Alle innlegg av Svein-Harald Strand

(F. 26.12.1945) Redaktør, journalist og informasjonsarbeider siden 1968. ||| I 1963: Redaksjonell praktikant i 8 måneder på full tid i Helgeland Arbeiderblad i hjembyen Mosjøen. ||| Arbeidende pensjonist med hjemmekontor fra 2008 (AFP) og videre som folkepensjonist til nå.

Oppdatering om helsestatus

Illustrasjon: VA Arkiv foto / stock.exchng

(Publisert 06.06.23) Helse er i utgangspunktet en privatsak – om enn ikke fullt ut når du er redaktør, utgiver og eneste faste medarbeider i en nettavis som denne. Jeg har nå i en tre ukers tid slitt med en vond rygg som har begrenset arbeidet en god del på grunn av smertene.

 

Så det er vel bare rett og rimelig at jeg gir dere lesere en oppdatering om dette. I går var jeg til avtalt time for røntgen ved Moss sykehus. Som ventet viste bildene at smertene skyldes et brudd.

Men litt overraskende: At det er snakk om et gammelt brudd – etter et fall?

JEG HAR NÅ trykket på «minneknappen», og husker et falluhell i forbindelse med ryddearbeid på den delen av boligtomta vår i Son, der det er fjell i fallende terreng.

Det var ikke et høyt fall, men jeg landet sidelengs, og det førte til et håndleddsbrudd som måtte behandles.

Men en ryggskade på grunn av fallet? Å opponere mot radiologene er det siste jeg ville gjøre. I første omgang nøyer jeg meg med et spørsmålstegn mens jeg igjen holder «minneknappen» inne.

OG KAN DET VÆRE et enda eldre falluhell? Tja. Hvor langt tilbake, i så fall?

Spørsmålene blir mange etter som tidsreisen går. Til militærtjenesten? Kanskje, kanskje ikke. Men det må bli ikke. Størstedelen av tjenestetiden i 1964-1965 var jeg i Garden, som musikkgardist. Vi var ikke mye ute i skog og mark, for å si det sånn…

Så jeg må bare konstatere at det er som det er. Vondt som rakker´n mellom de smertestillende tabletter.

Og hva nå? Som det ble sagt da jeg ble presentert for hva røntgenbildene viser: Dette blir en oppgave for deg og fastlegen.

Eller blir det fastlegene? Ja, jeg har for tiden én og en halv, tror jeg. På ett og samme legekontor. Vi har det godt her i Son. Noen ganger også når vi har vondt.

Eller som min salig bestefar sa: Det viktigste er hvordan vi tar det!

Redaktøren

 

 

 

Views: 120

De 13 godkjente valglistene i Vestby

Dette er de 13 godkjente valglistene til kommunevalget 2023 i Vestby. Verdt å merke seg spesielt er hvor få personer som står på noen av listene. Og ikke minst – at Bygdelista ikke har en eneste kandidat fra Son.

 

(Publisert 04.06.23) HER ER lenke til alle de 13 listene. (Kilde: Valgstyret i Vestby kommune.)

Views: 82

Ja, da er det TORGDAG!

Tone Solheim fra Kjøvangen – «Teppe-Tone» – mangeårig deltaker på torgdagene. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

(Publisert 03.06.23) (Kommentar: Svein-H. Strand) (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand) Først åpnet Kystkultursentret, i dag er det torgdag på Son torg. Sommeren 2023 er kommet til Sommer-Son!

Slike og liknende milepæler gjennom året er i en rekke norske småbyer og tettsteder noe som på sett og vis markerer og definerer deres eksistens – og berettigelse som drivkraft i en kommunal og regional sammenheng.

Og selvfølgelig – ikke minst på et sted som har hele sin lange historie knyttet til handel og skipsfart.

Som på de fleste liknende torgdager rundt om i landet, er det et betydelig innslag av små næringsaktører på de ulike torgplassene. Ja, dette er jo en viktig anledning til å vise seg fram – og kanskje tjene en slant når avgiften er trukket ifra.

(Oppdateres.)

Views: 83

SAM EYDE – den første som kjørte bil i Son

Sam Eyde fotografert i 1910. (Foto: Fra no.wikipedia)

(Fra boka «Sonsprating», utgitt av Knut Ottesen på eget forlag.)

