Alle innlegg av Svein-Harald Strand

(F. 26.12.1945) Redaktør, journalist og informasjonsarbeider siden 1968. ||| I 1963: Redaksjonell praktikant i 8 måneder på full tid i Helgeland Arbeiderblad i hjembyen Mosjøen. ||| Arbeidende pensjonist med hjemmekontor fra 2008 (AFP) og videre som folkepensjonist til nå.

Et 10-årsminne: Krank samfunnsplanlegging

(Fra LM 20.06.13) (Republisert 12.06.23) KOMMENTAR: Svein-H. Strand Saken om IKEA i kommunedelplanen for Vestby sentrum må sies å være et eksempel på en type samfunnsplanlegging som burde erklæres for svært uønsket både lokalt og generelt i et samfunn som vårt. Et samfunn som besitter både høy relevant fagkompetanse og spennende visjoner for utviklingen av både store og små steder.

♦ Prosessen er det forsåvidt lite å innvende imot, både administrativt og politisk. I alle fall om vi ser bort fra en mangel på kommunikasjon rettet mot lokalsamfunnet.

♦ Men vi ser her en helhet i forhold til overordnede myndigheter – og ikke minst en tidslinje for hendelser – som gjør det hele til krank samfunnsplanlegging.

Med en IKEA-etablering i premissene, handler det kort sagt om at tilfeldighetene rår.

♦ Hva skjedde? Jo, et privateid dyrkningsjorde like ved det sentrale sentrumsområdet blir tilbudt for en svensk møbelgigant som fram mot 50 års-jubileet er i sterk knoppskyting landet rundt og i utlandet. En kjøpsavtale for Delijordet signeres mens det i rådhuset jobbes under høytrykk med planarbeidet på helt andre premisser.

Kommunens politiske og administrative toppledelse blir raskt informert, og så er saken – IKEA-saken – i nyhetsbildet. Dermed er det i gang.

♦ IKEA har så å si kuppet innretningen på både ferdiggjøring og det videre planarbeid i administrasjonen. En så stor varehusetablering på en så sentrumsnært areal er det ikke mulig å ta lett eller halvveis på. Heller ikke for overordnede etater, skal det vise seg etter hvert. Det viktige jordvernet blir naturlig nok et svært dominerende tema i den politiske og offentlige debatt. Folk flest og politikere flest jubler over at Vestby kan bli IKEA-kommune. Den eneste mellom Oslo-området og Svinesund. Og ordfører John A. Ødbehr (H) lanserer i et sommerintervju med Lokalmagasinet.no den oppsiktsvekkende tanken om å erstatte tapt dyrkningsjord med nydyrking andre steder i bygda. Litt mer enn én kubikkmeter for hver som blir bygget ned.

Høyre er jo et svært grønt parti, understreker ordføreren i LM-intervjuet.

♦ Som vi alle vet, så forlater ordføreren etter hvert sin grønne tanke om hvordan matjord i Vestby kan bygges ned uten at det blir avgang i statistikken hos Fylkesmannen. Men å flytte jorda er jo også grønt så det holder. Eller holder det ikke? Spørsmålet om det blir grønt nok, skal utredes av det offentlige fagorganet Jordforsk.

♦ At det holder, er i sin tur blitt flertallets premiss for at IKEA skal få bygge på Delijordet. Og andre steder enn der på jordet vil de ikke bygge! Verken i Vestby eller i Follo, ble det poengtert i saksframlegget til mandagens kommunestyremøte. Saksframlegget om kommunedelplanen, vel å merke. Altså juridisk sett ikke om IKEA skal få bygge og hvordan. Det kommunestyret gjorde mandag, var å vedta en kommunedelplan med plankart og tilhørende bestemmelser. En styringspakke som til slutt blir juridisk bindende for kommunen.

♦ I motsetning til kommuneplaner, så er kommunene faktisk ikke pålagt å utarbeide kommunedelplaner. I Son ble arbeidet med en tilsvarende plan motvillig satt i gang etter sterkt og gjentatt påtrykk fra blant andre Soon og Omegns Vel. Og da skulle sannelig også Vestby sentrum få sin.

