Alle innlegg av Svein-Harald Strand

(F. 26.12.1945) Redaktør, journalist og informasjonsarbeider siden 1968. ||| I 1963: Redaksjonell praktikant i 8 måneder på full tid i Helgeland Arbeiderblad i hjembyen Mosjøen. ||| Arbeidende pensjonist med hjemmekontor fra 2008 (AFP) og videre som folkepensjonist til nå.

Sørlandsk i det Son-nære

Bildeserie fra et lite paradis i det Son-nære. Foto: Svein-H. Strand

Son-områdets ennå ganske urørte idyll Kjøvangen i all sin sommerprakt. Her fra «indrefileten» nede ved bukta.

I full fart mot brygga for å få seg en dukkert. Ute i fjorden: ColorLine for utgående på en drøm av en sommerdag!

Kjøvangen og Oslofjorden – en strålende kombinasjon!

Fra Vadbakkveien inne i bukta.

Sommerhus å ønske seg til.

Mye sommerlekkert bak denne porten.

Det ble en fotosafari til et Kjøvangen med pynteskyer over det hele.

Til venstre eller til høyre i krysset? Prøv begge deler da vel!

Fra Vadbakkveien. Husene er tidligere fiskerhjem. Kjøvangen ble så å si grunnlagt av rekefiskere, atskillig før hyttene som kneiser på høyden i bakgrunnen kom til.

 

Tidligere publisert i Herison.no

(Republisert 18.07.23)

Views: 1165

Museums-utstilling i bokformat

 «Ta deg TID» er en museumsutstilling i bokformat som gir deg en mulighet til å dykke ned i en av Norges mest spektakulære samlinger.

(Republisert 17.07.23) Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ble grunnlagt i 1893, og eier mer enn 30 000 gjenstander. Fra ørsmå lommeur til barokkskap, antikke oljelamper og samtidskunsthåndverk.

Boka inneholder to hoveddeler: Timer består av tolv tekster om tid illustrert med bilder fra utstillingen, mens Minutter er et bildeessay der verkene og gjenstandene løftes fram i dialog med hverandre.

Gjenstandene er valgt ut fordi de på ulike måter forteller noe om fenomenet tid.

De hinter om synet på det forgangne og erfaringen av nået: Big Bang og nervebaner, uendelighet og forgjengelighet.

«Ta deg TID» var Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums store samlingsutstilling i 2020, og den åpnet i en periode da tiden for mange hadde stoppet litt opp.

Tekstene er skrevet av museets kunsthistorikere, med kurator Solveig Lønmo som redaktør.

Bokas nettside: https://museumsforlaget.no/produkt/ta-deg-tid/

 

Views: 31

Vestby mister Fontene-huset?

(Publisert 15.07.23) Nasjonalt skryter Arbeiderpartiet av at de har vedtatt en opptrappingsplan for psykisk helse. Her i Vestby derimot kutter de i tilbudet til brukerne. Fontenehusene er et fantastisk arbeidsrettet tilbud til de som sliter psykisk. Her kan brukerne komme hver dag eller et par timer i uka. De møter mennesker som kan hjelpe dem med alt fra å lese skjemaer fra Nav, til å sende en søknad eller bare komme å drikke kaffe og slå av en prat.

Når du blir psykisk syk og blir sykemeldt av det, vet vi fra forskning at isolasjon kan forverre situasjonen. Første kvartal i 2023 mottok omtrent 114 290 mennesker sykepenger, hvor årsaken var psykiske lidelser. Vi vet også at en meningsfull hverdag, arbeid og sosial kontakt kan virke positivt på psykiske helseproblemer.

Fontenehuset er et spleiselag mellom stat og kommune, men brukerne fra Vestby står nå i fare for å miste sitt tilbud. Flere politikere fra posisjonen sier de vil bruke pengene lokalt og «ikke sende de over i andre kommuner».

Dette er en merkelig argumentasjon. Det blir ikke mer penger til psykisk helse i Vestby av at vi kutter støtten til Fontenehuset. Vestby har heller ikke et slikt tilbud som Fontenehusene leverer. Det er derfor ikke snakk om enten eller. Vi mener vi må trappe opp i egen kommune, samtidig som vi supplerer med gode tilbud andre steder.

Vi i Høyre mener Vestby kommune kan få til mer når det gjelder arbeidet med psykisk helse, og vi er heller ikke redde for å ta imot andre tjenester enn det kommunen vår kan gi. For oss er det viktigste at mennesket får hjelp, ikke om det er offentlig eller privat.

Det er trist at regjeringen har fjernet muligheten til fritt behandlingsvalg, at den enkelte kunne velge sin behandling – uansett om den var offentlig eller privat og staten betalte. I vår kommune kutter nå Ap støtten til Fontenehuset fordi de vil «heller bruke pengene i kommunen vår». Vi mener at våre innbyggere skal få mulighet til å bruke Fontenehuset i Ski. Samtidig som vi må fortsette satsingen på våre egne lavterskeltilbud her.

Vi registrerer at politikere i posisjonen snakker om at de har «tillit til rådmannen» når han argumenterer for at jobben kan gjøres i kommunen. Og rådmannen og ordføreren viser stolt frem «headspace» som skal komme til Vestby. Det er et frivillig drevet lavterskeltilbud for barn og unge mellom 12- 25 år, noen ettermiddager i uka. (Som vi virkelig heier på!)

