LM Arkivfoto / Fotograf: Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland

Et nytt tiår har satt seg under Øyfjellet.

Mosjøen har 4490 innbyggere og et snev av småbysyke. Av landets 19 ladesteder er nå bare Mo og Namsos større.

Jo, det står svart på hvitt i min kjære ”Fasiten – almanakk for ungdom”. Den ferske industribyen er til og med større enn Steinkjer, såvidt.

MEN AKK – du min almanakk har jo også en annen statistikk. Den sier at dersom vi regner med bykommunene, så er Mosjøen helt nede på trettifemteplass i innbyggertall.

Byen som vi vokser opp i, selv om den ligger midt i Norge, er langt fra å være noe som helst slags midtpunkt i vanlig forstand. Karakteristikken ”Knutepunktet på Midt-Helgeland” er ikke akkurat noe å briske seg med. Det gjør vi da heller ikke.

SEINT PÅ HØSTEN I 1960 begynner det første etterkrigskullet å lese hos presten. I august har flesteparten begynt på realskolen. Kanskje med litt mageknip. Matematikk er splitternytt for oss. Etter den første matematikktimen blir bokstavene X og Y aldri mer det de har vært.

Mosjøen interkommunale høgere almenskole, tenk det! Splitter ny er den også, skolen ved Byparken.

Oj, se de smale klasseromsvinduene – oppe ved taket og nede ved gulvet!

– Modærne arkitæktur, førstår du!

Hvor er vi i den store HISTORIENS LØP? Jo – ikke mer enn drøye 15 år er gått. Bare 15 år siden gleden eksploderte i Norge og i lille Mosjøen, midt i det lange, okkuperte landet vårt.

For oss vordende konfirmanter er krigen historie. Det hjelper ikke at denne historien er så nær at foreldrene våre – foreldrene til oss ynglinger – var en del av den. Våre foreldre er jo nesten gamle, synes vi.

Ja, tidsbegrepet i forbindelse med fortida er en høyst relativ sak. Den annen verdenskrig, det er skolepensum; rett og slett et lite hav BAKOVER i tid! For oss unge.

Vi som STORMER FRAM! Fram gjennom gatene på sykkel, spark, ski og – ja: Til og med på skøyter, når striregnet kommer og lager speilholke mellom brøytekantene og vi såvidt rekker å få jernene skrudd på beksømskoan før han Jakob Asprem og de andre brøytekaran kommer med strøsand som risler ned fra lasteplanet på kommunebilene.

Vi stormer fram gjennom de stadig flere og stadig tykkere bøkene som vi leser stadig fortere – nå også på et fremmed språk og snart to. Fram gjennom klassetrinnene. Fram gjennom de blendende forelskelsene!

Og vi stormer – nei vi raser – videre. Stadig videre. Mot DE VOKSNES REKKER! Gjennom filmene – selvsagt også gjennom filmene! Filmene på Mosjøen Komm. Kino; den rare, røde brakketarmen ved den forblåste elvebakken i sørenden av byflata.

Kinobrakka blir etter hvert solid bardunert for å stå av både den verste sørvesten nedover Trangskaret og et amerikansk filmrepertoar med en stadig tyngre og bredere lydfront.

I krigsfilmene – som kommer på rekke og rad med skamløs heltedyrkelse av våre, gjerne glattbarberte, gutter i felten – så er det etter hvert som om vi sitter midt i ragnarokket. En bølge av vibrasjoner løper fra vest til øst gjennom den smekkfulle salen i den slitne krigskonstruksjonen når kanonbatteriene spyr ut salve på salve.

NEI KRIGEN, sa du? Det er altså PÅ FILM. En og annen tyskerbrakke finnes fortsatt i byen, ikke bare kinobygningen. Ellers er det lite, om noe, som minner om krigstida. Mosjøen ble lite merket, rent fysisk. Her falt jo ikke ei bombe. Kanskje er det med på å gi avstand?

