Views: 125
Gardemusikken 1965 – Rom 28 i 2015 og på Øvelse i 2018
Kategoriarkiv: Minner
Westby, Wisconsin, som vennskapskommune?
(Publisert 21.01.24) I gamle Vestby Avis hadde vi de aller siste årene som selvstendig avis hyggelig kontakt med en annen næravis: Ukentlig utgivelse, som oss. På torsdager, som oss. Og på toppen av det hele – sannelig ble den utgitt i en liten by i staten Wisconsin som heter Westby! Avisa: Westby Times.
Det ble etter hvert snakk om vi kunne komme «over there» for å lage en reportasje. – You will be very well taken care of, som det hette i et brev. Ingen som helst grunn til å tvile på det. Bakgrunnen var at en gruppe bondekvinner – tror jeg det var – fra Vestby nylig hadde vært der og hatt det veldig gildt.
Tiltaket med vennskapskommuner og vennskapsbyer var forlengst etablert, og Vestby hadde fått vennskapskommune i Sverige og Danmark. Enn om vi fikk en også i USA – Westby, Wisconsin?
Tror jeg kom så langt som å poste dette som et forslag til det daværende kulturstyret. Noe vedtak ble vel aldri fattet. Men forslaget ble i alle fall omtalt i Østlandets Blad på Ski.
Tiden og årene går, men tanken om en vennskaps-kommune i noe av det norskeste «over there» må da være brukbar også i 2024?
Red.
|
Her er hva jeg fant om Westby etter å ha klikket på en lenke fra LM i 2003: Westby is located in the rolling hills of the north-central part of Vernon County on a ridge between the Mississippi River’s Coulee Region and the Kickapoo River Valley at the intersection of HWY 14-61 & 27. This area was populated with the Sac, Fox, and especially the Winnebago tribes. However, the Winnebago population started to decrease in this area after the Black Hawk War of 1832 in western Vernon County. On November 1, 1837, the Winnebago ceded all land east of the Mississippi to the United States. Norwegian immigrants settled in the area in 1848. In 1867, Ole T. Westby built a general store here. Ole also served the Union in the Civil War. When the Chicago, Milwaukee and St. Paul Railroad completed its line from Sparta to Viroqua, it made Westby a station, and named it after Ole T. Westby. The village was incorporated in 1896, and became a city in 1920. The current population of Westby is still mostly Norwegian. In fact, no nation, except Ireland, has provided the United States with as many immigrants in proportion to its population as Norway. Today, Westby is a city for all seasons, the area offers over 200 miles of terrific trout streams as well as other recreational activities, including hiking, biking, golfing, canoeing, snowmobiling, cross-county skiing, hunting and ice fishing. You’ll enjoy attending area auctions to hunt for antiques and bargains every weekend from Spring to Fall. Come visit the largest Amish settlement in Wisconsin. Take a scenic bike or caradventure or and escorted tour off Hwy 27, east on County P and then turn north on County D (No Sunday sales or pictures, please.) Area historical attrations include: Country Coon-Prairie Church & Cemetery Norskedalen
|
Views: 86
«Skrått nyhetsblikk» 2004: Carl I. Hagen ikke terrorist
(Frå LM 27.01.04) (Republisert 13.01.24) Carl I. Hagen er ingen terrorist. Men ein geriljakriger er han nok. Ein geriljakriger innanfor det store, litt uoversiktlege rommet som inneheld mange ulike ting og tang. Ting som vi er sikre på kva er. Tang som vi er nesten sikre på.
Og så kjem denne Hagen og utnyttar uvissa – for å brøyte veg for sine eigne mål. Som til dømes kan vere å førebu grunnen for ei lovendring – om til dømes det andre offisielle norske språket, nynorsk.
Er det ikkje rimeleg at ein bokmålsmann – eller riksmålmann, som han vel er, blir gjengiven på sitt eige språk, og berre det, i trykte medier? Altså: Også når han blir intervjua av ein journalist som skriv på nynorsk og har det som hovudmålforma si.
Hagen ynskjer å bli nøyaktig, korrekt ”sitert” i mediene. I dei nye, elektroniske mediene det behøver det jo ikkje vere eit stort problem. Men på normalisert nynorsk i ei papiravis kan ein jo ikkje vite kva som kjem på prent, særleg ikkje i indirekte tale. For nynorsk er jo ikkje eit så presist språk som bokmål. Synes han.
Partieigaren i Framstegspartiet peikar óg på at forvaltningsorganar, som sant er, pliktar å svare på brev i same målform som skrivaren nyttar. Så da bør det same sjølvsagt gjelde i mediene. Ein lyt heller endra journalistikken som fag ein gong for alle. Sånn at i det minste alle Frp-folk blir ordrett gjengjevne i alle samanhenger.
