(27.02.24) LM skulle i dag publisere en fersk oppdatering om status for Skjærgårdstjenesten. Dette i form av en «lang plakat» som Vestbys representant i det interkommunale samarbeidet mellom Moss og Vestby, Erik Røhne, Son, har sendt oss sammen med bilder fra Skjærgårdstjenestens arbeid. Men det lot seg dessverre ikke gjøre på grunn av plakatens pdf-format. I menyen vår har vi imidlertid lagt ut lenke til en internettside der det er godt med informasjon om denne fine og viktige tjenesten. Her er bilder som Røhne har stilt disposisjon for oss.
«Kråka» av Moss.«Beta», Moss.
«Kråka» på Sauholmen i Son.«Beta», Moss (2)
Greit å vite, greit å se: Ikke bare byen midt i Norge. Midt på Helgeland også! – så nøyaktig det går an! At det kan se ut som om byen er større enn nabo Mo i Rana, får vi heller bære over med da.
(Publisert 26.02.24) (Fra Info Helgeland 21.02.24) Nye befolkningstall fra Statistisk Sentralbyrå viser at innvandringen betyr svært mye lokalt; nå er det i hovedsak ukrainere som flytter hit.
Flere kommuner ville hatt nedgang i befolkningen uten innvandring, det viser de detaljerte tallene. Så det er ingen grunn for offisielle representanter å skryte av utviklingen. Dette er for oss stabilt sideleie med god hjelp fra trengende flyktninger.
Her er de offisielle befolkningstall ved årsskiftet, samt endringen siste år:
(Publisert 04.03.22) (Republisert 24.02.24) (Av Svein-H. Strand) Nattens tunge russiske beskytning mot Europas største kjernekraftverk, der en av de nærmeste driftsbygningene begynte å brenne, sjokkerer en hel verden. I skrivende formiddagsstund har russiske styrker kontroll på det aktuelle arealet, mens ukrainske arbeidere fortsatt betjener kraftverkets systemer.
2. verdenskrig. Norsk flyktningefamilie har gått gjennom skogen og er snart i Sverige. (Fotograf: Ukjent.)
EN HENDELSE som denne – i et land som har oppført en rekke kjernekraftverk for å trygge sin energiforsyning – kommer ikke veldig overraskende, skal vi tro kommentarer fra internasjonal ekspertise.
Etter over en uke der russiske styrker møter sterk motstand, er likevel et antall byer helt eller delvis kontrollert av angriperne. Og begge parter lider betydelige tap.
Krigen berører oss alle på ulikt vis, og mottak av ukrainske flyktninger – nå i et antall av over en million – forberedes i prisverdig raskt tempo.
HISTORIEN om dette elendet vil i årene som kommer avføde både lære- og debattbøker skrevet av faghistorikere. Hva kommer de til å skrive om den – i praksis – eneveldige russiske statssjef Vladimir Putin? Etterretningsrapporter skal angivelig vise at han er frustrert, rasende – og isolert (forsidetittel i Dagbladet i går).
Krigen mot nabofolket går jo ikke så greit som «overgeneral» Putin åpenbart trodde. Har han gått i sin egen felle?
Apropos bøker. I min bokhylle – blant faglitteratur fra journalistutdanningen – har jeg Pax-boka Sovjet-marxismen, av filosofen Herbert Marcuse. Jeg har bare bladd i den noen ganger gjennom årene. Den var jo heller ikke pensum.
MEN I GÅR, foran rystende TV-bilder om ødelagte hus og folketomme gater, søkte blikket mot bokhylla. Jeg tok boka fram, og inni hadde jeg lagt en stort oppslått anmeldelse skrevet av Aftenpostens Per Egil Hegge. Tittel: Marcuses skarpe blikk.
Hegge beskriver forfatteren som «en kjetter fra egne rekker – og de er som kjent de verste i alle trossamfunn. Hans blikk er for skarpt, og det samme er kniven i denne filosofi-kirurgs hånd når han skjærer seg inn til substansen».
Blant de velskrevne og poengterte anmelderord framheves spesielt Marcuses betraktninger over «Sovjet-propagandaens funksjon som ordmagi, som rituale.» I likhet med anmelderen (som var Aftenpostens første korrespondent i Moskva) siterer jeg fra boka:
«Det ritualiserte sprog bevarer det opprinnelige innhold i den marxistiske teori som en sannhet som må tros og vedtas, selv om alle faktorer peker i motsatt retning…»
ELLER – som en av de «trofaste skeptikere» når det gjelder et radikalt annerleders tema, parapsykologiske fenomener – og uten sammenlikning for øvrig – skal ha sagt:
– Dette er ikke noe jeg tror på – selv om det skulle vise seg å være sant!
