Kategoriarkiv: Kulturminner

Historisk, Kulturminner, Minner, Son sentrum

Ivar Gudmundsen til minne

(Publisert 02.02.25) Å skrive noe om Ivar Gudmundsen (bildet), som døde på Vestby sykehjem i fjor, er ikke lett – så mye som han var og hadde gjort for Son gjennom livet.

Det sagt, så er det bare å sette i gang med å tegne et best mulig portrett av en idealist som bygget hele sitt livsverk på tanker, planer og kommentarer. Om stedet han var så glad i – alt basert på både personlige holdninger og faglige kunnskaper om, ikke minst, bygnings og reguleringslovgivning.

At Son siden midten av 1960-tallet var blitt en del av Vestby kommune, var jo noe som både han og alle andre soninger måtte forholde seg til. Og selv ble han jo, etter en tid som ansatt i Oslo kommune, bygnings- og reguleringsjef i Ås kommune.

Til jobben pendlet han hver arbeidag. Med tog, naturlig nok, selv da han disponerte egen bil. Og hør: I en årrekke gikk han fra sin bolig i Son og opp til Sonsveien togstasjon.

I 1995 jobbet jeg noen måneder på informasjonskontoret i Ås kommune. Det ble sagt at Ivar var både dyktig og streng i sitt arbeid.

At det ble i nabokommunen var kke tilfeldig. Da dette kom på tale noen ganger da vi snakket sammen, ga han klart til kjenne at det ikke hadde passet. Ikke når han var så involvert i arbeidet med – og i – Soon og Omegns Vel.

Med vellet som plattform ble utallige forslag, pressemeldinger og uttalelser til kommunale utspill skapt. Topp viktige uttalelser måtte selvsagt stå med styret som avsender enten han var sekretær eller styreleder, noe han var i flere perioder.

Hva er det viktigste som står igjen etter ham i velarbeidet? Kanskje arbeidet med den store reguleringsplanen på 1970-tallet som han laget sammen med arkitekt Michael Batchelor. Husker jeg ikke feil, så ble forslaget deres vedtatt med få endringer.

Senere grunleggende viktige forslag til styringsdokumenter var ikke minst den nye reguleringsplanen for Son torg. En sak som åpnet for stor og bred offentlig debatt i lokalpressen. Her deltok menigmann på like linje med offentlige myndigheter, som kommunen, fylkeskommunen og Riksantikvaren.

Når det gjelder Son torg, så må ikke glemmes de antikvariske utgravninger der man bokstavelig talt gravde seg ned til 1600-tallet.

Ivar Gudmundsen avleverte da denne spisskommentaren: – Dette er Sons Pompeii!

Ved en anledning etter at Ivar var blitt pensjonist, sto Vestby sentrum i debatt-fokus, også i Son. Hva det konkrete temaet var, husker jeg ikke. Bare at Ivar ved en anledning ble oppfordret til å komme og se.

Svaret var: – Hva skal jeg i Vestby å gjøre?

Ja, han kunne litt av ironiens kunst også. Et paradoks må del vel da sies å være at det var i Vestby han arbeidet og gikk bort, nær 79 år gammel.

At også Son og omegn bør få et sykehjem, er et ønske mange soninger deler.

Takk for det store og utrolig viktige arbeidet du nedla på frivillighetens basis – i en periode sammen med din kjære Kari-Anne som gikk bort altfor tidlig – og hvil i fred.

Svein-Harald Strand

 

 

 

 

Views: 23

Bilde, Kulturminner, Son sentrum

Fire soningar utanfor Soon Manufaktur

(LM Arkivfoto) Fotograf ukjent.

(Frå LM 02.03.10) (Republisert 17.06.24) Her er eit fotografi frå miljøet ved Son torg på slutten av 1950-talet. Eit makalaust historisk dokument aom Reidar Johansen har forsynt oss med!

Men her og no ber vi om hjelp, for vi treng namna på dei fire mannfolka utanfor Per Chr. Strøm sitt Soon Manufaktur og Skredderverksted.

Det er rett nok ikkje rikt med detaljar i motivet, men her er noko udefinerbart som flyttar biletet eit stykke mot kunstfotografiet. Var det ikkje meint sånn, så blei i alle fall sånn.

ALT I ALT eit særs ekte snapshot som konserverer tidsånd og miljø i hjartet av gamle Son for evigheita. Karane er fint helgekledde der dei står og sit utanfor lokala til det som var eit rimeleg breidt lokalt tilbod.

Ja, her var det både manufaktur og skreddartenester å få. Inga stor krise om buksa eller jakka – eller heile dressen om så gale var – ikkje passa når du trengte den som mest!

Huset med tenester som vi i dag må langt bort for å få, er annekset til Spinnerigården. Eit hus blant fleire i Son sentrum som Gård-Guden har tatt heim til seg.

LITT AV SJØBODEN og den østre porten heilt til venstre. Den var i metall. Der tok handelshuset Aimar Hansen & Søn i Thornegården inn nyankomne vareparti som var lossa over dampskipskaia, eller som var komen etter landevegen.

Ein sykkel står lent mot ein enkel port i tre, inngang til den trange passasjen mellom dei to husa. Er det seint i mars eller tidleg i april? Dette er ikkje blant dei skarpaste av dei gamle fotografia vi har publisert, men det er nok skitne restar av vinteren vi ser heilt nede i venstre biletkant.

Så blei det ein liten artikkel som tekst til fotografiet tatt av ein ukjent. Det var det sanneleg verdt!

St.

Views: 86

Historisk, Kulturminner

Caspar Wessel fra Vestby – vår første matematiker – arbeidet hele livet som landmåler

Bildet viser det fredede kulturminnet Wesselstua i Vestby, der 13 barn i Wessel-familien vokste opp på 1700-tallet – blant dem den kjente dikteren Johan Herman Wessel. (Foto: Fra no.wikipedia)

(Fra Forskningspolitikk, nr. 2 i 2000). (Republisert 01.06.24) Noe bilde av Caspar Wessel har ikke vært å oppdrive,  og vi siterer fra no.wikipedia:

Det finnes ingen bevarte tegninger av beskjedne Caspar Wessel. Han liknet kanskje ikke så mye på broren Johan Herman (bildet). (Tegning: Wikimedia Commons)

 

SE OGSÅ artikkel i Wikipedia

 

Av Nils Voje Johansen

Caspar Wessel (1745-1818) regnes som Norges første matematiker. I en avhandling som ble lest i Det kgl. danske Videnskabernes Selskab i 1797, gav Wessel som førstemann en geometrisk tolkning av de komplekse tall. Hele sitt yrkesaktive liv arbeidet han imidlertid som landmåler.

De fleste forbinder Wessel-navnet med dikteren Johan Herman Wessel eller krigshelten Peter Wessel Tordenskiold. Den første var Caspar Wessels bror, den andre hans grandonkel. Caspar ble født i Vestby i Akershus. Den første undervisningen fikk han hjemme, før han i 1757 ble innskrevet ved katedralskolen i Christiania sammen med sine to eldre brødre, Johan Herman og Ole Christopher. Spesielt én lærer ser ut til å ha hatt stor betydning for unge Caspar. I voksen alder skrev han:

Jeg kom i 4de Lektie, som den gang havde til Lærer Magister Bartholin, der siden blev Sekretær i Missionskollegiet. Ham skylder jeg meget; uanmodet gav han mig fri privat Undervisning, og hjalp mig dessuden til at Lære Tegning.

I 1763 gikk turen til København Universitet, hvor han valgte matematikeren og astronomen Horrebow til veileder. Kanskje viser dette at han allerede da hadde en spesiell interesse for realfag.

Etter «anneneksamen» valgte Wessel imidlertid å studere jus, men ble snart opptatt med andre aktiviteter enn lovstudier.