Carl Ivar Hagen er en skikkeleg luring. Det er dét han er. For en DUMMING er han vel ikkje – eller?
ooopserver
Views: 50
DEN MYSTISKE NYTTÅRSNATTEN
(Av Svein-H. Strand) (Oppdatert 02.01.24) I Sør-Norge ble året 1972 innledet med et merkelig fenomen som ble sett på himmelen av mange mennesker.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i 2003. Den er – i likhet med andre LM-saker fra tidligere år – kopiert fra såkalte snapshots som ligger på nettstedet WaybackMachine. Teksten er så bare ubetydelig endret i forhold til dette.
(Oppdatert 02.01.22) (Republisert 01.01.24) Nyttårsrakettene var godt og vel blåst til himmels, og mange befant seg på hjemvei etter feiringen, da en annen type lys på himmelen dukket opp og forskrekket folk.
Det de så var sigar- eller luftskipliknende farkoster i varierende antall. Samtidig føk en meteor av en sjelden type over landsdelen.
Og i Moss ble det tatt bilder som astronomer karakteriserte som sensasjonelle.
Jeg var den gang journalist i Moss Dagblad, og intervjuet folk som hadde hatt noen fantastiske syner.
En drosjesjåfør og hans passasjerer i Sarpsborg opplevde blant annet at drosjebilen skiftet farge etter at et ukjent objekt hadde landet et stykke foran dem. Da jeg ringte for å intervjue ham om dette, begynte han å gråte.
– Jeg skulle ønske jeg aldri hadde opplevet dette, sa han – og bekreftet også det han hadde sagt til Sarpsborg Arbeiderblad:
Alle «målemeterne» på dashbordet sto og ristet mens objektet sto på bakken.
Det hører med at et liknende objekt ble observert i Kongsvinger omtrent samtidig. Tidsforskjellen var trolig bare to minutter, ifølge reportasjen i avisa Glåmdalen.
Historien var illustrert med en tegning laget av et vitne og som viste at det foran objektet kunne ses noe som liknet en sterkt lysende stjerne.
Ingen har systematisk sjekket lokalavisene i Sør-Norge for de første dagene i 1972. Så kanskje skjuler det seg flere fantastiske historier i de gamle avisene?
Vi hører gjerne fra folk som har noe å fortelle om observasjoner denne natten. Selv om det er lenge siden, var dette så spektakulære syner at de ikke glemmes så lett. Og noen har kanskje liggende gamle avisutklipp?
REFERANSESTOFF fra den opprinnelige LM-artikkelen er her tatt bort på grunn av lenker som ikke lenger virker.
I tillegg prøver vi å få tak i min artikkel Som en fremmed kraft – publisert i Moss Dagblad på nyåret i 1972. Lenken til denne fungerer heller ikke på Wayback Machine.
Utrolig UFO-historie satte Mosjøen på verdenskartet
I slutten av august 1954 ble Mosjøen midtpunktet for en hel verdens sensasjonslyst. I store utenlandske aviser ble det rapportert om hva to søstre på tur øverst i Øydalen sør for byen hadde opplevet.
Søstrene hadde angivelig sett – og forsøkt å snakke med – en mann i tettsittende drakt som etterpå forsvant i en underlig og nesten lydløs farkost. Den så ut som to grytelokk lagt mot hverandre.
I snart 50 år har søstrene holdt fast på historien.
Views: 427
2005: «Året det var så KUTT»
Ilustrasjonsfoto: (LM Arkivfoto/stock.exchng)
(Publisert 31.12.23) (Fra Herison.no 11.02.15) Det var 10 års-jubleum for Vestby kommunes store kuttår. Her noen notiser som med sitt innhold satte tildels sterkt preg på lokalsamfunnet. Kuttnyhetene startet med rapporter fra den nedsatte finanskomteens arbeid, populært kalt kuttkomiteen, allerede et halvt år i forveien. Vi har derfor også tatt med noen notiser fra 2004. Notisene er for øvrig redigert tematisk, og for det meste er bare ingressen tatt med. Red.
Kirkelig krise i kommunen
(LM, januar 2005, utdrag) Kirken i Vestby er i økonomisk og materiell krise som følge av politikernes budsjettkutt. Vestby kirkelige fellesråd mangler en drøy millioner kroner på å komme i balanse, selv etter store reduksjoner i utgiftene. Kirkebygg forfaller på grunn av manglende vedlikehold.
Garder kirke i forfall
(LM, 2004, utdrag) ) Garder kirke er i direkte forfall fordi kommunen ikke har penger til vedlikehold. Takstein ramler ned. Veggmalingen er så gammel at den flasser stadig mer.
Vil ta betalt for begravelser
(LM, januar 2005, utdrag) En ny pengesak som vil bringe Vestby kommune i riksnyhetene igjen: Kirkevergen varsler at Kirken blant annet må begynne å ta betalt for vielser og begravelser for å klare kommunens kuttkrav på 1,1 millioner kroner, melder Østlandets Blad. Slik betaling vil være i strid med norsk lov.