Ill.foto: Briller, klubbe og lovbok. (LM Arkivfoto)
(Publisert 23.02.24) Vestby kommune søker kandidater som er interessert i å være meddommer eller skjønnsmedlem (medlem av skjønnsutvalget, red. anm.) i perioden 2025-2028. Søknadsfristen er 17. mars.
Kommunestyret i Vestby skal velge meddommere til Follo og Nordre Østfold tingrett (med sete i Ski), samt Eidsivating lagmannsrett (med sete på Eidsvoll).
Det skal også velges personer til jordskifteretten og skjønnsutvalget. Krav til alder og kvalifikasjoner varierer noe. Mer informasjon finner du på nettstedet Domstol.no.
MEDDOMMERE er innbyggere som er med på å ta avgjørelser i rettssaker. En meddommer, lekdommer, er altså en ikke juridisk utdannet person. Som meddommer kan du regne med å bli innkalt flere ganger i året. De fleste rettssakene varer fra én til tre dager, selv om noen saker kan vare noe lengre.
Som meddommer i tingretten er du en av to lekmenn som skal dømme i rettssaker, sammen med en fagdommer.
Som meddommer i lagmannsretten er du en av fire meddommere som skal dømme i rettssaker, sammen med tre fagdommere.
Hvem kan være meddommer?
Som meddommer i lagmannsretten og tingretten kreves det ingen spesielle kunnskaper, men du må være mellom 21 og 70 år den 01.01.2025, ha god vandel og være bosatt i Vestby kommune.
Samme person kan ikke velges til både å sitte i utvalget til lagmannsretten og til tingretten, jf. dl § 68 siste ledd. Men for øvrig kan alle ulike kombinasjoner velges. For eksempel kan samme person være meddommer både i tingretten og jordskifteretten. Vedkommende kan i tillegg være skjønnsmedlem, altså medlem av skjønnsutvalget.
Du kan lese mer om hva det vil si å være meddommer hos Norges domstoler på nettstedet meddommer.no
Hans Majestet Kong Harald. Publisert 23. juni 2021 i anledning 30-årsdagen for Kongeparets signing. Bildet er bare til redaksjonell bruk – ikke for salg. (Foto: Jørgen Gomnæs / Det kongelige hoff)
(Publisert 21.02.24) Hans Majestet Kong Harald fyller i dag 87 år. Kongen markerer selv dagen på privat reise i utlandet. Herfra sier vi, som alltid: GRATULERER med dagen – og ha en trivelig bursdag!
Halvveis bort til Storgata i bakgrunnen sto flomvannet i gangstia.
Slik så det ut på gangveien bak gangbrygga, sett mot Solsiden.
Vann kommer lett til den nordre del av tomta på Son kystkultursenter, men riktig så langt inn har det neppe stått før. Med tanke på de pågående klimaendringer, så vil flomvern være et aktuelt tiltak. Som bildet viser, er det ikke mye å gå på før vannet når museets hovedbygning.
«Tørrdokka» på kystkultursenteret stifter ofte bekjentskap med det våte element i disse tider.
Også dette bildet er tatt denne ettermiddagen. Som vi ser var det enda litt å gå på før vannet nådde bryggekanten.
(Fra LM 26.02.15) (Republisert 20.02.24) (Reporter Svein-H. Strand) Øverst i Feierbakken i lille Son i lille Norge bodde i mange år og i det svært stille en verdensberømt forfatter og foredragsholder, finskfødte Rauni Leena Kilde-Luukanen. Hun var utdannet lege, og på slutten av en lang kamp mot kreft ville hun hjem til Finland for blant annet å ta den siste kampen der. Hun døde 8. februar, 75 år gammel, nesten ferdig med enda en bok for verdensmarkedet.
Foto av Kilde-Luukanen: Soppakanuuna/no.wikipedia
Nyheten nådde LM i går fra en av hennes få nære omgangsvenner i Son. Den er allerede registrert i bl.a. flere utgaver av det internasjonale nettleksikonet Wikipedia.
