Kategoriarkiv: Historisk

Båtbygging, Feature, Historisk

John L. Fredricksen HAD A DREAM

Foto: Svein-H. Strand / fra reportasje i Moss Dagblad 1968.

Norskamerikaneren John L. Fredricksen med røtter i Son hadde en stor drøm gjennom hele sitt voksne liv ”over there”: Å få komme tilbake til gamlelandet som pensjonist, bygge en båt alene, seile den alene over Atlanteren og legge til havn i den nye verden der han engang startet sitt nye liv.

Av Svein-H. Strand

Slik skulle ringen bli sluttet. Slik skulle livsreisen bli avsluttet. Fullføringen av livsdrømmen. ”A dream of a lifetime”.

«ADOALT» måtte båten hete, så klart. Og det kunne like gjerne stå for ”A dream of a LIGHT TIME”, fortalte han meg – en yngling i starten av et liv som journalist.

En lys tid, en gild tid, ville han ha i livskvelden. Selve reisen, selve reisen over, skulle være det lyse, det lette som livet ikke akkurat hadde vært, selv om han hadde klart seg svært bra materielt sett,

Mister Fredriksen, med familie og god yrkeskarriere – og sønn som, akkurat da ”ADOALT” ble bygget, gjorde tjeneste som ledende offiser ombord i hangarskipet US «Independence» et sted i Sørkinahavet eller deromkring – utenfor et Vietnam, der en krig var blitt trappet opp.

Alene, alene, skulle han dra; joda, så lett så lett på bølgene blå. Og ingen frykt var å se eller føle eller spore. Det skulle være bare dem. «ADOALT», den gamle mann og havet.

Der og da skulle han leve ut siste del av livsdrømmen – om den lette og lyse tid.

Det var i 1967 han satte i gang med byggearbeidene.

Utpå våren året etter var han kommet så langt at det begynte å likne en farkost til å seile over Atlanteren med, og som folk kunne begynne å snakke om. Og det gjorde de. Snakket, ristet sakte på hodene og flirte litt bak ryggen hans, gjorde de også, de trauste soningane, når Fredricksens drøm og båt kom på tale.

Men det var for all del ikke slik at latteren gjallet blant karene på bryggene. Under logenseren, i bringa hos karene, fantes mye respekt også, i fleipen og tilløpene til veddemål. Ørlite misunnelse også, kanskje?

Så sto jeg der foran en drømmer og en halvferdig båt like nedenfor gamle Son Bro, der Hølenselva rant ut i Sonskilen dengang som nå. Med blokk og penn, storøyd og med toøyd Rolleiflex speilreflekskamera som satte alt jeg så i søkeren på hodet. Og jeg følte at jeg forsto sterkt og klart både drømmen hans og hvilken farefull seilas det kunne bli å gjennomføre den.

Men John L. hadde tenkt på alt, også på at det kunne bli siste reis, og det var liksom slik det skulle være – om jeg forsto? Ja, jeg forsto. Det ble på et vis siste reis uansett, dette. To reiser, da. En på det indre og en på det ytre plan.

I will do it, and I can do it. But yes – I can fail, too, on my way. In both cases, I´ll have done it! Sure!

Men misforstå ikke. Ble det kamp mot bølger og vind, så skulle han da kjempe – som en løve – som han hadde kjempet seg fram hele livet i Den nye verden!

En dag da det var blitt vår det neste året, skulle være en merkedag for ham, og en spenningens dag for alle innenfor det lille miljøet ved bryggene og bak ølseidlene i Skipperstua på Son Kro. «ADOALT» skulle sjøsettes fra det gamle verftet på Glenne-tomta, der en lang rekke båter og skip gjennom mange mannsaldre hadde hatt sitt første møte med det våte element.

WILL IT FLOAT?

Jada, hun fløt. Men ble påkjørt av en fraktebåt og sank nord i Mossesundet på prøveturen. Ja, skjebnens veier er uransakelige, ikke sant?

Fredricksen ble heldigvis berget, men kom aldri over Atlanteren med sin «ADOALT». Hun ligger fortsatt på bunnen av sundet, ennå ikke helt lokalisert.

(Fra Herison.no 15.08.2015)

Views: 70

Aktuelt, Historisk

Visste du dette om vår store industrigründer Sam Eyde?

(Publisert 25.01.22) (Republisert 23.12.23) Ett års statistikk for «nye» Lokalmagasinet.no viser at den desidert mest leste side er denne: Den eksklusive historien om Sam Eyde.

Om da han til slutt valgte Herøya i stedet for et tomteområde like nord for Son – som han hadde opsjon på – til sitt store industriprosjekt.

Dette var noe som selv barnebarnet Stig Eyde på Berg gård i Vestby ikke var kjent med.

(Foto fra no.wikipedia.org.)

Nedenfor har vi satt sammen en artikkel med noen hovedtrekk fra livet til vår store industrigründer. Han som etter grunnskole egentlig hadde tenkt å utdanne seg i et fag innenfor sjøfart. 

https://lokalmagasinet.no/det-ble-heroya-i-stedet-for-son/

Sam (Samuel) Eyde (født 29. oktober 1866 i Arendal, død 21. juni 1940 i Åsgårdstrand) var ingeniør og industrigründer. Sammen med Kristian Birkeland skapte han det tekniske grunnlag for den norske nitrogenindustrien.

Eyde var med på å stifte selskapene Elektrokemisk (Elkem) og Norsk Hydro, der han også var generaldirektør.

Norsk Hydro startet i 1929 fabrikken som produserte varemerket «Norgessalpeter». Dette var kalksalpeter basert på flytende ammoniakk som kom fra Rjukan og Notodden.

På Herøya i Telemark ble det petrokjemisk industri med produksjon av fullgjødsel.

DA UNGE SAMUEL GIKK TIL SKOLEN

I motsetning til hva man kanskje skulle tro om et evnerikt menneske: Det var ikke akkurat trippende av glede unge Samuel gikk til skolen i Arendal. En ulyst såpass sterk at den var til atskillig bekymring for foreldrene.

Men dette skulle endre seg ganske radikalt da Sam noen år senere fikk seg en tur «til sjøs». Der fikk han gode tanker om utdanning i teknisk retning – i stedet for innen sjøfart, som han opprinnelig hadde tenkt seg.

Etter en periode på Krigsskolen flyttet han så til Tyskland for å studere ingeniørfag. Og i 1891 avla han eksamen som bygningsingeniør i Berlin.

INDUSTRISTEDET EYDEHAVN

Sam Eyde sto også bak opprettelsen av industristedet Eydehavn nord for Arendal.

Han var i en valgperiode stortingsrepresentant for Høyre, og var en tid også offisiell norsk sendemann til Polen.