Dyrt å legge ned biblioteket
(LM, 2004) Bibliotekkomiteen har funnet ut at det vil koste kommunen 200.000 kroner i bokinnkjøp neste år dersom Son bibliotek blir nedlagt fra nyttår. Skoleklassenes lesebesøk på biblioteket kompenserer for bøker som de ikke har. Kommunen vil rett og slett ikke klare å oppfylle kravene i planverket for grunnskolen dersom skolene ikke får et lokalt bibliotek de kan bruke, mener utvalget. Men kutt må til. Bibliotekkomiteen foreslår å redusere støtten til idretten med 50.000 kroner. Og bibliotekarstillingen må reduseres med 20 prosent og sekrekretærstillingen med 10 prosent, mener komiteen, ledet av kommunestyrerepresentant Erik Såheim (Ap). Komiteen fikk i oppdrag å redusere budsjettet for Son bibliotek med 500.000 kroner, men mangler fortsatt 159.000 kroner, som det overlates til finanskomiteen og kommunestyret å finne dekning for.
Bibioteket reddet uten kutt
(LM, desember 2004, utdrag) Bliotekar Ada Eckhoff, assistent Lisbeth Nilsen og alle andre i Son-området kan endelig slippe jubelen skikkelig løs: Etter kommunestyrets møte mandag er ikke bare Son bibliotek reddet – det blir heller ingen kutt i stillingsvolumet for de to ansatte, slik selv bibliotekkomiteen måtte foreslå i et forsøk på å unngå nedleggelse fra nyttår. Bibliotekaksjonen, som blant annet samlet 2200 underskrifter og fikk fram hvilken betydning biblioteket egentlig har i lokalsamfunnet, har gjort et massivt inntrykk hos politikerne.
Men Hølen mistet biblioteket
(LM, januar 2005, utdrag) Son bibliotek består også etter nyttår, etter at soningene og til dels politikerne har nedlagt et stort engasjement. Atskillig mer i det stille tapte imidlertid naboen Hølen sin kamp.
Privat- eller skolebibliotek i Hølen?
(LM, januar 2005, utdrag) Et privat bibliotek i Holterhuset som har åpent tre-fire dager i uka, i tilknytning til en kulturkafé og et kontor for kulturformidling. Det kan bli Hølen-folks svar på nedleggelsen av den offentlige folkebibliotekfilialen ved nyttår. Men kommunen ønsker at det i stedet blir skolebibliotek for Hølen skole der.
Så var det brannstasjonen
(LM, utdrag) Nå er det brannstasjonen i Son beboerne må stå opp og kjempe for – igjen. Et nytt forslag om å legge ned stasjonen – for å spare penger – kommer opp i formannskapets møte 17. januar.
Storbrann forhindret i Son
(LM, 26.01.2005, utdrag) En anskuelsesundervisning for politikere som tenker på å nedlegge brannstasjonen i Son: Umiddelbar tilstedeværelse blant tett trehusbebyggelse, som i alle år har vært varemerket til brannvesenet i Son, forhindret at den fredede Stoltenberggården ble rammet av storbrann tirsdag.
Nedlegger bedriftshelsetjenesten
(LM 2004) Også kommunens egen bedriftshelsetjeneste, som koster en kvart million kroner i året, sto på finanskomiteens kuttliste som kommunestyeret vedtok 14. juni. Loven pålegger kommunene å ha en slik tjeneste, og det legges opp til å kjøpe tjenesten fra en privat aktør. Kommunen er en såkalt IA-bedrift (inkluderende arbeidsliv), og bedriftshelsetjenesten har her en nøkkelrolle. Forslaget vil gi merarbeid for personal- og organisasjonsavdelingen (som også skal slankes, red. anm.), påpeker Norsk Sykepleierforbund Vestby.
Views: 47
Bursdagsselskap hjemme hos meg for 73 år siden
(Publisert 26.12.23) Et bilde fra min private skattkiste. Tidligere publisert her i LM, som ett av mange i en bildesamling. Så ble det fristende å legge det ut på min 78 års-dag i dag – med noen navn på hvem vi ser.
Jeg er nummer to fra venstre, ved siden av mitt eldste søskenbarn, Petter Ole Wika. Neste gjest, som titter fram, husker jeg ikke navnet på. (Fotografens sønn – en venn av pappa som i likhet med meg flyttet sørover da han ble eldre.) Videre sitter mitt søskenbarn, Kari-Britt Nilsen.
Ved bordenden: Til venstre også en gjest jeg ikke husker navnet på, sammen med mitt søskenbarn Inger-Lise Wika. Videre, på høyre side: Søskenbarn Else Nilsen, min nabovenn Terje Gustavsen (RIP), min andre nabovenn Hans Andreas Jensen – som ble min forlover da jeg giftet meg i 1967. Og innerst den siste som jeg dessverre ikke husker navnet på.
Fortsatt god jul, alle sammen! Hilsen redaktøren.
