Kategoriarkiv: Minner

Unikt, umistelig fellesskap

Ja, vi elsker 17. mai!

Fra barnetoget i 2019. (FOTO: Svein-H. Strand)
(Publisert 17.05.23) (Kåseri) Sent i går satt jeg og digital-bladde igjennom noen og førti av mine fotoopptak fra 17. mai-feiringen i Son i 2008. 17 bilder hadde jeg dengang allerede valgt ut og fått publisert på Lokalmagasinet.no, sent på kvelden denne Dagen. Det var forresten helt tilfeldig at jeg endte opp med 17 bilder i første omgang. Eller var det ikke? Dere har kanskje hørt – eller lest – om det som blir kalt tilfeldighetenes røtter?  At tilfeldighetene ikke inntreffer så tilfeldig som vi tror. Uansett: Men så roptes det – fortsatt i 2008 – fra lesere etter enda flere bilder. Mer, meer – meeer!

(Om tidligere publiseringer av kåseriet – med andre illustrasjoner: Se nederst.)
Rødt, hvitt og blått gjennom Storgata. Noen fikk med seg alt fra fortauet, andre hadde sikret seg «tribuneplass» utenfor Café Oliven. Fra 2019 dette bildet også. (Foto: Svein-H. Strand)

 

 

SÅ HER måtte jeg gå igjennom alle opptakene igjen. Og det slo meg: Landet vårt kryr av såkalte medier. De får med seg alt. Fra husbrann til husbråk og langt verre ting som skjer i hus. Til vår innette krangling i det offentlige rom. Vi kives og strides om saker & ting. Noen ganger er det som om selve Nasjonen skal revne! Går det lukt til helvete?

Men så kommer syttende  mai!

JA, så kommer 17. mai, dere. Hva er det som skjer? Er dette virkelig barnas dag, som det så ofte sies? Eller er det familienes dag? Men det er jo ikke alle som har familier – kjernefamilie, storfamilie og sånn.

Noen er veldig aleine og får små stikk i brystet der på sidelinja når Toget passerer; prøver kanskje klønete å finne øyeblikkets snare og korte familiefellesskap med mennesker som står skulder ved skulder. Et smil og noen få ord.

Alt dette er vårt, dere! Til og med bråkebøttene russen er vår. Så hva er det som skjer?

Vårt eget korps Soon Etter Frokost har ikke uniformer, men blir et vakkert «bunadkorps når Grunnlovsdagen kommer. (Foto: Svein-H. Strand)

HVA SA DU, herr hjemmesitter? Borgerskapets dag? Vel, det må ha vært for lenge siden, da vi hadde en gjennomgripende klassekamp i landet. Mer enn vi tror før vi setter oss inn i det – og langt inn i foreningslivet. Fra idrettens til båtlivets aktiviteter. I Moss har de ennå Arbeidernes Båtforening på «Bettongen» som et minne fra denne tiden.

NOEN FRA ARBEIDERKLASSEN gikk ikke i 17. mai-toget på den tiden. De hadde sin klassesamlende 1. mai-dag. Og så var det, noen steder på 1950-tallet, et mellomspill der faktisk skolene gikk i tog også på 1. mai! Skoleklasser gikk sammen bak musikk og faner, omtrent akkurat slik de også gjorde drøye to uker senere.

Det er sant – og jeg opplevde dette selv, der jeg vokste opp i eimen av Landsfader Gerhardsen og med en bestemor som hadde vært med på å starte det lokale Arbeiderkvinnelaget – med samhold, samklang og mange andre sam-ting. Som samnorsk.

Men det ble svært nøye understreket siste skoledag i april, at det var frivillig å gå i 1. mai-toget. Og noen fikk ikke lov. I korpset hvor jeg senere spilte, var vi en klarinett mindre på 1. mai. Hun fikk ikke lov, selv ikke å spille, på Arbeidernes dag.

I dag er det flere steder hvor nesten ingen går i demonstrasjonstog 1. mai og der bare korpsene gjør at det ser ut som et tog.

NEI, FOLKENS, med de offentlige manifestasjoner som finner sted nesten bak hvert et nes på vår Grunnlovsdag, så tror jeg vi må ta inn over oss at vi i dag har et unikt og umistelig fellesskap i dette landet!

En stor og sterk kjerne av fellesskap som får lov å vise seg fram på grunn av en bevegelse startet av en mann som ble født for over 200 år siden. En kranglefant og begersvinger som fikk begeret til å gå sammen med sine venner allerede den 16.

DÉT TROR JEG også faller mange i hu – altså ikke Wergeland som begersvinger, men som nasjonsbygger – når de går i, eller står og ser på, barnetoget. Eller dette borgertoget, som de ennå har i mange byer senere på dagen. Og her kom da «det borgerlige» igjen inn i min artikkel. Men borgere er ikke nødvendigvis borgerlige. Nok om dét!

Flotte messingblåsere i Såner Skolekorps – her knipset i Fjellstadbakken 17. mai i 2013. (Foto: Svein-H. Strand)

Jeg sier takk for meg med noen poenger som i sannhet forteller hvor inkluderende 17. mai-tog-greia er blitt i løpet av de siste tiårene.

Både Arbeidernes dag og Grunnlovsdagen var svære greier for både små og store der jeg vok vokste opp. Særlig for den som spilte i korps fra tidlige saluttmorgen til sene ettermiddag.

MITT KORPS hadde forresten uniformer med korte, blå jakker og hvite, kritt hvite, bomullsbukser. Dette var såpass langt nord at det var såvidt snøen hadde forsvunnet på uasfalterte gater hvor vi noen ganger marsjerte og spilte så søla skvatt.

Mellom barnetoget og borgertoget var det alltid bukseskift. Hvorfor de måtte la oss ha kritthvite bomullsbukser, har jeg alltid lurt på. Nå er det ingen igjen å spørre.

SVEIN-HARALD STRAND

Denne saken ble første gang publisert i Lokalmagasinet.no 19. mai i 2008, da som et kåseri illustrert med ferske reportasjebilder fra feiringen av Grunnlovsdagen. Senere ble kåseriet hentet opp fra arkivet i anledning Grunnlovsjubileet 1814-2014.

Views: 305

Antikvariat i 1700-talls handelsgård

Foto fra Thornegården i Son.

Foto fra 24. april 2016: Sturla Strand

Godt med bøker her. De møter deg allerede i inngangspartiet ute i portrommet der kunder hos Thornegården Frisør, som sist eide lokalene, kjenner seg igjen.

Ikke en butikk du fyker inn og ut av, dette her.

Geir Jenssen Grønflaten betjente butikken denne dagen. Han er én av flere som er involvert i det splitternye aksjeselskapet Thornegaarden Antikvariat AS, der han er styremedlem. Grønflaten har fra tidligere antikvariaterfaring fra Oslo.

 

Antikvariatet har allerede interessante objekter, både bilder og bøker, også med lokal bunn. Gamle Sons-bøker og relativt nye Son Leksikon er noe av det vi ser på dette bildet.

