(F. 26.12.1945) Redaktør, journalist og informasjonsarbeider siden 1968. ||| I 1963: Redaksjonell praktikant i 8 måneder på full tid i Helgeland Arbeiderblad i hjembyen Mosjøen. ||| Arbeidende pensjonist med hjemmekontor fra 2008 (AFP) og videre som folkepensjonist til nå.
Når alle gode ting er tre: Verdens beste nasjonaldag. Verdens beste is. Og verdens fineste caps.Kul bakside på russebuss i Spinnerigårdtranga.
17. MAI-minner fra de seneste år
Foto: Svein-H. Strand
Etter en veldig annerledes 17. mai – men med et flott digitalt basert program – har vi brukt mye tid til å velge blant våre beste bilder fra tidligere markeringer av nasjonaldagen. Her fra 2014. Fronten av barnetoget kommer ned Fjellstadbakken etter start ved Son eldresenter.
2018. Har det vært så mye folk på torget på én gang?
Liten 17. mai-danser sjarmerte folket.Frank Johnsrud, ekte soning, 17. mai 2015.Russejente i kjempeslag i barnetoget. V-tegnet måtte med. Alt i alt: Ikke mange janitsjarkorps danker ut vårt eget Soon Etter Frokost! Særlig ikke på 17. mai.Bussen med Follo-russen i farta!Barnetoget passerer de beste publikumsplassene «på stripa» i Storgata. Flott vær, flott oppslutning!
Norge var en gang en nasjon som besto av mange små og store lokale og regionale “riker”. Herfra stammer begrepet nessekonger. Det satt liksom én konge på hvert nes og styrte over hver sin vik med innland og – i beste fall – litt omland dersom ingen hadde akslet seg til småkonge med en aldri så liten hær av bondesoldater.
(KÅSERI av Svein-H. Strand) (Fra LM 08.09.08.)
(Republisert på WordPress 29.03.21 og 13.05.23)
Olav (den hellige) Haraldsson, som titusener av oss nålevende nordmenn faktisk har et slektsskap til, samlet så angivelig Norge til ett rike i 1030. Det skjedde gjennom et rått og brutalt slag med et tankevekkende sterkt kristent fortegn som har holdt seg fram til dagen i dag. Hoder ble kappet av og overkropper sprettet opp så innvoller tøyt ut og ble liggende på Stiklestads ellers julivakre slagmark. Kanskje ikke rart at de bad sterke bønner til sin gud både før og etter bestialitetene. Og etterpå skjedde det angivelig mirakler med Olav, så han kunne helliggjøres.
Illustrasjonsfoto: Stock.exchng
Men det var egentlig mye utapå at riket ble samlet på Stiklestad i Verdal? En grei start på den store nasjonsbyggingen. En nasjonsbygging som etter hvert kom så langt at landet ble passe lekkert for å bli lydrike under henholdsvis Danmark og Sverige i hundreder av år.
Min uærbødige påstand er: Viktige deler av dagens kommunale selvstyre er for en stor del en fortsettelse av tiden med nessekonger, bare at den gang hadde de ikke noe som liknet Norske Kommuners Sentralforbund. Det skal vi se mer på. Men først dette tilbakeblikket:
Nessekonge-styret var på mange måter en rasjonell styreform. Det var datidens lokale selvstyre, dannet ikke minst gjennom føringer som geografien og topografien la. Men det hadde selvfølgelig ikke framtiden for seg i et rimelig sterkt territorialt, kulturelt og språklig fellesskap, så langstrakt som Norvégr – vegen mot nord – var.
Dette da i motsetning til hva som faktisk var tilfelle i statsdannelser med territorier i den virkelig lille skala. Ja, alle kjenner våre høyst oppegående europeiske lilleputtstater Andorra, Liechtenstein, Monaco og San Marino. Fire stykker, faktisk, og hurra for dem. Ja fem da, hvis du i denne sammenheng absolutt vil regne med også Vatikanstaten, den verdslige delen av Vatikanets katolske Hellige Sjø med paven i sjefsstolen.
Sveits – som vi heldigvis også fortsatt har med oss – ble liksom en mellomting. Men Sveits består typisk nok av veldig selvstyrte regioner der nær sagt alt mulig legges ut til folkeavstemming og nær sagt alle er fornøyde med både dette og styresettet generelt.
(LM ill.foto: Svein-H. Strand)
Nok om lilleputtstatene, og attende til Norvégr. Mye måtte gjøres, og mye ble gjort, for å fremme riksstyret og Norge som en god og formålstjenlig statsdannelse. Både i forhold til det innlysende, prosaiske innenlandske behov for å ha ulike enhetlige ordninger, og for relasjonene til våre naboland. Reguleringen av statsorganenes og borgernes hverdag kunne jo ikke sprike i alle retninger!
Men det var fortsatt behov for lokale og regionale styringsordninger, og regler for disse. Det var jo ikke hensiktsmessig at staten – og dens personifiserte representanter rundt omkring – detaljstyrte riket, og dét helt ned til grendenivå. Flere konsepter ble derfor prøvd med mer og mindre hell. Noen ble utdaterte av samfunnsutviklingen i seg selv.
Men saker og ting gikk seg pragmatisk til, i større og mindre grad, enda det da som nå alltid var noen som var “strukturelt uenige” i det meste. Konstruksjoner basert på fornuft og felles nytte i forholdet mellom sentralmakten og “distriktsmakten” fikk rå grunnen, stort sett.
(Illustrasjon: Stock.exchng)
Tiden gikk, og i 1838 fikk vi formannskapslovene. Det ble et vannskille for det som i dag omtales som det lokale selvstyre, som det er et like stort behov for i dag som da loven tok til å gjelde, 1. januar det året, nær ett år etter det historiske vedtaket.