I minneord på «alternative nettsteder» beskrives hun bl.a. som «et varmt medmenneske, med et lynende intellekt». (Per-Vidar Nikolaisønn i lysetfranord.wordpress.com.)
Hun deltok i en periode for noen år siden på enkelte arrangementer i Den norske kirke i Vestby, men gjorde ikke «mye ut av seg» i den forbindelse. Jeg møtte henne aldri; hun bare ble stående på «den langsiktige reportasjeplan». Men etter det jeg har lest om Rauni Leena Kilde-Luukanen gjennom årene, kan hun kanskje sies å være en mild verdensdronning av det ytterst alternative verdenssyn.
Ikke på noen måte overraskende, så var hun både elsket og hatet – og i perioder løgnaktig omtalt på internett, om hennes finske fortid i en offentlig legestilling – for et livslangt arbeid med å utbre sine meninger og erfaringer. Om det som vel kan oppsummeres som det ytterste blant alternative standpunkt om verden og livet. Og om UFO-er, et liv etter døden og djevelske konspirasjoner om bl.a. planmessig manipulering og kontroll av menneskers sinn og kropper.
Luukanen-Kilde ble i 1986 utsatt for en større bilulykke i Finland. Året etter kom hun til Norge og ble gift med Sverre Kilde.
(Publisert 17.02.24) Opplagstallene for norske aviser er ikke hva de var før den digitale revolusjon. Da speilte de, rimelig nøyaktig, hvor mange betalte eksemplarer av papirutgaven hver avis hadde hvert år.
Punktum. Etter hvert kom også opplagstall for første og andre halvår. Så ble det – i alle fall for oss i bransjen – interessant og noen ganger spennende å følge med.
Riksaviser, regionale aviser og lokalaviser var det mange av, da som nå. Og noen steder i det lange og rike avislandet vårt ble det startet nye produkter. Primært nye lokalaviser, i distrikt der èn avis hadde vært enerådende i mange generasjoner. Eller der én av to hadde vært nødt til å legge inn årene.
I DAG ER DET temmelig annerledes. Tallene som ble presentert i går – på nettstedet medietall.no – opererer med begrepet Digital total. Det blir forklart som «gjennomsnittlig daglig dekning». Og «ikke antall lesere for en gjennomsnittlig utgave». Alt kvartalsvis.
Javel. Her er tallene for noen aviser i vårt distrikt for 4. kvartal i fjor og året før .
Nr. 52: Moss Avis 25.036, mot 24.872 året før.
Nr. 76: Østlandets Blad (Ski) 13.076, mot 15.928 året før – en betydelig nedgang, altså.
Nr, 94: Akershus Amtstidende, 9837 mot ….. i fjor.
Nr. 142: Vestby Avis 4629, mot 3951 i fjor.
Nr. 165: Ås Avis 2417, mot 2222 i fjor.
Nr. 171: Svelviksposten, 1854 mot …. i fjor.
Nr. 119: Røyken og Hurums Avis 6451 mot …. i fjor.
I statistikken finnes også tall for papirutgaven og blant annet for lesere på mobil og nettbrett.
Kortfilmene til Odd Birkeland (bildet) og fotograf Kjell Bakken på 1960- og gjennom hele 1970-tallet samlet alltid fulle hus.(Foto: Privat)(Fra LM 06.03.15) (Republisert 16.02.24) Kystkultursenterets Venner har startet arbeidet med å sette opp program for sommersesongen 2015. Etter fjorårets lange sesong med tilbud som ga rekordstort besøk til senteret, arbeides det med et oppsett og innhold som lokker minst like mange til Son Kystkultursenter – Hollenderstadens store faste kulturattraksjon gjennom en årrekke, siden i fjor sammen med Hallanderiet.
Som den drivende venneforeningens leder Birger Hekkelstrand litt hemmelighetsfullt sier: – Vi prøver blant annet å grave litt dypere.
En programpost som på det nærmeste er på plass, er et gjensyn med to av avdøde Odd Birkelands mange Son-filmer, kvalitetspregede kortfilmer fra Son-miljøet med regissørens eget kommentar- og musikkfølge. Med forbehold for en vellykket digitalisering, som er på gang, vil en av dem være «Zoon op den Water» fra 1960-tallet, og med hollendertiden som utgangspunkt.
Premierevisningene på Odd Birkeland og fotograf Kjell Bakkens kortfilmer på 1960- og gjennom hele 1970-tallet samlet alltid fulle hus, blant annet på Solhøy skole. Én av dem, «Les Prélude», ble hedret med Presidentens pris på Norsk Kortfilmfestival.
