Månadsarki: november 2023

Aktuelt, Næringsliv

Are Egeland – apoteker for sin gamle BISPE-essens

(Reportasje: Svein-H. Strand og Sturla Strand, foto)

Ikke bare fikk Son i august 2005 sitt apotek – et selvstendig sådant. Vi fikk også en apoteker som har sansen for en del av de gode, gamle tingene i apotekfaget. Som å håndlage sin egen Bispe-essens til jul – en bokstavelig talt sterk konkurrent til gløgg!

Apoteker Are Egeland er fortsatt en av de ytterst få i Norge som lager essensen som brukes i den gamle norske drikken bisp. Den har røtter helt tilbake til engang på 1700-tallet, da den var særlig populær blant embedsmenn og den såkalte plankeadel.

Essensen er basert på kombinerte tinkturer (sprituttrekk) av tørket pomeransskall og kanel.

Da vi intervjuet Egeland om dette, visste han bare om et annet apotek som lager tinkturene som trengs for å lage bispe-essens, nemlig produksjonsapoteket Frogner Apotek.

Der hadde apotekeren i Son innhentet gode råd før han i 2007 debuterte som produsent og selger av disse edle dråper.

120 flasker gikk unna det første året. Sent på høsten ble ”satsen” satt, og i månedsskiftet november-desember sto de første småflaskene til salgs i apoteket. Med etikett, varedeklarasjon og forslag til hvordan du tar essensen videre til ferdig drikk.

TINKTURER MØTES FOR Å BLI BLANDET

 

Lokalmagasinet.no fikk være til stede den dagen tinkturene – væskene med smaksuttrekk – fra henholdsvis sitrusfrukten pomerans og kanel møttes for å bli blandet i den store kolben.

Vi undres hvordan en ung apoteker som ble ferdig utdannet farmasøyt i 1997 fattet interesse for denne greia.

– Jeg synes rett og slett det er veldig morsomt, bedyrer Egeland borte ved den mørkebrune væske med intens duft av, ja selvfølgelig – Gammel Norsk Jul.

ETANOLSPRIT FRA ARCUS MÅ TIL

Vi skal her bare i korte trekk fortelle hvordan Bispe-essensen vokser fram mellom apotekerens fingre og glasskolber. La det først som sist være klart at sprit må til. Skikkelig 66 prosent etanolsprit fra Arcus.

Spriten trekker ut de eteriske oljene fra pomeransskallet og kanelen; oljene som lager den mektige smaken og aromaen som ligger i bunnen av drikken. Og dét nær sagt samme hva du selv legger i den etter hvert.

Spriten får så fem dager på seg til å trekke ut godsakene fra tørrstoffene. Videre dekanteres uttrekket og drogen presses, slik at alt eterisk blir med.

Etter to dager med kald lagring blir så uttrekket filtrert. Vi har nå fått to nydelige tinkturer som videre kan blandes til Bispe-essens.

Hva ellers når det skal være kort?

Jo, apoteker Are har ikke gjort det enkelt for seg. Det som går med til den minste av tinkturene, den med kanelen, har han nemlig egenhendig håndraspet fra kanelstenger.

– Det tok jo noen timer da, sier han litt beskjedent og smiler.

STARTET MED ET SPØRSMÅL FRA EN KUNDE

Første gang apotekeren prøvde seg på denne gamle norske spesialiteten var i 2007.

Et spørsmål fra en kunde var det som skulle til. Pluss interesse for den grunnleggende kjemi som ligger i farmasien og apotekerfaget, og altså at han hadde sitt lille produksjonslaboratorium å gjøre det på.

Og se om han ikke også hadde en gammel tubefyller i metall som kunne brukes som presse et visst sted i prosessen.

Jo – han bare måtte legge i vei!

Are Egeland trekker fram en farmasibok fra apotekstudiet, med understrekinger for prosesser, tider, temperaturer og blandingsforhold som gjelder for tinkturer.

Med fotograferingen ble det alt i alt en lang og interessant forelesning i bakrommene hos Apoteket i Son, inkludert sider ved moderne apotekdrift som vi forbeholder for en annen anledning.