For å gjøre en lang historie kort: Det lokale selvstyre som prinsipp, for det som var hensiktsmessig å styre lokalt, er blitt godt brukt og omfavnet, for å si det sånn.
Men når det kommer til penger: Hvor mye er det egentlig å styre for, når de lovpålagte tiltakene, staten og fylkeskommunen har fått sitt? Selvfølgelig ikke nok, sett fra en ordfører og rådmanns side. Men det er nå sånn det er, dere.
Så er det da noen – og nå begynner vi omsider å komme til poenget – som synes at det kommunale selvstyre ikke bare burde styrkes, men også utvides. Og da snakker vi strengt tatt ikke om penger, men om hva staten ved regjeringen og nasjonalforsamlingen Stortinget skal bestemme på kommunenes vegne.
Eller sagt på en annen måte: Mange som jobber med og i kommunene, og som ofte har det som en karrierevei, vil at kommunene skal få bestemme mer selv. Og da snakker vi ikke om hvorvidt de skal ha pengespill-automater eller ei, for der hersker det utvilsomt et statlig diktatur overfor kommunene.
Nei, vi snakker for eksempel om en del lovpålagte ting som mange kommuneansatte og ledende politikere veldig godt kunne tenke seg å velge selv om de vil tilby innbyggerne sine. For eksempel: Hvorfor skal fattige Nedre Nissedal tvinges til å ha alle de tilbudene som rike Øvre Blærum har? Og så videre.
Illustrasjon: Stock.exchng
– Mer selvstyre! Mer selvstyre, ropes det fra fjorder, fjell og daler. Ja, hele regioner vil ha selvstyre, med rike Vestlandet i front. Hvor dette fører hen, blir veldig spennende å se. Et regionenes Europa er jo også en slags EU-visjon.
Men for dem som ikke lever så lenge at de får se, så finnes det andre muligheter for å utvide handlingsrommet overfor sentrale myndigheter – fylkesmyndigheter også. De kan nemlig nekte for at den overordnede myndighet har rett!
Vestby blir mer og mer en sånn kommune, hva det nå kommer av.
– Vi har hjemmel for rammetillatelsen, vi. Hjemmelen ligger i reguleringsplanen for området. Det sier rådmann Knut Haugestad når fylkeskommunen sier nei på formelt grunnlag, nei til at en stor bedriftsetablering, et såkalt outlet-senter, kan settes i gang rent anleggsmessig.
– Dette er ikke god nok hjemmel, svarer fylkesrådmannen tilbake.
Store bedrifter som vil fort på plass er tydeligvis snadder for dem som leder kommunen vår. For her lukter det masse penger til en kommunekasse på randen av sammenbrudd nå når en diger lånegjeld skal betjenes fullt ut, ikke bare med renter.
Fylkesrådmannen er naturlig nok betenkt over at tiltaket er vurdert og godkjent på grunnlag av en 23 år gammel reguleringsplan. En reguleringsplan som var utarbeidet konkret med tanke på en utvidelse av Det Norske Møbelsenter!
MILJØVERNDEPARTEMENTET – og nå er vi høyt oppe i linjen, som det heter i store organisasjoner – kommer også på banen.
De sier til kommunen at den ikke må gi denne typen tillatelser. Ikke til noen! Ikke før Rikspolitisk bestemmelse om kjøpesentre er vedtatt.
Men rådmannen lar seg ikke bli tilrettevist av departementet på denne måten.
– Departementet varsler om en framtidig lovendring. Fra kommunens side så er gjeldende rett et godt utgangspunkt. Framtid er framtid, sier han – ikke fortrolig over matpakka i lunsjpausen, men til Østlandets Blad.
Så der har du løsenordene: “Gjeldende rett”. Og: “Framtid er framtid”. Utlagt: Kom ikke her og snakk til oss om bestemmelser som kommer, for de finnes ikke. Ja, de behøver vi ikke ta det minste hensyn til før den dagen de er her. Ikke vi i Vestby.
Men historien slutter ikke der. For kommunen har ikke bare rådmann Haugestad som en slags vår tids nessekonge. I sitt svarbrev til både Fylkesmannens miljøvernavdeling og Akershus fylkeskommune hevder kommunens bygningssjef at det ikke er såkalt motstrid mellom reguleringsplanen og kommuneplanen for Vestby. Og fylkesdelplanen for Vestby er dessuten ikke juridisk bindende, altså, ifølge bygningssjefen.
Derfor, ifølge samme bygningssjef:
“Bestemmelser i fylkesdelplan er således ikke hjemmelsgrunnlag for verken avslag eller tillatelser i byggesaksbehandlingen av rammesøknader og igangsettingssøknader etter plan- og bygningslovens paragraf 93.”
Men hvorfor vet de ikke det som bygningssjefen vet, de som jobber i Akershus fylkeskommune? Og hvorfor tror Miljøverndepartementet at de kan diktere rådmann Knut Haugestad saker og ting? Jeg forstår rett og slett ikke dette.
Dessuten: Vet ikke både fylkeskommunen og departementet at dersom Haugestad og tillike bygningssjefen skulle falle i kamp, så har vi jo alltid rådmannens spesialrådgiver? Han som reiser inn til selveste statens representant i Oslo og Akershus for å opponere, når denne Fylkesmannen går ham imot i en viktig klagesak i Vestby-riket.
Bak spesalrådgiveren igjen har vi sannelig et helt lite politisk lokalvern-kompani bestående av ordfører, varaordfører og gruppeledere i Ap og Frp, dersom det skulle bli mannefall i hele frontavsnittet. Jo, vi står oss veldig godt!
Så hvorfor tar ikke Vestby skrittet fullt ut og søker om løsrivelse fra kongeriket?
Jeg vet rett og slett ikke, dere. Men kan det være fordi det er bedre for maktmenneskene, sånn som det er nå? Et frihetlig demoteknokrati som egentlig er en fordekt nessekonge-enklave helt sør i Akershus? Du kan jo tenke over saken selv.