Views: 437
1. september 2012: HISTORISK DAG PÅ FISKEBRYGGA
Lørdag 1. september 2012. Klokken er 15.00, og Tom Johansen hekter ned den velkjente salgsplakaten innenfor porten ved Storgata, med aller siste dagens tilbud.
(Publisert eksklusivt i LM 02.09.12) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) En spesiell historie i det nære ble skrevet da Tom Johansen og kona Sissel lørdag takket for seg i fiskemottaket og utsalget ved brygga i Son. Ansvaret for videre drift er overført til Johansens mangeårige samarbeidspartner Fjordfisk AS. Skagerakfisk SA brukte sin forkjøpsrett og er ny eier og utleier av anlegget. Med dette er det slutt på en over 60 år lang familiefestet driftslinje på fiskebrygga, en karakteristisk del i hjertet av gamle Son. Fiskeutsalget er nå stengt fram til neste sommer. Da skal Fjordfisk videreføre tradisjonene med sin egen vri.
♦ Tom sluttet som fisker etter drøye ti år og overtok bruket på land da faren Johan Johansen (1917-1997) gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.
♦ «Johan på Brygga», som faren med røtter i Fredrikstad gjerne ble kalt, hadde da vært bestyrer for Fjordfisks mottak her helt siden 1950. – Eller det kan ha vært 1951, tilføyer Tom.
Og når historien om fiskebrygga skal reportasjeskrives såpass omfattende i Lokalmagasinet.no, må også dette sies:
♦ På et ganske lite bakrom solgte faren litt båt- og fiskeutstyr, husker også vi innflyttere med lang botid i Hollenderstaden. Det var også salg av bensin og diesel dernede, helt fram til nittitallet. Da satte strenge sikkkerhetsforskrifter punktum for et tilbud som siden har vært et stort savn blant båtfolket.
Ingen verdens ting, selv ikke vår medbrakte blomsterbukett, kunne dessverre lokke Sissel til å bli med på et reportasjebilde sammen med Tom. Men et bilde av de to sammen, til privat bruk, gikk heldigvis i boks.
Denne dagen markerte også, viste det seg, et 30 års-jubileum for ekteparets samarbeid om den daglige drift på bruket. Fem dager i uka året rundt, så sant de ikke har hatt sine velfortjente ferieuker.
Hun sier det ikke selv altså. Men det er jo lett å forestille seg at for Sissel, som mor og med oppgaver også på hjemmefronten, er dette en jobb som kan ha bydd på sine utfordringer. Så har det sikkert hjulpet å ha arbeidsplassen i få minutters gangavstand fra hjemmet.
– EN ORDINÆR SYDENFERIE
– Hva nå da? Jo – nå gleder de seg til nettopp en sydenferie. – En ordinær sydenferie, understreker Tom.
I tillegg til jobben i utsalget har det for ham gjennom årene vært ikke så rent få lange og fysisk slitsomme dager, kvelder og grytidlige morgener ved fiskemottaket. Hvor mange tonn med fisk som gjennom årene er blitt tatt i kasser over brygga og lempet inn i frysebilene som sto murrende og ventet, ja det kunne jo vært noe å vite.
Så nå skal han vel bare nyte tidligpensjonistlivet? Neidu, etter ferien har Tom – ennå bare 61 og et halvt år, understreker han – lyst til å se seg om etter annet arbeid.
– Men nei, du kommer ikke til å finne meg i en fiskebutikk, bedyrer han med et lite smil bak barten.
Fiskeutsalget på brygga ble startet først for ti-elleve år siden. Det er et av de få i sitt slag rundt Oslofjorden som har holdt stand. Kundekretsen har bare økt med årene, slik at det er blitt en akseptabel årsomsetning ved siden av inntektene fra fiskemottaket, forteller Tom Johansen.
FISKERBRØDRE
FISKERBRØDRE
Også brødrene Ole Johan og Stein Arne har på sitt vis vært lenge med på laget, i egenskap av fiskere og leverandører av fjordens frukter. Den store fiskeskøyta «Soningen», av den gamle sorten i treverk, hadde inntil for få år siden hjemmehavn på fiskemottaket og var lenge et like karakteristisk trekk ved gamle Son som selve fiskeanlegget.
Stein Arnes moderne sjark «Jonas» gjør nok også jobben, men ruvet langtfra like mye der den lå ved brygga på den historiske dagen.
Det siste tunge tak på fiskebrygga rett før arbeidstidens slutt den aller siste dagen. Tom gir broder Stein Arne (t.h.) en håndsrekning med ei kasse bort til sjarken «Jonas».
BARNDOMSHJEMMET
For avtroppende «Tom på Brygga» var det også en spesiell dag med tanke på at det røde huset med leilighet i andre etasje også var hans barndomshjem, med mor Hildegard som myndig og kyndig uformell leder av hele greia.
– Hvordan var det å vokse opp her?
– Jeg fikk vel fisken inn i blodet, kan du si, humrer Tom så det nesten høres.