SLIK GÅR DU VIDERE FRA ESSENSEN

Når vi spør, så har han ingen sterke anbefalinger til hvordan du skal lage selve drikken.

Men han understreker at det i bunnen bør være et oppkok av appelsinskall, sukker og vann.

Etterpå står du fritt til å lage din egen, varme bispedrikk, som dine gjester kanskje husker deg for helt til neste jul.

Styrkegraden i forhold til alkohol bestemmes av om du bare bruker rødvin, eller velger å toppe den med et aromatisk brennevin (f.eks. rom eller konjakk).

En passende alkoholfri væske kan sikkert også brukes, selv om de gamle embedsmenn og planke-adelen på slutten av 1700-tallet nok holdt seg til den sterkere varianten.

CHRISTIAN MAGNUS FALSEN DRAKK DEN – I ETASJEN OVER?

– Mon tro om gamle sorenskriver Christian Magnus Falsen nøt sin bisp i 2. etasje da han holdt til her i Huitfeldtgården for 200 år siden, undrer apotekeren.

– Visste du forresten at gløgg, slik vi nordmenn drikker den, egentlig er en svensk oppfinnelse, spør Egeland før vi tar farvel.

Selve navnet, og da rimeligvis en urtype av gløgg, har imidlertid sitt opphav fra tysk: Glühwein, nemlig. En kan bli god og varm bare av ordet.

Til slutt tør vi røpe at Are Egeland selv ikke er noe spesielt glad i «vanlig gløgg».

Så her hadde han altså et ekstra incitament for å lage sin sonske Bispe-essens til jul. Ja, en gammel resept – og tips og råd fra en eldre kollega på Frogner –  til tross:

Det skulle ikke forundre oss om det var dette som i all hemmelighet var det helt utslagsgivende da han brettet opp apotekerermene – for å gi sitt besyv med til en tradisjonell norsk julefeiring.

 

(Oppdatert versjon av reportasje som første gang ble publisert i Lokalmagasinet.no i desember 2008.)

Views: 751

Historisk, Kulturminner, Son sentrum

God arkeologisk fangst også i Thornegården

Lenge før arkeologene fra fylkeskommunen slapp til, gjennomførte gårdeieren egne «undersøkelser». Her kan interessant materiale fra det gamle handelshuset Thornegården ha gått tapt. Rotsystemet på de gamle lindetrærne fikk gjennomgå, som vi ser.
(Fra LM 04.10.2013) (Republisert 11.11.23) (Reporter Svein-H. Strand) Son har vært sterkt preget av arkeologiske undersøkelser. Mindre kjent er de som har vært gjennomørt i hageområdene til Thornegården. Her ble det funnet gjenstander som daterer området til perioden ca 1550-1850. Blant annet en kobbermynt preget med Gustav IV Adolf, konge av Sverige 1792-1809.

 

 

 

 

 

Slik ser det ut når en fylkesarkeolog har holdt på i terrenget i Thornehagen.

LM arkivfoto: Svein-H. Strand

♦ Andre funn var keramikk, krittpipestilker, strandflint, tegl og dyrebein som var mer eller mindre brent.

♦ Det ble vurdert å sjakte med maskin på arealene som i dag er parkeringsplass.

♦ Her hadde gårdeieren, uten godkjenning av kommunen, allerede gjort omfattende gravearbeider av et ganske annet slag: Det var gravd, planert og lagt på grus.

«Omfattende terrenginngrep», som det lød i november 2011 da Vestby kommune uttalte seg om søknaden som var innlevert etter at alt var gjennomført. Dette som forberedelse til å anlegge parkeringsplass og bygge garasje.

♦ Da arkeologen kom i gang i mai 2012, prioriterte de imidlertid å dokumentere de urørte områdene, samt bare «gå gjennom» jordmassene som allerede var «omrotet», som det heter i arkeologterminologien. Dette framfor å gå inn med maskin og gjøre inngrep i kulturlag som kan ligge urørt under dagens marklag.

