Månadsarki: desember 2023

Bilde på bilde, Gamle bilder, Historisk

FørjulExtra: Foto fra gamle dager – og litt til

De fastboende i Kjøvangen utgjorde et lite fiskersamfunn i gamle dager. Det er ikke veldig lenge siden den siste rekefiskeren «la inn årene». Bildet er fra Tone Solheims private samling og videreformidlet til oss av hennes fetter, Vestby Historielags Jørn Svendsen, også kjøvanging.

(Fra Herison.no 10.03.18) (Alle bilder i denne sammensatte saken: Fra LM Arkivfoto)

(01.11.17. Oppdatert senest 08.02.18) Artig komponert foto fra den sørligste del av Kolåsveien på 1940-tallet. Dette er en avfotografering av et bilde som står i Son Leksikon. De fleste vil kjenne igjen Huitfeldtgården, den nærmeste, selv om fasaden ikke er helt som i dag. Trappa i forgrunnen fører trolig til leiligheter. I den sørligste del av Huitfeldtgården er det inngang til butikklokaler der Son Apotek i dag holder til. Noen kan kanskje hjelpe med navnet på denne butikken. Eller er det postkontoret? Bortenfor ser vi Ole Hansen-gården (Kolåsveien 2) som har fått sitt navn etter kjøpmannen med samme navn som hadde lokaler der, i tillegg til at det var leiligheter.

FOTOGRAF er Wilhelm Piro (1909 – 2003), som ferierte i Son i 1940-årene, kan Ivar Gudmundsen fortelle. Dette fikk redaksjonen opplyst først etter at Son Leksikon var trykket.

Gudmundsen har senere gitt oss flere viktige opplysninger, som kompletterer det vi hadde lagt ut om denne bevaringsverdige gården med sin rike histore. Her er de:

– Det er stilt spørsmål om virksomheten i den søndre delen av huset. Her har det nok vært forskjellige bedrifter. I min barndom var det kolonialhandel, drevet av kjøpmann Reidar Jacobsen (1908–1968). Egentlig var det vel en altmulig-butikk, eller landhandel, der man også kunne kjøpe skotøy, maling og tauverk.

– Bygningen huset også en periode skredder og postkontor i nordenden. Jeg husker ikke hvor lenge Reidar Jacobsen drev butikk der, men butikken – og eiendommen – ble senere overatt av Jørn Risbråthe. Den store bakgårdsbygningen som dannet et innelukket gårdstun, ble da revet, samtidig som Huitfeldtgården ble renovert, ikke helt i henhold til antikvariske prinsipper. Se ellers artikkelen om Huitfeldtgården i Son Leksikon.

(22.03.17. Oppdatert 11.06.17) Svært interessant flyfoto (eller tatt fra ballong) av den sentrale bebyggelsen i nord-Son, fra en annen vinkel enn på et av bildene nedenfor her. Dette er gammelt! Atskillig før 1920? Over den tette bebyggelsen ser vi Woldedammen som ble tappet og utfylt da det skulle anlegges lekeplass og uteareal i forbindelse med bygging av Son skole (ferdig i 1932).
T.v. for dammen ser vi sannelig (hele eller en del av) «De hengende hager» – det folkelige navnet på det vidgjetne hageanlegget til fru Wold-Thorne som huserte nedenfor her. Hageanlegget fikk vann som ble ført i renner ned fra Woldedammen.
Når det gjelder de merkede husene (1-6), så bad vi om hjelp. Og hjelp har vi nå til fulle fått, fra særdeles Son-kunnige Ivar Gudmundsen. Nedenfor gjengis hele innlegget hans.
Dette er historisk svært viktige opplysninger. Desto mer ettersom de – som her – kan knyttes direkte til et luftfoto der de aktuelle bygninger er avmerket. 
FOTOGULL FRA GAMLE DAGER
Jeg viser til fotografiet i Lokalmagasinet.no sin avlegger Herison.no, publisert 22.03.2017. Redaktøren ønsker opplysninger om bygninger m.m. Jeg kan gi følgende opplysninger:
Hus merket 1 var et rødmalt uthus. I første etasje var det opprinnelig ei fiskerbu, mens 2. etasje ble brukt til bolig. Huset ble revet i 1963.

Huset var i sin tid en del av eiendommen til hus merket 2 – ”Petershuset”. Petershuset var antagelig bygd på 1600-tallet og var altså en av de eldste bygningene i Son.
Petershuset lå tvers overfor Soon Sparebank (som skal flytte til Vestby). Veggene var malt okergule, mens vindskier og karmer var mørkerøde. I 1. etasje har det vært forskjellig virksomhet: Kiosk, blomsterbutikk for ”Blomster-Edel” og senere bibliotek.

Petershuset fikk stå i fred til 1964, men da ble det også revet, idet gjeldende reguleringsplan fra 1949 forutsatte en betydelig veiutvidelse. Faktisk var det forutsatt at hele Storgata i Son skulle utvides ved at husene på den ene siden skulle rives. Dersom denne planen hadde blitt gjennomført, ville det ikke ha blitt mye igjen av Son sentrum slik vi kjenner det i dag. Men Petershuset ble altså offer for utviklingen.
Det ”positive” ved rivingen var at Son fikk fjernet det mest problematiske trafikkproblemet, idet Petershuset skapte en trang passasje midt i en skarp sving i Storgata. Dermed har soningene sluppet å diskutere dette spørsmålet de siste 50 årene.

Dammen merket 3 er Woldedammen, som var oppdemmet for å skaffe vann til gårdene på nedsiden, blant annet Woldegården og Huitfeldtgården. Daværende Son kommune kjøpte eiendommen, som også omfattet dammen, allerede i 1917 for å gi plass til Son skole. Det tok imidlertid lang tid å finansiere den nye skolen, som stod ferdig først i 1932. Men dammen ble opprettholdt helt til 1950.
Dammen hadde et yrende liv med både frosker og rumpetroll. I 1950 ble dammen gjenfylt og opparbeidet som lekeplass etter flere års pengeinnsamling. På den grusete plassen ble det etablert husker og en liten karusell. Alt dette forsvant for få år siden da Vestby kommune solgte hele skoleeiendommen til private.
Bygningen merket 4 var i sin tid Strøms Pensjonat, også kalt ”Heia”. Det var et viktig sted i mange år, inntil huset ble totalskadd i brann vinteren 1955. I første etasje var det i mellomkrigstiden kino: ”Cecil”. I 2. etasje var det spisesal. Det var ellers hotellrom i både 2. og 3. etasje.

Bygningen merket 5 var ”Rødskjærgården”, en rødmalt bygning med flere leiligheter.

Både Strøms Pensjonat og ”Rødskjærgården” brant ned vinteren 1955.

Victoria Hotel ble bygd på branntomta og stod ferdig i 1957. I 2015 ble Victoria Hotel revet og erstattet av nåværende bebyggelse med boliger, forretninger og kafeer.

Bygning merket 6 var bakgårdsbygningen til Huitfeldtgården og dannet sammen med hovedbygningen et komplett innelukket tun. Dette ble revet i 1980 i forbindelse med oppgradering og utvidelse av Huitfeldtgården.

Dette var en kortfattet beskrivelse av området og bebyggelsen. Ytterligere opplysninger finnes flere steder, blant annet i Son Leksikon, utgitt i 2002, og i boka Son på langs – og litt på tvers, utgitt i 2015.

Son, 20.05.2017
Ivar Gudmundsen

(Fra LM 12.08.16) Et enestående bilde. Sons vidgjetne kunstmaler med mer, Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger (født 23. september 1864 på Nøtterøy, død 8. juli 1940) i sine unge dager. På jakt med sin hund. Fotograf ukjent. Bildet er tatt i perioden 1895-1900, og originalen tilhører Oslo Museum. (Kilde: no.wikipedia)

(12.08.16) Så sannelig et verdifullt bilde, dette også! Den kjente Hølen-maleren Karl Johan Holter (født 6. juni 1870 i Son, død 28. mars 1960 i Hølen) og hans kone Amalie Holter. Fra ca 1955. Og sannelig er det ikke en hund med her også. Ikke mange bilder av maleren kan ses i det offentlige rom. Det kan i enda større grad sies om Amalie. Det vi ser er da også et bilde som er digitalisert fra et privat abum. En stor takk til Sidsel Grue som har stilt fotografet av sin morfar og mormor til disposisjon for oss.