I 1952 fikk kjøpsteder og ladesteder lik status, nå som bykommuner. Følgende bykommuner mistet etter dette sin bystatus gjennom sammenslåinger med omliggende landkommuner: Kragerø (1960), Tvedestrand (1960), Drøbak (1962), Levanger (1962), Mosjøen (1962), Langesund (1964), Stathelle (1964), Svelvik (1964), Lillesand (1964), Brønnøysund (1964), Mo i Rana (1964), Svolvær (1964), Son (1964), Kopervik (1965), Skudeneshavn (1965) og Åsgårdstrand (1965). Brevik mistet sin selvstendige bystatus ved å bli innlemmet i bykommunen Porsgrunn (1964), og Stavern sin ved å bli innlemmet i bykommunen Larvik (1988). Alle disse byene har med unntak av Son gjenvunnet sin bystatus gjennom kommunestyrevedtak basert på nye regler for bystatus etter 1996. Diskusjonen rundt å gjenopprette Son sin bystatus er imidlertid fremdeles tilstedeværende, i og med at Vestby, kommunen Son ligger i, har nærmere 20.000 innbyggere, som er over minstekravet for å søke om bystatus (5.000). I tillegg antas det å bo ca. 7.000 personer i Son.
(Publisert 13.02.24) (Oppdatert kl. 19:59) LMs republisering 11. februar av saken om Vestby kommunes forhold til Skjærgårdstjenesten har skapt endel forvirring. Dette fordi opplysningen om når innlegget opprinnelig ble publisert ikke sto først, men etter ingressen.
Tjenesten har vokst en god del siden 2012. Vi vil senere publisere et innlegg om dette, basert på opplysninger fra en representant for samarbeidet som i vårt distrikt pågår mellom Moss og Vestby kommuner, Erik Røhne, Son. Vi har nå også flyttet opplysningen om opprinnelig publisering til der innlegget starter. Red.
Son har et betydelig potensial for turisme hele året, påpekte artikkelforfatter Hans Chr. Aakre, som gikk bort i 2016. (LM Arkivfoto: Svein-H. Strand)
(Fra LM 17.09.12) (Republisert 09.02.24) I kraft av sin beliggenhet kan Son definitivt bli Oslofjordens hovedsete for sommerturisme, men da bør nok ordføreren jakte helt andre egenskaper enn bystatus. Da må ordføreren planlegge også for resten av året. Son som et tivoli – som åpner i mai og stenger i september – vil ikke generere turisme. Som i Drøbak, har Son galleri og spisesteder åpne hele året. Faktum er at ordføreren kommer langt om han feier foran den kommunale døren. Her er noen forslag:
♦ Bruk utgravningene på Labo og Son torg/Kiwi-parkeringen som konkrete utgangspunkt for historisk utstilling av utviklingen i Son, inkludert slippen i Glenneparken og båtbyggerperioden.
♦ Minneparken kan knyttes opp til tyskernes landgang på torget 9. april 1940, sprengningen av oljetankene på Laksa og krigens utvikling i distriktet.
♦ Siren Sundbys flotte OL gull er det heller ingen grunn til å forbigå i stillhet.
HØLENBRUA OG HØLENSELVA
I tillegg til private initiativ innen kunst og sport (ridesenter) ligger jernbanesporet og Hølenbrua og ber om å bli bilfri sykkelvei. Fra Hølenbrua er det god utsikt til Hølenselva, med en orientering om elvas historiske rolle.
Havna vil være av avgjørende betydning dersom Son skal bli hovedsete for sommerturisme.
♦ En avgjørende forutsetning for havnas vedkommende er at ordføreren omplasserer ledelsen til kontorjobb i rådhuset, og at B-brygga flyttes til Laksalandet.
♦ Stikkord ellers: – Bru fra foran Son havn nord som knytter sentrum til småbåthavna (jfr. Nye Son havn). – Tilrettelegging for sportsfiske i samarbeid med Fylkesmannen (forbudt i elveoset). Båtutleie av kombinasjonsbåter seil/ro/motor. PLASS FOR BOBÅTER
Plass for bobåter i gjestehavna utenfor sesongen. Bebodde båter skaper lys og liv i en ellers stille havn og sentrum. Med dagens mangel på boliger er bobåter et lite supplement som kommunene enkelt kan tilrettelegge for. Jeg har selv bodd i båt i flere år og det gir en flott nærhet til naturen, og så sover du såå godt om bord! Gjestehavna bør av samme grunn naturligvis være vinteråpen, som den alltid var før vi fikk ny havnesjef.
