Det siste tablået i Son Kystkulturenters Vandreteater i 2013 bød på syngende fabrikkarbeidersker som lovpriser produktene fra Soon Hermetikfabrikk.
En liten flokk Kopervik-jenter dro gjennom 16-17 av mellomkrigsårene til Soon Hermetikfabrikk for å hjelpe til i produksjonen. 11 av dem, derav hele fem søstre Eilertsen, fant seg ektemann og satte bo i det lille ladestedet. Mindre kjent er at det også gikk en liten ”emigrasjon” den andre veien; det var sonskarer som slo ned i Kopervik.
(Fra LM 28.07.13) (Republisert 17.10.23) Tekst og foto: Svein-H. Strand
I 1923 ble Thomas Idsøe, opprinnelig fra Stavanger, hentet fra Kopervik for å bestyre Soon Hermetikkfabrikk, som var startet i 1916. Sammen med ham fulgte endel unge jenter fra Kopervik for å styrke staben av fagarbeidere i Soon.
Behovet for arbeidskraft i fiskehermetikkindustrien varierte da som nå med sesongen. De første årene deltok Kopervik-jentene bare i sommersesongen, i forbindelse med nedleggingen av brisling.
Når leveransene av brisling stanset om høsten, sto en igjen med produksjon av ansjos og gaffelbiter, og Kopervik-jentene vendte hjemover. Kjærestene fra Son fulgte dem ombord i Vestlandsbåten i Moss. Det hendte nok mer enn én gang at styrmannen måtte jage sonskarene i land før avgang!
OVERVINTRERE
Men etter hvert ble fem-seks av jentene også engasjert til produksjonen av gaffelbiter og ansjos utover høsten og vinteren. Dette gjaldt alle Eilertsen-søstrene, eller ”Eilertsen-jentene,” som de ble kalt. De ble ”overvintrere,” og fant seg kjærester i Son.
Den aller første som kom var Bertha Eilertsen. Hun ble med Idsø som hushjelp, men fikk senere arbeid på fabikken. Til sommersesongen 1926 kom en annen gruppe Kopervik-jenter. Jentene kom over i varierende antall hvert år. Noen nye kom så sent som i perioden 1935-1939.
I en normal sommersesong kunne det være 10-12 stykker. Noen ganger flere, andre ganger færre. For å gi et bilde av hvor viktig Kopervik-jentene var for produksjonen, må det nevnes at fabrikken med stort og smått sysselsatte mellom 60 og 70 kvinner og menn i brislingsesongen. Staben ble så redusert til 18 pluss noen hjelpearbeidere gjennom høsten og vinteren.
FRAM TIL KRIGEN
Kopervik-perioden varte helt fram til 1939-1940. Den siste som kom var trolig Gunhild Johansen (pikenavnet vites ikke).
Krigsutbruddet snudde opp ned på det meste i Son som i landet for øvrig. I tillegg hadde en utvidet automasjon nådd bransjen, og ved Soon Hermetikfabrikk ble det installert automatisk røykeri og ansjosfalsemaskin.
Automasjon nådde imidlertid ikke leggerskene.
SONINGER TIL KOPERVIK
Til historien hører det med at minst to-tre av jentene tok med seg en sonskar og satte bo i hjembygda. Blant soningene som flyttet til Kopervik var Anker Thorvaldsen, som startet fiskeforretning. En annen soning som slo seg ned i Kopervik med kjæresten var Arne Hansen.
Nevnes må også Caroline Olsens to sønner som dro på ferie til henholdsvis Kopervik og Haugesund – og kom tilbake til Son med hver sin vestlandsjente!
Til sammen 11 ungjenter gjorde soninger av seg. Én av dem flyttet senere rett over fjorden til Filtvedt i Hurum, to flyttet til Vestby, én til Moss og én til Brumunddal.
— Andre versjoner av artikkelen har tidligere vært publisert i Haugesunds Avis og i Sparebankbladet på 1990-tallet. Den er i hovedsak bygget på opplysninger fra nå avdøde Odd Birkeland, som arbeidet på fabrikken fra han var 15-16 år gammel. Bare to år gammel kom han til Son fra Stavanger sammen med sin familie. Faren Hartvig Birkeland var i forveien kommet med sin kompetanse for å være bestyrer ved fabrikken, og de fikk bolig i “Sjølyst” – i vår tid kjent som Birkelandgården etter nettopp bestyrerfamilien. SHS
Illustrasjonsfoto: MS «Gamle Oksøy» av Kristiansand ved dampskipsbrygga. (LM Arkivfoto)
(Publisert 16.10.23) (Fra Østlandets Blad 11. november 1953)
EN STOR DAG FOR SOON DA DAMPSKIPSBRYGGA BLE INNVIET.
Det var en stor dag for Soon havnevesen mandag, da den nye dampskipskaien kunne overleveres til Soon kommune.
Kl. 13 kunne en skjønne det var noe ekstra på ferde nede ved bryggen som var dekket av et vakkert frostrim istedenfor de triste sølepyttene.
Et par biler utenbys fra svingte ned på den ryddige bryggeplass hvor det nå i nær 4 måneder hadde hersket travelhet og sterk larm fra sementblanderne og annet bråkende verktøy og mange m ann i travel virksomhet.
Den manglende båttrafikken henspeiler blant annet på at dampskipet «Oscarsborg» på denne tiden la ned sin rute mellom Son og Oslo.
Noen ny rute ble ikke opprettet siden. Utviklingen gjorde at mye av persontrafikken ble overtatt av tog, buss og bil. Også godstrafikken med frakteskuter minsket mer og mer.
Engang på 1950-tallet, da fiskeskøyter langveisfra lå på rekke og rad ved dampskipskaia.(LM Arkivfoto)
MOSS AVIS VAR FØRST MED SAKEN, OG SKREV:
Det var en stor dag for Soon havnevesen mandag, da den nye dampskipskaien kunne overleveres til Soon kommune.
Kl. 13 kunne en skjønne det var noe ekstra på ferde nede ved bryggen som var dekket av et vakkert frostrim istedenfor de triste sølepyttene.
Et par biler utenbys fra svingte ned på den ryddige bryggeplass hvor det nå i nær 4 måneder hadde hersket travelhet og sterk larm fra sementblanderne og annet bråkende verktøy og mange mann i travel virksomhet.
Det er 18 fot vann ved bryggen, og den skulle da kunne ta imot skip på 5000 tonn.
Det første skritt i retning av å bygge ny kai ble tatt i 1948.