(19.01.15) Dette bildet kan ikke være fra høsten 1957, slik det har stått i bildeteksten til nå. Ivar Gudmundsen påpeker at det er is på Sonskilen i bakgrunnen, og at bildet må være tatt på senvinteren 1958. Kong Olav V og kronprins Harald har inspisert kronprinsens nye seilbåt som er under bygging hos ekteparet Johnsens båtbyggeri i Son. En lokal fotograf fra Østlandets Blad er på pletten. Tidfestingen ble først gjort med utgangspunkt i at kronprinsen i sin militære uniform bærer sørgebind. Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og Gudmundsen minner om at sørgebånd ble båret i ett år. (Foto fra historisk arkiv/Strand Prinfo)

Her kjenner du deg helt sikkert igjen. Ikke alt var finere før, selv ikke Kaja Hansens Minne. Bildet er oppgitt å være fra ca 1920, da navnet var Møllergården. Hvor vi har bildet fra? Tja, si dét, vi har nå vært dypt nede i private gjemmer. Men det er åpenbart et postkort. Tilleggsopplysninger mottas selvfølgelig med takk. 

Son Slipp og Mek 1953.

Søndre Brevik 1955.

Sidsel Steffensen har sendt oss dette bildet fra Sonskilen, tatt like før krigen. – Det var tydeligvis en kald vinter med mye is på fjorden, skriver hun. Mye og tykk is, får vi vel tilføye. Son-bebyggelsen til høyre og litt av tankanlegget på Laksa til venstre. Om personene vet at nummer to fra venstre er Sidsels far, Odd Klokkerud fra Son. 

Våren 1923. Byggearbeidene er kommet i gang på det som skal bli Soon Seilforening klubbhus og hele Sons stolhet og selskapslokale. (Fotograf ukjent. Fra Reidar Johansens fotosamling.)

Innringet ser vi Jostushuset slik det opprinnelig lå, bare et steinkast fra Soon Hermetikfabrikk – som jo ikke er til å ta feil av. Det er igjen Jørn Svendsen som har forsynt oss med et verdifullt gammelt Son-bilde. Se mer om dette nedenfor. Og vi antar at det også her er Widerøe som har flydd over ladestedet og knipset, engang på 1950-tallet.

Et interessant og historisk verdifullt Widerøe luftfoto av Saltboden og omkringliggende herligheter innerst i Sonskilen på 1950-tallet. I bakgrunnen slynger veien seg da som nå mot Erikstadbygda. Frigitt av Akershusmuseet for publisering. Takk til vår lokale film- og fotomann Jørn Svendsen, som samler bilder for Vestby Historielag til en nettside.

Og her et Widerøe-foto av Son nord som åpenbart er fra den samme flyvningen. Et flott bilde, hvor det er lett å orientere seg for lokalkjente. Kleiva og «Nykleiva»/Storgata i forgrunnen. Midt på bildet Huitfeldtgården i Kolåsveien og med den nylig revne Victoriagården bak t.v. Victoriagården, som har fått sitt navn etter Victoria Hotell, var et nytt og moderne innslag da Son nord ble foreviget fra Widerøe-flyet. T.h. i enden av Kolåsveien ses Kaja Hansens Minde, som da var gamlehjem, i dag bopel for mange i moderne leiligheter. Bildet krediteres som ovenfor.

Fotogull fra Soon Seilforenings vidgjetne Klubben, trolig fra en foreningfest i 1956. I bakgrunnen Arvid Balstad, skolebestyrer og dyktig amatørmaler gjennom et langt liv i Son, foran et av de særpregede veggmalerierne han laget til Klubben. Det dansende paret er Einar Gulliksen og Anne Lise Zimmermann (pikennavn Johansen). Takk til Reidar Johansen for bildet, som noen vil kjenne igjen fra den opprinnelige publiseringen i Lokalmagasinet.no i 2009. (Fotograf ukjent. )

Isgang nederst i Hølenselva, trolig på 1960-tallet. Bildet er tatt ved Åsbogen; t.h. litt av hjørnet på våningshuset. På den andre siden av elva litt av Brødrene Lerviks Båtbyggeri og båtopplag. (Fotograf ukjent.)

Magne Halvorsen i Oslo har sendt oss dette bildet – med prisverdig merking, slik at vi ikke bare ser at det er 17. mai-toget i Soon i gamle dager. Det er fra feiringen av Grunnlovsdagen i 1923! Toget er kommet nesten på høyde med Klubben – bygget ferdig for Soon Seilforening litt senere samme år – og veien er ganske ny. Fotogull så det holder! (Fotograf ukjent.)

Det er 17. mai, og foran Son skole, engang på 1950-tallet. Barnetoget startet alltid her, og som vi ser er forberedelsene godt i gang. Vi ser fanene til Solhøy skole (bak) og Son skole.

Sonskilen og nærmeste bebyggelse på land, fotografert fra Mølleråsen i 1929. På odden av Laksalandet ser vi oljetanken som en gruppe sabotører fra Follo sprengte under den tyske okkupasjonen. (Fotograf ukjent.)

Anna Johansen t.v. og Gunhild Johansen ved Woldedammen midt i Son sentrum, der lekeplassen ved tidligere Son skole var. Pengene til å bygge ned dammen og anlegge lekeplass ble samlet inn av foreningen Barnas Venner og kom bl.a. fra overskuddet etter det vidgjetne sommer-arrangementet Soon Weekend, med Odd Birkeland som primus motor.  (Fotograf ukjent.)

Views: 276

Aktuelt, Kommentar

Over 100.000 LM-besøk i år

(Publisert 17.12.23) Det var i går 983 som logget seg inn på Lokalmagasinet.no. Med dette passerte vi 100.000 besøk så langt i år.

Ved midnatt stoppet telleverket på 100.651 besøk siden 1. januar, og disse var generert av 29.341 ulike IP-adresser.

Et nytt tusentall kan trolig plusses på om en dag eller to, selv med mer moderate besøkstall.

Det er mange grunner til å glede seg over dette. Norske aviser og andre medier har nå uvanlig tøffe tider for økonomien.

Selv en storavis som VG tar noen sparegrep i form av en større omorganisering i redaksjonen, noe som kanskje ville skjedd uansett. I bransjekretser blir det likevel knyttet opp til den generelle tilstanden.

Og det som ofte kalles grunnstammen i vår presse, Norsk Telegrambyrå (NTB), legger ned sin avdeling for illustrasjoner. Dette rammer rett nok «bare» to ansatte.

Men derfra meldes det også at flere aviser har sagt opp grunntjenesten, NTBs løpende dekning av innen- og utenriksstoff. De har kort sagt ikke råd til å betale hva denne tjenesten faktisk koster å drifte døgnet rundt hver dag.

Tilbake til oss selv, så må det jo ikke stikkes under en stol at det fortsatt ikke koster noe å logge seg inn. Hvordan status for driften ellers hadde vært, er ikke godt å si.

Det er jo tøffe tider også for folk flest – med økte levekostnader som gjør at mange må gå den tunge veien for å få gratis mat. Der slike tilbud finnes.

Og snart er det jul. En passende avslutning av denne kommentaren fra en arbeidende pensjonist kan være at strømregninga for november her i gården ble på litt over 4000 kroner. Etter at statens strømhjelp var trukket fra.

Ha en fortsatt fin søndag!

St.

 

 

Views: 50

Historisk, Minner

1. september 2012: HISTORISK DAG PÅ FISKEBRYGGA

Lørdag 1. september 2012. Klokken er 15.00, og Tom Johansen hekter ned den velkjente salgsplakaten innenfor porten ved Storgata, med aller siste dagens tilbud. 