I begynnelsen av 1900 begynte de første bilene å vise seg på landeveiene i Norge. Det var andre bestemmelser om bilkjøring den gang. Først måtte det søkes amtmannen (dav. fylkesmann) med reisebeskrivelse og tidsangivelse.

Gjenpart av søknaden måtte også sendes til lensmannen i det distrikt saken gjaldt. Lensmennene så helst at en politimann var med i bilen, men dette var frivillig.

Det var assistenten hos lensmannen, også kalt lensmannsdrengen, som fikk den jobben.

Lensmennene ville at bilene skulle ha politieskorte på grunn av hestene, som ble lett skremte.

Den første bilen på besøk i Son tilhørte Sam Eyde, stifteren av Norsk Hydro. Han forsto tidlig at det måtte anlegges en avdeling et sted ved sjøen. Det var jo litt avsides oppe på Rjukan.

En tid var Son langt framme i så måte. Stavnes, nedre Kolås eller Ørajordet ble utsett som eventuelle tomter for dette formålet.

Det kom så langt at han ga to ingeniører i oppdrag å stikke ut jernbanespor fra Kjennstjernet til Son, og vannledning fra Vansjø og Lødengfjorden.

Knut Ottesen fotografert av Sturla Strand.

Første gang en vannledning fra Vansjø kom på tale, eide min oldefar Martinius Kolås eiendommen «Nedre Kålås». Eyde kom til ham og spurte om å få kjøpe gården; han skulle betale bra.

Oldefar var villig til å selge. Han hadde i lengre tid hatt planer om å selge og flytte til Fredrikstad. På den tiden var han blitt mer fiskehandler enn gårdbruker.

Han handlet med ansjos om høsten, og tenkte på at ved Hvaler-øyene hadde det i alle år vært godt fiske, og det lå jo like utenfor Fredrikstad.

Oldefar inngikk da en avtale med Eyde om å «ha gården på hånd».

Han betalte oldefar en sum hver måned inntil det ble endelig avgjort om det ble handel eller ikke.

Så, etter at det hadde gått en tid, kom det et høflig brev fra Eyde med beklagelse om at det ikke ble noen handel.

Han hadde valgt Herøya i stedet.

(Og resten er jo norsk industrihistorie! Red.anm.)

Oppr. publisert 11.06.21. Oppdatert senest 31.05.23

Se for øvrig LM-artikkel: http://lokalmagasinet.no/?page_id=1861 om Sam Eydes bil.

Views: 117

Bærekraftige barn og en bærekraftig klode

Da Barnehagedagen ble feiret over hele landet 9. mars 2021, var årets tema natur og miljø, med slagordet «Små steg for kloden». Det heiet vi på – men vi får ikke en bærekraftig klode uten bærekraftige barn!

Av Marie Garmannslund Eide  – Illustrasjonsfoto: Esther Merbt, Pixabay.

I barnehageloven står det at barna «(…) skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen.» Da kan verken barnehagene eller politikerne hoppe bredbeint bukk over den delen som omhandler den mellommenneskelige bærekraften.

Evnen til å ta vare på seg selv og hverandre har aldri vært viktigere enn nå. Under koronapandemien var barnehager stengt, barn havnet i karantene og fritidsaktiviteter lukket dørene. Besteforeldre hadde vært utilgjengelige, og myndighetene ba oss om å treffe  færrest mulig mennesker.

Økt isolasjon og økt alenetid fikk følge av en økning i bekymringsmeldinger til barnevernet. Dette var bare én av flere alvorlige konsekvenser for barna våre.

Å gi barn kunnskap og kompetanse til å ta vare på seg selv og hverandre gikk fra å være en nyttig egenskap – til en helt nødvendig ferdighet.

NY BARNEHAGELOV

1. januar 2021 trådde en ny barnehagelov i kraft. Den er fremdeles klinkende klar på ansattes plikt til å melde fra når det er mistanke om at et barn ikke har det godt nok hjemme.

Men loven har også blitt tydeligere på ett punkt:

Barnehageansatte er forpliktet til å følge med og gripe inn når et barn ikke har det godt nok i barnehagen. Dette er barnas «arbeidsmiljølov», og tydeliggjøringen kom ikke ett sekund for tidlig.