(Fra no.wikipedia.org og andre kilder. Tilrettelagt av Svein-H. Strand)

 

Views: 570

Historisk, Kåseri

‒ Jag tycker bron ser litt spinkel ut, sa Kong Oscar II

Views: 59

Bilde på bilde, Gamle bilder, Historisk

FørjulExtra: Foto fra gamle dager – og litt til

De fastboende i Kjøvangen utgjorde et lite fiskersamfunn i gamle dager. Det er ikke veldig lenge siden den siste rekefiskeren «la inn årene». Bildet er fra Tone Solheims private samling og videreformidlet til oss av hennes fetter, Vestby Historielags Jørn Svendsen, også kjøvanging.

(Fra Herison.no 10.03.18) (Alle bilder i denne sammensatte saken: Fra LM Arkivfoto)

(01.11.17. Oppdatert senest 08.02.18) Artig komponert foto fra den sørligste del av Kolåsveien på 1940-tallet. Dette er en avfotografering av et bilde som står i Son Leksikon. De fleste vil kjenne igjen Huitfeldtgården, den nærmeste, selv om fasaden ikke er helt som i dag. Trappa i forgrunnen fører trolig til leiligheter. I den sørligste del av Huitfeldtgården er det inngang til butikklokaler der Son Apotek i dag holder til. Noen kan kanskje hjelpe med navnet på denne butikken. Eller er det postkontoret? Bortenfor ser vi Ole Hansen-gården (Kolåsveien 2) som har fått sitt navn etter kjøpmannen med samme navn som hadde lokaler der, i tillegg til at det var leiligheter.

FOTOGRAF er Wilhelm Piro (1909 – 2003), som ferierte i Son i 1940-årene, kan Ivar Gudmundsen fortelle. Dette fikk redaksjonen opplyst først etter at Son Leksikon var trykket.

Gudmundsen har senere gitt oss flere viktige opplysninger, som kompletterer det vi hadde lagt ut om denne bevaringsverdige gården med sin rike histore. Her er de:

– Det er stilt spørsmål om virksomheten i den søndre delen av huset. Her har det nok vært forskjellige bedrifter. I min barndom var det kolonialhandel, drevet av kjøpmann Reidar Jacobsen (1908–1968). Egentlig var det vel en altmulig-butikk, eller landhandel, der man også kunne kjøpe skotøy, maling og tauverk.

– Bygningen huset også en periode skredder og postkontor i nordenden. Jeg husker ikke hvor lenge Reidar Jacobsen drev butikk der, men butikken – og eiendommen – ble senere overatt av Jørn Risbråthe. Den store bakgårdsbygningen som dannet et innelukket gårdstun, ble da revet, samtidig som Huitfeldtgården ble renovert, ikke helt i henhold til antikvariske prinsipper. Se ellers artikkelen om Huitfeldtgården i Son Leksikon.

(22.03.17. Oppdatert 11.06.17) Svært interessant flyfoto (eller tatt fra ballong) av den sentrale bebyggelsen i nord-Son, fra en annen vinkel enn på et av bildene nedenfor her. Dette er gammelt! Atskillig før 1920? Over den tette bebyggelsen ser vi Woldedammen som ble tappet og utfylt da det skulle anlegges lekeplass og uteareal i forbindelse med bygging av Son skole (ferdig i 1932).
T.v. for dammen ser vi sannelig (hele eller en del av) «De hengende hager» – det folkelige navnet på det vidgjetne hageanlegget til fru Wold-Thorne som huserte nedenfor her. Hageanlegget fikk vann som ble ført i renner ned fra Woldedammen.
Når det gjelder de merkede husene (1-6), så bad vi om hjelp. Og hjelp har vi nå til fulle fått, fra særdeles Son-kunnige Ivar Gudmundsen. Nedenfor gjengis hele innlegget hans.
Dette er historisk svært viktige opplysninger. Desto mer ettersom de – som her – kan knyttes direkte til et luftfoto der de aktuelle bygninger er avmerket. 
FOTOGULL FRA GAMLE DAGER
Jeg viser til fotografiet i Lokalmagasinet.no sin avlegger Herison.no, publisert 22.03.2017. Redaktøren ønsker opplysninger om bygninger m.m. Jeg kan gi følgende opplysninger:
Hus merket 1 var et rødmalt uthus. I første etasje var det opprinnelig ei fiskerbu, mens 2. etasje ble brukt til bolig. Huset ble revet i 1963.

Huset var i sin tid en del av eiendommen til hus merket 2 – ”Petershuset”. Petershuset var antagelig bygd på 1600-tallet og var altså en av de eldste bygningene i Son.
Petershuset lå tvers overfor Soon Sparebank (som skal flytte til Vestby). Veggene var malt okergule, mens vindskier og karmer var mørkerøde. I 1. etasje har det vært forskjellig virksomhet: Kiosk, blomsterbutikk for ”Blomster-Edel” og senere bibliotek.

Petershuset fikk stå i fred til 1964, men da ble det også revet, idet gjeldende reguleringsplan fra 1949 forutsatte en betydelig veiutvidelse. Faktisk var det forutsatt at hele Storgata i Son skulle utvides ved at husene på den ene siden skulle rives. Dersom denne planen hadde blitt gjennomført, ville det ikke ha blitt mye igjen av Son sentrum slik vi kjenner det i dag. Men Petershuset ble altså offer for utviklingen.
Det ”positive” ved rivingen var at Son fikk fjernet det mest problematiske trafikkproblemet, idet Petershuset skapte en trang passasje midt i en skarp sving i Storgata. Dermed har soningene sluppet å diskutere dette spørsmålet de siste 50 årene.

Dammen merket 3 er Woldedammen, som var oppdemmet for å skaffe vann til gårdene på nedsiden, blant annet Woldegården og Huitfeldtgården. Daværende Son kommune kjøpte eiendommen, som også omfattet dammen, allerede i 1917 for å gi plass til Son skole. Det tok imidlertid lang tid å finansiere den nye skolen, som stod ferdig først i 1932. Men dammen ble opprettholdt helt til 1950.
Dammen hadde et yrende liv med både frosker og rumpetroll. I 1950 ble dammen gjenfylt og opparbeidet som lekeplass etter flere års pengeinnsamling. På den grusete plassen ble det etablert husker og en liten karusell. Alt dette forsvant for få år siden da Vestby kommune solgte hele skoleeiendommen til private.
Bygningen merket 4 var i sin tid Strøms Pensjonat, også kalt ”Heia”. Det var et viktig sted i mange år, inntil huset ble totalskadd i brann vinteren 1955. I første etasje var det i mellomkrigstiden kino: ”Cecil”. I 2. etasje var det spisesal. Det var ellers hotellrom i både 2. og 3. etasje.

