I vår temaserie Dette brenner jeg for skal det godt gjøres å finne noen som går bedre inn i seriens navn enn Laila Baadstø. Det måtte i så fall bli en annen keramiker. – Jeg har en brann, sier 68-åringen når vi ringer for å spikre avtalen. – I ovnen, føyer hun kjapt til, stilt overfor tausheten i den andre enden.

(Fra LM 01.07.08) (Republisert 04.06.22) (Reporter Svein-H. Strand) I en alder der det vanligste er å være pensjonist og la yrkesarbeid være en hyggelig avveksling, eventuelt, så står denne damen på og produserer ustanselig. Til utstillinger i Son (Galleri Soon og daværende Galleri X) og i Moss og i Fredrikstad og you name it.

Akkurat nå gjør hun i stand de siste gjenstandene til en utstilling i hjembyen Mosjøen, der Mosjøen Kunstforening feirer sine gode 40 år senere denne måneden.

Brannen startet alt i 1959, så å si. Ved en tilfeldighet, som au pair i London, fikk unge Laila prøve seg med leire og dreieskive. Det ble en skjelsettende opplevelse for livsveien.

På 1960-tallet ble det i alt fire år med keramikerutdanning, i Bergen og i Oslo.

Senere har hun arbeidet og glødet også ved å undervise i faget, og ved konsulentvirksomhet i forbindelse med utsmykning av offentlige bygg i hovedstaden. Ett års opphold ved Institutt for romkunst på 90-tallet ble jo da en selvfølge, nærmest.

Men altså: Å arbeide med sine egne ting er – ja tingen. Selv etter så mange år forsikrer hun at det er noe å lære hele tiden. Hele tiden! Om glasur, tekstur og brenning.

Hva kan og hva kan ikke realiseres av ideer? Ideer som kommer sprettende i hverdagen. Og på reiser, ikke minst. I keramikkens vugge Kina bøyer hun seg i støvet for hva de kunne og hva de klarte så langt tilbake.

– Leire er en kjempespennende materie på grunn av de utrolige mulighetene den gir til å lage former.

Det sier den glade keramiker Randi Baadstø i det passe rause verkstedet hjemme i Akersveien, ved begynnelsen av Telthusbakken med sin unike gamle, fredede husrekke.

Familiens gule husmannsstue (bildet) er fra 1840 og slår fint an tonen øverst i bakken med sammensveisede beboere. Beboere som ikke overraskende i stor grad består av arkitekter, designere og desslike.

Her – på fasader, gjerder og porter og i de navnløse detaljer – får de virkelig være både fagfolk og ustanselige idealister, og på små flater kan små mirakler av samstemthet mellom form og farge se dagens lys.

En samtstemthet hus for hus og hus imellom som gir deg gode estetiske kick når du går forbi, eller helst stopper. Og det var da som bare … Tre og mur så fint hånd i hånd?

Men tilbake til den brennende keramiker – og hvor grensen for den individuelle keramiske utfoldelse går. Om det da finnes en grense. Hvis den finnes, skulle Laila Baadstø være blant dem som vet det. Hun bruker uanstrengt ordet forske når hun forteller om sin søken i faget og materialet.

Men så er det altså ikke vitenskap hun bedriver. For som så mange andre har erfart: Det hele ender opp som en personlig sak, med personlige preferanser.

– For meg selv som keramiker er jeg nå kommet fram til en basis omkring ganske enkle geometriske former og en ytre og indre tekstur som  «gjør noe» med leira, forteller hun.

– Jeg lager min egen glasur helt fra grunnen av, og derigjennom er jeg kommet fram til en glasur med en «tørr», spennende overflate.

Laila Baadstø er en kunstner som du ikke så fort blir ferdig med. Dét kommer ikke minst av at hun, som nevnt, står på en plattform som dekker estetikken i hele rommet der gjenstandene skal stå til dekorasjon eller til bruk – ja også til bruk, for all del.

Vi slår da an tonen for et internt temaskifte: Kunst kontra brukskunst i keramikken. Hvor går grensen? Er det en gråsone, og hvor går i så fall den?

Dette er en tråd vi tar opp igjen senere. For intervjuobjektet denne gang er en kunstner man altså ikke blir fort «ferdigprata» med. Hun skal presenteres mer omfattende og med andre bilder i et annet medium, i forbindelse med jubileumsutstillingen i Mosjøen Kunstforening. Dette intervjuet skal gjenbrukes i Lokalmagasinet.no.

Da lar vi bildet av Laila Baadstø bokstavelig talt med keramikk mellom hendene utenfor inngangen til det gule, gamle hus i Akersveien avslutte denne reportasjen.

Og når vi først har vært i Telthusbakken med kamera, så har har du her en lenke til et nettalbum med bilder derfra, en bit av Oslo du absolutt bør få med deg. Greit å komme fram er det også: Rute 37 Nydalen går fra Oslo City. Den går oppover Ullevålsveien, og du går av etter kort tid på holdeplassen Stensbergveien. Derfra er det bare å følge skilt. Og det er kort vei å gå fram til bakken starter ved krysset Akersveien – Telthusbakken, der altså keramikerens gule hus ligger.