Han tegner Landkort…

Opplysningstidens idealer hadde på denne tiden godt fotfeste i styrende kretser i København. Man ønsket å registrere, kartlegge og beskrive naturen og samfunnet. Til København var det på 1750-tallet hentet to tyske vitenskapsmenn for å heve naturfagenes stilling. Den ene ble professor i fysikk, mens den andre – Georg C. Oeder – ble bestyrer av den botaniske hage ved Amalienborg. Han fikk også i oppgave å utgi plansjeverket Flora Danica som skulle vise alle plantene i Majestetens regjeringsområde.

I årene 1755 til 1760 reiste Oeder i Norge, fra Lindesnes i sør til Mo i Rana i nord.

Ønsket om å beskrive omgivelsene førte til at man i 1762 startet en vitenskapelig oppmåling av Danmark og hertugdømmene for å lage en kartserie i målestokk 1:120.000. Det kgl. danske Videnskabernes Selskab ble satt til å bestyre oppmålingene. Allerede første året var Ole Christopher med som assistent. Da han i 1764 avanserte til landmåler, ansatte han sin bror Caspar som assistent.

Det var Caspar Wessel som skulle bli Selskabets faste karttegner. De fire kartene som dekker Sjælland tegnet han fra 1768 til 1772. Landmålerne var hver sommer ute og målte inn veier, bekker, skogsområder, kirker og ellers alt man ønsket å ha med på kartene. Caspar Wessel deltok i oppmålingene; om vinteren kontrollberegnet han målingene og tegnet sammen resultatene fra alle landmålerne. Målingene ble også sjekket mot nøyaktige trigonometriske og astronomiske målinger. Ikke rart dikterbroren skrev om ham:

Han tegner Landkort og leser Loven
Han er saa flittig som jeg er doven.

Det norske Selskab

Etter påske 1771 flyttet ekteparet Niels og Anna Catharina Juul til Læderstredet i København og åpnet et kaffe- og vinhus som snart ble stamsted for norske studenter. Nordmennene utviklet sine møter til aftener hvor man møttes, drakk punsj og leste dikt.

Den 30. april 1774, samtidig med at Juuls kafé flyttet til Sværtegade, bestemte man seg for å formalisere møtene og dannet Det norske Selskab. Ole Gierløw Meyer var stifter og Johan Wibe sekretær. Så vidt vi vet skrev ikke Caspar Wessel noe som ble framført ved slike sammenkomster, men han var likevel en hyppig gjest, og tilbød sine venner jobb som landmålingsassistenter. Sommeren 1775 var Johan Wibe med Caspar Wessel som assistent. Dagen før avreise skrev han i Verse-Protokollen:

Jeg er en Landmaaler af den profession,
Som man Assistent monne kalde;
I liflige Fyen der er min Station,
Saa underlig Lodden mon falde!
Jeg reyser derhen
Med Caspar min Ven;
Men I miste tvende Udvalde.

Til Oldenburg

I 1778 tok Wessel sin juridiske eksamen, men han forble ved oppmålingen og fikk året etter ansvaret for de trigonometriske oppmålingene på Jylland og i hertugdømmene. I tillegg til selve trekantmålingene, skulle han også gjøre astronomiske observasjoner til kontroll av målingene. Stillingen som trigonometrisk oppmåler var den viktigste og mest betrodde innen landmålingen.

Høsten 1781 ble Wessel spurt om han ville reise til Oldenburg for å utføre trekantmålingene der. Georg C. Oeder var nå Landvogt i Oldenburg. Etter at forhandlingene var avsluttet i desember 1781 kunne lederen for oppmålingene i Danmark, Thomas Bugge, skrive til Oeder og meddele at Wessel var villig til å komme. I brevet finner vi en beskrivelse av Caspar Wessel:

Han er en mann av middels lengde, mager og med svart hårfarge. Ansiktet hans bærer preg av grundig tenking, og har de alvorlige trekkene som en mann som ofte driver med observasjoner og regning må avfinne seg med. … Han er beskjeden og har ikke høye tanker om sin egen innsikt og sitt arbeide, og er i stand til – også når han framlegger virkelige mesterstykker som rommer flid, kunst og innsikt – å fortelle Dem at det ikke duger til særlig meget.

Wessels dyktighet og arbeidsiver gjorde at han snart vant Oeders anerkjennelse og vennskap. Til tross for hyppig sykdom og sengeleie som Wessel og Oeder mente skyldtes fjerdedagsfeber (malaria), ble målingene gjennomført i løpet av tre år. I dag finnes det en plakett i Slottsparken i Oldenburg til minne om landmåleren Caspar Wessel.

Matematikeren

Wessel hadde i 1780 giftet seg, men ekteskapet ser ikke ut til å ha vært vellykket. Tilbake i København sommeren 1785 søkte han om separasjon fra sin kone mot å betale henne vel 50 prosent av lønnen. Som et resultat av dette flyttet han i 1786 til Jylland hvor det var billigere å bo.

Landmålingsjournalen for 1787 er spesielt interessant fordi Wessel der innfører det komplekse plan for å beskrive linjestykker i planet. De «umulige» tallene som inneholdt kvadratroten av negative tall, blir her for første gang gitt en geometrisk tolkning.

Tall kan oppfattes som liggende i et tallplan, ikke bare langs en linje slik de vanlige tallene gjør. Det er en videreutvikling av disse idéene vi finner i hans avhandling fra 1797. I mellomtiden hadde Wessels navn vært fremme i debatten om opprettelsen av et universitet i Norge. På 1790-tallet var dette et sterkt norsk krav.

I en artikkel Christen Pram skrev i tidsskriftet Minerva, nevner han Caspar Wessel som en mulig professor, uten tvil i matematikk. Wessels renommé som matematiker kan altså ikke ha vært ubetydelig. Da hans avhandling kom på trykk i 1799, ser den imidlertid ikke ut til å ha blitt viet nevneverdig oppmerksomhet.

Æres den som æres bør

I 1805 gikk Wessel av med pensjon. Til tross for dette tok han ofte på seg beregningsoppgaver knyttet til landmålingen. Det siste arbeidet utførte han i 1815; samme år mottok han Dannebrogordenen for sin store innsats innen landmålingen. Ordenen fulgte ham til graven da han den 29.mars 1818 ble gravlagt i København. Det skulle drøye 75 år til før artikkelen hans ble (gjen)oppdaget og den rettmessige ære ble Caspar Wessel til del.

Nils Voje Johansen er universitetslektor ved Matematisk institutt UiO. Han har sammen med Bodil Branner nylig utgitt boken «Caspar Wessel – On the Analytical Representation of Direction»

Det komplekse plan

Utgangspunktet for Wessels avhandling var at han søkte en regnemåte for rette linjestykker. Han ønsket blant annet å muliplisere linjestykker. Til det laget han en definisjon som kort kan skisseres på følgende måte: Tenk deg to linjestykker A og B som begge starter i origo på et aksekors (fig). Linjestykket A har lengde LA=2 og avviker vinkelen vA=30° fra førsteaksen. For linjestykket B har vi de tilsvarende størrelsene LB=3 og vB=75°. Resultatet av multiplikasjonen blir et nytt linjestykke C som starter i origo, har lengde LC og avviker vinkelen vC fra førsteaksen. Linjestykket C kan etter Wessels definisjon bestemmes ved at:

LC = LA . LB = 2 . 3 = 6
vC = vA + vB = 30°+75° = 105°

Det overraskende kommer når en f.eks. bruker definisjonen på to linjestykker som peker rett opp fra origo og har lengde lik 1. Disse linjestykkene kalte Wessel ε. Når han ganget sammen ε·ε fant han at det nye linjestykket hadde lengde 1·1=1, og vinkelen som hørte til var 90°+90°=180°. Altså pekte det bakover langs førsteaksen. Det betyr at linjestykket svarer til tallet -1. Wessel hadde funnet at ε·ε=-1,  eller ε=√-1. Han hadde laget et geometrisk bilde av kvadratroten til negative tall (imaginære tall). De kunne framstilles som liggende på en akse som stod vinkelrett på den vanlige tallaksen. Disse to aksene spenner ut et tallplan – det såkalte komplekse plan.

