Fra jubileumsutstillingen i Galleri Soon sommeren 2014, ved 150 års-jubileet for kunstmaleren Carl Dørnbergers fødsel.
(FOTO: Svein-H. Strand)
(Tidligere publisert i Herison.no) Uhyre verdifulle fotografier fra atelieret i Dørnberger-huset: Maleren i flott positur med sin karakteristiske hatt i høyrehanda. T.v. på fotografiet litt av den svære ovnen som nok var svært god å ha når kulda beit som verst i Strandgata nede ved fjorden.
Det andre fotografiet er ikke til å ta feil av: En aktmodell i naken positur.
Under fotografiene: To av de originale brev som kunstneren fikk fra kjente personer og som naturlig nok ikke var til salgs. Her var bl.a. et av de rørende kjærlighetsbrevene fra foratterinnen Ragnhild Jølsen, tidligere gjengitt i Bjørn Linnestads bok om maleren.
Her er brevet fra vennen Edvard Munch.
De utstilte arbeidene, til sammen 43 objekter, var svært dominert av tusj- og blyanttegninger.
Et tidligere ukjent maleri, som i katalogen hadde navnet «Soon 1903», gjort ferdig i 1921, ble solgt til en pris av 42.000 kroner. Et anslag av Munch i motivvalg og dysterhet her.
Heisan, den var snedig! Sjekk reima. Kombinert malestol og staffeli? Eller? Det kom kanskje fram på åpningen, som vi ikke fikk med oss. Hjelp oss gjerne med å korrigere eller føye til noe til bildetekstene om denne utstillingen. Vi tipper at det ikke har vært mange, om noen, utstillinger av dette slaget i Norge tidligere. Bruk e-postadressen tipslokalmagasinet@gmail.com.
Noen av «Dørner»s malersaker. Blant annet en holder med pensler, tynnervæske i flasker og en veske for skisser og annet som trengtes når han arbeidet utendørs. Mye sol eller regn skulle ikke ødelegge for arbeidsvilkårene i den lyse årstid. For en makeløs paraply mannen holdt seg med! Alt fint oppstilt i galleriet, på en hylle ved trappa opp til utstillingens hovedareal i 2. etasje.
(FOTO: Svein-H. Strand) (Tidligere publisert i Herison.no)
Engelskmannen fra det høyere sosiale lag møtte en pike fra Son. Han ble visekonsul i Trondheim. Og han ble Jack M. Iversens båtbygger i Son! Johnnie Martin (1884-1974) kan trygt sies å være den kjente båtbygger Jack M. Iversens glemte partner før konkursen rammet verftet i Son i 1926.
Sent på høsten i 2013 ble Johnnie så å si fløyet inn i Sons stolte båtbyggerhistorie – med en besøkende fra byen Durham i Nord-England. Det var Johnnie Martins barnebarn, Clare McComb (bildet nedenfor)!
Clare Mc Comb. (Foto: Svein-H. Strand)
Hennes bestefar møtte Jack M. Iversens søster Kate i Son. Det ble ekteskap og et livslangt kjærlighetsforhold.
Også Sons Jack M. Iversen-kjenner Anstein Spone var helt ukjent med det Clare McComb hadde med seg i bagasjen til Son. Det sier ikke så lite.
Research som Clare senere har foretatt, bl.a. hos Iversens slekt i Sverige, har brakt enda mer nytt til denne svært spesielle historien.
Johnnie and Kate – a love story
(Av Clare McComb) Johnnie Martin and Kate Iversen. I think we are looking at a love story here. Between a quiet english man who went to Eton and Oxford, but does not want an establishment career. Rather preferring to work building boats.
Johnnies parents have come to Norway for the salmon fishing many times. And he goes to Soon – possibly to build his brother Georg’s boat with the Jac M. Iversen – and becomes Jac’s business partner.
I think he is also British Vice Consul even in 1908.
THEN HE MEETS Jac’s sister. They get married in England. Kate has to live within English upper class society where even the clothes are restricting, never mind all the rules. In Soon she was free (I imagine) to swim and fish and live on a boat. Things in England are very different.
THE WAR COMES. Johnnie is British vice consul in Trondheim now, and children are born. Then Kate goes back to England, and they write many letters to each other which have survived until today…
At the same time Jac Iversen and George Martin, brother in law and brother, are becoming famous – so their stories are woven the love story…
This is how I see it.
IF WE CAN blow away the dust, we will see their story which is a beautiful one. And it will tell something quite deep about the relationship between Norway and England at that time.
LM Arkivfoto: Reidar Johansen, 2010. Fra reportasjen Skuta er fra ca 1650 – tømmeret mye eldre!
(Reporter Svein-H. Strand) Hollendertiden i Son fra 1550 til 1800/1850 er et begrep. Etter så mange år, hvorfor mistet Son som sin kjempestore betydning som utskipnings-havn for tømmer fra Norge? Tømmer som blant annet ble benyttet da nederlendere slo seg ned på halvøya Manhattan, New York, og trengte å fundere store arealer med tømmerpåler.
(Fra LM 24.01.17. Republisert 18.01.22) Moss vokste, og byens skipsfart likeså. Dette, og Vansjøs betydning for tømmerfløtning, har vært regnet som hovedårsaken til at hollenderne vinket farvel til Son – om enn ikke brått.
► I Nederland sitter Arnoud Verbeeten som privatperson og forsker på hollendertiden i Norge generelt og i Son spesielt.
På slutten av fjoråret lå det et brev fra ham i LMs epostkasse. Hadde vi noe å bidra med herfra?
Litt ble det, med fokus på framveksten av den nærliggende by Moss med sin konkurrerende havn. Det er jo et faktum at veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad.
For noen dager siden kom så denne e-posten fra Mr Verbeeten. Her er et utdrag som kan være av interesse for leserne – in extenso på engelsk:
Thank you very much indeed for the additional information! Also I’d like to express my gratitude for your willingness to address this issue. Tusen takk for det. Your information has made me even more curious.