Loven handler først og fremst om barnets egen opplevelse av hvordan hun eller han har det i barnehagen. Ansvaret for å sikre et godt og trygt barnehagemiljø ligger alltid hos de ansatte, men barnas ekspertise om eget liv skal stå sentralt i oppfølgingen.

Vi håper og tror at lovendringen vil bidra til at flere barn blir sett, hørt og tatt på alvor. Da er vi helt avhengig av at alle som jobber i barnehagen kjenner til hele formålsparagrafen, og til barnas nye «arbeidsmiljølov» og det ansvaret som følger med den. Der har vi en vei å gå!

Marie Garmannslund Eide

markeds- og kommunikasjonsrådgiver

www.stinesofiesstiftelse.no

(Tidligere publisert 07.03.21, litt endret her.)

 

Views: 81

Sommerstart på Kystkultursenteret

Sommeråpning på Son Kystkultursenter i dag. Her fra et tidligere år, med sol som bestilt, musikk fra Soon Etter Frokost og sommerkledte gjester. I høyre bildekant: Museumsvert Alex Johannessen konstaterer at alt har gått som det skal. Minst. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)

(Publisert 27.05.23) På denne fine forsommerdagen markeres, tradisjonen tro, at det er sesongstart på Son Kystkultursenter. Tradisjonen utro, for å si det sånn, vil begivenheten som sådan ikke bli reportasjemessig dekket her i LM – av grunner som kan leses i de seneste publiseringer.

Å få andre til å knipse et bilde eller tre er så sin sak. Men bilder og notater fra åpningstaler skal håndteres og publiseres. Vi satser på å komme sterkere tilbake – og da med fokus på sesongens tema og program.

Kystkultursenteret er og blir den største attraksjon vi har, her i den gamle Hollenderstaden. Besøkstallene har noen år vært formidable. Mange vil huske det året da det ble registrert flere besøkende her enn på Oscarsborgmuseet.

Views: 147

Sykedager for redaktøren

Illustrasjon: VA Arkivfoto / stock.exchng

(Publisert 27.05.23) Til orientering: Har hatt sterke smerter i korsryggen siden 18. mai. Antok at det var en ryggprolaps. Men diagnosen hos fastegen onsdag var at det er et brudd.

Legen har på dette grunnlag bedt sykehuset om innkalling til røntgen snarest mulig innen en uke. Men det er blitt pinse. Hvordan dette slår ut for innkalling, gjenstår å se.

Smertene er betydelige, og smertestillende medisin inntas gjennom dagen og kvelden. Legens Paralgin forte-tabletter redder et minimum av nattesøvn.

Men det blir gryytidlig oppstandelse – og dermed lange dager innomhus, med inntak av døgnets Paralgin forte nummer to pluss 2 x reseptfri Paracet fram til leggetid.

Har funnet den best mulige sittestillingen i Godstolen i stua, noen skritt fra den åpne verandadøren der tidligsommeren gjør seg bemerket i dager som disse.

Håper å kunne oppdatere LM med en snutt om dagen – i stående stilling på mitt «kontor» for tiden:  Kjøkkenbenken med plass ryddet for min bærbare PC.

Eller for variasjonens skyld: I stua med PC på salongbordet. Eller i fanget. Datamaskiner er heldigvis ikke hva de engang var.

Red.

Views: 100

Gro Gudim Hallan til minne

(Publisert 25.05.23) (LM Arkivfoto) En trist nyhet i det nære denne morgenen: Gro Gudim Hallan er gått bort, 75 år gammel. Sammen med sin mann Knut Chr. Hallan kom hun til Son, med planer som skulle vise seg å bli en attraksjon.

Ja, de hadde med seg ikke bare planer, men innholdet i et unikt museum som de hadde rigget ned i Oslo. For emballasje- og handelsgjenstander – etablert allerede i 1911.

Ikke veldig lenge etterpå – i mai 2014 – kunne de åpne det som i Son ble hetende Hallanderiet. Etter en tid med målrettet jakt etter lokaler, hadde de vært så heldige å få overta den såkalte Elim-gården, et tidligere bedehus sentralt i Storgata.

I 2. etasje åpnet Gro Damesalongen, og i 1. etasje en avdeling med bakesaker i tillegg til de utallige gjenstander hun bestyrte sammen med Knut.

