Kategoriarkiv: Historisk

Historisk, Kulturminner

Caspar Wessel fra Vestby – vår første matematiker – arbeidet hele livet som landmåler

Bildet viser det fredede kulturminnet Wesselstua i Vestby, der 13 barn i Wessel-familien vokste opp på 1700-tallet – blant dem den kjente dikteren Johan Herman Wessel. (Foto: Fra no.wikipedia)

(Fra Forskningspolitikk, nr. 2 i 2000). (Republisert 01.06.24) Noe bilde av Caspar Wessel har ikke vært å oppdrive,  og vi siterer fra no.wikipedia:

Det finnes ingen bevarte tegninger av beskjedne Caspar Wessel. Han liknet kanskje ikke så mye på broren Johan Herman (bildet). (Tegning: Wikimedia Commons)

 

SE OGSÅ artikkel i Wikipedia

 

Av Nils Voje Johansen

Caspar Wessel (1745-1818) regnes som Norges første matematiker. I en avhandling som ble lest i Det kgl. danske Videnskabernes Selskab i 1797, gav Wessel som førstemann en geometrisk tolkning av de komplekse tall. Hele sitt yrkesaktive liv arbeidet han imidlertid som landmåler.

De fleste forbinder Wessel-navnet med dikteren Johan Herman Wessel eller krigshelten Peter Wessel Tordenskiold. Den første var Caspar Wessels bror, den andre hans grandonkel. Caspar ble født i Vestby i Akershus. Den første undervisningen fikk han hjemme, før han i 1757 ble innskrevet ved katedralskolen i Christiania sammen med sine to eldre brødre, Johan Herman og Ole Christopher. Spesielt én lærer ser ut til å ha hatt stor betydning for unge Caspar. I voksen alder skrev han:

Jeg kom i 4de Lektie, som den gang havde til Lærer Magister Bartholin, der siden blev Sekretær i Missionskollegiet. Ham skylder jeg meget; uanmodet gav han mig fri privat Undervisning, og hjalp mig dessuden til at Lære Tegning.

I 1763 gikk turen til København Universitet, hvor han valgte matematikeren og astronomen Horrebow til veileder. Kanskje viser dette at han allerede da hadde en spesiell interesse for realfag.

Etter «anneneksamen» valgte Wessel imidlertid å studere jus, men ble snart opptatt med andre aktiviteter enn lovstudier.

Han tegner Landkort…

Opplysningstidens idealer hadde på denne tiden godt fotfeste i styrende kretser i København. Man ønsket å registrere, kartlegge og beskrive naturen og samfunnet. Til København var det på 1750-tallet hentet to tyske vitenskapsmenn for å heve naturfagenes stilling. Den ene ble professor i fysikk, mens den andre – Georg C. Oeder – ble bestyrer av den botaniske hage ved Amalienborg. Han fikk også i oppgave å utgi plansjeverket Flora Danica som skulle vise alle plantene i Majestetens regjeringsområde.

I årene 1755 til 1760 reiste Oeder i Norge, fra Lindesnes i sør til Mo i Rana i nord.

Ønsket om å beskrive omgivelsene førte til at man i 1762 startet en vitenskapelig oppmåling av Danmark og hertugdømmene for å lage en kartserie i målestokk 1:120.000. Det kgl. danske Videnskabernes Selskab ble satt til å bestyre oppmålingene. Allerede første året var Ole Christopher med som assistent. Da han i 1764 avanserte til landmåler, ansatte han sin bror Caspar som assistent.

Det var Caspar Wessel som skulle bli Selskabets faste karttegner. De fire kartene som dekker Sjælland tegnet han fra 1768 til 1772. Landmålerne var hver sommer ute og målte inn veier, bekker, skogsområder, kirker og ellers alt man ønsket å ha med på kartene. Caspar Wessel deltok i oppmålingene; om vinteren kontrollberegnet han målingene og tegnet sammen resultatene fra alle landmålerne. Målingene ble også sjekket mot nøyaktige trigonometriske og astronomiske målinger. Ikke rart dikterbroren skrev om ham:

Han tegner Landkort og leser Loven
Han er saa flittig som jeg er doven.

Det norske Selskab

Etter påske 1771 flyttet ekteparet Niels og Anna Catharina Juul til Læderstredet i København og åpnet et kaffe- og vinhus som snart ble stamsted for norske studenter. Nordmennene utviklet sine møter til aftener hvor man møttes, drakk punsj og leste dikt.

Den 30. april 1774, samtidig med at Juuls kafé flyttet til Sværtegade, bestemte man seg for å formalisere møtene og dannet Det norske Selskab. Ole Gierløw Meyer var stifter og Johan Wibe sekretær. Så vidt vi vet skrev ikke Caspar Wessel noe som ble framført ved slike sammenkomster, men han var likevel en hyppig gjest, og tilbød sine venner jobb som landmålingsassistenter. Sommeren 1775 var Johan Wibe med Caspar Wessel som assistent. Dagen før avreise skrev han i Verse-Protokollen:

Jeg er en Landmaaler af den profession,
Som man Assistent monne kalde;
I liflige Fyen der er min Station,
Saa underlig Lodden mon falde!
Jeg reyser derhen
Med Caspar min Ven;
Men I miste tvende Udvalde.

Til Oldenburg

I 1778 tok Wessel sin juridiske eksamen, men han forble ved oppmålingen og fikk året etter ansvaret for de trigonometriske oppmålingene på Jylland og i hertugdømmene. I tillegg til selve trekantmålingene, skulle han også gjøre astronomiske observasjoner til kontroll av målingene. Stillingen som trigonometrisk oppmåler var den viktigste og mest betrodde innen landmålingen.

Høsten 1781 ble Wessel spurt om han ville reise til Oldenburg for å utføre trekantmålingene der. Georg C. Oeder var nå Landvogt i Oldenburg. Etter at forhandlingene var avsluttet i desember 1781 kunne lederen for oppmålingene i Danmark, Thomas Bugge, skrive til Oeder og meddele at Wessel var villig til å komme. I brevet finner vi en beskrivelse av Caspar Wessel:

Han er en mann av middels lengde, mager og med svart hårfarge. Ansiktet hans bærer preg av grundig tenking, og har de alvorlige trekkene som en mann som ofte driver med observasjoner og regning må avfinne seg med. … Han er beskjeden og har ikke høye tanker om sin egen innsikt og sitt arbeide, og er i stand til – også når han framlegger virkelige mesterstykker som rommer flid, kunst og innsikt – å fortelle Dem at det ikke duger til særlig meget.

Wessels dyktighet og arbeidsiver gjorde at han snart vant Oeders anerkjennelse og vennskap. Til tross for hyppig sykdom og sengeleie som Wessel og Oeder mente skyldtes fjerdedagsfeber (malaria), ble målingene gjennomført i løpet av tre år. I dag finnes det en plakett i Slottsparken i Oldenburg til minne om landmåleren Caspar Wessel.

Matematikeren

Wessel hadde i 1780 giftet seg, men ekteskapet ser ikke ut til å ha vært vellykket. Tilbake i København sommeren 1785 søkte han om separasjon fra sin kone mot å betale henne vel 50 prosent av lønnen. Som et resultat av dette flyttet han i 1786 til Jylland hvor det var billigere å bo.

Landmålingsjournalen for 1787 er spesielt interessant fordi Wessel der innfører det komplekse plan for å beskrive linjestykker i planet. De «umulige» tallene som inneholdt kvadratroten av negative tall, blir her for første gang gitt en geometrisk tolkning.

Tall kan oppfattes som liggende i et tallplan, ikke bare langs en linje slik de vanlige tallene gjør. Det er en videreutvikling av disse idéene vi finner i hans avhandling fra 1797. I mellomtiden hadde Wessels navn vært fremme i debatten om opprettelsen av et universitet i Norge. På 1790-tallet var dette et sterkt norsk krav.