♦ En kommunedelplan er en oversiktsplan for et avgrenset område og består av en tekstdel og en kartdel. En utredning av hvilke konsekvenser planen medfører, hører også med. Og når en kommunedelplan først er utarbeidet, så skal den innarbeides i kommuneplanens arealdel.

♦ Når så delplanen er endelig godkjent, er den et grunnlag for å utarbeide reguleringsplaner for utbyggingssaker i det aktuelle planområdet, enten saken kommer fra kommunen selv eller fra private utbyggere.

En kommunedelplan for Vestby sentrum hvor det ikke er tatt høyde for en IKEA-etablering med svært store konsekvenser for blant annet trafikkløsninger, er naturlig nok utenkelig.   

♦ Men hva ville vært situasjonen dersom IKEA hadde banket på rådhusdøra etter at kommunedelpanen hadde vært ferdig utarbeidet og godkjent? Unektelig et interessant spørsmål, om enn hypotetisk. I dag. Likevel: Ikke mer hypotetisk enn at det er riktig og sunt for både den ene og den andre å gå noen runder i tenkeboksen. Gjerne i det offentlige rom. Og gjerne her i LM. Det kommer tider og utbyggingsplaner også etter dette.

♦ Til slutt: Et spørsmål til IKEA med sitt gode rennomé som ser ut til å innbefatte god etikk: IKEA er et enestående trekkplaster som nok de fleste av landets kommuner gjerne skulle hatt innenfor sine grenser. Den snart verdensomfattende møbel- og interiørkjeden er et begrep, ja nærmest et ikon. Og da å insistere på at det må bli Delijordet eller intet – er ikke det i bunn og grunn et utilbørlig pressmiddel overfor en kommune? Spesielt når kommunen heter Vestby og har satt i gang et planarbeid der Delijordet eventuelt skulle kunne utbygges først om flere tiår?

♦ Det passer å avslutte – ikke med enda et spørsmål, men med et faktum: Til arbeidet med en kommunedelplan er det naturlig å ønske så mange innspill som mulig fra berørte parter. Slike innspill kan være gull for kommuneplanleggeren, som på mange måter starter på bar bakke.

♦ Da IKEA var kommet godt og vel på banen i Vestby, var det derfor naturlig å invitere konsernledelsen til å komme med innspill til planarbeidet videre. De hadde selv skapt en ny situasjon, og dét i siste runde i planarbeidet.

Som LM meldte i en notis da saken var fersk: Svaret som kom til rådhuset som e-post var et bastant nei som til forveksling kunne minne  om et irritert sukk. Nei – nå er det nok, liksom.

♦ Hastige e-poster og telefaksmeldinger kan rett nok bli misforstått i visse situasjoner, og ingen ting ville være hyggeligere enn om IKEA-direktøren arresterte meg i dette. Men inntil da: Dette var en usmart beslutning selv om det i utgangspunktet ikke var antydet hva utbyggeren ville kunne bidra med. En dialog kan utvikle seg til en kreativ prosess som avføder resultater ingen hadde tenkt på.

♦ Og ha meg unnskyldt, men når avvisningen av en høflig invitasjon målbæres av en direktør i et ikon, så smaker det av arroganse.

Svein-H. Strand
LM-redaktør

Views: 69

Bondehøvdingen Jon Sundby og Vårherre

«Til slutt var det angivelig bare Vestbys store bondehøvding Jon Sundby (bildet) og Vårherre som hadde oversikten over de innfløkte støtteordningene som ble innført i det norske landbruket på 1930-tallet.»

Foto fra virksommeord.uib.no

Byvandringene i Son synes jeg bør være bare begynnelsen på en større greie. Mange av de nye innbyggerne i bygda kjenner ikke engang hovedtrekkene i kommunens historie.

De vet for eksempel ikke at det var bondehøvdingen Jon Sundby (1883-1972), gårdbruker fra Vestby, som la grunnlaget for det kompliserte, finmaskede nettet av støtteordninger som vi har i det norske landbruket.