Figur 8 Det komplekse plan

Artikkelen er publisert i Forskningspolitikk nr. 2/2000. Forskningspolitikk utgis av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), og er et fagblad om forskningspolitiske spørsmål som kommer ut fire ganger i året. Henvendelser kan rettes til redaksjonens e-postadresse, fpol@nifu.no.

[Forskningspolitikk 2/2000] [Forrige artikkel] [Neste artikkel] [Forrige nummer] [Neste nummer]

Views: 140

Historisk, Kulturminner, Maritimt

Første «dampen» kom til Son i 1855

Illustrasjon: Maleri av Dørnberger – et av hans flotte vintermotiver, fra 1888. Og er også dette med motiv fra Son? Ja og nei. «Dampen» har han nok – fra ståsted nedenfor sitt atelier i Strandgata – plassert i Sonskilen, og så med kunstnerisk frihet flyttet landskapet i bakgrunnen så det passet i komposisjonen.

Det var en samferdselshistorisk milepæl da rutetrafikken med dampskip erobret Oslofjorden i 1850-årene.

Av Svein-H. Strand

Dampskipstrafikken over Son startet i 1855, men det finnes dessverre lite historisk materiale fra virksomheten de første årene.

Vi må anta at det ikke var noe stort omfang på trafikken, og at den interne trafikk i fjorden var preget av både seil og damp i en overgangsperiode.

(Fra LM 27.11.21) (Republisert 27.05.24)

Et vendepunkt rent profesjonelt var opprettelsen av rederiet A/S Alpha i Moss 15. september 1892.

MOSS-CHRISTIANIA

Rederiet betjente ruten Moss–Christiania, med flere anløp underveis, og fikk sjøsattsin første D/S ”Alpha” i  1883. Ordinær rutegående trafikk startet i juli samme år.

I likhet med de to neste ”Alpha”-båtene, og det senere søsterskipet ”Beta”, befordret den første både passasjerer og gods. Det var en damplekter i stål, og kunne ta 30 passasjerer og cirka 60 tonn last.

Snapshot med glade, sommerkledde passasjerer ombord i DS «Alfa 1» ved dampskipsbrygga i Son. År og fotograf ukjent. (LM Arkivfoto)

 

«

 

 

 

 

Den siste ”Alpha” seilte i rute på Oslo helt til 1940, da den ble solgt til Oslo kommune etter 35 års tjeneste.

HVA ELLA WIGER FORTALTE

Jeg intervjuet en gang Ella Wiger fra Kongshavn på Nordre Jeløy. Hun fortalte at hun var en av de første passasjerene som reiste med rederiets dampskip i Oslofjorden.

I 1973, da jeg intervjuet henne som journalist Moss Dagblad, var hun 88 år og en av de to eldste fastboende på Nordre Jeløy.

– Jeg var seks år gammel da jeg reiste med ”dampen” for første gang. Så det må havært i 1892, med D/S ”Alpha”, fortalte hun.

Men det var nok året etter, for den båten ble ikke levert fra verftet i Fredrikstad før i februar 1883, vet jeg nå.

– Skipet ankret og tok opp passasjerer og gods til og fra Son ute på Skatet, (ved grunnestakene ytterst i Sonskilen, min anmerkning) fortalte Ella Wiger.

Slik ble Son betjent i rundt sju år. Det var nemlig først i 1909 at dampskipsbrygga ved Son torg ble tatt i bruk.

(Øvrige kilder: Borreminne 1992: ”Bastøferge-selskapet 100 år”; Per Schulstad: ”Trekk av lokalfartens historie i Oslofjorden”; Soon og Omegns Vel, 1979: ”Sider fra Soon”; Bjørn Linnestad: ”Vestby og skutene”, Vestby Historielag, 1988.

Slik tilfellet er med de øvrige historiske artikler i Lokalmagasinet, vil denne artikkelen bli endret etter behov. Vi tar imot bidrag fra alle som har opplysninger å gi, muntlig eller skriftlig. Alle kilder som vi bruker opplysninger fra, vil bli kreditert. La oss også høre fra dere som vet om noen som vet noe!

RELATERTE ARTIKLER: www-bib.hive.no
www-bib.hive.no

 

(Opprinnelig publisert i 2003.)

 

Views: 1085

Kulturminner, Musikkorps

2012: Soon Etter Frokost feirer sine ti år med jazzparade

Bildet som i 2012 ble brukt som illustrasjon til denne jubileumssaken om Soon Etter Frokost ville ikke være med på tidsreisen til 2024 for republisering. Så da valgte vi dette. Ingen dårlig reserve! Og det lukter 17. mai lang vei, ikke sant? (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

(Fra LM 25.05.12) (Republisert 13.05.24) (Av Nina Strand) Sons særegne musikkorps Soon Etter Frokost fyller ti år, og i den forbindelse har korpset lagt opp til en del begivenheter gjennom året. Da korpset ser som en av sine hovedoppgaver å spille i gater og streder ved royale  begivenheter rundt om i Europa, kom det i anledning 10 års-markeringen 2. mars i år blant annet en  gratulasjonshilsen fra SLOTTET. Ellers står det mange oppgaver på årslista, stort sett innebærer de å lage liv og røre i Son og tilstøtende strøk.

Det jubilanten gjerne vil skape noe blest om nå, er en av sommerens store begivenheter i Son: JAZZPARADE  9. juni. Her er det innbedt følgende gjester fra kulturlivet i nærmiljøet og venner fra andre kanter av landet:

♦ Såner Skolekors med drillgruppe
♦ Frem Fra Glemselen med teatergruppen Bifrost fra Hølen
♦ Vestby og Ås Janitsjar
♦ Soon Blandede Kor
♦ De Uinvitertes Forbund fra Trondheim  (selskapsgruppe som reiser rundt på royale og høytidelige sammenkomster i Europa).

Programmet for dagen ser slik ut:

12:00 Paraden tar utgangspunkt i Stenløkka i Son hvor det vil bli noe underholdning fra hver av grupperingene.

13:00 Avmarsj, vi paraderer ned til Son og langs Storgata, rundt på torget og over til Kiwi-torget og til bake til Glenneparken hvor vi avholder småkonserter fra alle grupperingene i paraden.

13:30-15.15 Konsert med 20 min. spilling/opptreden fra hver av ekvipasjene – som avsluttes med et felles musikknummer. Her vil Sons tidligere Kultursjef Birger Hekkelstrand være konferansier.

 

Views: 37

Historisk, Kulturminner, Samferdsel

VED SVENSKEGRENSEN – FOR 90 ÅR SIDEN

My grandfather took this photo. The photo and the copyright remains in the family. (Lklundin på Wikipedia)

(Publisert 18.04.24) Dette bildet er fra 1934 – ikke langt fra Kornsjø, siste jernbanestasjon på norsk side. Men denne danske karen og hans følgesvenn i den andre motorsykkelen er ennå i Sverige, som vi forstår av skiltet foran grensebrua de skal over.

Stasjonsbygningen på Kornsjø – et praktbygg som var siste betjente stasjon på Østfoldbanen. (Foto: Fra wikpedia)

Kornsjø er et tettsted i Enningdalen i Halden kommune, ved grensen til Sverige. Stedet ligger ved Nordre Kornsjø, 141 moh.

Det er ca 400 husstander som har postnummer 1796 Kornsjø, og dette inkluderer grenda Prestebakke.

I lokalene etter den nedlagte Kornsjø stasjon er nå et av Norges største modelljernbaneanlegg under oppbygging.