 

Noen av de første møblene som var kommet på plass. Disse kler jo absolutt de gamle lokalene i den fredede 1700-talls gården.

Lokalene er pusset opp i farger som kler den nye bruken svært godt, vil nok de fleste mene. Blant dem Riksantikvaren.

Det kan jo ikke være bare bøker og møbler i et antikvariat. Her er noen andre saker som nok vil friste mange.

Hyllemeter på hyllemeter med bøker i svært assortert utvalg. 

Views: 66

Randi tok ansvar for not- og garn-tørka til «Pjåkerane»

Fint firkløver ute på trappa i Pjåken: Randi, bestemor Sofie, Trine og tante Ellen.
(Andre del om Son-fiskerne. Publisert 23.01.23) (Av Gunnar Egil Kristiansen) (Tilrettelagt av Svein-H. Strand) «Pjåkerane» drev notfiske på brisling, sild og sardiner både i Oslofjorden, på Sørlandet og dels Vestlandet. Randi Fredriksen tok også ansvaret for å fordele bruken av Pjåkeranes not- og garn-tørke: «gælje». Dette var krevende nok. Når vestlandsfiskerne søkte til Oslofjorden under sommerens brislingfiske og fikk behov for å tørke nøter og redskap, da falt det i Randis lodd å vise kløkt og rettferd. Anlegget måtte selvsagt være tilgjengelig for «Pjåkerane» sine egne bruk når de var på heimtur fra feltet! Randi var som voksen datter tydelig stolt av faren og hans tidlige arbeid for å bedre arbeidsfolks arbeids- og livsvilkår. I årene med høy ledighet og få rettigheter for arbeidstakere, hadde far Ludvig (og mor Valborg) 12 barn å sørge for. Randi mente faren sto fjellstøtt i arbeidet på «Grøstadsaga» (se første del), på tross av hans politiske virke – som lett kunne blitt et problem i forhold til arbeidsgiver. I likhet med far – og mor-  tok også Randi Fredriksen skrittet ut i lokalpolitikken. I 1951 ble hun nominert på 4. plass til Son Arbeiderparti, og med 192 stemmer bak seg ble hun innvalgt i bystyret. I januar finner vi at hun er blitt satt opp som første vara til skolestyret i Son. Og i 1955: Formannskapet har innstilt Randi som en av fire kvinnelige domsmenn – blant elleve menn. Året etter ble Randi innvalgt i husstellnemnda og som 1. vara til skolestyret. I 1959 ble hun igjen valgt til domsmann. I 1960 ble hun gjenvalgt som formann i husstellnemnda og fast medlem av skolestyret, I 1963 ble hun pånytt gjenvalgt som formann i husstellnemnda. I denne sammenhengen skal vi heller ikke unnlate å nevne at hennes mann, Norbom, også satt i bystyret og bekledte en rekke verv med betydning innen lokaldemokratiet i Son.
Kjernefamilien i 1957. Fra venstre Turid, Norbom, Randi med Trine på fanget, Jørn og Wenche.

MANGE Å «SLEKTE PÅ» I POLITIKKEN

Så må det også sies at Randi ikke hadde bare mor og far «å slekte på» innen politikken: Bror, Thorstein Ludvigsen, (AP) var ordfører i tre perioder i Vestby. Nevø, Tom Anders Ludvigsen, (AP) er per 2023 i sin tredje periode som ordfører i Vestby. Svigerinne, Sonja Ludvigsen, (AP) var stortingsrepresentant og sosialminister. Sønn, Jørn Andreas Fredriksen, var lokalpolitiker på 1970- og 1980-tallet, bl.a. formann i Vestby Arbeiderparti, gruppeleder i formannskapet og kommunestyret. Han satt i bygningsrådet og skolestyret, og han var leder i AOFs lokallag (Arbeiderbevegelsens opplysningsforbund).

FREDRIKSENS KOLONIAL

Ved inngangen til 1960-åra etablerte hun Fredriksen Kolonial, som hun drev sammen med datter Wenche. Randi hadde sett seg ut boligfeltene Strømbråten og Deør skog som da var under utbygging. Her så de et framtidig markedsgrunnlag. De fikk leid underetasjen i bolighuset til Karsten og Aagot Gulliksen i Sonsveien 11 i Son. Her mente de å kunne være i påvente av et utvidet markedsgrunnlag og «rett tid» for mer permanent virksomhet i nye lokaliteter. Men etter noen år viste det seg at det ikke var mulig å få byggetillatelse på det ønskede området. Da så Wenche giftet seg og flyttet til Såner, og heller ikke noen av de øvrige barn ønsket å overta driften framover, besluttet Randi å avvikle forretningen. Vi finner ikke annen omtale av denne butikken i lokalavisene enn de gangene Randi er omtalt når hun søkte om bevilling for å selge øl i skatteklasse 2 og juleøl klasse 2 . Sommeren 1972 ble både Randi og datter Trine engasjert i sommeråpent bakeriutsalg for det Mosse-baserte Brehmers bakeri i Son. Salget gikk som «varmt hvetebrød». Lønnen var 12,50 kr/time, noe som var i overkant i bransjen den gang. Spørsmål om en gjentakelse påfølgende sommer ble avslått. Randi ville nå være tilstedeværende mor og bestemor.

DRØMMEN OM NY BOLIG BLE REALISERT

I 1984 fikk Randi og Norbom realisert drømmen om ny bolig på den tilstøtende nabotomta som Randi hadde investert i så tidlig som i 1958. I 1985 flyttet de inn i nyhuset, og datter Turid med sin familie flyttet inn i huset som Norbom og Randi fikk bygd i 1947. Sammen med Norbom, som nå hadde avviklet ringnotfiskeriene, hadde Randi flere gode år som bestemor og pensjonist. Hun ble etter hvert langvarig syk og dement, og døde på Vestby Sykehjem 8. desember 2000. Randi er husket for sin omsorgsfulle omtanke for barn, mann og barnebarn, sitt store hjerterom, et til tider utrolig høyt aktivitetsnivå – og ikke minst sitt eiegode humør.    KILDER SOM ER BENYTTET: 1 Folketellinga for Garder i Vestby kommune 1920: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01073674001974 2 Digitalarkivet: https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000005339005 3 «Ægteviede» i Moss Avis 5. januar 1903 og «Moss bryggearbeiderforening» i Moss Avis 20. juli 1903. 4 «70 år» i Moss Avis 26. juli 1944. 5 «14. april 1918 – en historisk dag. Vestby Arbeiderparti ble stiftet for 60 år siden. I protokollen fra stiftelsesmøtet, som ble holdt på Østby den 14. april 1918, heter det, ordrett gjengitt:» 6 Akershus Arbeiderblad 2. oktober 1928 s. 3. 7 Østlandets blad 23. september 1931 s. 3. 8 «60 år» i Akershus Amtstidende 14. desember 1944 og «Vestby Arbeiderparti» i Årbok 1996 Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus side 97. 9 Akershus Amtstidende 20. november 1920 s. 2. 10 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Arthur_Rosenberg 11 https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/24-28.html 12 https://www.samlerhuset.no/norsk/sedler/tyske-okkupasjonssedler-5sedler. 13 Akershus Amtstidende 7. september 1951. 14 Moss Avis 10. oktober 1951. 15 Moss Avis 13. oktober 1955. 16 Moss Avis 14. januar 1956 17 Moss Avis 29. september 1959. 18 Moss Avis 2. februar 1960. 19 Moss Dagblad 13. desember 1963. 20 https://no.wikipedia.org › wiki › Liste_over_ordførere_i_Vestby 21 https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Anders_Ludvigsen 22 https://no.wikipedia.org/wiki/Sonja_Ludvigsen 23 Moss Avis 6. november 1964. Moss Avis 5. mars 1966. Moss Dagblad 6. november 1967 og 26. februar 1968.    