Jon Sundby, oldefaren til Siren Sons seilende gullmedaljør i OL og bestefaren til Son-legen med samme navn, var statsråd i begge de to Bondeparti-regjeringene som vederfaret landet på 1930-tallet. Først var han landbruksminister, så finansminister.

Men poenget, da? Jo, det fant vi i den verneverdige spalta Hugin og Munin, i den fortsatt svært oppegående avisa Vårt Land.

Ravnene hadde nemlig plukket opp en replikk i et innslag i NRKs feiende flotte radiomagasin Dagsnytt Atten.

Der fortalte departementsråd Per Harald Grue at støtteordningen som Sundby bygde opp, ble så innfløkt at det bare var Vårherre og Sundby selv som hadde full oversikt.

Men et par år senere var det bare Jon Sundby som hadde oversikten…

Grue kjørte også følgende horn i siden til Vårherre, og dét i direkte sending:

– Hadde Vårherre vært litt mer opptatt av jordbruksoppgjøret og litt mindre av homofile prester, så ville han nok ha klart å følge med, han også!

Hugin og Munin får det siste ordet i denne saken:

– Det var en skarp advarsel, men vi er ikke så sikre på om Grue har rett!

Med en slik humor i spaltene: Kanskje er det håp for norsk presse likevel?

oopserver

(Fra LM 07.08.07) (Republisert 03.04.21 og 11.06.23)

Views: 589

Igjen: HVA HAR VI HER?

Av høye ting var det ikke noe som overgikk denne gjenstanden. Hva er dette?

(Republisert 08.06.23) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) Ja, hva er det vi har bilder av her? Jo, det hadde seg sånn at gamle Son skole skulle nedlegges, og all undervisning videreføres i et splitter nytt skolebygg på sørsiden av fylkesveien ned til sentrum. Vis a vis gamle og nedlagte Solhøy skole på nordsiden.

RYKTENE GIKK om loftet på gamleskolen, ferdigstilt som nyskolen i Son kommune til skolestart høsten 1932 Etter at all undervisning på barnetrinnet hadde vært i et eldre hus i Løkkeveien.

Der oppe på loftet skulle det være en god del rariteter som var blitt lagret gjennom tiårene, etter hvert som sakene gikk ut av bruk.

VAR DET MULIG å få komme opp dit, for å se om det var noe som var verdt å ta bilde av – til bruk i Lokalmagasinet.no? Før ting ble kastet eller tatt vare på, som museumsgjenstander eller på annen måte?

Ja, det var da mulig, må vite. Hva gjør man ikke for den nye næravisa?

Så der sto jeg da. Blant gamle stoler, bortstuede småting og litt større ting. Og det luktet skikkelig gammelt loft!

MEN ALTSÅ: Hva ble «maskinen» med sveiva brukt til? Hva heter den? Og hvor ble det av objektet?

Dette har vi skrevet litt om før, for en god del år siden. Men mer skal det bli nå? Skriv til oss, dere eldre soninger som måtte ha noe å fortelle – så skal vi gjøre vårt, med litt redaksjonelt gravearbeid! Bruk denne epostadressen: post@lokalmagasinet.com

 

 

 

 

 

Views: 208

Oppdatering om helsestatus

Illustrasjon: VA Arkiv foto / stock.exchng

(Publisert 06.06.23) Helse er i utgangspunktet en privatsak – om enn ikke fullt ut når du er redaktør, utgiver og eneste faste medarbeider i en nettavis som denne. Jeg har nå i en tre ukers tid slitt med en vond rygg som har begrenset arbeidet en god del på grunn av smertene.

 

Så det er vel bare rett og rimelig at jeg gir dere lesere en oppdatering om dette. I går var jeg til avtalt time for røntgen ved Moss sykehus. Som ventet viste bildene at smertene skyldes et brudd.

Men litt overraskende: At det er snakk om et gammelt brudd – etter et fall?

JEG HAR NÅ trykket på «minneknappen», og husker et falluhell i forbindelse med ryddearbeid på den delen av boligtomta vår i Son, der det er fjell i fallende terreng.