I en artikkel Christen Pram skrev i tidsskriftet Minerva, nevner han Caspar Wessel som en mulig professor, uten tvil i matematikk. Wessels renommé som matematiker kan altså ikke ha vært ubetydelig. Da hans avhandling kom på trykk i 1799, ser den imidlertid ikke ut til å ha blitt viet nevneverdig oppmerksomhet.

Æres den som æres bør

I 1805 gikk Wessel av med pensjon. Til tross for dette tok han ofte på seg beregningsoppgaver knyttet til landmålingen. Det siste arbeidet utførte han i 1815; samme år mottok han Dannebrogordenen for sin store innsats innen landmålingen. Ordenen fulgte ham til graven da han den 29.mars 1818 ble gravlagt i København. Det skulle drøye 75 år til før artikkelen hans ble (gjen)oppdaget og den rettmessige ære ble Caspar Wessel til del.

Nils Voje Johansen er universitetslektor ved Matematisk institutt UiO. Han har sammen med Bodil Branner nylig utgitt boken «Caspar Wessel – On the Analytical Representation of Direction»

Det komplekse plan

Utgangspunktet for Wessels avhandling var at han søkte en regnemåte for rette linjestykker. Han ønsket blant annet å muliplisere linjestykker. Til det laget han en definisjon som kort kan skisseres på følgende måte: Tenk deg to linjestykker A og B som begge starter i origo på et aksekors (fig). Linjestykket A har lengde LA=2 og avviker vinkelen vA=30° fra førsteaksen. For linjestykket B har vi de tilsvarende størrelsene LB=3 og vB=75°. Resultatet av multiplikasjonen blir et nytt linjestykke C som starter i origo, har lengde LC og avviker vinkelen vC fra førsteaksen. Linjestykket C kan etter Wessels definisjon bestemmes ved at:

LC = LA . LB = 2 . 3 = 6
vC = vA + vB = 30°+75° = 105°

Det overraskende kommer når en f.eks. bruker definisjonen på to linjestykker som peker rett opp fra origo og har lengde lik 1. Disse linjestykkene kalte Wessel ε. Når han ganget sammen ε·ε fant han at det nye linjestykket hadde lengde 1·1=1, og vinkelen som hørte til var 90°+90°=180°. Altså pekte det bakover langs førsteaksen. Det betyr at linjestykket svarer til tallet -1. Wessel hadde funnet at ε·ε=-1,  eller ε=√-1. Han hadde laget et geometrisk bilde av kvadratroten til negative tall (imaginære tall). De kunne framstilles som liggende på en akse som stod vinkelrett på den vanlige tallaksen. Disse to aksene spenner ut et tallplan – det såkalte komplekse plan.

Figur 8 Det komplekse plan

Artikkelen er publisert i Forskningspolitikk nr. 2/2000. Forskningspolitikk utgis av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), og er et fagblad om forskningspolitiske spørsmål som kommer ut fire ganger i året. Henvendelser kan rettes til redaksjonens e-postadresse, fpol@nifu.no.

[Forskningspolitikk 2/2000] [Forrige artikkel] [Neste artikkel] [Forrige nummer] [Neste nummer]

Views: 140

Historisk, Kulturminner, Maritimt

Første «dampen» kom til Son i 1855

Illustrasjon: Maleri av Dørnberger – et av hans flotte vintermotiver, fra 1888. Og er også dette med motiv fra Son? Ja og nei. «Dampen» har han nok – fra ståsted nedenfor sitt atelier i Strandgata – plassert i Sonskilen, og så med kunstnerisk frihet flyttet landskapet i bakgrunnen så det passet i komposisjonen.

Det var en samferdselshistorisk milepæl da rutetrafikken med dampskip erobret Oslofjorden i 1850-årene.

Av Svein-H. Strand

Dampskipstrafikken over Son startet i 1855, men det finnes dessverre lite historisk materiale fra virksomheten de første årene.

Vi må anta at det ikke var noe stort omfang på trafikken, og at den interne trafikk i fjorden var preget av både seil og damp i en overgangsperiode.

(Fra LM 27.11.21) (Republisert 27.05.24)

Et vendepunkt rent profesjonelt var opprettelsen av rederiet A/S Alpha i Moss 15. september 1892.

MOSS-CHRISTIANIA

Rederiet betjente ruten Moss–Christiania, med flere anløp underveis, og fikk sjøsattsin første D/S ”Alpha” i  1883. Ordinær rutegående trafikk startet i juli samme år.

I likhet med de to neste ”Alpha”-båtene, og det senere søsterskipet ”Beta”, befordret den første både passasjerer og gods. Det var en damplekter i stål, og kunne ta 30 passasjerer og cirka 60 tonn last.

Snapshot med glade, sommerkledde passasjerer ombord i DS «Alfa 1» ved dampskipsbrygga i Son. År og fotograf ukjent. (LM Arkivfoto)

 

«

 

 

 

 

Den siste ”Alpha” seilte i rute på Oslo helt til 1940, da den ble solgt til Oslo kommune etter 35 års tjeneste.

HVA ELLA WIGER FORTALTE

Jeg intervjuet en gang Ella Wiger fra Kongshavn på Nordre Jeløy. Hun fortalte at hun var en av de første passasjerene som reiste med rederiets dampskip i Oslofjorden.

I 1973, da jeg intervjuet henne som journalist Moss Dagblad, var hun 88 år og en av de to eldste fastboende på Nordre Jeløy.

– Jeg var seks år gammel da jeg reiste med ”dampen” for første gang. Så det må havært i 1892, med D/S ”Alpha”, fortalte hun.

Men det var nok året etter, for den båten ble ikke levert fra verftet i Fredrikstad før i februar 1883, vet jeg nå.

– Skipet ankret og tok opp passasjerer og gods til og fra Son ute på Skatet, (ved grunnestakene ytterst i Sonskilen, min anmerkning) fortalte Ella Wiger.

Slik ble Son betjent i rundt sju år. Det var nemlig først i 1909 at dampskipsbrygga ved Son torg ble tatt i bruk.

(Øvrige kilder: Borreminne 1992: ”Bastøferge-selskapet 100 år”; Per Schulstad: ”Trekk av lokalfartens historie i Oslofjorden”; Soon og Omegns Vel, 1979: ”Sider fra Soon”; Bjørn Linnestad: ”Vestby og skutene”, Vestby Historielag, 1988.

Slik tilfellet er med de øvrige historiske artikler i Lokalmagasinet, vil denne artikkelen bli endret etter behov. Vi tar imot bidrag fra alle som har opplysninger å gi, muntlig eller skriftlig. Alle kilder som vi bruker opplysninger fra, vil bli kreditert. La oss også høre fra dere som vet om noen som vet noe!

RELATERTE ARTIKLER: www-bib.hive.no
www-bib.hive.no

 

(Opprinnelig publisert i 2003.)

 

Views: 1085

Aktuelt, Historisk

17. mai-ode til det gode hode

Av Johan Nordahl Brun, 1771

For Norge, kjæmpers fødeland,
vi denne skaal vil tømme.
Og naar vi først faar blod paa tand,
vi sødt om frihed drømme.
Dog vaagne vi vel op en gang,
og bryder lænker, baand og tvang.
For Norge, kjæmpers fødeland
vi denne skaal udtømme.

En skaal for dig, min kjække ven,
og for de norske piger!
Og har du en, saa skaal for en,
og skam faa den, som sviger!
Og skam faa den, som elsker tvang
og hader piger, vin og sang!
En skaal for dig, min kjække ven
og for de norske piger.

Og nok en skaal for Norges fjeld,
for klipper, sne og bakker.
Hør Dovres ekko raaber held,
for skaalen tre gang» takker.
Ja tre gang tre skal alle fjeld
for Norges sønner raabe held!
Endnu en skaal for dig mit fjeld,
for klipper, sne og bakker.