Views: 270

Det var en gang: Varmekraft- eller kraft-varmeverk

(Publisert 17.01.23) Tiden går – tiårene også, fortere enn vi tror! Og med skiftende fokus på forsyningskildene enten det gjelder energi eller varme.

Noe som i vår tid – med vannkraft, kjernekraft, vindkraft og solenergi – ofte er en og samme sak, ikke sant?

Nok om det – og over til dagens relevante klipp fra gode, gamle Vestby Avis. Med bildetekst som er påført i dag og som vi lar tale for seg. St.

Energispørsmålet har vært høyt på medienes dagsorden i flere tiår nå. Dessverre har vi ikke noen datering på dette bildet fra en artikkel i gode, gamle Vestby Avis. Men det er jo fra 1980-tallet, og VA ble nedlagt i 1986. Den dyktige, unge journalisten er fortsatt oppe og går – i VG. Hei, Svein! 🙂

Views: 65

«Soon Hermetik»: Sjeldne etiketter

Den rutinemessige sjekk av e-post gjennom dagen har sine relativt sjeldne stunder av ren og skjær glede. Som når man åpner en melding fra Preben Jørgensen på Sola, energisk samler av etiketter fra norsk hermetikkindustris storhetstid. Og finner vedlegg med bilder av etiketter fra vidgjetne Soon Hermetikfabrikk AS. Varianter som våre øyne hittil ikke har skuet.

«Fineste skinn og benfri appetittsild.» Tenk om friske smaksprøver også hadde vært mulig å trylle fram…

Her en etikett til ansjosproduktet Nippe-bit fra midten av 1920-årene. Som etiketten så tydelig forteller i datidens design, er det varianten tilsatt agurk som byr seg fram. 

Så veldig gjerne vi skulle smakt denne gaffelbitvarianten – med CITRON… 

(Oppr. publ. i LM juni 2012, her litt omarbeidet.)

Views: 68

Verdt å brygge-vente på!

 



LM-foto: Sturla Strand

(Reporter Svein-H. Strand) Vi ventet og vi ventet, og vi speidet utover. Noen med kikkert. Hvor bliver «Britannia»?

♦ Ved 13:30-tiden snakket jeg i mobilen med Sigurd Coates. Hvor var de? Jo, de var to timer fra Færder. Atskillig forsinket på grunn av sterk motstrøm.

♦ – Vi regner med å være i Son ved halv ti-tiden i kveld, sa «Britannia»s eier, rolig og forekommende som alltid.

♦ Allerede ved 21-tiden begynte folk å samle seg ved Dampskipsbrygga. Blant dem LMs to utsendte. Bedre før enn etter her, altså!

♦ Men det drøyde. Noen tok seg en avstikker.

Èn kom tilbake medbringende det upassende – over halvliter´n-ryktet – at «Britannia» hadde hatt et uhell av en art som ikke skal nevnes her.

♦ Ja, sånn er det jo også i Son hvor skjønnheten skal ha sin norske hjemmehavn. Sanne som usanne rykter produseres i stort antall på liten flate, ikke minst de usanne.

♦ 21:45 ringte jeg for å høre hvor langt de var kommet nå da, bare så vi hadde litt peiling. Lyset begynte å tape seg merkbart, og kameraet måtte kalibreres med høyere ISO-verdi.

♦ Da hadde Coates slått av mobilen, men det var en grei nok melding. Også eieren hadde sine mannskapsoppgaver på et dekk med økende travelhet.

Så skjedde det da, nesten presis kl. 22, at våre øyne så verdens største og fineste kutter ta Sonskilen i besittelse for første gang. Og dette ble da teksten til vårt andre bilde fra begivenheten.

Views: 89

– Som et futuristisk fartøy!

LM-foto- Sturla Strand

(Reporter: Svein-H. Strand) Du som ikke var der, ja du gikk glipp av et syn som ikke kommer mange ganger til dine øyne gjennom et liv. Skumringen var falt på. Inn Sonskilen glider stille et fartøy. Som en estetisk åpenbaring.

(Fra LM 05.08.09)

Vår fotograf Sturla Strand sier: – Det liknet et futuristisk fartøy som kom innover!

Et framtidsfartøy! Og hør da: Originalen til denne replicaen av «Britannia of Cowes» ble designet på slutten av 1800-tallet!

BYGGEÅR for den første versjonen var 1893.

Senere ble hun endret. Og så kom 1927-versjonen som replicaen bygger på.

Et drøss med roser til designerne, G. L. Watson, Cesil Stephanson og Gerry Dijkstra!

Dette er verdens største gaff-riggete kutter. Er dette også verdens vakreste båt?

Følg med etter hvert som vi legger ut flere bilder fra begivenheten ved Dampskipsbrygga i Son.

Views: 79

Da «Britannia» kom


LM-foto: Svein-H. Strand

(Fra LM 06.08.09) (Republisert 15.09.22) S/Y «Britannia of Cowes»´ankom Son tirsdag 4. august 2009. Trokopien av den historiske kongelige yacht la til kai forsinket, i en begynnende skumring.

FOTOLYSET med ordinære hjelpemidler var på det nærmeste tapt da vidunderet var fortøyd på Dampskipsbrygga.

Men med foto er det noen ganger sånn at du kan få uventede effekter under ekstreme opptaksforhold.

Og noen ganger er det allright… Bildet over er et eksempel på dét. Vi syntes i alle fall det var såpass at det kunne publiseres.

USKARPHETEN skyldes den lange lukkertiden som ble valgt for å kompensere for det svake lyset uten bruk av blitz. Dette, synes vi, har tilført motivet litt av den bevegelse og energi som ble utvist av de to som jobber med tauverket på dekket av «Britannia».


(Vi vil republisere mer fra denne begivenheten. Følg med!)

 

Views: 161

Folkeliv på Europe Week 2014

Fotoserie av Svein-H. Strand, som også tar ansvar for bildetekstene. Innslaget av pastell i bildegjengivelsen skyldes dels at bildene er litt feil eksponert i det kraftige sollyset, og at det er lagt til lys i redigeringsprogrammet. Siden ble opprettet med sju bilder 22.07.14.

 Det gikk en stim av folk langs bryggene. Og se på skogen av master! 