Men det er altså ikke helt sammenlignbart med Fontenehusene. Vi har også tillit til rådmannen og de kommunalt ansatte for at de gjør en god jobb innenfor de rammer de har. Vi vil bare mer! Det er ingen grunn til å lene seg tilbake å si at vi gjør nok i Vestby. Det er en grunn til at vi har brukere ved Fontenehusene.

Posisjonen viser gang på gang at de prioriterer (gode) kulturelle innslag i kommunen vår, mens de nedprioriterer det viktigste, nemlig tjenestene til innbyggerne våre. De finner penger til Kulturdøgn Son, Hvitsten Salong og åpningsfest av Kulturkvartalet, men penger til psykisk helse finner dem altså ikke. Og bare så det er sagt, vi skulle gjerne støttet også disse formålene. Men i en tid hvor vi kutter/omstiller oss/nedjusterer (kall det hva du vil) på alle områdene i kommunen vår, må vi prioritere det viktigste først.

Og når posisjonen anklager oss for å «sette ting opp mot hverandre», så er det helt riktig. Det er det vi gjør – vi prioriterer. Det er politikk.

Views: 45

Da den kommunale lånegjelden var skyhøy

(Illustrasjonsfoto: LM Arkiv)

(Fra LM 18.06.13) (Republisert 14.07.23) Vestby hadde i fjor en lånegjeld per innbygger på 53.767 kroner. Det er 48,5 prosent høyere enn snittet for alle landets kommuner.

Tallet er 13,2 prosent høyere enn gjennomsnittet for de utbyggingspregede kommunene i Akershus.

Holder vi Oslo utenom, ligger Vestbys lånegjeld 21,4 prosent over landsgjennomsnittet.

Det viser de endelige økonomitallene fra Statistisk Sentralbyrås løpende kommune og stat-rapportering (KOSTRA).

Vestbys langsiktige gjeld tilsvarte så mye som 214,4 prosent av kommunens brutto driftsinntekter. For Akershus-kommunene var gjennomsnittet på 189,4 prosent.

Vestby har i 2013 lånt seg mye mer opp etter kommunestyrets budsjettvedtak i desember.

Høyre følte seg her tvunget til å gi flertall for Arbeiderpartiets forslag. Dette for å unngå de omfattende kuttforslagene som Fremskrittspartiet ønsket.

Dermed økte lånegjelden med 15 prosent i ett jafs.

Views: 32

Ikea-vedtaket kjennes ugyldig?

Skisse over en IKEA-lokasjon på Delijordet i Vestby sentrum.

(Publisert 13.07.23) Debatten om det omstridte Ikea-prosjektet i Vestby raser både lokalt og nasjonalt. Regjeringen vurderer å stoppe møbelgigantens planer om å bygge på Delijordet, i jordvernets navn. Tirsdag kunne Aftenposten avdekke at Vestby kommune gjorde en tabbe, som kan medføre at kommunestyrets flertallsvedtak blir kjent ugyldig.

Kommunen unnlot nemlig å sende saken ut på høring først, slik regelverket tilsier. Dermed kan det ligge an til at vedtaket blir kjent ugyldig. I så fall må saken «tilbake til start» – til ny behandling.
Og Høyres stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth har i Stortinget stilt spørsmål ved om fagstatsråd Sandra Borch er habil til å behandle en eventuell plansak i regjering. Dette siden hun angivelig har gitt uttrykk for «sterke forutinntatte holdninger» i saken.

– Som statsråd er det viktig å ikke forhåndskonkludere i saker som senere kan havne på regjeringens bord. Det kan det se ut til at Sandra Borch har gjort i denne saken, har hun uttalt til Aftenposten.

Dermed kan det ligge an til at Ikea-saken i Vestby blir en gjenganger i forvaltningen, slik vi så også for fire år siden.

Ikea-konsernet er forøvrig inne i en betydelig omstilling for hvordan utsalgene er innrettet – uten at dette nødvendigvis har noen betydning for denne saken.

Views: 52

Flere varierte boligområder!

 

1. juli ble det publisert et leserbrev fra Rødts førstekandidat, Heidi Renate Bahr. Nå skal det ikke bli en vane å navngi kandidater i leserbrev, men dette måtte vi svare på.

La oss først starte med der vi er enige – ja, det er dyrtid i Norge og alle kostnader går opp. Men så er vi ikke så enige lenger.

Hun etterlyser en boligpolitikk som skal gjøre det lettere for folk å komme inn på boligmarkedet.

Altså alternative måter å komme inn i boligmarkedet på, for eksempel leie til eie. Hun vil også ha grønne, fremtidsrettede boligprosjekter.

Bahr skriver: «…er det nok urealistisk å forvente at det skal komme en mengde barnefamilier som skal bidra til å finansiere kommunens investeringer i for eksempel Kulturkvartalet, dersom det ikke finnes boliger barnefamiliene har råd til å kjøpe.»

Dette innlegget kommer da et par uker etter at Rødt stemte ned et av prosjektene som ville bidratt til mye av dette, nemlig Liabråten. Da er det ikke så lett å forstå hva Rødt egentlig mener.

Bahr sier de ønsker boliger for flere enn bare 50-åringene som har råd til å kjøpe leilighet i Vestby sentrum (det er hennes egne ord), men Rødt legger likevel ikke til rette for det. Vi mener boligpolitikken til Rødt rett og slett ikke henger sammen.