Views: 139

Aktuelt, Arkivsaker

De viktige gamle dokumentene

Rådhuset i Vestby kommune, i stasjonsbyen Vestby. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

(09.11.23) Arkivar Paul Sporsheim, Son, startet i 2005 bedriften Papirarkivet. Han hadde siden 1996 fått erfaring med eldre arkiver, både fra statlig, fylkeskommunal, kommunal og privat sektor.

Papirarkivet har spesialisert seg på alle typer tjenester rundt eldre, papirbaserte arkiver som skal systematiseres og gjøres tilgjengelig for offentligheten.

Alt etter retningslinjene som gjelder for både statlig, fylkeskommunal, kommunal og privat sektor.

Blant de store og viktige oppdragene Sporsheim har hatt de siste årene, er å ordne arkivene i Vestby kommune.

DER FINNES OGSÅ dokumentene etter administrasjonen i tidligere Son kommune, som ble sammensluttet med Vestby 1. januar 1965.

Alt relevant fra de viktige årene årene 1940-1949 foreligger nå arkivert og tilgjengelig for alle som ønsker innsyn.

Her er lenke til en reportasje i tekst og bilder som kanskje forteller det meste om Papirarkivets arbeid – for ettertiden og de som kommer etter oss:

https://www.kunstforeninger.no/nyheter/gjer-historia-tilgjengeleg-for-ettertida/

SE OGSÅ LENKE til Papirarkivet i menyen vår.

 

 

Views: 88

Aktuelt

Risikabelt å være uten veiadresse

(Publisert 09.11.23) Ikke alle eiendommer i Norge har en veiadresse. I enkelte kommuner brukes stedvis gårds- og bruksnummer som adresse, en såkalt matrikkeladresse.

Å mangle veiadresse kan innebære en risiko for liv og helse, ved at nødetater ikke finner fram til rett sted i tide.

Kartverket har ledet et prosjekt for å innføre veiadresser i hele Norge, og følger fortsatt opp at kommunene gjør en god jobb med dette arbeidet.

EN MATRIKKELADRESSE kan bestå av bare gårds- og bruksnummer, eventuelt et festenummer (forkortes f.nr.) – og i tillegg et eventuelt undernummer.

(Kartverket.no)

 

Views: 72

Aktuelt, Samfunn og sikkerhet

Bare ett offentlig tilfluktsrom i hele Vestby

Det er relativt store forskjeller fra kommune til kommune når det gjelder hvor mange som har et tilfluktsrom å gå til hvis det skulle trengs. Vestby kommune med ca 19300  innbyggere (per 2. kvartal 2023), har bare ett offentlig tilfluktsrom, og det ligger i nordkommunen. Det er i Vestbyhallen, ved Bjørlien skole, og rommer 350 mennesker. Tilfluktsrommet blir kontrollert årlig og blir rutinemessig vedlikeholdt.

(Republisert 08.11.23) (Foto: Store norske leksikon) Dette framgår av en orientering på Vestby kommunes hjemmeside.

I sørkommunen, der rundt 80 prosent av befolkningen bor, finnes det – oppsiktsvekkende nok – altså ikke et eneste offentlig tilfluktsrom.

I TILLEGG kommer (se nedenfor) fire tilfluktsrom – også disse i nordkommunen – som Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) karakterisere rsom private.

De kalles private fordi de i sin tid ble bygget for å betjene dem som til daglig har tilhold i byggene der de finnes.

I en gitt situasjon vil disse tilfluktsrommene – i henhold til sentrale retningslinjer – kunne ryddes på 72 timer og åpnes for innbyggerne:

  • I kjelleren på Vestby rådhus,
  • I kjelleren på Vestby sykehjem; forbeholdt pasienter og ansatte der.
  • I kjelleren på gamle Bjørlien skole
  • I kjelleren på NAV-bygget i Vestby sentrum

Tilfluktsrom som er i kommunal eie rommer til sammen 840 mennesker.

Rundt 1990 ble det gjort endringer som medførte lettelser i forhold til pålegget om å bygge tilfluktsrom.

– Det har aldri vært et mål for myndighetene å ha en 100 prosent dekning av tilfluktsrom for befolkningen, understrekes det.