Godt med bøker her. De møter deg allerede i inngangspartiet ute i portrommet der kunder hos Thornegården Frisør, som sist eide lokalene, kjenner seg igjen.
Ikke en butikk du fyker inn og ut av, dette her.
Geir Jenssen Grønflaten betjente butikken denne dagen. Han er én av flere som er involvert i det splitternye aksjeselskapet Thornegaarden Antikvariat AS, der han er styremedlem. Grønflaten har fra tidligere antikvariaterfaring fra Oslo.
Antikvariatet har allerede interessante objekter, både bilder og bøker, også med lokal bunn. Gamle Sons-bøker og relativt nye Son Leksikon er noe av det vi ser på dette bildet.
Noen av de første møblene som var kommet på plass. Disse kler jo absolutt de gamle lokalene i den fredede 1700-talls gården.
Lokalene er pusset opp i farger som kler den nye bruken svært godt, vil nok de fleste mene. Blant dem Riksantikvaren.
Det kan jo ikke være bare bøker og møbler i et antikvariat. Her er noen andre saker som nok vil friste mange.
Hyllemeter på hyllemeter med bøker i svært assortert utvalg.
BILDET: Anlegget slik det ble vist på arkitektens løsningsforslag.
(Publisert 10.05.23) Byggearbeidene på Solhøy omsorgsboliger i Son nærmer seg avslutning. I kommunestyret mandag fremmet Kjell Meek (Sv) et fellesforslag fra Ap, Sv, Sp, BYGDL, V og Rødt:
Inntil 100 000 kroner skal avsettes til den offisielle åpningen. I voteringen sluttet H ogFrp seg til.
Forslaget ble dermed enstemmig vedtatt, og finansieringen skal innarbeides i tertialrapport nr. 1 for i år.
– Det er viktig at åpning inkluderer naboer som har vært berørt i byggeperioden, og særlig gjelder dette Deør barnehage, understrekes det i vedtaket.
Tidligere forsvarssjef, admiral Haakon Bruun-Hanssen. (Foto fra no.wikipedia.org)
(Publisert 10.05.23) Årets 17. mai-komité i Son ser ut til å ha nedlagt mye og godt arbeid med programmet for dagen og presentasjonen av dette på sosiale medier.Lenke til nettversjonen ligger nå i Menyen på Lokalmagasinet.no.
Senere kommer det lenke til samtlige offisielle program for feiringen av Grunnlovsdagen i Vestby.
SOM TALER ved den tradisjonelle kransenedleggelsen på Minnestøtta har komiteen i Son fått tidligere forsvarssjef (2013-2020), admiral Haakon Bruun-Hanssen (62).
Det lange barnetoget som bukter seg gjennom de smale gatene her, kan sies å være viden kjent for både dette og et solid innslag av voksne i siste del av toget.
For ikke å glemme de flere hundre som i god tid i forveien har sikret seg passende steder å stå langs togets rute. Som «passende steder» regnes selvsagt de mest sentrale partiene av Storgata, fram til krysset med Kolåsveien.
IKKE SJELDEN – og spesielt når sola skinner og himmelen er blå – hender det at folk kommer langveisfra for å oppleve denne siden av 17. mai-feiringen i Hollenderstaden.
Til slutt må det nevnes at komiteens bruk av kart er en spesiell grunn til å se – og kanskje laste ned – årets program. Ikke minst fordi det er lagt opp til et særskilt program på henholdsvis Son skole og Brevik skole.
(Publisert 08.05.23) (Kronikk av Jon Kristiansen og Kristin Sæther) I 2020 ble vi konfrontert med en global pandemi. Pandemien utgjorde en utfordring vi som verdenssamfunn ikke var forberedt på å håndtere. Gjennom internasjonalt samarbeid og inngripende tiltak var vi allikevel i stand til å manøvrere oss gjennom en krise som påførte enorme lidelser og kostet mange liv. I de tidlige måneder av 2022 så verden lysere ut. I Norge åpnet samfunnet opp igjen, etter år med nedstenging og isolasjon.
Gleden skulle vise seg å være kortlevd. I februar 2022 ble vi igjen konfrontert med krig i Europa. En situasjon de aller fleste trodde at hørte fortiden til.
Da Russland startet sin fullskala invasjon av Ukraina i fjor, var det europeiske samarbeidet på bristepunktet. De siste års erfaringer gjorde mange skeptiske til systemet, og i mange land kom regjeringer med stadig mer ekstreme synspunkter til makten.
Men kriser har evnen til å få frem ytterpunktene i oss. Både det beste, og det verste. Både pandemien og krigen samlet nasjoner, men pandemien gjorde oss også smertelige bevisste på viktigheten av selvstendighet. Verdenssamfunnet har, i overveldende stor grad, forent seg om å utvise støtte og solidaritet med Ukraina. Det er mange grunner til dette, men krisen har gjort at alle parterhar måttet stille spørsmålstegn ved noe av det vi tidligere har vært sikre på.
En tydelig illustrasjon på dette er Finlands nyervervede NATO-medlemskap, og Sverige sin søknad. De nye NATO-medlemmene flytter alliansens yttergrenser lenger øst, enda nærmere Russland. Selv om søknader om medlemskap på mange måter virket selvfølgelig i dagens situasjon, forteller historien oss noe annet.
I over 70 år har den svenske nøytraliteten stått bunnstøtt i den svenske forsvars- og sikkerhetspolitikken. Et svensk ønske om å bryte med nøytraliteten må vi forstå omfanget av. At Finland og Sverige i fjor sommer så seg nødt til å snu seg mot NATO kan ikke tolkes som noe annet enn at dagens situasjon er enestående i sitt alvor.