Gammelt bilde fra området ved Kornsjø stasjon. (Foto fra Norsk Jernbanemuseum) (Fotograf ukjent)

Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Kornsjø stasjon til Oslo S er det 169,20 km.

Stasjonbygningen ligger 1,0 km fra grensen – men signalteknisk strekker stasjonsområdet seg inn i Sverige. Norske signaler på svensk side, altså. Så vet vi det.

St.

 

Views: 58

Historisk, Industri, Kulturminner

Hadde landets siste private meieri

Soon Meieri ble opprettet på slutten av 1800-tallet, og det var landets siste privatdrevne meieri da driften i Meierigården (bildet) ble avviklet i 1960. Men selve butikken med diverse meieriprodukter ble drevet helt til 1978. I dag huser gården Galleri Soon.

 

 

 

 

 

 

 (Fra LM 10.11.23) (Republisert 12.04.24) (Av Svein-H. Strand) Det var på slutten av 1800-tallet at Hilma Grønbeck opprettet og drev meieriutsalg i Son. Virksomheten ble overtatt av sjømann Bertinius A. Lie, muligens i 1890, og han utvidet i 1924 med et tilbygg.

I 1905 ble det levert 130.00 kilo melk. Meieriet begynte da også å produsere litt smør og ost.

SØNNEN ALF LIE  overtok så Soon Meieri i 1937. Det ble nå tatt imot 500.000 kilo melk i året fra 20-30-bønder, og meieriet ble enda mer påkostet.

Sammen med kona Kari, opprinnelig fra Hølen, drev Alf Lie meierivirksomhet med tilhørende butikk fram til 1960.

Butikken med diverse meieriprodukter drev de to helt til 1978.

I 2. etasje i Meierigården holdt også Son Telegraf og telefon til – fra 1867 og helt fram til automatiseringen kom i 1975.

I denne gården fra 1700-tallet, tidligere kalt Iversgården, er det altså mye historie!

NAVNET IVERSGÅRDEN fikk den etter en storskipper, Henrik Iversen, som var eier i noen år på 1800-tallet. Han var farfar til båtkonstruktøren Jac. M. Iversen, som drev stort med båtbygging i Son – og senere i Sverige, etter at han emigrerte dit. 

Kilde for historiske data: Soon og Omegns Vel/Soon Leksikon. > Vestby Landbrukslag: Levende bygd gjennom 100 år.

Views: 104

Bilde på bilde, Historisk, Kulturminner, Næringsliv, Son sentrum, Stedsutvikling

Telesentralen VAR SENTRAL!

(Fra Herison.no juni 2016) (Republisert 26.02.24)

LES OGSÅ: Da Solveig (90) fikk Hallanderiets Ærespris.
Og Hallanderiet åpnet med sus, inkludert tildeling av første ærespris, der Sonja Nyland fikk sitt diplom for medlemskap i De flyvende Hollendere.

Den stolte prismottaker Jorun Johnsrud viser sitt diplom sammen med en nesten like kry ordfører Tom Anders Ludvigsen. Men så er de også gamle kjenninger fra bridge-bordet.

Det var ikke bare-bare å jobbe på Telegraf- og telefon-sentralen – DEN sentrale institusjon i Son fram til nedleggelsen i 1975, da automatikken kom.

De mange frammøtte på Hallanderiets begrensede uteareal fikk høre både interessante taler og artige historier knyttet til den spesielle arbeidspassen. Historiene ble framført av både hovedpersonene og andre i dagens andre lokale kulturhendelse på museale føtter. Her er det Knut Chr. Hallan som får fart på smilebåndene.

TEKST OG FOTO: Svein-H. Strand 

Ålesund-jenta Jorun Blindheim Johnsrud (78) jobbet der i 20 år etter at hun kom til Son og traff sin ekte soning, Frank Johnsrud. Jorun var blant de sju-åtte damene som delte på den døgnkontinuerlige skiftordningen.

Ikke sjelden ble det dobbeltskift, som «sovende nattevakt» på arbeidsplassen i Meierigården, der Galleri Soon nå holder til.

For dette fikk hun 21. juni 2016, som den tredje – alle kvinner – Hallanderiets Ærespris med diplom utdelt av ordfører Tom Anders Ludvigsen.


Knut Chr. Hallan benyttet anledningen til å fortelle at æresprisvinneren var blant de aller første som kom med lokale gjenstander da det tidligere Norsk Emballasjemuseum i Oslo etablerte seg i Son og spisset konseptet med gjenstander fra lokale foretak. Her holder han et historisk verdifullt bilde fra telesentralen i Meierigården. T.v. Nelly Dolonen Jacobsen som også jobbet på sentralen i mange år.

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 21.05.16

Views: 47

Historisk, Kulturminner, Næringsliv, Seilskuter

Skuta er fra ca 1650 – tømmeret mye eldre!

(Fra LM 15.02.2012) (Republisert 25.02.24) (Reporter Svein-H. Strand) Aldersmålingene er klare – og Hollenderstaden Son blir en attraksjon rikere: Skuta som er avdekket i strandkanten på Laksa er fra ca 1650 – og tømmeret den er bygget av, er enda eldre: Det er hugget i Norge på begynnelsen av 1500-tallet! Hva som skal gjøres med funnet er ennå ikke klart, men skipsfunn (vrak, vrakdeler, last) er automatisk fredet etter Kulturminneloven.

På bildet som er tatt ved seilskutevraket for to år siden forklarer den nå avdøde Arne R. Johansen hvordan man bygget trebåter i hans dager som båtbygger ved Soon slip og Baatbyggeri. Driftsbestyrer ved Laksa gård, Roy Tore Svartholt, følger ivrig med. (FOTO: Reidar Johansen)

– Jørgen Johannessen fra Sjøfartsmuseet ringte meg nettopp og overbrakte det glade budskap.

Det forteller en opprømt varsler av funnet, Sons lokale skipshistoriker Reidar Johansen til Lokalmagasinet.no.

– Johannessen forklarte at det manglet noen av de ytterste årringene, slik at vraket er noen år yngre enn 1650, men ikke mye. Litt uvanlig med spanter i furu, men det var det. Det lukta feit, fin furu da vi skar i det! Tømmeret er hugget i Norge på begynnelsen av 1500-tallet. Her har vi med et skutevrak fra den første seilskutetiden i Son å gjøre, sier Reidar Johansen og smiler fra øre til øre.

Den gledelige meldingen er desto større for varsleren fordi han selv mente vraket ikke var eldre enn fra 1800-tallet.

Views: 58

Historisk, Kulturminner

«Det årnær seg nok!”

Alex Johannesen, innehaver av Klubben Soon, på jobb. (LM Arkivfoto/digitaltmuseum.no)

(Fra LM mars 2004) (Republisert 04.02.24) Hvem kommer til å kjøpe og drive Klubben i Son? Ja, mange er spente, og ikke uten grunn. Med Alex Johannessen er det en institusjon i det tidligere ladestedet som takker for seg på restaurant-fronten. Når eiendommen er kommet vel over på andre hender.  

Etter en lang ferie, det har han ikke hatt siden 1988, håper han å ha staket ut veien videre. Men fra Son flytter Alex helst ikke. Han føler seg som soning så godt som noen innfødt. Det ”årnær” seg nok!

Da Fredrikstad-gutten Alex Johannessen kom til Son for å drive Klubben, som han hadde fått leie av Soon Seilforening, var myndighetsalderen i Norge 20 år. Den faglærte kokken Alex var blitt myndig noen måneder i forveien.

Da kommunestyret behandlet søknaden om skjenkebevilling – for øl og vin, som var de aktuelle drikkevarene å søke om for de fleste den gang – stilte Kr.F.s Olga Lervik spørsmål om søkeren kanskje ikke var vel ung.