Det var ikke et høyt fall, men jeg landet sidelengs, og det førte til et håndleddsbrudd som måtte behandles.

Men en ryggskade på grunn av fallet? Å opponere mot radiologene er det siste jeg ville gjøre. I første omgang nøyer jeg meg med et spørsmålstegn mens jeg igjen holder «minneknappen» inne.

OG KAN DET VÆRE et enda eldre falluhell? Tja. Hvor langt tilbake, i så fall?

Spørsmålene blir mange etter som tidsreisen går. Til militærtjenesten? Kanskje, kanskje ikke. Men det må bli ikke. Størstedelen av tjenestetiden i 1964-1965 var jeg i Garden, som musikkgardist. Vi var ikke mye ute i skog og mark, for å si det sånn…

Så jeg må bare konstatere at det er som det er. Vondt som rakker´n mellom de smertestillende tabletter.

Og hva nå? Som det ble sagt da jeg ble presentert for hva røntgenbildene viser: Dette blir en oppgave for deg og fastlegen.

Eller blir det fastlegene? Ja, jeg har for tiden én og en halv, tror jeg. På ett og samme legekontor. Vi har det godt her i Son. Noen ganger også når vi har vondt.

Eller som min salig bestefar sa: Det viktigste er hvordan vi tar det!

Redaktøren

 

 

 

Views: 96

De 13 godkjente valglistene i Vestby

Dette er de 13 godkjente valglistene til kommunevalget 2023 i Vestby. Verdt å merke seg spesielt er hvor få personer som står på noen av listene. Og ikke minst – at Bygdelista ikke har en eneste kandidat fra Son.

 

(Publisert 04.06.23) HER ER lenke til alle de 13 listene. (Kilde: Valgstyret i Vestby kommune.)

Views: 62

Ja, da er det TORGDAG!

Tone Solheim fra Kjøvangen – «Teppe-Tone» – mangeårig deltaker på torgdagene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

(Publisert 03.06.23) (Kommentar: Svein-H. Strand) (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand) Først åpnet Kystkultursentret, i dag er det torgdag på Son torg. Sommeren 2023 er kommet til Sommer-Son!

Slike og liknende milepæler gjennom året er i en rekke norske småbyer og tettsteder noe som på sett og vis markerer og definerer deres eksistens – og berettigelse som drivkraft i en kommunal og regional sammenheng.

Og selvfølgelig – ikke minst på et sted som har hele sin lange historie knyttet til handel og skipsfart.

Som på de fleste liknende torgdager rundt om i landet, er det et betydelig innslag av små næringsaktører på de ulike torgplassene. Ja, dette er jo en viktig anledning til å vise seg fram – og kanskje tjene en slant når avgiften er trukket ifra.

(Oppdateres.)

Views: 59

SAM EYDE – den første som kjørte bil i Son

Sam Eyde fotografert i 1910. (Foto: Fra no.wikipedia)

(Fra boka «Sonsprating», utgitt av Knut Ottesen på eget forlag.)

I begynnelsen av 1900 begynte de første bilene å vise seg på landeveiene i Norge. Det var andre bestemmelser om bilkjøring den gang. Først måtte det søkes amtmannen (dav. fylkesmann) med reisebeskrivelse og tidsangivelse.

Gjenpart av søknaden måtte også sendes til lensmannen i det distrikt saken gjaldt. Lensmennene så helst at en politimann var med i bilen, men dette var frivillig.

Det var assistenten hos lensmannen, også kalt lensmannsdrengen, som fikk den jobben.

Lensmennene ville at bilene skulle ha politieskorte på grunn av hestene, som ble lett skremte.

Den første bilen på besøk i Son tilhørte Sam Eyde, stifteren av Norsk Hydro. Han forsto tidlig at det måtte anlegges en avdeling et sted ved sjøen. Det var jo litt avsides oppe på Rjukan.

En tid var Son langt framme i så måte. Stavnes, nedre Kolås eller Ørajordet ble utsett som eventuelle tomter for dette formålet.

