Av Odd Toralf Holter.

Vestby Avis, 30. mai 1975.

«Men Såna renner som før» var tittelen på en noe fantasifull – og noe uvederheftig – reportasje som Anton Beinset skrev i Dagbladet i 1940. Nå kan en imidlertid spørre: er det Såna eller er det Hølens-elva som har rent i uminnelige tider – og som fortsatt renner som før?

(Republisert og litt endret 09.08.23) Hvor kommer «Såna»- navnet fra? Er det oppstått i eldgammel tid, eller er det av nyere dato? Er det avledet av Såner-navnet ,eller har det så å si «laget seg sjøl» – kommet drivende på ei fjøl» (på den leirgule Hølens-elva i vårflommen)?

I eldre opptegnelser og beskrivelser av Son og Hølen, som jeg har hatt anledning til å se, finnes ikke navnet «Såna» som betegnelse på elven.  Det har vært «Såner-elven» eller «Hølens-elven» eller «Sons-elven» (Sogns elv). Det finnes visstnok heller ikke på noe kart over distriktet.

Men i Nils Kjærs «Julibrev fra Son» fra ca. 1920 forekommer jo Såna-navnet. (Og det er vel her det første gang forekommer på trykk – i denne formen.) Hvor Kjær hadde det fra? Ja, det er blitt sagt at han ganske enkelt «oppfant» det i anledning denne epistelen.

Men det er jo også mulig at han kan ha hatt det fra professor Rygh. Denne mente altså at en «vanskelig kan unngå å sette navnet Son i forbindelse med Sånar, som det ligger nært å søke forklart ut fra et elvenavn – Såna». (Son skal jeg komme tilbake til). Hvis Rygh hadde rett i sin antakelse, hvorfor er så elvenavnet Såna så å si forsvunnet på veien fra hedenold og til idag?

«LÅSKA»

Et tilløp til Hølenselva, som kommer fra Kråkstad, har det underlige navnet «Låska». Det skal komme av det gammelnorske «loskr» som betyr doven, altså «elven som flyter langsomt». Dette tilløpet renner forbi gården Låsken, og de lærde mener da at gården har sitt navn etter elvetilløpet.

Fra Våler kommer et annet tilløp til Hølenselva. Det renner forbi gården Såner. Det skulle da være nærliggende å trekke en parallell her: At det er dette tilløpet som er elven Såna og som altså har gitt navn til gården Sånar! Da kan det forstås at Sånanavnet er blitt «borte», og at hovedelven er blitt hetende «Hølenselva».

Hva så med «myten» om hollenderkoffene? Gikk de virkelig helt opp til Hølen?

Journalist Beinset skriver i sin artikkel:

«Jo, jeg vandret med en fotograf langs Såna for å ta vakre bilder av Såna og gult lauv. Det var da at jeg gled, og denne min vaklende bevegelse ble hølenhistorisk. Jeg hogg etter tak, og fikk tak i en solid stolpe som sto drevet langt ned i strandjorda, skjult av vissent gras. Det var en til og en stubb til, og da jeg med arkeologens glød sidbroka og blaut vasset lenger nedover, fant jeg flere. Altså: Det hadde ligget brygge på brygge den gangen hollenderne gjorde Hølen til et stort trelastsentrum, den gangen hollandske gaster danset med Hølen- og Sånerjentene på brygga hver lørdagskveld og en gang midt i uka. De er over 400 år gamle disse stolpene, så de er laget av tømmer med malm i. De ble fotografert med livsfare og bevart for ettertiden».

SISTE STORE MUDRING I 1850

Disse stolpene er fremdeles å se like nedenfor den nederste brua i Hølen. Så det skulle vel ikke være noen tvil om at det engang må ha vært et slags brygge-anlegg her. Sikkert er det også at elven her for vel 100 år siden var en god del dypere enn nå. Selv om elven også den gang dro med seg mye stein og grus med flomvannet hver vår og høst, så ble elvestykket mellom Son og Hølen stadig mudret opp. Hølen Havnevesen sto for det.

Den siste store mudringen skal ha funnet sted i i 1850. At Hølen hadde en betydelig trelastutførsel fra 1600-årene og til ca. 1870, er jo velkjent. Og at mye av denne trelasten gikk ut av landet på hollandske koffer, er jo like så godt kjent. Men har vi så noe bevis for at disse koffene hentet sin trelast i Hølen?