– Hvor mye eldre enn myndighetsalder bør en søker være da? repliserte Jørgen Schau (Ap). Etter lett humring i salen ble søknaden innvilget.

St. 

Views: 47

Historisk, Kulturminner

Kunstnerliv i Paris: Trange kår, kostbare kafévaner

Dørnberger – selvportrett fra 1907. I privat eie.

(Fra LM januar 2004) (Republisert 29.01.24) De hadde trange kår, men kostbare kafévaner, mange av de unge, lovende kunstnerne i Paris før århundreskiftet. Det norske talentet Carl Dørnberger var ikke noe unntak.

Av Svein-H. Strand

Han var snarere prototypen på den fattige kunststudent som med nød og neppe klarte å opprettholde livet, langt hjemmefra. Men Dørnberger prøvde å gjøre  det beste ut av situasjonen – og viste at han hadde både næringsvett og betydelig oppfinnsomhet.

Bare 19 år gammel kom han i 1883 til storbyen for å studere ved Academie Julian. Han ble tidlig bestevenn med den jevnaldrende finske maleren Axel Gallén, som også var kjent under navnet Gallén-Kallela. De to holdt sammen i tykt og tynt – ikke minst på rangel i boulevardenes mange skjenkesteder.

Sitt utsvevende natteliv til tross, så var de svært arbeidssomme begge to, og tok gjerne veien rett til atelieret om morgenen etter en lang natts fest.

Men en av sammenkomstene må ha vært noe utenom det vanlige.  Den siste skål ble ikke utvekslet selv da natten gikk over i en ny dag. Noen falt nok av etter hvert, men det ble faktisk ettermiddag før Dørnberger og Gallén bega seg på hjemvei.

FORVIRRET HANEN

Retretten foregikk ikke særlig lydløst. I nabolaget der de to kunststudentene bodde, fantes en myndig og samvittighetsfull utegående hane. Utallige ganger hadde den sett og hørt de to ranglefantene dra segstøyende forbi, mens den selv var i ferd med å utføre dagens vekkeplikter.

Men Dørnberger og Gallén i farta midt på blanke ettermiddagen! Det var noe som satte hanen i den aller største forvirring. Den vugget urolig fram og tilbake og lot vekselvis venstre og høyre bein henge i lufta noen sekunder, mens den jaaamret ut sine frustrasjoner.

Til slutt kom hanen til den slutningen at disse signalene på morgenstemning i gaten, ja de var virkelig altfor sterke til at de helt kunne overses. Dermed satte den i å gale av full kraft!

Og vi må tro at Dørnberger og Gallén fikk seg enda en god latterkule, før de henga seg til alvoret ved staffeliene. Skjønt:  Kanskje var det heller sengen skrittene ble styrt mot denne dagen?

Kunstmaler Karl Dørnerger røyker pipe og tar seg et glass med noe godt. (LM Arkivfoto)

Nattelivet kostet, og kaféregningene gikk mer enn én gang på bekostning av penger til fast føde neste dag.

Med andre ord: De hadde ikke alltid penger til frokost. Men de hadde så absolutt næringsvett, og var ikke redde for å improvisere en morgenkonsert dersom den finansielle status tilsa det.

Etter evne foredro de så noen glade viser – på norsk eller fransk – for parisiere på vei til arbeidet.

På en slik morgenkonsert, fortelles det, klarte de å få inn opptil 30 francs. Det var en hyggelig slump penger på den tiden, så publikum må ha vært godt fornøyde.

BØNNEBREVET SOM VIRKET

Men selv konsertinntektene strakk ikke alltid til når kafélivet skulle finansieres. Så ble det å ty til bønnebrev hjem.

– Men fra familiene kom det bare formaninger og gudsord i retur, som Bjørn Linnestad skriver i sin Dørnberger-bok.

Til slutt ble fortvilelsen så stor at Dørnberger lot all skam fare. Han sendte hjem et brev hvor han tegnet et overmåte dystert bilde av situasjonen. Han led angivelig av hungertyfus – og med hjernebetennelse på toppen av det hele! Økonomisk nødhjelp var derfor helt påkrevet…

En forskrekket familie kunne vanskelig gjøre annet enn å sende penger i all hast.

Det hører med til historien at Dørnberger signerte brevet med navnet til en legevenn. Slik fikk den alvorlige diagnosen et skinn av ekthet.

For sikkerhets skyld var legens forbønn skrevet på et ark hvor sykehusets navn var påtrykt. Det gjorde nok utslaget hos familien Gallén i Finland og mor Dørnberger i Norge.

Oppfinnsomheten ga faktisk så stort utbytte at de to vennene ”levde som millionærer til utpå vårparten”, for å bruke Linnestads ord.

UTELIGGING GA LUKSUSMIDDAG

Å  knipe inn på losjiutgiftene var et annet grep som finansierte kafélivet. Om våren flyttet de ganske enkelt utendørs i noen uker.

I parker og under Seinens broer gjorde de det beste ut av tilværelsen, sammen med byens faste uteliggere. Ikke så rart da at de unte seg en luksusmiddag eller to på en av byens absolutt beste spisesteder når utendørssesongen var over.

Men forståelig nok, så kunne ikke belønnelsens avnyting starte før de hadde gjennomgått en grundig fysisk renselse.

CHRISTIAN SKREDSVIG «RAPPORTERTE»

En av de beste kildene til å forstå norske kunstneres liv i Paris på denne tiden, er maleren Christian Skredsvig som flittig observerte og hørte både det ene og det andre under sitt eget studieopphold i metropolen.

I sin selvbiografiske roman ”Møllerens sønn” beskriver Skredsvig de to unge kunstnerne på en måte som både utfyller og – på sin måte – oppsummerer det som her er skrevet:

«De gik på livet med krum hals, hidset hverandre ved gjensidig beundring og søkte eventyr av resikableste art, land” Takanan og Dörner var muskuløse som unge brytere og lignet hverandre i miner og manerer og korte mørke mustascher.seknægter fra trediveårskrigen.

Men de var også intelligente, flittige og tok sine studier alvorligt. De såes aldrig i Montmartrekvarteret eller blandt landsmænd. Og Dörner hadde glemt sit norske morsmål, talte svensk-finsk. Takanan bandte på norsk.

Det lystige pariserliv var dem vel forunt. Senere kom alvorligere tider i rikt monn for begge ”landseknægter”.

LES OGSÅ:

DØRNBERGER: MALER OG MUSKETÉR: https://lokalmagasinet.no/?p=21572

Views: 147

Kulturminner

Garntørka-tiltak: Var søknadspliktig likevel

(Fra LM 27.02.12) (Republisert 17.01.24) Igjen har det skjedd: Private anleggstiltak som gir varige endringer i miljøet er utført uten tilfredsstillende prosess. Nå gjelder det en rekke tiltak som Sonskilen Båthavn AS i fjor høst gjennomførte på og rundt garntørka i Sonskilen. Alt basert på uformelle samtaler og e-poster. (Reporter Svein-H. Strand) BILDET: Noen hadde også snakket med en politiker, Høyres Pål Engeseth, leder i plan- og miljøutvalget. (LM Arkivfoto)

Etter at Laksa Velforening grep inn, kom en rekke myndighetspersoner i rådhuset til at tiltakene likevel, sitat: «samlet er så omfattende at de faller inn under plan- og bygningslovens kapittel om søknadsplikt.»

♦ Forholdet er summarisk nevnt i velforeningens uttalelse til reguleringsendringer for deler av Sonskilen. Uttalelsen er gjengitt i sin helhet i Lokalmagasinet.no og er blitt lagt mye merke til.

♦ LM har fått innsyn i dokumenter som viser at det nå er gitt frist til 31. januar i år med å sende en formell søknad i etterkant – for ombygging av garntørka og utskifting og flytting av brygger/molo. Med tiltak som forlengst er gjennomført, kan dette være en ren formalitet.