Bygningen merket 5 var ”Rødskjærgården”, en rødmalt bygning med flere leiligheter.

Både Strøms Pensjonat og ”Rødskjærgården” brant ned vinteren 1955.

Victoria Hotel ble bygd på branntomta og stod ferdig i 1957. I 2015 ble Victoria Hotel revet og erstattet av nåværende bebyggelse med boliger, forretninger og kafeer.

Bygning merket 6 var bakgårdsbygningen til Huitfeldtgården og dannet sammen med hovedbygningen et komplett innelukket tun. Dette ble revet i 1980 i forbindelse med oppgradering og utvidelse av Huitfeldtgården.

Dette var en kortfattet beskrivelse av området og bebyggelsen. Ytterligere opplysninger finnes flere steder, blant annet i Son Leksikon, utgitt i 2002, og i boka Son på langs – og litt på tvers, utgitt i 2015.

Son, 20.05.2017
Ivar Gudmundsen

(Fra LM 12.08.16) Et enestående bilde. Sons vidgjetne kunstmaler med mer, Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger (født 23. september 1864 på Nøtterøy, død 8. juli 1940) i sine unge dager. På jakt med sin hund. Fotograf ukjent. Bildet er tatt i perioden 1895-1900, og originalen tilhører Oslo Museum. (Kilde: no.wikipedia)

(12.08.16) Så sannelig et verdifullt bilde, dette også! Den kjente Hølen-maleren Karl Johan Holter (født 6. juni 1870 i Son, død 28. mars 1960 i Hølen) og hans kone Amalie Holter. Fra ca 1955. Og sannelig er det ikke en hund med her også. Ikke mange bilder av maleren kan ses i det offentlige rom. Det kan i enda større grad sies om Amalie. Det vi ser er da også et bilde som er digitalisert fra et privat abum. En stor takk til Sidsel Grue som har stilt fotografet av sin morfar og mormor til disposisjon for oss.

(19.01.15) Dette bildet kan ikke være fra høsten 1957, slik det har stått i bildeteksten til nå. Ivar Gudmundsen påpeker at det er is på Sonskilen i bakgrunnen, og at bildet må være tatt på senvinteren 1958. Kong Olav V og kronprins Harald har inspisert kronprinsens nye seilbåt som er under bygging hos ekteparet Johnsens båtbyggeri i Son. En lokal fotograf fra Østlandets Blad er på pletten. Tidfestingen ble først gjort med utgangspunkt i at kronprinsen i sin militære uniform bærer sørgebind. Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og Gudmundsen minner om at sørgebånd ble båret i ett år. (Foto fra historisk arkiv/Strand Prinfo)

Her kjenner du deg helt sikkert igjen. Ikke alt var finere før, selv ikke Kaja Hansens Minne. Bildet er oppgitt å være fra ca 1920, da navnet var Møllergården. Hvor vi har bildet fra? Tja, si dét, vi har nå vært dypt nede i private gjemmer. Men det er åpenbart et postkort. Tilleggsopplysninger mottas selvfølgelig med takk. 

Son Slipp og Mek 1953.

Søndre Brevik 1955.

Sidsel Steffensen har sendt oss dette bildet fra Sonskilen, tatt like før krigen. – Det var tydeligvis en kald vinter med mye is på fjorden, skriver hun. Mye og tykk is, får vi vel tilføye. Son-bebyggelsen til høyre og litt av tankanlegget på Laksa til venstre. Om personene vet at nummer to fra venstre er Sidsels far, Odd Klokkerud fra Son. 

Våren 1923. Byggearbeidene er kommet i gang på det som skal bli Soon Seilforening klubbhus og hele Sons stolhet og selskapslokale. (Fotograf ukjent. Fra Reidar Johansens fotosamling.)

Innringet ser vi Jostushuset slik det opprinnelig lå, bare et steinkast fra Soon Hermetikfabrikk – som jo ikke er til å ta feil av. Det er igjen Jørn Svendsen som har forsynt oss med et verdifullt gammelt Son-bilde. Se mer om dette nedenfor. Og vi antar at det også her er Widerøe som har flydd over ladestedet og knipset, engang på 1950-tallet.

Et interessant og historisk verdifullt Widerøe luftfoto av Saltboden og omkringliggende herligheter innerst i Sonskilen på 1950-tallet. I bakgrunnen slynger veien seg da som nå mot Erikstadbygda. Frigitt av Akershusmuseet for publisering. Takk til vår lokale film- og fotomann Jørn Svendsen, som samler bilder for Vestby Historielag til en nettside.

Og her et Widerøe-foto av Son nord som åpenbart er fra den samme flyvningen. Et flott bilde, hvor det er lett å orientere seg for lokalkjente. Kleiva og «Nykleiva»/Storgata i forgrunnen. Midt på bildet Huitfeldtgården i Kolåsveien og med den nylig revne Victoriagården bak t.v. Victoriagården, som har fått sitt navn etter Victoria Hotell, var et nytt og moderne innslag da Son nord ble foreviget fra Widerøe-flyet. T.h. i enden av Kolåsveien ses Kaja Hansens Minde, som da var gamlehjem, i dag bopel for mange i moderne leiligheter. Bildet krediteres som ovenfor.

Fotogull fra Soon Seilforenings vidgjetne Klubben, trolig fra en foreningfest i 1956. I bakgrunnen Arvid Balstad, skolebestyrer og dyktig amatørmaler gjennom et langt liv i Son, foran et av de særpregede veggmalerierne han laget til Klubben. Det dansende paret er Einar Gulliksen og Anne Lise Zimmermann (pikennavn Johansen). Takk til Reidar Johansen for bildet, som noen vil kjenne igjen fra den opprinnelige publiseringen i Lokalmagasinet.no i 2009. (Fotograf ukjent. )

Isgang nederst i Hølenselva, trolig på 1960-tallet. Bildet er tatt ved Åsbogen; t.h. litt av hjørnet på våningshuset. På den andre siden av elva litt av Brødrene Lerviks Båtbyggeri og båtopplag. (Fotograf ukjent.)

Magne Halvorsen i Oslo har sendt oss dette bildet – med prisverdig merking, slik at vi ikke bare ser at det er 17. mai-toget i Soon i gamle dager. Det er fra feiringen av Grunnlovsdagen i 1923! Toget er kommet nesten på høyde med Klubben – bygget ferdig for Soon Seilforening litt senere samme år – og veien er ganske ny. Fotogull så det holder! (Fotograf ukjent.)