Indeed, following your suggestion to look into the position and growing importance of Moss, I can easily imagine that Moss eventually ‘overpowered’ Son and took over control of the shipping, despite of the fact that Son made more money by the ‘tollintektene’.
I have also found out that after leaving Son as a major port of entry (and for collecting wood) the Dutch eventually preferred to make port in Christiansand. Looking at the map and with nowadays’ knowledge, and considering the ships were dependent on wind (!) it makes sense.
I did not look into the position of Christiansand in those days yet, but leaving Son which seemed to be a very important port in those days still make me wonder. I would very much appreciate if you could elaborate on that in a future reaction.
Hans Jacob Hansen, fotografert i 1985 av Sturla Strand, sittende ved vinduet i sin leilighet i Thornegården. Herfra kunne han på sine gamle dager følge med på det som skjedde nede på torget når han ikke lenger ville eller kunne benytte sin plass på Jugerbenken.
Kjøpmannssønn Hans Jacob Hansen fra Son var 19 år gammel da han skrev denne flotte, innsiktsfulle stilen som elev ved Oslo Handelsgymnasium. Den kunne også leses i brosjyren til sommerutstillingen 2019 ved Son kystkultursenter, der kjøpmannsfamilien Hansen i Thornegården var temaet.
(Publisert 17.01.20 og 26.10.22, litt endret)
Hvori består pressens betydning?
I det tyvende århundre er pressen blitt en verdensmakt av rang. Nesten over alt hvor det bor folk som kan lese, har man aviser. De første aviser vi fikk i Norge stod i opplysningens tjeneste. Gjennom dem nådde våre folkevennlige diktere frem til bønder og arbeidere og spredde kultur og opplysning blant dem.
Pressen spilte en stor rolle i det politiske liv. Hvert eneste politiske parti i Norge har sitt eget organ, som med nebb og klør forsvarer den retning det tilhører. Leser man en borgerlig avis før valgene, blir man forferdet over tilstandene i Russland, og arbeiderpartiets presse er fylt med store ord og gylne løfter.
For at en avis skal kunne eksistere må den være allsidig. Den skal inneholde de siste nyhetene på alle områder. Publikum forlanger å holdes underrettet så vel om en sensasjonell boksekamp i Amerika, som om en ny teori av Einstein. Lilkeledes må avisen ha notiser om den siste brand på Eiker, og om den fortsatte borgerkrig i Kina.
Den moderne presse har spesielle spalter for kunst, vitenskap og for sport. Dessuten har de fleste aviser gjerne en egen avdeling for barn. Ved sin allsidighet oppnår avisene å bli lest av folk i alle aldrer og fra alle samfunnslag. De yngste er jo henrykt over å lese om slike populære skikkelser som Mikke Mus og Bonzo. Den avis som har de beste sportsreferater blir som regel foretrukket av ungdommen.
Pressen er av stor betydning for forretningslivet. De daglige markedsberetninger og børsnoteringer blir omhyggelig studert av forretningsmennene ute på landet, som ikke har anledning til å gå på børsen til stadighet.
For dem som er glade i kunst, bringer avisen hver dag ting av interesse. Det kan være anmeldelse av konserter, malerier og av nye bøker. Bokanmelderne er meget nyttige for folk som ikke har nogen større kjennskap til de forskjellige forfattere. Det skal være sagt til anmeldernes ros, at de skiller klinten fra hveten. Når de skriver om en bok, er de ikke redde for å si sin mening om den.
Den norske presse har ord på seg for å høre til verdens beste. De ledende aviser blir redigert av menn og kvinner med gode utdannelser og som har praktisk innsikt. Vår presse er uavhengig. Den lar seg ikke så lett bestikke som avisene i de store land, for eksempel Frankrike.
Tilrettelagt for Lokalmagasinet.no av Are Strand, desember 2019
Våren 1923. Byggearbeidene er kommet i gang på det som skal bli Soon Seilforening klubbhus og hele Sons stolhet og selskapslokale. (Fotograf ukjent. Fra Reidar Johansens fotosamling.)
Soon Seilforening har fostret en olympisk mester, men har langt fra hatt seiling på programmet i alle år siden stiftelsen 18. februar 1919. 40 års landligge som selskapsklubb var protokollført da seiling igjen kom på programmet, helt på slutten av 1960-tallet.
Foreningen fikk en knallstart og opplevde noen gylne år med regattaer etter sekelskiftet. Flere solide herrer fra Kristiania meldte seg inn som aktive, sammen med Sons egne entusiaster.
For å trekke til seg også kvinnene, ble ”Damenes ærespremie” innstiftet i 1921.
Senere slo nedgangstidene i samfunnet inn også i foreningen – både sportslig og på annen måte. FRYDENLUNDS BRYGGERI HJALP TIL
Likevel klarte Soon Seilforening det kunststykke å få bygget det gilde klubbhuset Klubben ved Sonstranda. Frydenlunds Bryggeri hjalp til med en pantobligasjon på kr 7000. Byggebudsjettet var på 4950 kroner og holdt neppe.
Det var ikke vanskelig å få folk til innvielsesfesten 22. september 1923! Intet mindre enn en restaurant, med lokaler som også kunne leies ut, bl.a. til kinodrift, hadde de jo fått i tillegg til et raust møtelokale i andre etasje.
MIDT UNDER FORBUDSTIDEN
Klubben ga etter hvert likevel ikke inntekter nok alene til å betjene lånet. Dette var midt under den såkalte forbudstiden.
Og kanskje var det mer enn bare rykter at det var med bidrag fra noens omsetning av smuglersprit, skaffet til veie av bl.a. forfatteren Arthur Omre som holdt til i Son, at Klubben ikke gikk til tvangsauksjon. Medlemstallet i seilforeningen skrumpet inn, og i 1924 møtte bare to medlemmer på generalforsamlingen!