Tiltakene ble varslet til kommunen på e-post 25. oktober i fjor og satt i gang bare to dager senere.

VELFORENINGEN AKSJONERER

Velforeningen sendte et langt brev til bygningssjef Hans Chr. Fæste den 25. november, men hadde da allerede hatt uformell kontakt i rådhuset med spørsmål om dette ikke var søknadspliktige tiltak.

♦ 14. november sender nemlig rådmannens spesialrådgiver Roald Haugberg en e-post til velforeningens leder Bente Heuch der «alt som er» av rådhusets administrative myndighetspersoner i slike saker får kopi av brev til juridisk konsulent Nils Anders Søyland i rådmannens stab, plansjef Lars Grimsgaard og bygningssjef Hans Chr. Fæste

Kopi går også til havnesjef Roger Finstad på Son havnekontor og daglig leder Tor Gundersen i Sonskilen Båthavn AS.

♦ Haugberg viser her først til, sitat «samtale med plansjef Lars Grimsgaard om hvor vidt den nye bryggen ved Gælja er søknadspliktig eller ikke.» E-posten fortsetter:

«Nedenstående melding er så vidt jeg er kjent med, akseptert av bygningssjefen som søknadsfri utskiftning av eksisterende molo som skal flyttes inn i opptaksområdet og benyttes som bukserplass (eller kasseres).» Og videre:

«Eventuell videre diskusjon om saken må tas direkte med bygningsavdelingen. Havnesjefen, Søyland og jeg har uttalt oss kun om at løsningen er innenfor aktuell plansituasjon (godkjent kommunedelplan og bryggepremissene for denne) og ikke i strid med havneloven samt at saken må meldes til bygingsavdelingen.»

♦ Neste dokument i saken er et brev fra bygningssjefen til Son Båthavn AS datert, 30. november. Det er her det kommer beskjed om at tiltakene likevel er søknadspliktige, og at en fullstendig søknad må være sendt innen 31. januar 2012.

♦ – En søknad om godkjenning i ettertid skal forestås av et firma som enten er sentralt godkjent eller som kan godkjennes av kommunen etter søknad om lokal ansvarsrett, understrekes det i brevet fra bygningssjefen.

– HEI HANS CHRISTIAN

Siste dokument er datert 4. desember. Noen har nemlig også snakket med en politiker, nemlig Pål Engeseth (H), leder i plan- og miljøutvalget. Engeseth skriver til bygningssjefen, sitat:«Hei Hans Christian. Regner med at du kan orientere litt om denne saken i forbindelse med 1. gangs behandligen av reguleringsplanen. For meg ser det ut som en har glodkjent på e-post et tiltak som er søkepliktig og det kan jo ikke være rett. Antar at du kan komme med en bedre forklaring.»

Views: 108

Historisk, Kulturminner

Fant opp ny birøktmetode

Honning fra Sons-bier. Men neppe sånn som «Bie-mannen» i Feierbakken laget den. (LM Arkivfoto)

(Fra LM 10.10.08) (Republisert og litt endret 05.01.24) (Av Svein-H. Strand) Knut Ottersen fant opp en ny metode for mer effektiv birøkt, KOS-metoden. Han har gitt ut to bøker på eget forlag. Og han tok seg engang fram med kano fra Hølenselva og helt til Vansjø i Moss!

TILFØYD 28.01.2009: Ottersen ble på slutten av 2008 pleietrengende og pasient på Vestby sykehjem, der han senere døde.

Knut Ottersen – soning i fjerde generasjon. Trolig en av de siste i landet som hadde vært såkalt sjølhjulpen gjennom et helt ungdoms- og voksenliv fram til pensjonisttid.(Foto: Sturla Strand)

 

Søndag 12. oktober 2008 ble han 90 år, og mange soninger har forlengst forstått at vi snakker om han Knut Ottersen. «Biemannen.» I det høyreiste hvite huset på toppen av Feierbakken.

Det litt mistenkelige huset i Feierbakken 12, som i det riktige måneskinn – sett borte fra meg – likner en illustrasjon på omslaget til en av barndommens bøker: Om de unge detektivene Hardy-guttene. Stille og hemmelighetsfullt. Veldig!

Rare greier det med hus, i alle fall gamle hus. De står liksom og forteller om seg sjøl, sånn er jeg og sånn er jeg.

Og tenk der bor ikke Knut mer! I tre år nå har han bodd på Stenløkka bo- og servicesenter. Og i Feierbakken 12 har han ikke vært siden han flytta til Stenløkka da balansen begynte å svikte og han ikke lenger kom seg rundt omkring. Blant anna for å levere kilo-enheter med honning som soninger hadde bestilt.

EN DJEVELSK GOD HONNING

Det var forresten en djevelsk god honning han fikk til ute i hagen sin – og andre steder i Son der han hadde kuber utplassert, rundt 80 stykker på det meste. Og et stort Norgesglass eller tre gikk unna skummelt fort i en familie på fire. Veldig dumt, for det var lenge, altfor lenge, til «Biemannen» kunne levere igjen – og en nedtur å måtte begynne med norsk «kjøpeshonning» igjen.

Knut mista faren da han var 15 år gammel, og måtte forsørge ei mor og ei søster. Siden var han det som vel i dag kunne kalles frilanser, sånn at flere forsto det. Men egentlig ikke dét heller, for en frilanser er jo en som tar på seg oppdrag.

 LÅNTE 500 KRONER AV SON KOMMUNE

Knut kaller det ikke noe spesielt. Han klarte seg sjøl, punktum. Aldri måtte han til fattigkassa.

Men som purung søkte han og fikk et lån på 500 kroner fra Son kommune. Sånn at han kunne klare seg fram til de første inntektene kom da han starta med snekkervirksomhet. Blant anna med å lage bikuber både for andre og for seg sjøl.

Så sånn var dét. Knut klarte seg – ikke minst fordi det var enda mer til næring og sjølberging som gikk for seg i Feierbakken 12 og andre steder innafor grensene til lilleputtbyen.

Han trivdes greit i leiligheita si på Stenløkka, når´n først måtte være der, og han gledet seg til 90 års- dagen og å få besøk av slektniner og bekjente!

Den første blomsten hadde Lokalmagasinet.no med, og han tok den glad imot.

Views: 51

Kulturminner

Odd Toralf Holter: Fiskeren ved elven

Ved Såner Kirke så jeg en grav.
Den lå ved den vestre port.
Den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
men bar dog sitt kors så sort.
Der sto Karl Holmsen med hvitmalt skrift,
samt året året han hvile fant.
Her var ingen ingen blomster vinders vift,
her sto bare gresset så stridt og så stivt,
med litt grus og litt småstein i blant…

 Av Odd Toralf Holter, gamle Vestby Avis, 12. september 1985

Det kan passe med litt omskriving av “Terje Vigen” når en står foran dette eneste gravkorset av jern på Såner kirkegård. Det kan også passe å sitere litt fra “Kilden eller brevet om fiskeren Markus” av Gabriel Scott:

“Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?”

Ja, hvilken “Markus” var det vel som ble gravlagt her for mange herrens år siden? Hvem var han egentlig, han som ble minnet i form av dette korset, et kors som sto her i lange tider rustent og vanskjøttet, og med navn og årstall ganske utradert av vær og vind?

Karl Julius Holmsen het han. Han ble født i 1857, og han tilbrakte så å si hele sitt liv i Hølen. Og fisker var han, akkurat som Markus: Ja, han var vel til og med den eneste yrkesfiskeren som Hølen noensinne har hatt. Det ble behørig registrert i fiskermanntallet av 1909.

Også annet hadde han til felles med sørlandsfiskeren Markus: Han hørte til de små her i verden, til de nøysomme og de lite krevende. Og selv om han heller ikke ble mye påaktet eller estimert, så var han et ganske viktig medlem i det vesle ladested-samfunnet. Han holdt jo stedet med en stor del av den daglige føden!