Det er 17. mai, og foran Son skole, engang på 1950-tallet. Barnetoget startet alltid her, og som vi ser er forberedelsene godt i gang. Vi ser fanene til Solhøy skole (bak) og Son skole.

Sonskilen og nærmeste bebyggelse på land, fotografert fra Mølleråsen i 1929. På odden av Laksalandet ser vi oljetanken som en gruppe sabotører fra Follo sprengte under den tyske okkupasjonen. (Fotograf ukjent.)

Anna Johansen t.v. og Gunhild Johansen ved Woldedammen midt i Son sentrum, der lekeplassen ved tidligere Son skole var. Pengene til å bygge ned dammen og anlegge lekeplass ble samlet inn av foreningen Barnas Venner og kom bl.a. fra overskuddet etter det vidgjetne sommer-arrangementet Soon Weekend, med Odd Birkeland som primus motor.  (Fotograf ukjent.)

Views: 275

Historisk, Minner

1. september 2012: HISTORISK DAG PÅ FISKEBRYGGA

Lørdag 1. september 2012. Klokken er 15.00, og Tom Johansen hekter ned den velkjente salgsplakaten innenfor porten ved Storgata, med aller siste dagens tilbud. 

(Publisert eksklusivt i LM 02.09.12) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) En spesiell historie i det nære ble skrevet da Tom Johansen og kona Sissel lørdag takket for seg i fiskemottaket og utsalget ved brygga i Son. Ansvaret for videre drift er overført til Johansens mangeårige samarbeidspartner Fjordfisk AS. Skagerakfisk SA brukte sin forkjøpsrett og er ny eier og utleier av anlegget. Med dette er det slutt på en over 60 år lang familiefestet driftslinje på fiskebrygga, en karakteristisk del i hjertet av gamle Son. Fiskeutsalget er nå stengt fram til neste sommer. Da skal Fjordfisk videreføre tradisjonene med sin egen vri.

♦ Tom sluttet som fisker etter drøye ti år og overtok bruket på land da faren Johan Johansen (1917-1997) gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.

♦ «Johan på Brygga», som faren med røtter i Fredrikstad gjerne ble kalt, hadde da vært bestyrer for Fjordfisks mottak her helt siden 1950. – Eller det kan ha vært 1951, tilføyer Tom.

Og når historien om fiskebrygga skal reportasjeskrives såpass omfattende i Lokalmagasinet.no, må også dette sies:

♦ På et ganske lite bakrom solgte faren litt båt- og fiskeutstyr, husker også vi innflyttere med lang botid i Hollenderstaden. Det var også salg av bensin og diesel dernede, helt fram til nittitallet. Da satte strenge sikkkerhetsforskrifter punktum for et tilbud som siden har vært et stort savn blant båtfolket.

Ingen verdens ting, selv ikke vår medbrakte blomsterbukett, kunne dessverre lokke Sissel til å bli med på et reportasjebilde sammen med Tom. Men et bilde av de to sammen, til privat bruk, gikk heldigvis i boks. 

Denne dagen markerte også, viste det seg, et 30 års-jubileum for ekteparets samarbeid om den daglige drift på bruket. Fem dager i uka året rundt, så sant de ikke har hatt sine velfortjente ferieuker.

Hun sier det ikke selv altså. Men det er jo lett å forestille seg at for Sissel, som mor og med oppgaver også på hjemmefronten, er dette en jobb som kan ha bydd på sine utfordringer. Så har det sikkert hjulpet å ha arbeidsplassen i få minutters gangavstand fra hjemmet.

– EN ORDINÆR SYDENFERIE

– Hva nå da? Jo – nå gleder de seg til nettopp en sydenferie. – En ordinær sydenferie, understreker Tom.

I tillegg til jobben i utsalget har det for ham gjennom årene vært ikke så rent få lange og fysisk slitsomme dager, kvelder og grytidlige morgener ved fiskemottaket. Hvor mange tonn med fisk som gjennom årene er blitt tatt i kasser over brygga og lempet inn i frysebilene som sto murrende og ventet, ja det kunne jo vært noe å vite.

Så nå skal han vel bare nyte tidligpensjonistlivet? Neidu, etter ferien har Tom – ennå bare 61 og et halvt år, understreker han – lyst til å se seg om etter annet arbeid.

– Men nei, du kommer ikke til å finne meg i en fiskebutikk, bedyrer han med et lite smil bak barten.

Fiskeutsalget på brygga ble startet først for ti-elleve år siden. Det er et av de få i sitt slag rundt Oslofjorden som har holdt stand. Kundekretsen har bare økt med årene, slik at det er blitt en akseptabel årsomsetning ved siden av inntektene fra fiskemottaket, forteller Tom Johansen.

FISKERBRØDRE

Også brødrene Ole Johan og Stein Arne har på sitt vis vært lenge med på laget, i egenskap av fiskere og leverandører av fjordens frukter. Den store fiskeskøyta «Soningen», av den gamle sorten i treverk, hadde inntil for få år siden hjemmehavn på fiskemottaket og var lenge et like karakteristisk trekk ved gamle Son som selve fiskeanlegget.

Stein Arnes moderne sjark «Jonas» gjør nok også jobben, men ruvet langtfra like mye der den lå ved brygga på den historiske dagen.

Det siste tunge tak på fiskebrygga rett før arbeidstidens slutt den aller siste dagen. Tom gir broder Stein Arne (t.h.) en håndsrekning med ei kasse bort til sjarken «Jonas».

BARNDOMSHJEMMET
For avtroppende «Tom på Brygga» var det også en spesiell dag med tanke på at det røde huset med leilighet i andre etasje også var hans barndomshjem, med mor Hildegard som myndig og kyndig uformell leder av hele greia.
– Hvordan var det å vokse opp her?
– Jeg fikk vel fisken inn i blodet, kan du si, humrer Tom så det nesten høres.
– Så hvordan føles det i dag?
– Jeg tenker i grunnen ikke så veldig mye rundt dette. Det er kanskje det beste.

En lang arbeidsdag med mottak og salg av fisk og fiskeprodukter er slutt for Tom «på Brygga» Johansen. (LM arkivfoto)

Den nye eieren Skagerakfisk SA er salgsorganisasjon for fiskerne på hele Skagerak-kysten. Og det er ingen ubetydelighet de har overtatt for framleie til Fjordfisk AS med base i Utgårdskilen på Hvaler:

HJØRNESTEIN FOR FISKEMOTTAKET

Son er en hjørnestein for fiskemottaket i Oslofjorden. Det er på grunn av både anlegget med dypvannskai og den skjermede beliggenheten ved inngangen til indre del av fjorden, der bl.a. mesteparten av fangstene tas når det er makrelltid. Normalt leveres all makrell i Son.

