Views: 74
Har du sett Son-pokalen?
Kategoriarkiv: Kulturminner
Son bystyre i 1955
(Publisert 21.01.23 og 25.09.23) Nyttårsaften 1963 var en vemodig dag for de aller fleste i den gamle Hollenderstaden Son, lengst sør i Akershus fylke. Ved midnatt var Son ikke lenger egen kommune, men en del av nye Vestby kommune. Den tidligere nabokommunen med grenser nesten helt til bykjernen i Son.
I den rådgivende folkeavstemmingen hadde rundt ni av ti stemt nei. Men til ingen nytte. Dengang som i dag var det overordnede myndigheter som fattet endelige beslutninger i slike saker.
I dag er det jo rart å tenke på at lille Son, et såkalt ladested, hadde en organisasjon i henhold til minstekravene i det nasjonale lovverket. Med formannskap og bystyre som styrende folkevalgte organer.
Fra 1. januar 1964 var Son ugjenkallelig en del av Vestby – en herredskommune, som det het. Og med administrasjonslokaler i et nytt herredshus i «stasjonsbyen», halvannen mils vei nordover i Follo-regionen.
Soningene var blitt lovet å få ha litt administrativt personell tilgjengelig i det nære. Hva det ble med dette, kan jo være både interessant og lærerikt å se på i en senere artikkel.
St.
Views: 595
1400-tallet under Son torg
Bildet viser noen av kulturminnene som arkeologene fant. (LM-foto: Svein-H. Strand)
Arkeologene fra Akershus Fylkeskommune avdekket betydningsfulle kulturminner, som sammen med historiske kilder påviste at torget i Son gjemmer langt eldre kulturminner en tidligere antatt. Det ble avdekket rester av hus og havnekonstruksjoner, samt gateløp som kan dateres tilbake til 1450 eller tidligere. Soon og Omegns Vel mener det som er avdekket er svært viktig å kunne beholde som synlige kulturminner. Det foreligger nå planer fra Akershus fylkeskommune la fram planer om hvordan disse funnene kan integreres i en ny utforming av Son torg. Og fylkeskommunen inviterte Vestby kommune til å være med på et spleiselag for å få dette til.
(Fra LM 12.06.12) (Republisert 21.08.23)
♦ Det er laget forslag til en ny utforming av Torget (bekostet av fylkeskommunen). Og det er laget et kostnadsoverslag for hva den nye utformingen av torget vil koste for å gjøre Son torg til et ”byrom” som vil vise deler av funnene som rekonstruerte kulturhistoriske elementer og integrere disse i utformingen av det nye torget. I tillegg kom skilting av kulturminnene som er svært viktig ved et slikt prosjekt.
Prosjektet som Akershus fylkeskommune/fylkesutvalget går inn for, har en kostnadsramme på 2, 6 millioner kroner hvor Vestby kommune inviteres til å delfinansiere med 1,3 millioner kroner.
♦ Dersom Vestby kommune ikke ønsker å medvirke i dette samarbeidsprosjektet, men i stedet ønsker å videreføre sine opprinnelige planer for Son Torg hvor kulturminnesikring ikke inngår, vil konsekvensene være at svært viktige kulturminner går tapt for alltid. Det er en stor usikkerhet forbundet med eventuelle utgifter som kan påløpe ved en eventuell fjerning av de arkeologiske kulturminnene. Disse utgiftene må da dekkes av Vestby kommune og de vil garantert overstige 1,3 millioner kroner.
♦ Soon og Omegns Vel anbefalte Vestby kommune sterkt om å delta i dette prosjektet med fylkeskommunen. Dette er en investering i et svært viktig kulturminne, og det er klart at en tilrettelegging av Son torg på kulturminnenes premisser vil gjøre Son til et enda mer attraktivt sted å besøke og bosette seg. Vellet mener dette vil gagne hele Vestby kommune. Alternative finansieringsordninger, og eller støtte til Vestbys del av prosjektet, bør etter vår mening være mulig.
Views: 72
Slik var gamlelåven
Tekst og foto: Svein-H. Strand
(Opprinnelig publisert 20.11.2011) Første store bilde laster seg litt sent ned.
Slik så bygningen ut på baksiden mot gangstia Olla fram til rivearbeidene startet på ettervinteren 2011.
