Aktuelt

Strøm i endring på Tegneby

(Publisert 30.08.24) Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) gir Statnett SF (Statnett) rett til å bygge og drive Langerud koblingsstasjon ved Tegneby i Såner.

Koblingsstasjonen skal bygges som et luftisolert anlegg med spenningsnivå på 420 kV. Langerud koblingsstasjonskal erstatte eksisterende 420 kV koblingsanlegg i Tegneby stasjon.
NVE gir også tillatelse til omlegging av eksisterende 420 kV ledninger. Disse skal legges om fra nærmeste forankringsmaster og inn til den nye koblingsstasjonen.
NVE gir videre tillatelse til at Statnett kan bygge en permanent adkomstvei til koblingsstasjonen.

Views: 28

Aktuelt

Første «dampen» kom til Son i 1855

(Publisert 29.08.24) Det var en samferdselshistorisk milepæl da rutetrafikken med dampskip erobret Oslofjorden i 1850-årene.

Av Svein-H. Strand

Dampskipstrafikken over Son startet i 1855, men det finnes dessverre lite historisk
materiale fra virksomheten de første årene.

Vi må anta at det ikke var noe stort omfang på trafikken, og at den interne trafikk i
fjorden var preget av både seil og damp i en overgangsperiode.

Et vendepunkt rent profesjonelt var opprettelsen av rederiet A/S Alpha i Moss 15.
september 1892.

MOSS-CHRISTIANIA
Rederiet betjente ruten Moss–Christiania, med flere anløp underveis, og fikk sjøsatt
sin første D/S ”Alpha” i 1883. Ordinær rutegående trafikk startet i juli samme år.

I likhet med de to neste ”Alpha”-båtene, og det senere søsterskipet ”Beta”, befordret
den første både passasjerer og gods. Det var en damplekter i stål, og kunne ta 30
passasjerer og cirka 60 tonn last.

Den siste ”Alpha” seilte i rute på Oslo helt til 1940, da den ble solgt til Oslo kommune
etter 35 års tjeneste.

HVA ELLA WIGER FORTALTE
Jeg intervjuet en gang Ella Wiger fra Kongshavn på Nordre Jeløy. Hun fortalte at hun
var en av de første passasjerene som reiste med rederiets dampskip i Oslofjorden.

I 1973, da jeg intervjuet henne som journalist Moss Dagblad, var hun 88 år og en av deto eldste fastboende på Nordre Jeløy.

– Jeg var seks år gammel da jeg reiste med ”dampen” for første gang. Så det må ha
vært i 1892, med D/S ”Alpha”, fortalte hun.

Men det var nok året etter, for den båten ble ikke levert fra verftet i Fredrikstad før i
februar 1883, vet jeg nå.

– Skipet ankret og tok opp passasjerer og gods til og fra Son ute på Skatet, (ved
grunnestakene ytterst i Sonskilen, min anmerkn.) fortalte Ella Wiger.

Slik ble Son betjent i rundt syv år. Det var nemlig først i 1909 at dampskipsbrygga ved
Son torg ble tatt i bruk.

(Øvrige kilder: Borreminne 1992: ”Bastøferge-selskapet 100 år”; Per Schulstad: ”Trekk av lokalfartens historie i Oslofjorden”; ”Sider fra Soon”, Soon og Omegns Vel 1979; Bjørn Linnestad: ”Vestby og skutene”, Vestby Historielag 1988.

Slik tilfellet er med de øvrige historiske artikler i Lokalmagasinet, vil denne artikkelen bli endret etter behov. Vi tar imot bidrag fra alle som har opplysninger å gi, muntlig eller skriftlig. Alle kilder som vi bruker opplysninger fra, vil bli kreditert. La oss også høre fra dere som vet om noen som vet noe!

RELATERTE ARTIKLER: www-bib.hive.no
www-bib.hive.no

 

Views: 16

Aktuelt

Redaktøren skriver bok

Tegning laget etter flyfoto av det sentrale Son rundt 1950. Siden da har det vært få endringer i den bymessige strukturen. Det burde derfor være lett å orientere seg for dem som kjenner Son. Men en stor endring er jo den store bygningen nede til venstre: Den vidgjetne hermetikkfabrikken som blant annet produserte sardiner i boks – en stor eksportvare til en rekke land. Og bortenfor: Torget – halvt omkranset av husrekka med Spinnerigården og Sjøboden, og så Thornegården. Ellers: Daværende Son skole er ikke til å ta feil av t.h. midt på bildet. I det lille huset litt nedenfor skoleplassen – på Nøtteløkka – bor i dag en viss redaktør i det nære. For berørte huseiere: Lykke til med å finne ditt eget! P.S. Illustrasjonen er valgt mens vi leter etter en bedre. Fordi: Et flertall av kåseriene i boka vil ha redaktørens oppvekst i Mosjøen som bakteppe.