Et styrket nordiske forsvarssamarbeid er nå i emning. Sverige ønsket å få til dette etter andre verdenskrig med nøytralitet som hovedprinsipp. Det ønsket ikke Norge den gangen. Nå vil samarbeidet skje gjennom et styrket NATO. Dette markerer et viktig vendepunkt i nordisk forsvarspolitikk. Vi klarer oss ikke alene, og kriser gjør det umiskjennelig klart.
Kriser kan ha samlende effekt, men de kan også gjøre oss sårbare. I dagens informasjonssamfunn gjør en uendelig tilgang på informasjon oss bedre rustet i møte nærmest enhver situasjon. Informasjonsarbeid og -formidling ble ved opprettelsen av Folk og Forsvar ansett som kraftige verktøy for å opprettholde forsvarsviljen i den norske befolkningen.
Tanken var at, ved å fremme kunnskap, interesse og debatt om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål, spesielt hos de unge, ville vi kunne skape tillit.
Pandemien viste hvor alvorlige konsekvensene kan bli av at noen ikke har tillit til eksisterende informasjon. Norge var et av landene som kom godt ut av dette. I mange andre land førte mistilliten med seg enorme politiske konsekvenser, og en ny retorikk utformet for å så tvil om de allmenne aksepterte sannheter. Grensene mellom falske og ekte nyheter ble gradvis mer utydelige. Slike utydelige grenser er gull verdt for de som har noe å skjule.
Men utvikling og bruk av usannheter og konspirasjonsteorier er intet nytt fenomen. Før og under andre verdenskrig var nazistenes og antisemittenes viktigste verktøy å spre usannheter. I dag ser vi at Russland benytter tilsvarende verktøy i sin krigføring.
Med sosiale medier, og et nærmest uendelige antall informasjonskilder tilgengelige for oss, er det ikke nødvendigvis slik at vi merker når vi blir utsatt for påvirkning. Likevel kan vi si at informasjonsarbeid aldri har vært så viktig som det er i dag. Folk og Forsvar sitt fundament står i så måte sterkt.
Fra markeringen av Frigjøringsdagen i 2021, ved Minnestøtte over de falne fra Son. (LM Arkivfoto / Sturla Strand)
(Publisert 08.05.23) Det er lenge siden – 78 år i dag.
Men frigjøringen av Norge etter fem år med tysk okkupasjon er like viktig å markere – om ikke mer – også i vår tid, med krig i Europa.
Russlands brutale og meningsløse overfall på nabolandet Ukraina for litt over et år siden pågår fortsatt, og tusentalls sivile liv er gått tapt i tillegg til tusener falne i Ukrainas forsvarsskrig.
Den målrettede bombingen av sivile objekt som boligområder og skoler er åpenbare krigsforbrytelser som nødvendigvis må domstolbehandles.
Samtidig har russernes framferd vist hvor stor verdi det har å se og føle den hjelp og sympati som angrepskrigen har utløst i Europa og ellers i verden, med få unntak.
Løpende militær europeisk og amerikansk bistand i form av ulike typer relevante våpensystemer – og ikke minst den generelt strategisk kloke organisering av forsvarskrigen – er neppe noe det Putin-ske regime i Kreml hadde kalkulert med.
Det må vi tro når vi leser hva krigen har kostet og fortsatt koster Russland av materiell – og av titusener falne og skadede soldater, sønner og fedre med sørgende familier.
At den såkalte Wagner-gruppen – en råbarket privat russisk hærstyrke som nå er stasjonert i Øst-Ukraina – for tiden er angriperens største ressurs, sier mye om diktator Putins kvaliteter.
Aldri så galt, så er det godt for noe. Dette får bli «bottom line» i min kommentar på Norges frigjøringsdag. Ha en fin dag alle sammen!
(Publisert 06.05.23) (Litt omredigert 09.05.23) (LM Svein-H. Strand) Venstre, Kr. Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti må klare seg med én representant hver. Senter-partiet blir halvert i oppslutning. Og Høyre går for første gang forbi Arbeiderpartiet.
DET VISER siste beregning offentliggjort på nettstedet Pollofpolls. Høyres oppslutning foran kommunestyrevalget er der på 27,2 prosent. 25,5 prosent for Arbeiderpartiet.
Dette ville gitt H ti representanter, mot ni for Ap – i et kommunestyre som skal krympe fra 35 til 27 representanter, slik det ble bestemt i fjor. For å spare penger.
Til sammenlikning hadde Ap en oppslutning på 31,3 og H på 19,2 i den tilsvarende beregningen for fire år siden. I valget fikk Ap ti og Høyre ni representanter.
I DEN NYE PERIODEN trengs det minst 14 plasser for å danne flertall. Dermed ville Høyre og Fremskrittspartiet kunne komme i posisjon uten hjelp fra andre. Fem representanter ville nemlig gått til Frp, på tredjeplass hos pollofpolls med 14,5 prosent. (Opp fra 8,1 prosent for fire år siden.)
Verdt å merke seg er det at Rødt ser ut til å være Vestbys fjerde største parti – med dobbelt så stor oppslutning som Sv!
Med 7,7 prosent som beregnet hos Pollofpolls, ville Rødt fått valgt inn tre representanter. Partiet har i dag bare én representant.
MED 3,4 PROSENT hos pollofpolls – mot 4,9 prosent i valget for fire år siden – er det i stedet Sv som må klare seg med én representant i den nye perioden.
Bare én representant ville det også blitt for Senterpartiet. Den lokale Pollofpolls-beregningen viser nemlig et stort fall for Sp: Fra 8,4 prosent i 2019-valget til bare 3,8 prosent i dag!