Videre skriver hun: «…det må føres en sosial boligpolitikk for innbyggerne, ikke utbyggerne fremover – og der har vi i Rødt Vestby mange ideer og løsningsforslag å bidra med»

Hun glemmer at det er utbyggerne som tar risikoen og bygger nye boliger og leiligheter til oss, som nettopp gir oss den sosiale boligutviklingen vi trenger. Hun forteller heller ikke hva disse løsningsforslagene er.

Høyre mener vår jobb som politikere er å legge til rette for dette gjennom å regulere flere varierte boligområder.

Det er mulig Rødt ønsker seg at kommunen selv skal drive med boligutvikling, men det er i så fall en svært dårlig idé.

Så kommer vi inn på kjernen av det som er utfordringen fremover og som faktisk kan være en stor del av løsningen på kommunens anstrengte økonomi, nemlig befolkningsvekst.

«Vestby kommune bør endre kurs og nedjustere tall». Her skal man legge tall fra SSB til grunn hvor man fordeler befolkningsvekst likt (!) på alle kommuner. Vi i Vestby bør derfor ikke vokse med mer enn 184 personer pr år.»

Overskriften på leserbrevet er «Er det realistisk å forvente at det skal bosette seg 500 nye innbyggere i Vestby kommune hvert år de neste 10 årene?»

Svaret vårt på det er JA, men da under forutsetning at det bygges nok varierte boliger slik at man kan få den nødvendige veksten.

Allerede nå i 1. kvartal 2023 er veksten på 170 personer, og befolkningsprognosen på 500+ per år tar inn i seg utviklingen tilpasset innbyggernes behov.

Så må vi innrømme at vi er enige med Rødt i en sak til: «det er urealistisk å forvente at det skal komme barnefamilier som skal bidra til å finansiere kommunens investeringer». Men det skyldes utelukkende at man har valgt å ekskludere de som nettopp har behov for familieboliger i kommuneplanen som ble vedtatt i juni.

Å være bekymret for at mennesker ikke skal ha råd til å kjøpe en bolig, mens man samtidig er mot en utvikling som legger til rette for dette, det er en logikk vi ikke forstår. Tilbud og etterspørsel følger hverandre, og mindre tilbud vil naturlig nok føre til enda høyere priser.

Skal man kartlegge det faktiske tilbudet av nye boliger, kan det gjøres med et enkelt søk på finn.no.

Vi i Vestby Høyre har stor tro på sentrumsplanen i Vestby, men må samtidig erkjenne at vi har et stort underskudd på familieboliger i Vestby.

I kommuneplanen er boligreserven utenfor sentrum anslått til 1118, men når vi ser hvor disse tomtene befinner seg. så lurer vi på hvordan en barnefamilie skal få råd til dette.

Skal vi bygge for fremtiden må vi ha gode kompakte, boligfelt tilpasset dagens krav og ønsker.

Høyre + én fornuftig sjel fra Bygdelista var de eneste som stemte for rimelige, fornuftige, grønne, kollektivnære og fremtidsrettede boliger for barnefamilier og unge.

Det er noe å tenke på frem mot valget i september.

Godt valg.

Views: 42

Stabilt halvår for Polet i Son

Kundene strømmet til da Polet fikk butikk i kategori 2 våren 2016. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

(Publisert 10.07.23) Polet i Son hadde en liten nedgang i salget første halvår. Det gikk 71.498 liter over disk, og dette tilsvarer 1 %, eller 963 liter mindre enn i samme halvår i fjor.

Av vareslagene hadde også svakvin en nedgang på 1 % (62827 liter), mens salget av sterkvin økte med 15 % (345 liter).

Ser vi på undergruppene innen svakvin, så gikk det 7 % mindre rødvin over disk, mens både hvitvin og musserende vin hadde en økning på 5 %, og rosévin på 3 %. At fruktvin står med en nedgang på 56 % er kanskje mest for spesielt intereserte, men vi tar det med.

AV BRENNEVIN ble det i løpet av halvåret solgt 560 liter, en nedgang på 8 %. Dette inkluderer undergruppene fruktbrennevin og nøytralt brennevin.

Av det sterke slaget er også akevitt, med sine etter hvert mange varianter tilpasset selskapelighet også i sommerhalvåret. Her ble det en salgsøkning på 3 % fra samme halvår i fjor.

OM NOEN SAVNER den hollandske genever, ja så ble det heller ikke nå solgt en eneste liter – i hollenderstaden Son. Noen soninger syntes jo dette var så ille at det kom på tale å opprette en støttegruppe som kanskje kunne føre til at det gikk noen liter over disk også her. Sånn for ordens skyld.

Men dette ble det jo ikke noe av. Har de kanskje handlet i Moss? Der ble det i alle fall solgt 4 liter, som tilsvarer en økning på 9 %.

BOTTOM LINE: Genever er ikke en særlig populær drikk. I Norge. Hundre støttegrupper ville kanskje ikke utgjort noen forskjell. Visste du forresten at genever navnemessig er opphavet til brennevinslaget gin?

Da skjønner du også hva som kom først: «Ginever». Og de er i slekt smaksmessig, bare at genever fortrinnsvis drikkes som dram, altså ikke blandet med noen ting. Dette er en sterk krydret dram, så er også dét sagt.

St.

Views: 101

Sommerlørdag før omkjøringsveien kom

(Publisert 09.07.23) Det var virkelig ugreit med trafikkavviklingen i Sommer-Son før omkjøringsveien, fylkesveien gjennom Grevlingen, kom. Sigurd Stenes vei som den etter hvert ble døpt. Ikke alltid som her, selvfølgelig, men tidvis. Og det var jo illle nok når det sto på, midt på dagen. Dette er garantert fra en lørdag i fellesferien på 70-tallet. Foto: Svein-H. Strand

Views: 47

HELT NY boform for «HJEMMEBOENDE»

BILDET: Anlegget slik det ble vist på arkitektens løsningsforslag.