Alt i alt er det i Son og Engelsviken utenfor Fredrikstad et titalls bruk som leverer fisk rett fra fangstplassene.

Fjordfisk får i tillegg leveranser fra rundt 30 Hvaler-båter rett til sitt eget anlegg i Utgårdskilen.

Verdien av anlegget i Son er alt i alt så stor at det også hviskes (NB: Ikke av Tom og Sissel!) om en videreutvikling av fiskekonseptet.

Så hvem vet – kanskje blir det også både bord og stoler der nede… Den hete konflikten med Vestby kommune omkring gangveiplanene her, ser ut til å være løst gjennom et grep som tar hensyn også til fiskernes behov i forbindelse med levering ved brygga.

Views: 132

Historisk, Lokalforvaltning, Økonomi

2003: Avkastning i elverks-fond holdes hemmelig

(Fra LM desember 2013) (Republisert 09.12.23) Økonomisjefen i Vestby kommune vil ikke fortelle hvor stor avkastning det er på elverksfondet.

Dette er pengene etter salget av kommunens aksjer i det lokale elverket.

En grunnkapital på 110 millioner kroner står nå som ordinære bankinnskudd med flytende rente i ulike banker.

Hvor mye høyere rente enn du og jeg får i de aktuelle bankene, får vi ikke vite, melder Østlandets Blad..

Saken er av spesiell interesse for offentligheten nå som bankenes innskuddsrente synker i takt med utlånsrenten.

(Fra LM desember 2013)

 

 

Views: 104

Historisk, Næringsliv

Lasting og lossing i Sonskilen

Fotograf ukjent.


(Fra LM 16.08.09) (Republisert 05.12.23) Reidar Johansen, utrettelig samler av gamle bilder som har motiv med båter knyttet til Son, har sendt oss dette unike fotografiet. Handel, lasting og lossing ute på Sonskilen. Og med en bygning i bakgrunnen som kanskje her vises for første gang! 

♦ Som Reidar skriver: – Tenk deg at du står på Son Kystkultursenteret og ser over mot Saltbua. Bygningen lå da på tomta til den gamle dampsaga ytterst mot elveutløpet, og sto delvis på pæler.♦ Med de sparsomme opplysingene som fulgte med bildet, er det ikke mye å legge til, annet enn hva vi ser i forgrunnen, og som interessant nok dokumenterer at varer ikke bare har gått over kai i Son:

♦ Her er tre småbåter som laster og/eller losser inntil ei større skute som vi ser litt av rekka på. Og aner vi ikke en fjerde småbåt i høyre bildekant?

♦ Når kan bildet være tatt, da? Dette blir ikke lett, selv om en skal gjette med fem år pluss-minus. Redaksjonens grove tips blir at det er tatt en gang mellom ca 1910 og ca 1920. Noen bedre?

♦ Ja, som alltid når det gjelder historiske saker som publiseres i LM: Supplerende informasjon og kommentarer fra leserne er både ønsket – og altså noen ganger tiltrengt.

Så kom igjen! Med opptil flere ressurspersoner innen lokalhisorien som lesere, burde det kunne bli noe mer ut av dette.

St.

Views: 174

Aktuelt, Historisk, Språk

BEST PÅ NYNORSK: «Ytrings-fridom skal det vere»

ILLUSTRASJONSFOTO. Karen Platou og medlemmer av Stortingets lønnsnemnd,1919-1921. (Foto fra lokalhistoriewiki.no)

(Publisert 27.11.23) (Utdrag frå artikkel om Grunnlova)  I 2012 oppretta presidentskapet på Stortinget eit utval for å utarbeide nye språkversjonar på moderne bokmål og nynorsk utan å endre på innhaldet i Grunnlova. Same år leverte Grunnlovsspråkutvalet ein rapport med forslag til nye grunnlovstekstar, som formelt vart sett fram av ei tverrpolitisk gruppe stortingsrepresentantar.

Då grunnlovsforslaget vart behandla av Stortinget våren 2014, var det brei semje om behovet for å modernisere språket i Grunnlova.

Fleirtalet i kontroll- og konstitusjonskomiteen uttalte at språkrevisjonen var eit demokratiseringsprosjekt som skulle føre Grunnlova tilbake til folket.

Sjølv om det var semje om at grunnlovsspråket måtte moderniserast, var det politisk usemje om kva språknorm bokmålsversjonen skulle følgje.

Grunnlovsspråkutvalet hadde føreslått ein grunnlovstekst på moderne administrativt-juridisk bokmål. Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg folkeparti ville derimot ha ein meir konservativ språkvariant på bokmål.

Sidan grunnlovsendringar krev 2/3 fleirtal, var det ikkje tilstrekkeleg fleirtal for bokmålsversjonen til Grunnlovsspråkutvalet.

Resultatet vart at Stortinget 6. mai 2014 vedtok Grunnlovsspråkutvalets nynorskversjon og ein meir konservativ boksmålsversjon som hadde blitt føreslått separat.

Grunnlovsspråkutvalet hadde utarbeidd bokmåls- og nynorskversjonar med felles struktur og med modernisert terminologi. Bokmålsversjonen Stortinget vedtok, var derimot modernisert i mindre grad.

Konsekvensen er at det no er visse skilnader i struktur og terminologi mellom nynorsk- og bokmålsversjonen. Til dømes sa Grunnlova § 26 fram til 2014 at kongen kunne «indgaa og ophæve Forbund».

Bokmålsversjonen nyttar framleis «forbund», medan nynorskversjonen nyttar «folkerettslege avtaler», som er det vanlege omgrepet i dag.

Eit anna døme er § 100, som inntil 2014 sa at «Ytringdfrihed bør finde sted». I 1800-talets juridiske språk vart «bør» forstått som eit påbod.

Bokmålsversjonen nyttar framleis «bør», som i dagens juridiske språk er misvisande. Her er nynorskversjonen meir juridisk presis når den seier at «Ytringsfridom skal det vere».

Frå Store Norske Leksikon snl.no

Views: 49

Bilde, Historisk

«Den grønne» Langøya

 

Under solnedgangen på bildet, som er tatt tidlig på 1900-tallet, kan vi skimte Langøya mellom Tofteholmene til høyre og Bevøya til venstre.

 

 

 

(Av Reidar Johansen, Son) Tvers over fjorden rett utenfor Holmestrand, og godt synlig fra Son, ligger Langøya. På slutten av 1800- tallet ble den oppkjøpt av A/S Christiania Portland Cementfabrik.

(Fra LM 10.06.22) (Republisert 25.11.23)

ØYA INNEHOLDT store mengder kalkstein som sementfabrikken begynte å utvinne fra 1895.

