Kategoriarkiv: Historisk

Historisk

Soon Seilforening: SELSKAPSKLUBB VILLE SEILE IGJEN

I frisk bris på Sonskilen. (LM Arkivfoto)

(Publisert 15.02.22. Oppdatert 18:55) Soon Seilforening har fostret en olympisk mester, men har langt fra hatt seiling på programmet i alle år siden stiftelsen 18. februar 1919. 40 års landligge som selskapsklubb var protokollført da seiling igjen kom på programmet, helt på slutten av 1960-tallet.

Foreningen fikk en knallstart og opplevde noen gylne år med regattaer etter sekelskiftet. Flere solide herrer fra Kristiania meldte seg inn som aktive, sammen med Sons egne entusiaster.

For å trekke til seg også kvinnene, ble ”Damenes ærespremie” innstiftet i 1921.

Senere slo nedgangstidene i samfunnet inn også i foreningen – både sportslig og på annen måte.

Våren 1923. Byggearbeidene er kommet i gang på det som skal bli Soon Seilforening klubbhus og hele Sons stolhet og selskapslokale. (Fotograf ukjent. Fra Reidar Johansens fotosamling.)

FRYDENLUNDS BRYGGERI HJALP TIL

Likevel klarte Soon Seilforening det kunststykke å få bygget det gilde klubbhuset Klubben ved Sonstranda.

Frydenlunds Bryggeri hjalp til med en pantobligasjon på kr 7000. Bygge-budsjettet var på 4950 kroner og holdt neppe.

Det var ikke vanskelig å få folk til innvielsesfesten 22. september 1923!

Intet mindre enn en restaurant – med lokaler som også kunne leies ut, bl.a. til kinodrift – hadde de jo fått i tillegg til et raust møtelokale i andre etasje.

MIDT UNDER FORBUDSTIDEN

Klubben ga etter hvert likevel ikke inntekter nok alene til å betjene lånet. Dette var midt under den såkalte forbudstiden.

Og kanskje var det mer enn bare rykter at det var med bidrag fra noens omsetning av smuglersprit, skaffet til veie av bl.a. forfatteren Arthur Omre som holdt til i Son, at Klubben ikke gikk til tvangsauksjon.

Medlemstallet i seilforeningen skrumpet inn, og i 1924 møtte bare to medlemmer på generalforsamlingen!

Det var nå skralt med penger til drift av noe som helst, og milde gaver fra bedrestilte borgere av Son og Kristiania måtte til for å holde hodet over vannet.

BARE HANKØ HOLDT STAND

I 1927 måtte pinseregattaen avlyses på grunn av sviktende påmelding. De relativt få som seilte i Oslofjorden på denne tiden, også blant «fiffen», samlet seg om miljøet på Hankø, som ennå holdt stand mot depresjonen.

Soon Selforening ble imidlertid, som så mye annet på stedet, ansett som verneverdig – og tok samling om det rent sosiale med Klubben som midte. Et godt formål i og for seg, spesielt i slike tider.

Det ble forskriftsmessig holdt årsmøter hvert år – med etterfølgende årsfest. Dette var en av de store sosiale begivenhetene i ladestedet. Her var det god pjolterføring ved bordene under lærer og klubbmedlem Arvid Balstads veggmalerier.

FORMANN VALGT FOR 20 ÅR

Uforanderlighet og kontinuitet må ha vært et høyt aktet mål. Valg av formann ble valgt for en periode av, tro det eller ei, tjue – 20 – år!

I det sportslige var det Soon Idrettsforening som holdt det gående, på land.

Og slik kunne seilforeningen endt sine dager, evig kullseilt, hadde det ikke vært for noen få ildsjeler,  med formann Arne Hedum i spissen. De så at det var synd og skam at en ikke brukte de mulighetene som lå i de sonske farvannene i en ny tid – med nye båttyper.

Ikke minst: I de olympiske sommerlekene i 1960 hadde Norge med Peder Lunde jr. tatt gull i den nye klassen Flying Dutchman – og så sølv i Star-klassen, i 1968!

