Kategoriarkiv: Historisk

Historisk, Sons eldste historie, Stedsutvikling

Få og magre kilder om den eldste Son-historien

(Publisert 28.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim)
For den eldste historien om Son-området er de skriftlige kildene få og meget magre. Til gjengjeld gir stedsnavn et klart inntrykk av sjøens og elvas og dermed sjøfartens sentrale betydning for Son langt tilbake i tid. Og det arkeologiske materialet viser at gården Labo har vært noe langt mer enn en vanlig bondegård i tidligere tider.
(LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Det ble utført arkeologiske undersøkelser på Labo i 20059 og 2006,10 av henholdsvis Akershus fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Undersøkelsene avslørte at det hadde ligget et handelssted inne i elvemunningen i middelalderen, og trolig alt i vikingtida.
På motsatt side av elva ble det funnet spor etter brygger fra 1100–1200-tallet som må ha hørt sammen med handelsstedet. Under fotballbanen på Labo var det i vikingtiden en strand der skip kunne trekkes opp, og med en flat slette innenfor må stedet ha egnet seg utmerket til markedsplass.
Denne lokaliteten er foreløpig ikke undersøkt, men mellom dagens gårdstun på Labo Søndre og Nordre ble det funnet spor etter stolpebygde hus fra vikingtid og laftede tømmerbygninger fra middelalderen. Ett av husene skiller seg ut og viser at Labo ikke var en vanlig gård i middelalder, det har hatt hjørneildsted og sannsynligvis en kjeller.
Denne typen «byhus» er ellers kun kjent fra Gamlebyen i Oslo og andre middelalderbyer i Norge. Funn av bygningsdetaljer som vindusglasskår, også med malt dekor, viser at beboerne hadde råd til en slik kostbar luksus i en tid da dette ikke var vanlig.
Huset hadde vært i bruk fra 1200-tallet til et stykke ut på 1700-tallet, og vitnet om både handelskontakter, velstand og en urban livsstil.
I Glenneparken står denne kopien av «Labo-hesten» som ble funnet under utgravningene på Labo: Et vektlodd av bronse fra Håkon den femtes tid (1270–1319). Vekt: ca. 100 gram. Nesten 100 slike vektlodd (flest hester, men også okser og bukker) er funnet i Norden, de fleste i Østnorge, foruten ett i England (LM Arkivfoto / Svein-Strand)

Dette viser også gjenstandsfunnene, blant annet et vektlodd, formet som en hest, fra Håkon Vs tid (rundt 1300). Noen få vektlodd datert til vikingtid er også funnet, men de gir bare en indikasjon på at det har vært handel her før 1200-tallet. Importvarer som keramikk fra Siegburg i Tyskland kan knyttes til tyske handelsmenn eller kjøpmenn påvirket av den hanseatiske kulturen. påpeker forfatterne.11

– Funnene viser at det var flere praktfulle drikkebegre, både i keramikk og glass, som var i bruk på Labo. Så godt som alle de funne gjenstandene er importert og viser tydelig handelsforbindelser og velstand, tilføyer de.
STEDSNAVNET SON ER ELDRE enn tettstedet ved bukta. Det kan være meget gammelt, men forekommer første gang i et diplom fra 1410. Dokumentet omhandler salget av en part i gården Bedo eller Bædo, som skulle ligge «vider (ved) Soon a (på) Follo».12
Bedo/Bædo er dativform av Beda eller Bedja, som er det gamle navnet på Bevøya, som ligger ved nordenden av Jeløya, ved innløpet til Sonsbukta. Dette navnet var i bruk i middelalderen.13
Det synes rimelig å anta at Soon-navnet ble brukt om hele området innenfor – Sonsbukta og munningen av elva Såna, der det lå flere handelssteder. Blant annet finnes stedsnavnet Kippenes på en odde på nordøstsiden av Jeløya – på 1300-tallet, og sikkert tidligere, het det Kaupanes (handelsneset).14
Son-navnet kommer uten tvil av elvenavnet Såna. I dansketiden ble Son-navnet gjerne skrevet Sogn, og Sognehavn ble brukt som betegnelse på ladestedet Son en gang tidlig på 1600-tallet.15
Elvenavnet Såna er ikke sikkert tolket, men det kan ha betydningen «gyteelv», «den stilleflytende» eller «den som minker».
Elva har ikke bare gitt navn til Son, men også til Såner, som er et anneks til Vestby prestegjeld.16 Og ikke minst ga elva navn til Labo-gårdene.
Labo er en forkortelse av det norrøne navnet Lagarbuđ, som var i bruk i middelalderen og kanskje tidligere. Lagar er genitiv av lǫgr, som betyr vann, sjø eller elv. Det er det samme ordet som i elvenavnet Lågen, og i vårt tilfelle refererer det åpenbart til elva Såna. Buđ betydde egentlig bygning eller bosted, det kunne være en bod eller lagerbygning (som i sjøbod), men ble også brukt om et mindre bolighus.17
Arkeolog Marianne Johansson viser fram rester av en krittpipe som ble funnet under utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
LABO BETYR ALTSÅ huset eller bygningen ved elva. Labos beliggenhet ved elvemunningen og Sonsbukta ga gården en gunstig plassering i forhold til sjøfart, og elveløpet og veier langs elva og over åsene på nord- og sørsiden ga kontakt med innlandet. I eldre tider var vannstanden også noe høyere og elva bredere, slik at det var mulig å seile inn i elvemunningen.
Gården Labo er omtalt i noen få middelalderdiplomer fra 1300-tallet og framover, og i biskop Eysteins Røde bok. Men ingen av disse kildene gir noen informasjon om hva slags aktivitet det var på der på den tiden, bare navn på enkelte brukere og kanskje eiere av gården.18
Derimot er det mulig at stedsnavnet Sonakaupang, der en skipan (forordning eller påbud) ble undertegnet av kong Magnus Eriksson i desember 1342, viser til handelsstedet på Labo, men dette er den eneste kilden der dette navnet forekommer, så plasseringen er uviss.19
HANDELSSTEDET PÅ LABO har utvilsomt hatt karakter av et kontinuerlig marked i sommerhalvåret. Der har bønder fra Såner, Vestby, Hobøl og Rygge og kanskje enda lenger borte, kommet for å selge tømmer, bjelker, hoggenbord, håndsagde planker, tønnestaver og andre produkter fra deres egne skoger, og proviant til skipene fra deres egne gårder.
Det var lite penger i omløp, så det meste av varene må ha blitt omsatt i form av byttehandel. Men utenlandske kjøpmenn og skippere var mer pengesterke enn norske bønder, så tømmer og trelast har nok også blitt betalt med klingende mynt. Myntfunn fra Labo er indikasjoner på det.
Den første gangen markedet er nevnt i en skriftlig kilde, er faktisk også siste gang vi hører om det. Det skjedde i 1548, i forbindelse med en fornyelse av Oslo bys privilegier. Osloborgerne mente at «Soens marckett» var dem «til skade och aff breck».
Det må bety at den handelen som foregikk der, var betydelig og ble lagt merke til. Kronens politikk var å samle handelen i de gamle kjøpstedene og støtte dem i deres konkurranse mot yngre og mindre konkurrenter og mot handelsmenn og bønder på landsbygda. Derfor forkynte kong Frederik II at markedet i Son skulle være «aldelis affsagt (avskaffet) saa thett (det) icke mere holdes skall».20
Markedet ble altså forbudt og nedlagt med et pennestrøk, og vi hører ikke mer om det. Men da var allerede et nytt handelssted ved Sonsbukta i emning.
(Fortsettes.)