FORORD

“Et ord fører til et annet” står – rettere sto – det på dokumentmalen jeg skulle bruke for å skrive et forord til min første bokutgivelse. Jeg skulle bare sette i gang. Det gjør jeg da, men innledningen blir jo ikke som jeg hadde tenkt.  

Samtidig kan det stå som eksempel på hva som kan skje i den langtkomne og nå såkalt intelligente datateknologien som velter inn over oss alle – ikke minst vi som eier og bruker en Personlig Computer, som det hette i de tidligste år og som snart bare ble omtalt som “pe-se” og skrevet som pc. Eller Pc.  

MEN NÅ DA – om boka mi, med utvalgte kåserier gjennom store deler av et langt liv som journalist og redaktør. Ja, kåserier har alltid vært en av favorittene mine blant de journalistiske sjangere, sammen med det gode portrettintervjuet. Nils Kjærs Julibrev fra Son ble – og er fortsatt – for meg et forbilledlig kåseri. Eller en epistel, som han kalte sine kåserier. 

Ord er en fantastisk “oppfinnelse”. Benyttet i kommunikasjon mennesker imellom allerede da korte ord, noen ganger sammen med svært enkle tegninger, ble risset inn i steiner. Og bare noen dager før jeg begynte å skrive dette, så leste jeg at de eldste meldinger i sitt slag, ut fra innholdet, var blitt funnet og aldersbestemt. De var fra 500 år før vår tidsregning.

DA JEG SKULLE FINNE en tittel til boka mi, så var det Ord gjennom år som bød seg fram. For sånn var det jo. Jeg hadde vært journalist nesten sammenhengende siden jeg var praktikant i lokalavisa hjemme i Mosjøen.  

Noen avbrekk for å prøve ut annet arbeid ble det i Oslo. Annet arbeid fikk jeg erfaring med også i Moss – før jeg igjen kunne titulere meg som journalist og etter hvert redaktør. 

Nok om det. Men i bokhylla bak godstolen min i stua, der har jeg liggende noen få stabler med lett, men interessant litteratur i paperback-format, om enn ikke i den opprinnelige betydningen. (Ja du vet, “Paperback Writer” ble jo i noen sammenhenger litt sånn tommelen ned.)

En dag hadde jeg en slags vareopptelling i denne bokhylla. Gjett hva jeg fant. ORD GJENNOM ÅR. Av Johan Borgen. Gyldendal Norsk Forlag, 1966.  

Og jeg sier som sant er: Mitt eget tittelvalg var ikke for å herme. Likevel ikke tilfeldig. ikke helt tilfeldig i hvert fall. Det kalles vel hukommelse. Eller gjenhusking, eller noe sånt.

Den britiske forfatteren Arthur Koestler (1905-1953) har forresten skrevet om noe han kaller tilfeldighetenes røtter. En hypotese om at tilfeldighetene ikke er så tilfeldige som vi tror.

Jeg spurte meg selv: Å bruke samme boktittel som en kjent og kjær norsk forfatter, er det bare noe man ikke gjør, ifølge uskrevne regler, skikk og bruk med mer i forlagsbransjen? Og enn om jeg putter på ordet MANGE, for å være på den sikre siden? 

Men så smakte jeg litt på det: Ord gjennom mange år... Hmm. Det smakte som en unødvendig presisering.  

Derfor ble det som det ble. For øvrig har jeg guglet på internett, og funnet ut at boktitler i hvert fall ikke er beskyttet på linje med journalistiske overskrifter. De som i journalistutdanningen min primært skulle hete nettopp titler.  

En overskrift var å lese mest som et generelt stempel om hva det dreide seg om. For eksempel: Nytt fra Oslo Børs. Påsketrafikken på jernbanen. I stedet for f.eks. Svak handel på børsen. Stor påsketrafikk for NSB. Fortellende overskrifter, som frister til lesning. 

JEG TROR DETTE får klare seg. Som forord. Den siste teksten jeg leverer til Bokfabrikken – et foretak jeg ikke kjente til på slutten av fjoråret, 2023. Med et vennlig og hjelpende konsept. Midt i blinken for sånne som meg – og sikkert mange andre også.

Views: 33

Aktuelt

Én måned tapt i produksjon

(Publisert 26.08.24) En gjennomgang av registreringsoppgaver som følger med publisereren viser at det er litt over én måned siden vi sist la ut stoff.

Dette er lang tid – ikke minst med tanke på våre annonsører. Disse vil naturlig nok ikke bli fakturert for denne tiden.

Når det gjelder leserne, så har vi ikke lidd noe pengemessig tap siden vi ennå har fri tilgang til alt stoff.

Men ei skrape eller to i lakken har vi nok fått. Dette er jo noe som ikke skal skje for en nettavis.