(Publisert 08.07.23) Solhøy omsorgsboliger for personer med omfattende bistandsbehov er ferdig og tatt i bruk på tomta etter tidligere Solhøy skole i Son. De som ønsket å bevare den eldste delen av den gamle skolebygningen, tapte etter en lang drakamp innen forvaltningen.

Dette er en er en helt ny boform, basert på heldøgns bemanning i kombinasjon med tjenester fra hjemmesykepleien.

Solhøy omsorgsboliger har 67 plasser med ni bogrupper og hovedsakelig sju til åtte beboere i hver gruppe.

BYGGET BESTÅR OGSÅ av dagsenter for personer med demens, lokaler for hjemmetjenesten i Vestby kommune sone syd, samt fysioterapi, kafé, frisør og fotterapeut. Beboerne regnes som hjemmeboende.

Tanken er å ta samfunnet inn i Solhøy, slik at beboerne kan fortsette det livet de levde før – så langt det er mulig.

Individuelt tilpasset omsorg står sentralt i arbeidsdagen til de ansatte, så vel som oppfølging og samarbeid med pårørende. Alt i tett samarbeid med andre faggrupper.

I stillingsutlysingen var arbeidsoppgavene til de ansatte beskrevet slik:

  • Gi nødvendig helsehjelp og helsefaglig oppfølging av brukere på faste oppdrag og ved alarmer
  • Medisinsk oppfølging og nødvendig behandling
  • Medikamenthåndtering
  • Ha fokus på hverdagsrehabilitering og legge til rette for hverdagsmestring
  • Bidra til å styrke pasientens egne ressurser, blant annet ved bruk av velferdsteknologi

LAST NED SKISSEPROSJEKTET:

Solhøy+Omsorgsboliger+skisseprosjekt.pdf

Kilde: Vestby.kommune.no

Views: 57

Salgsnedgang som forventet for Polet

(Publisert 05.07.23) Ved utgangen av første halvår i 2023 har Vinmonopolets salg gått ned 2,2 prosent målt mot samme periode i fjor. – Nedgangen er som forventet siden pandemien igjen ga et uvanlig høyt salg for deler av fjoråret. Nedgangen blir imidlertid stadig mindre. Det kan derfor hende at vi snart ser nullvekst i forhold til 2022.

Det sier Jens Nordahl, presseansvarlig i Vinmonopolet. Ikke overraskende kan han bekrefte at rødvin fortsatt er største kategori – og det med solid margin.

– Rødvin har likevel hatt en markert nedgang i første halvår, og vi ser en svak vekst for de lettere og lysere vinstilene – hvitvin, musserende og rosévin, tilføyer han.

Salgsutviklingen for årets seks første måneder føyer seg dermed inn i siste års hovedtrend: En vridning mot de lettere og lysere kategoriene som gjerne har et lavere sukker-, kalori og alkoholinnhold enn de varegruppene nordmenn tradisjonelt har kjøpt.

I midten av juni dominerte en hetebølge store deler av landet. Det varme været medførte en historisk sammensetning i Vinmonopolets salg.

– For første gang siden år 2000 – antakelig også for første gang noensinne – har vi solgt mer hvitvin enn rødvin i løpet av én kalendermåned. Temperaturen styrer i stor grad hva folk kjøper, denne salgsrekorden skyldes altså hetebølgen. Straks været blir mer normalt, vil rødvin dominere igjen, tror Nordahl.

166 pol solgte mer hvitvin enn rødvin i juni, for det meste gjaldt dette i butikker i Oslo, det sentrale Østlandet og kyststripen fra Oslo til Stavanger.

I 180 butikker ble det solgt mer rødvin enn hvitvin. Dette var for det meste butikker innover i landet, oppover mot fjellene, på Vestlandet nord for Bergen og fra Trøndelag og nordover.

SALGET I JUNI lå ca 3 prosent over salget i juni i fjor. – Foruten én ekstra salgsdag i juni i år, er det hetebølgen som forklarer veksten for denne måneden isolert. Men den underliggende trenden er fortsatt svak nedgang målt mot 2022, et mønster som ventes å fortsette gjennom sommeren i år, sier Nordahl.

– Ellers er det grunn til å merke seg at salget av alkoholfritt fortsatt vokser. Det går temmelig sikkert mot nye salgsrekorder for alkoholfritt i 2023, for første gang i historien skal vi over én million liter, tror han.

OGSÅ NORSK SIDER har vekst i salget. – Stadig flere får øynene opp for denne tradisjonsrike, norske produktgruppen, en produktgruppe som nesten var helt glemt fram til 2016, tilføyer han.

Vinmonopolet solgte 97,3 millioner liter i 2022. Dette er tidenes tredje største salg i løpet av et kalenderår. Sammenliknet med 2021 var det likevel en nedgang på 18 prosent, eller 21 millioner liter.

Views: 41

Vil omgjøre IKEA-saken i Vestby

Høyre stiller spørsmål ved Borchs habilitet i Ikea-saken

Historie av NTB 04.07.23

«Anser statsråden seg habil til å behandle en eventuell plansak i regjering ettersom hun har gitt uttrykk for sterke forutinntatte holdninger i saken?» har Høyres Mari Holm Lønseth spurt i Stortinget.

