(Fra LM 05.11.12) (Republisert 11.02.24) Kan Vestby forvalte sin skjærgård bedre enn den veldrevne interregionale Skjærgårdstjenesten som ligger under Oslofjordens Friluftsråd? Dette skulle politikerne ta stilling til i forbindelse med blant annet omorganisering av Skjærgårdstjenesten og med flere oppgaver.
Rådmannen var i tvil om dette var et godt alternativ for Vestby.
– Kanskje kan kommunen selv forvalte disse arealene rimeligere og mer effektivt, sier rådmannen i sitt saksframlegg.
Resultatområdet Kommunalteknikk har «en dialog» med Son havnekontor om assistanse med båt for å drifte friluftsområder.
– Dette ser ut til å kunne være en mer fleksibel ordning, heter det i saksframlegget fra plansjef Lars Grimsgaard.
I Plan- og miljøutvalget ble saken enstemmig oversendt kommunestyret uten realitetsvotering, etter et fellesforslag fra Pål Engeseth (H).
Intervjuet ble opprinnelig publisert i Vestby Avis, Høstmagasinet 1984, sammen med fotografier som ikke lenger er tilgjengelige i originalkopier. Intervjuet republiseres her med velvillig tillatelse fra journalist Einar Galaaen. Den spesielle anledning: 110 år siden maleren Alf Løvberg ble født. Ekteparet Ragnhild og Alf Løvberg døde begge i 1986. Bildene til denne publiseringen er fra fotograf Sturla Strands arkiv fra Son-miljøet på 1980-tallet. Tilretteleggelse for republisering: Are Strand.
(Fra LM 22.04.09 (Tekst: Einar Galaaen) (Republisert 11.02.24) Hukommelsen glipper av og til. Men hva gjør vel det, når man har to tykke bøker med avisutklipp om sitt eget liv og en livsledsagerske som husker det meste. Når man i tillegg kan fylle dagen med det som hjerte og hjerne brenner for akkurat nå, da er ikke 84 år det samme som å være gammel.
Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.
Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.
– Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.
Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen. Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.
– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.
Hans malerier har slått an. Løvberg selger godt, selv om han ikke maler for å selge. Hvor mange malerier det er blitt gjennom et langt liv aner han ikke. Men han har ikke produsert bilder en gross.
– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.
Nei, Løvberg har skapt seg en stil som gikk på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.
Den første tegningen
Løvbergs karriere begynte 6. juni 1915. Den første tegningen hans henger på veggen i arbeidsrommet. Et lite forfallent hus, tegnet av en 16 år gammel gutt.
– Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.
Akademiet – og Paris
Etter to år på tegneskole kom Løvberg inn ved Akademiet under Ledelse av Christian Krohg og Halfdan Strøm. Siden ble det Marcel Gromaire i Paris, utstillinger, stipendier og mange utenlandsreiser. Han ble med i bohemgjengen, og husker Wildenvey som en personlig venn.
– Wildenvey var en morsom mann. Han og jeg byttet på å skrive en spalte i Stavernsposten. Der skulle vi være dristige. Vi skrev anonymt og hengte ut oss selv for publikum. En gang refererte jeg fra en kunstnerfest i denne spalten som ble kalt “Brånytt”. Der skrev jeg at det bare var maleren Alf Løvberg som slapp unna; han var så omtåket at lensmannen ikke så ham.
Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.
Bohem
Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.
– Samme hvor dårlig økonomien var, vi klarte å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på buss fra Moss til Barcelona etter jul, eller før om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.
På veggen her i stua hos Ragnhild og Alf ser vi blant annet fire trykk som gjenkjennes blant Løvbergs hovedverk og rett som det er dukker opp på kunstauksjoner i Oslo. Og bildet til venstre er ikke et fotografi av bohemen himself, men et flott malt selvportrett. Bohemen – og skøyeren – med flosshatt!
Alf Løvberg – her i arbeidsantrekk – var både en dyktig maler og en skøyer. (LM Arkivfoto)
Alf (Gunnar) Løvberg (1899-1986) startet sin utdannelse i 1918 ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole, hvor han hadde August Eiebakke og Eivind Nielsen som lærere. Deretter kom han inn på Kunstakademiet (i 1922) og var der elev av Halfdan Strøm og Christian Krohg. I 1931 fikk han veiledning av Torstein Torsteinson, og noen år senere var han elev ved S. Onsager og A. Svarstads malerskole (1933).
Han reiste så, som mange andre kunstnere, til Paris. Læretiden hos Marcel Gromaire (1936) skulle bli betydningsfull for hans kunstneriske utvikling. Formspråket hans blir mer renskårent. Elevperioden hos den danske Aksel Jørgensen skal ha forsterket denne utviklingen.
I lange perioder oppholdt han seg i utlandet, han besøkte også Spania, Hellas, Itaila, Tyskland og Ungarn. Fra 1935 hadde han regelmessig separatutstillinger i Oslo, og han deltok på kollektivutstillinger, som for eksempel Høstutstillingen (jevnlig fra 1925 og til 1975).
Han er blant annet representert i Nasjonalgalleriet og i Bergen Billedgalleri. Øyvind Sørensen portretterte ham i 1959 (tegningen er gjengitt i Aftenposten fra 19.9.1959).
Løvberg utviklet etterhvert et forenklet formspråk hvor alle unødige detaljer er skåret bort. Først og fremst gjengav han landskap, bymiljøer og figurgrupper. Han uttalte selv at Goya, Munch og Egedius var hans største forbilder.
Sammen med sin danske kone Ragnhild, slo han seg ned i Son i 1944, i et skipperhus ved Minneparken (i Storgt. 45). I dette huset hadde han også atelier.
Sjøelefanter. Løvberg-maleri i privat eie i Son.
Bildene hans er ofte erindringsbilder – gjerne slik han husket landskaper og andre motiver fra reiser i utlandet. Sjelden kan vi gjenkjenne konkrete steder og områder i Son, Mot Holmestrand (1974) er ett av de få unntakene. Og Holmestrand ser man jo godt fra søndre Son, må det tilføyes. I Husmannsplass (1971) drar man kjensel på Vestby-landskapet, men det er vanskelig å peke ut et konkret sted.
Malerier av Alf Løvberg, fotografert i hans stue av Sturla Strand.
Han omtales i mange oversiktsverk, som i L. Østbys Ung norsk malerkunst, fra 1949 (s. 32, 33). A. Moen har skrevet en artikkel om ham i Kunst og Kultur fra 1954 (s. 191-200), og ellers er han omtalt i mange avisartikler, for eksempel i Akershus Amtstidende fra 12.12.1980 (skrevet av T. Ekelund). I Norsk kunstnerleksikon finnes en relativt fyldig bibliografi.