Grønn, rød, blå Jokere
Men dette valget kan faktisk bli enda mer spennende enn som så! Bare 3,4 prosent av de spurte ville nå stemt på Miljøpartiet De Grønne (MDG), som ble målt til 5,1 prosent for fire år siden. Og Pollofpolls anslår også hvor mange som i dag ville stemt på en av listene i samlegruppen «ANDRE». Her i Vestby ble dette summert til hele 6,0 prosent.
Selv om MDGs oppslutning faller i både nasjonale og lokale målinger, så kan de trekke til seg endel «i siste lita-velgere» som har vanskelig for å bestemme seg. I Vestby ble mange overrasket da MDG i 2019 fikk fire representanter i kommunestyret.
NÅ KAN MDG miste halvparten av plassene dersom Vestby-tallene holder seg omtrent som nå fram til valget i september.
Og Kr. Folkeparti, som i 2019 mistet sin eneste plass, kan få denne tilbake. Partiet er blant de fire (!) i Vestby som stpr med 3,4 prosent hos Pollofpolls. Mot bare 1,9 prosent for KrF for ett år siden.
De som blir valgt til å være medlem i et kommunestyre har et personlig mandat – noe som betyr at du i løpet av valgperioden kan velge å være frittstående representant selv om du i valget sto på lista til et parti.
I gruppen «Andre» har vi nå en avhopper fra Ap – Ronny Kjønsø. Han representerer en nyskaping som kaller seg Uavhengige Sosialdemokrater. Videre har vi den tidligere Høyre-kvinnen Hilde Merete Feragen, nå medlem av Vestby Industri og Næringspartiet (INP) med nasjonal forankring.
BYGDELISTA (BYGDL) må ikke glemmes i en «Joker-gjennomgang» som denne. Representanten Eirin Stuhaug Bolle er nå varaordfører – en av tre som lista fikk valgt inn og bidro til at de rødgrønne kom i posisjon.
Men så sent som to uker før siste frist for å levere lister med minst 300 underskrifter – et krav som gjelder for frie lister – så manglet de rundt 80 underskrifter. Med internett til hjelp, ordnet det seg visst.
(Publisert 05.05.23) 31. mars gikk fristen ut for å levere forslag til liste ved kommunestyrevalget 2023. Ved fristens utløp var det levert inn 13 listeforslag i Vestby.
Det kan bli endringer i listene fram til valgstyrets endelige godkjenning 1. juni.
Alle som er oppført på listene har fått skriftlig melding fra kommunen. Fristen for å trekke seg fra liste er i dag, 5. mai.
Nå skal valgstyret undersøke om listeforslagene oppfyller de formelle kravene i valgloven. Eventuelle mangler vil bli rettet i samarbeid med de som har levert inn forslagene. Listene skal så forhåndsgodkjennes av valgstyret den 22. mai.
LM tar sikte på å publisere forhåndsgodkjente lister så snart det formelle er i orden.
(Publisert 01.05.23) (Oppdatert 02.05.23) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) Han skulle gi seg etter denne perioden. Men hvem står på førsteplass hos Vestby Arbeiderparti også til kommunestyrevalget 2023? Jo, ordfører Tom Anders Ludvigsen (bildet). – Det bare blei sånn. Gammal vane er vond å vende, vet du, sier han med et glimt i øyet – vel vitende om at han har partiorganisasjonen i ryggen.
Og det er ikke akkurat noen vanstyrt kommune lengst sør i Follo-regionen han ønsker å være politisk kaptein for i fire år til.
Den såkalte arbeidsplassdekningen er nå oppe i 83 prosent, kunne han – som første taler i 1. mai-samlingen i Glenneparken – fortelle. En så stor andel av alle arbeidende voksne personer i Vestby behøver nå ikke å pendle ut av kommunen for å komme seg på jobben.
PÅ DEN ANNEN SIDE er Ludvigsen ordfører i en kommune som gjerne hadde sett at den økonomiske situasjon var mindre stram, slik situasjonen har vært også i noen av hans tidligere ordførerperioder.
Men én ting er sikkert: Frivilligheten, betegnelsen på ulike frivillige organisasjoner i lokalsamfunnet, skal fortsatt bli tilgodesett med tilskudd når de søker om dette.
BILDET: Noen flere enn dette, men ikke veldig mange, var samlet i Glenneparken under 1. mai-markeringen i det survåte været som det ble.
– Noen partier vil legge ned biblioteket i Son for å spare penger. Men det skal ikke skje hvis de rødgrønne igjen kommer i posisjon, forsikrer ordfører Ludvigsen fra talerstolen.
På slutten av sin nåværende ordførerperiode har han ellers måttet håndtere en uventet utfordring – i alle fall for soningene og Sons posisjon som turiststed. Sesongens anløp av Oslo-båten to ganger om dagen ble jo kansellert. Og dette av grunner som er vanskelig å forstå for de fleste, etter en årrekke med rutetrafikk fra vår til høst.
MEN DET VI FORSTÅR er at kapteinen ombord har et stort ansvar for sine passasjerer og sitt mannskap. For å kunne yte så mye sikkerhet som nødvendig for alle parter, både i anløps- og i avgangsfasen, mener kapteinen at det trengs fysiske tiltak. Ikke på selve brygga, men i området der det ligger flytebrygger.
Glemmes må ikke tidligere episoder i havneområdet der folk har hoppet i sjøen fra småbåter mens Oslo-båten er i farta i retning mot dem.
Ordførerens 1. mai-melding fra talerstolen i dag var kort og godt dette: – Jeg håper å få båten tilbake, i samarbeid med kapteinen og andre!
ETTER LUDVIGSEN talte Balder Alvær Olafsen, førstekandidat for Viken SV til fylkestingvalget, og så representantene for dagens medarrangører: Kjell Wærnhus, Vestby Rødt, og Trond Finstad fra Fagforbundets avdeling i Vestby.
På grunn av fototekniske problemer som måtte tas hånd om, har det gått med uforholdsmessig mye tid til denne reportasjen. Vi satser på å følge opp med litt fra innholdet i øvrige taler.