HVORFOR det skjedde vet vi ikke, og det vil bli undersøkt av vårt tekniske vertskap.

Uansettet hva som blir funnet, så kommer det i tillegg – og bør vel bokføres som et lite omdømmetap. Å rette opp dette får være et hovedmål for den redaksjonelle driften de neste månedene.

Og for all del: «Fra fortid og nåtid» skal fortsatt være vårt slagord og rettesnor for stoffutvalg og redigering. For bare å ta fortiden her i det nære, så mangler det ikke temaer å legge til grunn.

Nåtiden skal vi nok også klare å speile – kanskje med store og små dykk i det politiske landskap, i tillegg til orienteringer om kommunens veivalg slik de framstår i de ulike planverk.

LESERBREV har vi dessverre ikke hatt mange av de siste årene, etter at vi begynte å publisere på WordPress-plattformen. Denne trenden burde det være mulig å snu. og om noen skulle være i tvil:

Innlegg skal sendes til denne epost-adressen: post@lokalmagasinet.gmail.com. Altså «dott.com». (Å få en konto med .no-adresse lot seg ikke gjøre.)

Red.

Views: 41

Aktuelt

26. august – og vi er oppe igjen!

(Illustrasjon: LM Arkivfoto /stock.exchng))

(Publisert 26.08.24) Da har vi nettopp «sprengt en blokkering» – og publisereren vår er oppe og går igjen etter en drøy måneds nedetid.

Vi nøyer oss med denne meldingen i første omgang, til vi har orientert oss litt om status med tanke på mer og mindre ferdige kladder, samt utkast og aktuelle bilder for kommende innlegg.

BESØK har vi sannelig også hatt i løpet av nedetiden, da det jo har vært generell tilgang til domenet – men altså uten nye innlegg siden juni. Så vi runder av her hos oss med en titt på statistikken.

Ha en fortsatt god mandag!

Svein-H. Strand

Redaktør og utgiver

 

Views: 7

Aktuelt

HURRA – da er vi her igjen!

(21.07.24) Det er søndag 21. juli – og vi har nettopp klart å få opp publisereren etter en beklagelig lang nedetid denne måneden. Uten nye publiseringer, må det presiseres.

Ja, nettstedet/domenet som sådant har jo ikke ligget nede. Det har altså vært mulig å klikke seg inn til utvalgte gamle saker som har vært lagt ut på redaktørens Facebook-side.

Hvordan dette har innvirket på besøkstallene gjenstår å se. Både dét og andre ting er prioritert i arbeidet gjennom dagen. Virker innstillingene som de skal? Og databasen med over 1500 digitaliserte fotografier og andre typer illustrasjoner?

TOPP-MENYEN med lenker til relevante eksterne ressurser, pluss et mindre antall lenker til standard informasjon om oss selv, var kanskje blitt for omfattende.

Vi får se. Følg med!

Svein-Harald Strand

Redaktør, Lokalmagasinet.no

Views: 104

Historisk, Næringsliv, Portrettintervju, Son sentrum

Hans Jacob Hansen om gamle dager og da han puttet sukker i bensinen til tyskerne 9. april 1940

Av journalist Einar Galaaen, Vestby Avis, Høstmagasinet, oktober 1983.

(Republisert 20,06.24) (LM Arkivfoto/Sturla Strand) – Som niåring kjørte jeg brød fra Son til Hobøl. Blakken og jeg var like dovne. Vi stoppet halvveis. Blakken nappet gras, og jeg spiste markjordbær. Turen tok mange timer, den.

– Og opphissede kunder skjelte deg huden full, da du kom fram?

– Nei, dette var på 20-tallet. Vi ble ferdige til kvelden alle på den tida.

Hans Jacob Hansen, tredje generasjon kolonialkjøpmann i Son, inntil han leide bort forretningen til Sonja Nyland i 1973, tar VAs lesere med tilbake i tida. Til ei tid som gubbene på “Ljugerbenken,” eller “Losjen” som de selv kaller den, husker.

I “Losjen” treffes eldre soninger, noen vidt berreist, andre mer stedbundne. Et par karer fra Oslo er også tilsluttet denne ekslusive klubben på brygga i Son.

EN FORGANGEN TID

Hans Jacob Hansen lar oss gjerne ta del i en forgangen tid. 71 år gammel er han blitt, dårlig til beins, men navn, årstall og hendelser trekkes fram fra hukommelsen uten besvær.

– Bestefaren min, Aimar Hansen, var volontør på et trelastbruk før han startet sitt eget fima i 1870. De første lokalene lå i Løkkeveien, siden ble det Prestegårdsløkka, før han kjøpte Thornegården. Denne gården ble bygd i 1647, og er eldst i Son. Foruten kolonialforretning drev bestefar skredderverksted, slakteri, bakeri og skipshandel. Han leverte både proviant og nødvendig utstyr til seilskutene som trafikkerte fjorden, forteller Hans Jacob.