ØYENE EN UBRUKT RESSURS
I turistsammenheng er øyene utenfor Son en ubrukt ressurs som kan utnyttes med en badebåt som går kontinuerlig på fine dager. Tilrettelegging for fortøyning langs hele østsiden av Sauholmen vil trekke besøkende – og være enkelt å legge til rette for.
Sist – men ikke minst – bør gjesteavgiftene sees over. Dagens avgifter er relativt billigere jo større båten er. Dessuten bør det erindres at båteierne legger langt mer igjen i land enn det kommunen tar inn i gjesteavgift.
FJORDFISKET – ET PARADOKS
Den store (for stor?) jobben for utvikling av turisme hele året, og ikke bare i Son, er forbud mot yrkesfiske i Oslofjorden nord for Færder. Det er et paradoks at Kystvakten overvåker Barentshavet mot overfiske, mens Oslofjorden kontinuerlig fiskes på en minimumsbestand.
♦ Med en sterk sei- og torskestamme i fjorden åpner det seg et stort marked for turistfiske, som generer mye større inntekter for hele reiselivsnæringen enn dagens fiskesalg. Yrkesfiskerne vil få nye oppgaver som fiskeforvaltere, oppsynsmenn og veiledere for turistfiske. Omstilling er tidens mantra. Utfordringen er å ta omstillingen i gode tider.
♦ Ordføreren må ha lykke til med sitt turistprosjekt i Son. Det er viktig å huske på at det som er godt for turistene øker livskvaliteten for de fastboende. Dersom tidligere ordfører Tom Anders Ludvigsen hadde hatt samme målsetting, ville kommunen ikke byttet ut Snøhettas planer med kommunens spesialrådgiver Roald Haugbergs fantasiløshet.
(Fra LM februar 2005) (Republisert 07.02.24) Vestby kommune har overtatt Hvitsten Vannverk AL vederlagsfritt, under trussel om at det ellers ville bli ekspropriert. Andelshaverne har fått lov til å beholde grunnvannet sitt som drikkevannskilde i stedet for det kommunale vannet. Likevel må de betale vannavgift til kommunen.
Dette opplyste Trude Malthe Thomassen, daglig leder i Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode (Vannbevegelsen) i et foredrag på den såkalte velferdskonferansen.
Hun kunne fortelle at kommunens tvangstiltak ble begrunnet med at det var et ledd i en langsiktig og overordnet vannforsyningsplan for distriktet.
Dersom Hvitsten Vannnverk hadde hatt like høy avgift til sine abonnenter, ville andelslaget hatt et betydelig overskudd på driften. Vannverket var godkjent etter Drikkevannsforskriften og hadde også kapasitet til å utvide driften.
Nå advarer Trude Malthe Thomassen, mot det som er i ferd med å skje med private vannverk over hele landet.
Hun ser en liknende utvikling som det som skjedde med kraftverkene og strømforsyningen: Stadig større enheter, oppskriving av verdier, høyere priser, kjøp og salg av rettigheter. Til slutt en situasjon der internasjonale aktører sikrer seg kontroll over de norske ferskvannsressursene.
Vannbevegelsen hevder at Norge har så mye ferskvann at vi kan levere fem liter ferskvann til hele jordens befolkning hver dag.
Konferansen ”Velferd til salgs? Om privatisering og konkurranseutsetting” som organisasjonen For velferdsstaten arrangerte 22.-23. november i fjor, ble arrangert samarbeid med Fagforbundet, Attac og Vannbevegelsen.
Denne gjenstanden ble ikke funnet på Labo, men under utgravninger på Son torg. (LM-foto: Svein-H. Strand)
(Republisert 07.02.24) (Fra offentlig rapport) I perioden september-desember 2006 ble deler av Labo nordre gravet ut av Kulturhistorisk Museum, Oslo (under Universitetets oldsakssamling). I forbindelse med utgravingen ble det avdekket bosetning fra vikingtiden, fra rundt år 700 e Kr, i tillegg til tufter etter flere huskonstruksjoner fra forskjellig alder.
Fra vikingtiden ble det funnet tydelige rester etter et såkalt stolpebygd hus.