– Det er så man kan både gråte og le. Vi har en ypperlig kai – men vi står uten båtforbindelser. Før hadde vi en dårlig kai – men ingen båt, sa. havnestyrets formann Reidar Jacobsen i sin tale i går.
Musikktroppen – Kp. 5, H.M. Kongens Garde – på en liten infanteri-vinterøvelse som pionértropp i 1965. Til avveksling mellom øvelsene i musikkbrakka i Gardeleiren på Huseby. Et sted i Sørkedalen? (Foto: Alf Nicolaisen, Mosjøen/Signalhorngruppa)
Blant de kjente kunstnerne som Mosjøen og Vefsn har fostret er maleren Thorolf Holmboe (1866-1935). Mindre kjent er hans yngre bror, maleren, tegneren og illustratøren Othar Holmboe (1868-1928). I Tromsø ble han utdannet som farmasøyt. Senere slo han seg ned i Son. Her virket han også som politiker; han ble ordfører – og apoteker.Og han malte altertavlen på Såner kirke – Sons soknekirke som brant ned til grunnen natt til Kr. Himmelfartsdag i 1995. To jenter fra et satanistisk miljø sto bak udåden.
Av Svein-H. Strand
Her er Othar Holmboes poster til jubileumsutstillingen i Kristiania 1914.
Familien flyttet til Tromsø der han ble utdannet farmasøyt (1887). Sammen med sin far Othar Ervigius var han som ung med med på å starte Tromsø Kunstforening.
Othar Holmboe var, som sin bror, elev ved Den kongelige Tegneskole og Kristian Zahrtmanns maleskole i København.
Han debuterte i 1898 – på selveste Høstutstillingen – med naturalistiske landskapsmalerier som de fleste av sine kolleger på den tiden.
Maleren hadde ingen stor produksjon, men gjorde etter hvert et lite levebrød av å være karikaturtegner.
Etter århundreskiftet gjorde han som mange andre kunstnere på den tiden: Flyttet til Son for å bo og arbeide der hele eller deler av året.
Hos Holmboe i Labobakken i Son, med storartet utsikt til Sonskilen og innløpet til Mossesundet, vanket blant andre forfatteren Nils Kjær (1870-1924). Kjær var først bare sommergjest i Son, men kjøpte senere, få år før sin død, den gamle fiskerboligen Pjåken i Sør-Son.
Det var ikke mye avholdssak som preget kunstnermiljøet i Son på den tiden. Noen fuktige lag ble det sikkert med Kjær og andre kjente begersvingere.
Kanskje nøt både den ene og den andre særdeles godt av å ha en utdannet apoteker i sin midte når bakrusen herjet som verst?
Uansett er det et faktum at Othar Holmboe virkelig praktiserte sitt fag i Son – ved å drive et apotek.
Yngstemann av de to Holmboe-kunstnerne hadde allsidige talenter – for se om han ikke også kastet seg ut i lilleputtbyens politiske liv. En karriere som førte ham til vervet som Son kommunes ordfører i årene 1911-1916.
Amund Helleland tegnet av Othar Holmboe.
Men kunstneren Othar Holmboe, da? Joda, han både tegnet og malte videre i sin tid i Son.
Og han takket ja da det trengtes lokale kunstner-krefter til å utsmykke sognekirken, nye Såner kirke som hadde stått ferdig og ventet på en altertavle siden 1880.
DENNE ARTIKKELEN er basert på faktaopplysninger fra en rekkekilder. Til slutt litt fra den norske utgaven av Wikipedia:
Othar Holmboe hadde et bredt interessefelt, illustrerte bl.a. Gabriel Scotts «Lillehavns mysterier» (1898), og utga biografien «Foged Jens Holmboes efterkommere», Bogtrykkeriet Concordia (1890).
Holmboe tegnet også plakatserier som NSBs Norge – Midnatsolens Land (1905) og Mustads Margarin (1905).
Han er biografert i pamfletten Thorolf og Othar Holmboe, Tromsø Kunstmuseum (1996).
(Oppr. publ. i Lokalmagasinet.no i 2007 uten illustr.; hadde da ikke vært tilgj. på nett siden 2003; republ. i utvidet versjon på Herison.no des. 2014.)
(Av Reidar Johansen, Son)Den første godsruta Kristiania – Dalen åpnet da kanalløpet mot Dalen ble åpnet i 1892. Det var Sons-gutta med godsdampskipet «Tinnsjø» fra Son som lå og vaka ved Ulefoss og ville opp Ulefoss sluser.
Da DS «Tinnsjø» klappet til kai i Dalen, var ruten Kristiania – Dalen åpnet.
Tinn Dampskipselskap med sine båter har rot i Son. Kølabua på Sauholmen er selskapets Kullbod, flyttet fra Tankodden på Laksa da tankene til Aker Verft ble påbegynt i 1916.
Ikke lenge etter lå DS “Klæg” klar ved Ulefoss med kurs opp slusene mot Dalen. Min oldefar C.H. Johansen var fyrbøter på DS “Klæg”.
Nå var det min tur i oldefars kjølvann, drøyt 100 år etter. Og tilknytningen til Son er der fremdeles. Den gang og fram til midten av 1900-tallet var Tinn Dampskibsselskab bemannet med soninger. Nå med MS “Henrik Ibsen”, som har samme eier som Son Spa og Dalen Hotel. Og maskinisten ombord bor i Son. Nå som dengang.
Den var strigla, nylakkert og fin ,”Henrik Ibsen”, der den ankom Ulefoss sluser klar for ny sesong. Og for en fantastisk reise gjennom et gedigent landskap i ei skute med tilhørighet til Son!
(Fra LM 06.10.13.) (Republisert 26.09.23) Paul Sporsheim, Vestby lokalhistoriske arkiv, har fått en henvendelse fra Akershusmuseet, som prøver å skaffe seg en oversikt over meieriene i Akershus. De vil også utgi en publikasjon på nyåret. Vestby lokalhistoriske arkiv har foreløpig ingen slike arkiv etter meieriene i Vestby (inkl. tidligere kommuner Soon og Hølen). Soon Meieri var landets siste privatdrevne meieri da driften ble avviklet i 1960.
I Meierigården (bak) holdt Soon Meieri, landets siste private meieri, til fra slutten av 1800-tallet og helt fram til 1960. I dag huser gården Galleri Soon og Galleri Soon Café. (LM arkivfoto)
– Vet dere noe om slike arkiv, spør Sporsheim i en e-post.