Redaktørens Post Scriptum:

Nordahl Brun og Wergeland, HALLO!

Dette skulle dere sett:
Så mange unge kvinner stormende fremad på ett brett!
Jeg tenkte det i sta,
og må si at det er bra.

Det var kjæmpeandre tider da,
når dere måtte ut og lasset dra.
Når Norge skulle bli til,
mest Mænd tro til.

Men snikk og snak,
det sto jo alltid piger bak!
Skjønt takk, Johan, du har da fått dem med,
og godt er det.

Alltid jeg undres når 17. mai skal skje:
Hva ville dere nå sagt om det?
Unge kvinner står i front,
tar ratt og sete i daglig dont.

Men den unge mann han sliter litt,
har andre ting i hodet sitt.
Dog vaagne de vel op en gang,
og bryder lænker, baand og tvang.

Ja, tre gang tre skal alle fjeld
for Norges sønner raabe held!
Og kjønn til side, hør da nå – du pode:
Dette var en ode til det gode hode!

Views: 86

Aktuelt, Historisk

Huitfeldtgården i Son – «Konstitusjonens vugge»

Huitfeldtgården i Kolåsveien, slik den ser ut i våre dager. Bevaringsverdig, men ikke fredet.

(Foto: no.wikipedia / Chris Nyborg)

 

Fra boka “Sider fra Son”, utgitt av Soon og Omegns Vel ved vellets 50 års-jubileum i 1979.

 

 

En av de store kjøpmennene i Son tidlig på 1800-tallet var Gregers Stoltenberg. Han bodde i det som nå kalles Huitfeldtgården. Da hans bror kjøpmann Bredo Stoltenberg i Drøbak døde, giftet enken seg i 1811 med sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen på Vollebekk i Ås.

(Republisert 16.05.24) Familietilhørigheten og behovet for å arbeide i stillhet gjorde at Falsen valgte Son da han og lektor Adler tidlig på våren 1814 utarbeidet utkast til konstitusjon for kongeriket Norge. Dette konstaterer vi som et hyggelig faktum, samtidig som vi husker Nils Kjærs epistel-bemerkning, at “Son vil derfor ikke rose seg av å være konstitusjonens vugge.”

De etterfølgende år med liberalisering, øket folkeopplysning og tekniske og vitenskapelige fremskritt var veien frem til det samfunn vi kjenner i dag. Og ikke minst, demokratiserings-prosessen startet. En utvikling som fremdeles fortsetter. Det gamle privilegiesamfunn forsvant.

1837: FORMANNSKAPSLOVENE

I 1837 vedtok Stortinget formannskapslovene som bl.a. tillot de ladesteder som ønsket det å bli egne kommuner. Son valgte dette alternativ. Vi kan ikke finne resultatet av noen avstemning om saken, men forklaringen er vel ganske enkel at den håndfull menn som hadde stemmerett ordnet saken uten dikkedarer.

INNHUGNE KORS i fjellet anga stedets grenser, og innenfor et areal av ca 200 mål fjellgrunn ble Son etablert som egen kommune med status som ladested.

Et ladesteds status var meget spesiell, og for Son betød det som følger:

Christianias jurisdiksjon falt bort, og Son kunne selv disponere sine skattepenger. Stedet skulle styres gjennom bykommuneloven, og i motsetning til landkommunene fikk den ikke velge eller bestemme i fylkets organer.

Men fortsatt var Son en del av Vestby prestegjeld og hadde felles lensmannsdistrikt. Og i motsetning til byene, valgte ladestedene felles stortingsrepresentanter med landkommunene.

HAVNESTYRET, som administrerte et område bestående av Sonskilen og elva helt til Hølen, var tydeligvis ikke representativt uten deltakelse av fogden i Moss, Drøbak eller en fylkesrepresentant.

I de senere år har havnen vært underlagt Moss havnefogds tilsynsdistrikt.

 

 

Views: 71

Historisk, Indre Helgeland, Nordland

April 1940: Tyske flyvere visste ikke hvor de var

Vrakdeler fra det tyske flyet som denne historien handler om. Vrakdelene var å se like sør for Nordli gård, der rutebussen stopper, til sist på 1950-tallet, minnes LMs redaktør fra sommerferier på familiens hytte. (Fotograf: Ukjent. Lastet ned fra Digitalt Museum)

(Publisert 10.04.23) (Republisert 14.05.24) (Av Svein-H. Strand) Dette er en utrolig, men sann, historie fra aprildagene i 1940 da tyskerne invaderte Norge: Et tysk fly med to manns besetning måtte nødlande på et vann helt sør i Nordland fylke. Flyet går gjennom det øverste laget av dårlig våris og ruller over på ryggen. Men hvor er de hen?

Det får de snart vite. For bare noen titalls meter fra der det havarerte flyet ligger, er det en gård. Men hvordan er det mulig at mannskapet på et tysk krigsfly ikke vet hvor de er?

Jo – og dette er dagen før tyskerne bomber Namsos:

KARTET DE HAR med seg rekker bare til fylkesgrensen mellom daværende Nord-Trøndelag og Nordland!

Den 19. april har de nødlandet på Nedre Fiplingvatn. Nå sitter de inne i stua på Nordli gård. Men de forstår ikke norsk, og gårdsfolket forstår ikke dem.

Så de to går ut og legger i vei til fots nordover langs Fiplingdalsveien. De håper å få kontakt med tyske soldater.

MEN PÅ VEIEN er det mye snø, og snøen er bløt. Fem timer senere kommer de, temmelig utkjørte, tilbake til Nordli, og de setter kursen mot det havarerte flyet.

En gjest, en småbruker fra Finnmark som heter Stenvik, har vært inne i stua på Nordli mens tyskerne var der.

Nå ber han om å få låne en Krag-rifle som gårdbrukeren, Hans Kroken, eier.

Det får han, og han forsyner seg med flere patroner som har blyspiss, ammunisjon Kroken bruker når han skal skyte rev.

Stenvik legger seg med rifla under ei gran et stykke fra gården. Og han begynner å skyte mot de tyske flyverne når de kommer tilbake. Det tredje skuddet treffer og sårer en av dem.

NORSKE TROPPER hadde fått melding om nødlandingen og kom til Nordli fra nabobygdene Svenningdal og Susendal.

Som det står i det skriftlige sammendraget av et lydopptak fra 1977, et intervju med den da 83 år gamle gårdbrukeren på Nordli. Til bruk for Norsk Hjemmefrontmuseum:

– Stenvik, som var kommet bort til flyet, skjøt som en avsindig mot flyskroget i den tro at det var flere tyskere der. Han ble fort avvæpnet av de norske soldatene.

Den sårede flyveren ble båret opp til gården, og senere fraktet med hest og bil til Mosjøen. Her ble han operert og fikk fjernet kula. Men han døde neste dag.

– DEN ANDRE TYSKEREN ble sendt som fange til Bodø, og kom sannsynligvis til Kanada i forbindelse med evakueringen fra Nord-Norge, som det står i sammendraget. Og videre, sitat:

«Dette reddet utvilsomt livet til Stenvik, og sannsynligvis også til folkene på Nordli (kanskje flere).»

De norske militære tok på seg ansvaret for skytingen. Og tyskerne fikk ikke vite hvordan alt hang sammen. Dette enda den norske befalingsmannen flere ganger ble innkalt til forhør om skyteepisoden på Nordli.

BRØDRE VAR NAZISTER. I intervjuerens kommentarer til sammendraget går det blant annet fram at «3-4» av brødrene til Nordli-bonden var nazister.

– Han selv har ord på seg for være rettlinjet, og «han ønsket straff over sine nazibrødre» i 1945, skriver intervjueren. Hans kilde beskrives også som «vital og åndsfrisk».