Det var en sterk inspirasjon både i Son og andre steder. Jollebåtene var også kommet. I dem kunne barn og unge lære seilsporten å kjenne – alldeles fra grunnen av. Noe å bygge en framtid på – også i Son!

SÅ SMALT STARTKANONEN IGJEN

Så det var ingen tilfeldighet at det var i det olympiske året 1968, med drahjelp fra Kongelig Norsk Seilforbund og riksinstruktør Peder Lunde jr., at startkanonen igjen smalt i Sonskilen.

Hele 40 Optimist-joller fra flere klubber lå på startlinja ute på kilen den historiske dagen. Deretter skjøt det fart, med egen junioravdeling og kursvirksomhet i nært samarbeid med Moss Seilforening.

Sporten ble mer tilgjengelig for alle, med de relativt billige jollene – som ble enda billigere om du bygde jolla selv på kursene som foreningen arrangerte, med base i og utenfor Klubben. Men også en kjølbåtgruppe for de voksne så dagens lys.

DE UNGE STRØMMET TIL

De unge strømmet til gjennom mange år. Det ble seilt og seilt og seilt på kilen fra tidlig vår til sene høst. Kommandoordene som lød gjennom roperten fra trenerbåten tok – og tar – vi beboere for en like stor selvfølge som skrikene fra måker og terner.

I 1991 sneik ei lita jente på åtte år som het Siren Sundby seg med på et kurs der aldersgrensen var satt til ti år. Hun bare måtte lære å seile, og kunne ikke vente, for hun hadde allerede ventet i tre år!

Resten har vært som et eventyr. På regattabanen var hun «Siren Suveren».

Og ikke langt bak jaktet broder Jon Christoffer på enda mer ære til Son, til det flotte støtteapparatet i og utenfor foreningen og til seilerfamilien Sundby, med doktorpappa Jon E. og fysioterapeutmamma Marianne.

SVEIN-H. STRAND

(Kilde for historiske data: Son Leksikon.)

Views: 443

Historisk

HANS JACOB FØLGER MED

(Fra LM 09.09.2009) (Republisert lite synbart 07.02.21, og på nytt 11.02.22)

En lett og litt trist historieløshet er i ferd med å bre seg over Son – det særegne stedet med sin særegne historie, helt tilbake til hollendernes skipsfart og trelasthandel. Egen kommune; ladested til ut året 1963 – et av de minste ladesteder i landet. En ørliten enklave omgitt av Vestby herredskommune og Oslofjorden, tenk dét, dere!

Selv en god del mennesker som har bodd på stedet i noen år vet relativt lite dersom de ikke har noen forbindelseslinjer bakover. Gjennom for eksempel familie og venner.

Og hvor er lett tilgjengelige kilder som kan gi både soninger og besøkende en naturlig, korrekt og interessant videreføring av kunnskap om stedets tradisjoner?

Er de i sommerbrosjyrenes nedslitte, omigjen-kopierte fraser? Om sørlandsidyllen og de evinnelige kunstnerne som kom hit og var her?

Var ikke soningene her, og gjorde og skapte de ingen ting verdt å nevne i en glanset og stæsjet brosjyre på disken – utover finurligheter om hva en soning er?

Nææi, altså … Og hvor er gode lokalhistoriske bøker som vellets Sider fra Soon å få kjøpt i dag? På tide med nye opplag?

Okkesom, her er et ørlite visuelt bidrag:

På bildet sitter Hans Jacob Hansen – den siste “Hansen-eier” av Thornegården – tredje generasjon i en kjøpmannsslekt der, og kikker ut av vinduet i sin leilighet i andre etasje.

Mellom sommerlig blomstrete gardiner ser han ut og ned mot Son torg. Det er søndag, og Hans Jacob har slips og fin jakke på.

Om en stund skal han selv dit ned – til dagens sesjon på Jugerbenken – og bli en figur i torgets skiftende scener. I tilfeldighetenes regi.

Elghunden Klang fikk være med, hvis han ikke var i det verste gneldrehumøret.

Egentlig var de uatskillelige, Hans Jacob og Klang. Venner i tykt og tynt!

Det var bare det, at noen ganger så måtte medborgere nede ved benken få slippe klange-gnålet.