– Så hvordan føles det i dag?
– Jeg tenker i grunnen ikke så veldig mye rundt dette. Det er kanskje det beste.
En lang arbeidsdag med mottak og salg av fisk og fiskeprodukter er slutt for Tom «på Brygga» Johansen. (LM arkivfoto)
Den nye eieren Skagerakfisk SA er salgsorganisasjon for fiskerne på hele Skagerak-kysten. Og det er ingen ubetydelighet de har overtatt for framleie til Fjordfisk AS med base i Utgårdskilen på Hvaler:
HJØRNESTEIN FOR FISKEMOTTAKET
Son er en hjørnestein for fiskemottaket i Oslofjorden. Det er på grunn av både anlegget med dypvannskai og den skjermede beliggenheten ved inngangen til indre del av fjorden, der bl.a. mesteparten av fangstene tas når det er makrelltid. Normalt leveres all makrell i Son.
Alt i alt er det i Son og Engelsviken utenfor Fredrikstad et titalls bruk som leverer fisk rett fra fangstplassene.
Fjordfisk får i tillegg leveranser fra rundt 30 Hvaler-båter rett til sitt eget anlegg i Utgårdskilen.
Verdien av anlegget i Son er alt i alt så stor at det også hviskes (NB: Ikke av Tom og Sissel!) om en videreutvikling av fiskekonseptet.
Så hvem vet – kanskje blir det også både bord og stoler der nede… Den hete konflikten med Vestby kommune omkring gangveiplanene her, ser ut til å være løst gjennom et grep som tar hensyn også til fiskernes behov i forbindelse med levering ved brygga.
Views: 132
Odd Birkelands kryddersild
(Publisert 18.11.23) Odd Birkelands kryddersild (og andre sildeprodukter) var en «høydare» i produksjonen på den tidligere fabrikken Viking Canning Co. Ltd. i Son. På det meste ble den også eksportert til «sildelandet» Sverige. Arne Hestenes anmeldelse i Dagbladet i 1974, sier kanskje det meste.
Views: 72
Fra redaktørens pendlertid
Dette er historien om hva vi morgenreisende i min pendlertid opplevde innover til Oslo da lokfører glemte å stoppe på en av stasjonene. Og lokføreren var ikke svensk. (Eller var han egentlig det likevel …?)
Hauketo var ikke en stasjon der mange gikk av og på ”Mossetoget”. De fleste brukte da som nå ”Ski-lokalen”. Den som stopper på alle stasjoner mellom Ski og Oslo.
Men behovet var nå så stort at NSB et par år tidligere hadde lagt inn Hauketo som siste stasjon på ordinære avganger for strekningen Moss – Oslo – Spikkestad.
Før det, så var Kolbotn siste mulighet til å komme seg av før Oslo S. Om man altså ikke tok ”Ski-lokalen”.
DENNE MORGENEN – for oss i det nye, flotte togsettet som gikk temmelig nøyaktig på rutetid 08.00 fra Sonsveien stasjon alle arbeidsdager – ja, da skjedde det at togfører rett og slett glemte å stoppe. Nettopp på Hauketo. Og dét med god margin, for å si det sånn.
Ja, toget var kommet én kilometer eller så forbi stasjonen da det ble klart for togfører hva som hadde skjedd.
Toget stoppet, og en stemme lød snart i høyttalerne.
Togfører (som ikke er lokfører) beklaget på det sterkeste, og tilføyde for ordens skyld at kjøreledelsen på Oslo S ikke hadde gitt dem lov til å rygge tilbake til Hauketo.
Tvert imot så inntraff nå noen minutters stilleståing mellom stasjonene. Det gjaldt å komme i rutetid mot Oslo igjen.
NESTE STOPP er Ljan; den lille stasjonen der det altså bare var ”Ski-lokalen” som stoppet, vanligvis.
Og følg med nå: På Ljan fikk da de uheldige som bare skulle til Hauketo, omsider komme av toget. For så å måtte vente på første lokaltog fra Oslo som ville bringe dem tilbake.
Og de som sto på Hauketo og så at toget deres bare dundret forbi – de måtte jo vente på neste tog fra «Ski-lokalen».
Så innviklet kunne det bli en onsdagsmorgen i juni.
STEMMEN TIL MARIT ÅSLEIN «GIKK BAKLENGS»
Det må ellers konstateres at datasystemene ikke hadde tatt helt over, enda de nye togsettene var spekket med dem.
Men systemene prøvde noen ganger så godt de kunne – både å ta over og å ha det moro på de reisendes bekostning.
Noen dager var det sånn at ”stemmen”, som var koordinert med inforuta i taket, den «gikk baklengs».
Det artet seg slik at når du hadde kjørt fra Sonsveien stasjon, så sa både stemmen – som virkelig var NRKs Marit Åslein, fant vi ut – og inforuta, at ”Neste stasjon er K a m b o.”
Men det er jo Vestby, det vet vi alle.