Sist, men ikke minst: Samfunnet er i rivende utvikling! Gjenoppbyggingen av landet og økonomien har vært en suksess. Ja, hele den vestlige verden peser fram som et lokomotiv, med tekniske nyvinninger som legger grunnlaget for nye eller forbedrede produkter.

ARBEID TIL STADIG FLERE gir mer penger å kjøpe for. En karusell er satt igang. Med oss etterkrigsbarn hvinende ombord.

Også på kulturfronten dukker det stadig opp noe nytt og tildels spektakulært. Ikke minst innenfor underholdningskulturen. Rock`n roll has come to stay! Nye grupper og sangere lanseres på løpende  bånd.

Det er liksom det gjærer og syder – også i oss selv! Er det noe rart at krigen er langt, langt borte?

Og nå: EN NY EPOKE skal begynne i våre liv.

– Du ska vel konfirmeres?

– Konfirmeres? Ja ke eillers!

Ja ke eillers…?

I JUNI ÅRET ETTER står vi så i Guds åsyn for presten. For våre stolte foreldre som sitter tett på de harde kirkebenkene, er det bare en håndfull strevsomme gjenoppbyggingsår mellom fredsvåren og denne konfirmasjonssøndagen i den nøkternt vakre Dolstad kirke.

Hvor kort tid det egentlig er, bakover til 1945, det skal konfirmantene engang komme til å fatte. Men ikke fullt ut før de ser egne barn vokse opp!

Denne konfirmasjonsdagen er en dag å huske. Ja, for resten av livet – for resten av det VOKSNE livet som de sier at vi nå står ved terskelen til – vil vi huske denne dagen. Det føler vi så sterkt der vi står i de kvite kappene våre og prøver å ikke se ned i gulvet hele tida.

Vi vil huske ikke bare en lang konfirmasjonshandling som vi gikk til med både forventning og usikkerhet – også med hensyn til den kristne troen som vi står der for å bekrefte.

En blanding av glede og alvor som vi ikke har støtt på før, har nå samlet seg opp og ligger og trykker på inne i brystkammeret.

NEI, IKKE BARE det som skjer i kirka vil vi huske – og ikke bare gavene som begynte å komme inn av entredøra allerede i går kveld. For Vårherre har også vært så god å se til at søndag den 4. juni 1961, blir årets første sommerdag på Helgeland!

Sol og 20 gode grader i mosjøgryta. En dag med en praktfull friskhet som bare oppstår på forsommeren. Før alt er fullbåret; mens kraften fortsatt river i alt levende og driver saft og sevje gjennom vinterhard materie.

PÅ HJEMVEIEN står sola rett i fjeset på oss da vi svinger av fra Skjervgata. I Kirkegata er de stramme bjørketrærne ennå ikke blitt skamfert av fluorrøyken fra aluminiumsverket, som kom i gang for tre år siden – et næringslokomotiv som er og blir til glede for alt i alt flere tusen mennesker på Midt-Helgeland.

Alt er liksom høytidsfint tilrettelagt i Kirkegata, med flagg og nyss utsprungne, kvasst grønne bjørkekroner på begge sider. To stramme rader på neverkvite legger oppover den lange ”gogato våres”, hvor folk også i de aller eldste mosjøtider fartet til og fra kirka.

SÅ ER VI ALTSÅ blitt voksne. En uensartet liten flokk – som den neste søndagen, med illrøde kinn på kne foran alteret der vi mottar Kristi legeme og blod – kjemper sitt livs kamp mot det veldige knisetrollet som sprenger på inni den uferdige bringa. Bare fordi en eneste knisus ikke kunne dy seg.

Keitete dagdrømmere, søkende talenter av mange slag. Gode venner og dårlige uvenner, mammagutter og pappajenter, kjekkaser og reddharer. Lett bortskjemte, lett undrende etterkrigsbarn.

VOKSNE – vi?

Svein-Harald Strand

Kåseriet, fra ca 1990, er tidligere publisert i Lokalmagasinet.no. Her i en litt endret versjon.

Views: 182