Gammelt bilde av Nordli gård i nordenden av Nedre Fiplingvatn. (Foto fra Digitalt museum)

(Takk til min gamle venn Åge Kroken fra Nordli gård for hjelp med å skaffe sammendraget av Einar Grannes sitt lydbåndopptak for Hjemmefrontmuseet. Min artikkel bygger i sin helhet på dette sammendraget.)

 

Views: 248

Aktuelt, Historisk

Da «NEI TIL «KULTURKIRKE» » var 1. mai-parole

(Fra LM 01.05.2012) (Republisert 06.05.24) Som en av parolene i sitt historiske felles 1. mai-arrangement, har lokallagene til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti overraskende valgt Nei til «kulturkirke» .

Blant de lokale parolene i den utgiftskutt-trengende Vestby kommune er – også noe overraskende: Nei til finanskomité – ja til rødgrønne løsninger i Vestby.

De to andre lokale parolene er Bygg Hølen skole nå! og Full utbygging av Brevik skole!

Internasjonale paroler er Syria – respekter våpenhvilen! og Stans boikotten av Gaza!

Demonstrasjonstoget starter ved Stenløkka bo- og servicesenter kl. 12.30, mens samlingen med taler i Glenneparken starter kl. 13.15. Visepresident i Stortinget, Akhtar Schaudry, taler for SV. For Ap taler nestleder i Akershus AUF, Ina Rangønes Libak. (LM illustrasjonsfoto fra 1. mai 2010: Svein-H. Strand)

 

Views: 69

Historisk, Kåseri

En dag i mars i 1968 banket jeg på her

Gamle Folkets Hus i Moss. Her begynner historien som mitt kåseri handler om.

(Republisert 30.04.24) Jeg er på handletur i Moss – og har god tid. Beina styrer meg, som så ofte før, ned til det gamle bygningsmiljøet i Møllebyen. I enden, nær dagens høyreiste mølleanlegg, står jeg ved det gamle og godt bevarte Folkets Hus. En dag i mars i 1968 banket jeg på døra der,  for å tilby mine journalistiske ambisjoner til Moss Dagblad.

I VESKA HADDE JEG attest fra min praktikanttid i Helgeland Arbeiderblad heime i Mosjøen. Pluss dokumentasjon for påbegynt brevkurs i journalistikk.

En tid som fabrikkarbeider ved daværende Trio-Ving i Moss (som blant annet laget lengdeløpsskøyter) kunne jeg også vise til.

GREIT NOK – i en dagsavis som var godt forankret i den lokale arbeider- og fagbevegelse.

Jeg kom til en redaksjon der ambisjonene nok var et hakk større enn bemanningen, for å si det sånn. Og Son og Vestby generelt var et særskilt satsingsområde, viste det seg.

Så det var bare å stemple inn neste dag, for å pløye gjennom kommunale dokumenter fra Vestby! Ikke lenge etter debuterte jeg som referent i Vestby kommunestyre, der ordføreren da som nå hette Ludvigsen og var fra Arbeiderpartiet.

I APRIL SA VI FARVEL til de gamle lokalene – og flyttet inn i nye Folkets Hus borte ved Kirkeparken. Der ble jeg «fast ekstrahjelp» – fortsatt på full tid. Helt til jeg fikk tilbud om et årsvikariat i Horten-avisa Gjengangeren, fram til sommeren 1969.

Og rosinen i pølsa: Jeg kunne komme tilbake til Moss Dagblad; der ville det bli en fast stilling ledig i redaksjonen. Den fikk jeg, hvis jeg ville!

Men det hører med at jeg også kunne fått en en fast stilling i Horten. Han jeg vikarierte for hadde nemlig – etter et år på journalistlinja ved Skjeberg folkehøgskole – kapret en topp infojobb i en landsdekkende organisasjon med kontor i Oslo.

SÅNN VAR DET dengang, dere. Fra midt på 1960-tallet og til litt utpå 70-tallet. Hadde du evner, vilje og muligheter til å stå på, så kunne veien være kort til starten på en fin yrkeskarriere.

Men først og fremst: Bare det å få seg en jobb for kortere eller lengre tid, for det som gjerne ble kalt moneymaking, var lett match! 

MANGE FAG hadde stor mangel på arbeidskraft. Deler av industrien måtte hente svært tiltrengt arbeidskraft der den var å finne – blant annet i Pakistan. Det kom båtlaster med arbeidstrengende menn, mange for å jobbe på Moss Glassverk.

Selv tok jeg toget fra Oslo til Moss en tidlig vårdag i 1967. To timer etter at jeg gikk av toget, så hadde jeg fått jobb på Trio-Ving. Og hybel fulgte med.

SveiS

Views: 115

Historisk, Industri

BOK om bilfabrikken på Kambo

Plymouth modell P5-4. Bilde fra Stasbil.no

(Bildetekst fra artikkel i Stasbil.no) Selve fabrikken på Kambo fylte 100 år i 2012, og det foregikk faktisk produksjon av flere biler og karosseripåbygg der helt frem til år 2000. Men etter hva vi har forstått, var det bare «serieproduksjonen» av de amerikanske bilene fra rett før krigen som oppnådde et visst volum. Både før og senere ble det mer karosseriproduksjon og industriell skreddersøm som fant sted i lokalene.

LES OGSÅ: Historien om bilfabrikken i det nære.

(Fra LM 20.10.13.) (Republisert 27.04.24) At det en gang var en bilfabrikk her i det nære, er ganske godt kjent, ikke bare blant etterkrigsgenerasjonen. Men visste du at Norsk Automobilfabrikk AS var Norges første og største – allerede før 1. verdenskrig?

Hvordan ingeniør Ivar Fiske, sammen med blant andre godseier Ingar Wankel på Kambo, startet og drev fabrikken, er det i høst utgitt en bok om.

I boka «I Farta med Farfar» både tegner og skriver Lars Fiske om sin ingeniør-bestefar Ivar.

Boka er tenkt som første ledd i det som skal ende som en episk tegneserie om hele Kambo- og familiehistorien.

FORFATTEREN er en drevet tegner og har tidligere gitt ut noen «grafiske romaner». I den nye boka har Lars Fiske tegnet fabrikken slik den så ut.

Store deler av det 100 år gamle anlegget ligger ennå der, og det er foreslått fredet av Riksantikvaren.

Anlegget huser faktisk også noen bilrelaterte virksomheter, skal vi tro bokomtalen i Bilnorge AS.

Lars Fiske:
I Farta med Farfar.
No Comprendo Press, Oslo 2013
ISBN 978-82-8255-024-6.
Kr. 220,-

Relatert bok: Kvamme, P., Trollmenn & askeladdar. Norges kuriose bilproduksjon, Det Norske Samlaget, 1999.

LES OGSÅ i Bilnorge.no om Norges Detroit?

Views: 238

Historisk, Kulturminner, Samferdsel

VED SVENSKEGRENSEN – FOR 90 ÅR SIDEN

My grandfather took this photo. The photo and the copyright remains in the family. (Lklundin på Wikipedia)

(Publisert 18.04.24) Dette bildet er fra 1934 – ikke langt fra Kornsjø, siste jernbanestasjon på norsk side. Men denne danske karen og hans følgesvenn i den andre motorsykkelen er ennå i Sverige, som vi forstår av skiltet foran grensebrua de skal over.

Stasjonsbygningen på Kornsjø – et praktbygg som var siste betjente stasjon på Østfoldbanen. (Foto: Fra wikpedia)

Kornsjø er et tettsted i Enningdalen i Halden kommune, ved grensen til Sverige. Stedet ligger ved Nordre Kornsjø, 141 moh.

Det er ca 400 husstander som har postnummer 1796 Kornsjø, og dette inkluderer grenda Prestebakke.

I lokalene etter den nedlagte Kornsjø stasjon er nå et av Norges største modelljernbaneanlegg under oppbygging.