Og så videre. Men de reisende hadde lært seg å trekke på skuldrene og ta det kult. Vi var fortsatt datateknologien overlegne, sånn sett.
Men temperaturen, som måles fortløpende, var den riktig? Det sto 10,7 plussgrader hver morgen når vi gikk ombord på Sonsveien de første dager i denne juni måned.
Eller var dette egentlig temperaturen på Kambo stasjon, siste før Sonsveien?
Ikke godt å vite. Egentlig.
But who cares? Ordentlig sommervarme skulle det visst ikke bli på en god stund dette året.
St.
(Republisert 07.11.23)
Views: 1734
Litt avishistorie i det nære
Strand Prinfo ble registrert som enkeltpersonforetak allerede i 1986, blant annet med tanke på den uavhengige næravisa Vestby-Kuréren som ble lansert i 1988. Den var ment å skulle fylle tomrommet etter den uavhengige ukeavisa Vestby Avis, som ble utgitt av AS Moss Avis, men senere nedlagt etter at avishuset kom inn i Orkla-gruppen.
(Republisert 29.01.24) Vestby-Kuréren ble utgitt fra mai 1988, samme måned som de kraftige økonomiske nedgangstidene startet i Norge.
Abonnementssalget, etter to gratisutgaver til alle husstander, var en stor suksess gjennom sommeren og høsten. Et betalt opplag på 1200 eksemplarer ble nådd, men annonsesalget sviktet stadig mer. Med betydelige trykkeutgifter, ble hver utgivelse snart et tap.
Etter flere trykkeriregninger som det ikke var midler til å gjøre opp, måtte vi bokstavelig talt sette kroken på kontordøra i Thornegården i Son i midten av november 1988. Samtidig fikk trykkeriselskapet gjennomført beslag i driftskontoen, noe som gjorde at personlig konkurs ble unngått.
Men det økonomiske mellomværet som lå til grunn for beslaget var ikke gjort opp før over ti år senere.
Etter nyttår ble Vestby-Kuréren relansert som månedlig gratisavis til alle husstander i Vestby. Men selv med et opplag på 4100 eksemplarer var det ikke mulig å få tilstrekkelig med annonseinntekter.
Som en lokal næringsdrivende sa: – Alle skylder jo hverandre penger!
Ja, nedgangstidene lå tungt over landet, og reklameannonser gikk ofte i boks først etter store rabatter. Utgaven i mai 1989 ble den siste, og tiden var kommet for å stille seg i arbeidssøkernes stadig lengre rekker.
Svein-Harald Strand
Views: 578
Alice på Alicenborg – som hun var
Berit Elisabet Botnedal ønsket i mange år å vite mer om røttene til sine barn på farssiden. I 2022 kom boka: «På sporet av Alice».
(Av Svein-H. Strand) (Foto: Privat) – Det ble ikke snakket mye om det i familien. Og man var for høflig til å spørre, som hun sier til Lokalmagasinet.no.
Men så – etter at Berit i 2015 hadde utgitt sin første bok på eget forlag, med minner fra oppveksten i Son – begynte hun å samle opplysninger om disse anene.
Først var det nærmest som en hobby, men hun forsto etter hvert at det kunne bli en bok med interesse langt utover familien og det nære i Son.
Oldefarens foreldre, Clementine og Ferdinand, hadde samme stamfar helt tilbake til 1600-tallet. Her var det mye spennende å finne, skulle det vise seg etter hvert som hun oppsøkte offentlige kilder.
KVINNENE I GEORG WEDEL JARLSBERGS LIV
– Det var dessuten to kvinner som kom til å prege oldefar Georg Wedel Jarlsbergs liv, nemlig hans kone Sigrid og Alice von Wagner, gift med fetteren Fritz, forteller hun.
– Hvem disse to kvinnene egentlig var, ble det heller aldri snakket om i familien, noe som selvfølgelig pirret nysgjerrigheten min.
Både Sigrid og Alice har fått en bred plass i boken, understreker Berit med tanke på tittelen hun valgte til boka.
Det ble mange besøk på ulike offentlige arkiv og museer, både her og med reiser til blant annet Tyskland og Danmark – og mange timer ved pc-en og i digitalarkivet.
Da pandemien kom og stengte alle dører for sosialt liv, fikk Berit god tid til å skrive. Det ble en bok på 136 sider.
Mer kommer om denne – i dobbelt forstand – historiske bokutgvelse.
(Opprinnelig publisert i november 2022) (Republisert og litt endret 03.11.23)
Views: 1191
Glimt fra gamle VA – når var dette?
Gamle Vestby Avis (VA), ukeavis som kom ut på torsdager – og lenge, lenge før nettavisenes tid – er det nok mange her i kommunen som husker.
(Republisert 21.12.22 og 30.10.23) FOR DERE ANDRE: VA ble utgitt på abonnementsbasis av AS Moss Avis fra 1974 og fram til den ble nedlagt som selvstendig produkt. Det skjedde høsten 1986 – etter at Orkla Media hadde kjøpt utgiverselskapet.