Views: 63

Arkivsaker, Historisk, Lokalforvaltning, Minner, Stedsutvikling

Fra Såner ungdomsskole til Grevlingen skole og kultursenter

Foto fra wikipedia.org: Chris Nyborg

(Fra LM mars 2021) (Republisert 29.02.24) Planutvalget skal  behandle en søknad om dispensasjon fra reguleringskrav. Saken gjelder Såner ungdomsskole. Eier har langt fram en plan for hvordan en kan utnytte det gamle skolebygget.

Planen er å endre bygget slik at det kan brukes av diverse håndverksbedrifter. Det skal da deles opp og få installert garasjeporter.

Søknad har blitt avslått administrativt, men nå skal det behandles politisk. Planutvalget kan innvilge dispensasjon.

Vestby SV håper at dispensasjonen blir innvilget. – Helt siden Såner sluttet å være skole i 2006, har bygget stått til forfall. Det har vært ganske flaut å være vitne til. Nå må vi bruke denne sjansen til å få liv i den gamle skolen, uttaler SV.

Såner ungdomsskole sto ferdig i 1964. Den lå på Såner utenfor Hølen. Skolen ble lagt ned etter skoleåret 2005/2006, og ble erstattet av Grevlingen ungdomsskole i Son.

Bygningsmassen var svært nedslitt da skolen ble lagt ned, og dens framtid var uviss inntil september 2007. Tønsberg Bolig AS kjøpte da bygningene med tanke på å pusse opp og starte et sykehjem eller hospice for personer i livets siste fase.

Retten opphevet senere  salget på grunn av problemer med regulering av området

^ Østlandets Blad: Retten hevet salget av Såner ungdomsskole

Views: 353

Bilde på bilde, Historisk, Kulturminner, Næringsliv, Son sentrum, Stedsutvikling

Telesentralen VAR SENTRAL!

(Fra Herison.no juni 2016) (Republisert 26.02.24)

LES OGSÅ: Da Solveig (90) fikk Hallanderiets Ærespris.
Og Hallanderiet åpnet med sus, inkludert tildeling av første ærespris, der Sonja Nyland fikk sitt diplom for medlemskap i De flyvende Hollendere.

Den stolte prismottaker Jorun Johnsrud viser sitt diplom sammen med en nesten like kry ordfører Tom Anders Ludvigsen. Men så er de også gamle kjenninger fra bridge-bordet.

Det var ikke bare-bare å jobbe på Telegraf- og telefon-sentralen – DEN sentrale institusjon i Son fram til nedleggelsen i 1975, da automatikken kom.

De mange frammøtte på Hallanderiets begrensede uteareal fikk høre både interessante taler og artige historier knyttet til den spesielle arbeidspassen. Historiene ble framført av både hovedpersonene og andre i dagens andre lokale kulturhendelse på museale føtter. Her er det Knut Chr. Hallan som får fart på smilebåndene.

TEKST OG FOTO: Svein-H. Strand 

Ålesund-jenta Jorun Blindheim Johnsrud (78) jobbet der i 20 år etter at hun kom til Son og traff sin ekte soning, Frank Johnsrud. Jorun var blant de sju-åtte damene som delte på den døgnkontinuerlige skiftordningen.

Ikke sjelden ble det dobbeltskift, som «sovende nattevakt» på arbeidsplassen i Meierigården, der Galleri Soon nå holder til.

For dette fikk hun 21. juni 2016, som den tredje – alle kvinner – Hallanderiets Ærespris med diplom utdelt av ordfører Tom Anders Ludvigsen.


Knut Chr. Hallan benyttet anledningen til å fortelle at æresprisvinneren var blant de aller første som kom med lokale gjenstander da det tidligere Norsk Emballasjemuseum i Oslo etablerte seg i Son og spisset konseptet med gjenstander fra lokale foretak. Her holder han et historisk verdifullt bilde fra telesentralen i Meierigården. T.v. Nelly Dolonen Jacobsen som også jobbet på sentralen i mange år.