– Klang og jeg skal vandre sammen på de evige jaktmarker, betrodde han meg i dypeste alvor en gang fra stolen i hagen, ved siden av en – for anledningen – trygg og rolig hund.

Så det gjør de nok nå. Vandrer sammen på de evige jaktmarker. Med utsikt ned til oss.

Klang med et godt øye til hagen med omegn der han, med et langt og sterkt bånd, iltert passet sitt revir. Jo – lindetrærne står der, men…

Hans Jacob med et ekstra godt øye ned til torget anno 2009. Konserter med tusener av mennesker. Lydkaskader og øl som skummer ned i plast. Seilbåter med et annet ærend enn dem som bygget Soon.

Ser han sin kjære Jugerbenken der oppe fra? Er det bare jug alt sammen?

 Svein-Harald Strand

Views: 365

Historisk

HER BLE DET VELDIG FEIL

SE OGSÅ: Slik var den opprinnelige låven til Thornegården

(Fra LM 20.11.2011) (Republisert 10.02.22) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) Lederen i Soon og Omegns Vel, Tom Braaen, foran den «restaurerte» låven ved Thornegården 20. november 2011. Han kan ikke annet enn konstatere at dette er langt fra tiltaket som ble godkjent, der ikke minst den opprinnelige tømringen skulle videreføres som bærende konstruksjon. 

«Den spanske trapp», slik den himmelskrikende upassende trappa ved kortveggen mot torget allerede kalles på folkemunne.

Litt lenger unna ser det sånn ut.

Og her fra en annen vinkel.

Vinduene er et kapittel for seg. Her på fasaden mot sør, inntil gangveien Olla. 

Og når vi snur oss i gangveien, så ser det slik ut. Birkelandgården i bakgrunnen.

Views: 391

Aktuelt, Historisk

På Holocaustdagen 2022. Alf Monrad Knudsen i 2010: – Hvor feil vi tok!

Alf Knudsen hjemme i stua med Sooningprisen for 2003 som han ble tildelt av Soon og Omegns Vel. Foto: Edmund Schilvold

(Fra LM i juli 2010) (Av Edmund Schilvold)

(Republisert på Holocaustdagen 27.01.2022)

Takket være sønnen Arvid, og forfatteren Øystein Franck-Nielsen fra Son, er den 86 år gamle soningen Alf Knudsen om kort tid bokaktuell. Knudsen har opplevd og overlevd mer enn de fleste. Under andre verdenskrig var han fange i flere av de verste konsentrasjonsleirene, og siden 1995 har han gjennomført hele 91 turer tilbake til leirene.

De fleste turene har han reist som tidsvitne for Hvite Busser, men det har også vært 12 turer med Aktive Fredsreiser.

– Vi som klarte oss har en plikt overfor dem som ikke kom hjem igjen til å fortelle hva som skjedde, mener Knudsen.

Om kort tid kommer fortellingene også i bokform – på Gyldendal Forlag, som meldt i Lokalmagasinet.no nylig.

HELT FRA OPPVEKSTEN I SON

Det blir en omfattende biografi som begynner med Alf Knudsens oppvekst i Son, og som forteller så godt som alt han kan huske om konsentrasjonsleirene. Hele den ekstraordinære livshistorien til Knudsen vil komme fram, men hovedvekten vil ligge på det han opplevde under krigen.

Forfatter er soningen Øystein Franck-Nielsen, som Knudsen omtaler i svært rosende ordelag.

– Øystein er en veldig flink kar, og han har gjort et voldsomt grundig arbeid. Han har vært og besøkt meg utallige ganger, og har også vært med ned til leirene, forteller Knudsen.

Men det var den yngste sønnen til Knudsen, Arvid, som satte det hele i gang. Han insisterte på at det ville være verdifullt for ettertiden å ha historien til faren i skriftlig form. Faren lot seg overtale.

Knudsen er, alderen tatt i betraktning, en spreking. Han er krystallklar i hukommelsen, og går til Son sentrum hver dag – ofte for å være med i ”Verdikommisjonen” på Son Kro.

Snart skal han ned til leirene igjen også, og det er turer som involverer en god del gange. Men Knudsen har ingen planer om å ”pensjonere” seg. Han akter å holde på så lenge han orker.