STORHETSTIDEN

Son i begynnelsen av 1900-tallet var noe annet enn i dag. Hermetikkfabrikk, to båtbyggerier, sagbruk og et yrende liv på brygga sysselsatte mange.

– Det var ingen som pendlet på den tida. Likevel var det mange som kom fra Oslo med pappabåten «Oscarsborg» på lørdags ettermiddagen. Sommerferien var kort på den tida. Oslofamilier leide seg inn i bryggerhus og andre værelser hos soninger. Familien bodde her, mens fedrene jobbet i Oslo. Johanne Koren drev pensjonat der trygdeboligene ligger i dag, sier Hans Jacob Hansen.

HESTEVANDRING

Firmaet Aimar Hansen fikk tilføyelsen “og søn” da Hans Jacob gikk inn som kompanjong under den første verdenskrig.

– Det var ikke strøm i Son på den tida. Kjøttkverna ble drevet av en hestevandring. En hest som gikk i ring og dro kjøttkverna ga meg samtidig en alle tiders karusell, minnes Hans Jacob.

– Etter at vi hadde fått strøm, kom det også bil på gården. Bestefar drev skysstasjon med hester. Far ble den første drosjeeieren i Son. I tillegg kjøpte vi lastebiler. Varene fra pølsemakeriet, slakteriet og bakeriet skulle leveres til kunder utenom Son. Vi leverte både i Vestby, Hvitsten, Hølen og Hobøl. Vi beholdt hestene lenge, far var glad i dem.

LÆRTE TYSK

På brygga var det et yrende liv. Mange seilskuter hørte hjemme i Son. Vi hadde også besøk av utenlandske skip. Jeg husker en tysker med navn Prosper. Ved landgangen stod det et stort skilt: “Zutritt verboten.” Jeg lærte tysk da, skjønte det betydde adgang forbudt. Det skiltet skulle vi hatt noen år seinere, 9. april 1940.

DA «BLÜCHER» BLE SENKET

– Vi hørte spetaklet da «Blücher» ble senket i Drøbaksundet. Resten av de tyske båtene trakk seg tilbake og duellerte med festningen. Plutselig hadde vi flere tusen tyske soldater i Son. Vi diskuterte hvordan vi skulle kunne møte fram til mobilisering, men fant ingen utvei.

SUKKERBITER

– Snart begynte okkupantene å rekvirere kjøretøy. Vi fikk gjemt unna en varebil på en gård. En personbil tok vi rotoren ut av. Men tyskerne tok far, og opplyste at han ville bli skutt om en halv time, dersom bilen ikke gikk. Da fant vi fram rotoren fra gjemmestedet.

– De tok Dodgen vår også. Men den kom ikke lenger enn til Tegnebyholtet. Jeg hadde lest at sukkerbiter var sunt for biler, gikk inn i stallen og tok noen sukkerbiter, som var tiltenkt hestene. De puttet jeg på bensintanken, sier Hans Jacob Hansen med et lurt smil.

ETTER KRIGEN

Etter krigen ble de fleste bedriftene i Son for små i konkurransen om markedet. Konkurransen rammet også firmaet Aimar Hansen og Søn.

– Bakeri og pølsemakeri måtte drives industrielt. Vi var for små til å følge opp. Pølsemakeriet sluttet vi med i 1948. Så satt vi igjen med kolonialbutikken. Men jeg falt av sykkelen og ødela hoften. Da leide jeg bort butikken til Sonja Nyland. Nå er det blitt selvbetjeningsbutikk, sier Hans Jacob Hansen.

PENSJONIST MED HUND OG BIL

Hans Jacob Hansen er nå en pensjonist med hund og bil. En skinnende blank Ford Taunus fra 1963 står i garasjen. Den er aldri ute i regnvær.

– Jeg snur dersom det begynner å regne, sier Hansen og klør Klang bak øret.

Views: 700

Gamle bilder, Maritimt

Historien om MS «Santos» og MS «Spicas»

Av Reidar Johansen. Har også stilt bildet til disposisjon.

(Fra LM 06.02.08) (Republisert 17.06.23) MS «Santos» var en tidligere engelsk minesveiper som ble bygget i Kanada og tjenestegjorde i England under 2. verdenskrig. Etter krigen ble MS «Santos» ombygget til havgående tauebåt ved Son Slip og Mekaniske verksted.

MEN I 1951 SKJEDDE DETTE: Kaptein Alf Mortensen sendte MS «Santos» til Bergen for å hente sin nyinnkjøpte MS «Spica» til Son for restaurering. Unge Marcus var med på turen som matros.

