Gårdeier Shaker Sabetzadeh spleiser med Riksantikvaren om utgifter på rundt 800 000 kroner. (FOTO: Sturla Strand)
(Fra LM 27.01.04) De nødvendige strakstiltakene i den fredede 1700-tallsgården Stoltenberggården i Son, som huser Café Oliven og leiligheter, er nå på det nærmeste gjennomført.
Sluttregningen blir trolig på minst 800 000 kroner. 400 000 kroner i tilskudd fra Riksantikvaren ville gått fløyten dersom rehabiliteringen ikke ble utført innen to år fra tilsagnet ble gitt sommeren 2002.
Gårdeier Shaker Sabetzadeh forteller til Lokalmagasinet.no at arbeidene har pågått mer og mindre sammenhengende siden i fjor vår.
Det var forventet at utbedringene kom til å koste minst dobbelt så mye som det Riksantikvaren ga tilsagn om.
Overfor Riksantikvaren har konsulentfirmaet Multiconsult AS pekt på noen strakstiltak som måtte gjennomføres.
Først og fremst ble det pekt på betydelige råteskader. Råten satt i et gulv kjelleren og i tømmeret i en yttervegg.
Videre måtte sikrings- og avlastningssøyler skiftes. Og vann som har trengt igjennom, gjør at partier av grunnmuren er glidd ut og må mures opp igjen.
Andre strakstiltak som ble nevnt i konsulentrapporten var etablering og gjenoppretting av henholdsvis vannrenner og lufteåpninger i kjellervegger
(Publisert 08.05.24) Tidlig på 1930-tallet flyttet Lars og Per Svelland fra Oslo til Moss og satset på tran- og sildoljeproduksjon. Virksomheten fikk en brå slutt da krigen kom og tyskerne gjorde lokalene om til hestestall. Etter krigen måtte virksomheten bygges opp igjen, og det ble en kort periode med malingsproduksjon i tillegg til tran og sildolje.
(Redigert tekst fra bedriftens hjemmeside.) I 1978 begynte familien med marin virksomhet, og Ketil Svelland (i dag daglig leder) jobbet som dykker. Tidlig på 80-tallet tok så Ketil dykkingen med seg til familiebedriften og etablerte et dykkesenter med tilhørende butikk for dykkerutstyr, et verksted og tilbud om dykkerkurs.
ARBEIDSDYKKING ble etterhvert hovedvirksomheten, noe som resulterte i at verkstedet og kursingen måtte vike unna, for til slutt å bli nedlagt.
Familien Svelland begynte tidlig å investere i utstyr for berging og heving av båter som hadde havarert eller sunket. Og oppdragene strømmet inn.
– Det var lettere å kvitte seg med søppelet før, man hadde egne dumpefelt for båter, men med tiden har det jo blitt vanskeligere. Myndighetene har innført metoder som er mer riktig for miljøet, og med det kommer det strengere krav. Kambo Marina har til enhver tid møtt disse kravene, forklarer Ketil Svelland.
Akkurat dette har sørget for at de ikke har måttet ta en pause eller legge ned virksomheten, noe deres konkurrenter ble utsatt for.
KJØPTE FORELDRENES BEDRIFT
I 1989 kjøpte Ketil virksomheten av foreldrene sine og fortsatte å investere i utstyr da arbeidsdykkingen holdt driften i gang. Han investerte tidlig i lektere som han brukte under maritime oppdrag eller leide ut.
Han var den første som brakte lektere med kran i Oslofjorden. Allerede på 90-tallet begynte Kambo med utleie av fendere til oljebransjen. De var da Nordens første til å tilby denne tjenesten.
I 2018 fikk Kambo Marina konsesjon til å drive mottak og gjenvinning av kasserte fritidsbåter. Det hadde blitt etablert en statlig ordning for finansiering av innsamling og gjenvinning av fritidsbåter.
Nok en gang satser Kambo Marina på nye muligheter og blir nå aktive på mottak og hugging av båter som finansieres av staten.
Denne tjenesten bare øker i omfang. Og i 2020 satser de på å få bygget en ny stor hall for demontering og gjenvinning av kasserte fritidsbåter. Med dette nybygget kunne all aktivitet foregå innendørs.
Hele tiden har firmaets virksomhet gitt miljøgevinster innen marin forsøpling.
De gjør det lille ekstra for miljøet, om det er å heve en gjenstand fra havets bunn eller å transportere søppel sjøveien etter øyrydding eller hyttebygging.
I dag har Ketil sønnene sine, Christopher, Henrik og Ole, med på laget.
Neste generasjon er klar til å utvikle bedriften videre.
– Vi fjerner tikkende miljøbomber og trives godt med det, understreker de.