I og med at situasjonen i verden gjennom de siste 30 årene har endret seg, er det blitt gitt mange dispensasjoner. Dekningsgraden har derfor vært jevnt synkende.  

DET ER I TILLEGG et antall andre tilfluktsrom i privat eie i kommunen. Disse er private i den forstand at de er bygget for å romme de som oppholder seg i bygget. Eierne av disse forholder seg bare til DSB når det gjelder vedlikehold og bruk.

Disse rommene kan i operativ tilstand romme ca 4000 mennesker.

– Kommunen er ikke kjent med tilstanden til disse tilfluktsrommene, og har heller ikke noe ansvar for oppfølging av dem, framgår det på kommunens hjemmeside.

DET ER DSB som har det nasjonale ansvaret for tilfluktsrom. Alle forhold som gjelder bygging, sanering og dispensasjon i forhold til pålegget om å bygge tilfluktsrom behandles av direktoratet.

(Kilde: Vestby.kommune.no)

Aktuelle lenker

 

Views: 471

Historisk, Kulturminner

10 år siden: Son sentrum kom i godt selskap

(Fra LM 12.06.13) Son er nå innlemmet i Riksantikvarens register over historiske byområder av nasjonal interesse. I dag er 75 byer og tettsteder med i NB!-registeret, som dekker 1000 års norsk byhistorie. Drøbak og Lillestrøm er allerede med på lista fra Akershus fylke. Fra og med i dag er også Son sentrum med i registeret, melder Riksantikvaren på sine hjemmesider.

 

 

 

 

Strandgata (bildet) og Fjellstadbakken er den sørlige avgrensning av området som er kommet med i registeret. LM arkivfoto: Sturla Strand

– Dette er en god nyhet for Son, og noe vi som bor her kan være stolte av. Jeg er glad for at sentrum i Son nå regnes blant Norges viktigste historiske byområder, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, som selv bor på stedet.

– Son har nasjonal interesse på grunn av stedets betydning i norsk byhistorie. Denne kystperlen har vært handelssted fra middelalderen, og har betydd mye i norsk handels- og sjøfartshistorie, sier riksantikvar Jørn Holme.

SONS HISTORISKE BETYDNING

Son var fra 1500- og 1600-tallet ladested under Oslo, senere Christiania, og et av de viktigste utskipingsstedene for trelast i Oslofjorden. Son har i forbindelse med trelasthandelen hatt betydning også ut over landets grenser.

Torget, Storgata og Kolåsveien utgjør de sentrale delene av Son. Her ligger de tre fredete bygningene Thornegården, Spinnerigården og Stoltenberggården. Thornegården og Spinnerigården ligger ved torget og havna, og danner til sammen et unikt miljø.

Spesielt utformingen av torget og de fredete gårdene styrker stedets verdi i nasjonal sammenheng. I dag er Son et populært sommersted med bademuligheter og båtliv, og er et attraktivt besøksmål med kafeer og butikker.

AVGRENSNINGEN

Delområdet avgrenses av Sonkilen i nordøst, Son småbåthavn og båtbyggerveien i nord. Delområdet omfatter bebyggelsen langs sjøen og Storgata, og avgrenses mot sørvest av bebyggelsen langs Fjellstadbakken og Strandgata.

NB!-registeret er Riksantikvarens register over historiske byområder av nasjonal interesse. At en by eller et delområde er registrert her, medfører ikke formelt vern, men at områdene bør forvaltes og utvikles med hensyn til de historiske verdiene.

Registeret skal i første rekke være et verktøy for kulturminne- og planforvaltningen. Registeret vil også kunne være nyttig for aktører innen eiendomsnæringen som trenger informasjon om kulturminneverdier i bydeler der de planlegger aktivitet.

(Republisert 08.11.23)

 

Views: 96

Historisk, Kåseri, Minner

Fra redaktørens pendlertid

Dette er historien om hva vi morgenreisende i min pendlertid opplevde innover til Oslo da lokfører glemte å stoppe på en av stasjonene. Og lokføreren var ikke svensk. (Eller var han egentlig det likevel …?)