HØLENS ALTMULIGMANN

Dessuten hadde han en tid også en annen geskjeft, en som likeledes må sies å ha vært av stor viktighet for stedet. Og det var nettopp i forbindelse med denne geskjeften – som jeg senere skal komme inn på – at hans navn mest er blitt husket, helt opp til våre dager.

Jeg skulle tro at Karl Julius hadde en ganske sorgfri barndoms- og ungdomstid. Han var enebarn, og faren som het Hans skal ha vært av svært fredsommelig og godmodig natur.

Han virket som en Hølens altmuligmann: Så var han med på veiarbeid, så var han med og reparere rekkverket mot elven, så var han rundt og kappet ved for folk. Eller han var med og tinet opp torgets vannspring som idelig forfrøs seg om vinteren.

Men best likte han å pusle rundt i hagen sin. Der stelte han med sine bier, med sine frukttrær og bærbusker.

(Ill.foto / Hølenselva: Sturla Strand)

MOR HELENE – STEDETS  «FRAKTE-MADAM»

Moren het Helene. Hun skal ha vært et både fermt og kraftig kvinne-menneske. Før jernbanen kom og forandret på så mangt, var hun stedets “fraktemadam”.

I en stor og solid pram rodde hun elven til Son. Og hun rodde som en kar, er det sagt. I Son ble prammen lastet med varer som var kommet med dampbåten.

Så rodde hun tilbake til Hølen med varene. Med en dragkjerre fraktet hun varene opp bakkene fra båthavnen og rundt til stedets fire kjøpmenn – eller “handelsborgere” som de helst kaltes dengang.

Denne vesle Holmsen-familien holdt til i matr. nr 40, som da ble kalt “Pereløkken” – nå Lille Strandgt. 18. Da foreldrene til Karl Julius døde, bodde han ennå noen år alene her sammen med katten “Marja”.

Men så flyttet han og katten til matr. nr. 22, den såkalte “Banggården” – nå Store Strandgt. 25. Da kom han noe nærmere sin kjære fiskesnekke som han hadde i elven nede i “Bordegården”.

 

BLE BETJENT PÅ SAMLAGET
Dette var omkring 1905. Han var da forlengst inne i sin andre geskjeft, den som skulle oppta ham i flere år fremover – og som skulle gjøre sitt til at han ble en noe legendarisk skikkelse i det gamle ladestedet: Han var blitt ansatt som betjent på stedets brennevinsamlag. På dette samlaget, som ble opprettet i 1890-årene og holdt til i Selviggården, likte Holmsen seg godt. Her var det stor trafikk ut og inn, både i skjenkestuen og i forretningen ved siden av. Hans jobb besto for det meste i å skylle tomflasker. Men ellers gikk han til hånde med både det ene og andre. 

Mens han nå bodde i Banggården, fikk han en dag besøk av en snekkermester.

– Kan du ikke selge dette huset til meg, sa snekkeren.

– Så skal jeg sette opp en hytte til deg nede i Boregården. Det må bli greiere for deg som er alene, og så får du så kort en vei til snekken din!

Jo, jo, Holmsen tygde litt på det, men gikk så med på forslaget. Så kom det da opp en liten hytte nederst ved elven, på en parsell under Knapstad gård. Og Holmsen flyttet inn med sitt enkle bohave og sin katt.

Her skulle han da holde til resten av sitt liv. Han innrettet seg så godt han kunne. Bl.a. fikk han satt opp en liten bod litt nedenfor hytten. Her hadde han utstyr til båten og fiskeredskapen sin. Og utenfor boden fikk han opp et stativ hvor han kunne tørke sine fiskegarn.

Hvorledes gikk så dagen for fiskeren ved elven? Jo, om sommeren var han grytidlig oppe og gjorde seg i stand til dagens fisketur. Så rodde han ned elven til Son, og videre ut til fiskeplassene ved Bile og Neslandet på Jeløy.

Ved middagstider kom han tilbake. Da ventet som regel katten på ham ved bryggen. Så tok han fiskebakken med dagens fangst på skulderen og bega seg opp i Hølen. Noe lut over ryggen, med sin korte krittpipe i munnen og sjøstøvler på bena, trasket han opp over de sandete bakkene.
Han hadde sin faste rute. Først gikk han til lensmannsfruen, så til doktorfruen og så til fruen til samlagsbestyreren. Deretter besøkte han stedets «madammer», og ble det så noe igjen i bakken, kom turen til «mor Pettersen» eller «mor Jacobsen». Når denne runden var endt, tok han seg som regel en liten lur hjemom og fikk seg litt mat.
Så dro han til jobb nummer to på samlaget. Her ble det ofte noen slanter igjen på flaskene. Disse lot ikke Holmsen seg gå forbi, og når han sent på ettermiddagen ruslet hjemover, så kunne han nok være noe på en “perial”.

VINTER OG DAGER PÅ SAMLAGET

Om vinteren kunne det bli stusselig i den vesle hytten. Det var ingen fisketurer å dra ut på. Da kunne det nok hende at han tilbragte hele dagen på samlaget, holdt til på skjenkestuen når det bød seg slik, og slo seg sammen med andre besøkende.

På denne tiden bodde det en spillelærinne, frk. Andersen, i det huset som senere ble kalt “Pensjonatet” – og som forresten brant ned for noen år siden. Hun var også organist i Såner Kirke. Dessuten var hun med i bystyret, akkurat som fiskeren Holmsen var det.

BYSTYREMØTE OM SAMLAGET

En fredag var det møte i bystyret, samlaget kom på tale, og det ble en hissig debatt om dets “være” eller “ikke-være”. Frk. Andersen var så absolutt imot både brennevin og brennevinssamlag, mens Holmsen var så absolutt for begge deler.
Så var det dagen etter. Presten ringte da til samlagsbestyreren – hva han pleide å gjøre om lørdagene – og oppga salmenmrene for søndagens gudstjeneste.

Bestyreren noterte disse nummerene ned på et papir, som Holmsen pleide å ta med seg og levere til frk. Andersen på sin vei hjemover. Hun sto da også denne lørdagen på sin trapp og ventet på Holmsen. Og Holmsen kom vandrende, men gikk forbi uten å mæle et ord.
– Men Holmsen, ropte frk. Andersen. – Salmenumrene!

Da snudde fiskeren seg, så bistert på henne og sa: – Jeg har ingen salmenummer til deg – og forresten kan du spelle den salma du tok i bystyret i går!

Men striden om om brennevinet gikk videre. Og i 1907 ble brennevins-handelen i Moss nedstemt og samlaget der ble stengt. Da ble det en florisant tid for Hølens samlag i noen år.

MOSSEBORGERE KOM I HOPETALL

Mosseborgere kom i hopetall til Hølen og forsynte seg, og mange var de brennevinspakker som ble eksportert sørover. Holmsen fikk en travel tid med å bringe drikkevarene omkring.

En gang, fortelles det, tok han båten sin i bruk som transportmiddel. Han skulle frakte endel pakker ut mot Mosse-kanten. Det gikk bra til han kom til Son. Men der hadde noen fått nyss om denne “eksklusive” lasten og en del karer prøvde å borde snekken ute på Kilen.

Holmsen brukte imidlertid den ene åren som forsvarsvåpen og slo om seg, så angriperne måtte fortrekke. Og lykkelig nådde han frem med sin dyrebare last.

Men det var fler og fler som ville ha slutt på brennevinstrafikken. Og i 1913 ble samlaget nedstemt også i Hølen. Dermed mistet Holmsen en vesentlig del av sitt eksistensgrunnlag.

Det ble noen vanskelige år for ham. Vel dro han fortsatt ut og fisket om sommeren og forsynte seg med havets produkter. Men særlig vinteren var hard å komme gjennom. Og så var det kommet ny virksomhet til stedet, og dermed mange nye, ukjente mennesker.