Og slik ser det ut nå. Dørene på langveggen mot sør – der varer gikk inn og ut av lager ved handelshuset – er erstattet av moderne vinduer som går nesten helt ned til bakken. Lenger bort på veggen to glugger som heller ikke har noen referanse i det bevaringsverdige objektet som ble revet.
På dette oversiktsbildet fra LM-arkivet har vi fått med mye i ett opptak: Den gamle, bevaringsverdige bygningen i sitt fortettede antikvariske miljø. Son Kro i bakgrunnen. Slik sto den som en viktig, nær og integrert del av driften i handelsgården. I tillegg til å fungere som lager, var det slakterivirksomhet her, helt fram til tidlig på 1950-tallet. Det gjorde at forretningen Aimar Hansen & Søn var selvforsynt med endel kjøttvarer. Flere soninger husker lydene som bar bud om hva som foregikk.
Den gamle låvens bærende konstruksjoner i form av tømring. Slik lå de lagret i Thornegårdens hage fra høsten 2010, gjennom vinteren og til det viste seg, våren 2011, at de angivelig ikke kunne brukes likevel.
Views: 619
Woldebråten ble Alicenborg
(Tekst og foto: Svein-H. Strand) Hun jobbet og jobbet, sjekket og sjekket – i folketellinger, kirkebøker, Statsarkivet, Byarkivet i Oslo og i emigrantlister. Blant annet. For ikke å glemme: Egne notater nedskrevet gjennom mange år. Det var mildt sagt mye fakta å ettergå – eller å finne – til boka hun skulle skrive.
(Fra LM 05.11.21) (Republisert og endret 07.02.23)
PERSONGALLERIET var ganske stort, alt i alt, selv om hovedpersonene ikke var flere enn to: En onkel og hans kone.
Berit Elisabet Botnedal (bildet) ville i tillegg fortelle historien om en stor, gammel eiendom – Alicenborg – som kneiser så fint på høyden rett øst for det sentrale Son. (Og uhuu – spøker det der?)
WOLDEBRÅTEN BLE ALICENBORG
Eiendommen het forresten Woldebråten fram til 1914, da Georg Wedel Jarlsberg (1865-1935) som fersk soning søkte og fikk vedtatt et formelt navnebytte, kan Berit fortelle. Og hvor mange vet dette i dag?
Vi sitter på en kafé i det nære. Berit har med seg et ferskt eksemplar av boka, og sier rett ut at hun ville forske litt – på menneskene i sin nære familie.
Dette bestemte hun seg for å gjøre etter at hun i 2015 bokdebuterte med «SON – barndommens paradis».
– Det var – og ble – et veldig spennende arbeid, som hun sier.
Blant annet viste det seg at hennes svigermor faktisk var født ett år tidligere enn familien trodde. Fødselsåret står også feil på gravstøtta hennes.
Her er baksiden av bokomslaget.
– Etterslekten bør jo vite hva som er sant om sånne ting, bemerker Berit, som i boka har ofret et eget kapittel om denne merkverdighet.
HOVEDPERSONEN I BOKA var jo heller ikke «hvemsomhelst», må det kunne tilføyes.
– Georg Wedel Jarlsberg, greven, var mildt sagt en fargerik person – ja, en eventyrer! 23 år gammel reiser han til Argentina og er bare en snartur hjemme i løpet av fire år.
Senere i livet er han i ti år norsk konsul og sekretær i Wien.
Men så var det hun som var gift med fetteren Fritz – Alice. Hvem var hun egentlig? Hun som ble hetende Alice Wedel Jarlsberg (1861-1913).
Hvor mye kunne faktisk spores – så langt tilbake som til siste del av 1800-tallet?
DET BLE SÅ MYE sporingsarbeid at det også speiles i tittelen på den 136 siders boka: «På sporet av Alice», og med undertittelen «Historien om Alicenborg».
Men noen kunstneriske friheter har forfatteren tillatt seg.
– Jeg har latt Georg «fortelle» litt da, bemerker hun fort over kafébordet i Hagestua.
ALICE-FJELLET PÅ SYDPOLEN
For å si det som i tittelen til denne reportasjen: Boken ble et innskudd på historiens store konto. Og ikke bare lokalt.
Ja, se – på Sydpolen har Alice sannelig fått oppkalt et fjell etter seg: Mount Alice Wedel Jarlsberg.