(Publisert eksklusivt i LM 02.09.12) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) En spesiell historie i det nære ble skrevet da Tom Johansen og kona Sissel lørdag takket for seg i fiskemottaket og utsalget ved brygga i Son. Ansvaret for videre drift er overført til Johansens mangeårige samarbeidspartner Fjordfisk AS. Skagerakfisk SA brukte sin forkjøpsrett og er ny eier og utleier av anlegget. Med dette er det slutt på en over 60 år lang familiefestet driftslinje på fiskebrygga, en karakteristisk del i hjertet av gamle Son. Fiskeutsalget er nå stengt fram til neste sommer. Da skal Fjordfisk videreføre tradisjonene med sin egen vri.

♦ Tom sluttet som fisker etter drøye ti år og overtok bruket på land da faren Johan Johansen (1917-1997) gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.

♦ «Johan på Brygga», som faren med røtter i Fredrikstad gjerne ble kalt, hadde da vært bestyrer for Fjordfisks mottak her helt siden 1950. – Eller det kan ha vært 1951, tilføyer Tom.

Og når historien om fiskebrygga skal reportasjeskrives såpass omfattende i Lokalmagasinet.no, må også dette sies:

♦ På et ganske lite bakrom solgte faren litt båt- og fiskeutstyr, husker også vi innflyttere med lang botid i Hollenderstaden. Det var også salg av bensin og diesel dernede, helt fram til nittitallet. Da satte strenge sikkkerhetsforskrifter punktum for et tilbud som siden har vært et stort savn blant båtfolket.

Ingen verdens ting, selv ikke vår medbrakte blomsterbukett, kunne dessverre lokke Sissel til å bli med på et reportasjebilde sammen med Tom. Men et bilde av de to sammen, til privat bruk, gikk heldigvis i boks. 

Denne dagen markerte også, viste det seg, et 30 års-jubileum for ekteparets samarbeid om den daglige drift på bruket. Fem dager i uka året rundt, så sant de ikke har hatt sine velfortjente ferieuker.

Hun sier det ikke selv altså. Men det er jo lett å forestille seg at for Sissel, som mor og med oppgaver også på hjemmefronten, er dette en jobb som kan ha bydd på sine utfordringer. Så har det sikkert hjulpet å ha arbeidsplassen i få minutters gangavstand fra hjemmet.

– EN ORDINÆR SYDENFERIE

– Hva nå da? Jo – nå gleder de seg til nettopp en sydenferie. – En ordinær sydenferie, understreker Tom.

I tillegg til jobben i utsalget har det for ham gjennom årene vært ikke så rent få lange og fysisk slitsomme dager, kvelder og grytidlige morgener ved fiskemottaket. Hvor mange tonn med fisk som gjennom årene er blitt tatt i kasser over brygga og lempet inn i frysebilene som sto murrende og ventet, ja det kunne jo vært noe å vite.

Så nå skal han vel bare nyte tidligpensjonistlivet? Neidu, etter ferien har Tom – ennå bare 61 og et halvt år, understreker han – lyst til å se seg om etter annet arbeid.

– Men nei, du kommer ikke til å finne meg i en fiskebutikk, bedyrer han med et lite smil bak barten.

Fiskeutsalget på brygga ble startet først for ti-elleve år siden. Det er et av de få i sitt slag rundt Oslofjorden som har holdt stand. Kundekretsen har bare økt med årene, slik at det er blitt en akseptabel årsomsetning ved siden av inntektene fra fiskemottaket, forteller Tom Johansen.

FISKERBRØDRE

Også brødrene Ole Johan og Stein Arne har på sitt vis vært lenge med på laget, i egenskap av fiskere og leverandører av fjordens frukter. Den store fiskeskøyta «Soningen», av den gamle sorten i treverk, hadde inntil for få år siden hjemmehavn på fiskemottaket og var lenge et like karakteristisk trekk ved gamle Son som selve fiskeanlegget.

Stein Arnes moderne sjark «Jonas» gjør nok også jobben, men ruvet langtfra like mye der den lå ved brygga på den historiske dagen.

Det siste tunge tak på fiskebrygga rett før arbeidstidens slutt den aller siste dagen. Tom gir broder Stein Arne (t.h.) en håndsrekning med ei kasse bort til sjarken «Jonas».

BARNDOMSHJEMMET
For avtroppende «Tom på Brygga» var det også en spesiell dag med tanke på at det røde huset med leilighet i andre etasje også var hans barndomshjem, med mor Hildegard som myndig og kyndig uformell leder av hele greia.
– Hvordan var det å vokse opp her?
– Jeg fikk vel fisken inn i blodet, kan du si, humrer Tom så det nesten høres.
– Så hvordan føles det i dag?
– Jeg tenker i grunnen ikke så veldig mye rundt dette. Det er kanskje det beste.

En lang arbeidsdag med mottak og salg av fisk og fiskeprodukter er slutt for Tom «på Brygga» Johansen. (LM arkivfoto)

Den nye eieren Skagerakfisk SA er salgsorganisasjon for fiskerne på hele Skagerak-kysten. Og det er ingen ubetydelighet de har overtatt for framleie til Fjordfisk AS med base i Utgårdskilen på Hvaler:

HJØRNESTEIN FOR FISKEMOTTAKET

Son er en hjørnestein for fiskemottaket i Oslofjorden. Det er på grunn av både anlegget med dypvannskai og den skjermede beliggenheten ved inngangen til indre del av fjorden, der bl.a. mesteparten av fangstene tas når det er makrelltid. Normalt leveres all makrell i Son.

Alt i alt er det i Son og Engelsviken utenfor Fredrikstad et titalls bruk som leverer fisk rett fra fangstplassene.

Fjordfisk får i tillegg leveranser fra rundt 30 Hvaler-båter rett til sitt eget anlegg i Utgårdskilen.

Verdien av anlegget i Son er alt i alt så stor at det også hviskes (NB: Ikke av Tom og Sissel!) om en videreutvikling av fiskekonseptet.

Så hvem vet – kanskje blir det også både bord og stoler der nede… Den hete konflikten med Vestby kommune omkring gangveiplanene her, ser ut til å være løst gjennom et grep som tar hensyn også til fiskernes behov i forbindelse med levering ved brygga.

Views: 132

Arkivsaker, Presseetikk

«Søppel-journalistikk av verste slag»?

Illustrasjon: istockphoto.com

► Lokalmagasinet.no markerte i desember 2009 sine første 7 år, og fra innkomne hilsninger, både nye og gamle, siterer vi:

♦ – Lokalmagasinet gjør en flott jobb og har en positiv utvikling! (Lisbeth Røbekk, ISoon.no)

♦ – … Og jeg synes nettavisen tar seg visuelt godt ut. (Elisabeth Kleven, Vestby Kunstforening)

♦ – … Lokalmagasinet var jo som vanlig tidlig ute med forhåndsomtale for oss, noe vi setter umåtelig stor pris på. Godt å vite at det finnes lokalmedier som er interessert i «alt» som skjer i Vestby, og ikke bare de største idrettsaktivitetene. (Terje Dahl, Vestby Hesteklubb)

♦ (Could and should be true) – Your magazine is indeed one of our most dedicated and knowledgeable followers on the web. We wish you all the best in covering us and our music further on, through the next 50 years! (Cliff, Hank, Bruce, Brian)

♦ – Vi har fått 200 telefoner om dere i dag! Kan dere slutte å skrive om Kjersti Halvorsen? (Pål Enghaug, Moss Avis.)

♦ – Søppeljournalistikk av verste slag! (Spesialrådgiver Roald Haugberg i Vestby-rådmannens stab.)