Og han spør videre: Hvis det ikke finnes noe komplett materiale, finnes det da:
1) Arkivdeler; dvs. protokoller, korrespondanse ol som dokumenterer noe av virksomheten i originalform?
2) Fragmenter; bilder av meierer, løse dokumenter, historier som kan si noe om meierer?
3) Andre ting som som kan fortelle noe om meierihistorien i nåværende Vestby kommune?
Arkivaren har i forveien fått kjennskap til blant annet Vestby Landbukslags bok fra 1993, «Levende bygd gjennom 100 år». Der står det litt om bygdemeieriene i både Garder, Son, Hvitsten og Vestby.
– Men jeg er helst ute etter originalt arkiv. Det er flere kommuner i Akershus som har bevart meieriarkiv, så det er fortsatt mulig å oppdrive – også orignalarkiv, understreker Sporsheim.
REGNSKAPSBOK FOR SOON MEIERI
I en e-postrunde fredag ble det raskt avklart at Son Kystkultursenter har en regnskapsbok for Soon Meieri fra 1937-1938. Denne skal nå leveres til Vestby lokalhistorisk arkiv for behørig registrering og kopiering.
Det var på slutten av 1800-tallet at Hilma Grønbeck opprettet og drev meieriutsalg i Son. Virksomheten ble overtatt av sjømann Bertinius A. Lie, muligens i 1890, og han utvidet i 1924 med et tilbygg. I 1905 ble det levert 130.00 kilo melk. Meieriet begynte da også å produsere litt smør og ost.
SISTE EIER ALF LIE OVERTOK I 1937
Sønnen Alf Lie overtok så Soon Meieri i 1937. Det ble nå tatt imot 500.000 kilo melk i året fra 20-30-bønder, og meieriet ble enda mer påkostet.
Sammen med kona Kari, opprinnelig fra Hølen, drev Alf Lie meierivirksomhet med tilhørende butikk fram til 1960.
Butikken med diverse meieriprodukter drev de to helt til 1978.
Soon Meieri var som nevnt landets siste privatdrevne meieri. I 2. etasje i Meierigården holdt også Son Telegraf og telefon til – fra 1867 og helt fram til automatiseringen kom i 1975. I denne gården fra 1700-tallet, tidligere kalt Iversgården, er det altså mye historie!
Navnet Iversgården fikk den etter en storskipper, Henrik Iversen, som var eier i noen år på 1800-tallet. Han var farfar til båtkonstruktøren Jac. M. Iversen, som drev stort med båtbygging i Son.
Kilde for historiske data: Soon og Omegns Vel/Soon Leksikon. > Vestby Landbrukslag: Levende bygd gjennom 100 år.
– Jeg har to regnskapsbøker til
(Mandag 07.10.13) – Regnskapsboka for Soon Meieri som LM skriver om var det jeg som ga, sier Reidar Johansen.
– Jeg har to til av samma slaget. Hver av dem er for tre år. Jeg sikret meg bøkene da den første eieren av Meierigården etter at Alf Lie gikk bort i 1999, Dan Sundby, ryddet i lofts-etasjen. Der gikk det mye rett i konteineren, humrer Johansen.
Sundby stiftet Son Eiendom AS, som på kort tid kjøpte en rekke sentrumseiendommer i Son. Son Eiendom AS ble en del av Sundby-Gruppen, men fikk senere lokalt eierskap.
Ludvigsen taler. Igjen. Noen flere enn dette, men ikke veldig mange, var samlet i Glenneparken under 1. mai-markeringen i det dårlige været som det ble i 2023. (LM Arkivfoto/Svein-H. Strand)
(Fra LM oktober 2003) (Republisert 22.09.23) – Høyre er bare ute etter én ting, å knekke ryggen på Ludvigsen. Det sier Vestby-ordfører Tom Anders Ludvigsen (Ap) i et intervju med Moss Avis.
Han mener det ikke er Arbeiderpartiets avtale med Fremskrittspartiet som setter Vestby-politikken i vanry, men ”spillet som Vestby Høyre driver med”.
– Dette er politikken uverdig, mener Ludvigsen.
20 ÅR SENERE må det kunne tilføyes at det uvanlige samarbeidet i posisjon forløp rimelig bra, med Trygve Thorsen fra Frp som varaordfører.
Men lenka til intervjuet i Moss Avis hadde visst tatt kvelden for mange år siden. Det går nok an å få tak i det på annen måte. Men det ble det ikke tid til i dag.
Ludvigsen ble valgt til ordfører i 1999 med støtte fra Fremskrittspartiet og Venstre etter 12 år med Høyre-ordfører. Han ble gjenvalgt i 2003 med støtte fra Frp, som fikk varaordføreren.
– Ludvigsen har vært en omstridt ordfører som i flere saker har fått kommunestyret mot seg, kan vi lese i Wikipedia, som tilføyer.
– Ved valget i 2007 fikk han flest personlige stemmer, men forhandlingene etter valget førte til at John A. Ødbehr fra Høyre ble ordfører fra 2007. Dette skjedde i et valgteknisk samarbeid mellom Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.
(Fra LM 27.09.2007) (Republisert 19.09.23) Tro det eller ei: I Vestbys nabokommune Frogn kan det bli stemmelikhet og loddtrekning om hvem som skal bli ny ordfører. Og tar du det for gitt at Høyres John Ødbehr blir ny ordfører i Vestby? Vel – vær ikke altfor sikker!
Som Lokalmagasinet tidligere har minnet om:
Det er medlemmene av det nye kommunestyret som velger ny ordfører.
Det er skriftlig, hemmelig avstemming. Og det er lov å stemme blankt. Dersom ingen kandidat får flertall, blir ordføreren utpekt ved loddtrekning.
Høyre og Arbeiderpartiet, med til sammen 20 representanter, har inngått en avtale – blant annet om at sittende ordfører Tom Anders Ludvigsen skal vike plass for Ødbehr.
FRUSTRASJON I HØYRE OG FRP
I Høyre og i Fremskrittspartiet er det nå frustrasjon og mange spørsmål som stilles om hva som skjedde – når det skjedde, og hvor god avtale dette egentlig er.
Artikler i Lokalmagasinet.no de siste dagene, om hva som egentlig skjedde, slik sentrumspartiene opplevde det, har ikke minst bidratt til uro og utrygghet.
