjengelige, og myndighetene ba oss om å treffe færrest mulig mennesker.
Økt isolasjon og økt alenetid fikk følge av en økning i bekymringsmeldinger til barnevernet. Dette var bare én av flere alvorlige konsekvenser for barna våre.
Å gi barn kunnskap og kompetanse til å ta vare på seg selv og hverandre gikk fra å være en nyttig egenskap – til en helt nødvendig ferdighet.
NY BARNEHAGELOV
1. januar 2021 trådde en ny barnehagelov i kraft. Den er fremdeles klinkende klar på ansattes plikt til å melde fra når det er mistanke om at et barn ikke har det godt nok hjemme.
Men loven har også blitt tydeligere på ett punkt:
Barnehageansatte er forpliktet til å følge med og gripe inn når et barn ikke har det godt nok i barnehagen. Dette er barnas «arbeidsmiljølov», og tydeliggjøringen kom ikke ett sekund for tidlig.
Loven handler først og fremst om barnets egen opplevelse av hvordan hun eller han har det i barnehagen. Ansvaret for å sikre et godt og trygt barnehagemiljø ligger alltid hos de ansatte, men barnas ekspertise om eget liv skal stå sentralt i oppfølgingen.
Vi håper og tror at lovendringen vil bidra til at flere barn blir sett, hørt og tatt på alvor. Da er vi helt avhengig av at alle som jobber i barnehagen kjenner til hele formålsparagrafen, og til barnas nye «arbeidsmiljølov» og det ansvaret som følger med den. Der har vi en vei å gå!
Sommeråpning på Son Kystkultursenter i dag. Her fra et tidligere år, med sol som bestilt, musikk fra Soon Etter Frokost og sommerkledte gjester. I høyre bildekant: Museumsvert Alex Johannessen konstaterer at alt har gått som det skal. Minst. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
(Publisert 27.05.23) På denne fine forsommerdagen markeres, tradisjonen tro, at det er sesongstart på Son Kystkultursenter. Tradisjonen utro, for å si det sånn, vil begivenheten som sådan ikke bli reportasjemessig dekket her i LM – av grunner som kan leses i de seneste publiseringer.
Å få andre til å knipse et bilde eller tre er så sin sak. Men bilder og notater fra åpningstaler skal håndteres og publiseres. Vi satser på å komme sterkere tilbake – og da med fokus på sesongens tema og program.
Kystkultursenteret er og blir den største attraksjon vi har, her i den gamle Hollenderstaden. Besøkstallene har noen år vært formidable. Mange vil huske det året da det ble registrert flere besøkende her enn på Oscarsborgmuseet.
(Publisert 27.05.23) Til orientering: Har hatt sterke smerter i korsryggen siden 18. mai. Antok at det var en ryggprolaps. Men diagnosen hos fastegen onsdag var at det er et brudd.
Legen har på dette grunnlag bedt sykehuset om innkalling til røntgen snarest mulig innen en uke. Men det er blitt pinse. Hvordan dette slår ut for innkalling, gjenstår å se.
Smertene er betydelige, og smertestillende medisin inntas gjennom dagen og kvelden. Legens Paralgin forte-tabletter redder et minimum av nattesøvn.
Men det blir gryytidlig oppstandelse – og dermed lange dager innomhus, med inntak av døgnets Paralgin forte nummer to pluss 2 x reseptfri Paracet fram til leggetid.
Har funnet den best mulige sittestillingen i Godstolen i stua, noen skritt fra den åpne verandadøren der tidligsommeren gjør seg bemerket i dager som disse.
Håper å kunne oppdatere LM med en snutt om dagen – i stående stilling på mitt «kontor» for tiden: Kjøkkenbenken med plass ryddet for min bærbare PC.
Eller for variasjonens skyld: I stua med PC på salongbordet. Eller i fanget. Datamaskiner er heldigvis ikke hva de engang var.
(21.05.23) Boka «Fjellflora» ble første gang utgitt såpass langt tilbake som i 1952. Siden har den for mange vært et fast følge på fjelltur. I juni 2021 kom den 14. utgaven ut på Museumsforlaget.
Her finner du navn, beskrivelser og akvarelltegninger av de 164 vanligste plantene i den norske fjellheimen.
Denne utgaven – på 176 sider i et praktisk fleksibind lommeformat – er oppdatert med hensyn til de forskjellige data. Dette spesielt når det gjelder latinske navn, utbredelse og oppdeling i underarter.