Gammelt bilde fra området ved Kornsjø stasjon. (Foto fra Norsk Jernbanemuseum) (Fotograf ukjent)

Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Kornsjø stasjon til Oslo S er det 169,20 km.

Stasjonbygningen ligger 1,0 km fra grensen – men signalteknisk strekker stasjonsområdet seg inn i Sverige. Norske signaler på svensk side, altså. Så vet vi det.

St.

 

Views: 58

Historisk, Musikk

1974: Gammel drøm gikk i oppfyllelse for Øyvinn Torp

FRAM FRA GLEMSELEN

En fele er påbegynt i Spinnerigårdens kjeller. Interessert tilskuer er Christian Batchelor. Bildet her er ikke fra den originale kopien. Dessverre var det bare avisutgaven som var for hånden. Bildet er så skannet direkte fra oppslaget på forsiden der. Kvaliteten på reportasjens andre bilde, på overgangen fra første til siste side, var dessverre ikke god nok på et aviseksemplar som er blitt noe slitt med årene.

Tekst og foto: Svein-H. Strand, fra Moss Dagblad, juli 1974. (Republisert 17.04.24 med noen språklige endringer.)

Er det en kunst å lage feler – ja, så har Spinnerigården i Son ganske ubemerket fått en ny kunstner. Siden i fjor høst har 65-årige Øyvinn Torp residert i kjelleretasjen i ledige stunder. Vi finner ham i en krok med provisorisk lyskilde, snekkerbenk, notisblokk og nøvendig verktøy for denne avanserte geskjeft.

Selv drømmer han knapt om å sette kunstneretiketten på seg. Og for ikke å skape uorden i det lokale kunstnerregister som – ifølge en herværende avis –  for tiden teller nøyaktig 14 personer medregnet forfattere, så kaller vi ham rett og slett felemaker.

Dét er det i alle fall ingen andre i Son som kaller seg, tror vi. Uomtvistelig er Torp den eneste som lager feler. Dronningen blant instrumentene, som helst kalles fiolin når det konserteres i kjole og hvitt – om det da ikke skulle dreie seg om en hardingfele.

– Dronningen blant dem er det nå uansett, mener felemaker Torp.

Hvordan går det til at man begynner å lage feler – og hvordan lager man en?

For Torp var det visst mye av en tilfeldighet at han begynte å sysle med slikt, i 1938. Men han legger ikke skjul på at det var en sterk dragning mot selve instrumentet som fikk ham til å finne fram verktøyet og de nødvendige tresorter – og klemme ivei med første modell.

Den teori han ikke selv lærte seg igjennom praksis, leste han seg til i en bok av den norske felemakeren Ivar Orestad.

Og han lærte mye av en annen habil felemaker som han kom i personlig kontakt med og senere samarbeidet med. Nemlig den nå viden kjente felemaker og sambygding, John Anfinsen i Vestby.

Anfinsen har solgt sine instrumenter til Amerika og Persia, og er en av de få profesjonelle på området her i landet.

Men Øyvinn Torp, født i Oslo og nylig passert 20-års grensen for å kunne han regnes som “ekte soning”, han har ikke laget feler «på si» i 35 år nå.

Etter to år ga han seg, av forskjellige grunner. Først og fremst på grunn av krigen. Og etter krigen var det forståelig nok andre ting enn en kjær hobby det ble ofret tid og krefter på.

Årene gikk, og det kom ingen feler fra Torps begavede hånd. To fingre fikk han ødelagt også.

Men så tok han mot til seg, og satte i gang i en krok hjemme i Son. Han beviste for seg selv at han stadig kunne lage dronninger til å spille på.

Og da det bød seg en anledning til å få et rede i Spinnerigården, ja da var det liksom at det løsnet helt for felemaker Torp.

DRØM GÅTT I OPPFYLLELSE

– Det er som en drøm som har gått i oppfyllelse for meg, sier han.

– Siden jeg sluttet i 1940, har det ikke gått en dag uten at jeg har hatt lyst til å begynne igjen. Jeg har tenkt og tenkt på hvordan fela bør lages. Har prøvd å rekonstruere det hele i hodet; prøvd å resonnere meg fram til hemmeligheten – til nøkkelen.

– Har noen funnet den, tror du?

– Ingen finner den, later det til. Har noen gjort det, har vedkommende i så fall tatt hemmeligheten med seg i graven. Men vi har jo hatt genier som har lagd uetterlignelige feler, og som i dag blir spilt på av verdens fremste fiolinister. De må utvilsomt ha arbeidet i hemmelighetens grensegate for å kunne prestere en slik serie instrumenter, filosoferer Torp.

– Men å si at de fant en formel som andre begavede felemakere kunne brukt med samme resultat – nei du, det er noe annet! Jeg tror heller det var de geniale skaperevner, kombinert med en høyt utviklet teknikk, som gjorde utslaget. For å si det sånn: At det finnes en nøkkel man kan bruke i byggingen, det er min personlige oerbevisning.

– Denne forskjellen vi snakker om med hensyn til kvalitet, hva består den egentlig i?

– Akustikken, stort sett. Lufthvirvlene må være harmoniske. Det gjelder å finne middelfrekvensen mellom bunn- og topplata.

– Hvordan går du så fram for å finne denne frekvensen?

– For det første bygger jeg modellen etter eget hode, jeg kopierer aldri. Og så er det finarbeidet, arbeidet med de enkelte delene – de som skal gjøre instrumentet levende og harmonisk, etter min smak og følelse.

BEDRE OG BEDRE

– Resultatet?

– Det viser i alle fall om jeg i tillegg har hatt flaks, noe jeg regner som det tredje element i skapelsesprosessen. Dette må en amatør på området, som jeg jo er, ha en god del av.

– Hvordan har det så vært med flaksen på Torp-felene?

– Jeg synes selv de er blitt bedre og bedre, stort sett. Der kommer vel erfaringen inn. Men så kan plutselig én “dumpe ned” i kvalitet. Og der kommer altså flaksen inn, eller rettere uflaksen. Et godt bevis for at dette innvirker på resultatet, er den aller første fela jeg laget. Den ble faktisk veldig bra, men stygg! En amatørmusiker på Furnes kjøpte den.

– Formen på instrumentet, betyr den mye?

– Formen er av sekundær betydning for selve tonen. Men formen kan gi forskjellig tonefarge. Èn tone kan jo være like bra som en annen. Her snakker vi om smak og behag.

– Hva betyr mest da, tror du?

– At felemakeren har intuisjon for klang og tone! Å bygge feler er en følelsessak.

– Og så kommer treverket inn i bildet?

– Ja, men treverket skal formes i din vilje. Så følelsen kommer inn hele veien her. Personlig opplever jeg at jeg både føler og hører susen i treverket. En viktig egenskap ved den ferdige, gode fela, er forresten at den er lettspilt. Tonene skal sprette fram med én gang!

– Men det var selve treverket…?

– Til bunn bruker jeg ahorn, en lønn fra Mellom-Europa som har hard ved. Til lokk bruker jeg gran, men jeg har også brukt furu. Så er det sargen, eller sidestykkene, hvor jeg bruker ahorn med “flammer” i veden. “Flammene” innvirker såvel på klangen som på utseendet. Men når det gjelder bunnen, så kan resultatet bli ypperlig også om man bruker bjørk i stedet for ahorn. I alle fall må treverket i bunnen være hardere enn det man bruker i lokket.

– Strengene, da?

– De betyr noe, men kan ikke gjøre en dårlig fele bedre.

– Andre ting som spiller inn?

– Fela må for all del ikke males. Den skal ha en”lett” lakk. Noen sverger til bestemte lakktyper, men jeg tror uansett at lakken betyr svært lite – i alle fall for klang og tone.

– Men musikalsk må vel felemakeren være?