Views: 60

Aktuelt, ANNONSE

Annonse-ansvarlig søkes

Annonseansvarlig – Lokalmagasinet.no

Vi er på jakt etter en ekstern samarbeidspartner med god næringsnese som skal ha annonseansvaret for Lokalmagasinet.no på hyggelig provisjons- og næringsbasis. Eventuelt sammen med underleverandør.

I arbeidet vil det også stå en dør åpen for ev. samkjøring med andre aktører. Alt i alt et spennende konsept i det nære!

Men hva hjelper dét dersom vi ikke får tak i deg eller dere som går «reklame-svanger» og ser fram til forløsning?

Vi legger opp til en ekstra hyggelig provisjonsordning i en innkjøringsfase – som vi kan fastsette og definere sammen.

Nærmere opplysninger om det økonomiske og tekniske rammeverket for en samarbeidsavtale gis etter avtale.

Bare skriftlige henvendelser, til ansvarlig redaktør og utgiver Svein-Harald Strand.

Brevpost:
Strand Prinfo
Postboks 160
1556 SON
Epost:
strand.prinfo@gmail.com

 

 

 

Views: 448

Adventstid, Bilde på bilde

Bilder i og fra advent

Adventstid. (LM Arkivfoto/Sturla Strand)

Kattepus venter også på jula. (LM Arkivfoto)

Adventssalg i bakrommet til Thornegården, 2021. (LM Arkivfoto/Sturla Strand)

LM-nissen frå Sunnmørs-alpane gler seg til endå ei jul i Son! (LM Arkivfoto – Privat med copyright)

 

Views: 129

Aktuelt

Ole Paus til minne

Ole Paus slik vi husker ham her i det nære. Han hadde mer enn én gang konsert ute i Olivenlunden hos Café Oliven. (LM Arkivfoto)

(Publisert 12.12.23) Det ble en trist dag da vi i formiddag fikk vite at visesangeren, komponisten og forfatteren Ole Paus var gått bort, 76 år gammel. Han hadde vært syk siden han fikk hjerneslag i september.

Vi hitsetter, fra no.wikipedia:

Ole Paus vokste opp i Oslo, Elverum og Trondheim som sønn av generalen med samme navn. Etter militærtjenesten studerte han jus og filologi, og begynte i slutten av 1960-årene å opptre som visesanger i Oslo.

Etter å ha blitt oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen, platedebuterte han i 1970 med Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet i Oslo.

Han bokdebuterte året etter med diktsamlingen Tekster fra en trapp. Hans tidlige album utviste inspirasjon fra visesang, jazz og rock.

Han markerte seg med tekster med en skarp sosial brodd, og med en sterk interesse for utstøtte, marginaliserte og ensomme i samfunnet, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», som uttrykt i tidlige sanger som «Jacobs vise», «Merkelige Mira», «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» eller «Kajsas sang».

Han har både vist en lyrisk side og markert seg som bitende satiriker, ikke minst i en serie plater han kalte Paus-posten med skillingsviser som kommenterte politiske og dagsaktuelle spørsmål på ironiske og ofte injurierende måter.

Gjennom samboeren Henny Moan ble han en venn av Jens Bjørneboe i hans siste år. Paus ble fra 1971 også venn og samarbeidspartner med Ketil Bjørnstad, og deltok i Bjørnstads musikalske prosjekt Leve Patagonia, der han selv hadde rollen som Hans Jæger; blant deres andre samarbeidsprosjekter er platen Blues for Pyttsan Jespersens pårørende.

Paus har også skrevet tekst til sanger som «Innerst i sjelen» og «Engler i sneen». Han har tolket salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og fra 2000-årene har han ofte samarbeidet med sin sønn, komponisten Marcus Paus, blant annet om barneoperaen Heksene.

Paus drev fra 1975 også plateselskapet Zarepta og utgav sentrale verk i norsk jazz som Radka Toneffs album. Han mottok Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn og har senere mottatt Spellemannprisens hederspris, Årets spellemann og Anders Jahres Kulturpris, blitt innlemmet i Rockheim Hall of Fame og er kommandør av St. Olavs Orden. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur» og sangen «Mitt lille land» som «den nye nasjonalhymnen».

Paus har til dels blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist» som sparket i alle retninger, men aldri nedover. Jon-Roar Bjørkvold har kalt ham «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».

Paus synger og skriver konsekvent på norsk og har ivret for at andre norske musikere skal gå over fra engelsk til norsk. I forbindelse med 50-årsjubileet for Ole Paus» debut i 2020 utkom boken Pauspoeten med alle Paus» sangtekster.

Ole Paus under en konsert i Sveio kommune i 2019. (Foto: Daniel DeNiazi)

Ole Paus» seneste studioinnspilling er «Sangen om de glemte», som han spilte inn sammen med sangeren Vegar Dahl i 2021.

 

Views: 86

Aktuelt

Tabloid nynorsk? Ja takk

Portrett av Ivar Aasen, 1871. (Foto: C. C. Wischmann / Ivar Aasen-tunet)

(Innhald bak lenke i samband med saka Nynorsking på heiltid, republisert i LM 31.08.23)

Av Eva Marie Mathisen, skrivar i Norsk Målungdom

Å skriva eit språk er ein vane. Slik er det òg med nynorsk og bokmål. Hadde det vore meir nynorsk i VG og Dagbladet, hadde truleg fleire lagt av seg vanen med å skriva bokmål. Difor seier eg ja takk til ei tabloidisert, nynorsk avisframtid!

Kvar og kva som vert skrive på eit språk signaliserer kva språket er dugande til. Når ingen aviser i Akersgata skriv på nynorsk, gjer det at folk tenkjer sitt om kva dei kan, og ikkje kan, skriva om på nynorsk. Det er ingenting i nynorsken i seg sjølv som gjer han mindre brukande til å skriva om krigen mot Irak, Orderud-drapa eller kjønskvotering på – det skjer berre ikkje!

Forklåringa på dette er at nynorsk ikkje høver i VG og Dagbladet, i fylgje intervju i Klassekampen 28. april med Olav Versto. Mitt spørsmål vert då: Kva er det med nynorsken som ikkje høver? Er det slik at alle hokjønsorda i nynorsken? Eller er det orda “eg” og “ikkje” som ikkje høver i tabloidpressa? Eller er det rett og slett slik at det er nynorsken som provoserer i aviser som vert gjeve ut i hovudstaden? Eg trur det siste.

Nynorsk provoserer. Nynorsk har alltid provosert. Rett og slett av di nynorsken representerer noko anna enn bokmålet; trua på at dei dialektane folk i heile Noreg talar, er minst like gode som slik dei talar i hovudstaden. Trua på at dei tankane folk i heile Noreg tenkjer, er minst like gode som dei tenkjer i hovudstaden. Trua på at dei lokale kulturane og tradisjonane ein finn i heile Noreg, er minst like gode som dei ein finn i hovudstaden. Det er ikkje rart at slike påstander provoserer i Oslo!

Views: 35

Aktuelt, Litterært, Språk

Dobbelt historisk Nobelpris-tildeling

Portrettfoto av Jon Fosse. (Foto: Samlagets fotograf)

(Publisert 11.12.23) (Kommentar: Svein-H. Strand)

Gårsdagens lange TV-overføring av Nobelpris-tildelinga i litteratur til Jon Fosse var også ei gledeleg historisk hending for nynorsksaka.

Dagen derpå kan det passe med eit oversyn over statusen til målforma i dag.

Statistikken syner at bruken av målforma i skulekretsar og enkeltskular har gått sakte nedover i fleire år. Også litt i tradisjonelle nynorskdistrikt, diverre.

At denne utviklinga skal snu brått er nok for mykje å venta – sjøl med flotte Fosse på laget.

Men nynorsk blir faktisk brukt av omtrent ti prosent av dei som skriv norsk i Noreg. Og ei økt interesse som følgje av tildelinga, både på kort- og på lengre sikt, bør det vere grunn til å håpe på.