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 21.05.16

Views: 50

Bilde på bilde, Gamle bilder, Historisk, Krigshistorie

1945: Farvel til Kjesäter flyktningeleir!

1945: Etter mange måneder i Kjesäter flyktningeleir og transitsenter i Sverige, er det fred igjen i Norge. Mellom to svenske soldater: Mine foreldre, Harald og Levie, ser ut til å være reiseklare. De var blant de siste som kom dit – sommeren 1944. Pappa sto i fare for å bli tvangssendt til Vidkun Quislings Rikshird, også kalt «Quislings  Garde». De giftet seg og reiste i bryllupsklærne med toget sørover til Grong. Der ble de ble hentet av en av mammas slektninger fra mormors hjemsted ved Limingen i Nordli. Gården ligger like ved svenske-grensen, og de ble fulgt videre til grensen.  Sankthansaften 1945 var de hjemme i Mosjøen igjen. I deres 7. Sans kan vi lese at de kom med dagtoget. Ikke lenge etter dro de – sammen med farfar og farmor – til gjensyns- og fredsfest på småbruket hos mormor og morfar en mils vei nord for byen. St.
Brakker på Kjesäter flyktningeleir og transitsenter i Vingåker, Södermanland, Sverige, under 2. verdenskrig. Her jobbet mamma på sykestua og pappa med kontorarbeid i administrasjonen.

Views: 118

Historisk, Kulturminner, Næringsliv, Seilskuter

Skuta er fra ca 1650 – tømmeret mye eldre!

(Fra LM 15.02.2012) (Republisert 25.02.24) (Reporter Svein-H. Strand) Aldersmålingene er klare – og Hollenderstaden Son blir en attraksjon rikere: Skuta som er avdekket i strandkanten på Laksa er fra ca 1650 – og tømmeret den er bygget av, er enda eldre: Det er hugget i Norge på begynnelsen av 1500-tallet! Hva som skal gjøres med funnet er ennå ikke klart, men skipsfunn (vrak, vrakdeler, last) er automatisk fredet etter Kulturminneloven.

På bildet som er tatt ved seilskutevraket for to år siden forklarer den nå avdøde Arne R. Johansen hvordan man bygget trebåter i hans dager som båtbygger ved Soon slip og Baatbyggeri. Driftsbestyrer ved Laksa gård, Roy Tore Svartholt, følger ivrig med. (FOTO: Reidar Johansen)

– Jørgen Johannessen fra Sjøfartsmuseet ringte meg nettopp og overbrakte det glade budskap.

Det forteller en opprømt varsler av funnet, Sons lokale skipshistoriker Reidar Johansen til Lokalmagasinet.no.

– Johannessen forklarte at det manglet noen av de ytterste årringene, slik at vraket er noen år yngre enn 1650, men ikke mye. Litt uvanlig med spanter i furu, men det var det. Det lukta feit, fin furu da vi skar i det! Tømmeret er hugget i Norge på begynnelsen av 1500-tallet. Her har vi med et skutevrak fra den første seilskutetiden i Son å gjøre, sier Reidar Johansen og smiler fra øre til øre.

Den gledelige meldingen er desto større for varsleren fordi han selv mente vraket ikke var eldre enn fra 1800-tallet.

Views: 59

Bilde, Historisk, Son sentrum, Stedsutvikling

Sagaveien – som den var og som den er

(Publisert 12.02.24) «Før og nå»-bilder fra store og små byer er tradisjonelt snadder i lokalavisene. Både for folk oppi årene og den yngre generasjon. Når det gjelder Son, så har det jo vært store endringer utenfor det antikvariske spesialområdet i Son sentrum. Spesielt i det vi i dag kaller Son Nord.

Her er noe vi tilfeldigvis kom over – Sagaveien som den var, ikke lenger tilbake enn på 1970-tallet, og som den er i våre dager. Nederst t.v. litt av Victoriagården som forlengst er revet. Utenfor: En lastebil venter på flere varer fra Viking Canning. I en periode gikk turen ikke sjelden til den svenske Vestkysten, der mange – akkurat som her i det nære – hadde fått sansen for silde- og salatproduktene. (FOTO: Vestby Historielag)

Views: 61

Historisk, Pionérvirksomhet, Stedsutvikling

Lindyrking og isproduksjon på Kolås

Foto: Sturla Strand

(Publisert 07.02.24) I dag er det vann i Kolåstjernet året rundt, men slik var det ikke for 100 år siden. Da var tjernet et jorde på sommertid. Sammen med området på nordsida ble det brukt til lindyrking. Om høsten ble tjernet demmet opp, slik at det kunne skjæres ut isblokker om vinteren. Isblokkene ble solgt til utlandet – og fraktet med store seilskip fra Son.

Tjernet het da “ Damjordet,” skriver Eli Nordlie i en hovedoppgave om edelløvskogen i Vestby.

Isproduksjon i kunstige dammer var vanlig i Oslofjord-området på denne tida – fordi det fantes så få innsjøer hvor det kunne brytes ut isblokker.

Når vannet ble tappet ut av tjernet, ble dessuten jorda automatisk gjødslet for sommeren.

Ifølge lokalhistorieboka “Bilder fra Son” kjøpte Son Iscompagni gården Kålås og “Damjordet” i 1884.

INNEHAVEREN AV SELSKAPET var Christian Tofte. Han fikk gleden av å drive geskjeften i iseksportens storhetstid. Det meste av isen ble eksportert til London, fortelles det.

Selskapet hadde ingen interesse av selve gårdsbruket, og solgte dette allerede i 1886.

Fire år senere ble også selskapet solgt – til skipsreder Alex Krogh. Han gikk konkurs i 1912. Da ble tjernet oppkjøpt av Son  kommune – som seinere brukte det til drikkevannskilde.

Og dette var også den offentlige drikkevannskilden i Son helt til den historiske overgangen da Vestby kommune på slutten av 1970-tallet kunne kople seg på levering fra Vansjø Vannverk i Moss.