Messingblåsere dukker hyggelig opp i nær sagt de fleste sammenhenger. Sikkert velkjent for flere av seilerne fra Kontinentet i slike settinger. En innertier i arrangementet på land.

Her er trommisen deres. En dyktig musiker. Dempet og presis når framføringen tilsa dét, som her. Se bare på det konsentrerte uttrykket og hvordan han holder stikkene.

Det er heldigvis ikke «ute» å holde rundt hverandre ute. Spesielt ikke for par på bryggekanten.

Den nye fiskebrygga tok av for mye av tørsten og det betydelige behovet for å sette seg ned i varmen for så mange mennesker som det var i Son sentrum på det meste.

Glenneparken med nyanlagt gress på rull innbød til – ja, både rulling og hva man følte for der og da. I bakgrunnen en ung pike som følte for turn, og la inn et C-moment eller noe sånt. To hunder har det også litt gøy. 

Til slutt, for å vise at det var en ikke liten bredde i folkelivet på land i anledning de gamle seilbåter. En landeveiens veteran. For motor, må vi tro. Programmessig regissert eller ei: En innertier, dette også.

Views: 43

Ferieminner som aldri svinner

Det første garnet er tatt opp. Ikke mye å rope hurra for, konstaterer Vasco. Kameraten Andrea tar ut skjell og små skalldyr fra et av garnene. Foto: Svein-H. Strand / digitalisert fra dias

Vasco kom som avtalt denne morgenen og banket på, presis klokka seks, smilende lastet med kruttsterk espresso. – Due, signore! To kopper – ned med dem; ingen frokost før vi er tilbake! Her skulle man være våken og skjerpet, og vi måtte straks avgårde til fiskebåten før morgenen ble formiddag. Garn ventet på å bli trukket! Vasco bivånte smilende espressoens virkning på meg, allerede etter halvannen kopp. Basta!

(Tidl. publisert 21.03.21)

Det hadde seg sånn at familien vår i 1977 leide en leilighet i Castiglione della Pescaia, rett over gata for pensjonatet der Vasco regjerte og vi spiste alle våre måltider. Under middagen kvelden før hadde jeg tatt imot hans spontane invitasjon til å bli med i barca-en hans.

Nå da. Avanti – til havna i Castiglione della Pescaia!

Så sitter jeg en eventyrlig vakker julisommermorgen bakerst i en enkel, velbrukt åpen fiskebåt mens den donk-donk-donker oss nordover langs det kanskje vakreste av den vakre Toscana-kysten. Vasco, kameraten Andrea og jeg.

Jeg ser flatt land og pinjeskoger før de slake åsene på Maremmaen overtar et stykke bak.

Knapt et vindpust er å kjenne, og den totale morgenstillhet hersker da vi passerer hotel Riva del Sole med svensk dominans. Ikke engang en tidlig svensk morgenbader er å se.

Det snakkes lite og dempet i båten. Vasco Palmieri står ved roret og har kjørt i samme ærend utallige ganger før. Lønnsomhetsmarginene på hans pensjonat er små – og sesongen for mer enn innkvartering på rommene, pluss litt frokost, er fire måneder kort selv her i Midt-Italia.

Litt matauk til kjøkkenet må til. Men hvor mange ganger har barcaen tatt ham til garnene på en gryende dag som denne, tro?

Vi nærmer oss karakteristiske Le Rochette. En liten middelalderborg med tårn kneiser på den store klippens høyeste punkt.

Dunk-dunk. Og så: Punta Ala! Regionens lekre havsresort med serviceanlegg, villaer og leilighetstilbud for de velbeslåtte. Her huserer nå Roger Moore med sin italienske madam, og han er som snarest observert på handletur med bil i Castiglione.

– Kommer vi snart til garnene, Vasco?

Vasco peker i retning Capo Civinini med enda en morgentom strand innenfor. Nordvest utenfor der ser vi snart bøyene. Andrea gjør seg klar; tar på seg sitt fargerike, lettstelte fiskeforkle.

Vi er nesten halvveis til Follonica, Grosseto-regionens nordligste by. Garnene er skuffende tomme for det viktigste – større fisk – men her er da litt av diverse småsaker til supper og kraft.

Jeg vil ikke dumme meg ut og spørre hvorfor garnene settes såpass langt nordover. De vet nok hva de gjør, og at havet – selv på gode fiskeplasser – ikke alltid byr på den gode fangst.

På hjemveien har vi litt bris i en formiddag som nå veldig raskt blir varmere.

Klokka er bare 10 og en fristende frokost står på bordet da jeg smilende slutter meg til familien. Det blir en lang dag for meg. Etter frokost skal vi gå den korte veien gjennom de gamle gatene ned til den finkornete stranda på Bagno Laura for å ha våre soltimer og kjøle oss ned i det klare vannet.

En lang dag blir det også for Vasco og hans kone. Da vi stuper til sengs ved midnatt – vi ferierende – kommer de to putrende på Vespaen til Pensione Rosella.

Da har de hatt sitt kveldsarbeid og vasket gulvene på familiens etablissement nummer to, en isbar ved havna.

Om morgenen tar begge sin tørn ved frokostanretningen. Noen timer senere er det lunsj for pensjonatets – og noen tilfeldige – gjester. Ute under et svalende tak i Via Fratelli Bandieri.

Men inne, inne er det kvelende ettermiddagsvarmt når klokka viser at kokkene trenger noen hjelpende hender på kjøkkenet dersom middagsmenyen skal bli komplett.

Og når solmette og sultne gjester har benket seg ved bordene, tar Vasco opp bestillinger og serverer.

Slitets folk i det gamle Etrusker-land!

Jeg har alltid lurt på hvor mye som sto på bunnlinjen ved sesongslutt, til å møte de stille vintermåneder med.

Nå er de begge gått bort. Andrea også, hører jeg.

Jeg vil alltid huske dem; de stolte, rause og blide mennesker like under fiskerlandsbyens store middelalderborg.

Svein-Harald Strand

Views: 818

”Tingbytte”, tivoli og”Trångskaring”?

TIENDEBYTTET i gamle dagers Mosjøen er beskrevet av flere penner gjennom årene. Det moderne Tiendebyttet som byens handelsstand fikk satt i gang, har ennå ikke fått mye litterær omtale.

Det er kanskje ikke så rart, siden det gjelder den nære lokalhistorien.

Men den første etterkrigsgenerasjonen av mosjøværinger er nå blitt såpass ”oppi åran” at det er på tide å ikle seg nostalgiens brede vinger for å skrive-mimre om ungdoms-årenes gilde ”Tingbytte”.

Da det nye var nytt og et sosialt og opplevelsesmessig lyspunkt i høstmørket!

Her er et bidrag fra en utflyttet mosjøværing, Svein-Harald Strand, årgang 1945.