Krigen i Ukraina var naturlig nok det dominerende temaet utover de lokale- og innenrikspolitiske temaer. Som det kraftfullt ble uttrykt av representanten fra Rødt: – Støtt Ukrainas frihetskamp! SVs taler pekte også på borgerkrigen i Sudan som i tillegg preger nyhetsbildet denne våren.
– KRAFTFULLE LØSNINGER TRENGS
MEN DET VAR naturlig nok hjemlige forhold som preget Alvær Olafsens tale, og han la ikke mye imellom i sin omtale av verken «laksebaroner», boligspekulanter eller rikinger «som rømmer fra skatten».
Solidaritet er i taler og politisk debatt blitt både et uttrykk og en oppfordring, ikke minst på 1. mai. SVs representant framholdt ellers at vi i større grad må «tenke nytt» med hensyn til prioriteringer og innretning på tiltak for å dekke samfunnets viktigste behov. Og som han tilføyde: – Kraftfulle løsninger trengs!
Og Rødts Kjell Wærnhus konkretiserte mye av dette da han blant annet sa at «vi må ta tilbake kontrollen over viktige samfunnsområder».
– På kort tid er det blitt dyrtid i Norge. I over to hundre tusen barnefamilier er det fattigdom. Strømkrisen rammer mest de som har minst – mens staten tjener grovt på dyre strømpriser. Vi må ta tilbake kontrollen med hva krafta vår skal brukes til. Og hjelpen som abonnentene får fra staten burde jo ikke hete strømstøtte, men refusjon, som LOs Gerd Liv Valla har påpekt, sa han.
Wærnhus slo ellers til lyd for å gjenreise den sosiale boligbyggingen i Norge, og å innføre et øvre tak på markedsverdi av boliger.
– Den årlige verdiøkningen er jo ofte like stor som det årlige lønnspålegget for en arbeider, som han sa.
Morgenmøte i redaksjonen en tilfeldig dag i gamle Vestby Avis. Gave til VA-redaktøren ved 10 års-jubileet i 1984.
(Tegning: Per Øistein Mørdre, Moss Avis.)
Tegning laget etter flyfoto av det sentrale Son rundt 1950. Siden da har det vært få endringer i den bymessige strukturen. Det burde derfor være lett å orientere seg for dem som kjenner Son. Men en stor endring er jo den store bygningen nede til venstre: Den vid-gjetne hermetikkfabrikken som blant annet produserte sardiner i boks – en stor eksportvare til en rekke land.Og bortenfor: Torget – halvt omkranset av husrekka med Spinnerigården og Sjøboden, og så Thornegården. Ellers: Daværende Son skole er ikke til å ta feil av t.h. midt på bildet. I det lille huset litt nedenfor skoleplassen – på Nøtteløkka – bor i dag en viss redaktør i det nære.
Birgit Skarstein. Den beste og flotteste 1. mai-taleren som vi noen gang har hørt i Son? Kanskje dét, du! Året var 2014, og talen ble holdt på Son torg fordi det pågikk utbedringsarbeider i Glenneparken. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Vestby rådhus fra 1960-tallet rommer fortsatt mesteparten av kontorene til kommunens administrasjon. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
(Publisert 29.04.23) (Kronikk: Svein-H. Strand) Det er valgår igjen – 11. -12. september: Kommunestyrevalg i Vestby og valg på nytt fylkesting for fire nye år. Og hva gjør de egentlig, de folkevalgte i Vestby kommunestyre?
KORTVERSJON: Vedtar, vedtar ikke, utsetter eller endrer innstillinger fra underliggende organer som må avgjøres av kommunestyret. Først og fremst framlegg fra rådmannen som har vært forhåndsbehandlet av de ni medlemmene i formannskapet, der partiene i kommunestyret er representert.
Men kommunestyret er ikke minst en arena for fri politisk drøfting av det som står i dokumentene – som ikke alltid konkluderer med en innstilling. For eksempel hvis det er en utredning fra rådmannen om status på driften innenfor et saksfelt.
Men hva med lederskap, styring og kontroll? Her er et utdrag fra et tidligere innlegg av signaturen M.Skjerstad:
STYRINGSROLLEN handler om de folkevalgtes lederskap, styring og kontroll når det gjelder kommunens oppgaveløsning. Det tilsier at da kan man ikke tillate seg å bli diktert betingelser av utbyggere og enkeltpersoner. Her handler ryddighet om de store linjene.
Administrasjon har «plikt til å adlyde politiske signaler» Men myndighetsplikten har sine grenser. Lover og regler skal følges.
Det er også et tankekors å lese i Vestby Avis 17.2.2017 at det politiske miljø ikke tar Kontrollutvalget på alvor. Kontrollutvalget er det eneste utvalget i en kommune som er lovpålagt.
Kontrollutvalget hadde innstilt til kommunestyret om at to forvaltningsrevisjons-rapporter skulle behandles. En om korrupsjonsarbeid og en om demenspasienter.
På kommunestyremøtet stemte flertallet for at disse rapportene bare skulle bli «tatt til etterretning» uten diskusjon. Representanten fra Kontroll-utvalget mente det var skandaløst.
Ordfører Tom Anders Ludvigsen uttalte til Vestby Avis følgende:
«Kommunestyret får alle papirer og setter seg godt inn i alle saker. At han mener at representantene ikke gjør det, får stå for hans regning. At kommunestyret ikke alltid er enig med kontrollutvalget, betyr ikke at vi ikke setter oss inn i sakene.»
Vi kommer nok til å se mere av udugelig saksbehandling i fremtiden. Kommunen hadde tjent på å gå inn i en stor kommune; da hadde man fått slettet tette bånd til både den ene og den andre, og man har fått en mer korrekt saksbehandling, understreket Skjærstad i innlegget.