Det var nå skralt med penger til drift av noe som helst, og milde gaver fra bedrestilte borgere av Son og Kristiania måtte til for å holde hodet over vannet. BARE HANKØ HOLDT STAND
I 1927 måtte pinseregattaen avlyses på grunn av sviktende påmelding. De relativt få som seilte i Oslofjorden på denne tiden, også blant «fiffen», samlet seg om miljøet på Hankø, som ennå holdt stand mot depresjonen.
Soon Selforening ble imidlertid, som så mye annet på stedet, ansett som verneverdig – og tok samling om det rent sosiale med Klubben som midte. Et godt formål i og for seg, spesielt i slike tider.
Det ble forskriftsmessig holdt årsmøter hvert år – med etterfølgende årsfest. Dette var en av de store sosiale begivenhetene i ladestedet. Her var det god pjolterføring ved bordene under lærer og klubbmedlem Arvid Balstads veggmalerier.
FORMANN VALGT FOR 20 ÅR
Uforanderlighet og kontinuitet må ha vært et høyt aktet mål. Valg av formann ble valgt for en periode av, tro det eller ei, tjue – 20 – år!
I det sportslige var det Soon Idrettsforening som holdt det gående, på land.
Og slik kunne seilforeningen endt sine dager, evig kullseilt, hadde det ikke vært for noen få ildsjeler, med formann Arne Hedum i spissen. De så at det var synd og skam at en ikke brukte de mulighetene som lå i de sonske farvannene i en ny tid – med nye båttyper.
Ikke minst: I de olympiske sommerlekene i 1960 hadde Norge med Peder Lunde jr. tatt gull i den nye klassen Flying Dutchman – og så sølv i Star-klassen, i 1968!
Det var en sterk inspirasjon både i Son og andre steder. Jollebåtene var også kommet. I dem kunne barn og unge lære seilsporten å kjenne – alldeles fra grunnen av. Noe å bygge en framtid på – også i Son! SÅ SMALT STARTKANONEN IGJEN
Så det var ingen tilfeldighet at det var i det olympiske året 1968, med drahjelp fra Kongelig Norsk Seilforbund og riksinstruktør Peder Lunde jr., at startkanonen igjen smalt i Sonskilen.
Hele 40 Optimist-joller fra flere klubber lå på startlinja ute på kilen den historiske dagen. Deretter skjøt det fart, med egen junioravdeling og kursvirksomhet i nært samarbeid med Moss Seilforening.
Sporten ble mer tilgjengelig for alle, med de relativt billige jollene – som ble enda billigere om du bygde jolla selv på kursene som foreningen arrangerte, med base i og utenfor Klubben. Men også en kjølbåtgruppe for de voksne så dagens lys. DE UNGE STRØMMET TIL
De unge strømmet til gjennom mange år. Det ble seilt og seilt og seilt på kilen fra tidlig vår til sene høst. Kommandoordene som lød gjennom roperten fra trenerbåten tok – og tar – vi beboere for en like stor selvfølge som skrikene fra måker og terner. I 1991 sneik ei lita jente på åtte år som het Siren Sundby seg med på et kurs der aldersgrensen var satt til ti år. Hun bare måtte lære å seile, og kunne ikke vente, for hun hadde allerede ventet i tre år!
Resten har vært som et eventyr. På regattabanen var hun «Siren Suveren».
Og ikke langt bak jaktet broder Jon Christoffer på enda mer ære til Son, til det flotte støtteapparatet i og utenfor foreningen og til seilerfamilien Sundby, med doktorpappa Jon E. og fysioterapeutmamma Marianne.
SVEIN-H. STRAND
Kilde for historiske data: Son Leksikon. Tidligere publisert i Lokalmagasinet.no i 2006.
(Reporter Svein-H. Strand) Vi ventet og vi ventet, og vi speidet utover. Noen med kikkert. Hvor bliver «Britannia»?
♦ Ved 13:30-tiden snakket jeg i mobilen med Sigurd Coates. Hvor var de? Jo, de var to timer fra Færder. Atskillig forsinket på grunn av sterk motstrøm.
♦ – Vi regner med å være i Son ved halv ti-tiden i kveld, sa «Britannia»s eier, rolig og forekommende som alltid.
♦ Allerede ved 21-tiden begynte folk å samle seg ved Dampskipsbrygga. Blant dem LMs to utsendte. Bedre før enn etter her, altså!
♦ Men det drøyde. Noen tok seg en avstikker. Èn kom tilbake medbringende det upassende – over halvliter´n-ryktet – at «Britannia» hadde hatt et uhell av en art som ikke skal nevnes her.
♦ Ja, sånn er det jo også i Son hvor skjønnheten skal ha sin norske hjemmehavn. Sanne som usanne rykter produseres i stort antall på liten flate, ikke minst de usanne.
♦ 21:45 ringte jeg for å høre hvor langt de var kommet nå da, bare så vi hadde litt peiling. Lyset begynte å tape seg merkbart, og kameraet måtte kalibreres med høyere ISO-verdi.
♦ Da hadde Coates slått av mobilen, men det var en grei nok melding. Også eieren hadde sine mannskapsoppgaver på et dekk med økende travelhet.
Så skjedde det da, nesten presis kl. 22, at våre øyne så verdens største og fineste kutter ta Sonskilen i besittelse for første gang. Og dette ble da teksten til vårt andre bilde fra begivenheten.
(Reporter: Svein-H. Strand) Du som ikke var der, ja du gikk glipp av et syn som ikke kommer mange ganger til dine øyne gjennom et liv. Skumringen var falt på. Inn Sonskilen glider stille et fartøy. Som en estetisk åpenbaring.