– En som er komplett umusikalsk ville neppe gi seg i kast med å bygge et slikt instrument. Selv har jeg ikke drevet det til mer enn å spille “Ja, vi elsker” og “Gubbanoa”. Men jeg må vel være musikalsk. Jeg er i alle fall veldig vár på tonen i fela.

SOM DE GAMLE MESTERE GJORDE

– Du nevnte at du laget dem etter din smak og følelse, men du har kanskje forbilder?

– Jeg vil helst lage dem som de gamle mestre gjorde dem. Det klarer jeg selvsagt ikke, men det er da noe å strebe imot! Jeg prøver å forene de enkelte særtrekk, etter min smak. De tre store er Amati, Stradivarius og Guarnerius, fastslår Torp.

– En Amati har myk, klar tone, men ikke kraftfull. En Stradivarius har rundere, fyldigere tone, og en Guarnerius en mer kraftfull tone. Sistnevnte egenskap foretrekker de fleste utøvere på instrumentet i dag, later det til. De peneste linjer har en Guarnerius, synes jeg. Det er da også den typen felene mine likner mest på i formen.

– Og hva nå da, Torp?

– Ja, dette med felene kan jo bli til noe. Jeg går mot pensjonsalderen. Men det står og faller på om noen kan få interesse for dem. Jeg håper i alle fall jeg kan få ha dette som en hobby. I dag er det en fascinerende hobby som gir meg både glede og spenning. Desto mer jeg holder på, desto mer oppdager jeg hva jeg ikke vet. Eller det kan være ting jeg ser må gjøres bedre neste gang.

ALLE TORP-FELENE

– Apropos dét, hvor mange har du laget?

– En 15 stykker, fordelt med halvparten i hver av de to periodene jeg har holdt på. Noen av dem jeg lagde før krigen ble solgt. Hjemme har jeg ennå et par igjen av førkrigsfelene mine. Den jeg legger siste hånd på nå, skal en venn av meg i Son ha, sier felemakeren i Spinnerigården, Øyvinn Torp.

Denne felemakerens venn er forresten 67-årige Erling Tveter. Han har fulgt skapelsesprosessen i Spinnerigård-kjelleren. Slik er han allerede blitt fortrolig med sitt nye instrument. Fra første til siste streng har han vært frampå med buen.

Varsomt, kjærlig er dronningen skapt. Av felemakeren med hender, verktøy og følelse. Der skaperen må gi tapt, har den vordende eier trådt til med musikerens spesielle ferdigheter og spilt tonen inn. En svært harmonisk skapelsesprosess, med andre ord.

Et samspill som i grunn er en historie for seg.

 

Tilretteleggelse ved Are Strand. Tidligere republisert i Herison.no.

 

Views: 526

Historisk, Yrkesfiske

«Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk»

Dette interessante og historisk svært verdifulle fotografiet av Sonskilen, den nære bebyggelse og litt av Laksa-landet er fra 1929. På Laksatangen ser vi oljetanken som ble sprengt av en  gruppe motstandsfolk fra Follo under 2. verdenskrig. Bildet er i privat eie, levert av en leser for digitalisering.

(Publisert 13.04.24) Ved en kongelig forespørsel av 1743 om fiskerienes betydning i Vestby og hvilke fiskesorter som forefantes, kunne sogneprest Wessel gi følgende svar:

«- Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk som dog ikke falder i mængde uden aleene Makrell som om Høsten af Strandsidderne i Sogn undertiden fanges i nogen Mængde. Dog er folk her ikke synderlig driftige i at betiene sig af Fiskeri.»

Av Ivar Gudmundsen

Wessel hadde sikkert rett. Soningene på den tiden hadde vel stort sett sitt utkomme på annen måte. Selvsagt ble det fisket og brukt fisk i det vanlige kosthold. Spesielt i ufreds- og barkebrødstider var nok fisken et godt tilskudd, men fisket som hovednæringsvei spilte mindre rolle, da det ikke fantes markeder.

Det var først i siste halvdel av 1800-tallet at fisket fikk spesiell betydning som næringsvei. Årsaken var økningen i byenes folketall og et større og kjøpevillig marked, særlig Kristiania.

Ifølge folketellingen av 1865 drev bare seks personer i Son med fiske. I 1900 var det 28 personer som fisket, noen på deltid.

På begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mindre enn tre personer med tittel fiskehandler i Son, men det var bare Edvard Jacobsen som drev det litt stort. Han mottok store mengder ansjos og tilberedte den for en svensk oppkjøper.

Etter første verdenskrig kom Soon Hermetikfabrik i gang. Denne gav fiskerne nye avsetningsmuligheter. (Kilde: “Sider fra Son”.)

OVER 40 FISKERE I SON

Fra denne tid ble det drevet et utstrakt fiske i Son. Oslofjorden var en av landets rikeste fiskefjorder. I 1940-åra var det registrert over 40 fiskere i Son og omegn.

Det ble drevet fiske både fra skøyter og mindre båter, etter sild og brisling, torsk og sei, makrell, hummer, reker m.m. Det ble fisket med vad og landnot, drivgarn og snurpenot, trål (reketrål), pilk og dorg, line (bakke) og hekle, ruser og teiner.

På første halvdel av 1900-tallet var det dessuten årvisst besøk av fiskebåter fra Vestlandet i brislingsesongen. Så sent som ca 1970 kom fiskere fra Vestlandet for å delta i fiske i Oslofjorden. De senere år er antall fiskere i Son gått sterkt tilbake.

Fiskerne i Oslofjorden var allerede før 1940 organisert i 14 lokale fiskerlag. Samleorganisasjonen for disse var Oslofjordens Fiskerlag.

Fiskerne arbeidet for å få bestemme mer over omsetningen av fisk. Soon og Omegns Fiskerforening, stiftet i 1912, dannet sammen med fire andre fiskerlag innerst i fjorden et distriktslag som leverte overskuddet av fisken til Fiskernes Salgslag i Oslo. Salgslaget sto for den videre omsetning.

Det var planer om videre utvikling av salgsorganisasjonen, men krigen i 1940 satte en stopper for det.

SALGSLAG FRA 1947

Oslofjordens Fiskerlag opprettet i 1947 et salgslag som skulle omfatte hele Oslofjorden – Fjordfisk S/L. Dette fikk rett til all førstehåndsomsetning av fisk.

Fjordfisk S/L kjøpte i 1950 eiendommen i Son hvor fiskemottaket i dag ligger. Johan Johansen ble ansatt som leder for Fjordfisk S/L’s anlegg i Son.

THORNESJØBODEN

Fjordfisk S/L leide Thornesjøboden til lagerplass i den første tiden. Fiskebrygga ble bygd av fiskerne selv: Johan Sand, Karsten Gulliksen, Alfred Gudmundsen og Trygve Olsen.

Det ble også bygd mottakshus og ishus med plass til 240 isblokker. Isen ble brukt til å kjøle ned fisken. Blokkene ble skåret på Stavnestjernet og lagret i ishuset, isolert med sagflis.

Fiskebåtene i Son/Vestby har registreringsmerke som består av bokstaven A, et tall og bokstaven V, f.eks. A-2-V, der A står for Akershus, 2 er selve nummeret og V står for Vestby.

Da Son var egen kommune, hadde båtene i Son bokstaven S istedenfor V.

 

(Artikkelen ble opprinnelig publisert på LMs første publiseringsløsning. (Brukt til 2006.) Ble ikke liggende på nettet da vi fikk ny publiserer. Artikkelen har senere vært publisert i Herison.no, og den ble republisert her i LM på WordPress i juni 2021.)

Views: 1371

Historisk, Industri, Kulturminner

Hadde landets siste private meieri

Soon Meieri ble opprettet på slutten av 1800-tallet, og det var landets siste privatdrevne meieri da driften i Meierigården (bildet) ble avviklet i 1960. Men selve butikken med diverse meieriprodukter ble drevet helt til 1978. I dag huser gården Galleri Soon.