Videre fant man spor etter flere laftede bygninger fra middelalderen, blant annet et bryggerhus og ei årestue fra tidlig middelalder. Det ble også funnet rester etter en bygning fra 1300-1400-tallet.
Etter at utgravningen var ferdig ble det fraktet 13 store billass med jordmasse til Follo museum i Drøbak. Blant funnene var: Vektlodd i bly. Vektlodd i bronse fra middelalder.
SKOLEELEVER i Akershus har hatt tilbud via Den Kulturelle Skolesekken om å få være arkeologer for en dag ved å solde jorda fra utgravningen.
Mengden gjenstander som er avdekket er av nasjonal karakter. Mengden av gjenstandsfunn er helt uvanlig utenfor bystrøk. En rekke funn daterer seg tilbake til vikingtid og middelalder.
Deler av det tidligste materialet kan relateres til gårdsdrift. Fra tidlig middelalder og til 1700-tallet er det spor etter handel.
Materialet dreier seg om flotte, eksklusive gjenstander, som skår av fint forarbeidede drikkebegre og krus i glass og keramikk, samt skår av en mengde kokepotter.
Det ble også funnet deler av keramikk-krukker og kokekar, krittpiper, vektlodd, perler, bakstehelle(takke) i kleberstein og rester av flint til bruk for å gjøre opp ild.
I tillegg ble det funnet flere middelaldermynter, blant annet tyske sølvmynter. Men det mest sensasjonelle er at det ble funnet 17 romerske bronsemynter fra 300-tallet!
(Publisert 06.02.24) Samefolkets dag (sámi álbmotbeaivi) 6. februar er felles for alle samer i Norge, Sverige, Finland og Russland. Dagen ble feiret for første gang i 1993, samtidig med at FN offisielt åpnet det internasjonale året for urfolk.
Datoen markerer det første samlende møtet for ulike samiske organisasjoner og aktivister – i Trondheim 6. februar 1917 – med deltakere fra Norge og Sverige.
Dette var første gang i historien at nord- og sørsamer fra ulike land samlet seg for å drøfte felles saker og problemstillinger.
ELSA LAULA RENBERG – en samisk organisasjonsbygger, reindriftssame og jordmor – sto bak både ideen og selve møtet, som samlet over hundre deltakere. Renberg er begravet ved Dolstad kirke i Mosjøen.
Hun var også med på å stifte verdens første sameforening – Lapparnas Centralförbund – i Stockholm, allerede i 1904.
Dagen omtales både som «samefolkets dag» og «samisk folkedag». Nasjonaldagen ble vedtatt av Samekonferansen i 1992, og i 2003 ble 6. februar offisiell flaggdag i Norge.
(Publisert i LM 05.02.24) (Av Øyvinn Hjorfthen/Info Helgeland)
Vi har lang erfaring med å vurdere værinfo fra ulike aktører. I Norge er det bare Meteorologisk Institutt som har godkjente og sikre værmålinger.
Resten av værtjenestene på nett bruker data fra dem eller er utenlandske aktører uten norske målestasjoner.
Nå har VG rotet seg bort og presenterer nå “vindmålinger” fra hver enkelt kommune i Norge. F.eks. har de tall fra Herøy og Dønna, to kommuner som ikke har en eneste offisiell værstasjon, selv ikke fra Meteorologiske.
VG kan heller ikke bruke tall fra stasjoner på fastlandet med fallvinder fra Syv Søstre til å beregne vinden på øyer et godt stykke ut i havet.
Med bakgrunn i VG/E24s kildekritikk i Kirkol-saken, så bør VG faktisk rydde i egen redaksjon også.
Når de presenterer løpende vinddata fra hver kommune i hele Norge, så må de opplyse at dette er beregnede data og ikke målte data. Og de bør opplyse hvordan de har kommet fram til disse fiktive “målingene”. Det gjør de ikke.
(Publisert 17.02.24) Opplagstallene for norske aviser er ikke hva de var før den digitale revolusjon. Da speilte de, rimelig nøyaktig, hvor mange betalte eksemplarer av papirutgaven hver avis hadde hvert år.
(Publisert 06.02.24) Samefolkets dag (sámi álbmotbeaivi) 6. februar er felles for alle samer i Norge, Sverige, Finland og Russland. Dagen ble feiret for første gang i 1993, samtidig med at FN offisielt åpnet det internasjonale året for urfolk.