(Fra LM 05.08.09)
Vår fotograf Sturla Strand sier: – Det liknet et futuristisk fartøy som kom innover!
Et framtidsfartøy! Og hør da: Originalen til denne replicaen av «Britannia of Cowes» ble designet på slutten av 1800-tallet!
BYGGEÅR for den første versjonen var 1893.
Senere ble hun endret. Og så kom 1927-versjonen som replicaen bygger på.
Et drøss med roser til designerne, G. L. Watson, Cesil Stephanson og Gerry Dijkstra!
Dette er verdens største gaff-riggete kutter. Er dette også verdens vakreste båt?
Følg med etter hvert som vi legger ut flere bilder fra begivenheten ved Dampskipsbrygga i Son.
(Fra LM 06.08.09) (Republisert 15.09.22) S/Y «Britannia of Cowes»´ankom Son tirsdag 4. august 2009. Trokopien av den historiske kongelige yacht la til kai forsinket, i en begynnende skumring.
FOTOLYSET med ordinære hjelpemidler var på det nærmeste tapt da vidunderet var fortøyd på Dampskipsbrygga.
Men med foto er det noen ganger sånn at du kan få uventede effekter under ekstreme opptaksforhold.
Og noen ganger er det allright… Bildet over er et eksempel på dét. Vi syntes i alle fall det var såpass at det kunne publiseres.
USKARPHETEN skyldes den lange lukkertiden som ble valgt for å kompensere for det svake lyset uten bruk av blitz. Dette, synes vi, har tilført motivet litt av den bevegelse og energi som ble utvist av de to som jobber med tauverket på dekket av «Britannia».
(Vi vil republisere mer fra denne begivenheten. Følg med!)
Foto: Svein-H. Strand/Fra reportasje i Moss Dagblad 1968.
Oppdatert i Herison.no 09.06.20
Norskamerikaneren John L. Fredricksen med røtter i Son hadde en stor drøm gjennom hele sitt voksne liv ”over there”: Å få komme tilbake til gamlelandet som pensjonist, bygge en båt alene, seile den alene over Atlanteren og legge til havn i den nye verden der han engang startet sitt nye liv.
Av Svein-H. Strand
Slik skulle ringen bli sluttet. Slik skulle livsreisen bli avsluttet. Fullføringen av livsdrømmen. ”A dream of a lifetime”.
«ADOALT» måtte båten hete, så klart. Og det kunne like gjerne stå for ”A dream of a LIGHT TIME”, fortalte han meg – en yngling i starten av et liv som journalist.
En lys tid, en gild tid, ville han ha i livskvelden. Selve reisen, selve reisen over, skulle være det lyse, det lette som livet ikke akkurat hadde vært, selv om han hadde klart seg svært bra materielt sett,
Mister Fredriksen, med familie og god yrkeskarriere – og sønn som, akkurat da ”ADOALT” ble bygget, gjorde tjeneste som ledende offiser ombord i hangarskipet US «Independence» et sted i Sørkinahavet eller deromkring – utenfor et Vietnam, der en krig var blitt trappet opp.
Alene, alene, skulle han dra; joda, så lett så lett på bølgene blå. Og ingen frykt var å se eller føle eller spore.
Det skulle være bare dem. «ADOALT», den gamle mann og havet. Der og da skulle han leve ut siste del av livsdrømmen – om den lette og lyse tid.
Det var i 1967 han satte i gang med byggearbeidene.
Utpå våren året etter var han kommet så langt at det begynte å likne en farkost til å seile over Atlanteren med, og som folk kunne begynne å snakke om. Og det gjorde de. Snakket, ristet sakte på hodene og flirte litt bak ryggen hans, gjorde de også, de trauste soningane, når Fredricksens drøm og båt kom på tale.
Men det var for all del ikke slik at latteren gjallet blant karene på bryggene. Under logenseren, i bringa hos karene, fantes mye respekt også, i fleipen og tilløpene til veddemål. Ørlite misunnelse også, kanskje?
Så sto jeg der foran en drømmer og en halvferdig båt like nedenfor gamle Son Bro, der Hølenselva rant ut i Sonskilen dengang som nå. Med blokk og penn sto jeg storøyd. Og med toøyd Rolleiflex speilreflekskamera som satte alt jeg så i søkeren på hodet.
Jeg følte at jeg forsto sterkt og klart både drømmen hans og hvilken farefull seilas det kunne bli å gjennomføre den.
Men John L. hadde tenkt på alt, også på at det kunne bli siste reis, og det var liksom slik det skulle være – om jeg forsto? Ja, jeg forsto. Det ble på et vis siste reis uansett, dette. To reiser, da. En på det indre og en på det ytre plan. I will do it, and I can do it. But yes – I can fail, too, on my way. In bouth cases, I´ll have done it! Sure!
Men misforstå ikke. Ble det kamp mot bølger og vind, så skulle han da kjempe – som en løve! Slik han hadde kjempet seg fram hele livet i Den nye verden.
En dag da det var blitt vår det neste året, skulle være en merkedag for ham, og en spenningens dag for alle innenfor det lille miljøet ved bryggene og bak ølseidlene i Skipperstua på Son Kro.
«ADOALT» skulle sjøsettes fra det gamle verftet på Glennetomta, der en lang rekke båter og skip gjennom mange mannsaldre hadde hatt sitt første møte med det våte element.
WILL IT FLOAT?
Jada, hun fløt. Men på prøveturen ble hun påkjørt av en fraktebåt og sank nord i Mossesundet. Ja, skjebnens veier er uransakelige, ikke sant?
Fredricksen ble heldigvis berget, men kom aldri over Atlanteren med sin «ADOALT». Hun ligger fortsatt på bunnen av sundet, ennå ikke helt lokalisert.