Turen til Bergen forløp uten problemer. Men på turen tilbake – da båtene var kommet et stykke opp i Oslofjorden og man kunne se Jeløya i det fjerne – ble kapteinen kaffetørst. Han beordret da Marcus til å ta roret, og ga følgende ordre: ”Styr på Gullholmen”.

MARCUS VAR TOMTEARBEIDER og altmuligmann ved Son Slip og Mekaniske verksted; æreskjær i sitt arbeid, og fulgte ordren til punkt og prikke.

Han styrte «Santos» – med «Spica» på slep – rett på Gullholmen så flisene sprutet!

– Hvorvidt dette var begynnelsen på en lysende karriere som styrmann, er for meg ukjent. Men episoden husker jeg spesielt godt I samarbeid med Peder Fiskhov fikk jeg nemlig jobben med å reparere «Santos». Reparasjonen var betydelig. Det meste av bauen på «Santos» måtte skiftes.

Dette sier Arne Reidar Johansen, Reidar Johansens far. Arne Reidar arbeidet som båtbygger ved Son Slip og Båtbyggeri / Son Mekaniske Verksted fra 1939 og helt fram til 1955.

 

 

Views: 129

Bilde, Kulturminner, Son sentrum

Fire soningar utanfor Soon Manufaktur

(LM Arkivfoto) Fotograf ukjent.

(Frå LM 02.03.10) (Republisert 17.06.24) Her er eit fotografi frå miljøet ved Son torg på slutten av 1950-talet. Eit makalaust historisk dokument aom Reidar Johansen har forsynt oss med!

Men her og no ber vi om hjelp, for vi treng namna på dei fire mannfolka utanfor Per Chr. Strøm sitt Soon Manufaktur og Skredderverksted.

Det er rett nok ikkje rikt med detaljar i motivet, men her er noko udefinerbart som flyttar biletet eit stykke mot kunstfotografiet. Var det ikkje meint sånn, så blei i alle fall sånn.

ALT I ALT eit særs ekte snapshot som konserverer tidsånd og miljø i hjartet av gamle Son for evigheita. Karane er fint helgekledde der dei står og sit utanfor lokala til det som var eit rimeleg breidt lokalt tilbod.

Ja, her var det både manufaktur og skreddartenester å få. Inga stor krise om buksa eller jakka – eller heile dressen om så gale var – ikkje passa når du trengte den som mest!

Huset med tenester som vi i dag må langt bort for å få, er annekset til Spinnerigården. Eit hus blant fleire i Son sentrum som Gård-Guden har tatt heim til seg.

LITT AV SJØBODEN og den østre porten heilt til venstre. Den var i metall. Der tok handelshuset Aimar Hansen & Søn i Thornegården inn nyankomne vareparti som var lossa over dampskipskaia, eller som var komen etter landevegen.

Ein sykkel står lent mot ein enkel port i tre, inngang til den trange passasjen mellom dei to husa. Er det seint i mars eller tidleg i april? Dette er ikkje blant dei skarpaste av dei gamle fotografia vi har publisert, men det er nok skitne restar av vinteren vi ser heilt nede i venstre biletkant.

Så blei det ein liten artikkel som tekst til fotografiet tatt av ein ukjent. Det var det sanneleg verdt!

St.

Views: 93

Aktuelt, Språk

«Kun» – ikke fullt så smittsomt lenger?

(Illustrasjon: LM Arkivfoto/stock.exchng)

(Publisert 16.06.24) Feil eller overdreven bruk av adjektivet «kun» kan kanskje leses og høres litt mindre nå enn for ikke lenge siden.

Da kunne det periodevis se ut som at det var smittsomt. Noe det kanskje, i overført betydning, også var for enkelte medier og journalister som ikke hadde «vaksinert» seg.

For  eksempel ved å lese LMs verste eksempler. Som – i en ulykkesmelding på internett – at «hun ble kun 15 år».

Uansett – det greie adverbet «bare» står fortsatt i bokmålsordlista, dere! Mens «kun» kan brukes som en ekstra sterk understrekning. For eksempel når det bare er den spesielle tingen, bestemmelsen eller prisen som gjelder.

Sistnevnte bruksområde er jo nærmest blitt fast innhold på plakater av mange slag i vår hverdag – i butikken og i reklame generelt. Greit nok.

Og så har vi vårt juridiske bokmålsspråk, der behovet så å si ligger i kortene.