Trøsten i de to partiene på høyresiden er på en måte at lokalavisene sitter på gjerdet. Ikke bare for å slippe å kreditere Lokalmagasinet.no, noe som åpenbart er en stående instruks på desken. Men også litt rådville og i uvisse om sprengkraften i den nye substansen som vises fram. Kilder sjekkes uten resultat – i hvert fall ikke noe som er trykkbart.
STILLE FØR STORMEN?
Stille før stormen? Ja, her kan ting skje!
Så inntil kildene igjen snakker – åpent:
Det som skjedde etter valget kan se ut som noen få personers godt planlagte Høyre-flukt fra sentrumspartiene til Ap.
BARE TO STEMMER I «MANKO», SÅ …
Og så poenget: Derfor er det ikke utenkelig at vi vil få se en eller flere utbrytere når det skal voteres over ny ordfører. Og hovedpoenget: Bare to stemmer i «manko», så heter den nye ordføreren ikke John Ødbehr, slik avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre forutsetter.
Men hva heter’n da?
Og hvem blir da varaordfører? Vel – innenfor et scenario der Ødbehr går slukøret hjem til nye fire år med sin bensinstasjon, så blir det rimelig uinteressant, ikke sant? Gitt da at han ikke kommer fra Frp og heter Trygve Thorsen, må det skyndsomt tilføyes.
Konstituerende møte i et nytt kommunestyre for fire år er ellers mye mer enn valg av ordfører og varaordfører.Plasser, posisjoner og innflytelse i andre organer skal også fordeles.
Ikke minst skal plassene i formannskapet fordeles. Og ikke å forglemme: Formannskapet er også planutvalg! Mange vet hvor stor betydning og makt formannskapet har når det funnerer som planutvalg – ikke minst i forhold til vår visuelle hverdag og i et bevaringsperspektiv.
Er det fortsatt noen som synes lokalpolitikk ikke er spennende?
Bilder av tidligere Soon Hermetikfabrikk er det dessverre ikke mange av. Og flere av dem har en dårlig teknisk kvalitet, som dette.
Redaksjonen har beskåret og skarpet det litt, samt justert kontrasten i et standard redigeringsverktøy.
Bildet er utlånt av Reidar Johansen for digitalisering, og vi takker igjen for et verdifullt bidrag til å få dokumentert den nære Son-historien på internett. I dag er det kanskje bare et mindretall av soningene som er klar over at det en gang lå en så dominerende bygning like ved brygga.
Nils Øybakken sammen med Bruce Welch fra The Shadows på Norges første gitarbandtreff, på Ekeberg i Oslo. (Foto fra minikasett.)
(Fra LM januar 2002) (Republisert 19.08.23) Hanopprettet det første platestudio nord for Trondheim. Der lanserte han Åge Aleksandersen og Halvdan Sivertsen.
10. januar 2001 gikk en institusjon i Mosjøens og nordnorsk musikkliv bort, Nils Johan Øybakken, bare 54 år gammel. Sorg ble blandet med varme, gode minner. Minner fra ungdomsår i Mosjøen hvor popmusikken var en gild plattform og ramme for nesten all vår fritid.
For Nils i en så sterk grad at han etter hvert fikk ambisjoner om at musikken skulle bli til noe mer enn en hobby. Slik ble det også – i rikelig monn!
Nils var den idealistiske grunnlegger, eier og driver av studio og plateselskap. Og han var den kvalitetsbevisste, inspirerende og utholdende produsenten og lydteknikeren. Han hadde et usedvanlig godt musikkøre, med sans for den gode rytme og den gode, gjerne vakre, melodi.
Jeg legger til at han var veldig praktisk anlagt, og selvlært i alt han gjorde i musikken og i studioet. Alt i alt var det rett og slett flott det han fikk til i et lite, om enn rikt, musikkmiljø i utkanten av Europa, og med små materielle innsatsmidler.
Hans platemerke Experience og utgiverselskapet Nord-Norsk Plateselskap introduserte en lang rekke nye band og artister for det platekjøpende publikum.
LANDSKJENTE ARTISTER som Åge Aleksandersen og Prudence (de tre første singlene ble innspilt i Mosjøen), Halvdan Sivertsen og Terje Tysland debuterte med Nils Øybakken som produsent og utgiver, før han generøst hjalp dem videre til større selskap og forhold.
Så kom debutplater med nesten alt som fantes av gode nordlandsrockeband, som: Zoo. Opera Buffa. Crossbreeze. Cimarron (“Me`Uggur i Næpa”!). Saraband. Rockfilter. Og trubadurer: Terje Nilsen, Reidar Moursund. Og danseband fra viden om: Trøndelagsbandet Vikings, nordlandsbandet Terry og Lenas, og selvfølgelig Mosjøens eget: Odd Bjørklunds. Singleplater og LP-er som i dag holder på å bli samleobjekter.
Seinere kom turen til plater med mange lokale krefter både i forgrunnen og bakgrunnen. Blåsere, strykere, tangentspillere og sangere. Det var jo krefter nok å ta av! Og tenk at lokale dansemusikere og gammeldans fra de helt lokale bygder kunne fås på plate!
Et høydepunkt kommersielt sett var en låt med Terry og Lenas. Den klatret faktisk helt til topps på Den europeiske kringkastingsunionens lytterbarometer, Europa-toppen.
I 1962 KOM FILMEN “THE YOUNG ONES” med Cliff Richard og The Shadows. Nils satt i salen og sugde til seg stort som smått av skyggenes musikalske prestasjoner under alle forestillingene på Mosjøen komm. kino. Etterpå vokste det veldig fort fram et gitarband på loftsrommet hans hjemme i Elvegata. Nils var initiativtaker og den selvsagte leder og drivkraft.
Noen få måneder seinere sto Mosjøens første gitarband, The Hunters, for første gang på scenen i den nystartede ungdomsklubben som nær sagt sevfølgelig måtte hete ”The Young Ones”. Gjett om det var stor stas – i lokaler som klubben fikk disponere en kveld i uka på gamle, ærverdige losje Hålogland som hadde både sal og galleri.
For ei gild tid det var! I butikken hos pappa Arild Øybakken var det alltid ferske plater. Vi hev oss over alt som kom med Cliff Richard og The Shadows, som med sin nå klassiske instrumentbesetning startet en epoke i pop- og rockmusikken. Så kom The Beatles og dro det videre til store høyder. Oi, for en musikk!
Norske gitarband dukket også opp i platebunkene. Men The Hunters fra Mosjøen var bedre! Stiligere og mer ”Shadows-like”. Og for et kjempeflott band det var å danse til, enten låta gikk i raskt eller sakte tempo.