Det skummer rundt baugen på den gamle barkriggede seilskuta «Kalos» da hun legger ut fra London med kurs for Son. Det er en onsdag morgen en sen høstdag i 1898. Den gamle vasstrukne «Kalos» av Kristiania er et lykkens skip; alltid har hun tjent penger selv i tider der andre skuter har bragt eierne tap var Kalos en vinner. I 40 år har hun seilt på de sju hav uten uhell av noe slag.
Av Reidar Johansen (Fra LM 12.11.2011) (Republisert 05.09.22)
En tur over Nordsjøen med de steamdrevne rutebåtene på den tiden var en reise på 4 døgn. Skipene gikk vanligvis fra London torsdag middag og ankom Kristiania mandag middag.
Det var nok en skikkelig høststorm som regjerte i Nordsjøen ved denne anledningen. Vind var det nok av. Havet var opprørt, det skummet og frådet av de enorme bølgetoppene. Det var ingen mulighet for å kvittere ut den engelske losen som var kommet om bord for å geleide Kalos ut Themsen til trygt farvann. Han måtte bli med over Nordsjøen.
Å legge ut i et slikt vær med gamle «Kalos» vil nok av mange ansees som det glade vanvidd, men kaptein H. Olsen så det annerledes. Var det hjemmlengselen til gamlelandet mon tro, eller var det en skummende kald pils på Son Hotell som var drivkraften?
De gned seg nok i øynene de i Son som så «Kalos» runde Bevøya med kurs for Sonskilen fredag middag. To og et halvt døgn på reisen London-Son! Virkelig en fjær i hatten for kaptein H. Olsen og hans mannskap. En utrolig rekord! Gjelder den fortsatt mon tro?
På bildet sliter den like legendariske seilskuta fullriggeren «Mossehøvding» av Moss med store bølgetopper og uvær. «Mossehøvding», eiet av M. Peterson & Søn i Moss, seilte på legendariske tider over Atlanterhavet. For et fantastisk skue det må ha vært for dem som opplevde henne for fulle seil runde Bevøya med kurs opp Mossesundet!
(Fra LM 03.01.2003) (Republisert 27.08.22) Deltakerne i organisasjonen Oslofjord Info har besluttet å avvikle aktivitetene og kontoret i Son. Rettigheter og forpliktelser er overført til EU-prosjektet SuPortNet II.
Her samarbeider Norge med flere andre land, blant annet om å redusere miljøskader som følge av økt båtbruk.
2003: EU-prosjekt overtar Oslofjord Info i Son
ØSTFOLD fylkeskommune er operativ leder for prosjektet, som er treårig. Foruten Norge omfatter det Uddevalla i Sverige samt havner i Polen, Estland, Litauen, Latvia og Tyskland.
SuPortNet står for Sustainable Network of Ports, eller Varige havnenettverk som det kan kalles på norsk.
DELTAKERE i den norske delen er myndigheter og båthavner i deler av Oslofjorden, Sørlandskysten og kystområdet opp til Hordaland.
I tillegg kommer organisasjoner og myndigheter som har ansvar for å legge til rette for sikkerhet og miljø for dem som ferdes langs kysten.
MÅLSETTINGEN for den norske delen er å forebygge miljøskader i kystsonen som følge av økt båtbruk. I tillegg er det planlagt å utvikle et felles informasjonssystem for båtturister for hele SuPortNet-området.
Oslofjorden friluftsråd leder miljøprosjektet, går det fram av en pressemelding fra Akershus fylkeskommune.
Oslofjord Info ble etablert i februar 2000. Det var en videreføring av et eksisterende informasjons- og kompetansesenter for Oslofjorden som tidligere havneleder Albert Larsen drev i Son. Larsen ble også daglig leder i Oslofjord Info, der fylkeskommuner, kommuner og havner i Oslofjorden var deltakere.
Målsettingen med Oslofjord Info var å styrke Oslofjord-området som arena for båtturisme. Organisasjonen ble avviklet 1. juni 2002, men oppgavene videreføres altså nå gjennom EU-prosjektet.
Kåseri av Sidsel Grue. Fremført første gang i 2008, på Son kystkultursenter.
Jeg har hørt det er blitt sagt, at om vi ikke hadde hatt 400 år med danskestyre, som endte med Grunnloven 17. mai 1814, så kan det hende at 29. juli hadde vært vår nasjonaldag.
Selv om den nå ikke er det, så er 29. juli offisiell flaggdag – og det sier noe om at dette er en viktig dag i Norges historie.
Olsok er den dagen vi minnes slaget på Stiklestad 29. juli 1030, hvor kong Olav Haraldson ble drept. Det slaget førte til mange forandringer. Det var en dag hvor Norge kom til et veiskille, og landet tok en annen retning etter den dagen.
Det var den dagen som forandret Olav Haraldson fra viking og konge, til å bli Hellige Olav. Det blir mer om dette etter hvert, men først noe om andre forandringer.
Er det noe som er sikkert her i livet, så er det at forandringer skjer, enten vi vil eller ei. Noen forandringer velger vi selv, andre får vi bare servert – enten vi liker smaken av dem eller ei. Som den pessimist jeg er, pleier jeg å si at så å si alle forandringer er til det verre. Men heldigvis har jeg ikke alltid rett i den påstanden.
Noe som garantert stadig forandrer seg i Norge, er VÆRET. «Alle snakker om det, men ingen gjør noe med det.» Men så har vi i hvert fall noe å snakke sammen om! Og optimisten sier: «Etter regn, kommer sol!» Pessimisten sier: «Etter sol kommer det regn!»
Jeg leste en gang en liten betraktning skrevet av Øyvind Hartberg. Han ønsket seg en dag UTEN VÆR – for da kunne vi kanskje snakke med hverandre om noe annet? Noen dypereliggende tanker og meninger, kanskje? Kanskje til og med om Gud?
Slaget på Stiklestad førte etter hvert til positive forandringer, men selve kampen var jo en blodig og grusom affære. Men av og til må det være lov til å lage noe litt muntert ut av alvor, når man har fått det litt på avstand – sånn omtrent 1000 år!