For soninger – særlig de «ekte», med slektsrøtter flere generasjoner tilbake – var dette en «innertier». I tillegg til de flere tusen gjenstander Gro og Knut Christian hadde med seg til Son, kom smilende soninger bærende med gjenstander fra tidligere lokal handelsvirksomhet og som virkelig spisset den museale profilen.

Allerede i den første sesongen hadde de 2000 besøkende på Hallanderiet, og det sto om museet i et utelandsk reisetidsskrift. Men det var et slit, og museet som sådant ble avviklet etter få sesonger.

Gro døde 18. mai etter en tids sykdom. Hun bisettes fra Bekkelaget kirke 2. juni. Hvil i fred, og takk for det du var og det du gjorde.

SVEIN-HARALD STRAND

 

 

Views: 280

DA DET BLE HERØYA I STEDET FOR SON

Fra en artikkel i Bastø-ferjenes magasin for en tid siden. Og gjett hvem som tilfeldigvis var blant de reisende fra Horten til Moss en dag magasinet lå framme. Sam Eydes barnebarn Stig Eyde, på vei hjem til Berg gård i Vestby! NEDENFOR: Forsiden på den aktuelle utgaven av magasinet.

Historien om Son som handels- og seilskuteby ble for en stor del skapt på grunnlag av beliggenhet og naturressurser. Utviklingen i moderne tid – som fiskerby, kunstnerby og sommer- og badeby – videreførte noe av dette, samtidig som båtbygging og foredling av havets ressurser lanserte industrielle trekk.

(Av Svein-H. Strand) (Fra LM 22.04.21 Republisert og endret, senest 24.05.23)

Enn om de «industrielle tilfeldighetene» hadde vært i et annet lune? For å si det sånn, vel vitende om at realiteter er en sterk iboende kraft for den slags tilfeldigheter. På 1920-tallet ville nemlig Aker i Oslo bygge et skipsverft på Laksa-landet (vestsiden av Sonsbukta/Sonskilen, red. anm.). Prosjektetet ble trolig lagt dødt av både økonomiske og andre grunner.

Men få nålevende vet at Norsk Hydro-gründeren Sam Eyde (bildet) planla å bygge fabrikken for det revolusjonerende produktet fullgjødsel på en eiendom like utenfor Son. Eyde hadde kjøpsopsjon på tomta i flere måneder, inntil planene ble skrinlagt.

Dette var noe som selv hans barnebarn, forretningsmannen og lokalpolitikeren Stig Eyde på Berg Gård i Vestby ikke kjente til da Lokalmagasinet.no presenterte saken for ham.

Opplysningene finnes i boka «Sonsprating», der Knut Ottesen har skrevet ned mange minner og historier fra sine unge dager. «Biemannen» – som han gjerne ble kalt på grunn av sine spesielle kunnskaper etter mangeårige virke som «hageprodusent» av prima honning – gikk bort for noen år siden.

Noe av det fascinerende med journalistisk arbeid er hvordan «det ene ofte fører til det andre». Som her.

For etter kort tid med research viste det seg at det arbeides med forprosjektet til en film om industrigiganten Sam Eyde. Kontakt er opprettet med initiativtaker og prosjektleder, forhåpentligvis til gjensidig nytte.

Følg med!

Views: 339

«Son på langs og tvers» – en kulturhistorisk vandring

LM-foto fra Son torg:  Svein-H. Strand

Opprinnelig var det meningen å skrive en kulturhistorisk vandring mellom to permer og gi den som gave til medlemmene i Soon og Omegns Vel. Men  fortellingen om vandringen la stadig på seg.

(Publisert 05.01.22) (Republisert 23.05.23) Så foreslo redaksjonskomiteens medlem Per Thornjørnsen at det skulle bli en bok.

Med seg i redaksjonskomiteen fikk han Ivar Gudmundsen (mestvitende om Son-historien, og redaktør av storverket Son Leksikon som kom ut i 2003), Anstein Spone og Knut Chr. Hallan.

De arbeidet med boka i to år før den i 2015 kunne lanseres og presenteres på Son Kro, der ikke et bord var ledig.

Viktige bidragsytere ellers: Tommy Braaen, Svein Søgnen, David McNish og Jan Erik Johansen.

I boka med 80 bilder fra før og nå tar de for seg strekningen fra Kugrava i sør (der Son Spa er) til Garntørka ved Skjæret i nord.

