Views: 67
REDD BARNA jobber i 16 land
Der uvilje og gammelt hat stadig råder
(Publisert 14.10.23) (Republisert 16.04.24) Den brutale krigen mellom Israel og Hamas, med bombing av boliger, har sider som burde være utenkelige i våre dager. Men noen gamle regionale konflikter lever dessverre stadig videre.
Før en forventet israelsk bakkeinvasjon i Gaza, der over 2 millioner mennesker bor og må bort før bombene slår ned:
– Vi har aldri sett noe liknende. Dette er ingen evakuering, men en tvangsforflytning, fastslår generalsekretær Jan Egeland i Flyktningerådet.
TERRORANGREPET fra Hamas-organisasjonen, der tusener av raketter slo ned i hovedstaden Tel Aviv, ble naturlig nok besvart med et rakettregn mot Palestina. Begge steder kostet det over tusen mennesker livet, de aller fleste uskyldige sivile – blant dem mange barn.
Øye for øye, tann for tann. Dét har i alle år vært «mantraet» til de israelske myndighetene når det kommer til å besvare angrep fra arabiske naboer.
Fra FN og andre organisjoner lyder som alltid sterke oppfordringer om våpenhvile og forhandlinger.
Men dessverre til ingen nytte. Her er det uvilje og gammelt hat som gjelder.
Og dette kan fort eskalere til å bli en regional krig. Fra Libanon, der Hamas´ motstykke Hezbollah holder til, varsles det allerede kampvilje.
I alle varianter så er og blir en eskalering et knefall for gamle vaner og uvaner der uskyldige sivile ofres, i tillegg til soldater på begge sider.
De gamle konfliktene kan ikke videreføres år etter år verken på bakken eller med bomber og raketter, og verdenssamfunnet anført av stormaktene i øst og vest må om nødvendig gripe inn.
Stans i all våpenforsyning kan være et av midlene. Aktiv tilretteleggelse av fredssamtaler fra FNs side et annet.
Sist, men ikke minst: Det vi hører og ser kan i stor grad kategoriseres som krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheter. De sivile lidelser er historisk store. Daglige bombemål er boligblokker – og sykehus!
Og fikk alle med seg i nyhetene, at rundt ti tusen kvinner i Gaza er gravide? I går ble de flyktninger. Hvor gikk veien? Egypt har stengt grenseovergangen, men åpner den for kort tid en gang i blant. Et av få lysglimt i et historisk elende!
Svein-H. Strand, LM-redaktør
Views: 68
Tekst-TV på internett – hva er galt?
(Publisert 15.04.24) LM tok i bruk sin nye publiserer på WordPress-plattformen for godt over tre år siden. I stolpen på venstre side la vi da ut en lenke til Tekst-TV sammen med logoen for denne NRK-tjenesten. Men siden da har deres Tekst-TV på nett hatt en alvorlig funksjonsfeil.
Ja, som sikkert mange lesere har merket seg – og vi selv senest i dag – så er det «bare surr» med sidenumrene.
Det som står der er noe helt annet enn det vi skulle fått opp, ifølge menyen på forsida deres.
Med jevne mellomrom er vi på internett, laster ned og legger ut det vi håper skal være en feilrettet utgave.
Men det samme skjer igjen og igjen. Omatt og omatt og omattat…
Ligger problemet i nettleseren? Neppe. I alle fall ikke i de tre vi har prøvd: Firefox, Opera og Microsoft Edge.
SÅPASS ALVORLIG er det, at vi nå kontakter NRK for å få et svar som vi og andre både kan forstå og sette vår lit til med tanke på tiden som kommer.
Jeg kan jo ikke skrive om NRKs Tekst-TV uten å nevne at jeg – som ansatt i daværende Aetat- i en periode hadde ansvaret for et tyvetalls ganske kostbare sider som etaten disponerte.
Der hadde hvert fylke sine egne sider med fersk statistikk. Statistikk for blant annet tallet på arbeidssøkere – som da omfattet både registrerte helt og delvis arbeidsledige. Samt arbeidstakere som – via sitt lokale arbeidskontor – søkte nytt arbeid. Jobbskiftere, som de gjerne ble kalt.
Disse tallene la seg pent inn uten min medvirkning – bortsett fra at hvis man i vår ytre etat hadde funnet feil i tall; da måtte de rettes av meg i en fart.
MIN HOVEDOPPGAVE var å redigere og legge ut en artikkel eller to i uka som frilansjournalister hadde skrevet for oss. Og å holde løpende kontakt med dem, per epost eller telefon.
Alt dette fra dataterminalen med direkte linje til NRK-systemet, bak dora til mitt ikke altfor store kontor i arbeidsdirektørens informasjonsavdeling.
En sjelden gang måtte jeg legge ut en sak jeg hadde skrevet selv. Denne var vel som regel avsatt til bladet A-Etaten, der jeg var reisende reporter landet rundt – og en kort tid også redaktør.
I forbindelse med Tekst TV-arbeidet, var jeg naturlig nok på et besøk i redaksjonen deres – mange trappetrinn opp til øverste etasje på Marienlyst. Et nyttig og interessant besøk.