Kunne de bare få vist det på plate!
DA DET ENDELIG BLE PLATEOPPTAK for Nils & Co, var det blitt 1967, og bandet hadde skiftet navn til Public Relations, Inc.
Som tilfellet var for de fleste gitarband, hadde de endret stilen litt. Låtene var mer rocka, og på lydsida var det kommet effektutstyr, for eksempel en fotpedal, en Fuzz. Det slapp løs et uhorvelig spetakkel i Vox-forsterkeren når Nils tråkka på pedalen mens han kjørte sine riff på Fender-gitaren. Men balladene var fortsatt med i repertoaret.
Det gammelmodige studioet hos Carl M. Iversen ved Youngstorget i Oslo hadde visst hatt sin storhetstid i 1950-åra med Jens Book-Jensen, Inger Jacobsen og Nora Brockstedt som toppartister.
Det var mildt sagt andre toner og rytmer mosjøguttene kom med. Men lydteknikeren var faktisk den samme da Nils Johan Øybakken, Herold Solheim og Ole Viggo Johnsen, pluss den innleide vokalisten Stein Larsen fra Oslo (som svarte på annonsen bandet satte inn i Aftenposten bare noen få dager i forveien) dro i vei med lydprøver så gulv og vegger ristet.
A-sida på den første og siste plata med Public Relations, Inc. het da også ”SHAKE!”.
Teknikeren følte seg nok mer på hjemmebane da B-sida skulle festes til rillene – den rolige ”Be My Love” som Nils og jeg ble ferdige med å snekre i hop teksten til så seint som dagen før opptak.
TURNE I SVERIGE: Seinere hadde bandet en kort storhetstid i Hudiksvall-området i Sverige, der de visst ble rimelig store idoler etter bare få konserter, og med en fjerde mosjø-gutt, Frank Arild Johansen, som vokalist.
Nils mintes med stor glede tiden i Sverige, og seinere en kort turne som bandet gjennomførte i Danmark, før det satte kursen nordover til Mosjøen der Nils ville realisere drømmen om eget studio – og en familie.
Han var alltid veldig stolt av og glad i shadow-bandet som han skapte på loftsrommet og gjennom årene holdt i gang med vekslende mannskap. At han tok tilbake det opprinnelige navnet The Hunters da han i 1980-årene blåste liv i det igjen på ren hobbybasis, etter mange års studioinnsats for andre band, sier mye om den saken.
GITARISTEN OG BANDLEDEREN: I pop- og swingrock-sjangeren var Nils Øybakken en svært dyktig sologitarist og bandleder, og han ble bare bedre med årene, selv om mulighetene til å utfolde seg slik etter hvert ble ganske små.
Hans absolutte spisskompetanse som godt voksen sologitarist var kanskje å få mye ut av en enkel melodi. Han kunne spille de enkleste låter med innlevelse, følelse og varme, og hadde en utpreget personlig stil som ga melodilinjen en interessevekkende dynamikk.
Men han fikset også de råeste, rockete gitarriff på en måte som gjør at jeg skal vokte meg vel for å plassere ham i ”melodibåsen”. Og mon tro om han ikke også kunne vært en dyktig jazzgitarist?
Heldigvis har Nils Øybakken etterlatt seg båd en kassett fra 1990 («Plays from The Shadows Collection. Vol. 1»,) og en CD fra 1998 som vitnesbyrd om sine og bandets fine kvaliteter – og potensiale, for all del – innenfor en sjanger som litt ufortjent er blitt ganske smal med årene, men som uansett er både verneverdig og kan moderniseres.
Det var ikke minst de to sistnevnte aspektene Nils ville ivareta med CD-en ”Summer Love 1958” (etter en av Shadows-låtene de spiller) som ble gitt ut til 30-års-jubileet for plateselskapet hans. Den viser også hans kvaliteter som finstemt musikalsk arrangør og produsent.
FORMIDLEREN: Selv om Nils selvsagt satte det å få utfolde seg som solist og bandleder svært høyt, så må det også være sagt at han helt åpenbart – uten at han gikk rundt og sa det – var svært glad i det vi i dag så fint kaller formidlerrollen, og at folk hadde det trivelig til musikken bandet spilte.
Foran spillejobbene var han veldig nøye med hvordan spillelista ble satt opp. Det skulle være de riktige melodiene i den riktige rekkefølgen. Mest mulig variasjon for både ører, hjerte og føtter.
De gledet og varmet mange, både ungdom og voksne, på utallige dansetilstelninger i Mosjøen og omegn. Og som Nils selv så riktig har skrevet på omslaget til CD-en: Mange er de ektepar som fant hverandre på dansegulvet til deres musikk.
Den rolige, stemningsfulle låta ”Midnight”, som bandet i en periode alltid avsluttet dansekvelden med, oppsummerer for meg mange lørdagskvelder med gladpop og swingrock på slutten av tenårene, i perioden 1962–1964. ”Midnight” slik The Hunters spilte den, har mye av den samme stemningen som vi finner i Pussycats versjon av ”Ebb Tide”.
Jeg har hatt melodien på slep i alle år seinere. Plutselig, kanskje på en reise eller med ei bok mellom hendene, så bare er den der, låta som Nils med sin glassklare gitarsolo bærer fram og løfter opp. Midnight. En stemning, en finale, et farvel – til vi ses igjen.
Skrevet ferdig for internett – Son den 2. april 2002
Vestby kommune ble i 2014 dømt til å betale en million-erstatning for en av de alvorligste mobbesakene det norske skoleverket har sett. Kommunen gjorde ikke nok, avgjorde Follo tingrett, for å få stanset uhyrlighetene som pågikk gjennom mange år. Først i barneskolen og så for alvor på ungdomsskolen.
(Fra LM 20.06.14) (Republisert og litt endret 18.08.23) Rettssaken satte et samlende lys på hendelser som må kunne karakteriseres som torturliknende, og som på uforståelig vis fikk pågå i årevis.
Kommunen gjorde åpenbart heller ikke nok da det kom til søksmål, må det være grunn til å føye til. Å la en sak som denne gå til retten, i stedet for å gjøre opp i et utenomrettslig forlik, må ha vært særdeles lite gjennomtenkt. Dette selv om vi holder idømte saksomkostninger på over tre hundre tusen kroner utenom.