Noen «tverrforbindelser» måtte også med: Fjellstadbakken, Strandgata, Feierbakken og Skoleveien.

«GJELDSBRÅTAN»

For ikke å glemme Bråtenveien. «Gjeldsbråtan» som veien ble kalt på folkemunne. Dette var nemlig Sons første nybyggerfelt der folk stiftet gjeld med sikkerhet i bolig.

Boka beskrives som en hyggelig og upretensiøs vandring gjennom gammel og ny historie, ispedd anekdoter, og forvaltning av sentrale eiendommers sjel.

Boka, som ble trykket i 2000 eksemplarer, starter med diktet «Elsket og savnet», et fargerikt tilbakeblikk på livet i 1988, skrevet av soningen Rolf Jørgensen.

 

Views: 424

Smuglerrede får smuglermuseum?

Plakat fra utstilling i en del av kjellerarealet i Spinnerigården – om sider ved Son gjennom historien. (LM Arkivfoto)

(Fra LM 2004) (Republisert 23.05.23) Det er ikke tilfeldig at det er i Son det arbeides for å få et nasjonalt smuglermuseum. Det daværende ladestedet var en stor ”importhavn” under brennevinsforbudet som hersket fra desember 1916 til april 1927.

(Av Svein-H. Strand)

Vi kan forstå denne virksomheten eller ei, utfra datidens sosiale forhold, men noen ære for stedet er det ikke akkurat tale om å drysse over Son ved å oppette et slikt museum.

Faktum er at store deler av den voksne befolkningen i Son deltok direkte eller indirekte i ulovlighetene. Indirekte ved blant annet å gjemme spritkanner i husene sine.

Hetvinsforbud var det også, fra 1921 til 1923, og tørsten etter de sterke saker var minst like stor da som nå, selv om halve befolkningen i begynnelsen var for forbudet.

Grunnlaget for den omfattende smuglervirksomheten var derfor svært god – selv om faren for å bli tatt både på sjøen og på land var relativt stor. Men det var også fortjenesten for dem som fikk sakene velberget inn til det store markedet i Oslo via landeveien.

Store sjanser ble tatt: Det sies at smuglere i ro og fred losset kanne på kanne med smuglerbrennevin på brygga i Son. Et ukjent antall liter ble også håndtert over brygga i Kjøvangen nord for Son, og i bukter og viker andre steder langs Vestby-kysten.

Forfatteren Arthur Omre (1887-1967), som bodde i Son en tid, var med på denne trafikken. Han var stadig på flukt fra politiet, og ble omsider tatt, dømt og fengslet. Det er dette miljøet han skildrer i sin gjennombruddsroman ”Smuglere” som ble utgitt i 1935 og vakte oppsikt.

Mange omkom på sjøen etter forlis i forsøk på å komme unna tollerbåtene.

En folkeavstemming i 1919 viste at hele 62 prosent var for fortsatt forbud. Forbud mot brennevin og hetvin ble derfor stadfestet i lov av 16. september 1921. Hetvinsforbudet ble opphevet allerede i 1923. En ny folkeavstemming i oktober 1926 viste at flertallet, 56 prosent, nå var mot forbudet. Brennevinsforbudet ble derfor opphevet ved lov 15. april 1927.

Views: 85

Nyt plantene der de vokser!

(21.05.23)  Boka «Fjellflora» ble første gang utgitt såpass langt tilbake som i 1952. Siden har den for mange vært et fast følge på fjelltur. I juni 2021 kom den 14. utgaven ut på Museumsforlaget.

 

Her finner du navn, beskrivelser og akvarelltegninger av de 164 vanligste plantene i den norske fjellheimen.

Denne utgaven – på 176 sider i et praktisk fleksibind lommeformat – er oppdatert med hensyn til de forskjellige data. Dette spesielt når det gjelder latinske navn, utbredelse og oppdeling i underarter.

Boka er skrevet av en av Nordens fremste eksperter på fjellets planteliv, professor Olav Gjærevoll som var vår og verdens første miljøvernminister. Medforfatter er botaniker Reidar Jørgensen.

Kunstneren Dagny Tande Lid står bak de praktfulle akvarelltegningene av plantene.

Redaktør for boka er Inger Gjærevoll, datter av Olav Gjærevoll.

