(Publisert 20.07.25) (Oppdatert 22:14) En historisk flott sommer i Son ser ikke ut til å ha noen slutt på lenge. Og både fastboende, lokalt næringsliv og sommergjester, som det het før, er selvsagt positivt preget av dette.

SOMMEREN 2025 i Son har ikke bare sommergjester i den opprinnelige betydningen. Ja, mangt og mye har endret seg gjennom de siste tiårene. Mange sommerhus og hytter har fått nye eiere eller brukere med andre vaner – og ikke minst: Mer fritid og bedre økonomi.

Noen reiser gjerne langt for å oppleve andre kulturer og kanskje en tur til sydligere strøk. Og hvorfor ikke en tur til slekt eller venner i Son.

GLEMTE JEG dagsbesøkende som kommer sjøveien med egen båt eller sommerbåten i rute fra og til Aker Brygge i Oslo, eller med bil?

Javel – de også er jo her – på en sommer som i år. For å benytte seg av de faste tilbud som finnes. Fra badestranda vis a vis Sauholmen til Kystkultursenteret i «indrefileten», den flotteste delen av Storgata – vårt lokale Karl Johan.

Opplevelsene på underholdningssiden i Hollenderstaden er ikke så mange som for noen år siden. Men tidene og behovene skifter, ikke minst fordi tilgjengelige lokaler og menneskene bak dem også skifter.

DENNE SOMMEREN har det nye etablissamentet i Thornegården, Thornegården café, startet en serie med ulike betalingsbaserte konserter i Thornegårdens bakgård. Tilbudet driftes av den driftige lokale ressurs Kay Dybedahl og ser ut til å ha fått god oppslutning.

Det ønskes lykke til videre fra naboer oppi bakken.

St.

Views: 72

(Publisert 18.07.25) Du har kanskje fått med deg at NRK skal slutte med Tekst-TV – men kanskje ikke når og hvorfor de gjør det. Da kan du lese dette.

Sitat: NRK legger ned tekst-TV fra 20. august. De siste årene har tjenesten blitt stadig vanskeligere å holde ved like for NRK, og det har ført til mange tekniske feil. Faren for flere alvorlige feil gjør at NRK velger å avvikle tjenesten.

For en institusjon som har informasjon og kommunikasjon som sin store oppgave – hva er grunnen til at vi ikke får vite hvorfor vedlikehold er blitt så vanskelig å holde vedlike? Så vanskelig at det har oppstått fare for flere alvorlige feil.

EN ANNEN TING er jo at «konkurrenten» i nabolandet fortsetter med Tekst-TV. Vi har i alle fall ikke hørt eller lest noe annet.

Og hvorfor det da? Har den samme tjenesten hos broderfolket ikke blitt stadig vanskeligere å holde vedlike? Eller er det ikke den samme teknologien de bruker? Ikke vet vi. Men det går jo an å spørre.

SELV HAR JEG litt erfaring med dette mediet. Det var da jeg jobbet i daværende Arbeidsdirektoratet. Internett var nytt og arbeidsmarkedsetaten en av de første statlige etater som tok nettet i bruk.

Som førstekonsulent i Kontoret for presse og informasjon fikk jeg det rett i fanget, for å si det sånn.

EN SLAGS LÆRETID ble det da de månedlige arbeidsmarkedsstatistikkene fra fylkeskontorene skulle offentliggjøres.

Her var det fullt opp med tall, måned for måned, som tidligere ble sendt i posten til hvert av arbeidskontorene i hele landet.

Men så ble altså all statikk digitalisert. Og jeg la det ut på nettet, slik at det ble tilgjengelig for alle i etaten som hadde en PC på kontoret.

NESTE SKRITT VAR offentligjøring av månedstallene for de lokale arbeidskontor landet rund. Tiden var også kommet til å legge ut kommentarer fra fylkesarbeidssjefene. Og selvfølgelig fra arbeidsdirektøren, noe som ble fulgt opp av intervjuer i de største avisene når ledighetstallene hadde vesentlige endringer.

Og deretter ble jeg reisende reporter og redaktør for det offisielle etatsbladet A-etaten som ble utgitt ti ganger i året. Her fikk vi presentert alle de 20 fylkesarbeidssjefene. Og jeg fikk laget interessante reportasjer fra alle fylkene – med A-etat-vri, selvfølgelig.

Det ble mildt sagt nok å gjøre, ikke minst de dagene det var min tur til å være pressevakt, samtidig som det nærmet seg deadline for stoff til A-etaten…

Men det er jo strengt tatt en annen historie – med overgang til NAV-tider som stikkord.