Og litt muntert ble det da forfatter og tegner Kjell Aukrust og hans «Bror min» tok for seg det som skjedde på Stiklestad. De hadde lånt Snorres kongesagaer på biblioteket, og leste med stor interesse om slaget.
Siden «Bror min» allerede den gangen var interessert i statistikk, så regnet han ut at krigerne på Stiklestad måtte ha vært svært lave. Han tok utgangspunkt i norske rekrutters høyde desiste 100 år. Rekruttene er blitt høyere. Så regnet «Bror min» seg bakover, og fant ut at de som sloss på Stiklestad ikke kunne ha vært høyere enn maks 47 cm.
Og dette førte til at Kjell Aukrust gjorde følgende:
«Jeg trakk dorullen fra badet gjennom gangen og inn på barneværelset. På rullen tegnet jeg slaget på Stiklestad, Tore Hund, Hårek fra Tjøtta og Bondehæren. Bondehæren ble diger og uovervinnelig. Den vokste og vokste i metervis bortetter. Ingen kunne stå seg mot en slik mengde. Bondehæren kunne bare av den som stengte seg inn og tok litt tå’ rullen.
Hvis norske soldater har vokst så mye opp gjennom årene, da kan man virkelig snakke om forandring! Dessverre er ikke menneskenes krigslyst redusert tilsvarende.
Denne historien fikk meg til å tenke på et dikt av ROLF JACOBSEN «Om å vokse nedover». Rolf Jacobsen skrev mye om hvordan maskiner, urbanisering, invadering av naturen o.l., skaper store forandringer i menneskenes liv. Og diktet handler om noe av det.
OM Å VOKSE NEDOVER Jo større byene blir jo mindre blir menneskene. Jo høyere husene stikker mot skyene jo lavere blir de som må bo der. I New York er du bare 10 cm. I London og Singapore kanskje en engelsk fot. Og byene vokser og vokser og livet ditt blir mindre og mindre verdt. Snart er vi høye som gresstuster bare, og kan tas med en plenklipper tidlig en søndag formiddag. Eller hva tror du?
* Noen kjemper FOR forandringer. Noen kjemper I MOT.
* Mange ganger settes det likhetstegn mellom forandring og fremskritt – fremskritt blir fremstilt som et gode. Men fremskritt er noen ganger tilbakeskritt – eller rent forfall.
Jeg skrev et lite dikt for noen år siden, som jeg synes passer her:
Alt nytt er ikke flott. Alt gammelt er ikke godt. Men la oss få ha noe i fred. La noe stå på samme sted. Mellom fortid og fremtid det trengs en bro. Vi trenger noen røtter skal livet vårt kunne gro.
Sidsel Grue 2002
* Og nå skal vi begi oss ut på broen som fører til fortiden, til våre historiske røtter. Men jeg er ikke historiker. Jeg har intet eksamensbevis på at jeg har snust – og nyst – meg gjennom gamle papirer i haugevis. Ikke har jeg en tidsmaskin i bakgården heller.
De begrensede kunnskapene jeg har om år 1030 og der omkring, har jeg fra folk som har gravd seg gjennom gamle papirer.
Lars Roar Langslet har skrevet en bok som rett og slett heter «Olav den hellige». Der skriver han blant annet:
«Mange nordmenn henger ennå ved en seiglivet karikatur av våre forfedre for 1000 år siden som noen slags lavpannede skautroll, stormende frem fra sine tømmerkoier med økser og spyd. Vi innbys til å tro at de lå langt under vårt nivå for tankeevne og sivilisert adferd.
Også konger og høvdinger fra den tiden blir ofte fremstilt i historiske tablåer som lett oppstasede vesener av samme primitive rase, uten mer avanserte tanker i hodet enn makt og erobring, pluss litt kristendom som ferniss.
Forskerne har for lengst gjennomhullet denne myten om vikingtiden som en primitiv fase i kulturutviklingen. Folk tenkte nok annerledes om mangt, hadde andre livshorisonter, men de var hverken dummere eller mer «primitive» enn vi er, og i skaperevne og virketrang, stod de ikke tilbake for noen.»
* Det er noe med dette at vi er BARN AV VÅR TID. Vi lever ut fra de forutsetningene vi har, ut fra den kunnskapen vi har tilgang på. Men så er det noen som finner på noe nytt, oppdager noe nytt, tar sjansen på å prøve noe nytt – og så får vi FORANDRINGER.
* Olav Haraldson var et barn av sin tid, men også en som gikk nye veier. Han var viking. På sine ferder lærte han om kristendommen og ble døpt. Han ble konge av Norge. Han ønsket at folket hans skulle tro på Kristus. Å ha kongemakt gjorde det mulig å påvirke mennesker.
Ja, makt gir muligheter – ikke bare til å gjøre noe negativt.
* Olav Haraldson ble kalt LYKKEMANNEN. Svært mye gikk bra for ham. Men på Stiklestad var det slutt på hell og lykke. Han ble drept av dem som ikke ønsket en sterk konge. Mye bedre med en passiv konge på tronen – så kunne disse stormennene i stor grad holde på med sitt, og utøve den makten de mente var nødvendig for å beholde sin makt. De kjempet MOT forandringer.
* Men så vant kong Olav på et vis likevel. Norge ble et kristent land med en kristen befolkning, og lovene ble mer i samsvar med Jesu befaling om barmhjertighet.
Og Olav selv var vel den som gjennomgikk den største forandringen. Han stilte opp på Stiklestad som viking og konge – og etter slaget ble han ganske snart til OLAV DEN HELLIGE, SANKT OLAV.