Oversikten over litteratur og andre kilder forfatteren har lagt til grunn, den spenner over en hel side – og avslutter det som må kunne sies å være en bemerkelsesverdig historiefortelling.
GEORGS FETTER FRITZ Wedel Jarlsberg var på den tiden eier av velkjente Skaugum gård i Bærum. Men hans nye kone ønsket ikke å bo på denne gården langt utpå landet.
Fritz bestemte seg da for å gi gården som bryllupspresang til kronprinsparet Olav og Märtha.
Men kronprinsen insisterte på at det skulle betales! Dette gjaldt kongefamiliens anseelse og renommé, må vite. Eiendomsverdien var jo satt til 550 000 kroner.
Det endte med et kompromiss: Fritz måtte akseptere å motta en firedel av dette.
LES OGSÅ: #lm20 Red.valg 7: Alice på Alicenborg som hun var
Views: 684
Slik var det i antikvariat som måtte gi opp
Foto fra den fredede Thornegården i Son, 24. april 2016: Sturla Strand.
Godt med bøker her. De møtte deg allerede i inngangspartiet ute i portrommet, der kunder hos Thornegården Frisør kunne kjenne seg igjen.
Ikke en butikk du føyk inn og ut av, dette her. Mye å slå av en prat om.
Geir Jenssen Grønflaten betjente butikken denne dagen. Han var én av flere invorte i aksjeselskapet, der han var styremedlem. Antikvariatet hadde interessante objekter, både bilder og bøker, også med lokal bunn. Gamle Sons-bøker og relativt nye Son Leksikon er noe av det vi ser på dette bildet.
Noen av de første møblene som kom på plass. Disse kledde jo absolutt de gamle lokalene i den fredede 1700-talls gården.
Lokalene var pusset opp i farger som kledde den nye bruken svært godt, vil nok de fleste mene. Blant dem Riksantikvaren.
Det kan jo ikke være bare bøker og møbler i et antikvariat. Her er noen andre saker som nok vil friste mange.
Hyllemeter på hyllemeter med bøker i svært assortert utvalg.
Views: 108
Bortgjemt og glemt minne
(Fra LM 13.01.2013) (Republisert 21.07.23) Det er kulturminneår – en anledning til blant annet å gi oppmerksomhet til de mer og mindre glemte kulturminner i lokalsamfunnene. Et slikt kulturminne finnes midt i Son sentrum – og endatil på kommunal grunn, regulert til fritidsformål. Nemlig restene etter den terrasserte Woldehagen nedenfor lekeplassen ved gamle Son skole.
(Tekst og foto: Svein-H. Strand) «De hengende hager», som gamle soninger kalte anlegget fram til vår tid, ble anlagt av den velstående familien Wold. Familien eide både den fredede Stoltenberggården rett nedenfor hageanlegget og nabogården Woldegården.
Det skal visstnok ikke finnes bilder av «De hengende hager», men soninger som nå er gått bort sa at det gikk gjetord om hvor fint anlegg dette var, etter lokale forhold.
FIKK VANN FRA WOLDEDAMMEN
Anlegget var terrassert med grov stein for å holde jord og planter på plass i det skrånende terrenget med fjellgrunn.
Ikke bare vokste det fine, tilpassede planter i terrassebedene – en særdeles gunstig beliggenhet, rett under den daværende Woldedammen, gjorde at det alltid kunne sildre vann ned til hageanlegget. Vannet ble angivelig ført i renner ned til de enkelte terrassene.
Det er usikkert nøyaktig hvor mange terrasser anlegget besto av, men i dag er det synlige rester etter i alle fall tre av dem. De to som er best synlig er vist på bildene. Men litt nedenfor og bortenfor gjemmer det seg trolig flere terrasser i et buskas som er blitt svært tett de siste ti-femten årene.
RESTAURERING MULIG?
Er det så muligheter til å få dette kulturminnet restaurert? Det er et spørsmål som Lokalmagasinet.no vil prøve å få svar på. Først må det selvsagt undersøkes og vurderes nøye av fagfolk, som ledd i en ren registrering. Deretter må store deler av terrenget på hele tomta renses for ville og tildels skjemmende vekster – noe som bør gjøres i alle fall. Dette ikke minst fordi det høye ugresset utgjør en brannfare for de gamle bygningene nedenfor, etter hvert som det gror til og blir tørt utover sommeren. På gangstia like ved går mange og røyker etter avsluttet uteliv om nettene i sommermånedene.