Linproduksjon fortsatte en tid – men det er uvisst hvor lenge. Og området rundt tjernet “grodde til” etter andre verdenskrig.

Views: 102

Historisk, Kulturminner

«Det årnær seg nok!”

Alex Johannesen, innehaver av Klubben Soon, på jobb. (LM Arkivfoto/digitaltmuseum.no)

(Fra LM mars 2004) (Republisert 04.02.24) Hvem kommer til å kjøpe og drive Klubben i Son? Ja, mange er spente, og ikke uten grunn. Med Alex Johannessen er det en institusjon i det tidligere ladestedet som takker for seg på restaurant-fronten. Når eiendommen er kommet vel over på andre hender.  

Etter en lang ferie, det har han ikke hatt siden 1988, håper han å ha staket ut veien videre. Men fra Son flytter Alex helst ikke. Han føler seg som soning så godt som noen innfødt. Det ”årnær” seg nok!

Da Fredrikstad-gutten Alex Johannessen kom til Son for å drive Klubben, som han hadde fått leie av Soon Seilforening, var myndighetsalderen i Norge 20 år. Den faglærte kokken Alex var blitt myndig noen måneder i forveien.

Da kommunestyret behandlet søknaden om skjenkebevilling – for øl og vin, som var de aktuelle drikkevarene å søke om for de fleste den gang – stilte Kr.F.s Olga Lervik spørsmål om søkeren kanskje ikke var vel ung.

– Hvor mye eldre enn myndighetsalder bør en søker være da? repliserte Jørgen Schau (Ap). Etter lett humring i salen ble søknaden innvilget.

St. 

Views: 48

Historisk, Kulturminner

Kunstnerliv i Paris: Trange kår, kostbare kafévaner

Dørnberger – selvportrett fra 1907. I privat eie.

(Fra LM januar 2004) (Republisert 29.01.24) De hadde trange kår, men kostbare kafévaner, mange av de unge, lovende kunstnerne i Paris før århundreskiftet. Det norske talentet Carl Dørnberger var ikke noe unntak.

Av Svein-H. Strand

Han var snarere prototypen på den fattige kunststudent som med nød og neppe klarte å opprettholde livet, langt hjemmefra. Men Dørnberger prøvde å gjøre  det beste ut av situasjonen – og viste at han hadde både næringsvett og betydelig oppfinnsomhet.

Bare 19 år gammel kom han i 1883 til storbyen for å studere ved Academie Julian. Han ble tidlig bestevenn med den jevnaldrende finske maleren Axel Gallén, som også var kjent under navnet Gallén-Kallela. De to holdt sammen i tykt og tynt – ikke minst på rangel i boulevardenes mange skjenkesteder.

Sitt utsvevende natteliv til tross, så var de svært arbeidssomme begge to, og tok gjerne veien rett til atelieret om morgenen etter en lang natts fest.

Men en av sammenkomstene må ha vært noe utenom det vanlige.  Den siste skål ble ikke utvekslet selv da natten gikk over i en ny dag. Noen falt nok av etter hvert, men det ble faktisk ettermiddag før Dørnberger og Gallén bega seg på hjemvei.

FORVIRRET HANEN

Retretten foregikk ikke særlig lydløst. I nabolaget der de to kunststudentene bodde, fantes en myndig og samvittighetsfull utegående hane. Utallige ganger hadde den sett og hørt de to ranglefantene dra segstøyende forbi, mens den selv var i ferd med å utføre dagens vekkeplikter.

Men Dørnberger og Gallén i farta midt på blanke ettermiddagen! Det var noe som satte hanen i den aller største forvirring. Den vugget urolig fram og tilbake og lot vekselvis venstre og høyre bein henge i lufta noen sekunder, mens den jaaamret ut sine frustrasjoner.

Til slutt kom hanen til den slutningen at disse signalene på morgenstemning i gaten, ja de var virkelig altfor sterke til at de helt kunne overses. Dermed satte den i å gale av full kraft!

Og vi må tro at Dørnberger og Gallén fikk seg enda en god latterkule, før de henga seg til alvoret ved staffeliene. Skjønt:  Kanskje var det heller sengen skrittene ble styrt mot denne dagen?

Kunstmaler Karl Dørnerger røyker pipe og tar seg et glass med noe godt. (LM Arkivfoto)

Nattelivet kostet, og kaféregningene gikk mer enn én gang på bekostning av penger til fast føde neste dag.

Med andre ord: De hadde ikke alltid penger til frokost. Men de hadde så absolutt næringsvett, og var ikke redde for å improvisere en morgenkonsert dersom den finansielle status tilsa det.

Etter evne foredro de så noen glade viser – på norsk eller fransk – for parisiere på vei til arbeidet.

På en slik morgenkonsert, fortelles det, klarte de å få inn opptil 30 francs. Det var en hyggelig slump penger på den tiden, så publikum må ha vært godt fornøyde.

BØNNEBREVET SOM VIRKET

Men selv konsertinntektene strakk ikke alltid til når kafélivet skulle finansieres. Så ble det å ty til bønnebrev hjem.

– Men fra familiene kom det bare formaninger og gudsord i retur, som Bjørn Linnestad skriver i sin Dørnberger-bok.

Til slutt ble fortvilelsen så stor at Dørnberger lot all skam fare. Han sendte hjem et brev hvor han tegnet et overmåte dystert bilde av situasjonen. Han led angivelig av hungertyfus – og med hjernebetennelse på toppen av det hele! Økonomisk nødhjelp var derfor helt påkrevet…

En forskrekket familie kunne vanskelig gjøre annet enn å sende penger i all hast.

Det hører med til historien at Dørnberger signerte brevet med navnet til en legevenn. Slik fikk den alvorlige diagnosen et skinn av ekthet.