Dette var den første av en rekke norske aviser daværende Orkla Media kjøpte, og oppkjøpet var hovedsaken blant innenriksstoff i norske medier hele dagen da oppkjøpet ble offentliggjort.
Når det gjelder store enkeltsaker i denne næravisa, en av de tre første i sitt slag i Norge, så er det nok verre med husken. Hvem husker denne gladnyheten?
Views: 90
2010: Verken politikere eller lokalavisene gadd sjekke
(Fra LM 27.06.2010) (Republisert 28.10.23) Det viser seg nå at «siviløkonomen» Liv Løberg ofte var dårlig til å snakke økonomi – også i sitt politiske arbeid i Vestby kommune. Det var slik at flere politikere reagerte på det. Løberg ble på en måte et tilbakevendende samtaleemne i det politiske miljøet etter at hun høsten 2007 ble Fremskrittspartiets fremste representant i kommune-styret, samt leder av det viktige kontroll-utvalget med fem medlemmer.
Reporter Svein-H. Strand
♦ Ut fra det som sies i dag, ser det ut som om Løberg forlengst kunne vært avslørt lokalt.
♦ Noen hadde da måttet manne seg opp til å stille spørsmål. Eller foreta en enkel sjekk av bare et ledd eller to i den omfattende utdanningen hun har løyet på seg siden begynnelsen av 1990-tallet.
Dette gjelder ikke minst hennes lokallag Vestby Fremskrittsparti. Men det spørres: Har noen i partiet likevel snakket med henne om utdanningen?
♦ I så fall er det en intern hemmelighet som voktes skarpt inntil politiet måtte finne på å utvide etterforskningen til det politiske miljøet i Vestby og i Akershus fylkesting, der hun også var medlem.
Praten om den mistenkelige «siviløkonomen» nådde også den lokale fjerde statsmakt som følger det politiske miljøet tildels tett og med et opparbeidet kontaktnett bygget opp gjennom år.
♦ Men som det ofte er i lokalpressen: Noen gravende journalistikk ble det aldri før VG kom på banen og relativt enkelt plukket bort skallet av løgn og forfalskninger som hun har brukt til å skaffe seg den ene godt betalte administrative stillingen etter den andre i Oslo.
♦ Også i jobbsammenheng har Løberg framstått med en påfallende lav ballast av praktiske og teoretiske kunnskaper om økonomi og kalkulasjon, går det fram av bl.a. Dagbladet lørdag.
I ett tilfelle ble Løberg fortalt av arbeidsgiveren at arbeidsforholdet av slike grunner burde avsluttes, noe Løberg raskt tok konsekvensen av og leverte sin oppsigelse.
Views: 225
Musikk-tropp som soldater på øvelse
Views: 64
Juli eller august – eller begge deler?
(Publisert 29.07.23) Den store sommermåneden går mot slutten for å bli avløst av august – som for mange er den beste sommertiden, i alle fall de første to ukene. Sola er ikke så blendende skarp, de første bær og frukter kan høstes, og ja – det lukter faktisk august, i alle fall når det klaffer med været disse dagene før skolestart for noen.
Pappa likte å helgardere seg og tok sin tre ukers ferie med én uke i juli og to i august. I mange år var vi på hytta i hele ferien hans. Dette var ofte en innertier selv om det naturligvis ikke var sol hver dag.
Vi koste oss uansett, fisket ørret nesten hver dag fra robåten, eller tok fluestanga og gikk det lille stykket til elva med vadestøvler på for å prøve lykken der.
Å få store fisker på kroken var selvsagt flott, og de største ble veid og vekta skrevet inn i hytteboka. «Tidenes største» var så stor at en modell skåret i tre hang på veggen ved ovnen.
Men det beste jeg fikk til middag var småfisk rett fra stekepanna, med skinn og bein intakt, sitron og løk.
En gang satte et bein seg fast i halsen. Vi skulle kjøre hjem rett etter middag, og husker jeg ikke feil, så ble fiskebeinet med alle de åtte milene hjem og ble fjernet der.
Tekst og foto: Svein-H. Strand
Views: 50
Nektet å fjerne seg fra stua
(Fra LM 24.07.18) (Republisert 23.07.23) Øst politidistrikt har henlagt “forholdet” som skjedde i forrige måned, da en lokal frilansjournalist tok seg inn i stua til LMs redaktør og nektet å fjerne seg. Ikke før redaktøren hadde gitt de ønskede svar i forbindelse med en artikkel i etterkant av vedkommendes reportasje i Moss Avis om Café Oliven.
Ifølge vedkommende selv, ble det gjort lydopptak med skjult opptaker av det som skjedde i stua.
Etter flere innstendige oppfordringer fra redaktøren og hans kone ble det en scene der inntrengeren fysisk måtte geleides ut, tilbake til verandaen der journalisten først dukket opp, sammen med en mannlig venn.