I tillegg til anledningen som Kulturminneåret gir, er det aktuelt å se på dette kulturminnet i sammenheng med etterbruken av den nedlagte Son skole «med tilbehør». Det vil si en tom vertikaldelt bolig og en romslig lekeplass – der det altså lå en stor dam før skoleanlegget ble til. En dam med fisk midt i Son sentrum!
Anlegget står på programmet for en aldri så liten Son-befaring som Lokalmagasinet.no skal ha med ordfører John A. Ødbehr. Og så får vi se hva det er mulig å få til.
Views: 693
Kolås, Kolåstjernet og naturkvaliteter
Kolåstjernet foreviget av fotograf Sturla Strand høsten 2009. (Originalfil til et opptak som senere ble motiv til en plakat.)
Av Svein Kjølberg, Vestby Avis 29. januar 1987
(Republisert i LM 02.03.21) (Oppdatert 01.07.23 med tillegg/fagrapport fra 2008)
Kolåstjernet og området rundt er verneverdig og bør sikres som spesial-friluftsområde, mener et enstemmig kulturstyre. Politikerne viser blant annet til at tjernet har en kulturhistorisk verdi – ikke minst fordi det foregikk isproduksjon for eksport der i forrige århundre.
Det er en vordende hestehandel mellom Randi og Gunnar Sørbye og en nabo til Sonskilen småbåthavn som er bakgrunnen for at saken kom opp i kulturstyret. Sørbye vil gjerne overdra ei tomt ved tjernets sør-vest ende til havne-naboen, mot at Sørbye får overta naboens tomt ved havna.
Bygningsrådet har allerede bedt Sørbye se seg om etter en annen erstatningstomt til naboen.
Nå har altså kulturstyret fulgt opp. Der ber politikerne om at tomta ved tjernet ikke blir fradelt. Samtidig oppfordrer de bygningsrådet til å lage en plan der tjernet og området rundt blir sikret som spesialområde.
«DAMJORDET»
I dag er det vann i tjernet året rundt, men slik var det ikke for 100 år siden. Da var tjernet et jorde på sommertid. Sammen med området på nordsida ble det brukt til lindyrking. Om høsten ble tjernet demmet opp, slik at det kunne skjæres ut isblokker om vinteren. Isblokkene ble solgt til utlandet – og fraktet med store seilskip fra Son. Tjernet het da “ Damjordet,” skriver Eli Nordlie i en hovedoppgave om edelløvskogen i Vestby.
ISPRODUKSJON
Isproduksjon i kunstige dammer var vanlig i Oslofjord-området på denne tida – fordi det fantes så få innsjøer hvor det kunne brytes ut isblokker. Når vannet ble tappet ut av tjernet, ble dessuten jorda automatisk gjødslet for sommeren.
Ifølge lokalhistorieboka “Bilder fra Son” kjøpte Son Iscompagni gården Kålås og “Damjordet” i 1884. Innehaveren av selskapet var Christian Tofte. Han fikk gleden av å drive geskjeften i iseksportens storhetstid. Det meste av isen ble eksportert til London, fortelles det.
GIKK KONKURS
Selskapet hadde ingen interesse av selve gårdsbruket, og solgte dette allerede i 1886. Fire år senere ble også selskapet solgt – til skipsreder Alex Krogh. Han gikk konkurs i 1912. Da ble tjernet oppkjøpt av Son kommune – som seinere brukte det til drikkevannskilde. Linproduksjon fortsatte en tid – men det er uvisst hvor lenge.
Området rundt tjernet “grodde til” etter siste krig.
Tilrettelagt for Lokalmagasinet.no av Are Strand, november 2020
LES OGSÅ: OM EIENDOMMEN KOLÅS
(Publisert 01.07.23) I forbindelse med ordningen “frivillig vern” er et område øst for det eksisterende Kolås naturreservat i Vestby kommune, Akershus, (i 2008, red. anm.) undersøkt for naturkvaliteter. I likhet med eksisterende reservat er området i øst tidligere sterkt påvirket av tidligere tiders utnyttelse i jordbrukssammenheng og trolig også av isskjæringsaktiviteten på Kolåstjernet. Deler av området kan ha vært oppdyrket og deler har vært beitemark med spredt tresetting av eik.