SIDEN DA er millioner av tonn kalkstein tatt ut i de to store dagbruddene på øya. Denne produksjonen har etterlatt seg to gigantiske hull på øya.

LITT LENGRE SYD for oss i Son, på Kambo, lå et stort kalkbrenningsanlegg. Sammen med flere andre anlegg i Norge brant det kalksteinen som ble benyttet til sement i byggeindustrien.

SEILSKUTER FRA SON gikk da i fast rute mellom Langøya og Kambo med kalkstein.

(Opprinnelig publisert på Facebook i desember 2010)

Views: 85

Historisk

Om Janteloven og «lovens dødare»

ILLUSTRASJONSFOTO: LM Arkiv / Svein-H. Strand

(Kåseri) (Fra LM juli 2004) (Republisert 22.11.2023) Ordførerens tale til vår olympiske mester Siren Sundby da hun ble tatt imot hjemme i Son, har ført til at mange unge er blitt nysgjerrige på den såkalte Janteloven, blir vi fortalt.

– Du er Jantelovens dødare! jublet jo ordføreren til stor applaus fra de unge. Siren må ha gjort en dritbra jobb mot en dritdum lov, i tillegg til å ta olympisk gull, tror de. I alle fall noen av dem.

Og noen skynder seg til biblioteket før ordføreren og hans like stenger den for godt, for å finne ut hva denne Janteloven er for noe.

Spør de etter Norges Lover, så hjelper Ada eller Lisbeth dem i stedet med å finne en roman fra 1933 av Aksel Sandemose:

”En flyktning krysser sitt spor”. Janteloven der har ti bud.

De fleste husker bare det første budet: ”Du skal ikke tro at du er noe.” De andre budene er variasjoner over det samme temaet.

Det de fort finner ut, er at ordføreren ikke har skjønt at Janteloven gjelder overalt og til alle tider.

Nærmest som en naturlov – som faktisk også kan virke positivt inn på mennesker, leser jeg i en tolkning i Norsk Skoleforum. Altså hvis den blir brukt litt moderat.

Blant annet derfor er det ingen som ”dødar” Janteloven – verken på svensk eller på norsk! Kanskje særlig ikke i Son.

Likevel har du klart å ta OL-gull, Siren! Kanskje var det dette ordføreren mente å si?

Men hvorfor sa han det ikke? FOR EKSEMPEL:

  • Kjære Siren. Som vi alle vet, så gjelder Janteloven over alt og til alle tider. Men du har ikke vært spesielt plaget av denne loven. For i Son, og senere andre steder, så alle helt klart at du var et enestående talent som kunne komme veldig langt. Derfor fikk du super støtte av alle som var i stand til å hjelpe deg. Ingen var ekle av misunnelse og prøvde å få deg til å tro at du var mindre talentfull enn det du var. Det skulle da også bare mangle. Til slutt var det bare opp til deg selv, og littegrann flaks – det så vi jo – om du også skulle bli gullmedaljør aleine i jolla di under en olympiade.

OG SIREN, DA. Hva skulle hun tro, der hun sto og tok imot hyldesten? Jantelovens dødare – jeg?

Herr ordfører! Jeg tillater meg å sitere fra det 10. Jante-budet:

”Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.” Særlig ikke om Janteloven, for den kan vi.

En ekkel tanke svinger innom helt til slutt: Var det en annen ”lov” ordføreren egentlig tenkte at Siren hadde tatt knekken på, nemlig: ”Ingen blir profet i eget land.”?

Nei, også det blir feil, liksom. Aforismer og sånne greier er ikke lett.

Kanskje hjelper det atskillig å gå på biblioteket såpass ofte at du husker når du var der sist? Avisene spør iblant folk om ting som dette.

De som styrer og steller kan også få sånne personlige, litt nærgående spørsmål. Også fra Moss Avis, bare de er relevante nok.

Derfor er ordførerens bibliotekfrekvens nå ualminnelig godt kjent. Og takk for det!

For å lage en positiv vri på saken: Her har ordføreren et skikkelig stort potensial. Det kan bare gå én vei. Bibliotekets Venner i Son tar ham sikkert mer enn gjerne i sin favn!

«BIBLIOTEKETS DØDARE» er vel ikke det han ønsker å bli husket som?

ooopserver

Views: 242

Historisk, Lokalnytt

Noen nyheter blir historie

Enveiskjøring eller gjennomkjøring forbudt – rengjøres må det uansett i Storgata gjennom Son sentrum. Her i regi av Soon og Omegns Vel våren 2014. (LM Arkivfoto)

(Fra Herison.no 25.05.14) Nyheter ligger fortsatt ikke inne konseptet for Herison.no. At noen nyhetssaker også blir historie, er noe vi alle vet. Det endrer likevel ikke på dette.

► Men vi har jo noe som heter offentlige dokumenter. Og i strømmen av saksframlegg med mer fra blant annet Vestby rådhus, kommer det en gang i blant noe som må sies å ha sin plass i stedshistorien – urørt av journalistisk hånd.

► I tråd med det demokratiske fundament for vår offentlige forvaltning, ønsker vi å gjøre noe av dette godt tilgjengelig for allmennheten i sin helhet og som originale dokumenter. Men vi legger lista høyt og starter i dag med rådmannens saksframlegg om framtidig bruk av Son sentrum: (Lenka virker ikke her. Red. anm.) «Trafikkavvikling, parkering samt bruk og utleie av kommunalt utleieareal» som dokumentet heter. Det er i nedlastbart pdf-format, på ikke mindre enn 13 sider.

Dokumentet gir en god pekepinn på viktigheten, men også på en høy grad av detaljering, rundt det lille sentrum i den tidligere «enklaven», ladestedet Son. At saken fikk et overraskende utfall da den kom til kommunestyret 19. mai dette året, er en annen sak.

Men typisk nok for en sak der meningene er svært delte både blant politikerne og folk flest: Den offentlige protokollen fra den politiske saksbehandlingen er en lang «harang» til å være et snauhugget offisielt referat. Det gjelder både den forberedende behandling i formannskapet og den endelige behandling i kommunestyret (denne lenka virker, og går til hele protokollen fra møtet 19. mai).

Views: 54

Arkivsaker, Historisk, Presse

2018: Knall tall for oktober

(Fra LM 03.11.18) Med 2317 besøk i gjennomsnitt per dag satte LM i oktober «ny pers» med god margin. De til sammen 71.827 besøkene tilsvarer en økning på hele 51 prosent sammenliknet med det som da var svært gode tall i samme måned i fjor.

 
Tallet på nedlastede sider har gjennom sommeren og høsten hatt en svært stor økning i takt med at flere har oppdaget LMs rikholdige arkiv, godt hjulpet av forhåndsvisninger på sosiale medier. Det gjelder ikke minst Facebook-siden Her i Son som nå har passert 800 følgere.
 