Det fiskes faktisk med både stenger og ruser. Og store ting kan skje med stanga hos Soon Småruselag. Her er Per Jørgen Wittusen i full konsentrasjon.
En reportasje av Edmund Schilvold. Bilder velvilligst utlånt fra lagets fotosamling.
(ARKIVSAK FRA 2011) I selveste hjertet av Son eksisterer det en forening som bare aksepterer menn som medlemmer, som ikke bryr seg om demokratiske spilleregler, og som – på toppen av det hele – ennå skriver navnet sitt med to o-er. Men la oss berolige leseren – den er ikke så skummel som den kanskje høres ut som. På baksiden av den T-skjorta er det et bilde av en stor og lang torsk, samt teksten ”Min er størst!”.
– Vi er fire som vi kaller ”røde”, som bestemmer alt. Og så er det 16 ”grønne”. De har talerett, men ikke stemmerett. Kommer det fra den andre siden av bordet. Så bryter latteren løs. Hva i alle dager er det de snakker om?
Vi sitter og drikker kaffe med to representanter for A/L Soon Småruselag, Jan Skogen og Øivind Engh. To godt voksne herrer som begge sitter i foreningens styre. Hvilket innebærer, blir vi forklart, at de er ”røde”.
De er enige i at foreningen må sies å ha en noe original oppbygning. For er man først blitt ”rød”, det vil si medlem av styret, ja, så er man ”rød” til sin død. Med mindre man melder seg ut av foreningen, eller blir utvist.
Så de ”grønne”, de vanlige medlemmene, kan risikere å måtte vente en stund på å få bestemmelsesrett. For noen kan nok ventetiden bli for lang. For dette er et lag for dem som har levd en stund.
TAK PÅ 20 MEDLEMMER
Det er ikke lett å slippe inn i ruselaget heller. For det første opererer den med et tak på 20 medlemmer, og for det andre er det allerede en venteliste. Gjennomtrekken er dessuten minimal. De som først er kommet inn, går sjelden ut igjen. Når det fra tid til annen blir en ledig plass, er det gjerne fordi et av medlemmene har takket for seg, i mer enn én forstand.
Jan Skogen og Øivind Engh forsvarer imidlertid den strenge innmeldingspolitikken ved å henvise til plassproblemer.
Det er begrenset med plass på båten, sier de, og når damene til herrene i ruselaget én enkelt gang i året får lov å slippe til på et møte, er det også begrenset med plass på verandaen de pleier å benytte.
Båten? Ja, laget har faktisk en «egen» båt – den ombygde passasjerferja «Rongevær», som stilles til disposisjon for laget av medlemmet ”skipper Tom”.
Med denne 41-foteren drar ruselaget fire ganger i året ut på fisketur på fjorden – vanligvis til kjente og kjære fiskeplasser i området sør for Bile vest for Nordre Jeløy.
Dermed er vi inne på det som utgjør mye av foreningens eksistensberettigelse, nemlig fiske. Foreningen fisker med både stenger og ruser, og stiller i den forbindelse klare krav til sine medlemmer.
– Det er flere kriterier du må oppfylle. At du liker fisk – hvis ikke kan du bare glemme å være med – at du kan være med på fire fisketurer i året – noe som må bekreftes skriftlig av frue eller samboer – og at du kan ta deg fri når vi skal sette og ta opp ruser, sier Engh.
FÅR FRI NÅR PLIKTEN KALLER
Hørte vi riktig? Ja, bekrefter han, medlemmets bedre halvdel må faktisk signere høytidelig på et skjema der hun bekrefter at hun er villig til å gi mannen sin fri når ruseplikten kaller.
Møter man ikke opp, nytter det i hvert fall ikke å skylde på håpløse kvinnfolk, med andre ord.
Hjemover i full fartetter nok en storartet dag i småruselaget.
Men hva er det egentlig som skjer på disse fisketurene? Er det virkelig bare fisk det fiskes etter?
I ORDNEDE FORMER
Når tjue karer i flere år har dratt på fisketurer sammen, forventer man nesten at de i hvert fall har noen saftige historier å fortelle.
Men Skogen og Engh bedyrer at turene alltid har funnet sted i ordnede former, og at de mange karene aldri har funnet på noen sprell det er verdt å fortelle om. Vi vet ikke helt om vi skal tro dem eller ikke.
– Fisket begynner alltid klokka ni om morgenen, og varer til halv to, og så er det møte, og middag kl. tre.
– Dere er siviliserte sånn sett?
– Utad så sier vi det, smiler Skogen. (Fortsettes under bildet.)
På landjorda igjen, med dagens fangst fra ruser og stenger. Bytter ledertrøya bærer i dag?
Det er et element av konkurranse på fisketurene. I så henseende finnes det to kategorier – ”Største fisk” og ”Flest fisk”. Den av karene som får den største fisken, får retten til å bære en særskilt T-skjorte inntil han eventuelt blir slått av en annen på neste tur.
DE DOBLE BETYDNINGER
Dermed er vi inne på et ganske vesentlig aspekt ved ruselagets kultur, nemlig bruken av ord og utrykk med doble betydninger. Vi overlater tolkningen av eksempelet over til leserens fantasi, og går videre til lagets navn.
– Vel, det heter jo Soon Små-ruuuse-lag, da, sier Engh antydende.
Han forteller at laget har en annen fin T-skjorte også, en som alle medlemmene i utgangspunktet er pålagt å bruke når laget har møte – hvilket de gjerne har i andre etasje på Son Kro. På baksiden av den skjorta er det et bilde av en ruse. Det er ”Bakrusen”, får vi høre.
Symbolbruken trekkes bokstavelig talt enda lenger når møtene innledes og ruselaget heiser sitt flagg og synger sin nasjonalsang. ”Flagget” er nemlig en liten ruse. Når møtene begynner, går rusen til værs, med andre ord.