Det kom så langt at han ga to ingeniører i oppdrag å stikke ut jernbanespor fra Kjennstjernet til Son, og vannledning fra Vansjø og Lødengfjorden.

Knut Ottesen fotografert av Sturla Strand.

Første gang en vannledning fra Vansjø kom på tale, eide min oldefar Martinius Kolås eiendommen «Nedre Kålås». Eyde kom til ham og spurte om å få kjøpe gården; han skulle betale bra.

Oldefar var villig til å selge. Han hadde i lengre tid hatt planer om å selge og flytte til Fredrikstad. På den tiden var han blitt mer fiskehandler enn gårdbruker.

Han handlet med ansjos om høsten, og tenkte på at ved Hvaler-øyene hadde det i alle år vært godt fiske, og det lå jo like utenfor Fredrikstad.

Oldefar inngikk da en avtale med Eyde om å «ha gården på hånd».

Han betalte oldefar en sum hver måned inntil det ble endelig avgjort om det ble handel eller ikke.

Så, etter at det hadde gått en tid, kom det et høflig brev fra Eyde med beklagelse om at det ikke ble noen handel.

Han hadde valgt Herøya i stedet.

(Og resten er jo norsk industrihistorie! Red.anm.)

Oppr. publisert 11.06.21. Oppdatert senest 31.05.23

Se for øvrig LM-artikkel: http://lokalmagasinet.no/?page_id=1861 om Sam Eydes bil.

Views: 77

Bærekraftige barn og en bærekraftig klode

Da Barnehagedagen ble feiret over hele landet 9. mars 2021, var årets tema natur og miljø, med slagordet «Små steg for kloden». Det heiet vi på – men vi får ikke en bærekraftig klode uten bærekraftige barn!

Av Marie Garmannslund Eide  – Illustrasjonsfoto: Esther Merbt, Pixabay.

I barnehageloven står det at barna «(…) skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen.» Da kan verken barnehagene eller politikerne hoppe bredbeint bukk over den delen som omhandler den mellommenneskelige bærekraften.

Evnen til å ta vare på seg selv og hverandre har aldri vært viktigere enn nå. Under koronapandemien var barnehager stengt, barn havnet i karantene og fritidsaktiviteter lukket dørene. Besteforeldre hadde vært utilgjengelige, og myndighetene ba oss om å treffe  færrest mulig mennesker.

Økt isolasjon og økt alenetid fikk følge av en økning i bekymringsmeldinger til barnevernet. Dette var bare én av flere alvorlige konsekvenser for barna våre.

Å gi barn kunnskap og kompetanse til å ta vare på seg selv og hverandre gikk fra å være en nyttig egenskap – til en helt nødvendig ferdighet.

NY BARNEHAGELOV

1. januar 2021 trådde en ny barnehagelov i kraft. Den er fremdeles klinkende klar på ansattes plikt til å melde fra når det er mistanke om at et barn ikke har det godt nok hjemme.

Men loven har også blitt tydeligere på ett punkt:

Barnehageansatte er forpliktet til å følge med og gripe inn når et barn ikke har det godt nok i barnehagen. Dette er barnas «arbeidsmiljølov», og tydeliggjøringen kom ikke ett sekund for tidlig.

Loven handler først og fremst om barnets egen opplevelse av hvordan hun eller han har det i barnehagen. Ansvaret for å sikre et godt og trygt barnehagemiljø ligger alltid hos de ansatte, men barnas ekspertise om eget liv skal stå sentralt i oppfølgingen.

Vi håper og tror at lovendringen vil bidra til at flere barn blir sett, hørt og tatt på alvor. Da er vi helt avhengig av at alle som jobber i barnehagen kjenner til hele formålsparagrafen, og til barnas nye «arbeidsmiljølov» og det ansvaret som følger med den. Der har vi en vei å gå!

Marie Garmannslund Eide

markeds- og kommunikasjonsrådgiver

www.stinesofiesstiftelse.no

(Tidligere publisert 07.03.21, litt endret her.)