Jødehatet og Holocaust-fornektelsen i en del muslimske miljøer, i Norge så vel som i utlandet, har ikke gjort ham noe mindre motivert.

MUSLIMSKE ELEVER TIL AUSCHWITZ

Knudsen har et håp om at også ungdommer fra slike miljøer vil skifte mening hvis de blir tatt med ned til leirene. Som eksempel nevner han at det nylig gikk en tur til Auschwitz en skole i Oslo der de fleste av elevene er muslimer.

Men forestillingen om at det en gang vil bli helt slutt på krig og grusomhet i denne verden, har han for lengst forkastet.

– Da vi satt som fanger i leirene, tenkte vi at når denne krigen er over, da vil vi få en ny og fredelig verden. Hvor feil vi tok, sukker han.

For siden 1945 har mangt skjedd og kommet fram. Som at både Stalins Sovjet og Maos Kina tok livet av enda flere mennesker enn Hitler-Tyskland.

Men det går ingen Hvite Busser til Russland eller Kina.

 

Views: 454

Historisk

DETTE SER VI PÅ DET GAMLE POSTKORTET

(Fra LM 16.04.2012 (Republisert 24.01.2022) Dette bildet, innsendt av Magne Halvorsen, som LM publiserte i juni 2011 og etterlyste opplysninger til, er fra ca 1910. Til grunn for dette legger jeg at Son Torg ble opparbeidet i 1909.

♦ Bygningen midt på torget er det første ekspedisjonsbygget, som siden ble flyttet til sørsiden av torget.

♦ Grøfta på høyre siden av bildet er “Olla”, en bekk som rant gjennom Thornegårdens eiendom, og som siden ble lagt i rør/kultvert.

♦ Bekken har tilsig fra Midtskogen, det vil si i området ved Hestestien, følger Ladeveien og krysser under Skoleveien.

♦ Kulverten under torget har nok siden gitt opphavet til myten om en hemmelig smuglergang.

♦ Masten på taket av Thornegården er en flaggstang, som var plassert like ved et takvindu, slik at det var mulig å komme til og heise og fire flagget.

Det var ellers i alt fire bekker som rant åpent gjennom ladestedet Son i gamle dager. Alle er nå lagt i rør, men de er vist på et Sonskart fra 1872.

IVAR GUDMUNDSEN

Views: 419

Historisk

I kriseåret 2004: Vedtok 19 mill. kr i kutt – men hadde 16 mill. kr uteståande

(Frå LM juli 2004. Republisert 22.01.22) Skatteinnkrevinga i Vestby kommune går for seint. Kommunen, som i fjor gjekk med 15 millionar kroner i underskot, følgjer ikkje regelverket med omsyn til varsel, utleggsforretning og andre tiltak.

Den økonomisk kriseramma kommunen, som nyleg kutta 19 millioner i utgifter, har no 16 millionar kr uteståande hos privatpersonar og føretak.

Det viser tal frå Distriktsrevisjonen i Follo. Det blir og for få kontrollar hos arbeidsgjevarane – berre fire i fjor. Resultatet er at kommunen får krevd inn nesten 10 prosent mindre enn gjennomsnittet i Akershus.

Distriktsrevisjonen har rekna ut at kommunen i fjor hadde 48,4 mill. kr i skattar og avgifter som ikkje var drevne inn. Av det skal kommunen ha 16 millioner kr. Kommunen sjølv meiner det dreier seg om «berre» 38,3 millioner kr.

Dette oppsiktsvekkjande avviket på ca ti millionar kr er det ingen som kan forklare. Distriktsrevisjonen seier dei er sikre på tala sine.

LM FEKK KRAV PÅ 250 KR FOR SAKSDOKUMENTER – LOKALAVISENE I MOSS OG SKI FEKK DEI SENDT GRATIS

Noko innkreving går det greit med. Lokalmagasinet.no har til dømes fått krav på 250 kroner for kommunale saksdokumenter som vi fekk leverte i posten i fjor. Det var ikkje avtalt i førevegen at det skulle betalast for. Ein klage førte ikkje fram.