 

 

 

 

 

 

 (Fra LM 10.11.23) (Republisert 12.04.24) (Av Svein-H. Strand) Det var på slutten av 1800-tallet at Hilma Grønbeck opprettet og drev meieriutsalg i Son. Virksomheten ble overtatt av sjømann Bertinius A. Lie, muligens i 1890, og han utvidet i 1924 med et tilbygg.

I 1905 ble det levert 130.00 kilo melk. Meieriet begynte da også å produsere litt smør og ost.

SØNNEN ALF LIE  overtok så Soon Meieri i 1937. Det ble nå tatt imot 500.000 kilo melk i året fra 20-30-bønder, og meieriet ble enda mer påkostet.

Sammen med kona Kari, opprinnelig fra Hølen, drev Alf Lie meierivirksomhet med tilhørende butikk fram til 1960.

Butikken med diverse meieriprodukter drev de to helt til 1978.

I 2. etasje i Meierigården holdt også Son Telegraf og telefon til – fra 1867 og helt fram til automatiseringen kom i 1975.

I denne gården fra 1700-tallet, tidligere kalt Iversgården, er det altså mye historie!

NAVNET IVERSGÅRDEN fikk den etter en storskipper, Henrik Iversen, som var eier i noen år på 1800-tallet. Han var farfar til båtkonstruktøren Jac. M. Iversen, som drev stort med båtbygging i Son – og senere i Sverige, etter at han emigrerte dit. 

Kilde for historiske data: Soon og Omegns Vel/Soon Leksikon. > Vestby Landbrukslag: Levende bygd gjennom 100 år.

Views: 104

Historisk

– Forunderlig og glemt bibliotek

Illustrasjonsfoto: Sons første skolebygning, i Løkkeveien 4. (LM Arkivfoto)

Å være arkivar i det lokale kan by på de store overraskelser når man graver lenge og dypt nok. Det har Berit Sæbø og Paul Sporsheim erfart.

(Reporter Svein-H. Strand) (Fra LM 18.02.20) I arkivene etter gamle Son kommune (1838-1963) er det blant annet skoleprotokoller, som i de fleste andre kommuner i landet. En av protokollene har informasjon om jentene som gikk på Soons skole i perioden 1826-1849.
 
I tillegg inneholder den grunnlaget for folketellingen i Son 1865. ‒ Det er litt spesielt, sier Paul Sporsheim.
Helt uventet har protokollen også opplysninger om et bibliotek som har gått under radaren for arkivarer og lokalhistorikere. Nemlig Soons Børnebibliothek, med nedtegnelser fra årene 1869-1894.
‒ Dette er unikt! Disse årene er en periode da landet endret seg på mange måter, påpeker Sporsheim.
På dette grunnlaget gikk arkivarene i gang med å skrive en fagartikkel til 2019-utaven av Årbok for Follo.
‒ Artikkelen handler om bøker, givere, lånere og annet som dreier seg om dette forunderlige og glemte biblioteket i Son på 1800-tallet, skriver arkivarene i forordet.
 
Tilfeldighetene var jo også så vennlige mot dem og årboka at det hele kunne presenteres som et 150 års-minne regnet fra Soon Børnebibliotheks fødsel.
 
Hovedbog for pikeskolen heter protkollen, med blant annet fraværslister om jentene som gikk på Soons skole fra 1826 til 1849.
 
Midt i protokollen finner man så de eneste kjente opplysninger om et bibliotek i Son på 1800-tallet. Hvordan kunne alle disse opplysningene havne i samme protokoll?
 

BIBLIOTEKVESENETS FAR I SON?

Det tror arkivarene at de vet svaret på. Og de løfter fram navnet Christian Hansen. Han ble ansatt som lærer i Son i 1862, var senere også ordfører og ser ut til å kunne kåres som intet mindre enn bibliotekvesenets far i Son.
Christian Hansen går også inn i lokalhistorien som far til Kaja Hansen. Gjennom mange år samlet hun inn penger slik at Son kunne få sitt første aldershjem. Det ble innviet i 1925. 
 
Som alle soninger vet, fikk institusjonen senere navnet Kaja Hansens Minde. Den ble nedlagt i 1981, da Son eldresenter sto ferdig.

Views: 1585

Historisk, Sons eldste historie, Stedsutvikling

Få og magre kilder om den eldste Son-historien

(Publisert 28.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim)
For den eldste historien om Son-området er de skriftlige kildene få og meget magre. Til gjengjeld gir stedsnavn et klart inntrykk av sjøens og elvas og dermed sjøfartens sentrale betydning for Son langt tilbake i tid. Og det arkeologiske materialet viser at gården Labo har vært noe langt mer enn en vanlig bondegård i tidligere tider.
(LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Det ble utført arkeologiske undersøkelser på Labo i 20059 og 2006,10 av henholdsvis Akershus fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Undersøkelsene avslørte at det hadde ligget et handelssted inne i elvemunningen i middelalderen, og trolig alt i vikingtida.
På motsatt side av elva ble det funnet spor etter brygger fra 1100–1200-tallet som må ha hørt sammen med handelsstedet. Under fotballbanen på Labo var det i vikingtiden en strand der skip kunne trekkes opp, og med en flat slette innenfor må stedet ha egnet seg utmerket til markedsplass.
Denne lokaliteten er foreløpig ikke undersøkt, men mellom dagens gårdstun på Labo Søndre og Nordre ble det funnet spor etter stolpebygde hus fra vikingtid og laftede tømmerbygninger fra middelalderen. Ett av husene skiller seg ut og viser at Labo ikke var en vanlig gård i middelalder, det har hatt hjørneildsted og sannsynligvis en kjeller.
Denne typen «byhus» er ellers kun kjent fra Gamlebyen i Oslo og andre middelalderbyer i Norge. Funn av bygningsdetaljer som vindusglasskår, også med malt dekor, viser at beboerne hadde råd til en slik kostbar luksus i en tid da dette ikke var vanlig.
Huset hadde vært i bruk fra 1200-tallet til et stykke ut på 1700-tallet, og vitnet om både handelskontakter, velstand og en urban livsstil.
I Glenneparken står denne kopien av «Labo-hesten» som ble funnet under utgravningene på Labo: Et vektlodd av bronse fra Håkon den femtes tid (1270–1319). Vekt: ca. 100 gram. Nesten 100 slike vektlodd (flest hester, men også okser og bukker) er funnet i Norden, de fleste i Østnorge, foruten ett i England (LM Arkivfoto / Svein-Strand)

Dette viser også gjenstandsfunnene, blant annet et vektlodd, formet som en hest, fra Håkon Vs tid (rundt 1300). Noen få vektlodd datert til vikingtid er også funnet, men de gir bare en indikasjon på at det har vært handel her før 1200-tallet. Importvarer som keramikk fra Siegburg i Tyskland kan knyttes til tyske handelsmenn eller kjøpmenn påvirket av den hanseatiske kulturen. påpeker forfatterne.11