– Som statsråd er det viktig å ikke forhåndskonkludere i saker som senere kan havne på regjeringens bord. Det kan det se ut til at Sandra Borch har gjort i denne saken. Hun har allerede gjort det klart at hun vil forsøke å overkjøre kommunestyret om hun har mulighet. At dette fort kan bli en enkeltsak regjeringen må ta stilling til, skiller denne fra andre saker, sier hun til Nationen.

Hun viser til at daværende olje- og energiminister Sylvi Listhaug (Frp) ikke var habil til å behandle saken om deponi for farlig avfall i regjeringen i 2019. Listhaug hadde uttalt seg svært kraftig i den saken.

Borch har vært svært kritisk til at Vestby kommune har vedtatt å la Ikea få bygge varehus på en åker.

– Hvis vi har makt og myndighet til det, så er matjorda viktigere enn et Ikea-bygg i Vestby, sa Borch til NRK.

Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) har også uttalt at man ser på mulighetene til å overkjøre kommunestyret.

Landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) har reagert svært kraftig på at Ikea får bygge varehus på matjord i Vestby. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) har reagert svært kraftig på at Ikea får bygge varehus på matjord i Vestby. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB© Leveres av NTB

(©NTB)

Views: 75

Nils Kjær: Julibrev fra Son

JULIBREV FRA SON

Av Nils Kjær. Sommeren 1911. I original språkdrakt

Foto: Sturla Strand, 2001 ©

MAN ER UENIG OM, hvordan Son egentlig skal staves. Lige siden gamle dage, da trælasthandelen florerede og hollænderne kaldte Kristianiafjorden ”het water op te Soon” har det dobbelte o siddet i byens navn.

Kofferne er forsvundne, glansen er tabt, og nu holder også det sidste minde om den, det ene o paa at forsvinde.

Worm Müller, som var en konservativ mand, om nogen, modsatte sig riktignok med energi og forbitrelse den økonomiske stavemaade af navnet med enkelt o.

Han kaldte den en vandalisme og brukte endog stærkere ord. Men fremskridtet lader seg ikke stanse hertillands, og kan ikke Son gjøre nogen positiv innsats, saa hinder dog ingen os fra at tone vor liberalisme med en liten afknapning paa bokstavbudgettet. Vi skriver altsaa Son.

OM BYENS HISTORIE vet jeg forøvrig lidet af viktighet at meddele og nødes til at forbigaa den i taushed.

Det fortælles at sorenskriver Falsen skrev sit første grundlovsudkast i Huitfeldtgaarden, men Son har aldrig hovmodet sig at være grundlovens egentlig vugge, og byen har ogsaa savnet familier som kunde opretholde en tradition. Uden paa nogen maade at kunne kaldes letsindige, lever vi for dagen og har ingen trang til at stikke os frem og udmærke os. Fra det 18. aarhundre staar der igjen en gammel vakker kjøbmandsgaard, som Dørnbergers pensel har gjort kjendt.

ANDRE monumentale bygværker findes ikke.

Vi har hverken kirke eller raadhus eller skole eller fængsel. Børnene undervises paa bedehuset.

Vor øvrighed residerer i Drøbak, vort politi bor i Hølen, og skulde nogen føle behov for at arresteres, bør han endelig ikke lade seg afskrække af den lange og daarlige vei.

OM NOGEN ART af industriel bedrift er der i Son ikke tale. Længst nord i byen rager en ensom skorsteinspibe tilveirs i minaretaktig ubrukelighed fra et nedlagt sagbruk. Paa tomten omkring den ruster skinne-lægningen over henraadnede sviller.

Og lidt søndenfor byen ligger Sons værft eller ”Værven”, bestemt til bygning af lystkuttere og motorbaade.

Det er moderne og tidsmæssig udstyret i alle maader, og det er nedlagt.

Mellem disse to industrielle uvirkomheder indfadtes Son som en liden juvel, venlig og hvitmalet, med blomster og ledige øine bak de blanke ruder, med sønnerne tilsjøs og sommergjæster i de beste stuer og bør, børn, børn, som overalt og allevegne straaler af protest mod den ledige dag og fylder den med legens  rastløse alvor.

Alt dette maa ikke forstaaes som om vi i Son slet intet bestiller. Tvertimod – vi handler og vandler, vi fisker og tilbringer undertiden dage og nætter tilvands, vi har smede og bagere, skræddere og skomakere i vor midte, og vor artistiske sans er saa udviklet, at vi endog har valgt en kunstner til ordfører. Men vi gjør ingen blæst med vor flid.

Vi hvirvler ikke støv i veiret med vore stormskridt.

Vi virker i det heletaget beroligende paa anstrengte nerver. Men desuden har Son den fordel, at verdens larmende trafik ikke berører den. Vi læser morgenaviserne først samme dags aften, og de brave mænd, som har forestaaet samfærdsvæsenet i dette strøg av landet, har heldigvis virket bagvendt og mod sin bestemmelse. De har faaet henlagt Saaner jernbanestation saa vel isolert fra menneskelig bebyggelse som mulig, og medens vår naboby Hølen ialdfald har banelegemet hængende som et luftsyn over sine tage er adkomsten fra Son til stationen besværliggjort ved hjælp af en sindrig og vidløftig omvei.