I 1960-årene har handelsstanden giret opp det tradisjonsrike arrangementet en god del – så det blir bedre i takt med den nye tida. Underholdningsaspektet får litt større betydning. Men det viktigste står knapt på programmet, for det kommer nesten av seg sjøl – nå som før: MILJØ!
Et ladested som pulserer opp til sitt optimale, med tilløp til trengsel på visse tider – enda arealet og gatenettet i Mosjø-gryta er stort nok til å betjene en middels stor norsk by, og vel så det.
     Et miljø som ikke minst kjennetegnes ved det sosiale SAMVÆR. Om det så bare er i formelt beskjedne former som rundt ei kafekanne, med ei lefse og gomme til hver, før rundturen i butikkene med sine fristende tilbud. ”Tingbyttpris” – med kjøpmannshåp om at det også skal gå unna tilstrekkelig med ting til fullpris før handlefesten er over. ”Nesten gibortpris” – på det som likevel snart skal bort fra hyllene.
Så mye folk i byen! Og de er nesten alle i jamnt godt ”Tingbytt-lune”.
Tiendebyttet er beint fram en magnet! Fra Korgen, Elsfjord og Leirfjord i nord, fra Hattfjelldal, Susendal, Fiplingdal og Majavatn i sør, kommer folk – og blir minst én av dagene. Men først og fremst kommer selvfølgelig mosjøværingan sjøl – og vefsningan, og    Jau, de gjævt mæ dæ hæran Tingbytte i Mossyn. Mæn dæ går no så fort over, som han sa med et dypt sukk, småbrukeren fra distriktet på sin årlige bytur, før han la innpå en frisk ladning med skråtobakk.
Så sant som det er sagt. Torsdag, fredag, lørdag, søndag og mandag. Og så er det et forbasket langt år til neste gang.
Men så er det tida igjen, etter enda en vinter, vår og sommer. Når høstmørket er skikkelig kommet. Men før frostnettene har satt seg. Og ofte under ”sø´væsten”, dessverre.
I verste fall under selve ”Trångskaringen”. Men så galt kan det da ikke bli med været i år! Det ser skikkelig lovende ut.
     Utstyret til det omreisende tivoliet ligger ennå i hauger og stabler på plassen mellom parken og ”Folkets Hus-tomta”. Men det ligger allerede stor og ekte forventning i den rå høstlufta. Snart skal igjen de forførende lysene fra karusell og boder lyse opp den grå brakkeplassen. Det skal skinne i alle farger. En mirakuløs forvandling når mørket setter inn. Og det skal sprake og gjalle fra slitne høyttalere, plinge, ringe og knalle. Det skal plaffe fra luftgevær, og lukte søtstramt av bodsennep og fra dype kjeler med tjukke, nytrukne pølser.
Ja! Ja! Alt sammen skal vi få oppleve igjen, og visst enda mer i år.
– No bi dæ DØDSKJØRERÆ óg. PÅ MOTORSYKKEL I TØNNÆ! Fyy farrssken.
– Jau tivoliet, de e no i rutæ. Å dæ bi ein kjæmpetøff karusæll i år! Mykje høgar. No e ´n halvbygd aillerede. Bære så du veit dæ. Før di ha tænkt å tjuvstart mæ ein gång karusæln e færdi! Tre kroner før ein tur, sa de. Eller va dæ fire? Før ongæ.
Her gjelder det altså ikke å være voksen. Det forstår vi. Men tør vi å sitte på? Høyere stolheng – og hviskes det ikke også om større fart?
Tingbytt´lørdagen er den store Dagen blant de gilde høstdagene. Da er de på plass i Mosjø-gryta – alle som kan gå, ser det ut til. Og været er tålelig bra i år. Går det mot rekord? Det tetner seg til i gatene rundt torget allerede tidlig på formiddagen. Kommer du langveis fra, gjelder det å få utnyttet tida før butikkene stenger – eller før de beste tilbudene er blåst bort.
Det er forresten ikke alle som kan gå når kvelden kommer og folkestimens tyngdepunkt har forskjøvet seg fra handlegatene og til den glitrende tivoliplassen få kvartaler bortenfor.
– Sjå, ein rusankaill. Dæven steike kor rusan hain e!
Nei, han er ikke god, kaillen i grøfta bak tivoliet. Det tror vi at heller ikke politiet synes – hvis de kommer.
Og de kommer. For den stramme Politimester Børge Ask & Co. sover ikke, de heller, når det er Tiendebytte. Saktens tåles det litt slakkere tøyler i et folkelig høstslepp som vårt, men rimelig orden skal det da være i kammerbyen, forstås!
De kommer med Svartemarja, som er grønn og har god plass til en snill rusankaill med tykk gele i knærne og tynt blod i årene.
– Dæ hær va arti, guttæ. Ha dokker sett teddybjørn´ som e vainn? Dokker kain få´n; e ska no på kaffe te´n Børge Ask!

U
tenfor ”dødstønna” annonseres det med fynd og klem at den steingale svensken med den lydsprutende motorsykkelen snart skal ha kveldens siste forestilling. Så er det vel på tide å få overvært seansen som alle snakker om.
Han beinpumper kubikkene i gang og begynner med noen forsiktige runder på det skrå brettet som danner overgangen til den rette, høye tønneveggen. Vinner balanse. Vinner fart. Demonstrerer lyd og trøkk. Spiller ut all den dramaturgi som åpningsscenen gir rom for.
Han ruller sakte en runde, drar ned turtallet, nøler litt. Er det blitt dugg på veggen? Tør han ikke ta sjansen?
Så – før vi rekker å registrere noe som helst – har høyrehanda svutsjet gasshåndtaket ned så undersiden av kjørehansken nesten berører den trange kjøredrakten ved låret. Bånn pinne. Full motorkraft.
CHPRRØØUUUMM!
Jo, han tør! Nå går han – pang! – rett på steile veggen med den brølende svarte sykkelen; to meter opp, ned på brettet, opp igjen – enda noen meter høyere på tønneveggen, tre runder rundt – med enda større fart; en liten tur ned, så opp igjen – til større høyde.
Et førtitalls par stive øyne følger den skinnkledde rundt, rundt, rundt; stadig litt høyere. Vi blir svimle av å følge ham med øynene.
Galningen er nesten på toppen av tønna. Ikke langt fra der vi står kvassøyde mens vi holder oss for ørene. Full utblåsning, full fart!
Eksosen etter den svarte ekvipasjen ligger som en tynn, gråblå krans rundt tønneveggen. Vi synes at den stikkende eksoslukta er blandet med eter, som de sier at han har i bensinen for å få ekstra skyv.
Motorlyden har skiftet til et mer jevnt spetakkel. Det maler og maler fra sylindrene og det korte, blanke eksosrøret. Høyt her oppe kan han ikke tillate seg å ta en eneste liten sjanse. Det kan bli katastrofalt. Her gjelder kun det ene: Å holde stø maskin og stø fart. Dra på, dra på. Trøkke maksimalt mot tønneveggen hele tida, så festet ikke glipper…
Han begynner å skru seg nedover. På et kritisk punkt et stykke nedenfor midten må han senke hastigheten, ellers blir overgangen til det skrå brettet for brå.
Se: Veggen er faktisk litt glatt! Dekkene mister grep. Et skjærende hyl lyder oppe fra publikumsgalleriet.
Men svensken har vært oppe på en glatt tønnevegg en høstkveld før. Det ser ut som en refleks når han reiser seg halvt opp og liksom kaster forhjulet i rett vinkel mot bunnen, gir ekstra gass, justerer vinkelen – og er i sikkerhet på brettet.
Han triller rundt på frigir. Virker litt matt, men samler seg snart til den sedvanlige avslutningen. Ned fra brettet. Stans midt i tønna. Skreve av sykkelen. Tre sekunder bånn pinne med gass. Motoren av. Armene opp. Et svett smil mot kveldens siste betalende. Forestillingen er slutt.
Men ”Tingbyttet” er så visst ikke slutt. Og på Kippermoen er det FEST!
     Søndag ettermiddag har vi ristet av oss både det ene og det andre. Tønnerytteren sadler igjen sin iltre ganger; lykkehjulene sveives i gang i bod nummer tre, der premieutvalget nok er blitt merkbart tynnere; karusellen er satt i stand etter et lite motorhavari; lommepengene er i ferd med å ta slutt. Og enda gjenstår det en dag.
– Ke vi ska finn på då, trur du?
Vi finner nok på noe. Selv på ”Kjerringdagen”. Men deretter kommer svarte høsten. Og kanskje ”Trångskaringen”. Og det er veldig, veldig lenge til jul.