 

Views: 58

Sommerstart på Kystkultursenteret

Sommeråpning på Son Kystkultursenter i dag. Her fra et tidligere år, med sol som bestilt, musikk fra Soon Etter Frokost og sommerkledte gjester. I høyre bildekant: Museumsvert Alex Johannessen konstaterer at alt har gått som det skal. Minst. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

(Publisert 27.05.23) På denne fine forsommerdagen markeres, tradisjonen tro, at det er sesongstart på Son Kystkultursenter. Tradisjonen utro, for å si det sånn, vil begivenheten som sådan ikke bli reportasjemessig dekket her i LM – av grunner som kan leses i de seneste publiseringer.

Å få andre til å knipse et bilde eller tre er så sin sak. Men bilder og notater fra åpningstaler skal håndteres og publiseres. Vi satser på å komme sterkere tilbake – og da med fokus på sesongens tema og program.

Kystkultursenteret er og blir den største attraksjon vi har, her i den gamle Hollenderstaden. Besøkstallene har noen år vært formidable. Mange vil huske det året da det ble registrert flere besøkende her enn på Oscarsborgmuseet.

Views: 113

Sykedager for redaktøren

Illustrasjon: VA Arkivfoto / stock.exchng

(Publisert 27.05.23) Til orientering: Har hatt sterke smerter i korsryggen siden 18. mai. Antok at det var en ryggprolaps. Men diagnosen hos fastegen onsdag var at det er et brudd.

Legen har på dette grunnlag bedt sykehuset om innkalling til røntgen snarest mulig innen en uke. Men det er blitt pinse. Hvordan dette slår ut for innkalling, gjenstår å se.

Smertene er betydelige, og smertestillende medisin inntas gjennom dagen og kvelden. Legens Paralgin forte-tabletter redder et minimum av nattesøvn.

Men det blir gryytidlig oppstandelse – og dermed lange dager innomhus, med inntak av døgnets Paralgin forte nummer to pluss 2 x reseptfri Paracet fram til leggetid.

Har funnet den best mulige sittestillingen i Godstolen i stua, noen skritt fra den åpne verandadøren der tidligsommeren gjør seg bemerket i dager som disse.

Håper å kunne oppdatere LM med en snutt om dagen – i stående stilling på mitt «kontor» for tiden:  Kjøkkenbenken med plass ryddet for min bærbare PC.

Eller for variasjonens skyld: I stua med PC på salongbordet. Eller i fanget. Datamaskiner er heldigvis ikke hva de engang var.

Red.

Views: 66

Gro Gudim Hallan til minne

(Publisert 25.05.23) (LM Arkivfoto) En trist nyhet i det nære denne morgenen: Gro Gudim Hallan er gått bort, 75 år gammel. Sammen med sin mann Knut Chr. Hallan kom hun til Son, med planer som skulle vise seg å bli en attraksjon.

Ja, de hadde med seg ikke bare planer, men innholdet i et unikt museum som de hadde rigget ned i Oslo. For emballasje- og handelsgjenstander – etablert allerede i 1911.

Ikke veldig lenge etterpå – i mai 2014 – kunne de åpne det som i Son ble hetende Hallanderiet. Etter en tid med målrettet jakt etter lokaler, hadde de vært så heldige å få overta den såkalte Elim-gården, et tidligere bedehus sentralt i Storgata.

I 2. etasje åpnet Gro Damesalongen, og i 1. etasje en avdeling med bakesaker i tillegg til de utallige gjenstander hun bestyrte sammen med Knut.

For soninger – særlig de «ekte», med slektsrøtter flere generasjoner tilbake – var dette en «innertier». I tillegg til de flere tusen gjenstander Gro og Knut Christian hadde med seg til Son, kom smilende soninger bærende med gjenstander fra tidligere lokal handelsvirksomhet og som virkelig spisset den museale profilen.

Allerede i den første sesongen hadde de 2000 besøkende på Hallanderiet, og det sto om museet i et utelandsk reisetidsskrift. Men det var et slit, og museet som sådant ble avviklet etter få sesonger.

Gro døde 18. mai etter en tids sykdom. Hun bisettes fra Bekkelaget kirke 2. juni. Hvil i fred, og takk for det du var og det du gjorde.