Rådmann Knut Haugestad har bestemt at nettstaden ikkje er stor nok til at vi kan få dokumenta gratis. Dei Orkla-dominerte avisane Østlandets Blad og Moss Avis, derimot, dei er så store og har så mykje pengar at dei får dokumenta gratis. Det er vel ikkje meir enn rett og rimeleg – i bakvendtlandet som vi bur i.

ooopserver

Views: 261

Historisk

De fleste LADESTEDER ble ikke store

Flyfotoet viser deler av Son sentrum, trolig engang tidlig på 1930-tallet. Nede til høyre Woldedammen. Den ble nedbygget i forbindelse med at Son skole skulle bygges og trengte et opparbeidet uteareal. At noen av bygningene er merket med et tall, skriver seg fra at bildet tidligere har vært brukt som illustrasjon i en annen sammenheng. (LM Arkivfoto)

 

Son og ”nabolandsby” Hølen, samt ”nestennaboene” Drøbak og Holmestrand, er blant mange nye byer og tettsteder som oppsto i Norge på 16- og 1700-tallet. De fleste av dem er forblitt små, ofte helt til våre dager, framgår det i en doktorgradsavhandling av Finn-Einar Eliassen. 16-1700-tallets småbyer ble bygd på grunn som tilhørte ulike bondegårder. Gårdeierne ble dermed automatisk grunneiere i de nye byene, fastslår Eliassen.

I sitt resymé skriver han videre: I utgangspunktet var det tilfeldig hvem som eide slike «bygrunngårder». Men på et tidlig tidspunkt i byenes utvikling ble gårdene og dermed bygrunnen i de fleste av de nye byene overtatt av ledende personer i bysamfunnet – borgere og embetsmenn.

Som ledende personer i det lokale næringsliv og samfunnsliv hadde de mange fordeler av å eie bygrunn:

Dels utnyttet de selv grunnen til egne byggeprosjekter og næringsvirksomhet (hus, sjøboder, brygger, trelasttomter, verft, fabrikker osv.).

De dro også fordel av byens vekst ved å leie ut grunn til byboerne, som eide sine egne hus (i de fleste tilfellene), men måtte betale en årlig grunnleie til grunneieren.

HUSMANN I BYEN

I mange byer måtte de som leide grunn til og med utføre pliktarbeid for grunneieren eller på gården som bygrunnen tilhørte – ikke ulikt husmannsvesenet på landet!

Grunneierne drev også privat byregulering, og kunne opptre som byenes «fedre» og reelle makthavere. Rollen som bygrunneier kunne således gi både inntekter, makt og prestisje.

I norsk sammenheng kan eiendoms- og leieforholdene i disse småbyene sammenliknes med bedrifter eller brukssamfunn som bergverk, jernverk og sagbrukssamfunn, men også med husmannsvesenet i

«PRIVATE BYER»

Internasjonalt faller 16- 1700-tallets norske småbyer inn i et mønster av «private byer» eller «godseierbyer» i Europas nordlige, nordøstlige og nordvestlige periferi – fra Polen og Litauen til Irland og Skottland, men står i kontrast til byene i de mer sentrale delene av Europa og Norden, der enten fyrsten, byene selv eller de enkelte huseierne eide bygrunnen.

Fortsatt finnes rester av de gamle grunnleieforholdene i mange av småbyene fra 16- 1700-tallet, i Arendal, Grimstad, Porsgrunn, Egersund og andre steder. Der betaler tomtefestere (ofte svært lave) årlige grunnleier til etterkommere etter de opprinnelige grunneiere, eller til kommunen, som flere steder har overtatt grunneiernes rolle.

FORTSATT KONFLIKTER

I slike byer er det fortsatt konflikter om økning av grunnleien og om innløsning av festetomter – problemer som også var aktuelle for 200-300 år siden! Men arbeidsplikten er forlengst avskaffet, tilføyer Eliassen.

Undersøkelsen som han har lagt til grunn omfatter Son, Hølen, Drøbak, Holmestrand, Sandefjord, Stavern, Porsgrunn, Brevik, Langesund, Kragerø, Risør, Arendal, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Egersund, Molde og Kristiansund.