For sikkerhets skyld var legens forbønn skrevet på et ark hvor sykehusets navn var påtrykt. Det gjorde nok utslaget hos familien Gallén i Finland og mor Dørnberger i Norge.

Oppfinnsomheten ga faktisk så stort utbytte at de to vennene ”levde som millionærer til utpå vårparten”, for å bruke Linnestads ord.

UTELIGGING GA LUKSUSMIDDAG

Å  knipe inn på losjiutgiftene var et annet grep som finansierte kafélivet. Om våren flyttet de ganske enkelt utendørs i noen uker.

I parker og under Seinens broer gjorde de det beste ut av tilværelsen, sammen med byens faste uteliggere. Ikke så rart da at de unte seg en luksusmiddag eller to på en av byens absolutt beste spisesteder når utendørssesongen var over.

Men forståelig nok, så kunne ikke belønnelsens avnyting starte før de hadde gjennomgått en grundig fysisk renselse.

CHRISTIAN SKREDSVIG «RAPPORTERTE»

En av de beste kildene til å forstå norske kunstneres liv i Paris på denne tiden, er maleren Christian Skredsvig som flittig observerte og hørte både det ene og det andre under sitt eget studieopphold i metropolen.

I sin selvbiografiske roman ”Møllerens sønn” beskriver Skredsvig de to unge kunstnerne på en måte som både utfyller og – på sin måte – oppsummerer det som her er skrevet:

«De gik på livet med krum hals, hidset hverandre ved gjensidig beundring og søkte eventyr av resikableste art, land” Takanan og Dörner var muskuløse som unge brytere og lignet hverandre i miner og manerer og korte mørke mustascher.seknægter fra trediveårskrigen.

Men de var også intelligente, flittige og tok sine studier alvorligt. De såes aldrig i Montmartrekvarteret eller blandt landsmænd. Og Dörner hadde glemt sit norske morsmål, talte svensk-finsk. Takanan bandte på norsk.

Det lystige pariserliv var dem vel forunt. Senere kom alvorligere tider i rikt monn for begge ”landseknægter”.

LES OGSÅ:

DØRNBERGER: MALER OG MUSKETÉR: https://lokalmagasinet.no/?p=21572

Views: 150

Historisk, Kronikk, Kunst

Dørnberger: MALER OG MUSKETÉR

«Smeltende sne» – et av de mange glimrende maleriene med motiv fra vinter-Son som Karl Dørnberger laget. (LM Arkivfoto)

(Av Svein-H. Strand) Tenk deg at du er kunstmaler og tegner. For å klare å leve av det, må du ha en stor produksjon. Innimellom de arbeidene som viser hva du egentlig er god for, blir det derfor en god del ”venstrehåndsarbeid”. Men når du så skal verdsettes, blir du først og fremst vurdert etter de dårligste arbeidene dine.

(Fra LM januar 2004) (Republisert og litt endret 29.01.24)

Da forstår du litt av den skjebnen som rammet den norske kunstneren Carl Dørnberger (1864-1940).

Ikke før i de senere år er det blitt stuerent å ha en mer nyansert oppfatning av Dørnbergers kunst.

I dag er det til og med dem som mener at noen av maleriene hans var på høyde med det beste som ble laget i Norge i denne perioden. Og at uretten han måtte tåle blir desto større.

Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger, som var hans (prakt)fulle navn, var uten tvil en sjeldent eksentrisk type – og fikk sannelig lide for dét.

Men for at vi skal forstå hvordan han ble mottatt og behandlet hjemme i Norge, er det noe som er enda viktigere å vite: Dørnberger var særdeles stridbar av natur.

Og ikke minst: Når det gjaldt hjertesakene (som var mange!) var han fullstendig kompromissløs – spesielt hvis han mente det gikk på æren løs!

Han var mildt sagt mye på kant med kolleger og anmeldere, særlig den siste halvdelen av sitt liv. Det sies at hans injurierende evner var betydelige!

Prisen var at de fleste toneangivende personer i det norske kunstmiljøet fikk ham til de grader ”i vranga” at de også underkjente ham som kunstner. Det har i stor grad også ettertiden gjort.

Fiendene hans gjorde altså grundig arbeid! Den ene omtalen bygger på den andre, osv.

SYV LINJER I LEKSIKON

Dørnberger ble født på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Han ble tidlig elev av David Arnesen og Johan Jacob Bennetter. Senere, i Paris, var han elev av William Bourguereau.

Her er noen eksempler på hvordan ettertiden har vurdert Dørnberger:

I Aschehougs 20 binds ”Konversasjonsleksikon”, som kom ut i slutten av 1960-årene, blir han ofret bare syv linjer. Her får han betinget kreditt for de tidlige naturalistiske interiør- og figurbildene. De blir betegnet som ”ganske solide arbeider”.

”Senere”, heter det videre, ”særlig etter at han 1896 hadde slått seg ned i Son, dyrket han vesentlig et nokså rutinepreget snømaleri.”

Dette er i beste fall en ufullstendig beskrivelse. De fleste som har sett et større utvalg av hans malerier fra denne tiden vil nok ta sterkere i: Det er så misvisende at det må være skrevet uten de nødvendige kunnskaper.

I den korte teksten er også hans eksentriske vesen nevnt, og at den i sin tid skaffet ham ”atskillig publisitet”.

Vi får ikke vite at produksjonen i Son også omfatter det som noen mener er et av de friskeste portrettene i norsk malerkunst, ”Feieren”, og flere bilder fra Son og omegn hvor Dörnberger viser seg som en ypperlig kolorist!

Også noen av tegningene hans er svært gode arbeider, og det er med en tegning han er representert i Nasjonalgalleriet.

De aller fleste av arbeidene – kanskje alle som han solgte – har et felles trekk: I den håndverksmessige utførelsen utstråler de en skikkelighet som er ettertrykkelig, og de er preget av en meget god komposisjon.