LES HELE RAPPORTEN HER:
http://lager.biofokus.no/sis-rapport/Frivilligvern2008_Kolaas.pdf
Views: 110
SAM EYDE – den første som kjørte bil i Son
(Fra boka «Sonsprating», utgitt av Knut Ottesen på eget forlag.)
I begynnelsen av 1900 begynte de første bilene å vise seg på landeveiene i Norge. Det var andre bestemmelser om bilkjøring den gang. Først måtte det søkes amtmannen (dav. fylkesmann) med reisebeskrivelse og tidsangivelse.
Gjenpart av søknaden måtte også sendes til lensmannen i det distrikt saken gjaldt. Lensmennene så helst at en politimann var med i bilen, men dette var frivillig.
Det var assistenten hos lensmannen, også kalt lensmannsdrengen, som fikk den jobben.
Lensmennene ville at bilene skulle ha politieskorte på grunn av hestene, som ble lett skremte.
Den første bilen på besøk i Son tilhørte Sam Eyde, stifteren av Norsk Hydro. Han forsto tidlig at det måtte anlegges en avdeling et sted ved sjøen. Det var jo litt avsides oppe på Rjukan.
En tid var Son langt framme i så måte. Stavnes, nedre Kolås eller Ørajordet ble utsett som eventuelle tomter for dette formålet.
Det kom så langt at han ga to ingeniører i oppdrag å stikke ut jernbanespor fra Kjennstjernet til Son, og vannledning fra Vansjø og Lødengfjorden.
Første gang en vannledning fra Vansjø kom på tale, eide min oldefar Martinius Kolås eiendommen «Nedre Kålås». Eyde kom til ham og spurte om å få kjøpe gården; han skulle betale bra.
Oldefar var villig til å selge. Han hadde i lengre tid hatt planer om å selge og flytte til Fredrikstad. På den tiden var han blitt mer fiskehandler enn gårdbruker.
Han handlet med ansjos om høsten, og tenkte på at ved Hvaler-øyene hadde det i alle år vært godt fiske, og det lå jo like utenfor Fredrikstad.
Oldefar inngikk da en avtale med Eyde om å «ha gården på hånd».
Han betalte oldefar en sum hver måned inntil det ble endelig avgjort om det ble handel eller ikke.
Så, etter at det hadde gått en tid, kom det et høflig brev fra Eyde med beklagelse om at det ikke ble noen handel.
Han hadde valgt Herøya i stedet.
(Og resten er jo norsk industrihistorie! Red.anm.)
Oppr. publisert 11.06.21. Oppdatert senest 31.05.23
Se for øvrig LM-artikkel: http://lokalmagasinet.no/?page_id=1861 om Sam Eydes bil.
Views: 77
Johan fant fem tusen år gammel ski!
 |
| Foto (c): Per E. Fredriksen, Vitenskapsmuseet |
|
Verdens nest eldste og Norges eldste ski er rundt 5000 år gammel og ble funnet like nord for Mosjøen. Drevja-funnet, som det kalles, flyttet Norges skihistorie dramatisk bakover i tid: Det er dobbelt så gammelt som Øvrebø-skia fra Vest-Agder, som lenge ble regnet som Norges eldste. Drevja-funnet var lenge lite kjent og levde nærmest en anonym tilværelse i vitenskapelige kretser. |
|
(Fra LM, februar 2003, via Wayback Machine) (Republisert og litt endret, senest 27.04.23)
Takket være Kleivhaugs vurderingsevne ble trebitene tatt vare på og sendt videre til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Den arkeologiske sensasjonen har fristet en relativt anonym museumstilværelse i mange ti år. Funnet har også vært lite omtalt. Dette skyldes først og fremst at dateringen ble utført så sent som i 1993. Han forteller at klenodiet er utlånt til Sverresborg-museet/Trøndelag Folkemuseum i Trondheim, der det selvsagt er hovedattraksjonen i en permanent utstilling av gamle ski. – Hvilken stand var skidelene i da dere fikk dem? – Dette er det ingen grunn til, fastslår Steinar Sørensen. – I C14-metoden måles mengden av radioaktiv utstråling fra stoffet karbon. Og metoden regnes som den sikreste vi har for å tidfeste arkeologiske funn av organisk materiale. |
| Les mer: Johan Kleivhaug Lite omtalt Skikonger Andre funn Kart |
Views: 272
– Dette er Sons «Pompeii»!