SVEIN-HARALD STRAND

 

 

Views: 239

DA DET BLE HERØYA I STEDET FOR SON

Fra en artikkel i Bastø-ferjenes magasin for en tid siden. Og gjett hvem som tilfeldigvis var blant de reisende fra Horten til Moss en dag magasinet lå framme. Sam Eydes barnebarn Stig Eyde, på vei hjem til Berg gård i Vestby! NEDENFOR: Forsiden på den aktuelle utgaven av magasinet.

Historien om Son som handels- og seilskuteby ble for en stor del skapt på grunnlag av beliggenhet og naturressurser. Utviklingen i moderne tid – som fiskerby, kunstnerby og sommer- og badeby – videreførte noe av dette, samtidig som båtbygging og foredling av havets ressurser lanserte industrielle trekk.

(Av Svein-H. Strand) (Fra LM 22.04.21 Republisert og endret, senest 24.05.23)

Enn om de «industrielle tilfeldighetene» hadde vært i et annet lune? For å si det sånn, vel vitende om at realiteter er en sterk iboende kraft for den slags tilfeldigheter. På 1920-tallet ville nemlig Aker i Oslo bygge et skipsverft på Laksa-landet (vestsiden av Sonsbukta/Sonskilen, red. anm.). Prosjektetet ble trolig lagt dødt av både økonomiske og andre grunner.

Men få nålevende vet at Norsk Hydro-gründeren Sam Eyde (bildet) planla å bygge fabrikken for det revolusjonerende produktet fullgjødsel på en eiendom like utenfor Son. Eyde hadde kjøpsopsjon på tomta i flere måneder, inntil planene ble skrinlagt.

Dette var noe som selv hans barnebarn, forretningsmannen og lokalpolitikeren Stig Eyde på Berg Gård i Vestby ikke kjente til da Lokalmagasinet.no presenterte saken for ham.

Opplysningene finnes i boka «Sonsprating», der Knut Ottesen har skrevet ned mange minner og historier fra sine unge dager. «Biemannen» – som han gjerne ble kalt på grunn av sine spesielle kunnskaper etter mangeårige virke som «hageprodusent» av prima honning – gikk bort for noen år siden.

Noe av det fascinerende med journalistisk arbeid er hvordan «det ene ofte fører til det andre». Som her.

For etter kort tid med research viste det seg at det arbeides med forprosjektet til en film om industrigiganten Sam Eyde. Kontakt er opprettet med initiativtaker og prosjektleder, forhåpentligvis til gjensidig nytte.

Følg med!

Views: 288

«Son på langs og tvers» – en kulturhistorisk vandring

LM-foto fra Son torg:  Svein-H. Strand

Opprinnelig var det meningen å skrive en kulturhistorisk vandring mellom to permer og gi den som gave til medlemmene i Soon og Omegns Vel. Men  fortellingen om vandringen la stadig på seg.

(Publisert 05.01.22) (Republisert 23.05.23) Så foreslo redaksjonskomiteens medlem Per Thornjørnsen at det skulle bli en bok.

Med seg i redaksjonskomiteen fikk han Ivar Gudmundsen (mestvitende om Son-historien, og redaktør av storverket Son Leksikon som kom ut i 2003), Anstein Spone og Knut Chr. Hallan.

De arbeidet med boka i to år før den i 2015 kunne lanseres og presenteres på Son Kro, der ikke et bord var ledig.

Viktige bidragsytere ellers: Tommy Braaen, Svein Søgnen, David McNish og Jan Erik Johansen.

I boka med 80 bilder fra før og nå tar de for seg strekningen fra Kugrava i sør (der Son Spa er) til Garntørka ved Skjæret i nord.

Noen «tverrforbindelser» måtte også med: Fjellstadbakken, Strandgata, Feierbakken og Skoleveien.

«GJELDSBRÅTAN»

For ikke å glemme Bråtenveien. «Gjeldsbråtan» som veien ble kalt på folkemunne. Dette var nemlig Sons første nybyggerfelt der folk stiftet gjeld med sikkerhet i bolig.