Lenke til bokas nettside: https://museumsforlaget.no/produkt/fjellflora/

(Tidligere publisert 29.06.21 – her litt endret.)

Views: 77

Dagen var fin, bildene få – men oppdatert nå!

(Publisert 18.05.23) (Oppdatert med 2. bilde 20:42) Ja, dagen var fin – ikke for kald, ikke for varm, og sola skinte hele dagen mellom de få pynteskyene som meldte sin ankomst så snart natta ble Nasjonaldag.

Det var redaktørens 54. (tro det eller ei) gang som 17. mai-reporter i Son. Men ikke bare begynner han å dra på årene, det gjør også fotoutstyret hans. I praksis mobilkameraer.

De «gammeldagse», ekte kameraene ligger ubenyttet og sutrer i skuffer og skap. Det er jo så mye som ikke er på stell, ikke minst batteriene som gir liv i hele stasen. Generasjonen før dem, med de helmanuelle produktene var bedre, sånn sett.

Men altså – dagen jeg hadde gruegledet meg til var kommet! Og barnetoget i Oslo – der jeg 17. mai i 1965 gikk og spilte i Gardemusikken – var sett foran tv-en i stua. Nå gjaldt det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Som var at min mobil kort sagt ikke lenger var helt til å stole på.

Noen prøveskudd i forveien lovte bra. Jeg snakker her ikke om hvordan bildet ser ut i mobilen, men hvordan resultatet blir i neste ledd: Overført og lastet ned på eposten min.

 

Godt å sitte – og god utsikt – på pappas rygg ved Son torg, mens mamma følger med, 17. mai 2023. (LM-foto: Svein-H. Strand)

Min «reserverte» standplass inntil gata nedenfor Spinnerigården sto og ventet på meg en snau halvtime før Hollenderstadens kombinerte barne- og voksentog skulle komme nedover Kroa-bakken mot torget.

Og toget kom helt på rutetid – med flaggborg og vårt flotte Såner skolekorps – for både Son og Hølen – i front. Noe Såner skole har det jo aldri vært, bare en ungdomsskole deroppe engang.

Av tre skudd som det usle mobilbatteriet tillot, ble ett ikke så aller verst. Det er bildet dere ser her. Som bildetekst får denne rapporten holde.

Da sier jeg bare takk for oppmerksomheten – og ha en fortsatt fin «dagen derpå» i den gode betydningen!

Svein Skriver

 

 

Views: 778

Unikt, umistelig fellesskap

Ja, vi elsker 17. mai!

Fra barnetoget i 2019. (FOTO: Svein-H. Strand)
(Publisert 17.05.23) (Kåseri) Sent i går satt jeg og digital-bladde igjennom noen og førti av mine fotoopptak fra 17. mai-feiringen i Son i 2008. 17 bilder hadde jeg dengang allerede valgt ut og fått publisert på Lokalmagasinet.no, sent på kvelden denne Dagen. Det var forresten helt tilfeldig at jeg endte opp med 17 bilder i første omgang. Eller var det ikke? Dere har kanskje hørt – eller lest – om det som blir kalt tilfeldighetenes røtter?  At tilfeldighetene ikke inntreffer så tilfeldig som vi tror. Uansett: Men så roptes det – fortsatt i 2008 – fra lesere etter enda flere bilder. Mer, meer – meeer!

(Om tidligere publiseringer av kåseriet – med andre illustrasjoner: Se nederst.)
Rødt, hvitt og blått gjennom Storgata. Noen fikk med seg alt fra fortauet, andre hadde sikret seg «tribuneplass» utenfor Café Oliven. Fra 2019 dette bildet også. (Foto: Svein-H. Strand)

 

 

SÅ HER måtte jeg gå igjennom alle opptakene igjen. Og det slo meg: Landet vårt kryr av såkalte medier. De får med seg alt. Fra husbrann til husbråk og langt verre ting som skjer i hus. Til vår innette krangling i det offentlige rom. Vi kives og strides om saker & ting. Noen ganger er det som om selve Nasjonen skal revne! Går det lukt til helvete?

Men så kommer syttende  mai!

JA, så kommer 17. mai, dere. Hva er det som skjer? Er dette virkelig barnas dag, som det så ofte sies? Eller er det familienes dag? Men det er jo ikke alle som har familier – kjernefamilie, storfamilie og sånn.