LM-foto: Svein-H. Strand
(Fra LM 19.03.12.) (Republisert 26.04.23) – Funnene på Son Torg er så oppsiktsvekkende at man nærmest kan kalle det Sons «Pompeii», mener Ivar Gudmundsen, leder i Soon og Omegns Vel. – Man må også regne med å finne mer når resten av torget blir utgravd. Alt dette må ikke bare tildekkes etter at det er foretatt registreringer og oppmålinger. En justering av torgplanene må derfor vurderes. Vi får heller akseptere at ferdigstillelse av Son torg blir forsinket, sier Gudmundsen til Lokalmagasinet.no.
♦ Som mange andre anbefaler han sterkt at en større eller mindre del av det som nå er utgravd, ikke tildekkes.
♦ – Funnene er oppsiktsvekkende, med brustein og husfundament fra 1500-1600-tallet. I tillegg er det funnet tømmerstokker, muligens rester av bryggeanlegg. På en glasspokal fra 1760-årene er Thornegården hovedmotivet. Torgområdet inngår i motivet, og det vises tydelig at deler av det som nå er Son Torg, var brulagt. Bildet er forøvrig gjengitt i Son Leksikon, påpeker Gudmundsen.
Et skikkelig stykke potteskår fra Son! Hollenderstaden Son! (LM-foto: Svein-H. Strand)
Views: 97
Den historiske dagen på fiskebrygga
Lørdag 1. september 2012. Klokken er 15.00, og Tom Johansen hekter ned den velkjente salgsplakaten innenfor porten ved Storgata, med aller siste dagens tilbud.
En spesiell historie i det nære ble skrevet da Tom Johansen og kona Sissel lørdag takket for seg i fiskemottaket og utsalget ved brygga i Son. Med Lokalmagasinet.no eksklusivt til stede. Ansvaret for videre drift er overført til Johansens mangeårige samarbeidspartner Fjordfisk AS. Skagerakfisk SA brukte sin forkjøpsrett og er ny eier og utleier av anlegget. Med dette er det slutt på en over 60 år lang familiefestet driftslinje på fiskebrygga, en karakteristisk del i hjertet av gamle Son. Fiskeutsalget er nå stengt fram til neste sommer. Da skal Fjordfisk videreføre tradisjonene med sin egen vri.
Tekst og foto: Svein-H. Strand
Tom sluttet som fisker etter drøye ti år og overtok bruket på land da faren Johan Johansen (1917-1997) gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.
«Johan på Brygga», som faren med røtter i Fredrikstad gjerne ble kalt, hadde da vært bestyrer for Fjordfisks mottak her helt siden 1950. – Eller det kan ha vært 1951, tilføyer Tom.
Og når historien om dette skal reportasjeskrives såpass omfattende:
På et ganske lite bakrom solgte faren litt båt- og fiskeutstyr, husker også vi innflyttere med lang botid i Hollenderstaden. Det var også salg av bensin og diesel dernede, helt fram til nittitallet. Da satte strenge sikkkerhetsforskrifter punktum for et tilbud som siden har vært et stort savn blant båtfolket.
Ingen verdens ting, selv ikke vår medbrakte blomsterbukett, kunne dessverre lokke Sissel til å bli med på et reportasjebilde sammen med Tom. Men et bilde av de to sammen, til privat bruk, gikk heldigvis i boks.
Denne dagen markerte også, viste det seg, et 30 års-jubileum for ekteparets samarbeid om den daglige drift på bruket. Fem dager i uka året rundt, så sant de ikke har hatt sine velfortjente ferieuker.
Hun sier det ikke selv altså. Men det er jo lett å forestille seg at for Sissel, som mor og med oppgaver også på hjemmefronten, er dette en jobb som kan ha bydd på sine utfordringer. Så har det sikkert hjulpet å ha arbeidsplassen i få minutters gangavstand fra hjemmet.
– EN ORDINÆR SYDENFERIE
– Hva nå da? Jo – nå gleder de seg til nettopp en sydenferie. – En ordinær sydenferie, understreker Tom.
I tillegg til jobben i utsalget har det for ham gjennom årene vært ikke så rent få lange og fysisk slitsomme dager, kvelder og grytidlige morgener ved fiskemottaket. Hvor mange tonn med fisk som gjennom årene er blitt tatt i kasser over brygga og lempet inn i frysebilene som sto murrende og ventet, ja det kunne jo vært noe å vite.