Når vi så hørte i riksnyhetene på TV at kommunen ikke hadde bestemt seg for om dommen skulle ankes, da ante vi tenkemåter som på sitt vis kan forklare hvordan denne tragedien i det hele tatt kunne se dagens lys.
Årelang, målrettet grov mobbing skal jo ikke kunne skje i det som er blant verdens beste land å bo i . En av de viktigste faktorene i så måte er et storslagent formelt reisverk for trygghet rundt oss som bor her. Ned til de detaljerte forskrifter og departementale rundskriv.
Men hva hjelper all verdens skriftlighet og administrative rutiner når det svikter så katastrofalt som dette på det helt grunnleggende – i det en må kunne kalle skrøpeligheter i både i vurderingsvilje og vurderingsevne på ledernivå?
Denne saken gikk seg åpenbart vill i «den velmenende prosess» da gutten ennå var elev på daværende Risil ungdomsskole. Tingretten var klar på at det ikke på langt nær ble satt inn nok av tiltak – eller riktige tiltak – for å stanse elendet.
Men Vestby kommune var ikke enig! Det er fristende å si at dette var det alvorligste ved hele den tragiske saken.
Svein-H. Strand
LM-redaktør
TILFØYD 18.08.2023: Risil ungdomsskole var en ungdomsskole som lå på boligfeltet Pepperstad Skog. Skolen hadde elever fra 8. til 10. trinn og som kom fra barneskolene Bjørlien, Vestby og Garder. Høsten 2015 ble skolen erstattet av Vestby ungdomsskole for å rives. (Fra no.wikipedia)
«Men Såna renner som før» var tittelen på en noe fantasifull – og noe uvederheftig – reportasje som Anton Beinset skrev i Dagbladet i 1940. Nå kan en imidlertid spørre: er det Såna eller er det Hølens-elva som har rent i uminnelige tider – og som fortsatt renner som før?
(Republisert og litt endret 09.08.23) Hvor kommer «Såna»- navnet fra? Er det oppstått i eldgammel tid, eller er det av nyere dato? Er det avledet av Såner-navnet ,eller har det så å si «laget seg sjøl» – kommet drivende på ei fjøl» (på den leirgule Hølens-elva i vårflommen)?
I eldre opptegnelser og beskrivelser av Son og Hølen, som jeg har hatt anledning til å se, finnes ikke navnet «Såna» som betegnelse på elven. Det har vært «Såner-elven» eller «Hølens-elven» eller «Sons-elven» (Sogns elv). Det finnes visstnok heller ikke på noe kart over distriktet.
Men i Nils Kjærs «Julibrev fra Son» fra ca. 1920 forekommer jo Såna-navnet. (Og det er vel her det første gang forekommer på trykk – i denne formen.) Hvor Kjær hadde det fra? Ja, det er blitt sagt at han ganske enkelt «oppfant» det i anledning denne epistelen.
Men det er jo også mulig at han kan ha hatt det fra professor Rygh. Denne mente altså at en «vanskelig kan unngå å sette navnet Son i forbindelse med Sånar, som det ligger nært å søke forklart ut fra et elvenavn – Såna». (Son skal jeg komme tilbake til). Hvis Rygh hadde rett i sin antakelse, hvorfor er så elvenavnet Såna så å si forsvunnet på veien fra hedenold og til idag?
«LÅSKA»
Et tilløp til Hølenselva, som kommer fra Kråkstad, har det underlige navnet «Låska». Det skal komme av det gammelnorske «loskr» som betyr doven, altså «elven som flyter langsomt». Dette tilløpet renner forbi gården Låsken, og de lærde mener da at gården har sitt navn etter elvetilløpet.
Fra Våler kommer et annet tilløp til Hølenselva. Det renner forbi gården Såner. Det skulle da være nærliggende å trekke en parallell her: At det er dette tilløpet som er elven Såna og som altså har gitt navn til gården Sånar! Da kan det forstås at Sånanavnet er blitt «borte», og at hovedelven er blitt hetende «Hølenselva».
Hva så med «myten» om hollenderkoffene? Gikk de virkelig helt opp til Hølen?
Journalist Beinset skriver i sin artikkel:
«Jo, jeg vandret med en fotograf langs Såna for å ta vakre bilder av Såna og gult lauv. Det var da at jeg gled, og denne min vaklende bevegelse ble hølenhistorisk. Jeg hogg etter tak, og fikk tak i en solid stolpe som sto drevet langt ned i strandjorda, skjult av vissent gras. Det var en til og en stubb til, og da jeg med arkeologens glød sidbroka og blaut vasset lenger nedover, fant jeg flere. Altså: Det hadde ligget brygge på brygge den gangen hollenderne gjorde Hølen til et stort trelastsentrum, den gangen hollandske gaster danset med Hølen- og Sånerjentene på brygga hver lørdagskveld og en gang midt i uka. De er over 400 år gamle disse stolpene, så de er laget av tømmer med malm i. De ble fotografert med livsfare og bevart for ettertiden».
SISTE STORE MUDRING I 1850
Disse stolpene er fremdeles å se like nedenfor den nederste brua i Hølen. Så det skulle vel ikke være noen tvil om at det engang må ha vært et slags brygge-anlegg her. Sikkert er det også at elven her for vel 100 år siden var en god del dypere enn nå. Selv om elven også den gang dro med seg mye stein og grus med flomvannet hver vår og høst, så ble elvestykket mellom Son og Hølen stadig mudret opp. Hølen Havnevesen sto for det.
Den siste store mudringen skal ha funnet sted i i 1850. At Hølen hadde en betydelig trelastutførsel fra 1600-årene og til ca. 1870, er jo velkjent. Og at mye av denne trelasten gikk ut av landet på hollandske koffer, er jo like så godt kjent. Men har vi så noe bevis for at disse koffene hentet sin trelast i Hølen?
O.P. Nyquist, som var lege i Son 1864-1873, og som dessuten var en habil lokalhistoriker, skriver i sine opptegnelser:
«Ifølge tradisjonen skal elven ha vært farbar med fartøy like opp til Hølen».
I en artikkel om Hølen i Social-Demokraten 1917 står det:
«Flatbunnede hollandske båter tauedes opp og ned ved høyvann og dro avgårde med trelasten». Og ifølge sokneprest Kjørsvik gikk den siste koffen opp til Hølen i 1850 – hvor han nå kan ha hatt dette fra.
ET KONOSSEMENT
Nei, noe virkelig bevis mangler nok fortsatt – og likevel: Om det ikke kan bevises at en koff har gått opp til Hølen, så kan det virkelig dokumenteres «svart på hvitt» at et skip har gjort det.