I SON ER HØLEN BERØMT ikke alene for sin mølle og sin jernbanebro og sit apotek, menisær for sit samlag. Det vilde kunne hænde sig, at de to søsterbyer rent glemte hverandre, om ikke denne institition hindrede samkvemmets tyne traad fra at briste. Det fuldkommen alkoholsvage Son har sit nødvendige korrektiv i Hølen, som stadig leger med ildvandet. Son kan berolige sine tørstige sommergjæster med, at det har Hølen i baghaanden, og berolige sin egen samvittighet med at det dog ikke er som hint Hølen. Paa sin side kan Hølen nyde godt af det pust mondænt liv, som tilføres fra Son.

En viss moralsk fordel er utvilsomt paa Sons side, en utvilsom materiell på Hølens.

SAMLAGET I HØLEN er som man ser en saare viktig indretning, og dog hænger dens bestaaen i et haar.

Ved forrige afstemning gjorde en eneste stemme udslaget. Skulde vedkommende borger eller borgerinde af Hølen inden næste plebiscit være død eller have ombestemt seg, eller skulde et fremmed forbudsivrig individ være innvandret, – ja, saa stod vi der.

(Og nu staar vi der! Senere bemerkning.)

DA JEG AKTER at nyde denne verdens goder, medens de endnu findes, tager jeg min baad og ror til Hølen.

Der er ingen livlig færdsel paa Saana. Man skulde ikke tro, at den danner den naturlige forbindelse mellom de to viktigste stæder i Vestby herred.

Belemret som dens løp er af kampestein og raadne tømmerstokker, er den kun navigabel for mindre farkoster.

OG ALLIGEVEL møder jeg lige ovenfor Sonsbroen en enkelt fisker fra det indre. Han agter sig etter grundig overveielse til fjords. Han har tænkt som saa, at siden hvittigen bevisligen ikke gaar op i landet, kunde det være snodig at se, om den muligvis opholdt sig i sit element.

Til den ende har han rustet sig ud med en mægtig svart kaffekjedel. Han vil tage det grundig. Han skal ligge ude til natten paa en strand, rent for sig sjøl. Han skal sanke ved og gjøre op varme og koge kaffe og faa sig en evindelig røik og være fuldkommen i fred ogbehagelighed.

Vi fælder en aare hver og glider tyst forbi hverandre med et kjent nikk. Vi er ude paa rent tidsfordriv. Bag os slumrer vore pligter. Verden ligger os aaben. Allah er stor.

NEI, DER ER slett ingen trængsel paa Saana. Og alligevel møder jeg straks efter atter en baad, en munter lystsnekke md unge mennesker, som tilskyndet av sin natursforetagsomhed allerede har været oppe og utforsket kilderne.

Saana er en besyderlig elv. Dens kilder maa søges helt oppe ved Hølens samlag, men da disse ingenlunde monner, maa den hente vand ude fra fjorden.

Den har egentlig ingen betingelser for at substitere som elv, men elv vilden være, og saa løser den problemet paa den humoristiske maade, at den flyder baglængs og mod sin bestemmelse. Blant floderne er den altsaa en slags kjærring mod strømmen. Men strid er den ikke.

Sagtmodig glider den tilbage i sig selv som et grublende sind og speiler himmel og bredder i blant og blid uvidenhed om sin originalitet.

JEG SKAATER MIN BAAD i Saanas egen retning indover mod kilderne. Nu og da passerer jeg gopler, som har faaet smag for indlandsklima og paa en egen livstræt maade slæber sin gelé gjennem det brakke vand.

Siver knipser mod aaren og gnisser engstelig, naar jeg kommer for nær bredden, og en sjelden gang plasker en vildfarende ørret i farvandet.

Bredderne er lodne af orekrat, og rødderne tufser sig frit i luften, hvor isskuringen har skaaret dulerbunden. Andre steder skubber grundfjeldet glatte næs du i elven, og bjærkene hælder udover med sit fine frynseværk sidt ned mot vandskorpen, som er belagt med en mat hinde: det er skimmel af alt det blomsterstøv, som gyver udover elvefladen. Henover den er luften tung av vellugtbølger … det er kløverremmen fra voldene og den dovne aande af valeriana, som vugges af en svag bris fra de blomstrende linde oppe i lierne.

MAN KUNDE GJERNE som et barn give sig til at regne op alt det man ser, alle de sommerlige undre, ens øie kan overkomme, blad for blad og urt for urt. Det blomstrer. Der er drysset ned fra solen millioner spraglede stænk af dens spektrum. Det er som om en regnbue varsprængt og splinterne af den i en byge var slaaet ned over engene. Det blomstrer. Juli blomstrer som januar sner. Men fra begge elvesider hører jeg slaamaskinen rasle ufortrøden.

Nu meier den ned uden persons anseelse græs og ugræs. Hele kolonier af præstekrager falder for den kneprende guillotine; ranke ensomme kongslys hugges lige respektløst ned som de hverdagslige straa. Det er bare i randen av teigene, i veiter og i røiser, at de prangende og værdiløse vækster faar blivende fred. Her mellem bringebærkjærr og vilde rosenbuske skinner i overstadig mangfoldighed de gulhvide koste paa mjødurten mellem perikum og tyrhjelm, her ulmer dunkelviolet natlysenes blomsterstande paa høie stager, her opretholder den svulmende sommer et uforknyt vildnis i det smaa …..

JEG NAAR ENDELIG baadstøen ved Saanas nedre katarakter, som nu høistsommers er ganske tørre, og begiver mig opover den støvede landevei til Hølens hjærte.