Ved denne historiske hendinga må vi sjølvsagt ein tur innom «nynorskens far», Ivar Aasen. Her er essensen i ein artikkel om han på nettsida Nynorsk.no:

Då Ivar Aasen (1813–1896) vaks opp i Ørsta og Volda på Sunnmøre tidleg på 1800-talet, hadde ikkje Noreg eit eige skriftspråk. Dansk dominerte, og slik hadde det vore i fleire hundre år. Frå han var 29 år i 1842, arbeidde Ivar Aasen på heiltid for at også nordmenn skulle få sitt eige skriftspråk.

Dei fleste skriftspråk i verda tek anten utgangspunkt i éin dialekt i eitt område, eller prøver å finne fellestrekk mellom fleire dialektar. Ivar Aasen meinte det siste var mest demokratisk. Han tok utgangspunkt i at folk flest skulle kunne skrive nærmast mogleg førstespråket sitt, slik at ein slapp å gå omvegen om dansk.

Norsk kultur har vore styrt frå fleire stader i Noreg, ikkje frå eitt kultursentrum. Både kunsten, ideane og pengane har kome frå fleire delar av landet. Aasen arbeidde vidare i denne tradisjonen. Han studerte talespråket til folk i Noreg, og kom fram til det skriftspråket vi i dag kallar nynorsk.

Arbeidet til Ivar Aasen var vitskapleg. Språkprofessor Tove Bull kallar Aasen den største norske språkforskaren og grunnleggjaren av den moderne dialektvitskapen i Noreg. Aasen granska dei norske bygdedialektane frå heile landet nøye og leitte etter orden, system, samanheng og ulikskapar. Men det var ikkje berre talemåla Aasen såg på; han samla inn eventyr og segner, merkte seg klesdrakter og veremåtar og dokumenterte norske ordtak og norsk namneskikk.

Målet om eit norsk skriftspråk førte Ivar Aasen ut på reiser gjennom landet frå Lindesnes i sør til Tromsø i nord.

Til saman reiste han like langt som ein biltur frå Ørsta til Cape Town og tilbake. Det gjorde han til ein av dei personane som kjende Noreg best på 1800-talet.

(Lenke til heile artikkelen ligg no i menyen her på LM.)

LES OGSÅ: Nynorsking på heiltid https://lokalmagasinet.no/?p=9162

 

 

 

Views: 78

Historisk, Lokalforvaltning, Økonomi

2003: Avkastning i elverks-fond holdes hemmelig

(Fra LM desember 2013) (Republisert 09.12.23) Økonomisjefen i Vestby kommune vil ikke fortelle hvor stor avkastning det er på elverksfondet.

Dette er pengene etter salget av kommunens aksjer i det lokale elverket.

En grunnkapital på 110 millioner kroner står nå som ordinære bankinnskudd med flytende rente i ulike banker.

Hvor mye høyere rente enn du og jeg får i de aktuelle bankene, får vi ikke vite, melder Østlandets Blad..

Saken er av spesiell interesse for offentligheten nå som bankenes innskuddsrente synker i takt med utlånsrenten.

(Fra LM desember 2013)

 

 

Views: 104

Aktuelt, Kronikk, Lokalforvaltning

Om landskapet hos oss

Den eneste observasjon av denne svært sjeldne sommerfuglarten Humlevikler er gjort på Stavnessletta.

Uttalelse fra Naturvernforbundet i Vestby, datert 10. januar 2008

Først vil vi vektlegge temaet landskap som trolig ikke vil bli detaljert omtalt av de ulike temagruppene. Vi velger derfor å gjøre et nummer av det her, og vi minner samtidig om innlegget på diskusjonsforumet på nettet som også omhandler landskapets betydning for Sonsområdet.

1. LANDSKAPSVURDERINGER OG KRITISKE FAKTORER RELATERT TIL SONSOMRÅDET

SONSOMRÅDET er preget av en kraftig forkastningssone, med markante nord/sydorienterte åsrygger og mer forsiktig bølgende dalbunner i mellom. Det er viktig at Sonsområdets særegne landskapsforhold opprettholdes. Vi skiller mellom storskala- og småskalalandskapet. En definisjon er følgende: Småskalalandskapet er der vi er, mens storskalalandskapet er mer det vi ser på avstand.

Storskalalandskapet:

Det er viktig å se sammenhengen i landskapet, der åsryggenes kontinuitet ikke brytes ved vesentlige landskapsinngrep som flatehogst, etablering av boligfelt, næring med mer. Det er dokumentert at skogkledte områder, særlig forhøyninger, også demper støy.

ET SVÆRT VIKTIG eksempel på dette er høydedraget fra Grevlingen til fylkesgrensa mot Østfold. Ved en eventuell nedbygging av dette området, vil støypåvirkningen fra E6 mot deler av Sonsområdet, som for eksempel Store Brevik, bli øket i forhold til dagens situasjon. Den visuelle opplevelsen av åsryggen er heller ikke ubetydelig, og som aktivitetstilbud for beboerne er dette området helt klart med på å øke livskvalitetene.

Det er viktig at fylkesgrensa her også markerer en byggegrense for å hindre skadeomfanget ved nedbygging. Andre høydedrag som kan nevnes her er Laksa og områdene rundt Stavnes (Kolås).

LAKSA har en særlig stor visuell betydning for Son. Områdene rundt Stavnesforsenkningen er sårbare, fordi så mye av totalhøyden her utgjøres av skogens egenhøyde. Ved felling her, vil ca. 20 m høye trær kunne utgjøre opptil 50 % av høydedragets visuelle totalhøyde, og dette er kritisk i et landskap som trenger en klar definisjon.

Også mer ”flate” partier i landskapet har krav på en seriøs vurdering ut i fra kriteriene nevnt ovenfor.

EKSEMPEL HER er området ved Søndre Brevik gård, som i dag utgjør et av de fineste landskapsrommene vi har i Sonsområdet. Ved en nedbygging av dette området, vil de ordnede linjene/formene i landskapet (dyrket mark, skogbryn), brytes ned, og vi får en mindre harmonisk totalopplevelse.

Et annet eksempel er Stavnesbekken, som foreløpig er meget vakkert markert med sin randvegetasjon. Brudd på denne linjen vil ikke fungere bra her.

Småskalalandskapet:

NÆROMRÅDER har ofte stor visuell, pedagogisk og leksorientert betydning for barn, samt for bevaring av det biologiske mangfold. Dette er ofte områder som er knyttet opp mot de store landskapsdragene, men som likevel skiller seg litt ut.

Eksempler på dette er den vernede dammen på Husjordet og våtmarka innerst i Sonskilen. Dette omfatter også rett og slett alle enkelttrær som skiller seg ut ved sine spesielle visuelle, biologiske kvaliteter og som stedsdannere for mennesker og dyr.

Områdene på Søndre Brevik har spesielt mange edelløvtrær (eik, lind, ask) som bør sette dette området i en særstilling. I tillegg kommer vernesonen med svartor i Søndre Brevik-bukta som et eksempel på at det er mulig å sikre et småskalalandskap mot utbygging.

2. TRAFIKK

o Vi minner om gode erfaringer fra andre byer og tettsteder (eks. Kragerø) hvor gågater, enveiskjøring, innfartsparkering med mer er blitt en suksess både for innbyggere, turister og næringsliv.

o Tettsteder har alltid et nettverk av stier og tråkk som over tid har blitt dannet. Barnetråkk er relevant å se til da barn og unge har andre ønsker og preferanser enn oss voksne hva forflytning til fots eller per sykkel angår.

o Naturvernforbundet i Vestby støtter tunnel-alternativet og går imot forslagene om omkjøringsveier. Etablering av innfartsparkering er et godt forslag. Øra er relevant i så måte, men vi finner ingen grunn til å etablere boliger og næring på Ørajordet (innenfor RPR for Oslofjorden).

o Kollektivtilbudet må bedres (vi viser til våre tidligere innspill i sakens anledning). Forslag om en bysykkel-ordning bør følges opp.

o Flere gang- og sykkelveier bør etableres.

o Innføring av miljøgater (Kolåsveien m.fl.) og stenging av sentrum for trafikk i sommerhalvåret og på lørdager tvinger seg frem. Båtfolket og turister som kommer til Son er ikke spesielt opptatt av å ha med seg bilen inn i sentrum. Flere signaliserer at de vil ha fred og ro.

o Etablering av næring og boliger må legges nær trafikale sentre og knutepunkter hvor det samtidig er kollektivpunkter (RPR Samordnet areal og planlegging).

o Ny bydel Sjøhagen er uten trafikale kollektiv løsning bortsett fra til Kambo. Det holder ikke!