I oktober ble det registrert til sammen 532.700 side-visninger. Disse visningene fordelte seg på 6600 unike sider som har URL-adresse («lenkestreng») til Lokalmagasinet.no.
 

I disse tallene ligger det naturlig nok besøk fra søkemotorer som oppdaterer seg. I serveren ligger det nå rundt 8000 URLs som er i «visningsmodus» på internett. Et mindre antall sider er til enhver tid «skrudd av» for visning, av ulike grunner.

Views: 34

Historisk, Kulturminner, Son sentrum

God arkeologisk fangst også i Thornegården

Lenge før arkeologene fra fylkeskommunen slapp til, gjennomførte gårdeieren egne «undersøkelser». Her kan interessant materiale fra det gamle handelshuset Thornegården ha gått tapt. Rotsystemet på de gamle lindetrærne fikk gjennomgå, som vi ser.
(Fra LM 04.10.2013) (Republisert 11.11.23) (Reporter Svein-H. Strand) Son har vært sterkt preget av arkeologiske undersøkelser. Mindre kjent er de som har vært gjennomørt i hageområdene til Thornegården. Her ble det funnet gjenstander som daterer området til perioden ca 1550-1850. Blant annet en kobbermynt preget med Gustav IV Adolf, konge av Sverige 1792-1809.

 

 

 

 

 

Slik ser det ut når en fylkesarkeolog har holdt på i terrenget i Thornehagen.

LM arkivfoto: Svein-H. Strand

♦ Andre funn var keramikk, krittpipestilker, strandflint, tegl og dyrebein som var mer eller mindre brent.

♦ Det ble vurdert å sjakte med maskin på arealene som i dag er parkeringsplass.

♦ Her hadde gårdeieren, uten godkjenning av kommunen, allerede gjort omfattende gravearbeider av et ganske annet slag: Det var gravd, planert og lagt på grus.

«Omfattende terrenginngrep», som det lød i november 2011 da Vestby kommune uttalte seg om søknaden som var innlevert etter at alt var gjennomført. Dette som forberedelse til å anlegge parkeringsplass og bygge garasje.

♦ Da arkeologen kom i gang i mai 2012, prioriterte de imidlertid å dokumentere de urørte områdene, samt bare «gå gjennom» jordmassene som allerede var «omrotet», som det heter i arkeologterminologien. Dette framfor å gå inn med maskin og gjøre inngrep i kulturlag som kan ligge urørt under dagens marklag.

Views: 102

Historisk, Kulturminner

10 år siden: Son sentrum kom i godt selskap

(Fra LM 12.06.13) Son er nå innlemmet i Riksantikvarens register over historiske byområder av nasjonal interesse. I dag er 75 byer og tettsteder med i NB!-registeret, som dekker 1000 års norsk byhistorie. Drøbak og Lillestrøm er allerede med på lista fra Akershus fylke. Fra og med i dag er også Son sentrum med i registeret, melder Riksantikvaren på sine hjemmesider.

 

 

 

 

Strandgata (bildet) og Fjellstadbakken er den sørlige avgrensning av området som er kommet med i registeret. LM arkivfoto: Sturla Strand

– Dette er en god nyhet for Son, og noe vi som bor her kan være stolte av. Jeg er glad for at sentrum i Son nå regnes blant Norges viktigste historiske byområder, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, som selv bor på stedet.

– Son har nasjonal interesse på grunn av stedets betydning i norsk byhistorie. Denne kystperlen har vært handelssted fra middelalderen, og har betydd mye i norsk handels- og sjøfartshistorie, sier riksantikvar Jørn Holme.

SONS HISTORISKE BETYDNING

Son var fra 1500- og 1600-tallet ladested under Oslo, senere Christiania, og et av de viktigste utskipingsstedene for trelast i Oslofjorden. Son har i forbindelse med trelasthandelen hatt betydning også ut over landets grenser.

Torget, Storgata og Kolåsveien utgjør de sentrale delene av Son. Her ligger de tre fredete bygningene Thornegården, Spinnerigården og Stoltenberggården. Thornegården og Spinnerigården ligger ved torget og havna, og danner til sammen et unikt miljø.

Spesielt utformingen av torget og de fredete gårdene styrker stedets verdi i nasjonal sammenheng. I dag er Son et populært sommersted med bademuligheter og båtliv, og er et attraktivt besøksmål med kafeer og butikker.

AVGRENSNINGEN

Delområdet avgrenses av Sonkilen i nordøst, Son småbåthavn og båtbyggerveien i nord. Delområdet omfatter bebyggelsen langs sjøen og Storgata, og avgrenses mot sørvest av bebyggelsen langs Fjellstadbakken og Strandgata.

NB!-registeret er Riksantikvarens register over historiske byområder av nasjonal interesse. At en by eller et delområde er registrert her, medfører ikke formelt vern, men at områdene bør forvaltes og utvikles med hensyn til de historiske verdiene.

Registeret skal i første rekke være et verktøy for kulturminne- og planforvaltningen. Registeret vil også kunne være nyttig for aktører innen eiendomsnæringen som trenger informasjon om kulturminneverdier i bydeler der de planlegger aktivitet.

(Republisert 08.11.23)

 

Views: 65

Historisk, Kåseri, Minner

Fra redaktørens pendlertid

Dette er historien om hva vi morgenreisende i min pendlertid opplevde innover til Oslo da lokfører glemte å stoppe på en av stasjonene. Og lokføreren var ikke svensk. (Eller var han egentlig det likevel …?)

Hauketo var ikke en stasjon der mange gikk av og på ”Mossetoget”. De fleste brukte da som nå ”Ski-lokalen”. Den som stopper på alle stasjoner mellom Ski og Oslo.

Men behovet var nå så stort at NSB et par år tidligere hadde lagt inn Hauketo som siste stasjon på ordinære avganger for strekningen Moss – Oslo – Spikkestad.

Før det, så var Kolbotn siste mulighet til å komme seg av før Oslo S. Om man altså ikke tok ”Ski-lokalen”.

DENNE MORGENEN – for oss i det nye, flotte togsettet som gikk temmelig nøyaktig på rutetid 08.00 fra Sonsveien stasjon alle arbeidsdager – ja, da skjedde det at togfører rett og slett glemte å stoppe. Nettopp på Hauketo. Og dét med god margin, for å si det sånn.

Ja, toget var kommet én kilometer eller så forbi stasjonen da det ble klart for togfører hva som hadde skjedd.

Toget stoppet, og en stemme lød snart i høyttalerne.