Under jernbanebroen hvor togene til og fra verden larmer, ligger posthuset, som bestyres af maleren Karl Johan Holter, hvis billeder skildrer landskabet om Saana helst i høstpragt, med tænde løvlier under høi og kjølig himmel. Ogsaa menneskenes løb kan arte seg som Saanas … mod bestemmelsen.

SAMLAGETS LILLE SKJÆNKESTUE er møbleret med spyttebakker, som markerer alle de punkter paa gulvet, hvor hen bønderne endnu ikke er naad frem med sit spyt. Her er saa mang fluer,at stamgjæster undertiden ikke tror sine egne øine, men disse smaa ulemper tiltrods harstedet sin nødtørftige hygge og sin berettigelse. Ved en forfriskning i disse enkle omgivelser kan en passiar trives. Det er et vennlig lidet tilflugtsted for den maadeholdne Dionysos, en beskeden oase, hvis kilder ingenlunde er giftigere end alle de kvalme flomme af hykleri og nid, som udtømmer sig i forbudsfanatismens mudder.

Jeg sidder en stund og følger bøndernes samtale. Det dreier sig udelukkende om klokker og ender med et klokkebytte og en kjøbskaal. Jeg forstaar ikke, men bøier mig for bønders passion for klokkebytteri. Selve tiden synes dem mindre værdifuld end dens maalestok; den iler ialfald, medens de bytter. Og dessuden maa der være svindel i trafiken, siden enhver er hemmelig utilfreds med sin egen næpe. Saa bryder vi omsider op, og jeg beser egnen, og da jeg endelig ror hjemover, lyser fuldmaanen mig nedover Saanas bugter, og akerriksen skraber i livglæde paa sit lille fattige instrument.

Views: 1333

DEN SISTE BOHEM



Foto: Sturla Strand © Copyright

Alf Løvberg 1899 – 1986

Intervjuet ble opprinnelig publisert i gamle Vestby Avis, Høstmagasinet 1984, sammen med fotografier som ikke lenger er  tilgjengelige i originalkopier.Intervjuet republiseres her med velvillig tillatelse fra journalist Einar Galaaen.

 Ekteparet Ragnhild og Alf Løvberg døde begge i 1986.
Bildet til denne publiseringen er fra fotograf
Sturla Strands arkiv fra Son-miljøet på 1980-tallet.
Tilretteleggelse for Lokalmagasinet.no ved Are Strand

(Fra LM 22.04.09) (Republisert 14.12.22 og 02.07.23) (Tekst: Einar Galaaen) Hukommelsen glipper av og til. Men hva gjør vel det når man har to tykke bøker med avisutklipp om sitt eget liv og en livsledsagerske som husker det meste. Når man i tillegg kan fylle dagen med det som hjerte og hjerne brenner for akkurat nå, da er ikke 84 år det samme som å være gammel.

Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.

Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.

♦ – Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet, slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.

MALERFRAKKEN

Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen.

Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.

– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå. er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.

SELGER GODT

Hans malerier har slått an. Løvberg selger godt, selv om han ikke maler for å selge. Hvor mange malerier det er blitt gjennom et langt liv aner han ikke. Men han har ikke produsert bilder en gross.

– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.

♦ Nei, Løvberg har skapt seg en stil som går på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.

DEN FØRSTE TEGNINGEN

Løvbergs karriere begynte 6. juni 1915. Den første tegningen hans henger på veggen i arbeidsrommet. Et forfallent lite hus, tegnet av en 16 år gammel gutt.

♦ – Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.

AKADEMIET ETTER TEGNESKOLE

Etter to år på tegneskole kom Løvberg inn ved Akademiet under ledelse av Christian Krogh og Halfdan Strøm.

♦ Siden ble det Marcel Gromaire i Paris, utstillinger, stipendier og mange utenlandsreiser.

Han ble med i bohemgjengen, og husker Wildenvey som en personlig venn.

– Wildenvey var en morsom mann. Han og jeg byttet på å skrive en spalte i Stavernsposten. Der skulle vi være dristige. Vi skrev anonymt og hengte ut oss selv for publikum. En gang refererte jeg fra en kunstnerfest i denne spalten, som ble kalt “Brånytt”. Der skrev jeg at det bare var maleren Alf Løvberg som slapp unna; han var så omtåket at lensmannen ikke så ham.

Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.

ÅRLIG TUR TIL UTLANDET

Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida, klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.

♦ – Samme hvor dårlig økonomien var, så klarte vi å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på å ta buss fra Moss til Barcelona etter jul – eller før, om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.

(Tilføyd 14.12.22 – om et bilde som dessverre ikke følger med her, men kanskje i en senere versjon.)

På veggen i stua hos Ragnhild og Alf ser vi blant annet fire trykk som gjenkjennes blant Løvbergs hovedverk og rett som det er dukker opp på kunstauksjoner i Oslo. Og bildet til venstre er ikke et fotografi av bohemen himself, men et flott malt selvportrett. Bohemen – og skøyeren – med flosshatt! Foto: Sturla Strand © Copyright

Views: 645

Bruce Springsteen spilte for 100.000 i Oslo

Bruce Springsteen på Roskilde Festival i 2012. Foto: Bill Ebbesen / Wikipedia.

(Publisert 02.07.23) (Av Svein-H. Strand) Han har vært I Norge 15 ganger med sitt flotte E. Street Band. Blant annet på Telenor Arena. Nå er han her igjen, på sin 35. verdensturné som startet hjemme i USA på senvinteren. Denne gang kommer han for å synge og spille for til sammen hundre tusen fans på Voldsløkka i Oslo! 50.000 i går og like mange i dag søndag.