St.

Views: 70

(Publisert 15.06.25) 80 år siden krigen var slutt i Norge. Og tyskerne som hadde hatt tilhold i Mosjøen siden 11. mai 1940 måtte pakke sammen. Men brakkene de satte opp var mange, og en god del ble stående til godt utpå 1950-tallet.

BLANT DE SISTE brakkene på byflata va de som sto mellom Håreks gate og Byparken. De ble blant annet brukt til bolig for dem som ennå ikke hadde noe annet.

Jeg vokste opp i flotte Kirkegata – i krysset med Håreks gate. Der sto det også en tyskerbrakke. Farfar, som eide tomta, gjorde den om til en snekkerbrakke der han i noen år laget både det ene og det andre. Og han malte brakka lys blå.

TRÅNGSKARDINGEN FRA ØYFJELLET
Mamma og pappa og farfar og farmor bodde i hver vår etasje. En høstdag var det skikkelig storm. «Trångskarding», som vi sa når vestavinden som blåste ned fra Øyfjellet var på det verste.

Farfar og jeg sto i gangen nede i første etasje og så at stormen liksom løftet opp taket på en av tyskerbrakkene. I noen sekunder sto taket sånn før det deiset ned på bakken.

En brakke fra 2. verdenskrig er blitt transformert til overnattingsted for skolelever og turister. Bygget, som er godt synlig fra fylkesvei 17, blir i dag brukt som lager til Helgeland Museum, leser jeg i www.helg.no, nettavisa til Helgelendingen.

OGSÅ DEN GAMLE KINOEN som Mosjøen hadde lengst sør på byflata var en tyskerbrakke og et samlingssted for dem til ulike formål.

St.

Views: 95

(Publisert 16.07.25) (Illustrasjon: Meierigården – LM Arkivfoto) I juli 1898 kom det historiske kommunikasjons-middelet telefonen til Son. Og vi kan jubilere – for det er 50 år siden sentralen i Son ble automatisert, noe vi husker godt, vi som begynner å dra på åra.

Bare et fåtall av soningene hadde tilgang til et telefonapparat i sitt eget hjem, i det som må kunne kalles pionertiden. Men mange hadde kort vei å gå – eller løpe, hvis det hastet – til sentralen.

DA MÅTTE DU GÅ trappa opp til andre etasje i det som i dag kalles Meierigården, etter meieriutsalget til Alf Lie som holdt til i første etasje. Der oppe kunne du både ringe og hente eller sende et telegram hos en av de mange damene som jobbet på skift.

Og det er altså 50 år siden vi kunne ringe direkte hjemmefra til hvem vi ville og når vi ville.

Selv var jeg så heldig at jeg fikk gratis telefonhold, betalt av avisa der jeg var ansatt.

TELEFONAPPARATET OG NUMMERET beholdt jeg også etter at arbeidsforholdet var slutt, men det ble jo ikke lenger gratis å slå på tråden – bare unntaksvis, når du kunne ringe privat på «noteringsoverføring». Da var det den du ringte til som skulle betale for samtalen.

I NOEN MÅNEDER jobbet jeg som frilansjournalist og var blant annet korrespondent for Dagbladet. Hver dag ringte jeg som avtalt til kveldsvakta i Dagbladet og leste fra det ferske manuskriptet mitt.

Da det ble publisert neste dag sto det til slutt: Fra Dagbladets korrespondent i Moss.
Litt kult var det absolutt. Men hva skrev Dagbladets korrespondent? Selvfølgelig: Kortversjoner av det som byens to dagsaviser, Moss Avis og Moss Dagblad, hadde skrevet.

Lett match? Ja og nei. Nyhetene fra Østfold-byen var ikke alltid noe som kunne interessere Dagblad-lesere flest. Så da ble det litt «re-writing» innimellom. Med den kunnskapen jeg hadde fått som reporter i byen og distriktet.

De kveldene det ikke ble lett match, da ble det ofte best – gjerne i siste lita før deadline i redaksjonen. Det syntes i alle fall jeg. Og noen klager hørte jeg aldri, verken fra Dagbladet eller andre.

Korrespondenten fikk stoffet på trykk og honorar-pengene på konto. Hvor mye det ble, huskes ikke. Men det var i alle fall nok til å holde koken, såvidt det var i de periodene da det var langt mellom andre oppdrag for frilanseren.

St.