3. VERN/ESTETIKK/HISTORIE

o Viktige trær, grøntområder og grønn strukturer må bevares. Dette har relevans for boligbygging, næring og veier. Vestby kommune har påtatt seg et spesielt ansvar for å ivareta store eiker og edelløvskog. Dette inkluderer også viktige landskapsformer og kulturlandskap.

o Utarbeide en biologisk mangfold plan for Sonsområdet.

o Sonsområdet kan være ”flinkest” i Vestby kommune på utvalgte områder. Forslag til områder er:

o Bevaring av kulturlandskap

o Bevaring av grønnstrukturer og markaområder

o Vegetasjon og støyskjerming

o 100 m-skoger

o Bekker, elver og kantvegetasjon

o Eiker og edelløvskog

o Våtmarksområder

o Biologisk mangfold generelt (for eksempel er eneste observasjon av sommerfuglarten Humlevikler gjort på Stavnessletta). Son Golfklubb og Naturvernforbundet kan samarbeide om skjøtsel og oppfølging av mulige lokaliteter. Det kan sette Son på kartet.

4. NÆRING/SENTERUTVIKLING

o Næring/senterutvikling bør ikke finne sted verken på Øra (kulturlandskap, Hølenselva), Laksa (Markaområde) eller på Brevik (kulturlandskap). På Sletta passer det best med trafikkbelastet næring. Mest egnet til næring er områdene som er eksponert for E6. For eksempel langs E6 ved deponi Grimsrud. Vi foreslår at dette utredes til erstatning for nye områder på Øra og Brevik.

5. MARKA/FRILUFTSLIV

o Vi viser til arbeidet til Bærekraftige Follo og etablering av Marakagrenser i Follo. Sonsområdet er en viktig del av Follomarka.

o Kvalitative nærområder må bevares, ref. 100 m-skoger og nærfriluftslivsområder. Eksempler er Vardåsen på Laksa, Kolås, Grevlingen, området mellom Deør Skog og Hølen m.fl.

o Kambo-bebyggelsen må stoppes før den går over i Vestby og ødelegger for nettopp denne typen nærfriluftslivsområder. Områdene er også viktige ut fra hensynet til støyskjerming.

o Fra Son til Ødemørk er det nå nødvendig å krysse fire (4) barrierer (veier, jernbane) før en er fremme i Mossemarka – det er hindre nok! Ødemørk er definitivt en del av Sonsområdet, noe eksisterende tur og løypenett bekrefter.

6. KULTUR/IDRETT

o Uorganisert idrett er viktig for å få folk ut i naturen. Lysløypa i Son er et godt eksempel på betydningen av dette. Det bør være en balanse mellom midler til friluftsformål og organisert idrett.

7. MARITIM UTVIKLING

o Maritim virksomhet er viktig i Son, men det må være i balanse med andre verdier. Eksempelvis verneinteresser som våtmarker, fugle og dyreliv og ikke minst fiske. Videre båtopplag og bensinstasjon inn mot Stavnessletta er forkastelig ut fra dette forholdet. Småbåter bør ha prioritet fremfor store båter i en kommunal båthavn så lenge det ikke kan være plass til alle.

8. SOSIAL/HELSE/BARN/UNGE/ELDRE/FUNKSJONSHEMMEDE

o Barn/unge/eldre/funksjonshemmede må ut i naturen. 100-meterskoger og uorganisert friluftsliv er viktig. Disse gruppene må også få tilgang til rike naturopplevelser i «Eventyrskoger» med rikt biologisk mangfold.

9. Boligutvikling/hytter BOLIGUTVIKLING

o Omregulering av hytter til boliger i strandsonen har en minusside ved at det blir vanskeligere å forflytte seg og å oppleve naturen. Sonsområdet trenger en periode med lavere boligbygging enn landsgjennomsnittet.

10. ANNET

o Sonsområdet kan bli best i kommunen hva bærekraft angår. Eksempelvis alternative energikilder som biobrensel, varmepumper i sjø med mer.

o Bevisst la være å bygge utenom knutepunkter for trafikk (ref. RPR Samordnet areal og transportplanlegging).

o Være best i kommunen på avfall. Det betyr innsamling av fraksjonen våtorganisk avfall alternativt hjemmekompostering, samt kildesortering i næringslivet (fraværende i dag).

Naturvernforbund i Vestby

Eirik Selmer Olsen, leder

Views: 92

Arkivsaker, Kronikk, Presse

Det startet egentlig i Mosjøen

Flott portrett av byen midt i Norge før vi går inn for landing fra nord! Men bildet her i vår fastbundne layout med to «stolper» blir altfor lite. LAST DET NED! Her er «alt» med: Fra folkehøgskolen på Halsøy foran t.v. Bortenfor der – nye boligfelt under Dolstadåsen, og litt av Åsbyen på samme side. Så havneområdet med aluminiumsverket bak. Og bakenfor: Byflata, der vi såvidt ser at elva Skjerva renner ut fra øst og møter vannet fra Vefsna som omsider kan tømme seg i Vefsnfjorden etter mange mils ferd. Lengst sør: Bydelen Gildevangen/Olderskog. På flata vestenfor Vefsna: Industri- og landbruksområdet Øya. Derfra er det ikke lange veien til Kjærstad lufthavn Mosjøen. Og hele motivet «innrammet» av fjellmassiv i øst og Øyfjellet i vest! (FOTO: Rune Lund)
(Fra LM 27.11.22) (Republisert 06.12.23) (Av Svein-H. Strand) Det var egentlig i min hjemby Mosjøen alt startet. At Lokalmagasinet ble skapt – som idé og navn. Dette poenget i skaperverket måtte jo nedfelles på et vis – selv på et nettsted med ståsted i det Son-nære. Og det ble da «avdelingen» Mosjøen Magasin, som gjennom 20 år dessverre har lidd en relativt kummerlig tilværelse.

HVILKET ÅR det var, det skal jeg ikke si for sikkert. Men kanskje på en reportasjereise i Mosjøen for Forbruker-rapporten sent på 1990-tallet. Og jeg hadde forlengst merket meg – og gledet meg over – nettstedet www.mosjoen.com. En såkalt nettportal, her med en stor og klar innholdsmessig bunn i det lokale som navnet jo signaliserte.

Jeg kom i prat med Øyvinn Hjorthen på et lite kontor like innenfor porten til aluminiumsverket og som han hadde fått til disposisjon da bedriften outsourcet hele IT-avdelingen sin.

Og hør: Litt bortgjemt et stykke nede på forsiden av mosjoen.com sto det en lenke til en avdeling med korte by-notiser som het LOKALMAGASINET.

– Ta dette navnet og bygg opp din egen greie i Son, sa han, fritt sitert etter husken. Fødsdelshjelp skulle jeg få fra Info Helgeland. Det fikk jeg, og mer om det senere.

På mosjoen «dått.com» kunne vi utflyttere blant annet fryde oss over noen kjempeflotte bilder fra byen midt i Norge – og nærmeste omland. Bilde på bilde, på bilde, på bilde…

Maken til bilder fra min hjemby hadde i alle fall ikke jeg sett, bortsett fra på et og annet postkort – som ikke var å få tak i lenger. Gjennomgående elegant komponerte var bildene. Og ikke større enn at du så å si kunne hive innpå en håndfull av gangen der de lå lainet opp.