Svein-Harald Strand
19. september 2001

Views: 105

Nytt tiår under Øyfjellet

LM Arkivfoto / Fotograf: Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland

Et nytt tiår har satt seg under Øyfjellet.

Mosjøen har 4490 innbyggere og et snev av småbysyke. Av landets 19 ladesteder er nå bare Mo og Namsos større.

Jo, det står svart på hvitt i min kjære ”Fasiten – almanakk for ungdom”. Den ferske industribyen er til og med større enn Steinkjer, såvidt.

MEN AKK – du min almanakk har jo også en annen statistikk. Den sier at dersom vi regner med bykommunene, så er Mosjøen helt nede på trettifemteplass i innbyggertall.

Byen som vi vokser opp i, selv om den ligger midt i Norge, er langt fra å være noe som helst slags midtpunkt i vanlig forstand. Karakteristikken ”Knutepunktet på Midt-Helgeland” er ikke akkurat noe å briske seg med. Det gjør vi da heller ikke.

SEINT PÅ HØSTEN I 1960 begynner det første etterkrigskullet å lese hos presten. I august har flesteparten begynt på realskolen. Kanskje med litt mageknip. Matematikk er splitternytt for oss. Etter den første matematikktimen blir bokstavene X og Y aldri mer det de har vært.

Mosjøen interkommunale høgere almenskole, tenk det! Splitter ny er den også, skolen ved Byparken.

Oj, se de smale klasseromsvinduene – oppe ved taket og nede ved gulvet!

– Modærne arkitæktur, førstår du!

Hvor er vi i den store HISTORIENS LØP? Jo – ikke mer enn drøye 15 år er gått. Bare 15 år siden gleden eksploderte i Norge og i lille Mosjøen, midt i det lange, okkuperte landet vårt.

For oss vordende konfirmanter er krigen historie. Det hjelper ikke at denne historien er så nær at foreldrene våre – foreldrene til oss ynglinger – var en del av den. Våre foreldre er jo nesten gamle, synes vi.

Ja, tidsbegrepet i forbindelse med fortida er en høyst relativ sak. Den annen verdenskrig, det er skolepensum; rett og slett et lite hav BAKOVER i tid! For oss unge.

Vi som STORMER FRAM! Fram gjennom gatene på sykkel, spark, ski og – ja: Til og med på skøyter, når striregnet kommer og lager speilholke mellom brøytekantene og vi såvidt rekker å få jernene skrudd på beksømskoan før han Jakob Asprem og de andre brøytekaran kommer med strøsand som risler ned fra lasteplanet på kommunebilene.

Vi stormer fram gjennom de stadig flere og stadig tykkere bøkene som vi leser stadig fortere – nå også på et fremmed språk og snart to. Fram gjennom klassetrinnene. Fram gjennom de blendende forelskelsene!

Og vi stormer – nei vi raser – videre. Stadig videre. Mot DE VOKSNES REKKER! Gjennom filmene – selvsagt også gjennom filmene! Filmene på Mosjøen Komm. Kino; den rare, røde brakketarmen ved den forblåste elvebakken i sørenden av byflata.

Kinobrakka blir etter hvert solid bardunert for å stå av både den verste sørvesten nedover Trangskaret og et amerikansk filmrepertoar med en stadig tyngre og bredere lydfront.

I krigsfilmene – som kommer på rekke og rad med skamløs heltedyrkelse av våre, gjerne glattbarberte, gutter i felten – så er det etter hvert som om vi sitter midt i ragnarokket. En bølge av vibrasjoner løper fra vest til øst gjennom den smekkfulle salen i den slitne krigskonstruksjonen når kanonbatteriene spyr ut salve på salve.

NEI KRIGEN, sa du? Det er altså PÅ FILM. En og annen tyskerbrakke finnes fortsatt i byen, ikke bare kinobygningen. Ellers er det lite, om noe, som minner om krigstida. Mosjøen ble lite merket, rent fysisk. Her falt jo ikke ei bombe. Kanskje er det med på å gi avstand?

Sist, men ikke minst: Samfunnet er i rivende utvikling! Gjenoppbyggingen av landet og økonomien har vært en suksess. Ja, hele den vestlige verden peser fram som et lokomotiv, med tekniske nyvinninger som legger grunnlaget for nye eller forbedrede produkter.

ARBEID TIL STADIG FLERE gir mer penger å kjøpe for. En karusell er satt igang. Med oss etterkrigsbarn hvinende ombord.

Også på kulturfronten dukker det stadig opp noe nytt og tildels spektakulært. Ikke minst innenfor underholdningskulturen. Rock`n roll has come to stay! Nye grupper og sangere lanseres på løpende  bånd.

Det er liksom det gjærer og syder – også i oss selv! Er det noe rart at krigen er langt, langt borte?

Og nå: EN NY EPOKE skal begynne i våre liv.

– Du ska vel konfirmeres?

– Konfirmeres? Ja ke eillers!

Ja ke eillers…?

I JUNI ÅRET ETTER står vi så i Guds åsyn for presten. For våre stolte foreldre som sitter tett på de harde kirkebenkene, er det bare en håndfull strevsomme gjenoppbyggingsår mellom fredsvåren og denne konfirmasjonssøndagen i den nøkternt vakre Dolstad kirke.

Hvor kort tid det egentlig er, bakover til 1945, det skal konfirmantene engang komme til å fatte. Men ikke fullt ut før de ser egne barn vokse opp!

Denne konfirmasjonsdagen er en dag å huske. Ja, for resten av livet – for resten av det VOKSNE livet som de sier at vi nå står ved terskelen til – vil vi huske denne dagen. Det føler vi så sterkt der vi står i de kvite kappene våre og prøver å ikke se ned i gulvet hele tida.

Vi vil huske ikke bare en lang konfirmasjonshandling som vi gikk til med både forventning og usikkerhet – også med hensyn til den kristne troen som vi står der for å bekrefte.