Boka er skrevet av en av Nordens fremste eksperter på fjellets planteliv, professor Olav Gjærevoll som var vår og verdens første miljøvernminister. Medforfatter er botaniker Reidar Jørgensen.
Kunstneren Dagny Tande Lid står bak de praktfulle akvarelltegningene av plantene.
Redaktør for boka er Inger Gjærevoll, datter av Olav Gjærevoll.
Dette skjedde på Eidsvoll denne dag i 1814. Ordrett fra Christian Frederiks personlige protokoll. Her publisert som fotokopi fra oppsettet på nettstedet Dagsdato.no. Tredje avsnitt er nettstedets kommentar. Tilføyd av nettstedet i samme stil er også femte og siste avsnitt. Red.
(Publisert 18.05.23) (Oppdatert med 2. bilde 20:42) Ja, dagen var fin – ikke for kald, ikke for varm, og sola skinte hele dagen mellom de få pynteskyene som meldte sin ankomst så snart natta ble Nasjonaldag.
Det var redaktørens 54. (tro det eller ei) gang som 17. mai-reporter i Son. Men ikke bare begynner han å dra på årene, det gjør også fotoutstyret hans. I praksis mobilkameraer.
De «gammeldagse», ekte kameraene ligger ubenyttet og sutrer i skuffer og skap. Det er jo så mye som ikke er på stell, ikke minst batteriene som gir liv i hele stasen. Generasjonen før dem, med de helmanuelle produktene var bedre, sånn sett.
Men altså – dagen jeg hadde gruegledet meg til var kommet! Og barnetoget i Oslo – der jeg 17. mai i 1965 gikk og spilte i Gardemusikken – var sett foran tv-en i stua. Nå gjaldt det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Som var at min mobil kort sagt ikke lenger var helt til å stole på.
Noen prøveskudd i forveien lovte bra. Jeg snakker her ikke om hvordan bildet ser ut i mobilen, men hvordan resultatet blir i neste ledd: Overført og lastet ned på eposten min.
Godt å sitte – og god utsikt – på pappas rygg ved Son torg, mens mamma følger med, 17. mai 2023. (LM-foto: Svein-H. Strand)
Min «reserverte» standplass inntil gata nedenfor Spinnerigården sto og ventet på meg en snau halvtime før Hollenderstadens kombinerte barne- og voksentog skulle komme nedover Kroa-bakken mot torget.
Og toget kom helt på rutetid – med flaggborg og vårt flotte Såner skolekorps – for både Son og Hølen – i front. Noe Såner skole har det jo aldri vært, bare en ungdomsskole deroppe engang.
Av tre skudd som det usle mobilbatteriet tillot, ble ett ikke så aller verst. Det er bildet dere ser her. Som bildetekst får denne rapporten holde.
Da sier jeg bare takk for oppmerksomheten – og ha en fortsatt fin «dagen derpå» i den gode betydningen!
(Publisert 17.05.23) (Kåseri) Sent i går satt jeg og digital-bladde igjennom noen og førti av mine fotoopptak fra 17. mai-feiringen i Son i 2008. 17 bilder hadde jeg dengang allerede valgt ut og fått publisert på Lokalmagasinet.no, sent på kvelden denne Dagen. Det var forresten helt tilfeldig at jeg endte opp med 17 bilder i første omgang. Eller var det ikke? Dere har kanskje hørt – eller lest – om det som blir kalt tilfeldighetenes røtter? At tilfeldighetene ikke inntreffer så tilfeldig som vi tror. Uansett: Men så roptes det – fortsatt i 2008 – fra lesere etter enda flere bilder. Mer, meer – meeer!
(Om tidligere publiseringer av kåseriet – med andre illustrasjoner: Se nederst.)
Rødt, hvitt og blått gjennom Storgata. Noen fikk med seg alt fra fortauet, andre hadde sikret seg «tribuneplass» utenfor Café Oliven.Fra 2019 dette bildet også. (Foto: Svein-H. Strand)
SÅ HER måtte jeg gå igjennom alle opptakene igjen. Og det slo meg: Landet vårt kryr av såkalte medier. De får med seg alt. Fra husbrann til husbråk og langt verre ting som skjer i hus. Til vår innette krangling i det offentlige rom. Vi kives og strides om saker & ting. Noen ganger er det som om selve Nasjonen skal revne! Går det lukt til helvete?
Men så kommer syttende mai!
JA, så kommer 17. mai, dere. Hva er det som skjer? Er dette virkelig barnas dag, som det så ofte sies? Eller er det familienes dag? Men det er jo ikke alle som har familier – kjernefamilie, storfamilie og sånn.