Hauketo var ikke en stasjon der mange gikk av og på ”Mossetoget”. De fleste brukte da som nå ”Ski-lokalen”. Den som stopper på alle stasjoner mellom Ski og Oslo.

Men behovet var nå så stort at NSB et par år tidligere hadde lagt inn Hauketo som siste stasjon på ordinære avganger for strekningen Moss – Oslo – Spikkestad.

Før det, så var Kolbotn siste mulighet til å komme seg av før Oslo S. Om man altså ikke tok ”Ski-lokalen”.

DENNE MORGENEN – for oss i det nye, flotte togsettet som gikk temmelig nøyaktig på rutetid 08.00 fra Sonsveien stasjon alle arbeidsdager – ja, da skjedde det at togfører rett og slett glemte å stoppe. Nettopp på Hauketo. Og dét med god margin, for å si det sånn.

Ja, toget var kommet én kilometer eller så forbi stasjonen da det ble klart for togfører hva som hadde skjedd.

Toget stoppet, og en stemme lød snart i høyttalerne.

Togfører (som ikke er lokfører) beklaget på det sterkeste, og tilføyde for ordens skyld at kjøreledelsen på Oslo S ikke hadde gitt dem lov til å rygge tilbake til Hauketo.

Tvert imot så inntraff nå noen minutters stilleståing mellom stasjonene. Det gjaldt å komme i rutetid mot Oslo igjen.

NESTE STOPP er Ljan; den lille stasjonen der det altså bare var ”Ski-lokalen” som stoppet, vanligvis.

Og følg med nå: På Ljan fikk da de uheldige som bare skulle til Hauketo, omsider komme av toget. For så å måtte vente på første lokaltog fra Oslo som ville bringe dem tilbake.

Og de som sto på Hauketo og så at toget deres bare dundret forbi –  de måtte jo vente på neste tog fra «Ski-lokalen».

Så innviklet kunne det bli en onsdagsmorgen i juni.

STEMMEN TIL MARIT ÅSLEIN «GIKK BAKLENGS»

Det må ellers konstateres at datasystemene ikke hadde tatt helt over, enda de nye togsettene  var spekket med dem.

Men systemene prøvde noen ganger så godt de kunne – både å ta over og å ha det moro på de reisendes bekostning.

Noen dager var det sånn at ”stemmen”, som var koordinert med inforuta i taket, den «gikk baklengs».

Det artet seg slik at når du hadde kjørt fra Sonsveien stasjon, så sa både stemmen – som virkelig var NRKs Marit Åslein, fant vi ut – og inforuta, at ”Neste stasjon er K a m b o.”

Men det er jo Vestby, det vet vi alle.

Og så videre. Men de reisende hadde lært seg å trekke på skuldrene og ta det kult. Vi var fortsatt datateknologien overlegne, sånn sett.

Men temperaturen, som måles fortløpende, var den riktig? Det sto 10,7 plussgrader hver morgen når vi gikk ombord på Sonsveien de første dager i denne juni måned.

Eller var dette egentlig temperaturen på Kambo stasjon, siste før Sonsveien?

Ikke godt å vite. Egentlig.

But who cares? Ordentlig sommervarme skulle det visst ikke bli på en god stund dette året.

St.

(Republisert 07.11.23)

Views: 1772

Minner, Presse

Litt avishistorie i det nære

Ordfører Tom Anders Ludvigsen har også rukket å være kjøpmann. Her fotografert og intervjuet i 1989, da han tilbakeviste rykter om at Vestbytorget skulle nedlegges. (LM Arkivfoto)

 Strand Prinfo ble registrert som enkeltpersonforetak allerede i 1986, blant annet med tanke på den uavhengige næravisa Vestby-Kuréren som ble lansert i 1988. Den var ment å skulle fylle tomrommet etter den uavhengige ukeavisa Vestby Avis, som ble utgitt av AS Moss Avis, men senere nedlagt etter at avishuset kom inn i Orkla-gruppen.

(Republisert 29.01.24) Vestby-Kuréren ble utgitt fra mai 1988, samme måned som de kraftige økonomiske nedgangstidene startet i Norge.