FAKTA

Cand. philol. Finn-Einar Eliassen framstilte seg for dr. philos.-graden med følgende  prøveforelesninger på Universitetet i Oslo 1. mars 1996.  Selvvalgt emne: «Ladested – Fra havn til by. Det skiftende innholdet i og realitetene bak ladestedsbegrepet ca. 1500-1850.» Oppgitt emne: «Mennesker i byer: hverdagshistorie i teori og praksis.» Dagen etter var det offentlig disputas over avhandlingen : «NORSK SMÅBYFØYDALISME? GRUNNEIERE, HUSEIERE OG HUSLEIERE I NORSKE SMÅBYER CA. 1650 – 1800».

LOKALHISTORISKE ARTIKLER med basis i avhandlingen er publisert i årsskrifter/årbøker for lokale og regionale historie- og museumslag (gjelder særlig Arendal, Risør, Egersund, Kristiansund, Langesund, Kragerø). Mandal bys historie, bd. 1 og 2 (1995, 1996), av samme forfatter, inneholder også mye av grunnlagsmaterialet og konklusjonene fra undersøkelsen.

RELEVANT NETTSTED:
Borgerskapet i Christianias ladesteder, bl.a. Son, Hølen og Hvitsten. www.vigerust.net

Views: 298

Historisk

Munch var ingen sommermaler i Son, men…

(Opprinnelig publ. 28.08.18) (LM på WordPress 12.01.22) Munch var ingen sommermaler i Son, men hadde det til felles med Dørnberger og oss andre at han forelsket seg i kvinner både med og uten ladd revolver.

Foto av Munchs maleri» Ingse ved porten»: 27.04.1999

Men noen av Munchs kvinner hadde faktisk forbindelser som knyttet dem til Son og omegn.

Noen av kvinnene er ganske ukjente og lite beskrevet i alle bøker som er utgitt om Munch. Han ble jo ikke gift med noen av dem.

Men én greide han å være venn med hele livet, og det er jo litt oppsiktsvekkende når det gjelder Munch.

Var det den røde, hvite eller sorte? Kom og hør Tommy Braaen fortelle (….) på Son kystkultursenter.

Son kystkultursenters venner. Styret v/Tove Lissner

Views: 348

Historisk

Da har vi både navn, årstall og fotograf

(Publisert 12.01.22) Snapshot med glade, sommerkledde passasjerer ombord i dampskipet «Alfa 1» for kai i Son. År og fotograf ukjent. Ja, det skrev vi i artikkelen Første «dampen» kom til Son i 1885. Nå kan vi både rette noe av dette og sette inn opplysninger som manglet.

For det første er det, ifølge Akershusbasen som eier originalen, passasjerer på dampskipet «Oscarsborg 1» vi ser mens skipet ligger for kai i Son.

Året er 1938, og den  som tok bildet var Adolf Beck.

Og så var det navnene: De avbildede personene, som det heter i arkivspråket, er Elsa Gundersen, Birger Koren og Bjørn Vaarli.

MEN: Er bildet beskåret i ettertid? Ved rekka ser vi litt av hatten til herremann nummer to». Er det Birger eller Bjørn? Tre kvinnelige passasjerer ser vi også. Hvem av dem er Elsa, og hva heter de to andre?

Vi mottar gjerne hjelp eller forslag fra leserne. Mer enn gjerne fra Akershusbasen selv også, selvfølgelig. Det vi har hentet de nye opplysningene fra er nemlig en utskrift fra deres nettsted.

St.

 

Her er artikkelen:

https://lokalmagasinet.no/forste-dampen-kom-til-son-i-1855/

 

 

 

 

 

 

 

Views: 328

Historisk

Sonskilen i 1929 – et unikt øyeblikksbilde

Den ukjente fotografen ser ut til å ha knipset dette bildet med standplass helt ytterst på Mølleråsen.

Sidsel Steffensen har bidratt til samlingen av gamle Son-bilder i Lokalmagasinet.no med dette sjeldent flotte fotografiet fra 1929. Vi ser et øyeblikksbilde fra ladestedet med havneområdet og travelhet i Sonskilen for 92 år siden!