NOEN EKSEMPLER FRA I ÅR

Men her er da noen eksempler fra i år; setninger der «bare» både kunne og burde vært brukt. I stedet for det som opprinnelig fant veien inn i det norske språk via danske «ikkun». (Om nynorsk, se nedenfor.)

| Det er kun da vi gråter, vi menn. (Tidligere alpinist, i tilbakeblikk på OL i Lillehammer, NRK 02.03.24)

| Kun fire minutter igjen! (NRK TV-sporten, direktesending 11.02.24)

| En sykebil kan kun være ett sted av gangen. (NRK.no 09.04.24)

| Iran valgte den mildeste formen for straff mot Israel og gikk kun til angrep mot militære mål, (NRK.no 15.04.24)                                                                                                                                           P.S. På nynorsk finnes ikke adverbet; likevel er «kun» å høre i nynorsk talemål en sjelden gang. I ordlista deres står det i alle fall «berre» – og BARE det…

oopserver

Views: 34

Aktuelt, Presse, Rariteter

Fra en fagkonferanse for journalister

(Publisert 16.06.24) (Fra fagbladet Journalisten.no)

– Man mister litt troen på menneskeheten når man ser så mange idioter.

Det sier video- og sosiale medieransvarlig i OA, Marthe Stenberg, når hun beskriver det offisielle nachspielet som foregikk på lørdagen under Skup-konferansen i Tønsberg. (Norsk Journalistlags 2024-konferanse, red. anm.)

Hele episoden er preget av en svært uformell og humoristisk tone.  

– Var det mye idioti, er oppfølgingsspørsmålet fra med-podkaster Bardha Konjuhi:

– Ring på fing, det spiller ingen rolle dét når man er på konferanse, si, svarer en leende Stenberg.

– Etter konferanse mister man troa på folk, fortsetter Stenberg, og understreker at det ikke finnes egne regler om at det bare er å forsyne seg når man er på konferanse.

Stenberg forteller videre at hun mistet en shuttle-buss fra Skup-hotellet i Tønsberg til hotellet hun var innkvartert på, i nabobyen Sandefjord. Dermed kom hun seg ikke hjem før svært sent.

Det resulterte i angst søndag morgen.

– Jeg angsta over hele situasjonen. At det var så mye ræl rundt meg. Folk er faen meg rævhøl.

Frontsjef i OA, Reppen Kvikstad, nyanserer imidlertid bildet av Skup-konferansen når hun legger til at det var en interessant konferanse med mange spennende foredrag.

Views: 21

Historisk, Næringsliv

Isproduksjon var en viktig næringsvei

ILLUSTRASJONSFOTO: Kolåstjernet. En bekk på Kolås gård ble demmet opp. Dermed ble tjernet dannet som isdam. Fra 1912 og helt til slutten av 1960-tallet var dette drikkevannkilde for de fleste i Son. (LM Arkivfoto/Sturla Strand)

Isproduksjon var en viktig næringsvei for Son i andre halvdel av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet. Også andre steder langs fjorden ble det produsert og eksportert is. 

(Fra LM 12.06.21) (Republisert 15.06.24) De fire tjernene Stavnestjernet, Kolåstjernet, Breviktjernet og Tørrtjernet var opprinnelig kunstige dammer som ble anlagt for isproduksjonen.

På nettsiden lokalwikipedia.no ligger det mye detaljert og historisk verdifullt stoff om isproduksjonen, og her er et redigert utdrag:

KOLÅSTJERNET

Kolås gård ble i 1884 kjøpt opp av Christian Toftes firma Son Iscompagnie. En bekk på eiendommen ble demmet opp. Dermed ble Kolåstjernet dannet som  isdam.

Det ble anlagt en renne fra tjernet til et stort ishus ovenfor Saltbua. Derfra en ny renne videre til Kolåsskjæret i Sonskilen (“Skjæret”, som det helst benevnes i dag), der skip lastet isen ombord. Mye av isen ble eksportert til London,.

Son Iscompagnie eide gården til 1886 og tjernet til 1890. Da tok skipsreder Anton Krogh over. Men etter en tid gikk han konkurs, og i 1912 kjøpte Son kommune tjernet og tok det i bruk som vannreservoar.

Dette var Sons offentlige vannreservoar, som leverte mer og mindre urenset drikkevann helt til slutten av 1960-tallet. Da fikk mesteparten av Vestby kommune Vansjø-vann i kranene, etter et historisk samarbeidsvedtak med Moss kommune.

Et mindretall i Vestby kommunestyre ønsket vann fra Lyseren, noe som trolig ville forsinket det historiske “vannskillet”.

STAVNESTJERNET

Stavnestjernet – opprinnelig en potetåker – ble demmet opp i 1880-årene for å kunne produsere mest mulig is. Det ble lagt renner ned til Kjøvangen, der isen ble lastet ombord på skip. Isproduksjonen startet i 1891 og ble nedlagt rundt 1910. Stavnes gård hadde i 1902 en årlig inntekt på 500 kroner fra issalg.

Så sent som i 1950-årene hentet lokale fiskere is fra tjernet til å kjøle ned fisk i isbingen på fiskebrygga i Son.