Så nå skal han vel bare nyte tidligpensjonistlivet? Neidu, etter ferien har Tom – ennå bare 61 og et halvt år, understreker han – lyst til å se seg om etter annet arbeid.
– Men nei, du kommer ikke til å finne meg i en fiskebutikk, bedyrer han med et lite smil bak barten.
Fiskeutsalget på brygga ble startet først for ti-elleve år siden. Det er et av de få i sitt slag rundt Oslofjorden som har holdt stand. Kundekretsen har bare økt med årene, slik at det er blitt en akseptabel årsomsetning ved siden av inntektene fra fiskemottaket, forteller Tom Johansen.
FISKERBRØDRE
Også brødrene Ole Johan og Stein Arne har på sitt vis vært lenge med på laget, i egenskap av fiskere og leverandører av fjordens frukter. Den store fiskeskøyta «Soningen», av den gamle sorten i treverk, hadde inntil for få år siden hjemmehavn på fiskemottaket og var lenge et like karakteristisk trekk ved gamle Son som selve fiskeanlegget.
Stein Arnes moderne sjark «Jonas» gjør nok også jobben, men ruvet langtfra like mye der den lå ved brygga på den historiske dagen.
Det siste tunge tak på fiskebrygga rett før arbeidstidens slutt den aller siste dagen. Tom gir broder Stein Arne (t.h.) en håndsrekning med ei kasse bort til sjarken «Jonas».
BARNDOMSHJEMMET
For avtroppende «Tom på Brygga» var det også en spesiell dag med tanke på at det røde huset med leilighet i andre etasje også var hans barndomshjem, med mor Hildegard som myndig og kyndig uformell leder av hele greia.
– Hvordan var det å vokse opp her?
– Jeg fikk vel fisken inn i blodet, kan du si, humrer Tom så det nesten høres.
– Så hvordan føles det i dag?
– Jeg tenker i grunnen ikke så veldig mye rundt dette. Det er kanskje det beste.
En lang arbeidsdag med mottak og salg av fisk og fiskeprodukter er slutt for Tom «på Brygga» Johansen. (LM Arkivfoto)
Den nye eieren Skagerakfisk SA er salgsorganisasjon for fiskerne på hele Skagerak-kysten. Og det er ingen ubetydelighet de har overtatt for framleie til Fjordfisk AS med base i Utgårdskilen på Hvaler:
HJØRNESTEIN FOR FISKEMOTTAKET
Son er en hjørnestein for fiskemottaket i Oslofjorden. Det er på grunn av både anlegget med dypvannskai og den skjermede beliggenheten ved inngangen til indre del av fjorden, der bl.a. mesteparten av fangstene tas når det er makrelltid. Normalt leveres all makrell i Son.
Alt i alt er det i Son og Engelsviken utenfor Fredrikstad et titalls bruk som leverer fisk rett fra fangstplassene.
FJORDFISK får i tillegg leveranser fra rundt 30 Hvaler-båter rett til sitt eget anlegg i Utgårdskilen.
VERDIEN av anlegget i Son er alt i alt så stor at det også hviskes (NB: Ikke av Tom og Sissel!) om en videreutvikling av fiskekonseptet.
Så hvem vet – kanskje blir det også både bord og stoler der nede… Den hete konflikten med Vestby kommune omkring gangveiplanene her, ser ut til å være løst gjennom et grep som tar hensyn også til fiskernes behov i forbindelse med levering ved brygga.
Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i 2012.
Views: 310
Lokal slåtte-tradisjon på «glemt» plate
|
(Publisert 04.10.22 og 25.03.23) Arne Nordskaug døde i 1992, 76 år gammel, og bodde i Hvitsten fra 1941, da han flyttet fra hjembygda Kroer. (Opprinnelig publisert i LM 2003. Republisert og endret 19.01.08 og 25.03.23) |
Views: 190
Med muntlig tradisjons-samling som spesialitet
(Publisert 16.03.23) Jørn Svendsen har i lang tid interessert seg for Vestby og derigjennom også Son og Sons historie. Han har i en årrekke vært leder av Vestby Historielag. Fra denne posisjonen har han generert en lang rekke innspill av allmenn interesse i det nære. For dette ble han av Soon og Omegns Vel i fjor tildelt Sooningprisen for 2021. Og her er begrunnelsen:
(Foto: Privat, fra Facebook)Han har sikret relevant historie gjennom muntlig tradisjonssamling. Tradisjonelt har dette vært nedskrevne gjenfortellinger basert på intervjuer med personer, ofte ved lydbåndopptak.