Soldater fra Risavika HV-område vokter Kårstø prosessanlegg under øvelse Jøssing 2023.(Foto: Forsvaret / Christian Nørstebø) Her hos oss er Ås og Vestby samlet i èn HV-avdeling.
Forsvarssjefens Fagmilitære råd, begge kommisjonsrapportene og Forsvarets Forskningsinstitutt beskriver Heimevernet som en selvstendig organisasjon – likeverdig og komplementær med Hæren. Vi trenger derfor et lokalt forankret heimevern som er organisert, utstyrt og trent i møte med dagens og fremtidens krav.
(Republisert 23.01.24 og 08.05.24) Vi lever i en turbulent tid med krig i vår sfære, og vi har en agressor som vår nabo, Russland. Det gjør også vår situasjon mer utrygg – og vi må være forberedt! Her spiller også Heimevernet en viktig rolle. Heimevernet utgjør en viktig del av Norges territorielle forsvar, og har en vesentlig rolle ved sikring av myndig-hetsutøvelse, kritisk infrastruktur og mottak av allierte styrker.
Heimevernet ivaretar også det sivil-militære samarbeidet for Forsvaret til daglig, og da spesielt på regionalt og lokalt nivå over hele landet. Heimevernet kan beskrives som en svært viktig del av totalforsvarets grunnmur i fred, krise og krig.
HV-SOLDATEN ER en vanlig innbygger i Norge som lever sitt daglige liv i nære lokalsamfunn og som studerer og jobber i sivilsamfunnet. De har grunnopplæringen i førstegangstjenesten, men den må vedlikeholdes og utvikles i fellesskapet med soldatene gjennom den årlige HV-tjenesten.
VI FORVENTER at samfunnet tar ansvar for å utruste soldatene som skal beskytte oss ved kriser og krig, med det utstyret de trenger for egenbeskyttelse og beskyttelse av kritiske samfunnsfunksjoner. Når industriarbeideren eller bankfunk-sjonæren kalles ut på skarpt oppdrag og skal avløse politiet på et objekt, da er det opplagt at HV-soldaten skal ha samme beskyttelsesnivå på personlig bekledning og utrustning som politiet har.
Soldatens sivile kompetanse, sosiale nettverk og lokale kunnskap utfyller militære ferdigheter. Motivasjonen og forståelsen for HV-tjenesten er avgjørende for engasjementet. Derfor må soldatene trene tilstrekkelig hvert år for å vedlikeholde og bedre ferdighetene, samt skape samhold i avdelingene.
Videre må ledere og spesialister gis tilstrekkelig utdanning, slik at HVs avdelinger fungerer etter fastsatte krav. Og HV-soldaten må settes opp med tilfredsstillende personlig bekledning, utrustning og våpen.
Soldatens opplevelse av årlig trening, opplæring og personlig utrustning bidrar i stor grad til motivasjon eller demotivasjon for HV-tjenesten. I tillegg påvirkes forsvarsviljen hos soldatene og nettverkene deres.
HEIMEVERNETS OPPGAVER og roller har økt, med blant annet større fokus på totalforsvaret og beredskap. Det gjør også at oppdragsporteføljen til HV øker i frekvens og omfang. Derfor må operativ kapasitet og ressursene til å planlegge og lede territorielle operasjoner styrkes. Dette vil gi økt evne til å planlegge og gjennomføre årlig trening og øvelser, samt møte framtidens krav som en del av totalforsvaret.
Av arbeidsutvalget i Landsrådet for Heimevernet; Are Tomasgard (LO), Jon Kristiansen (NHO), Wenche Meinich-Bache (Norsk TotalforsvarsForum) og Astrid Solberg (Norges Bondelag)
(Publisert 08.05.24) Litt lokalhistorie ved frigjørings- og veterandagen 8. mai:
Med unntak av noen dramatiske dager i begynnelsen av krigen og Laksa-aksjonen i 1944, så gikk krigsårene stort sett nokså rolig for seg i Son.
Det var en tysk forlegning med to brakker på Wernertomta (også kjent som Presteløkka) ved Kolåsveien. En av dem ble etter krigen flyttet til Hollandveien rett ovenfor Kugrava for å bli bolig.
På Søndre Brevik var det et antiluftskytsbatteri som dekket Mossesundet. Batteriet hadde radar og luftvernkanoner.
Båtbyggeriet ved Kugrava bygde gjennom hele okkupasjonstiden livbåter og annet utstyr for okkupasjonsmakten. Omkring seksti mann arbeidet der, en del av dem fra andre deler av landet.
For folk flest var det matsituasjonen som var det mest merkbare. Labo stadion ble pløyd opp til grønnsakparseller, og man plukket sopp og ville bær.