En blanding av glede og alvor som vi ikke har støtt på før, har nå samlet seg opp og ligger og trykker på inne i brystkammeret.

NEI, IKKE BARE det som skjer i kirka vil vi huske – og ikke bare gavene som begynte å komme inn av entredøra allerede i går kveld. For Vårherre har også vært så god å se til at søndag den 4. juni 1961, blir årets første sommerdag på Helgeland!

Sol og 20 gode grader i mosjøgryta. En dag med en praktfull friskhet som bare oppstår på forsommeren. Før alt er fullbåret; mens kraften fortsatt river i alt levende og driver saft og sevje gjennom vinterhard materie.

PÅ HJEMVEIEN står sola rett i fjeset på oss da vi svinger av fra Skjervgata. I Kirkegata er de stramme bjørketrærne ennå ikke blitt skamfert av fluorrøyken fra aluminiumsverket, som kom i gang for tre år siden – et næringslokomotiv som er og blir til glede for alt i alt flere tusen mennesker på Midt-Helgeland.

Alt er liksom høytidsfint tilrettelagt i Kirkegata, med flagg og nyss utsprungne, kvasst grønne bjørkekroner på begge sider. To stramme rader på neverkvite legger oppover den lange ”gogato våres”, hvor folk også i de aller eldste mosjøtider fartet til og fra kirka.

SÅ ER VI ALTSÅ blitt voksne. En uensartet liten flokk – som den neste søndagen, med illrøde kinn på kne foran alteret der vi mottar Kristi legeme og blod – kjemper sitt livs kamp mot det veldige knisetrollet som sprenger på inni den uferdige bringa. Bare fordi en eneste knisus ikke kunne dy seg.

Keitete dagdrømmere, søkende talenter av mange slag. Gode venner og dårlige uvenner, mammagutter og pappajenter, kjekkaser og reddharer. Lett bortskjemte, lett undrende etterkrigsbarn.

VOKSNE – vi?

Svein-Harald Strand

Kåseriet, fra ca 1990, er tidligere publisert i Lokalmagasinet.no. Her i en litt endret versjon.

Views: 155

Da vi strakk kjølen til en nettavis

(Publisert 20.05.22) (Av Svein-H. Strand) Måneden var mai, skjønne mai, og året var 2002. Nettaviser – og de første nettutgaver av papiraviser – hadde såvidt gjort sitt inntog på det nye mediet Internett: World Wide Web. Verdensveven. Eller «weben», som snart ble det alminnelige kortnavnet. 

(Ill.foto: LM Arkiv)

Vi hadde bestemt oss for å starte et nettmagasin i det nære, min fotografsønn Sturla og jeg. Mitt enkeltpersonforetak hadde nettopp kjøpt en – etter datidens vurderinger – enkel publiseringsløsning. Fødselshjelp fikk vi i form av en hyggelig pris hos leverandøren, Info Helgeland, i min hjemby Mosjøen.

I handelen fulgte det med et gratis lynkurs om hvordan vi skulle overføre bilder fra Sturlas datamaskin og til serveren, som fysisk befant seg i Austin, USA. Og dette var ikke så enkelt som i dag, der du bare trykker på noen taster.

EN BYGGEHVERDAG MED KODER

Nei, vår leverandør, som var utdannet dataingeniør fra Trondheim, forsynte oss med en kode, eller var det to. Dette måtte det aktuelle objektet ha følge av for å kunne starte og gjennomføre ferden fra Nøtteløkka i Son og over dammen på et blunk.

(Foto: Sturla Strand)

Og objektet, rettere objektene, det var primært utvalgte fotografier fra Sturlas store beholdning med motiv fra det nære, i både farger og svart-hvitt.

Men artikler og notiser måtte vi jo også ha. Noen utkast til åpningssaker hadde jeg liggende, og en håndfull av disse ble gjennomgått og redigert før også de fløy avgårde til Austin. Også disse med nødvendig følge av kode(r).

FORSIDEN VAR UTKASTET

Alt som ble overført skulle på forsiden. Ja, den første tiden – kanskje hele sommeren og første del av høsten – var utkastet til Lokalmagasinet.no en forside.

Rent fysisk var et antall undersider også med i den første publiseringsløsningen. Det var bare å ta dem i bruk.

Men bruken går, ikke minst for leserne, naturlig nok via forsiden. Denne var og er jo åpningssiden på selve domenet, som det heter på fagspråket. Via klikk på såkalte lenker der, kom du videre til hele saken. Også i den nye næravisa på nett.

Men for å si det som det var: Det ble lagt ut endel lange artikler uten lenke, og som gjorde forsiden stadig lengre etter hvert som tiden og månedene gikk fram mot desember.

Dette var rammeverket i byggeperioden selv om jeg hadde fulltids jobb i Oslo, noe som også omfattet reisefravær i forbindelse med reportasjereiser for Arbeidsdirektoratets fagblad A-etaten.

Ikke sjelden, også senere i regulær drift, ble det litt nattarbeid – og en gang i blant etterfulgt av tidlig jobbstart med pressevakt i Oslo. Men det er en historie for seg. Den starter første søndag i advent i 2002.

Views: 118

SLETTE stoff der DU er nevnt?

(Publisert 27.04.22) Noen få ganger gjennom årene er LM blitt bedt om å slette en arkiv-artikkel der vedkommende er nevnt på en måte – eller i en sammenheng – som «ikke passer» i dag.

 

Dette er ønsker som vi alltid vurderer, men som vi i utgangspunktet ikke etterkommer uten at den det gjelder kan vise til helt spesielle behov.

At det er ønskelig å få bort en eldre arkivsak – for eksempel i forbindelse med jobbsøking i dag – er ikke god nok grunn.

Ellers så hender det at vi sletter en gammel sak av eget initiativ, fordi den av forskjellige grunner er blitt «utdatert». Det som skjer teknisk sett, er at saken blir slettet fra serveren vår.

MEN – til alle som er ute i dette ærend hos aviser og magasiner på nett:

Den aktuelle saken forsvinner ikke umiddelbart fra bl.a. «cache-modus» hos Google og andre søkemotorer. Dette kan tvert imot ta lang tid, så sant det ikke foreligger et rettslig pålegg som Google og andre søkemotoraktører må forholde seg til.

Så da vet dere det. Men igjen: La høre fra deg hvis du har et presserende behov og kan begrunne dette. Og søkemotorer er kanskje ikke lenger hva de var – ikke minst den ledende aktøren, altså Google. Mellom «umiddelbart» og «lang tid» er det jo mye rom…

Red.

Views: 54

2007: Super-soning Sigurd Stene – stort intervju med bilder

Hva har Varangerfjorden og Hormusstredet til felles? Jo – de danner på en måte den ytre spennvidde i Sigurd Stenes liv. Et uhyre aktivt, engasjert liv særdeles forankret i det lokale univers Son. Pluss litt til i nord og i sør. For ikke lokalkjente benytter vi handlingsrommet som bildeteksten gir en redigerer, til å presisere at Bredsand er kommunesenteret i Rygge. Kjenn er et bittelite sted nord for Son, mellom Hølen og stasjonsbyen Vestby.