FOTOGRAF og idé- og rettighetshaver til hele portalen: Mosjø-karen Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland. Utdannet dataingeniør.

Portalen hadde året før blitt hedret med den nye og høythengende IT-prisen Gulltaggen – i klassen for beste samfunnsinformasjon.

Det var sannelig litt å smykke seg med! For her var jo også mye, mye annet – i stor grad basert på lenkesamlinger til eksterne ressurser, som det het dengang.

Et klikk eller to på lenka – og rett inn til andre nettsteder kom du. Både helt lokalt i Mosjøen og i nabobyene i Helgeland-regionen. For ikke å glemme kommunenes egne nettsider – fra Hattfjelldal i sør til Rana i nord og Brønnøysund og omegnskommuner lengst sør på kysten.

EN VARIANT av denne standard portalløsningen fra Info Helgeland kunne jeg få levert. Med en Vestby/Son-lokal lenkekjerne til foreninger og bedrifter. Og en påbygning med lenker til eksterne nytteressurser. Pluss en såkalt automatisert reklameløsning med bl.a. registrering av besøk.

Men det gjorde jeg altså ikke. Lokalmagasinet.no ble mer enn nok å bygge opp, samtidig som jeg hadde fulltidsjobb og pendlet mellom Son og Oslo.

Over 20 år er gått, og Lokalmagasinet.no er fortsatt mer enn nok – nå på WordPress, etter en total serverkrasj der alt stoff gikk fløyten og en begrenset del bare kan gjenfinnes som snapshots på nettstedet Wayback Machine.

 

 

 

 

Views: 376

Historisk, Næringsliv

Lasting og lossing i Sonskilen

Fotograf ukjent.


(Fra LM 16.08.09) (Republisert 05.12.23) Reidar Johansen, utrettelig samler av gamle bilder som har motiv med båter knyttet til Son, har sendt oss dette unike fotografiet. Handel, lasting og lossing ute på Sonskilen. Og med en bygning i bakgrunnen som kanskje her vises for første gang! 

♦ Som Reidar skriver: – Tenk deg at du står på Son Kystkultursenteret og ser over mot Saltbua. Bygningen lå da på tomta til den gamle dampsaga ytterst mot elveutløpet, og sto delvis på pæler.♦ Med de sparsomme opplysingene som fulgte med bildet, er det ikke mye å legge til, annet enn hva vi ser i forgrunnen, og som interessant nok dokumenterer at varer ikke bare har gått over kai i Son:

♦ Her er tre småbåter som laster og/eller losser inntil ei større skute som vi ser litt av rekka på. Og aner vi ikke en fjerde småbåt i høyre bildekant?

♦ Når kan bildet være tatt, da? Dette blir ikke lett, selv om en skal gjette med fem år pluss-minus. Redaksjonens grove tips blir at det er tatt en gang mellom ca 1910 og ca 1920. Noen bedre?

♦ Ja, som alltid når det gjelder historiske saker som publiseres i LM: Supplerende informasjon og kommentarer fra leserne er både ønsket – og altså noen ganger tiltrengt.

Så kom igjen! Med opptil flere ressurspersoner innen lokalhisorien som lesere, burde det kunne bli noe mer ut av dette.

St.

Views: 174

Aktuelt

Status for sortering av matavfall

(Publisert 05.12.23) Litt om status og framdrift for prosjektet kildesortering av matavfall i Vestby. Her kan du se planer og følge med på statusen underveis i kommunen.

Du får informasjon direkte når det gjøres endringer som berører deg/ditt område.

Overordnet plan – matavfallssortering for eneboliger

Vinteren 2023:

Sommeren 2024:

  • Kildesorteringen av matavfallet starter opp, og MOVAR IKS begynner å hente restavfall og matavfall hver 14. dag.

Overordnet plan – matavfallssortering forhytter/fritidseiendommer

Det er per nå ikke fastsatt når vi innfører kildesortering av matavfall for hytteeiendommer.

(Fra Movar.no) (Sist oppdatert 10. november 2023)

 

Views: 47

Kulturminner

Odd Toralf Holter: Fiskeren ved elven

Ved Såner Kirke så jeg en grav.
Den lå ved den vestre port.
Den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
men bar dog sitt kors så sort.
Der sto Karl Holmsen med hvitmalt skrift,
samt året året han hvile fant.
Her var ingen ingen blomster vinders vift,
her sto bare gresset så stridt og så stivt,
med litt grus og litt småstein i blant…

 Av Odd Toralf Holter, gamle Vestby Avis, 12. september 1985

Det kan passe med litt omskriving av “Terje Vigen” når en står foran dette eneste gravkorset av jern på Såner kirkegård. Det kan også passe å sitere litt fra “Kilden eller brevet om fiskeren Markus” av Gabriel Scott:

“Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?”

Ja, hvilken “Markus” var det vel som ble gravlagt her for mange herrens år siden? Hvem var han egentlig, han som ble minnet i form av dette korset, et kors som sto her i lange tider rustent og vanskjøttet, og med navn og årstall ganske utradert av vær og vind?

Karl Julius Holmsen het han. Han ble født i 1857, og han tilbrakte så å si hele sitt liv i Hølen. Og fisker var han, akkurat som Markus: Ja, han var vel til og med den eneste yrkesfiskeren som Hølen noensinne har hatt. Det ble behørig registrert i fiskermanntallet av 1909.

Også annet hadde han til felles med sørlandsfiskeren Markus: Han hørte til de små her i verden, til de nøysomme og de lite krevende. Og selv om han heller ikke ble mye påaktet eller estimert, så var han et ganske viktig medlem i det vesle ladested-samfunnet. Han holdt jo stedet med en stor del av den daglige føden!

HØLENS ALTMULIGMANN

Dessuten hadde han en tid også en annen geskjeft, en som likeledes må sies å ha vært av stor viktighet for stedet. Og det var nettopp i forbindelse med denne geskjeften – som jeg senere skal komme inn på – at hans navn mest er blitt husket, helt opp til våre dager.

Jeg skulle tro at Karl Julius hadde en ganske sorgfri barndoms- og ungdomstid. Han var enebarn, og faren som het Hans skal ha vært av svært fredsommelig og godmodig natur.

Han virket som en Hølens altmuligmann: Så var han med på veiarbeid, så var han med og reparere rekkverket mot elven, så var han rundt og kappet ved for folk. Eller han var med og tinet opp torgets vannspring som idelig forfrøs seg om vinteren.

Men best likte han å pusle rundt i hagen sin. Der stelte han med sine bier, med sine frukttrær og bærbusker.

(Ill.foto / Hølenselva: Sturla Strand)

MOR HELENE – STEDETS  «FRAKTE-MADAM»

Moren het Helene. Hun skal ha vært et både fermt og kraftig kvinne-menneske. Før jernbanen kom og forandret på så mangt, var hun stedets “fraktemadam”.

I en stor og solid pram rodde hun elven til Son. Og hun rodde som en kar, er det sagt. I Son ble prammen lastet med varer som var kommet med dampbåten.

Så rodde hun tilbake til Hølen med varene. Med en dragkjerre fraktet hun varene opp bakkene fra båthavnen og rundt til stedets fire kjøpmenn – eller “handelsborgere” som de helst kaltes dengang.

Denne vesle Holmsen-familien holdt til i matr. nr 40, som da ble kalt “Pereløkken” – nå Lille Strandgt. 18. Da foreldrene til Karl Julius døde, bodde han ennå noen år alene her sammen med katten “Marja”.

Men så flyttet han og katten til matr. nr. 22, den såkalte “Banggården” – nå Store Strandgt. 25. Da kom han noe nærmere sin kjære fiskesnekke som han hadde i elven nede i “Bordegården”.