Det finnes legender om Olav fra lenge før slaget, som har tegn til mirakler i seg, men det var først etter hans død at mirakelhistoriene ble mange. Den mest kjente forteller at da hans legeme ble gravd opp ett år etter at han døde, så det ut som om han nettopp var lagt i jorden, og hår og negler hadde vokst.
Lars Roar Langslet stiller i sin bok disse spørsmålene:
«Hvordan kunne det skje at en konge som hadde lagt seg ut med det meste av landet, og som falt mot en knusende overmakt på slagmarken, allikevel etter få måneder ble båret frem til helgenverdighet – også av sine tidligere motstandere? Og hvordan gikk det til at Olavskulten bredte seg så forbausende raskt i Norge og det øvrige Norden, og til store deler av Europa?»
For det gjorde den. I Norge ble det etter hvert svært mange kirker og kapeller som var viet til Hellige Olav, og han ble fremstilt i bildekunst og i diktning. Han var en mirakelskaper. Pilgrimer valfartet til hans grav i Nidaros, og han ble helgen for handelsfolk og for sjøfolk.
Og slik var det i hele Norden – Island, Grønland, Færøyene og Orkenøyene innbefattet. I hele Europa spredte det seg at Olav var en hellig mann, og Olavskulten spredte seg helt til Konstantinopel – og enda lenger. I fødselskirken i Betlehem er det søyler hvor helgener er malt i helfigur, og der finnes vår egen St. Olav! (Bildet er malt ca år 1200.)
Hellige Olav var med på å gjøre Norge kjent i verden.
* Man kan fortsette med å spekulere på hvordan kong Olav kunne bli en helgen, bli hellig, bli St. Olav. Kanskje er forklaringen rett og slett at det er mer mellom himmel og jord enn vi kan fatte? For noe måtte ha skjedd som skapte denne store forandringen i folks syn på Olav. Han kunne jo bare ha blitt begravet, og så var han «ute or soga».
* Etter at JESUS døde, og disiplene hans deretter hadde fått vite at han var stått opp fra de døde – var de likevel redde og motløse. Hva skulle de gjøre nå? Så kom Pinsedagen. Noe spesielt måtte de ha opplevd, noe spesielt måtte ha skjedd, siden disiplene plutselig begynte å fortelle om Jesus på åpen gate – og budskapet spredte seg – og en dag nådde det helt til Olav Haraldson…
* Winston Churchill skal ha sagt: «Det er en – i bunn og grunn – tåpelig oppfatning at bare det en forstår kan være sant.»
* «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder», står det i en kjent salme. Olav Haraldson gjorde nettopp det. Og vi kjemper små og store kamper i vårt eget liv.
NYTT BILDE AV «BLÅMANN»-KOPIEN, tatt i juni 2022 av Svein-H. Strand. Lastebilen sto passende dagparkert utenfor Son Kystkultursenter – arbeidsplassen til den nåværende eieren, Alex Johannessen.
(Fra LM 12.04.15) (Republisert 18.o7.22) Det er mange historier fra folk som enten var kunder, hadde jobbet som visergutter eller bak disken, sjauet ved eller reparert bil for de tre generasjoner i Sons handelshus Aimar Hansen & Søn Eftf. Sentralt i dette er blant annet lastebilen «Blåmann», også kalt «Den Store Bukken Bruse». Knut Chr. og Gro Hallan i Hallanderiet i Son satset på å skaffe en tilsvarende.
LM-foto av Hans Jacob Hansen og hunden Klang: Sturla Strand
Hans Jacob – den siste kjøpmann Hansen i gården – var kjent for sin mørke blå Opel Blitz lastebil som ble brukt i en årrekke. Den sto parkert i Thornesjøboden nede ved Dampskipsbrygga.
– Hvor den er blitt av, vites ikke. Men nå har vi funnet en tilsvarende med en veldig spennende historie – ikke fra Son, men fra Svartskog, forteller de til Lokalmagasinet.no.
– Her har vi hatt flaks. Venner i veteranbilmiljøet tipset oss nemlig om en bil som har stått på en låve siden 1987. Dette skal bli et klenodium i og for Son. Lastebilen er identisk med ”Blåmann”, men i dårlig forfatning. Prosjektet krever sitt, men vi har sikret oss bilen.
Arbeidere ved Skandfers Bådbyggeri i Kulstadsjøen. (Foto fra digitaltmuseum.no)
Nils Skandfer (1870-1954) ble født på Ibestad ved Harstad. Han hadde ti års erfaring fra Lofot- og Finnmarksfiske før han, 27-år gammel, begynte i lære hos den store norske mester, Colin Archer i Larvik.
(Publisert 11.07.22. Oppdatert senest 17:42) (Redigert tekst fra bl.a. lokalhistoriewiki.no)
Der fikk han erfaring med både lystbåter, losbåter og marinebarkasser, skøyteskrog, kutterskrog og klipperskrog. Skandfers målsetting var å samle erfaring og kunnskaper til nye og forbedrede bruks- og fiskebåter, særlig for de nordnorske farvann.
Læretiden varte bare ett år. Da han sluttet, fikk han med seg en sølvpokal fra læremesteren med inskripsjonen «Til min dyktigste elev».
I dag er det vist nok bare 2-3 Skandferkuttere igjen,
I 1903 etablerte han et båtbyggeri ved Kulstadsjøen i Mosjøen. I 1914 arbeidet nærmere 100 mann der, og i alt leverte N. Skandfers Baadbyggeri ca 300 båter.
BILDET: Nils Skandfer fotografert da han var 60 år gammel. (Fra digitaltmuseum.no)
TRE FORSKJELLIGE SKROGTYPER
Skandfer bygde sine båter over tre ulike skrogtyper: Skøyter, kuttere (med rett forstevn) og klippere.
Skøytene var av den vanlige spissgattede, sørøstnorske typen – nær beslektet med Colin Archers los- og redningsskøyter.