FOTO, oppslagsbilde: Edmund Schilvold, frilans/Moss Dagblad
Nedenfor: LM-foto Sturla Strand (fra demonstrasjonen på Son Havn Nord, februar 2006)

(Fra LM 01.04.07) (Portrettintervjuer: Edmund Schilvold) Super-soning Sigurd Stene (79) er beskjeden når han skal forklare hvor han hører hjemme. Min verden begynner på Kjenn og slutter på Bredsand, selv om tankene av og til går til Hormusstredet, sier han med glimt i øyet.

Stene har imidlertid en inkluderende definisjon av begrepet soning:

–  Hvis du bryr deg om Son, og holder til der, da er du soning, smiler han. Ingen krav om at slekten må ha bodd på ladestedet i sju generasjoner, altså, og Stene er villig til å gå enda lenger:

– Det har ofte vært innflytterne som har fått sving på sakene. Med bare de gamle soningane hadde det ikke blitt noen ting, sier han.

Men han peker på det positive ved å bo på et lite sted:

– Alle har et navn her i Son, slår han fast.

– Her blir du lagt merke til, her har du hele tiden venner omkring deg, fortsetter han.

Det gjelder ikke minst Stene selv, som på grunn av sitt sterke engasjement for lokalmiljøet utvilsomt har vunnet en plass i mang en sonings hjerte.

HELDIG SOM BLE FØDT …
Foreldrene til Stene var imidlertid slett ikke fra Son, men fra Sørlandet. Han var dessuten heldig som i det hele tatt ble født:

– Mor var 42 år gammel da hun ble gravid, og da det begynte å vise seg, trodde hun det var en svulst. Det var først da hun ble undersøkt på sykehuset at det ble klart at hun var med barn. Siden ble jeg kalt «svulsten til mor Stene», humrer han.

Morens alder til tross, det gikk åpenbart bra med vesle Sigurd, og i dag bor han fortsatt i huset som faren fikk bygd for snart hundre år siden.

Tiden har imidlertid gjort ham til enkemann, men han er ikke helt alene hjemme. To katter, Skorpan og Storepus, venter på å få legge seg på magen hans hver gang far kommer kjørende tilbake til huset etter dagens «veterankonferanse» på Son Kro.

FØRSTEKLASSING DA SOLHØY STO FERDIG
Stene har gode minner å se tilbake på fra oppveksten, og skolegangen begynte i en bygning som nå har fått mer oppmerksomhet enn på lenge: Ærverdige Solhøy, som nettopp var blitt gjort om fra rederibygning til skole da Stene skulle begynne på folkeskolen.

Det ble en myk start, den gang var det bare skole annenhver dag på Solhøy, noe som ga den unge Stene rikelig med tid til andre gjøremål, som å sparke fotball og hjelpe til hjemme i hagen.

Han husker godt 9. april 1940, da de tyske skipene, som ikke våget seg inn i Drøbaksundet etter senkingen av Blücher, istedet landsatte soldatene på brygga i Son. Så marsjerte de til jernbanestasjonen for å finne seg et tog til Oslo.

DRIKK OG VENNSKAP I FINNMARK
I 1949 tok Stene examen artium på Moss Høiere Almenskole, som vi i dag kjenner som Kirkeparken videregående, og de påfølgende tre årene tilbrakte han som framhaldsskolelærer i Varangerfjorden i Finnmark. Det ble en minneverdig tid som ensom soning i et område der det nesten bare bodde samer.

– Jeg gjorde suksess sosialt, og grunnen til det var at jeg hadde vært en del på Klubben i Son, og på den måten lært å drikke hjemmebrent. Nå var det ingen som var så gode til å drikke som samene, men jeg var god, jeg også, og når en drikker, blir en helt avkledd som menneske, og dermed fikk jeg mange venner. Jeg har faktisk fortsatt kontakt med folk i Nesseby, smiler han, og legger til at ingen i Son er bedre til å joike enn Stene.

Etter dette oppholdet langt mot nord kom han tilbake til Son igjen, og begynte da som snekker sammen med faren, og snekker er det han har vært i det meste av sitt yrkesaktive liv. Snekker og taktekker.

SJAKK, TENNIS OG PETANQUE
Utenom arbeidet har han vært med på mangt og meget knyttet til lokalt foreningsliv. Han var med på å stifte Son Tennisklubb, han har vært medlem av Moss Sjakklubb siden 1948 og han er aktiv i Son Petanque Klubb.

– Jeg vant tre ganger i tennis i Østfold kretsmesterskap, to ganger sammen med Einar Johansen og én gang i singel. Det må du få med. I sjakklubben er jeg den som har vært med lengst, og jeg er fortsatt aktiv, men nå er nivået høyere enn før, så det er blitt vanskeligere å vinne. Når det gjelder petanque, så har vi som motto: «Driv dank, spill petanque!» Jeg synes det er rart at ikke enda flere har lyst til å ta del i det fine sosiale samværet som vi har i petanque-klubben. Vi mottar dessuten penger fra to spilleautomater som vi fikk av nå avdøde Hans Berg, så klubben har god økonomi og kunne gjøre mye mer enn vi gjør i dag, reklamerer han.

HEKTET PÅ HISTORIE
Stene har også vært aktiv i Vestby Historielag.:

– Jeg var veldig hektet på lokalhistorie, og ble med straks det ble stiftet. Det ble en inngangsbillett til alle gårdene i kommunen, påpeker han.

Lagets store prosjekt for noen år siden var Son Leksikon – «Encyclopedia Sonensis», det definitive verket om alt som har med Son å gjøre. Stene var med også på arbeidet med det, men er nøye med å poengtere at det var ekteparet Ivar Gudmundsen og Kari-Anne Slettjord som gjorde den største innsatsen.

I dag gleder han seg over at datteren hans, Anne Kristine, har fått seg en særdeles kjekk nederlender, Arjo, som ektemann, og ser en på ladestedets historie, er det vanskelig å tenke seg en nasjonalitet som kunne ha passet bedre enn nettopp den nederlandske.

SETTER SIN LIT TIL VALGET
Men det er som kjent ikke bare fryd og gammen i Son heller, og Stene håper tilstanden i Son blir avgjørende for lokalvalget til høsten:

– Blokkene på Son Havn Nord blir vi vel dessverre ikke kvitt. Men parkometrene er det fortsatt mulig å fjerne. Jeg håper virkelig det vil skje, for de har gjort Son så ufattelig uvennlig, sier Stene.

Så er tiden kommet for å forlate den lune kroa. Stene poserer for et bilde før han setter seg inn i bilen, parkert utenfor parkeringsvaktenes rekkevidde.

I bakgrunnen ligger friluftsområdene på Laksa og på Vardåsen – og spørsmålet om hva framtiden vil bringe …

(Intervjuet har tidligere stått på trykk i Moss Dagblad,
i mars 2007, og er her litt omredigert. Red.)

Views: 173