Togfører (som ikke er lokfører) beklaget på det sterkeste, og tilføyde for ordens skyld at kjøreledelsen på Oslo S ikke hadde gitt dem lov til å rygge tilbake til Hauketo.

Tvert imot så inntraff nå noen minutters stilleståing mellom stasjonene. Det gjaldt å komme i rutetid mot Oslo igjen.

NESTE STOPP er Ljan; den lille stasjonen der det altså bare var ”Ski-lokalen” som stoppet, vanligvis.

Og følg med nå: På Ljan fikk da de uheldige som bare skulle til Hauketo, omsider komme av toget. For så å måtte vente på første lokaltog fra Oslo som ville bringe dem tilbake.

Og de som sto på Hauketo og så at toget deres bare dundret forbi –  de måtte jo vente på neste tog fra «Ski-lokalen».

Så innviklet kunne det bli en onsdagsmorgen i juni.

STEMMEN TIL MARIT ÅSLEIN «GIKK BAKLENGS»

Det må ellers konstateres at datasystemene ikke hadde tatt helt over, enda de nye togsettene  var spekket med dem.

Men systemene prøvde noen ganger så godt de kunne – både å ta over og å ha det moro på de reisendes bekostning.

Noen dager var det sånn at ”stemmen”, som var koordinert med inforuta i taket, den «gikk baklengs».

Det artet seg slik at når du hadde kjørt fra Sonsveien stasjon, så sa både stemmen – som virkelig var NRKs Marit Åslein, fant vi ut – og inforuta, at ”Neste stasjon er K a m b o.”

Men det er jo Vestby, det vet vi alle.

Og så videre. Men de reisende hadde lært seg å trekke på skuldrene og ta det kult. Vi var fortsatt datateknologien overlegne, sånn sett.

Men temperaturen, som måles fortløpende, var den riktig? Det sto 10,7 plussgrader hver morgen når vi gikk ombord på Sonsveien de første dager i denne juni måned.

Eller var dette egentlig temperaturen på Kambo stasjon, siste før Sonsveien?

Ikke godt å vite. Egentlig.

But who cares? Ordentlig sommervarme skulle det visst ikke bli på en god stund dette året.

St.

(Republisert 07.11.23)

Views: 1734

Historisk, Litterært, Minner

Alice på Alicenborg – som hun var

Berit Elisabet Botnedal ønsket i mange år å vite mer om røttene til sine barn på farssiden. I 2022 kom boka: «På sporet av Alice».

(Av Svein-H. Strand) (Foto: Privat) – Det ble ikke snakket mye om det i familien. Og man var for høflig til å spørre, som hun sier til Lokalmagasinet.no.

Men så – etter at Berit i 2015 hadde utgitt sin første bok på eget forlag, med minner fra oppveksten i Son –  begynte hun å samle opplysninger om disse anene.

Først var det nærmest som en hobby, men hun forsto etter hvert at det kunne bli en bok med interesse langt utover familien og det nære i Son.

Oldefarens foreldre, Clementine og Ferdinand, hadde samme stamfar helt tilbake til 1600-tallet. Her var det mye spennende å finne, skulle det vise seg etter hvert som hun oppsøkte offentlige kilder.

KVINNENE I GEORG WEDEL JARLSBERGS LIV

– Det var dessuten to kvinner som kom til å prege oldefar Georg Wedel Jarlsbergs liv, nemlig hans kone Sigrid og Alice von Wagner, gift med fetteren Fritz, forteller hun.

– Hvem disse to kvinnene egentlig var, ble det heller aldri snakket om i familien, noe som selvfølgelig pirret nysgjerrigheten min.

Både Sigrid og Alice har fått en bred plass i boken, understreker Berit med tanke på tittelen hun valgte til boka.

Det ble mange besøk på ulike offentlige arkiv og museer, både her og med reiser til blant annet Tyskland og Danmark – og mange timer ved pc-en og i digitalarkivet.

Da pandemien kom og stengte alle dører for sosialt liv, fikk Berit god tid til å skrive. Det ble en bok på 136 sider.

Mer kommer om denne – i dobbelt forstand – historiske bokutgvelse.

(Opprinnelig publisert i november 2022) (Republisert og litt endret 03.11.23)

Views: 1191

Historisk

Gunnar Scott-Ruud – kartografen og maleren

Dette var i gamle dager huset til feieren i Son. Derfor fikk veien fra Storgata og oppover her navnet Feierbakken. Dette er Feierbakken 7. Kunstneren Gunnar Scott-Ruud arvet eiendommen etter sin far i 1922, og flyttet inn sammen med sin kone Marie. Slik kom Maurstad-familien inn i bildet, som det framgår av artikkelen nedenfor. Han ble født i Kristiania, som hovedstaden hette da, og døde i Oslo. Ingen «sonskunstner», egentlig, selv om han og Marie fikk mange fine arbeidsår i Son. (Foto: LM Arkiv/Svein-H. Strand)

Gunnar Scott-Ruuds bilde Marie på trappen. Avfotografert fra boka «Vestby – sett med kunstnerøyne», av Bjørn Linnestad. (2. utgave, 1994.)

Fra nettleksikonet no.wikipedia:

Gunnar Scott-Ruud (født 5. mars 1897, død 25. januar 1953) var en norsk kartograf og maler.

Han var sønn av Ludvig Thuesen (1869–1905) og Else Mathilde Henriksen (1875–), og hadde først navnet Skott Thuesen.

Etter farens død i 1905 tok han og søsteren Hilde (1900–1953), som ble journalist i Arbeiderbladet, efternavnet Ruud fra stefaren.

På 1920- og 1930-tallet nevnes han av og til som maleren Scott Ruud i avisanmeldelser. Når han skiftet fornavn til Gunnar er ukjent.

Etter studier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole jobbet han ved Norges Geografiske oppmåling.

For Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser jobbet han fra 1936 og fikk Scott-Ruudfjellet (650 m) i det nordøstlige Sørkapp Land på Spitsbergen oppkalt etter seg.

Han var gift med Marie Andersen (1900–1971) som ga navn til Mariepasset og for øvrig var sangpedagog og sekretær i Bildende Kunstneres Styre under Håkon Stenstadvold.

De oppholdt seg mye i Sons kunstnermiljø.

Det ble også videre maleristudier i byen – med Pola Gauguin – og ved École des Beaux-Arts i Paris i 1920. Hans kunst henger blant annet i Nasjonalgalleriet.

Hans datter Gro (1928–2017) ga navn til Grobreen på Svalbard, og ble i 1956 gift med Alfred Maurstad. Gunnar Scott-Ruud var dermed morfar til skuespilleren Mari Maurstad.

(Republisert og endret 25.10.23)

Views: 526