BREVIKTJERNET

Breviktjernet ble demmet opp av konsul A.G. Samuelsen fra Drøbak etter at han inngikk avtale med grunneierne på Nordre og Søndre Brevik. Det ble bygget et ishus ved stranden slik at skip kunne laste ombord derfra.

I 1896 ble Brevik Aktieisbruk opprettet, og ved århundreskiftet var det Brevik Isanlæg som drev produksjonen og salget.

Det finnes omfattende rester av grunnmurene fra isanlegget nede ved sjøen. Veien dit har naturlig nok fått navnet Ishusveien.

Breviktjernet ligger i dag i boligområdet Store Brevik. Fram til 1970-årene ble tjernet brukt til bading. Men så ble det dumpet så mye dyremøkk at man ikke kunne bade der på mange år.

Etter at tjernet på 1990-tallet igjen kunne brukes til bading, ble området rundt rehabilitert med bade- og bålplass. Om vinteren er det populært å gå på skøyter der.

LABO GÅRD

På Labo anla Karl Labo en isdam til isproduksjon en gang før 1919. Rester etter dammen er synlige i landskapet. En vei i nærheten, innerst på Strømbråten, har fått navnet Isdamveien.

TØRRTJERNET

Nord for Brevktjernet lå Tørrtjernet, og også dette var kunstig oppdemmet. Tjernet bidro i liten grad til isproduksjonen, og ble nedtappet. Der tjernet lå er det nå bare et myrlendt skogterreng.

SVEIN-H. STRAND

 

Views: 39

Kåseri, Minner, Son sentrum

Ekte KJÆRLIGHET i nabolaget!



(Foto: Sturla Strand)

Når jeg tenker på avdøde Hans Jacob Hansen, soning til tusen, så tenker jeg selvfølgelig på kjøpmannen som til sin siste arbeidsdag holdt ut i den gammeldagse kolonialforretningen i Thornegården fra hollendertiden.

Av Svein-H. Strand
 

(Republisert 14.06.24) Bak en bred, lang og solid tredisk sto han og damene som hjalp til med å få de tungvinte hjulene til å gå rundt.

Ved disken bestilte du det du skulle ha. På disken kom det, og den minste ting med pris ble sirlig skrevet ned på blokka og hodesummert, før notaen ble revet av og presentert – med spørsmål om du skulle betale nå eller sette det ”i boka”.

Ble det mye varer å dra på, kunne du få dem levert hjemme på dørstokken og kanskje enda lengre. Garantert.

Om ikke så brått.

Det ble vel bortimot norsk rekord i landhandleri, til sist på 1970-tallet, enda ”boka” i firma Aimar Hansen & Søn var litt for stor, kan jeg tenke meg.

Men noen videre beretning om kjøpmannen Hans Jacob og hans kolonialhandel får bli en annen skål. Det er nemlig et spesielt bilde som stadig dukker opp når jeg tenker på ham. Et bilde i bokstavelig forstand. Tatt i hagen bak Thornegården en deilig sonsk sommerdag. Hans Jacob i pensjonistlykkelig positur sammen med Herr Elghunden Klang, som åpenbart var sin herres beste venn, og vice versa.

Ja, det måtte være ekte kjærlighet, det der!

Men så var han, altså Klang, til gjengjeld jevnt over svært så unådig innstilt overfor andre som måtte nærme seg hans ikke altfor vakre legeme – eller Hans Jacobs legeme, for den saks skyld!

Heldigvis hadde Hans Jacob ham alltid i bånd.

Fra tid til annen hadde jeg min gange gjennom Thorne-hagen. Men så sant det var mulig, så gikk jeg ikke der når Klang var ute. Det var i høyeste grad å friste skjebnen. Thorne-hagen var Klangs udiskutable territorium – sommer, høst, vinter og vår. Han var programmessig frenetisk sylkvass – både i kjeften og i geberden – om enn folk gikk i stor bue rundt ham. Og båndet hans var veldig langt!

Men det er disse miraklene, da. En gang kom jeg i bra fart gjennom hagen. Tenkte ikke på Klang i det hele tatt, og ikke var han å se heller.

Men så var han der likevel! Lå bare stille og veldig lavt i terrenget bak det svære lindetreet, som vi naboer da som nå kaller Hansen-treet, og voktet på ei frekk skjære. Denne ene oppgaven konsentrerte han seg så voldsomt om, at han ikke engang enset katta som skjelvende smøyg seg forbi i gresset.

Vi ble var hverandre først da bare et par meter skilte oss. Noe som i denne sammenheng tilsvarte noen centimeter, vil jeg tro. Jeg var på det nærmeste fortapt. Om jeg da ikke tok til kamp. Det var i sannhet The Point of No Return!