 

BLE BETJENT PÅ SAMLAGET
Dette var omkring 1905. Han var da forlengst inne i sin andre geskjeft, den som skulle oppta ham i flere år fremover – og som skulle gjøre sitt til at han ble en noe legendarisk skikkelse i det gamle ladestedet: Han var blitt ansatt som betjent på stedets brennevinsamlag. På dette samlaget, som ble opprettet i 1890-årene og holdt til i Selviggården, likte Holmsen seg godt. Her var det stor trafikk ut og inn, både i skjenkestuen og i forretningen ved siden av. Hans jobb besto for det meste i å skylle tomflasker. Men ellers gikk han til hånde med både det ene og andre. 

Mens han nå bodde i Banggården, fikk han en dag besøk av en snekkermester.

– Kan du ikke selge dette huset til meg, sa snekkeren.

– Så skal jeg sette opp en hytte til deg nede i Boregården. Det må bli greiere for deg som er alene, og så får du så kort en vei til snekken din!

Jo, jo, Holmsen tygde litt på det, men gikk så med på forslaget. Så kom det da opp en liten hytte nederst ved elven, på en parsell under Knapstad gård. Og Holmsen flyttet inn med sitt enkle bohave og sin katt.

Her skulle han da holde til resten av sitt liv. Han innrettet seg så godt han kunne. Bl.a. fikk han satt opp en liten bod litt nedenfor hytten. Her hadde han utstyr til båten og fiskeredskapen sin. Og utenfor boden fikk han opp et stativ hvor han kunne tørke sine fiskegarn.

Hvorledes gikk så dagen for fiskeren ved elven? Jo, om sommeren var han grytidlig oppe og gjorde seg i stand til dagens fisketur. Så rodde han ned elven til Son, og videre ut til fiskeplassene ved Bile og Neslandet på Jeløy.

Ved middagstider kom han tilbake. Da ventet som regel katten på ham ved bryggen. Så tok han fiskebakken med dagens fangst på skulderen og bega seg opp i Hølen. Noe lut over ryggen, med sin korte krittpipe i munnen og sjøstøvler på bena, trasket han opp over de sandete bakkene.
Han hadde sin faste rute. Først gikk han til lensmannsfruen, så til doktorfruen og så til fruen til samlagsbestyreren. Deretter besøkte han stedets «madammer», og ble det så noe igjen i bakken, kom turen til «mor Pettersen» eller «mor Jacobsen». Når denne runden var endt, tok han seg som regel en liten lur hjemom og fikk seg litt mat.
Så dro han til jobb nummer to på samlaget. Her ble det ofte noen slanter igjen på flaskene. Disse lot ikke Holmsen seg gå forbi, og når han sent på ettermiddagen ruslet hjemover, så kunne han nok være noe på en “perial”.

VINTER OG DAGER PÅ SAMLAGET

Om vinteren kunne det bli stusselig i den vesle hytten. Det var ingen fisketurer å dra ut på. Da kunne det nok hende at han tilbragte hele dagen på samlaget, holdt til på skjenkestuen når det bød seg slik, og slo seg sammen med andre besøkende.

På denne tiden bodde det en spillelærinne, frk. Andersen, i det huset som senere ble kalt “Pensjonatet” – og som forresten brant ned for noen år siden. Hun var også organist i Såner Kirke. Dessuten var hun med i bystyret, akkurat som fiskeren Holmsen var det.

BYSTYREMØTE OM SAMLAGET

En fredag var det møte i bystyret, samlaget kom på tale, og det ble en hissig debatt om dets “være” eller “ikke-være”. Frk. Andersen var så absolutt imot både brennevin og brennevinssamlag, mens Holmsen var så absolutt for begge deler.
Så var det dagen etter. Presten ringte da til samlagsbestyreren – hva han pleide å gjøre om lørdagene – og oppga salmenmrene for søndagens gudstjeneste.

Bestyreren noterte disse nummerene ned på et papir, som Holmsen pleide å ta med seg og levere til frk. Andersen på sin vei hjemover. Hun sto da også denne lørdagen på sin trapp og ventet på Holmsen. Og Holmsen kom vandrende, men gikk forbi uten å mæle et ord.
– Men Holmsen, ropte frk. Andersen. – Salmenumrene!

Da snudde fiskeren seg, så bistert på henne og sa: – Jeg har ingen salmenummer til deg – og forresten kan du spelle den salma du tok i bystyret i går!

Men striden om om brennevinet gikk videre. Og i 1907 ble brennevins-handelen i Moss nedstemt og samlaget der ble stengt. Da ble det en florisant tid for Hølens samlag i noen år.

MOSSEBORGERE KOM I HOPETALL

Mosseborgere kom i hopetall til Hølen og forsynte seg, og mange var de brennevinspakker som ble eksportert sørover. Holmsen fikk en travel tid med å bringe drikkevarene omkring.

En gang, fortelles det, tok han båten sin i bruk som transportmiddel. Han skulle frakte endel pakker ut mot Mosse-kanten. Det gikk bra til han kom til Son. Men der hadde noen fått nyss om denne “eksklusive” lasten og en del karer prøvde å borde snekken ute på Kilen.

Holmsen brukte imidlertid den ene åren som forsvarsvåpen og slo om seg, så angriperne måtte fortrekke. Og lykkelig nådde han frem med sin dyrebare last.

Men det var fler og fler som ville ha slutt på brennevinstrafikken. Og i 1913 ble samlaget nedstemt også i Hølen. Dermed mistet Holmsen en vesentlig del av sitt eksistensgrunnlag.

Det ble noen vanskelige år for ham. Vel dro han fortsatt ut og fisket om sommeren og forsynte seg med havets produkter. Men særlig vinteren var hard å komme gjennom. Og så var det kommet ny virksomhet til stedet, og dermed mange nye, ukjente mennesker.

Ingenting var som før. Nei, han kunne ikke riktig like seg, trakk seg mer og mer inn i seg selv og hadde bare selskap med sin katt.

DEN SISTE FISKETUREN

Omtrent halvveis ned mot Son ble de vár noen kråker som holdt et svare leven. Da de kom nærmere, fikk de se Holmsens snekke ligge og drive. Kråkene sloss om fisken som lå i båten. En åre lå og fløt på vannet, og lenger unna duppet en sjøstøvel opp og ned. De rodde borttil.

På et par favners dyp fant de ham. De fikk han opp i båten, men noe liv var det ikke å få i ham. De rodde tilbake til Hølen, og på en stige bar de ham opp til hytten hans. Et par dager senere ble han stedt til hvile på Såner Kirkegård.

Mye var det ikke han etterlot seg; noen kroner i banken, hytte med simpelt innbo, båt og fiskeredskaper. Men dertil etterlot han seg noe av et problem: Hvem var det som skulle ha det som var etter ham?  For noen slektninger var det ikke mulig å finne.

De styrende i Hølen fikk noe å gruble over. Disponent Henriksen på Elverhøy – som nettopp var blitt stedets ordfører – fant løsningen: – Vi lager et fond av dødsboets midler, sa han, og det fondet kaster av seg, bruker vi til å vedlikeholde graven.

Slik ble det. Og slik gikk det til at “Holmsens grav” kom til å figurere i kommunens regnskaper i lang tid fremover. Og graven ble holdt vedlike med passe mellomrom. Siste gang var visstnok i 1939.

Den 8. august dette året har iallfall ordføreren notert i sin dagbok”: “Anvist for “Holmsens grav” til Gabriel Olsen for maling av jernkorset på graven, kr 20,-”.

Men så kom Hølen inn under Vestby kommune, og dette noe uvanlige fondet ble visst ganske bortglemt. For noe mer vedlikehold ble det ikke.

Og jernkorset sto der og ble mer og mer medtatt, rustent og stygt og med “hvitmalt skrift” helt utslettet.

Ukjente folk som kom på kirkegården, undret seg over dette korset og denne graven: Hvem lå vel her?

Endelig forbarmet malermester Gabriel Karender seg over korset. På eget initiativ og for egne midler pusset han det opp og malte på det, både navn og årstall.

Så kan det da stå der som et anstendig minne om en av Hølens originale skikkelser – og om en svunden og noe mer glansfull Hølen-tid.

Views: 165