Fra åskammen ser vi både hermetikkfabrikken i bakgrunnen t.v., sagbruket med den høye skorsteinen i forgrunnen, Skjæret (Kolåsskjæret) med hauger av planker helt til høyre og tankanlegget på Laksa lengst borte.

Det vi fikk overlatt var to små og relativt matte papirkopier. Men se om ikke Sidsel også hadde det originale negativet!

Dette viste seg å være noen store svarthvitt-negativer, og vår fotograf Sturla Strand kunne fortelle at de var i et sjeldent format, men som var mye brukt på den tiden.

Sturla kastet seg over jobben med å skanne negativet. Det var forresten der at årstallet 1929 var risset inn.

Etterpå forbedret han med sine digitale verktøy blant annet kontrasten og skarpheten i bildet.

Det ble så bra at det var fristende å printe ut en skikkelig stor kopi på kunstfotopapir. Resultatet ble storartet.

Som takk for bidraget fikk Sidsel Steffensen en kopi.

 

Opprinnelig publisert i LM 03.12.09. Oppdatert 28.12.21

Views: 596

Historisk

Fra Oslo TIL RØTTENE her i det nære

Sidsel Grue stortrives i farens barndomshjem i Strandgata i Son. Dørnberger-huset i bakgrunnen. (LM Arkivfoto: Svein-H. Strand)

(Republisert og endret 25.10.21) Mange har sett henne i Son på sommerstid og ved større offisielle markeringer. Som på 17. mai. Hun smiler og slår gjerne av en prat.

Og det ble lagt merke til da hun «skjøv ut» Tom Braaen fra kunngjøringen av årets Olsok-program. Dette var på Son kystkultursenter i 2019.

Dermed ble det Sidsel Grue som – med sitt originale kåseri, tilfeldigvis kalt Endringer – fikk fortelle om Olav den helliges død på Stiklestad. Om bakgrunnen for det historiske slaget, og hva som ble konsekvensene.

Men ikke alle kjenner hennes sterke tilknytning til det nære. Sidsel Grue har offisiell adresse i Oslo, men har i høyeste grad familiære røtter i Son og Hølen.

I tilknytning til Olsok-kåseriet, som hun framførte for første gang i 2008, også da på kystkultursenteret, presenterer hun seg selv:

– For å starte med pappa, Thorleif Grue, så ble han født i Son i 1920. Farfar, Ragnvald Oliver Olsen, var fra 1918-1940 kaptein på D/S «Oscarsborg I » som gikk i fast rutetrafikk mellom Son og Oslo.

– Oldefar på mammas side, Johan Holter, drev butikk der Son Kro er nå. Så min morfar, Karl Johan Holter, ble født i det huset, i 1870.

– Morfar havnet etter hvert i Hølen som kemner og kunstmaler, og han og min bestemor Amalie (født 1891) drev postkontoret og telefonsentralen i det huset hvor Hølen kunst- og bokkafé holder til nå.

Min mor ble født i det huset, i 1927. Både jeg og broren min ble født i Oslo, men vi bodde i Holter-huset på den tiden.

– Etter at vi flyttet til Oslo, ble i mange år alle ferier tilbrakt i Hølen og Son. Nå er pappas barndomshjem i Strandgata i Son, et sted hvor jeg gjerne oppholder meg, smiler Sidsel.

St.

Views: 1158

Historisk

SKARPSEILEREN «OCTAVA»: NESTEN SOM ET MIRAKEL!

«Octava» for fulle seil! FOTO: Anstein Spone / Norsk Fartøyvern.

(Republisert 15.10.21) (Av Svein-H. Strand) Det er nesten som et mirakel: Historien om lystbåten – så skarpseileren – «Octava» gjennom hundre år!

– Bygget ved Soon Baadbyggeri av selveste Jac M. Iversen, båtbygger-legenden.

– Konstruert av en annen legende, nemlig Karsten Anker. På oppdrag fra privat kjøper i Kragerø, som allerede i 1921 endrer navnet til «Ilmen II».

– Etter 20 år skifter regattabåten igjen navn og eier. Det samme skjer i Oslo under krigen. Og flere ganger i Oslo etter krigen.