Boka beskrives som en hyggelig og upretensiøs vandring gjennom gammel og ny historie, ispedd anekdoter, og forvaltning av sentrale eiendommers sjel.

Boka, som ble trykket i 2000 eksemplarer, starter med diktet «Elsket og savnet», et fargerikt tilbakeblikk på livet i 1988, skrevet av soningen Rolf Jørgensen.

 

Views: 405

Smuglerrede får smuglermuseum?

Plakat fra utstilling i en del av kjellerarealet i Spinnerigården – om sider ved Son gjennom historien. (LM Arkivfoto)

(Fra LM 2004) (Republisert 23.05.23) Det er ikke tilfeldig at det er i Son det arbeides for å få et nasjonalt smuglermuseum. Det daværende ladestedet var en stor ”importhavn” under brennevinsforbudet som hersket fra desember 1916 til april 1927.

(Av Svein-H. Strand)

Vi kan forstå denne virksomheten eller ei, utfra datidens sosiale forhold, men noen ære for stedet er det ikke akkurat tale om å drysse over Son ved å oppette et slikt museum.

Faktum er at store deler av den voksne befolkningen i Son deltok direkte eller indirekte i ulovlighetene. Indirekte ved blant annet å gjemme spritkanner i husene sine.

Hetvinsforbud var det også, fra 1921 til 1923, og tørsten etter de sterke saker var minst like stor da som nå, selv om halve befolkningen i begynnelsen var for forbudet.

Grunnlaget for den omfattende smuglervirksomheten var derfor svært god – selv om faren for å bli tatt både på sjøen og på land var relativt stor. Men det var også fortjenesten for dem som fikk sakene velberget inn til det store markedet i Oslo via landeveien.

Store sjanser ble tatt: Det sies at smuglere i ro og fred losset kanne på kanne med smuglerbrennevin på brygga i Son. Et ukjent antall liter ble også håndtert over brygga i Kjøvangen nord for Son, og i bukter og viker andre steder langs Vestby-kysten.

Forfatteren Arthur Omre (1887-1967), som bodde i Son en tid, var med på denne trafikken. Han var stadig på flukt fra politiet, og ble omsider tatt, dømt og fengslet. Det er dette miljøet han skildrer i sin gjennombruddsroman ”Smuglere” som ble utgitt i 1935 og vakte oppsikt.

Mange omkom på sjøen etter forlis i forsøk på å komme unna tollerbåtene.

En folkeavstemming i 1919 viste at hele 62 prosent var for fortsatt forbud. Forbud mot brennevin og hetvin ble derfor stadfestet i lov av 16. september 1921. Hetvinsforbudet ble opphevet allerede i 1923. En ny folkeavstemming i oktober 1926 viste at flertallet, 56 prosent, nå var mot forbudet. Brennevinsforbudet ble derfor opphevet ved lov 15. april 1927.

Views: 57

Nyt plantene der de vokser!

(21.05.23)  Boka «Fjellflora» ble første gang utgitt såpass langt tilbake som i 1952. Siden har den for mange vært et fast følge på fjelltur. I juni 2021 kom den 14. utgaven ut på Museumsforlaget.

 

Her finner du navn, beskrivelser og akvarelltegninger av de 164 vanligste plantene i den norske fjellheimen.

Denne utgaven – på 176 sider i et praktisk fleksibind lommeformat – er oppdatert med hensyn til de forskjellige data. Dette spesielt når det gjelder latinske navn, utbredelse og oppdeling i underarter.

Boka er skrevet av en av Nordens fremste eksperter på fjellets planteliv, professor Olav Gjærevoll som var vår og verdens første miljøvernminister. Medforfatter er botaniker Reidar Jørgensen.

Kunstneren Dagny Tande Lid står bak de praktfulle akvarelltegningene av plantene.

Redaktør for boka er Inger Gjærevoll, datter av Olav Gjærevoll.

Lenke til bokas nettside: https://museumsforlaget.no/produkt/fjellflora/

(Tidligere publisert 29.06.21 – her litt endret.)

Views: 54