O.P. Nyquist, som var lege i Son 1864-1873, og som dessuten var en habil lokalhistoriker, skriver i sine opptegnelser:

«Ifølge tradisjonen skal elven ha vært farbar med fartøy like opp til Hølen».

I en artikkel om Hølen i Social-Demokraten 1917 står det:

«Flatbunnede hollandske båter tauedes opp og ned ved høyvann og dro avgårde med trelasten». Og ifølge sokneprest Kjørsvik gikk den siste koffen opp til Hølen i 1850 – hvor han nå kan ha hatt dette fra.

ET KONOSSEMENT

Nei, noe virkelig bevis mangler nok fortsatt – og likevel: Om det ikke kan bevises at en koff har gått opp til Hølen, så kan det virkelig dokumenteres «svart på hvitt» at et skip har gjort det.

I et konossement, utstedt i Christiania den 2. Desbr. 1856, står det vitterlig:

«Jeg H. Michaelsen førende Skibet kaldet «Freden» hvormed jeg nu ligger her for at seile til Hølen, hvor min rette Losseplass skal være, tilstaaer at have modtaget i Rummet af forbemeldte Skib af Herr A. Christensen…I Sæk Caffe…for efter lykkelig fuldent Reise at levere Alt i samme Tilstand til J. Bentzens Enke eller Ordre…»

(J. Bentzens Enke var enke etter kjøpmann Joh. C. Bentzen, som drev handel i det nåværende «Pensjonatet» i Hølen, og som døde ca. 1850).

VAR SKIPET VIRKELIG I HØLEN?

Nå – selv om det altså kan vises til dette konossement, så er det vel lite trolig at skipet «Freden» virkelig greide å ta seg opp til havnen i Hølen! Skipet kom vel ikke lenger enn til Son, og kaffesekken måtte vel fraktes videre på annen måte – kanskje per robåt.

Hvis elven da ikke var tilfrosset. Dette var jo i desember måned! Og det mest sannsynlige er vel også at trelasten, som gikk den andre veien, ble fraktet til Son i store prammer eller på flåter (som forresten dr. Nyquist også holder for det mest trolige). Men fremdeles står altså dette spørsmålet åpent.

NAVNET SON

Så har vi navnet Son, som gjennom tidene også har vært skrevet Sogn, Sohn, Soen, Zoon og Soon. Hvor kommer det fra? Hvordan er det egentlig oppstått? At det ikke er hollenderne som har satt navn på stedet, må være temmelig opplagt. Stedet Son eksisterte jo lenge før «hollendertiden».

Iallfall på 1300-tallet må det har vært et lite samfunn her. At stedet har sitt navn direkte fra elven, synes også lite holdbart etter det som har vært sagt tidligere. Men det som slår en når en gransker litt i de gulnede papirer, er at navnene Son og Såner henger så nøye sammen:

På 16- og 1700-tallet heter det:

Ladestædet Sogn under Sogner Annex (sokneprest Paul Rødder i Vestby 1732), på 1800-tallet:  Soon og Sooner, og nå altså Son og Såner. (Ja, etter dette så skulle vel Son nå egentlig hete «Sån»!)

FRA SÅNER

Skulle det da ikke være rimelig å anta at Sons-navnet stammer fra soknet Såner, som igjen har sitt navn fra Såner gård? Jeg vet ikke hvor gammel gården Såner kan være. Men den første Såner kirke (den nåværende er nr. 3 – som for øvrig var vigslet til St. Olav – ble antagelig satt opp på gårdens grunn på 1100-tallet. Og en god stund før dette må gården Såner ha eksistert.

Det er iallfall lite trolig at stedet Son er eldre enn gården Såner. Og at altså Såner skulle fått sitt navn fra Son. Slik som presten Rødder vil ha det til i sin kallsbok fra 1732:

« – og er det troligt at Sognet, hvorudi denne ladestæd Sogn ligger og kaldes Sognnær, hat sit Nafn af at det ligger nær Sogn, som jeg ville sige: Sognnær det er nær Sogn».

Og skulle så disse mine antakelser være riktige – at Sons-navnet stammer fra Såner sokn og Såner gård – ja, så har jo både prof. Rygh og Ragnar W. rett på et vis.

For først av alt var jo bielven Såna!