Men en gang på 1950-tallet ville både båten og eieren ha tilbake det flotte fødenavnet. Og sånn ble det.  Til 1990.

Da begynner historien om at «Octava» kommer hjem til Son. Til verfts-eiendommen der hun ble bygget. I Soon Water Kystlags trygge havn.

I stedet for å ende sine dager liggende på Gressholmen utenfor Oslo med råte, blir hun i 1993, ved Risør, restaurert i skroget, nedentil. I akterspeilet får hun nye hekkplater og skal brukes i arbeid med å formidle kystkultur.

Ringen er sluttet.

Men alt hva «Octava» har opplevd i sitt lange liv! Les nedenfor.

Fartøyet har hatt en rekke eiere. Allerede i 1921 blir båten overtatt av Ludvig Svinndal i Kragerø og fikk navnet «Ilmen II». Svinndal eide båten i 20 år, til den ble overtatt av Edvin Eilertsen i Kragerø i 1941 og fikk navnet «Sixtus II».

Under krigen skiften fartøyet igjen eier, nå i Oslo, og fikk navnet «Sigrid III».

Fartøyet skiftet eiere i Oslo flere ganger, og fikk i løpet av 50-tallet tilbake navnet «Octava».

I 1990 ble «Octava» lagt ut for salg. Året etter overtok Soon Water Kystlag fartøyet – og hun fraktes tilbake til Son.

I 1993 restaureres undervannskroget på Verner Hansens Båtbyggeri på Moen ved Risør.

I 1997 skiftes hekkplater/akterspeilet. «Octava» skal nå brukes i kulturformidlingsarbeid.

Views: 1143

Aktuelt, Historisk

Og så: En PC som takket for seg

(Fredag 08.10.21) Vi har dessverre vært nødt til å ha et lite opphold for nye publiseringer. Redaksjonens PC der all online produksjon var forankret, takket nemlig for seg tirsdag.

Illustrasjoner: LM Arkiv

Den hadde da trofast gjort sitt med redigering og publisering gjennom rundt fem år – noe som  angivelig tilsvarer den alminnelige levetid for en «middels laptop». Takk for det, kjære Acer!

Og velkommen, «Acer 2», som kom i hus allerede onsdag kveld. Litt mindre og lettere enn sin forgjenger er den. Men raskere, og med flere andre forbedrede egenskaper – uten at de nødvendigvis merkes på alle områder i den daglige bruk.

Det er blitt fredag, og hvorfor kunne ikke «Acer 2» settes i produksjonsarbeid før? Et naturlig spørsmål.

Riktig svar: Konfigurering!

Etternavnet kunne jo være Altfor Mye. For min oppriktige mening er at oppgraderingen av «laptop-divisjonen» har gått lengre enn godt er for oss brukere.

Ikke bare er det mye nytt og uvant som popper opp her og der. Ja, fra produsentens side er det blant annet lagt betydelige føringer for hva du bør ha «i bunnen» på ditt nye produkt. Ikke minst: Deres egen nettleser. Som ikke heter Firefox…

Men det heter den vi har foretrukket i alle år og som stadig blir litt forbedret. Derfor er det den som skal følge oss videre på ferden. Som standard nettleser.

Likevel: I den nye harddisken legger vi – som før – en annen nettleser for å kunne dekke spesielle behov som måtte dukke opp. At dette er PC-produsentens nettleser, er relativt tilfeldig.

Alt i alt: Her går det mot nok en helg i arbeidets tegn. Mer stoff skal publiseres. Men først og fremst skal sentrale datafiler i den gamle PC-en overføres til den nye.

Og hør: Den gamle har faktisk ikke trukket sitt siste sukk. Inni der kan vi – heldigvis – høre at det surrer og går, bare at maskinen klarer ikke å løfte seg til oppstart-modus.

Uansett hvor mye vi trykker på ulike taster som tidligere, så skjer det ingen verdens ting. Dét bør det sannelig gjøre når noen hundre datafiler skal skifte hjem!

Ønsk oss gjerne lykke til. Herfra ønsker redaktøren dere alle en riktig god helg!

 

Views: 841