For ikke å gjøre en kort historie lang: Overraskelsesmomentet hadde en overveldende virkning på dyret i Klang. Han ble liksom helt paff og rar, og bare tuslet avgårde for å finne han far.

Så han hadde forsåvidt rett, fader Hans Jacob, når han med styrke hevdet at ”Klang – han er egentlig så snill, så! Han bare passer på meg, skjønner du.”

– Klang og jeg skal vandre sammen på de evige jaktmarker, sa han også en gang.  

Et annet bilde som dukker opp, er en smørblid Hans Jacob med mørk sjåførlue bak rattet i den ravnsvarte Forden sin. En Ford Taunus 1963-modell var det. En innmari blank-flott doning. Men så ble den omtrent ikke brukt heller.

Stort sett bare på noen sommersøndager – søndager med sol og tørr vei.

Da kjørte Hans Jacob og hushjelpen en veldig sakte søndagstur.

Og når Taunusen ikke ble brukt, sto den lunt og trygt i ”stallen” i bakgården. Der kunne ikke engang ei katte tisse på dekkene. Ikke rart at den alltid så ut som den kom rett fra fabrikken.

Det var egentlig som et eventyr, alt sammen. Du snakker om nærmiljø!

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 2003

Views: 290

Aktuelt

En ekstra Facebook-side

Replicaen «Briannia of Cowes» etter ankomst til Sonskilen på en sen sommerkveld (LM Arkivfoto/Sturla Strand)

(Publisert 13.06.24) Redaktøren har nå mer eller mindre akseptert at han har to Facebook-sider. Hovedsiden under fullt navn har fullt hus med 5000 Fb-venner fra fjern og nær. Pluss over 800 følgere. For et års tid siden ble det opprettet en ekstraside – også under fullt navn (men med romertall II bak) som nå omsider skal oppdateres.

Siden har et stort og fint toppbilde av seilskuta «Britannia of Cowes». Dette er replicaen av den originale britiske kongebåten som lå lenge i Sonskilen. Helt til den ble slept «hjem» til øya Isle of Cowes på østkysten av England. Bygget for en mossing på et russisk verft i Arkhangelsk.

Da får vi se hvor mange Fb-venner vi får på den nye Fb-siden. Det vil i alle fall også der bli delinger av utvalgte saker fra Lokalmagasinet.no.

Vi starter med spesielt interessante saker fra «gamle LM», fra 2003 og til vi startet å publisere på WordPress. I oktober blir det faktisk fire år siden.

Ellers vil det som vanlig bli mulig for leserne å dele saker som har stått på andre Fb-sider. Men også der: Ikke «hva som helst».

Redaksjonen har også to Fb-sider med helt lokalt preg.

Flest venner og følgere har Her i Son, mens det er altfor lenge siden de to øvrige sist ble oppdatert. Minst en av dem burde kanskje bli slettet.

Red.

Views: 22

Bilde på bilde, Krigshistorie

1945: KRONPRINS OLAV besøker Mosjøen

Kronprins Olav i Mosjøen, 26. juli 1945, visiterer soldater i byen. Fotograf: Sigvald Johnsen. Bildet eies av Helgeland Museum. (Fra digitaltmuseum.no)

(Publisert 11.06.24) (Oppdatert 12.06.24, senest 13:21) (Av Svein-H. Strand) Daværende kronprins Olav besøkte flere steder i Nord-Norge ikke lenge etter frigjøringen i 1945. Han reiste i sine militære tjenesteklær, slik vi kan se på disse unike bildene fra hans besøk i Mosjøen, der IR 14 (Infanteriregiment nr. 14), Helgelands-regimentet, var lokalisert.

Byen var standkvarter for tyske avdelinger fra mai 1940 – og etterlot seg en rekke brakker. De fleste av disse ble revet ikke lenge etter krigen, mens noen ble benyttet til bolig- og andre sivile behov.

Den siste tyskerbrakka ble ikke revet før tidlig på 1950-tallet. Der var det blant annet et par leiligheter og øvingslokaler for Hornmusikken Fram.

På bildet nedenfor ser vi at kronprins Olav har ankommet til «jernbanekaia» og blir tatt imot av representanter for lokale myndigheter og en militær avdeling. Fotograf: Sigvald Johnsen. Bildet eies av Helgeland Museum. (Fra digitaltmuseum.no)

Views: 257

Bilde, Son sentrum

UKENS LM-BILDE

Bilete
(Publisert 10.06.24) Christel Wigen Grøndahl maler med komposisjonsmaling på Østlandstunet ved Norsk Folkemuseum. Det var i forbindelse med Bygningsvernkongressen i 2014. Bildet ble brukt hos oss da det pågikk utbedringsarbeider på den fredede  Stoltenberggårdens anneks «Katthølet» for noen år siden (LM Arkivfoto)

Views: 16

Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.

1
0
0
0
0