BRUCE SPRINGSTEEN (73) har et repertoar som favner over interessene til to generasjoner, minst. Fra høytlydende klassisk rock til roligere ballader. Som det står i Morten Ståle Nilsens anmeldelse i VG:

«Jeg hadde ikke tenkt å gå. Hadde piggene en smule ute da jeg kom. Men sola skinte. Gamle folk var lykkelige. Unge folk var lykkelige. Middelaldrende mennesker var lykkelige (og i flertall). Små unger, med og uten hørselvern, var lykkelige. Denne musikken betyr fremdeles en hel del for mange av oss.»

Og som det ikke er vanskelig å se på både gamle og nye opptak: Han legger «hele seg» i framføringene, ikke minst når han deler mikrofonen med andre velsyngende medlemmer av bandet som teller 17 (!) musikere.

Gitaren – enten det er en akustisk eller en elgitar – ser det noen ganger ut som han skal knuse når han slår an en akkord på strengene med sitt plekter eller bare med fingrene. Kort sagt: Han har en utadvendt sceneframtoning som du knapt finner hos noen annen frontmann i et rockeband. Det måtte da være sangeren Mick Jagger i The Rolling Stones.

Fra Wikipedia: Bruce Frederick Joseph Springsteen, som er hans fulle navn, er både gitarist, sanger og låtskriver. Han er kjent for sin blanding av musikk, poetiske sangtekster og innslag av såkalt american, sentrert rundt hjemstaten New Jersey. Født: 23. september 1949.

 

 

Views: 47

Kolås, Kolåstjernet og naturkvaliteter

Kolåstjernet foreviget av fotograf  Sturla Strand høsten 2009. (Originalfil til et opptak som senere ble motiv til en plakat.)

Av Svein Kjølberg, Vestby Avis 29. januar 1987

(Republisert i LM 02.03.21) (Oppdatert 01.07.23 med tillegg/fagrapport fra 2008)

Kolåstjernet og området rundt er verneverdig og bør sikres som spesial-friluftsområde, mener et enstemmig kulturstyre. Politikerne viser blant annet til at tjernet har en kulturhistorisk verdi – ikke minst fordi det foregikk isproduksjon for eksport der i forrige århundre.

Det er en vordende hestehandel mellom Randi og Gunnar Sørbye og en nabo til Sonskilen småbåthavn som er bakgrunnen for at saken kom opp i kulturstyret. Sørbye vil gjerne overdra ei tomt ved tjernets sør-vest ende til havne-naboen, mot at Sørbye får overta naboens tomt ved havna.

Bygningsrådet  har allerede bedt Sørbye se seg om etter en annen erstatningstomt til naboen.

Nå har altså kulturstyret fulgt opp. Der ber politikerne om at tomta ved tjernet ikke blir fradelt. Samtidig oppfordrer de bygningsrådet til å lage en plan der tjernet og området rundt blir sikret som spesialområde.

«DAMJORDET»

I dag er det vann i tjernet året rundt, men slik var det ikke for 100 år siden. Da var tjernet et jorde på sommertid. Sammen med området på nordsida ble det brukt til lindyrking. Om høsten ble tjernet demmet opp, slik at det kunne skjæres ut isblokker om vinteren. Isblokkene ble solgt til utlandet – og fraktet med store seilskip fra Son. Tjernet het da “ Damjordet,” skriver Eli Nordlie i en hovedoppgave om edelløvskogen i Vestby.

ISPRODUKSJON

Isproduksjon i kunstige dammer var vanlig i Oslofjord-området på denne tida – fordi det fantes så få innsjøer hvor det kunne brytes ut isblokker. Når vannet ble tappet ut av tjernet, ble dessuten jorda automatisk gjødslet for sommeren.

Ifølge lokalhistorieboka “Bilder fra Son” kjøpte Son Iscompagni gården Kålås og “Damjordet” i 1884. Innehaveren av selskapet var Christian Tofte. Han fikk gleden av å drive geskjeften i iseksportens storhetstid. Det meste av isen ble eksportert til London, fortelles det.

GIKK KONKURS

Selskapet hadde ingen interesse av selve gårdsbruket, og solgte dette allerede i 1886. Fire år senere ble også selskapet solgt – til skipsreder Alex Krogh. Han gikk konkurs i 1912. Da ble tjernet oppkjøpt av Son  kommune – som seinere brukte det til drikkevannskilde. Linproduksjon fortsatte en tid – men det er uvisst hvor lenge.

Området rundt tjernet “grodde til” etter siste krig.

 

Tilrettelagt for Lokalmagasinet.no av Are Strand, november 2020

 

LES OGSÅ: OM EIENDOMMEN KOLÅS

(Publisert 01.07.23) I forbindelse med ordningen “frivillig vern” er et område øst for det eksisterende Kolås naturreservat i Vestby kommune, Akershus, (i 2008, red. anm.) undersøkt for naturkvaliteter. I likhet med eksisterende reservat er området i øst tidligere sterkt påvirket av tidligere tiders utnyttelse i jordbrukssammenheng og trolig også av isskjæringsaktiviteten på Kolåstjernet. Deler av området kan ha vært oppdyrket og deler har vært beitemark med spredt tresetting av eik.

LES HELE RAPPORTEN HER:

http://lager.biofokus.no/sis-rapport/Frivilligvern2008_Kolaas.pdf

Views: 110

Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.

0
0
0
0
0