I et konossement, utstedt i Christiania den 2. Desbr. 1856, står det vitterlig:
«Jeg H. Michaelsen førende Skibet kaldet «Freden» hvormed jeg nu ligger her for at seile til Hølen, hvor min rette Losseplass skal være, tilstaaer at have modtaget i Rummet af forbemeldte Skib af Herr A. Christensen…I Sæk Caffe…for efter lykkelig fuldent Reise at levere Alt i samme Tilstand til J. Bentzens Enke eller Ordre…»
(J. Bentzens Enke var enke etter kjøpmann Joh. C. Bentzen, som drev handel i det nåværende «Pensjonatet» i Hølen, og som døde ca. 1850).
VAR SKIPET VIRKELIG I HØLEN?
Nå – selv om det altså kan vises til dette konossement, så er det vel lite trolig at skipet «Freden» virkelig greide å ta seg opp til havnen i Hølen! Skipet kom vel ikke lenger enn til Son, og kaffesekken måtte vel fraktes videre på annen måte – kanskje per robåt.
Hvis elven da ikke var tilfrosset. Dette var jo i desember måned! Og det mest sannsynlige er vel også at trelasten, som gikk den andre veien, ble fraktet til Son i store prammer eller på flåter (som forresten dr. Nyquist også holder for det mest trolige). Men fremdeles står altså dette spørsmålet åpent.
NAVNET SON
Så har vi navnet Son, som gjennom tidene også har vært skrevet Sogn, Sohn, Soen, Zoon og Soon. Hvor kommer det fra? Hvordan er det egentlig oppstått? At det ikke er hollenderne som har satt navn på stedet, må være temmelig opplagt. Stedet Son eksisterte jo lenge før «hollendertiden».
Iallfall på 1300-tallet må det har vært et lite samfunn her. At stedet har sitt navn direkte fra elven, synes også lite holdbart etter det som har vært sagt tidligere. Men det som slår en når en gransker litt i de gulnede papirer, er at navnene Son og Såner henger så nøye sammen:
På 16- og 1700-tallet heter det:
Ladestædet Sogn under Sogner Annex (sokneprest Paul Rødder i Vestby 1732), på 1800-tallet: Soon og Sooner, og nå altså Son og Såner. (Ja, etter dette så skulle vel Son nå egentlig hete «Sån»!)
FRA SÅNER
Skulle det da ikke være rimelig å anta at Sons-navnet stammer fra soknet Såner, som igjen har sitt navn fra Såner gård? Jeg vet ikke hvor gammel gården Såner kan være. Men den første Såner kirke (den nåværende er nr. 3 – som for øvrig var vigslet til St. Olav – ble antagelig satt opp på gårdens grunn på 1100-tallet. Og en god stund før dette må gården Såner ha eksistert.
Det er iallfall lite trolig at stedet Son er eldre enn gården Såner. Og at altså Såner skulle fått sitt navn fra Son. Slik som presten Rødder vil ha det til i sin kallsbok fra 1732:
« – og er det troligt at Sognet, hvorudi denne ladestæd Sogn ligger og kaldes Sognnær, hat sit Nafn af at det ligger nær Sogn, som jeg ville sige: Sognnær det er nær Sogn».
Og skulle så disse mine antakelser være riktige – at Sons-navnet stammer fra Såner sokn og Såner gård – ja, så har jo både prof. Rygh og Ragnar W. rett på et vis.
Illustrasjon: Sonskilen i 1909, med vestlandsskøyter liggende utenfor dampskipsbrygga for levering av råstoff til Soon Hermetikfabrikk som vi ser litt av øverst t.v . (LM Arkivfoto)
(Republisert og litt endret 18.05.24) 7. juli 2017: En historisk boklansering finner sted i Gullikgården i Son. Betalende medlemmer av Soon og Omegns Vel får boka gratis. «SON – Het water op te Zoon» skal selges i flere forretninger og institusjoner i sentrum. Her kan medlemmer hente sine bøker, dersom de ikke kan komme på lanseringen. Velleder Jon Warhuus skriver på vellets Facebook-sider:
Denne utgivelsen bygger på en svært velskrevet artikkel i Norsk Ukeblad (mars 1965) av Hans Faye Lund, med bl.a. intervjuer med folk i alle aldre, fra ymse yrker, med mange fotos av Son den gang. De som tror at Son er statisk, vil få se bilder og tekst som viser Sons dynamiske utvikling, frem til vår tid. I denne utgivelsen speiles 1965 mot 2016. Son på raske føtter inn i framtiden! Her følger noen små smakebiter:
LILLEPUTTBYEN Son, som har inspirert så mange kunstnere, er i dag en fredelig idyll mellom Moss og Drøbak, der Sonsbukten skjærer inn i Follo mot nordøst ved Mossesundets begynnelse i nord.
Her inne på østsiden av Sonsbukten ligger Norges nestminste by meget vakkert til i skråningen, med smale, krokete og delvis bratte gater – og en rekke stolte bygninger fra fordums glanstid. Før het byen Soon – med to «o»er, om vi må be – et navn den fikk i hollendertiden, den gang Soon var utskipningsby for trelast og virkelig tellet blant Christianiafjordens byer.
Forfatteren Nils Kjær, som i mange år bodde i Son og døde her i 1924, skrev i sin tid:
«Lige siden hine gamle dage, da trælasthandelen florerede og hollænderne kaldte Kristiania-fjorden for «het water op te Zoon», har det dobbelte o siddet i byens navn. Kofferne er forsvundne, glansen er tabt, og nu holder ogsaa det sidste minde om den, det ene o, paa at forsvinde … Men fremskridtet lader sig ikke stanse hertillands … Vi skriver altsaa Son.»
Trelastutskipning
«—–Sons betydning som utskipningssted ser vi lettest av tollregnskapene. I 1618 viser disse at Son eksporterer like mye som Drøbak, Emmerstad og Skiphelle tilsammen. Og i 1731 var Sons eksport av planker tre ganger så stor som fra Moss….»
Bestyrer Odd Birkeland om Viking Canning – i et ukeblad-intervju for mange år siden.
«………. – Dette er jo Sons eneste virkelige industribedrift, sier vi. – Hvor mange ansatte, og hva lages det her?