– Funnene viser at det var flere praktfulle drikkebegre, både i keramikk og glass, som var i bruk på Labo. Så godt som alle de funne gjenstandene er importert og viser tydelig handelsforbindelser og velstand, tilføyer de.
STEDSNAVNET SON ER ELDRE enn tettstedet ved bukta. Det kan være meget gammelt, men forekommer første gang i et diplom fra 1410. Dokumentet omhandler salget av en part i gården Bedo eller Bædo, som skulle ligge «vider (ved) Soon a (på) Follo».12
Bedo/Bædo er dativform av Beda eller Bedja, som er det gamle navnet på Bevøya, som ligger ved nordenden av Jeløya, ved innløpet til Sonsbukta. Dette navnet var i bruk i middelalderen.13
Det synes rimelig å anta at Soon-navnet ble brukt om hele området innenfor – Sonsbukta og munningen av elva Såna, der det lå flere handelssteder. Blant annet finnes stedsnavnet Kippenes på en odde på nordøstsiden av Jeløya – på 1300-tallet, og sikkert tidligere, het det Kaupanes (handelsneset).14
Son-navnet kommer uten tvil av elvenavnet Såna. I dansketiden ble Son-navnet gjerne skrevet Sogn, og Sognehavn ble brukt som betegnelse på ladestedet Son en gang tidlig på 1600-tallet.15
Elvenavnet Såna er ikke sikkert tolket, men det kan ha betydningen «gyteelv», «den stilleflytende» eller «den som minker».
Elva har ikke bare gitt navn til Son, men også til Såner, som er et anneks til Vestby prestegjeld.16 Og ikke minst ga elva navn til Labo-gårdene.
Labo er en forkortelse av det norrøne navnet Lagarbuđ, som var i bruk i middelalderen og kanskje tidligere. Lagar er genitiv av lǫgr, som betyr vann, sjø eller elv. Det er det samme ordet som i elvenavnet Lågen, og i vårt tilfelle refererer det åpenbart til elva Såna. Buđ betydde egentlig bygning eller bosted, det kunne være en bod eller lagerbygning (som i sjøbod), men ble også brukt om et mindre bolighus.17
Arkeolog Marianne Johansson viser fram rester av en krittpipe som ble funnet under utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
LABO BETYR ALTSÅ huset eller bygningen ved elva. Labos beliggenhet ved elvemunningen og Sonsbukta ga gården en gunstig plassering i forhold til sjøfart, og elveløpet og veier langs elva og over åsene på nord- og sørsiden ga kontakt med innlandet. I eldre tider var vannstanden også noe høyere og elva bredere, slik at det var mulig å seile inn i elvemunningen.
Gården Labo er omtalt i noen få middelalderdiplomer fra 1300-tallet og framover, og i biskop Eysteins Røde bok. Men ingen av disse kildene gir noen informasjon om hva slags aktivitet det var på der på den tiden, bare navn på enkelte brukere og kanskje eiere av gården.18
Derimot er det mulig at stedsnavnet Sonakaupang, der en skipan (forordning eller påbud) ble undertegnet av kong Magnus Eriksson i desember 1342, viser til handelsstedet på Labo, men dette er den eneste kilden der dette navnet forekommer, så plasseringen er uviss.19
HANDELSSTEDET PÅ LABO har utvilsomt hatt karakter av et kontinuerlig marked i sommerhalvåret. Der har bønder fra Såner, Vestby, Hobøl og Rygge og kanskje enda lenger borte, kommet for å selge tømmer, bjelker, hoggenbord, håndsagde planker, tønnestaver og andre produkter fra deres egne skoger, og proviant til skipene fra deres egne gårder.
Det var lite penger i omløp, så det meste av varene må ha blitt omsatt i form av byttehandel. Men utenlandske kjøpmenn og skippere var mer pengesterke enn norske bønder, så tømmer og trelast har nok også blitt betalt med klingende mynt. Myntfunn fra Labo er indikasjoner på det.
Den første gangen markedet er nevnt i en skriftlig kilde, er faktisk også siste gang vi hører om det. Det skjedde i 1548, i forbindelse med en fornyelse av Oslo bys privilegier. Osloborgerne mente at «Soens marckett» var dem «til skade och aff breck».
Det må bety at den handelen som foregikk der, var betydelig og ble lagt merke til. Kronens politikk var å samle handelen i de gamle kjøpstedene og støtte dem i deres konkurranse mot yngre og mindre konkurrenter og mot handelsmenn og bønder på landsbygda. Derfor forkynte kong Frederik II at markedet i Son skulle være «aldelis affsagt (avskaffet) saa thett (det) icke mere holdes skall».20
Markedet ble altså forbudt og nedlagt med et pennestrøk, og vi hører ikke mer om det. Men da var allerede et nytt handelssted ved Sonsbukta i emning.
(Fortsettes.)

Views: 60

Arkivsaker, Historisk, Lokalforvaltning, Minner, Stedsutvikling

Fra Såner ungdomsskole til Grevlingen skole og kultursenter

Foto fra wikipedia.org: Chris Nyborg

(Fra LM mars 2021) (Republisert 29.02.24) Planutvalget skal  behandle en søknad om dispensasjon fra reguleringskrav. Saken gjelder Såner ungdomsskole. Eier har langt fram en plan for hvordan en kan utnytte det gamle skolebygget.

Planen er å endre bygget slik at det kan brukes av diverse håndverksbedrifter. Det skal da deles opp og få installert garasjeporter.

Søknad har blitt avslått administrativt, men nå skal det behandles politisk. Planutvalget kan innvilge dispensasjon.

Vestby SV håper at dispensasjonen blir innvilget. – Helt siden Såner sluttet å være skole i 2006, har bygget stått til forfall. Det har vært ganske flaut å være vitne til. Nå må vi bruke denne sjansen til å få liv i den gamle skolen, uttaler SV.

Såner ungdomsskole sto ferdig i 1964. Den lå på Såner utenfor Hølen. Skolen ble lagt ned etter skoleåret 2005/2006, og ble erstattet av Grevlingen ungdomsskole i Son.

Bygningsmassen var svært nedslitt da skolen ble lagt ned, og dens framtid var uviss inntil september 2007. Tønsberg Bolig AS kjøpte da bygningene med tanke på å pusse opp og starte et sykehjem eller hospice for personer i livets siste fase.

Retten opphevet senere  salget på grunn av problemer med regulering av området

^ Østlandets Blad: Retten hevet salget av Såner ungdomsskole

Views: 171

Bilde på bilde, Historisk, Kulturminner, Næringsliv, Son sentrum, Stedsutvikling

Telesentralen VAR SENTRAL!

(Fra Herison.no juni 2016) (Republisert 26.02.24)

LES OGSÅ: Da Solveig (90) fikk Hallanderiets Ærespris.
Og Hallanderiet åpnet med sus, inkludert tildeling av første ærespris, der Sonja Nyland fikk sitt diplom for medlemskap i De flyvende Hollendere.

Den stolte prismottaker Jorun Johnsrud viser sitt diplom sammen med en nesten like kry ordfører Tom Anders Ludvigsen. Men så er de også gamle kjenninger fra bridge-bordet.

Det var ikke bare-bare å jobbe på Telegraf- og telefon-sentralen – DEN sentrale institusjon i Son fram til nedleggelsen i 1975, da automatikken kom.

De mange frammøtte på Hallanderiets begrensede uteareal fikk høre både interessante taler og artige historier knyttet til den spesielle arbeidspassen. Historiene ble framført av både hovedpersonene og andre i dagens andre lokale kulturhendelse på museale føtter. Her er det Knut Chr. Hallan som får fart på smilebåndene.

TEKST OG FOTO: Svein-H. Strand 

Ålesund-jenta Jorun Blindheim Johnsrud (78) jobbet der i 20 år etter at hun kom til Son og traff sin ekte soning, Frank Johnsrud. Jorun var blant de sju-åtte damene som delte på den døgnkontinuerlige skiftordningen.

Ikke sjelden ble det dobbeltskift, som «sovende nattevakt» på arbeidsplassen i Meierigården, der Galleri Soon nå holder til.

For dette fikk hun 21. juni 2016, som den tredje – alle kvinner – Hallanderiets Ærespris med diplom utdelt av ordfører Tom Anders Ludvigsen.


Knut Chr. Hallan benyttet anledningen til å fortelle at æresprisvinneren var blant de aller første som kom med lokale gjenstander da det tidligere Norsk Emballasjemuseum i Oslo etablerte seg i Son og spisset konseptet med gjenstander fra lokale foretak. Her holder han et historisk verdifullt bilde fra telesentralen i Meierigården. T.v. Nelly Dolonen Jacobsen som også jobbet på sentralen i mange år.

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 21.05.16

Views: 47