Noen er veldig aleine og får små stikk i brystet der på sidelinja når Toget passerer; prøver kanskje klønete å finne øyeblikkets snare og korte familiefellesskap med mennesker som står skulder ved skulder. Et smil og noen få ord.

Alt dette er vårt, dere! Til og med bråkebøttene russen er vår. Så hva er det som skjer?

Vårt eget korps Soon Etter Frokost har ikke uniformer, men blir et vakkert «bunadkorps når Grunnlovsdagen kommer. (Foto: Svein-H. Strand)

HVA SA DU, herr hjemmesitter? Borgerskapets dag? Vel, det må ha vært for lenge siden, da vi hadde en gjennomgripende klassekamp i landet. Mer enn vi tror før vi setter oss inn i det – og langt inn i foreningslivet. Fra idrettens til båtlivets aktiviteter. I Moss har de ennå Arbeidernes Båtforening på «Bettongen» som et minne fra denne tiden.

NOEN FRA ARBEIDERKLASSEN gikk ikke i 17. mai-toget på den tiden. De hadde sin klassesamlende 1. mai-dag. Og så var det, noen steder på 1950-tallet, et mellomspill der faktisk skolene gikk i tog også på 1. mai! Skoleklasser gikk sammen bak musikk og faner, omtrent akkurat slik de også gjorde drøye to uker senere.

Det er sant – og jeg opplevde dette selv, der jeg vokste opp i eimen av Landsfader Gerhardsen og med en bestemor som hadde vært med på å starte det lokale Arbeiderkvinnelaget – med samhold, samklang og mange andre sam-ting. Som samnorsk.

Men det ble svært nøye understreket siste skoledag i april, at det var frivillig å gå i 1. mai-toget. Og noen fikk ikke lov. I korpset hvor jeg senere spilte, var vi en klarinett mindre på 1. mai. Hun fikk ikke lov, selv ikke å spille, på Arbeidernes dag.

I dag er det flere steder hvor nesten ingen går i demonstrasjonstog 1. mai og der bare korpsene gjør at det ser ut som et tog.

NEI, FOLKENS, med de offentlige manifestasjoner som finner sted nesten bak hvert et nes på vår Grunnlovsdag, så tror jeg vi må ta inn over oss at vi i dag har et unikt og umistelig fellesskap i dette landet!

En stor og sterk kjerne av fellesskap som får lov å vise seg fram på grunn av en bevegelse startet av en mann som ble født for over 200 år siden. En kranglefant og begersvinger som fikk begeret til å gå sammen med sine venner allerede den 16.

DÉT TROR JEG også faller mange i hu – altså ikke Wergeland som begersvinger, men som nasjonsbygger – når de går i, eller står og ser på, barnetoget. Eller dette borgertoget, som de ennå har i mange byer senere på dagen. Og her kom da «det borgerlige» igjen inn i min artikkel. Men borgere er ikke nødvendigvis borgerlige. Nok om dét!

Flotte messingblåsere i Såner Skolekorps – her knipset i Fjellstadbakken 17. mai i 2013. (Foto: Svein-H. Strand)

Jeg sier takk for meg med noen poenger som i sannhet forteller hvor inkluderende 17. mai-tog-greia er blitt i løpet av de siste tiårene.

Både Arbeidernes dag og Grunnlovsdagen var svære greier for både små og store der jeg vok vokste opp. Særlig for den som spilte i korps fra tidlige saluttmorgen til sene ettermiddag.

MITT KORPS hadde forresten uniformer med korte, blå jakker og hvite, kritt hvite, bomullsbukser. Dette var såpass langt nord at det var såvidt snøen hadde forsvunnet på uasfalterte gater hvor vi noen ganger marsjerte og spilte så søla skvatt.

Mellom barnetoget og borgertoget var det alltid bukseskift. Hvorfor de måtte la oss ha kritthvite bomullsbukser, har jeg alltid lurt på. Nå er det ingen igjen å spørre.

SVEIN-HARALD STRAND

Denne saken ble første gang publisert i Lokalmagasinet.no 19. mai i 2008, da som et kåseri illustrert med ferske reportasjebilder fra feiringen av Grunnlovsdagen. Senere ble kåseriet hentet opp fra arkivet i anledning Grunnlovsjubileet 1814-2014.

Views: 331