Jørn har videreført dette med «levende» opptak av personers fortellinger ved å bruke video- og lydutstyr. Dette omfatter både intervjuer og opptak av foredrag.
Historiene om «liv og virksomhet i Son» er gjennom dette tatt vare på for ettertiden, og der et titalls personer har vært involvert. (Alex Johannesen, Jørn Fredriksen, Ivar Gudmundsen for å nevne noen).
Jørn har også engasjert seg i å «rydde og bevare/arkivere» personlige dokumenter og fotografier som har offentlig interesse for ettertiden.
I den senere tid har dette gitt resultater i gjennomføring, finansiering og produksjon av Ivar Gudmundsens bokmanus om prestegården (eller kapellangården, som Ivar kaller den), i samarbeid med Ivars familie, vellet med flere.
Jørns Svendsens arbeid som leder av Vestby Historielag – og hans foredrag og videopresentasjoner – har bidratt til å inspirere til et tilsvarende engasjement fra andre foreninger og privatpersoner.
Alt for å ivareta Sons sjel og egenart på ulike måter, ved foredrag, utstillinger av bilder og gjenstander – og et stort engasjement!
Soon og Omegns Vel
v/leder Jon Warhuus
Views: 116
Innkalling til årsmøte i Soon og Omegns Vel
Views: 57
Fikk ikke beholde siste husmannsplass i Vestby
(Fra LM 15.02.2007) (Republisert 08.02.23) (LM Arkivfoto) Etter en årelang prosess: Statens landbruksforvaltning (SLF) imøtekom ikke søknaden fra Ivar Fæste om ekspropriasjon av plassen Emmerstad under Hauger gård i Vestby kommune.
JORDLOVENS PARAGEAF 14 gir hjemmel for å ekspropriere bruk som har vært leid på husmanns-, bygsels-, eller leilendingsbruk til fordel for leieren, barna eller barnebarna hans.
Ivar Fæstes bestefar og far har leid plassen Emmerstad siden 1914. Spørsmålet for SLF var om plassen var leid på husmanns-, bygsels-, eller leilendingsvilkår.
Fylkeslandbruksstyret i Akershus kom, med fire mot tre stemmer, til at Emmerstad var leid på slike vilkår, og at det var grunnlag for ekspropriasjon.
ETTER EN GJENNOMGANG av leiekontraktene og opplysningene i saken, kom SLF til at det ikke forlå sannsynlighetsovervekt for at Ivar Fæstes bestefar og far hadde leid Emmerstad på husmanns-, bygsels-, eller leilendingsvilkår.
Det rettslige grunnlaget for ekspropriasjon var derfor, etter Statens landbruksforvaltnings syn, ikke til stede.
Etter det Lokalmagasinet.no forstår, må det nå en kostbar rettssak til for at det som har vært regnet som den siste husmannsplassen i Vestby skal kunne tilfalle Fæste-slekta.
Views: 667
En stor, liten fisker-forening
Styret i Soon og Omegns Fiskerforenings ved 50 årsjubileet. Fra venstre: Oddvar Brevik, Ludvig Olsen, Thomas Fredriksen, John Gudmundsen, Helge Svendsen og Halvdan Olsen. (Foto fra Vestby Historielag)
(Publisert 17.01.23) I det nordlige i Norge sitter en mann som oppsøker og samler inn historisk stoff om norske yrkesfiskere og deres organisasjoner. En dag ringte han til oss. Om Son Fiskerforening.
Fra ham har vi nå fått oversendt tekstfiler og bilder som blir gjennomgått i redaksjonen med tanke på hva som egner seg best for publisering.
Som en forsmak viser vi her et av bildene – tatt utenfor Son skole ved 50 års-jubileet i 1962.
Soon og Omegns Fiskerforening ble stiftet i Son i 1912 og sto fra 1927 tilsluttet Norges Fiskarlag gjennom overbygningen Oslofjorden Fiskarlag, stiftet 9. februar i 1936.
Views: 306