Men Skogen bedyrer at forholdene er like siviliserte på møtene på kroa som på turene på blåmyra – det offisielle programmet avsluttes alltid klokka fem, slik at ingen skal kunne skylde på at de ikke kommer seg hjem fordi laget holder på til langt på kveld.
Likevel blir det visstnok en del tid å fordrive for medlemmenes damer – nok til at de har startet sin egen lille klubb, som de ganske enkelt har døpt Soon Småtruselag!
FÅR DAMEBESØK ÉN GANG I ÅRET
Som nevnt tidligere er det imidlertid én enkelt dag i året der ruselaget aksepterer damebesøk – det skjer på sommeren en gang, og da byr karene på selvlaget fiskesuppe.
2010 var for øvrig et år litt utenom det vanlige for ruselaget – 8. april fylte foreningen 15 år, og senere på våren var karene på jubileumstur til feriestedet Bergsholmen ved Håøya – den store øya ved Drøbaksundet.
– Blir det bare ”små ruser” da også?
– Selvfølgelig. Vi er kultiverte og skikkelige mennesker, lover Engh. Med et aldri så lite glimt i øyet.
Vi takker for det artige innsynet i en artig forening, ønsker lykke til videre, og avslutter med noen lagsfakta:
Det var ikke lett å være et lite ladested med svært begrensede skatteinntekter, og samtidig ha betydelige utgifter til lovpålagte utbetalinger som trygd. Ill.foto: Stock.Exchng
NEDENFOR: Fotografert fra ukebladartikkel om Son, på 1960-tallet. En Folkevogn kjører gjennom Spinnerigård-tranga. Begge de fredede gårdene Spinnerigården og Thornegården (t.v.) skriker etter ny kalk på slitne kortvegger mot nord.
Av Svein-H. Strand
31. desember 1963 opphørte Son å være egen kommune. Idet midnattsklokka markerte at 1964 var født, var det gamle ladestedet blitt en del av herredskommunen Vestby. Mindre kjent er det at deler av det offentlige Son ble sammensluttet med administrasjonen i Vestby lang tid i forveien. Allerede 1. januar 1962, altså hele to år i forveien, ble nemlig Son Trygdekontor nedlagt og gikk inn i Vestby Trygdekontor.
I et brev som gikk ut i midten av desember 1961 får medlemmene av Son Trygdekontor informasjon omkring den forestående sammenslutning med Vestby Trygdekontor. Og det står at den viktige endringen er rett rundt svingen: 1. januar 1962.
Den framskutte sammenslutningen var kanskje ingen dum idé. I brevet går det nemlig fram at Son Trygdekontor hadde gått med underskudd i flere år.
I en kommune med noen hundre sjeler var underskuddet neppe noen hemmelighet, og noen stor sak var det knapt for den vanlige mann og kvinne. Det viktigste var at pengene ble utbetalt. Så hadde du til livsopphold og boutgifter. Hvis du var medlem. Det vil si hvis du hadde, eller relativt nylig hadde hatt, betalt arbeid med trygdetrekk i lønna.
Det var ikke lett å være et lite ladested med svært begrensede skattenntekter, og samtidig ha betydelige utgifter til lovpålagte utbetalinger som trygd.
Underskuddet måtte dekkes fra kommunekassa, fra skatteinntektene og ulike tilskuddsmidler fra staten.
Hvilke summer vi snakker om, i rene tall og relativt sett, skal vi se på i senere artikler. En aldri så liten anskuelsesundervisning i lokal samfunnsutvikling siden 1960-tallet.
Dette er den nære historie, der sikkert mange av leserne kan ha en referanse til seg selv eller sin familie. Selv kom jeg til Son i 1967, altså bare to år etter at «Stor-Vestby» oppsto.
I 1968 dekket jeg for første gang et møte i Vestby kommunestyre som journalist. Jeg skulle selvfølgelig ha vært og dekket den historiske begivenhet da siste møte i Son bystyre ble avviklet på Son skole. Og selvfølgelig første møte i nye Vestby kommune.
Men skjebnen hadde en litt dårlig timing for meg som journalist, når det gjelder å få dekket slike historiske milepæler. Dokumenter og avisartikler med mer finnes imidlertid, så følg bare med!
Nok om lilleputtstatene, og attende til Norvégr. Mye måtte gjøres, og mye ble gjort, for å fremme riksstyret og Norge som en god og formålstjenlig statsdannelse. Både i forhold til det innlysende, prosaiske innenlandske behov for å ha ulike enhetlige ordninger, og for relasjonene til våre naboland. Reguleringen av statsorganenes og borgernes hverdag kunne jo ikke sprike i alle retninger!
– Mer selvstyre! Mer selvstyre, ropes det fra fjorder, fjell og daler. Ja, hele regioner vil ha selvstyre, med rike Vestlandet i front. Hvor dette fører hen, blir veldig spennende å se. Et regionenes Europa er jo også en slags EU-visjon.
(Publisert 08.05.23) (Kronikk av Jon Kristiansen og Kristin Sæther) I 2020 ble vi konfrontert med en global pandemi. Pandemien utgjorde en utfordring vi som verdenssamfunn ikke var forberedt på å håndtere. Gjennom internasjonalt samarbeid og inngripende tiltak var vi allikevel i stand til å manøvrere oss gjennom en krise som påførte enorme lidelser og kostet mange liv. I de tidlige måneder av 2022 så verden lysere ut. I Norge åpnet samfunnet opp igjen, etter år med nedstenging og isolasjon. 
(Publisert 06.05.23) (Litt omredigert 09.05.23) (LM Svein-H. Strand) Venstre, Kr. Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti må klare seg med én representant hver. Senter-partiet blir halvert i oppslutning. Og Høyre går for første gang forbi Arbeiderpartiet.
