(Publisert 08.01.25) (Kåseri)
(LM Arkivfoto/Svein-H. Strand)
En sen vårkveld sitter jeg og speider utover sjøen fra nordspissen av Jeløy. Vannet er mykt som fløyel og speiler de fiolette uværsskyene på himmelen i nord. Sola har sunket ned bak Bevøya, men på den andre siden av den store bukta, i nord, skinner den fortsatt med sitt gylne lys på det grønne, skogdekte landskapet – der langstrakte bølgende høydedrag kulminerer i den mektige Vardåsen, som ligger som et urtidens festningsverk der landet støter mot den brede fjorden.
Av EDMUND SCHILVOLD
Bor det noen mennesker der på den andre siden, i solnedgangens fortryllende land? Finnes det intelligent liv der? Ved første øyekast er jeg fristet til å konkludere med at nei, der eksisterer bare den jomfruelige naturen, og kanskje en og annen gård.
Men så, innerst inne i en vik på den andre siden, blir jeg var en gruppe hvite master, og sør for dem oppdager jeg en klynge hus – noen av dem kommer bare så vidt klar av vannet, mens andre sitter festet til bergrabber og skråninger. Jeg stusser – hva kan det være for et folkeslag som lever på et sted som ligger så alene, og så trangt og rart plassert?
Jeg hadde nesten glemt det, men jeg husker det idet jeg, nord for mastene, får øye på Garntørka, det lange, røde bygget fra en svunnen tid – det er soningene, en av de mange små stammene som bebor Oslofjordens avsidesliggende bukter, men, i motsetning til mange andre, sivilisert av europeere fra kontinentet alt for flere hundre år siden.
Jeg vet også at jeg sitter på historisk grunn – det var nemlig på denne Jeløys ytterste nakne spiss at fiskere på vei hjem til Son benyttet anledningen til å lufte sine edlere deler, og til å gjøre det som måtte gjøres. Likevel betenkte jeg meg ikke da jeg satte meg ned her – det har tross alt vært springflo mange ganger siden sist Dritaren ble aktivt brukt.
Ikke særlig sivilisert, denne oppførselen til fiskerne, kan man hevde, men fiskere har aldri vært en spesielt sivilisert mennesketype – de har alltid vært naturbarn.
Ta min salige grandonkel Knut, for eksempel. Han var en av de siste gamle soningene, selv om han opprinelig var fra Nordland, og han var fisker i hjerte, sjel og sinn, selv om han ikke var fisker av yrke. Hvor mange ganger han gikk rundt Bevøya med sin gulnede 17-fots Rana med solbleket rød kalesje vet jeg ikke – jeg vet bare at det var mange.
Foto fra gjestebrygga sent i mars: Svein-H. Strand
Grandonkel Knut levde et enkelt, men godt liv. Han fant, som mange andre av hans samtidige, store gleder i de nære ting. Når han la ut fra havna i Son, like før soloppgang i juni, mens stjerner ennå var synlige på himmelen, og satte kursen mot fiskeplassene på vestsiden av Jeløy, da fantes det neppe noen lykkeligere mann på denne jord.
I makrelltida, som kunne vare fra mai til august, var han ofte blant de mange fiskerne fra Son som samlet seg i farvannet sørøst for Bevøya – ved Munkestein. Det sies at de bandt båtene fast i hverandre slik at ingen skulle kunne stikke av og forstyrre fisket før alle var enige om at de var ferdige – og det kunne ta en stund.
Så lå de der, med snøre i hånda, og kanskje en pipe i munnen og en dram i glasset, og pratet og spøkte og hoiet og ertet – og hadde det helt storartet – mens damene var hjemme i Son og stelte huset.
Selv var jeg med Knut ut en gang tidlig på 90-tallet, et av de siste årene det var større ansamlinger av båter ved Munkestein. Det kan vel ha vært en femten – tjue farkoster som duppet på vannet da vi kom dit – tidlig, tidlig på morgenen.
Jeg hadde insistert på å ta med fiskestang og snelle, og ble selvfølgelig ledd ut – hva i all verden skulle jeg med det? Alle gamlekara brukte håndsnøre, og noe annet var bare tøys. Vel, jeg fikk i hvert fall ros for kastelengdene. Men gamlekara tok ti makreller for hver av mine. Det varte ikke lenge før jeg var over på håndsnøre, jeg óg.
Disse veteranene fra Son ville ha ristet på hodet over båtene som nå går ut fra Son. Både lengden, motorene, og alt det fancy utstyret. Ekkolodd? GPS? Dypdorg? De hadde sine sett av med og sine faste plasser, og dro mer fisk enn noen synes å gjøre nå. ”Er Bilerompa mot jordet på Filtvet? Ser du Garntørka gjennom Bevøysundet? Stopp! Stopp!”
I dag ligger sjøen ved Munkestein ensom og stille selv midt på sommeren. Kanskje kommer det en båt eller to rekende når gamlekara alt ville ha vært vei hjemover med dunkene fulle av fisk. Båter med 100 eller 200 hestekrefter feier nedover fjorden mot Færder, uten å ense stedene der gamlekara tilbrakte flere år av sine liv. De store makrellstimene er bare gamle fortellinger. De store flokkene av sjøfugler som fulgte dem likeså. En epoke er over.
Mye er forandret i Son også. Noe kanskje til det bedre. Før kunne man i verste fall bli kastrert med gevær, helt uten forvarsel, om man kom jentene for nær. For soningene voktet sine døtre vel.