Noen er veldig aleine og får små stikk i brystet der på sidelinja når Toget passerer; prøver kanskje klønete å finne øyeblikkets snare og korte familiefellesskap med mennesker som står skulder ved skulder. Et smil og noen få ord.
Alt dette er vårt, dere! Til og med bråkebøttene russen er vår. Så hva er det som skjer?
Vårt eget korps Soon Etter Frokost har ikke uniformer, men blir et vakkert «bunadkorps når Grunnlovsdagen kommer. (Foto: Svein-H. Strand)
HVA SA DU, herr hjemmesitter? Borgerskapets dag? Vel, det må ha vært for lenge siden, da vi hadde en gjennomgripende klassekamp i landet. Mer enn vi tror før vi setter oss inn i det – og langt inn i foreningslivet. Fra idrettens til båtlivets aktiviteter. I Moss har de ennå Arbeidernes Båtforening på «Bettongen» som et minne fra denne tiden.
NOEN FRA ARBEIDERKLASSEN gikk ikke i 17. mai-toget på den tiden. De hadde sin klassesamlende 1. mai-dag. Og så var det, noen steder på 1950-tallet, et mellomspill der faktisk skolene gikk i tog også på 1. mai! Skoleklasser gikk sammen bak musikk og faner, omtrent akkurat slik de også gjorde drøye to uker senere.
Det er sant – og jeg opplevde dette selv, der jeg vokste opp i eimen av Landsfader Gerhardsen og med en bestemor som hadde vært med på å starte det lokale Arbeiderkvinnelaget – med samhold, samklang og mange andre sam-ting. Som samnorsk.
Men det ble svært nøye understreket siste skoledag i april, at det var frivillig å gå i 1. mai-toget. Og noen fikk ikke lov. I korpset hvor jeg senere spilte, var vi en klarinett mindre på 1. mai. Hun fikk ikke lov, selv ikke å spille, på Arbeidernes dag.
I dag er det flere steder hvor nesten ingen går i demonstrasjonstog 1. mai og der bare korpsene gjør at det ser ut som et tog.
NEI, FOLKENS, med de offentlige manifestasjoner som finner sted nesten bak hvert et nes på vår Grunnlovsdag, så tror jeg vi må ta inn over oss at vi i dag har et unikt og umistelig fellesskap i dette landet!
En stor og sterk kjerne av fellesskap som får lov å vise seg fram på grunn av en bevegelse startet av en mann som ble født for over 200 år siden. En kranglefant og begersvinger som fikk begeret til å gå sammen med sine venner allerede den 16.
DÉT TROR JEG også faller mange i hu – altså ikke Wergeland som begersvinger, men som nasjonsbygger – når de går i, eller står og ser på, barnetoget. Eller dette borgertoget, som de ennå har i mange byer senere på dagen. Og her kom da «det borgerlige» igjen inn i min artikkel. Men borgere er ikke nødvendigvis borgerlige. Nok om dét!
Flotte messingblåsere i Såner Skolekorps – her knipset i Fjellstadbakken 17. mai i 2013. (Foto: Svein-H. Strand)
Jeg sier takk for meg med noen poenger som i sannhet forteller hvor inkluderende 17. mai-tog-greia er blitt i løpet av de siste tiårene.
Både Arbeidernes dag og Grunnlovsdagen var svære greier for både små og store der jeg vok vokste opp. Særlig for den som spilte i korps fra tidlige saluttmorgen til sene ettermiddag.
MITT KORPS hadde forresten uniformer med korte, blå jakker og hvite, kritt hvite, bomullsbukser. Dette var såpass langt nord at det var såvidt snøen hadde forsvunnet på uasfalterte gater hvor vi noen ganger marsjerte og spilte så søla skvatt.
Mellom barnetoget og borgertoget var det alltid bukseskift. Hvorfor de måtte la oss ha kritthvite bomullsbukser, har jeg alltid lurt på. Nå er det ingen igjen å spørre.
SVEIN-HARALD STRAND
Denne saken ble første gang publisert i Lokalmagasinet.no 19. mai i 2008, da som et kåseri illustrert med ferske reportasjebilder fra feiringen av Grunnlovsdagen. Senere ble kåseriet hentet opp fra arkivet i anledning Grunnlovsjubileet 1814-2014.
Dette er de 13 godkjente valglistene til kommunevalget 2023 i Vestby. Verdt å merke seg spesielt er hvor få personer som står på noen av listene. Og ikke minst – at Bygdelista ikke har en eneste kandidat fra Son.