Journalisten tok i forveien “feil hus”, stormet ned til baksiden av nabohuset, der LMs fotograf tilfeldigvis oppholdt seg foran døra til sitt soveværelse.
“Hensynsløs atferd” var saken klassifisert som i politiets bekreftelse på anmeldelsen. Denne ble levert samme kveld, med en detaljert beskrivelse av hva som skjedde.
Øst politidistrikt opplyser at “forholdet er henlagt da det antas ikke å være rimelig grunn til å undersøke (vår understrekning) om det foreligger straffbart forhold”. Det vises til Straffeprosesslovens paragraf 224, 1. ledd.
Det tilføyes: “Skulle det senere fremkomme nye opplysninger som fører til at etterforskningen blir gjenopptatt (vår understrekning), vil De få ny underretning.”
Henleggelsen ble i går påklaget til nærmeste påtalemyndighet, Statsadvokaten i Oslo og Akershus, med den begrunnelse at det dreier seg om et åpenbart straffbart forhold og der det var flere vitner.
Views: 80
Kjerringrokk – litt lokalhistorie også
(Av Svein-H. Strand) Noen som husker musikkgruppa Kjerringrokk som ble dannet av seks kvinnelige lærerstudenter i Bergen i 1974? Det er det i hvert fall noen av oss i Son som gjør. Og i Hølen, der et av medlemmene i starten, Camilla Nortvedt, vokste opp.
Et dårlig bilde av omslaget til LP-en som kom ut høsten 1975. Men det var det vi hadde.
(Fra LM 04.03.10) (Republisert 25.06.23) I en hytte i Kjøvangen var alle samlet noen dager i juli 1975 for å gjennomføre de siste forberedelsene til opptak for en LP-plate.
Det var bare en uke eller to til avtalt opptakstid hos Rosenborg Studios. Men de hadde ikke tilgang til et piano. Hva gjør man så?
Jo – man spør bekjente i Son om de vet om noen som har.
Og sånn gikk det til at de ringte på døra i huset til Gerd og Odd Birkeland, Der åpnet de både døra og lokket til tangentene på sitt piano – som viste seg å være et velklingende flygelpiano.
De fikk den tiden de trengte, og det ble en minneverdig improvisert sommeropplevelse for både musikere og vertskap!
Men jeg kan vanskelig avslutte uten å legge inn noen utdrag fra no.wikipedia som forteller om det korte livet det ble for både denne og andre rene kvinnegrupper her i Norge.
Her kommer det – på nynorsk, som i no.wikipedia:
Første norske kvinnepolitiske LP
(Redigert utdrag.) (Republisert i LM 05.09.22) Kjerringrokk var ei feministisk musikkgruppe som var aktiv midt i 1970-åra. Gruppa var den første i Noreg til å gi ut ei kvinnepolitisk LP-plate på eit kommersielt plateselskap.
Gruppa vart skipa i 1974 av seks lærarstudentar i Bergen: Torunn Bakken, Maud Birkrem, Ingrid-Karin Gilje, Bente Gudbrandsen, Camilla Nortvedt og Sophie «Phie» Slaatta.
Alle i gruppa song og spela fleire ulike instrument. Motivasjonen for å starte gruppa var å kombinere eiga musikalsk utvikling med formidling av kvinnesak, og gruppa heldt den første konserten sin på kvinnedagen 8. mars same året.
Sommaren 1974 flytta Camilla Nortvedt, og frå hausten kom Ragnhild Elisabeth Lund med i staden for henne.
I byrjinga av 1970-åra voks det fram mange ulike, feministiske grupper. Kjerringrokk var ein del av denne framveksten, men var ikkje knytt til ei spesifikk kvinnepolitisk retning.
Dei framførte ei blanding av sjølvskrivne songar, folkemusikk, omsette viser og tonesette dikt av mellom anna Edvard Hoem og Arnljot Eggen. Tekstane tok opp saker som porno, abort, vald og andre kvinnepolitiske saker.
Platekontrakt etter TV-program i kvinneåret
10. mars i kvinneåret 1975 var Kjerringrokk, saman med den feministiske visegruppa Amtmandens Døtre og visesongaren Kristin Berglund, med i TV-programmet Syng ut, jenter på NRK. Etterpå fekk gruppa tilbod om platekontrakt med Polydor.
Dei fekk med seg Terje Rypdal som produsent. På seinhausten 1975 kom så plata ut på LP og kassett, ei utgiving som speglar den musikalske breidda til gruppa.
I tida etter plateutgivinga flytta fleire av medlemene, sidan dei var ferdige med utdanninga si. Det vart vanskeleg å halde fram med å spele saman, og Kjerringrokk vart i praksis oppløyst. Dei kom likevel saman for å spele nokre konsertar i 1976, i tillegg til at dei var med på ein stor visekonsert i Oslo konserthus i 1980.
Views: 178