– Vi har 51 ansatte, hvorav størsteparten er kvinner, og vi lager fiskemat, salater og sursild. Opprinnelig begynte vi med salater, utvidet til sursild og tok så for et år siden opp fiskemat. I fjor hadde vi f.eks. en fiskematproduksjon på 2-300 kg i uken, mens vi nå er oppe i 10 tonn pr. uke! Og salatene går det 8 – 9 tonn av ukentlig. Vi eksporterer for øvrig våre produkter i stadig større grad. Videre har vi røkeri for laks, makrell og ål….»
Den Norske Automobilfabrikk på Kambo gjennom krig og fred
Oppstilt rekke av gule, leveringsklare varevogner utenfor Den Norske Automobilfabrikk i bydelen Kambo lengst nord i Moss. Bilene skulle til Norsk Bygdekino A/S, som ble etablert 23. juli 1950. Disse Standard Vanguard (1948-1952) ble klargjort, men ikke montert på Kambo. Fabrikken ble rekvirert av tyskerne under 2. verdenskrig og ble brukt som verksted for tyske Junker-fly, og for overhaling av flymotorer. (Fra no.wikipedia.)
Fra Moss byleksikon og no.wikipedia:Norsk Automobilfabrikk, Møllebakken 4, Kambo, ble etablert i 1918. Her ble det produsert 77 lastebiler i løpet av tre år. Men så gikk bedriften konkurs i 1923.
Den ble reetablert i 1929 av Gustav Henning. Denne bedriften ble startet i samarbeid med svenske Scania-Vabis. De siste to årene ble det produsert karosserier og enkelte deler.
13 ÅR SENERE, i 1936, ble Den Norske Automobilfabrikk, R. Hesselberg-Mayer AS, stiftet i de samme lokalene.
Bilde fra Moss Byleksikon. «Auto-Karroserifabrikken», fotografert av Bjørn Wisth i 2014.
Bedriften produserte ikke egne biler, men importerte karosserier til Chrysler- og Plymouth-biler fra USA, som så ble montert på Kambo.
Produksjonen tok til i 1937, og omfattet også karroserier til Fargo lastebiler. I 1938 ble det startet med montering av tysk Adler.
ETTER KRIGEN var det ikke lenger aktuelt å montere Chrysler eller Adler. Produksjonen ble begrenset til montering av lastebiler i en kort periode på slutten av 1940-tallet.
I 1955-1959 ble det også montert britisk Standard 8 i lokalene, men virksomheten gikk etter hvert over til å importere ferdige biler.
Foto fra den fredede Thornegården i Son, 24. april 2016: Sturla Strand.
Godt med bøker her. De møtte deg allerede i inngangspartiet ute i portrommet, der kunder hos Thornegården Frisør kunne kjenne seg igjen.
Ikke en butikk du føyk inn og ut av, dette her. Mye å slå av en prat om.
Geir Jenssen Grønflaten betjente butikken denne dagen. Han var én av flere invorte i aksjeselskapet, der han var styremedlem. Antikvariatet hadde interessante objekter, både bilder og bøker, også med lokal bunn. Gamle Sons-bøker og relativt nye Son Leksikon er noe av det vi ser på dette bildet.
Noen av de første møblene som kom på plass. Disse kledde jo absolutt de gamle lokalene i den fredede 1700-talls gården.
Lokalene var pusset opp i farger som kledde den nye bruken svært godt, vil nok de fleste mene. Blant dem Riksantikvaren.
Det kan jo ikke være bare bøker og møbler i et antikvariat. Her er noen andre saker som nok vil friste mange.
Hyllemeter på hyllemeter med bøker i svært assortert utvalg.
(Av Reidar Johansen, Son) Seilskipet «Njaal» ble sjøsatt fra Jacob Woxens Son Verft i 1881, som nr. 10 av seilskipene fra dette verftet. «Njaal» var rigget som bark. Skipet var 142 fot langt, 34,7 fot bredt, 18 fot dyptgående og var på 586 tonn brutto. Det var bygget etter Det norske Veritas´ høyeste klasse for godkjenning i sju år, med stjerne.
♦ «Njaal» hadde den karakteristiske klipperfasongen som kjennetegnet seilskipene fra dette verftet. Hun er det skipet med lengst levetid av dem som ble bygget ved Son Verft.
I JACOB WOXENS TJENESTE
De første årene av «Njaal»s liv gikk skipet i tjeneste for eier av Son verft, Jacob Woxen. Kaptein under denne perioden var seilskuteskipper Carl Amundsen fra Son. Amundsen avsluttet sin yrkesaktive karriere som Losoldermann i Moss.
♦ I 1887 ble «Njaal» solgt til Axel Hansen i Kristiania og var i dette rederiets tjeneste til 1891, da skipet ble solgt til rederiet Spind i nærheten av Farsund.
SISTE STØRRE TRESKUTE FRA SPIND
«Njaal» ble innkjøpt til Spind ved Farsund i 1881 for kr. 60 000. I perioden i Farsund var skipet eiet av Gabriel J. Jensen med flere, og senere Tharald Brøvig.
«Njaal» var et av mange seilskip hjemmehørende i Spind på dette tidspunkt. Da «Njaal» i 1910 ble solgt til Finland, var hun den siste store treseilskute hjemmehørende i Spind.
DEN SISTE AV TREBARKENE I BRITISK EIE
Den 28. April 1910 forlot «Njaal» Farsund. Skipet var kjøpt av Kaptein Gustav Arvid Lindstrøm, som opprinnelig kom fra Sund på Åland.
♦ Kaptein Lindstrøm var i mange år skipsmegler med base i Vest Hartlepool i England. Han satte «Njaal» inn i tømmertransport fra Øst-Europa til England. (Fortsettes under bildet.)
I Juli 1914 ankom «Njaal» Great Yarmouth. På kaia satt engelskmannen Henry Bush med blokk og blyant. Bush tegnet «Njaal», og tegningen ser vi ovenfor.
«Njaal» fortsatte så i tømmertrafikken fram til 1918. Seilskipet fra Son ble det siste av trebarkene i Nordsjø-fart som var i britisk eie.
12. April 1918 skulle bli «Njaal»s siste dag på havets overflate. Første verdenskrig var fortsatt ikke over, og seilskipets møte med den tyske ubåten «U 104» førte til at «Njaal» ble senket.
Dermed forsvant også den siste skuta som ble bygget ved Jacob Woxens verft.
(Fra LM 13.09.09) (Republisert 16.07.23)
Views: 581
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
Illustrasjonsfoto: stock.exchng
FRUSTRASJON I HØYRE OG FRP
STILLE FØR STORMEN?