Abonnementssalget, etter to gratisutgaver til alle husstander, var en stor suksess gjennom sommeren og høsten. Et betalt opplag på 1200 eksemplarer ble nådd, men annonsesalget sviktet stadig mer. Med betydelige trykkeutgifter, ble hver utgivelse snart et tap.

Etter flere trykkeriregninger som det ikke var midler til å gjøre opp, måtte vi bokstavelig talt sette kroken på kontordøra i Thornegården i Son i midten av november 1988. Samtidig fikk trykkeriselskapet gjennomført beslag i driftskontoen, noe som gjorde at personlig konkurs ble unngått.

Men det økonomiske mellomværet som lå til grunn for beslaget var ikke gjort opp før over ti år senere.

Etter nyttår ble Vestby-Kuréren relansert som månedlig gratisavis til alle husstander i Vestby. Men selv med et opplag på 4100 eksemplarer var det ikke mulig å få tilstrekkelig med annonseinntekter.

Som en lokal næringsdrivende sa: – Alle skylder jo hverandre penger!

Ja, nedgangstidene lå tungt over landet, og reklameannonser gikk ofte i boks først etter store rabatter. Utgaven i mai 1989 ble den siste, og tiden var kommet for å stille seg i arbeidssøkernes stadig lengre rekker.

Svein-Harald Strand

Views: 625

Historisk, Litterært, Minner

Alice på Alicenborg – som hun var

Berit Elisabet Botnedal ønsket i mange år å vite mer om røttene til sine barn på farssiden. I 2022 kom boka: «På sporet av Alice».

(Av Svein-H. Strand) (Foto: Privat) – Det ble ikke snakket mye om det i familien. Og man var for høflig til å spørre, som hun sier til Lokalmagasinet.no.

Men så – etter at Berit i 2015 hadde utgitt sin første bok på eget forlag, med minner fra oppveksten i Son –  begynte hun å samle opplysninger om disse anene.

Først var det nærmest som en hobby, men hun forsto etter hvert at det kunne bli en bok med interesse langt utover familien og det nære i Son.

Oldefarens foreldre, Clementine og Ferdinand, hadde samme stamfar helt tilbake til 1600-tallet. Her var det mye spennende å finne, skulle det vise seg etter hvert som hun oppsøkte offentlige kilder.

KVINNENE I GEORG WEDEL JARLSBERGS LIV

– Det var dessuten to kvinner som kom til å prege oldefar Georg Wedel Jarlsbergs liv, nemlig hans kone Sigrid og Alice von Wagner, gift med fetteren Fritz, forteller hun.

– Hvem disse to kvinnene egentlig var, ble det heller aldri snakket om i familien, noe som selvfølgelig pirret nysgjerrigheten min.

Både Sigrid og Alice har fått en bred plass i boken, understreker Berit med tanke på tittelen hun valgte til boka.

Det ble mange besøk på ulike offentlige arkiv og museer, både her og med reiser til blant annet Tyskland og Danmark – og mange timer ved pc-en og i digitalarkivet.

Da pandemien kom og stengte alle dører for sosialt liv, fikk Berit god tid til å skrive. Det ble en bok på 136 sider.

Mer kommer om denne – i dobbelt forstand – historiske bokutgvelse.

(Opprinnelig publisert i november 2022) (Republisert og litt endret 03.11.23)

Views: 1228

Bilde på bilde, Ferieopplevelser, Svenske vestkysten

Bilder fra flotte Grebbestad

(Publisert 01.11.23) November nå, vinteren banker på, og den første snøen er kommet. Kanskje er den borte om en uke eller to, men uansett er mye i omstilling – innomhus som utomhus – slik det pleier å være på denne tiden av året.

I kontrast til dette: Her er noen sommerbilder fra den trivelige småbyen Grebbestad på den svenske vestkysten, ikke så altfor langt fra Strømstad, eller fra Son om du vil. Reportasjen fra dengang kan vi jo republisere senere, når vi har lastet den ned fra Wayback Machine. Ja, den sto i Lokalmagasinet.no før vi flyttet til Word Press-plattformen for tre år siden.

Foto: Svein-H. Strand

Views: 117