Ingenting var som før. Nei, han kunne ikke riktig like seg, trakk seg mer og mer inn i seg selv og hadde bare selskap med sin katt.

DEN SISTE FISKETUREN

Omtrent halvveis ned mot Son ble de vár noen kråker som holdt et svare leven. Da de kom nærmere, fikk de se Holmsens snekke ligge og drive. Kråkene sloss om fisken som lå i båten. En åre lå og fløt på vannet, og lenger unna duppet en sjøstøvel opp og ned. De rodde borttil.

På et par favners dyp fant de ham. De fikk han opp i båten, men noe liv var det ikke å få i ham. De rodde tilbake til Hølen, og på en stige bar de ham opp til hytten hans. Et par dager senere ble han stedt til hvile på Såner Kirkegård.

Mye var det ikke han etterlot seg; noen kroner i banken, hytte med simpelt innbo, båt og fiskeredskaper. Men dertil etterlot han seg noe av et problem: Hvem var det som skulle ha det som var etter ham?  For noen slektninger var det ikke mulig å finne.

De styrende i Hølen fikk noe å gruble over. Disponent Henriksen på Elverhøy – som nettopp var blitt stedets ordfører – fant løsningen: – Vi lager et fond av dødsboets midler, sa han, og det fondet kaster av seg, bruker vi til å vedlikeholde graven.

Slik ble det. Og slik gikk det til at “Holmsens grav” kom til å figurere i kommunens regnskaper i lang tid fremover. Og graven ble holdt vedlike med passe mellomrom. Siste gang var visstnok i 1939.

Den 8. august dette året har iallfall ordføreren notert i sin dagbok”: “Anvist for “Holmsens grav” til Gabriel Olsen for maling av jernkorset på graven, kr 20,-”.

Men så kom Hølen inn under Vestby kommune, og dette noe uvanlige fondet ble visst ganske bortglemt. For noe mer vedlikehold ble det ikke.

Og jernkorset sto der og ble mer og mer medtatt, rustent og stygt og med “hvitmalt skrift” helt utslettet.

Ukjente folk som kom på kirkegården, undret seg over dette korset og denne graven: Hvem lå vel her?

Endelig forbarmet malermester Gabriel Karender seg over korset. På eget initiativ og for egne midler pusset han det opp og malte på det, både navn og årstall.

Så kan det da stå der som et anstendig minne om en av Hølens originale skikkelser – og om en svunden og noe mer glansfull Hølen-tid.

Views: 164

Historisk, Kulturminner, Son sentrum

God arkeologisk fangst også i Thornegården

Lenge før arkeologene fra fylkeskommunen slapp til, gjennomførte gårdeieren egne «undersøkelser». Her kan interessant materiale fra det gamle handelshuset Thornegården ha gått tapt. Rotsystemet på de gamle lindetrærne fikk gjennomgå, som vi ser.
(Fra LM 04.10.2013) (Republisert 11.11.23) (Reporter Svein-H. Strand) Son har vært sterkt preget av arkeologiske undersøkelser. Mindre kjent er de som har vært gjennomørt i hageområdene til Thornegården. Her ble det funnet gjenstander som daterer området til perioden ca 1550-1850. Blant annet en kobbermynt preget med Gustav IV Adolf, konge av Sverige 1792-1809.

 

 

 

 

 

Slik ser det ut når en fylkesarkeolog har holdt på i terrenget i Thornehagen.

LM arkivfoto: Svein-H. Strand

♦ Andre funn var keramikk, krittpipestilker, strandflint, tegl og dyrebein som var mer eller mindre brent.

♦ Det ble vurdert å sjakte med maskin på arealene som i dag er parkeringsplass.

♦ Her hadde gårdeieren, uten godkjenning av kommunen, allerede gjort omfattende gravearbeider av et ganske annet slag: Det var gravd, planert og lagt på grus.

«Omfattende terrenginngrep», som det lød i november 2011 da Vestby kommune uttalte seg om søknaden som var innlevert etter at alt var gjennomført. Dette som forberedelse til å anlegge parkeringsplass og bygge garasje.

♦ Da arkeologen kom i gang i mai 2012, prioriterte de imidlertid å dokumentere de urørte områdene, samt bare «gå gjennom» jordmassene som allerede var «omrotet», som det heter i arkeologterminologien. Dette framfor å gå inn med maskin og gjøre inngrep i kulturlag som kan ligge urørt under dagens marklag.

Views: 101

Historisk, Kulturminner

10 år siden: Son sentrum kom i godt selskap

(Fra LM 12.06.13) Son er nå innlemmet i Riksantikvarens register over historiske byområder av nasjonal interesse. I dag er 75 byer og tettsteder med i NB!-registeret, som dekker 1000 års norsk byhistorie. Drøbak og Lillestrøm er allerede med på lista fra Akershus fylke. Fra og med i dag er også Son sentrum med i registeret, melder Riksantikvaren på sine hjemmesider.

 

 

 

 

Strandgata (bildet) og Fjellstadbakken er den sørlige avgrensning av området som er kommet med i registeret. LM arkivfoto: Sturla Strand

– Dette er en god nyhet for Son, og noe vi som bor her kan være stolte av. Jeg er glad for at sentrum i Son nå regnes blant Norges viktigste historiske byområder, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, som selv bor på stedet.

– Son har nasjonal interesse på grunn av stedets betydning i norsk byhistorie. Denne kystperlen har vært handelssted fra middelalderen, og har betydd mye i norsk handels- og sjøfartshistorie, sier riksantikvar Jørn Holme.

SONS HISTORISKE BETYDNING

Son var fra 1500- og 1600-tallet ladested under Oslo, senere Christiania, og et av de viktigste utskipingsstedene for trelast i Oslofjorden. Son har i forbindelse med trelasthandelen hatt betydning også ut over landets grenser.

Torget, Storgata og Kolåsveien utgjør de sentrale delene av Son. Her ligger de tre fredete bygningene Thornegården, Spinnerigården og Stoltenberggården. Thornegården og Spinnerigården ligger ved torget og havna, og danner til sammen et unikt miljø.

Spesielt utformingen av torget og de fredete gårdene styrker stedets verdi i nasjonal sammenheng. I dag er Son et populært sommersted med bademuligheter og båtliv, og er et attraktivt besøksmål med kafeer og butikker.

AVGRENSNINGEN

Delområdet avgrenses av Sonkilen i nordøst, Son småbåthavn og båtbyggerveien i nord. Delområdet omfatter bebyggelsen langs sjøen og Storgata, og avgrenses mot sørvest av bebyggelsen langs Fjellstadbakken og Strandgata.

NB!-registeret er Riksantikvarens register over historiske byområder av nasjonal interesse. At en by eller et delområde er registrert her, medfører ikke formelt vern, men at områdene bør forvaltes og utvikles med hensyn til de historiske verdiene.

Registeret skal i første rekke være et verktøy for kulturminne- og planforvaltningen. Registeret vil også kunne være nyttig for aktører innen eiendomsnæringen som trenger informasjon om kulturminneverdier i bydeler der de planlegger aktivitet.

(Republisert 08.11.23)

 

Views: 62

Bilde på bilde, Kulturminner, Næringsliv

Da Solveig (90) fikk Hallanderiets Ærespris

(Fra Herison.no, mai 2015) (Republisert 29.10.23)

Bilder fra 29. mai 2015, da Solveig Homme (90) som den andre på ett år ble tildelt utmerkelsen Hallanderiets Ærespris for sine ca 40 år med og i Son Cigar og Fruktforretning. Vi ser ekteparet Gro (RIP) og Knut Christian Hallan. Med Vestby kommunes ordførerkjede: John A. Ødbehr (H).

Fotoreporter: Svein-H. Strand

 

Views: 158