De rettstevnede kuttere er arvtakere av de engelske fiskefartøyene som i stort antall ble solgt brukt til Norge. I tillegg til fiske- og fraktefart, ble kutteren også mye brukt som lyst- og regattabåt.
Det er likevel klipperskroget som man særlig forbinder med Skandfer som båtbygger.
Han kalte selv typen for ”kutter med foroverliggende baug”, med en karakteristisk utoverhengende hekk som særlig kjennetegn.
Skandferbåtene var for det meste galeasrigget.
Dette store reklamebanneret var å se i mange aviser. På det meste arbeidet det nærmere 100 mann her.
(Fra Herison.no 23.05.20) Det er «15 års-jubileum» for Vestby kommunes store kuttår, 2005. Her noen notiser som med sitt innhold satte tildels sterkt preg på lokalsamfunnet. Kuttnyhetene startet med rapporter fra den nedsatte finanskomteens arbeid, populært kalt kuttkomiteen, allerede et halvt år i forveien. Vi har derfor også tatt med noen notiser fra 2004. Notisene er for øvrig redigert tematisk, og for det meste er bare ingressen tatt med.Red.
Kirkelig krise i kommunen
(LM, januar 2005, utdrag) Kirken i Vestby er i økonomisk og materiell krise som følge av politikernes budsjettkutt. Vestby kirkelige fellesråd mangler en drøy millioner kroner på å komme i balanse, selv etter store reduksjoner i utgiftene. Kirkebygg forfaller på grunn av manglende vedlikehold.
Garder kirke i forfall
(LM, 2004, utdrag) ) Garder kirke er i direkte forfall fordi kommunen ikke har penger til vedlikehold. Takstein ramler ned. Veggmalingen er så gammel at den flasser stadig mer.
Vil ta betalt for begravelser
(LM, januar 2005, utdrag) En ny pengesak som vil bringe Vestby kommune i riksnyhetene igjen: Kirkevergen varsler at Kirken bl.a. må begynne å ta betalt for vielser og begravelser for å klare kommunens kuttkrav på 1,1 millioner kroner, melder Østlandets Blad. Slik betaling vil være i strid med norsk lov.
Dyrt å legge ned biblioteket
(LM, 2004) Bibliotekkomiteen har funnet ut at det vil koste kommunen 200 000 kroner i bokinnkjøp neste år dersom Son bibliotek blir nedlagt fra nyttår. Skoleklassenes lesebesøk på biblioteket kompenserer for bøker som de ikke har. Kommunen vil rett og slett ikke klare å oppfylle kravene i planverket for grunnskolen dersom skolene ikke får et lokalt bibliotek de kan bruke, mener utvalget. Men kutt må til. Bibliotekkomiteen foreslår å redusere støtten til idretten med 50.000 kroner. Og bibliotekarstillingen må reduseres med 20 prosent og sekrekretærstillingen med 10 prosent, mener komiteen, ledet av kommunestyrerepresentant Erik Såheim (Ap). Komiteen fikk i oppdrag å redusere budsjettet for Son bibliotek med 500 000 kroner, men mangler fortsatt 159 000 kroner, som det overlates til finanskomiteen og kommunestyret å finne dekning for.
Bibioteket reddet uten kutt
(LM, desember 2004, utdrag) Bliotekar Ada Eckhoff, assistent Lisbeth Nilsen og alle andre i Son-området kan endelig slippe jubelen skikkelig løs: Etter kommunestyrets møte mandag er ikke bare Son bibliotek reddet – det blir heller ingen kutt i stillingsvolumet for de to ansatte, slik selv bibliotekkomiteen måtte foreslå i et forsøk på å unngå nedleggelse fra nyttår. Bibliotekaksjonen, som bl.a. samlet 2200 underskrifter og fikk fram hvilken betydning biblioteket egentlig har i lokalsamfunnet, har gjort et massivt inntrykk hos politikerne.
Men Hølen mistet biblioteket
(LM, januar 2005, utdrag) Son bibliotek består også etter nyttår, etter at soningene og til dels politikerne har nedlagt et stort engasjement. Atskillig mer i det stille tapte imidlertid naboen Hølen sin kamp.
Privat- eller skolebibliotek i Hølen?
(LM, januar 2005, utdrag) Et privat bibliotek i Holterhuset som har åpent tre-fire dager i uka, i tilknytning til en kulturkafé og et kontor for kulturformidling. Det kan bli Hølen-folks svar på nedleggelsen av den offentlige folkebibliotekfilialen ved nyttår. Men kommunen ønsker at det i stedet blir skolebibliotek for Hølen skole der.
Så var det brannstasjonen
(LM, utdrag) Nå er det brannstasjonen i Son beboerne må stå opp og kjempe for – igjen. Et nytt forslag om å legge ned stasjonen – for å spare penger – kommer opp i formannskapets møte 17. januar.
Storbrann forhindret i Son
(LM, 26.01.2005, utdrag) En anskuelsesundervisning for politikere som tenker på å nedlegge brannstasjonen i Son: Umiddelbar tilstedeværelse blant tett trehusbebyggelse, som i alle år har vært varemerket til brannvesenet i Son, forhindret at den fredede Stoltenberggården ble rammet av storbrann tirsdag.
Nedlegger bedriftshelsetjenesten
(LM, 2004) Også kommunens egen bedriftshelsetjeneste, som koster en kvart million kroner i året, sto på finanskomiteens kuttliste som kommunestyeret vedtok 14. juni. Loven pålegger kommunene å ha en slik tjeneste, og det legges opp til å kjøpe tjenesten fra en privat aktør. Kommunen er en såkalt IA-bedrift (inkluderende arbeidsliv), og bedriftshelsetjenesten har her en nøkkelrolle. Forslaget vil gi merarbeid for personal- og organisasjonsavdelingen (som også skal slankes, red. anm.), påpeker Norsk Sykepleierforbund Vestby.
Views: 88
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