Sammen med den fine fargebruken, gjør dette at bildene fra hans produksjon i Son jevnt over er svært tiltalende. En rekke av maleriene henger da også rundt om i private hjem –  ikke minst i Son.

 OGSÅ KROGH LAGET «VENSTREHÅNDSARBEID»

Kritikken mot Dørnberger som kunstner kan sammenfattes i disse fire punktene: Overproduktiv. Rutinepreget. Stereotyp i motivene. La for liten tid i arbeidet.

Noe sant er det i dette, mener Bjørn Linnestad som har skrevet en bok om kunstneren: ”Carl Johannes Andreas Adam Dörnberger. Maler og Musketér”

– Men tyngden i den andre vektskålen ble som oftest oversett, tilføyer han. Linnestad går ikke av veien for å trekke en sammenlikning med Christian Krogh:

– Også Krogh hadde en stor produksjon og mye ”venstrehåndsarbeid”. Han nyter likevel den lykke å bli vurdert etter sitt beste. Dørnberger er vanskjebnet etter sitt dårligste. Begge malte for sitt daglige brød. Det var langt mellom fyrstekakene, men det er likevel utekkelig å overse dem, mener Linnestad.

HOLDT PÅ Å DUNSTE BORT I ANEKTDOTER

Forfatteren syntes kort sagt at maleren altfor lenge hadde stått i skyggen av den stridbare musketéren.

– Mennesket Dørnberger var rett og slett i ferd med å dunste bort i anekdoter, sier han.

Mer og mindre sanne, populære vandrehistorier, får vi tilføye for egen regning.

Linnestads bok  ble utgitt av Vestby Kunstforening i 1989, da det var 125 år siden kunstneren ble født.

I boka får vi bli bedre kjent med mennesket Dørnberger gjenom et både interessant og spennende grep:

Forfatteren bringer inn og kaster mer lys over den fascinerende kjærlighetshistorien mellom Dørnberger og forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Dette gir et kraftig løft til forståelsen av Dørnberger både som menneske og kunstner.

AVSPORET AV FORBUDT KJÆRLIGHET

Kjærlighetsforholdet kom ikke bare til å avspore en malerkarriere; det avsporte også et forfatterskap, mener Linnestad.

Under arbeidet med boken gikk han til en rekke offentlige og private kilder – også brev og fortrolige notater etc. som har vært i datteren Bullen Dørnbergers eie. (Bullen døde, 85 år gammel, samme år som boken kom ut.)

Utdragene fra disse brevene gir et gripende innblikk i et ulykkelig drama. Som Linnestad sier:

– De to elskende hadde det meste av omstendighetene imot seg. Carl hadde kone og toårig datter hjemme i Son (der han bodde fra 1896 og til han døde i 1940). Ragnhild var farget av det sosiale forliset som hennes slekt i Enebakk hadde gjennomgått. Hun tød til morfin, og ble stadig mer preget av det.

De har en kort, lykkelig tid sammen i Italia. Og Ragnhild blir gravid.

Så rammer sykdom begge to. Ragnhild får en febersykdom, Carl får både febersykdom og nyreblødning. På sensommeren reiser hun tilbake til Norge. Litt senere følger han etter.

I januar 1908 dør Ragnhild Jølsen hjemme i Enebakk, trolig av en overdose morfin, mens hun er nesten fullgått med barnet.

ISOLERT, ENSOM OG BITTER

Den utadvendte, glade og venneombruste kunstneren forvandles til en isolert, ensom og bitter mann.

På Høstutstillingen dukker han ikke opp igjen før i 1930-årene.

Han blir fengslet etter at han fra dampskipsbrygga i Son har skutt og såret datterens mye eldre beiler da denne kom roende mot brygga.

En planlagt utstilling blir likevel gjennomført, og den 19. november 1929 setter han disse linjene inn i Dagbladet:

”Jeg Sidder i Fængsel! Og hos Blomqvist hænger Skilderiene mine. Ærbødigst Dörnberger.“

Lagmannsretten blir for anledningen satt i Soon Hotel, og Dørnberger blir FRIKJENT!

– Det blødende farshjerte hadde beseiret leg og lerd, som det heter i Linnestads bok.

Ja, han var et usedvanlig menneske. Trofast i vennskap som i hat, som den samtidige Jappe Nilsen beskrev ham.

Carl Dørnberger og hans liv har mange trekk som gjør at jeg tør å si: Her ligger det en spennende oppgave og venter på et dyktig filmteam med et skikkelig budsjett!

Hvem tar utfordringen?

LES OGSÅ:

Kunstnerliv i Paris: Trange kår, kostbare kafèvaner

 

Views: 198

Bilde på bilde, Historisk

Sonshistorie – med Soonspillet

Her er 11 bilder fra redaktørens fotodekning av premieren på Håkon Quillers historiske spill i Glenneparken i 2011, 20 år etter at Soonspillet ble satt opp første gang, med et annerledes innhold. Kommer det noen gang tilbake?

Og så var det helt slutt. Med hornmusikk, selvfølgelig. En historisk forestilling, bokstavelig talt. Med både voksne og barn som skuespillere ble det en stor og krevende oppsetning på et lite sted. Og mange undres: Kommer Soonspillet noengang tilbake? Foto: Svein-H. Strand

Views: 373

Historisk, Kunst

Om familien Thorne og kunstneren Oluf Wold-Thorne

(Republisert 12.01.24) Jeg har med interesse fulgt med i Lokalmagasinet.no og de historiske og aktuelle opplysninger som der framkommer. Mitt navn er Kjell Thorne, og jeg har en viss “historisk” tilknytning til Son, ved at min familie drev forretning i Son og Hølen i noen generasjoner. (Redigert fra epost til redaktøren.) (Fra LM 30.03.22)

MIN OLDEFAR het Søren Thorne og etablerte seg i Hølen etter at geskjeften i Son gikk i konkurs og han måtte forlate Thornegården (bildet).