LM Arkivfoto/Sturla Strand
Den av dem som var mest på vakt, var kanskje kunstmaleren Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger. Da en uønsket beiler kom roende for å besøke datteren, bestemte Dørnberger seg for at den freidige mannen måtte gjelles, som det het den gang, ellers ville datteren aldri være trygg.
Så han siktet og skjøt, sannsynligvis med ”Kitty” eller “Kittys bror”, som var de to pistolene han pleie å ha liggende i lommene. Vel, han traff, men ikke genitaliene. Den arme kontorsjefen fikk sitt banesår, men i rettssaken som fulgte ble Dørnberger frikjent – han hadde jo skutt for å gjelle, ikke for å drepe.
Men mye av det som var bra er i ferd med å bli mindre bra. Det er etter undertegnendes mening en skam at navnet Soon ble komprimert til Son – akkurat slik det fortatt er en skam at Christiania ble omdøpt til Osjlo.
Akk, Soon – bare ordet er nok til å vekke assosiasjoner til en annen tid – bare navnet vekker assosiasjoner til en annen og mer romantisk tid. En tid med bedre kunst, mer fyll og mindre skatt. En tid da Hølenselva, eller Såna, som den kalles av poeter, fløt bredere og klarere enn nå – ikke bare fordi bøndene drev mindre korndyrking og høstpløying, men fordi man i Hølen drakk så rikelig at elva til tider fikk en vesentlig forbedret vannføring. For det som kommer inn, må komme ut, som det heter, og tro ikke at det som kom inn var vann.
Den beste tiden for padling på elva skal, takket være samlaget i Hølen, ha vært sene sommerkvelder, i helgene. Da var det nemlig ikke bare de innfødte i Hølen som drakk, da kom det folk dit fra Son også. I denne Hølens storhetstid var det nemlig knapt med skjenkesteder i Son, selv om det er vanskelig å tro dette når man ser Son i dag.
Foto av Hølenselva i trolsk modus: Sturla Strand
Bega man seg ut på elva, kunne man risikere å treffe på mannen som i sin tid ble kalt ”Norges gullpenn” – den skarpsindige ordkunstneren Nils Kjær, som i sitt ”Julibrev fra Son” foreviget blomstringen og drikkingen ved Såna, slik den var ved begynnelsen av forrige århundreskifte.
Noen vil nok si at Son kunne ha trengt både en Dørnberger og en Nils Kjær i dag, til å forsvare stedets egenart mot kåte og lettsindige beilere fra Vestby. Men for øyeblikket har man ingen av delene. Spesielt ikke etter at Hans Chr. Aakre og tilhørende seilbåt ble sendt i eksil.
Man kan ikke annet enn undre seg over hva soningene er villige til å finne seg i. Ville Boston ha akseptert å bli styrt fra Springfield. Neppe. Men Son aksepterer å bli styrt fra Vestby – denne historieløse husklyngen som ligger langt ute på kornåkerprærien, langt fra både Son og sjøen, og som lenge ikke var stort mer enn en slitt perrong for somletog på vei til Ski eller Moss.
Nei, Son hadde nok hatt det bedre som en egen kommune, med Brevik i sør og Hølen og Laksa i nord som yttergrenser, og slik kunne det også ha blitt, om folket hadde fått sin vilje – for folkeavstemningen forut for sammenslåingen av Son og Vestby i 1964, resulterte i et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet. Men det brydde ikke myndighetene seg noe om.
Foto fra Son havn nord: Svein-H. Strand
I dag kan vi beskue resultatene – vi har fått ”Son fengsel”, også kjent som Son Havn Nord – samt et hotell som ser ut som det er bygd av legoklosser, og en skole som likner på en millitærleir. Klubben er revet, og det skjønne friluftsområdet på Laksa er bare en hårsbredd fra å bli lagt under betong og asfalt.
Selv vurderer jeg nå i fullt alvor å anskaffe et par skylapper, av den typen man før brukte på hestene, for framtidige turer til Son. Politiet vil trolig protestere, men det får være grenser for hva man skal utsette seg for av monstrositeter for trafikksikkerhetens skyld.
Så hvis du i framtiden ser en bil som på vei til eller fra Son ikke enser høyreregelen – vis sjåføren overbærenhet, og rett din harme mot de beslutningstakere som ikke har verken ydmykhet eller estetisk sans.
Men alt er ikke tapt før det er tapt – og fortsatt er det mye som kan bli verre. Mye verre. Så la oss ta en skål for alt som fortsatt er godt ved Son – og med Dørnbergers viljestyrke og Kjærs intelligens heve sverdet til en siste, avgjørende strid – eller i hvert fall en god, sonensisk fyllefest.
Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i april 2011.
Views: 409
(Publisert 10.05.24) Mosjøen Hornmusikk var på musikkstevne i Oslo sommeren 1938, og en av karene hadde fått beskjed av kona om å kjøpe litt fint tøy som hun kunne lage et plagg av. Han fant da en passende butikk, kom inn i det tomme lokalet og sa: 
I VESKA HADDE JEG attest fra min praktikanttid i Helgeland Arbeiderblad heime i Mosjøen. Pluss dokumentasjon for påbegynt brevkurs i journalistikk.
Måndag 29.12.14. 23.56. Hallo der, LM-lesarar, for siste gong denne jula. «Utpå dagen» blei – endå ein gong på denne vitjinga – ein svært seint skriven snutt levert til Vaktsjef1. Saka er den at eg kanskje ikkje får grønt lys for å ta til med ferda heimat før utpå den nye dagen.
Av Odd Thoralf Holter – fra Vestby Avis 14. september 1978
(Republisert 01.12.23) (Illustrasjonsfoto: stock.exchng)