På sine eldre dager vendte han tilbake til Son og bodde på Stenløkken, hvor det i dag er eldreboliger.

Oldefar giftet seg med enken Therese Wold – mor til Rasmus og Oluf Wold (Thorne). Sammen fikk de en sønn, som (også) ble døpt Søren Thorne og ble min farfar.

Etter at min far Gunnar Thorne døde i 2001, arvet jeg blant annet noen malerier og tegninger som er laget av min farfars halvbror Oluf Wold-Thorne, som altså er min grandonkel.

Disse tegningene og maleriene er fra Olufs tidlige produksjon – fram til ca 1900, før han var ferdig med sine studier og fikk sitt kunstneriske gjennombrudd. Men som historisk kildemateriale i forhold til Son og Hølen, er jo dette midt i blinken!

(Går man inn på Statistisk sentralbyrås folketelling i 1900, finner man at Oluf ble folketellt som boende hos sin stefar Søren Thorne på Stenløkken i Son. Der er også Thorvald Erichsen registrert boende hos familien Thorne).

BILDER FRA OLUFS SKISSEBLOKK

Så til saken: To av bildene jeg har, er fra Olufs skisseblokk. Det ene viser Ginas hus i Son, og på baksiden er det skrevet “Fra Olufs skisseblok antagelig 1885-86”.

Det andre bildet fra samme skisseblokk er det interessante. Det viser en dampbåt liggende til en provisorisk(?) brygge med trappetrinn som ivaretar den variable vannstanden flo og fjære.

I Lokalmagasinet.no leser jeg at “Skipet ankret og tok opp passasjerer og gods til og fra Son ute på Skatet (ved grunnstakene ytterst i Sonskilen)”.

I 1885/86 var Oluf Wold-Thorne 18/19 år. Når han går rundt med sin skisseblokk, så er det vel naturlig å tenke seg at motivet er nettopp fra Son. Jeg har tatt foto (ikke digitalt) av hans skisse/tegning av dampbåten og Ginas hus i Son.

Jeg har også et oljemaleri som viser elven mellom Son og Hølen. Antagelig er det laget like før 1890, det også.

Dette maleriet viser at elva hadde relativt stor vannføring; jf. spørsmålet om det var mulig for hollenderne å komme seg opp elva med sine flatbunnede båter (kagger?).

I hvert fall står det i en av biografibøkene om Oluf Wold-Thorne, at hans mor Therese rodde guttene (Rasmus, Oluf og Søren) til og fra skolen i Son de dagene de gikk på skolen.

Med vennlig hilsen
Kjell Thorne, Oslo

 

Views: 250

Historisk, Ladestedet Son

De fleste ladesteder ble ikke store 

Wilse-foto på prospektkort fra 1919. Sons «miljøgate» med brustein måtte kanskje selvfølgelig få navnet Stengaten. 

Son og «nabolandsby» Hølen, samt ”nestennaboene” Drøbak – og Holmestrand rett over fjorden – er blant mange nye byer og tettsteder som oppsto i Norge på 16- og 1700-tallet. De fleste av dem er forblitt små, ofte helt til våre dager, framgår det i en doktorgradsavhandling av Finn-Einar Eliassen.

1600- og 1700-tallets småbyer ble bygd på grunn som tilhørte ulike bondegårder. Gårdeierne ble dermed automatisk grunneiere i de nye byene, fastslår Eliassen.

I sitt resymé skriver han videre:

I utgangspunktet var det tilfeldig hvem som eide slike «bygrunngårder». Men på et tidlig tidspunkt i byenes utvikling ble gårdene og dermed bygrunnen i de fleste av de nye byene overtatt av ledende personer i bysamfunnet – borgere og embetsmenn.

Som ledende personer i det lokale næringsliv og samfunnsliv hadde de mange fordeler av å eie bygrunn:

Dels utnyttet de selv grunnen til egne byggeprosjekter og næringsvirksomhet (hus, sjøboder, brygger, trelasttomter, verft, fabrikker osv.).

De dro også fordel av byens vekst ved å leie ut grunn til byboerne, som eide sine egne hus (i de fleste tilfellene), men måtte betale en årlig grunnleie til grunneieren.

HUSMANN I BYEN

I mange byer måtte de som leide grunn til og med utføre pliktarbeid for grunneieren eller på gården som bygrunnen tilhørte – ikke ulikt husmannsvesenet på landet!

Grunneierne drev også privat byregulering, og kunne opptre som byenes «fedre» og reelle makthavere. Rollen som bygrunneier kunne således gi både inntekter, makt og prestisje.

I norsk sammenheng kan eiendoms- og leieforholdene i disse småbyene sammenliknes med bedrifter eller brukssamfunn som bergverk, jernverk og sagbrukssamfunn, men også med husmannsvesenet i jordbrukssamfunnet.

«PRIVATE BYER»

Internasjonalt faller 16- og 1700-tallets norske småbyer inn i et mønster av «private byer» eller «godseierbyer» i Europas nordlige, nordøstlige og nordvestlige periferi. Fra Polen og Litauen til Irland og Skottland, men står i kontrast til byene i de mer sentrale delene av Europa og Norden, der enten fyrsten, byene selv eller de enkelte huseierne eide bygrunnen.

Fortsatt finnes rester av de gamle grunnleieforholdene i mange av småbyene fra 16- og 1700-tallet, i Arendal, Grimstad, Porsgrunn, Egersund og andre steder.

Der betaler tomtefestere (ofte svært lave) årlige grunnleier til etterkommere etter de opprinnelige grunneiere, eller til kommunen, som flere steder har overtatt grunneiernes rolle.

FORTSATT KONFLIKTER

I slike byer er det fortsatt konflikter om økning av grunnleien og om innløsning av festetomter – problemer som også var aktuelle for 200-300 år siden! Men arbeidsplikten er forlengst avskaffet, tilføyer Eliassen.

UNDERSØKELSEN han har lagt til grunn omfatter Son, Hølen, Drøbak, Holmestrand, Sandefjord, Stavern, Porsgrunn, Brevik, Langesund, Kragerø, Risør, Arendal, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Egersund, Molde og Kristiansund.

FAKTABOKS

Cand. philol. Finn-Einar Eliassen framstilte seg for dr. philos.-graden med følgende prøveforelesninger på Universitetet i Oslo 1. mars 1996. Selvvalgt emne: «Ladested – Fra havn til by. Det skiftende innholdet i og realitetene bak ladestedsbegrepet ca. 1500-1850.» Oppgitt emne: «Mennesker i byer: hverdagshistorie i teori og praksis.» Dagen etter var det offentlig disputas over avhandlingen : «NORSK SMÅBYFØYDALISME? GRUNNEIERE, HUSEIERE OG HUSLEIERE I NORSKE SMÅBYER CA. 1650 – 1800».

LOKALHISTORISKE ARTIKLER med basis i avhandlingen er publisert i årsskrifter/årbøker for lokale og regionale historie- og museumslag (gjelder særlig Arendal, Risør, Egersund, Kristiansund, Langesund, Kragerø). Mandal bys historie, bd. 1 og 2 (1995, 1996) – av samme forfatter – inneholder også mye av grunnlagsmaterialet og konklusjonene fra undersøkelsen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i 2003, senere i Herison.no i 2014. Den hadde da ikke vært tilgjengelig på internett siden 2007.

Views: 81

Historisk

MIL fotball: Klare for Sverige-tur i 1936!

Foto: Privat

Vi ser en gruppe flott ungdom fra Mosjøen Idrettslag – i 1936! «Klare for Sverige-tur!», som redaktørens pappa Harald (nummer to fra venstre, med høyvannsbukse) har skrevet bak på bildet.

Med sine 16 år var han kanskje en av de yngste. Hva de skulle i Sverige? Spille fotball, tenker jeg!

De slo nok svenskene ned i støvlene! Enten det var i Tärnaby – rett over grensen – eller det var i Storuman litt lenger borte i Västerbottens län.

St.

 

 

Views: 294

Historisk, Kulturminner

Fant opp ny birøktmetode

Honning fra Sons-bier. Men neppe sånn som «Bie-mannen» i Feierbakken laget den. (LM Arkivfoto)

(Fra LM 10.10.08) (Republisert og litt endret 05.01.24) (Av Svein-H. Strand) Knut Ottersen fant opp en ny metode for mer effektiv birøkt, KOS-metoden. Han har gitt ut to bøker på eget forlag. Og han tok seg engang fram med kano fra Hølenselva og helt til Vansjø i Moss!

TILFØYD 28.01.2009: Ottersen ble på slutten av 2008 pleietrengende og pasient på Vestby sykehjem, der han senere døde.

Knut Ottersen – soning i fjerde generasjon. Trolig en av de siste i landet som hadde vært såkalt sjølhjulpen gjennom et helt ungdoms- og voksenliv fram til pensjonisttid.(Foto: Sturla Strand)

 

Søndag 12. oktober 2008 ble han 90 år, og mange soninger har forlengst forstått at vi snakker om han Knut Ottersen. «Biemannen.» I det høyreiste hvite huset på toppen av Feierbakken.

Det litt mistenkelige huset i Feierbakken 12, som i det riktige måneskinn – sett borte fra meg – likner en illustrasjon på omslaget til en av barndommens bøker: Om de unge detektivene Hardy-guttene. Stille og hemmelighetsfullt. Veldig!

Rare greier det med hus, i alle fall gamle hus. De står liksom og forteller om seg sjøl, sånn er jeg og sånn er jeg.

Og tenk der bor ikke Knut mer! I tre år nå har han bodd på Stenløkka bo- og servicesenter. Og i Feierbakken 12 har han ikke vært siden han flytta til Stenløkka da balansen begynte å svikte og han ikke lenger kom seg rundt omkring. Blant anna for å levere kilo-enheter med honning som soninger hadde bestilt.

EN DJEVELSK GOD HONNING

Det var forresten en djevelsk god honning han fikk til ute i hagen sin – og andre steder i Son der han hadde kuber utplassert, rundt 80 stykker på det meste. Og et stort Norgesglass eller tre gikk unna skummelt fort i en familie på fire. Veldig dumt, for det var lenge, altfor lenge, til «Biemannen» kunne levere igjen – og en nedtur å måtte begynne med norsk «kjøpeshonning» igjen.

Knut mista faren da han var 15 år gammel, og måtte forsørge ei mor og ei søster. Siden var han det som vel i dag kunne kalles frilanser, sånn at flere forsto det. Men egentlig ikke dét heller, for en frilanser er jo en som tar på seg oppdrag.

 LÅNTE 500 KRONER AV SON KOMMUNE

Knut kaller det ikke noe spesielt. Han klarte seg sjøl, punktum. Aldri måtte han til fattigkassa.

Men som purung søkte han og fikk et lån på 500 kroner fra Son kommune. Sånn at han kunne klare seg fram til de første inntektene kom da han starta med snekkervirksomhet. Blant anna med å lage bikuber både for andre og for seg sjøl.

Så sånn var dét. Knut klarte seg – ikke minst fordi det var enda mer til næring og sjølberging som gikk for seg i Feierbakken 12 og andre steder innafor grensene til lilleputtbyen.

Han trivdes greit i leiligheita si på Stenløkka, når´n først måtte være der, og han gledet seg til 90 års- dagen og å få besøk av slektniner og bekjente!

Den første blomsten hadde Lokalmagasinet.no med, og han tok den glad imot.

Views: 52