DETTE VAR FAKTISK en selvstendig redaksjon med ansvarlig redaktør og relativt mange ansatte – noe som måtte til siden det var skiftarbeid, med dagvakt og kveldsvakt. (Redaktøren bosatte seg på Store Brevik da han ble arbeidende pensjonist og redigerte den flotte engelskspråklige nettavisa The Norway Post.)
Men i dag er arbeidet integrert i den sentrale nyhetsredaksjonen, med produksjon og redigering av det løpende nyhetsbildet fra både utenriks- og innenriksavdelingen. Som dere LM-lesere finner som førstevalg i Menyen vår.
P.S. Hvordan meldingene er redigert er en sak for seg. I det gule feltet øverst får vi først om BAKGRUNNEN for selve nyheten. Hvorfor det?
Tekst-TV på Sveriges Televisjon gjør det rette, og starter med «ingressen», det viktigste. I neste blokk kommer så detaljene.
SE OGSÅ – og skroll nedover når du er kommet dit: https://www.nrk.no/direkte/xl/nrk-tekst-tv-holder-det-gaende.-i-ar-er-den-kantede-grafikken-40-ar-1.16250187
Svein-H. Strand LM-redaktør – Her knipset på en travel dag med pressevakt, etter en to dagers reportasjereise, som både fotograf og reporter.
Views: 150
– Stortinget må stå samlet om langtidsplan for Forsvaret
(Publisert 14.04.24) – Vi forventer at Stortinget står samlet om en langtidsplan for Forsvaret. Det er viktig med en samlet innsats og langsiktig forutsigbarhet når Forsvaret skal bygges opp igjen. Det uttaler Landsrådet for Heimevernet i en pressemelding.
– Heimevernet er en grunnplanke i den nasjonale beredskapen. Regjeringens fremlagte langtidsplan (LTP) staker ut en kurs for å gjenoppbygge Forsvaret og forsterke Heimevernet. Det er budskapet fra Are Tomasgard som representerer LO og leder Landsrådet for HV.
– Landsrådet har over tid pekt på behovet for å styrke Heimevernet, og vi opplever at regjeringen har fulgt opp våre hovedinnspill og tydelige ønsker for en forbedret beredskap. Heimevernet representerer beredskap over hele landet, og det er en viktig ressurs som nå styrkes ytterligere, sier Tomasgard.
Landsrådet støtter derfor forslaget om økt antall HV-soldater fra 40.500 til 45.000, og plan om tilførsel av nye typer kapasiteter og utstyr, samt den svært viktige forutsetningen om penger til fast årlig trening av alle mannskaper.
– Når langtidsplanen nå behandles i Stortinget, er det viktig at våre fremste folkevalgte evner å samle seg om de framlagte løsningene – og lande en plan som er samlende for de sikkerhets- og beredskapsbehovene samfunnet vårt, understreker Are Tomasgard.
Han framhever også at arbeidslivet og de frivillige organisasjonene er viktige ressurser å samarbeide med for å oppnå en ytterligere forbedring av Norges totale beredskap.
Nestleder i Landsrådet for HV, Jon Kristiansen (NHO), sier Stortinget også må følge opp samfunnets totalbehov inn i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen etter Russlands fullskala-angrep på Ukraina.
– Sivil infrastruktur i form av veier, jernbaner og havner er funksjoner som er kritisk viktige for å understøtte militære operasjoner – og spesielt knyttet til mottak og forflytning av militært materiell, både i Norge og i Norden, sier Kristiansen.
Han berømmer regjeringen for å ha fulgt dette opp i Nasjonal transportplan.
– I lys av den krevende sikkerhetssituasjonen vi står overfor vil det derfor mer enn noen gang være behov for at Stortinget ser ulike samfunnsbehov i et enda mer overordnet perspektiv, understreker nestleder Jon Kristiansen.
DETTE ER LANDSRÅDET
Landsrådet for Heimevernet er en av landets bredest sammensatte forum når det gjelder samfunnssikkerhet og beredskap.
Landsrådet består av representanter fra 11 sivile organisasjoner, og har én representant fra hvert av de nåværende 11 HV-distriktene og to hovedtillitsvalgte for soldatene.
De sivile organisasjonene i rådet representerer godt over fem millioner medlemskap i Norge.
Landsrådet for Heimevernet består av følgende organisasjoner:
● Landsorganisasjonen i Norge, LO
● Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO
● Kommunenes sentralforbund, KS
● Det frivillige Skyttervesen, DFS
● Landsrådet for Norske barne- og ungdomsorganisasjoner
● Norges Bondelag
● Norges Fiskarlag
● Norges Idrettsforbund
● Norsk studentorganisasjon
● Norsk TotalforsvarsForum
● Norske Kvinners Sanitetsforening
Views: 90
Bilde på bilde – fra byen MIDT I Norge og Helgeland
(Foto: Fjellanger Widerøe)
Elva Vefsna (sørsamisk: Vaapstejeanoe) har sitt utspring i Børgefjell og grense-fjellene mellom Norge og Sverige. Den renner gjennom kommunene Hattfjelldal, Grane og Vefsn, og passerer her Mosjøen før den renner ut i Vefsnfjorden.
(Oppdatert 14.04.24) Vi har bestemt oss for å få mer liv i LM-seksjonen Mosjøen Magasin. Og et eget domene er forlengst registrert. Planen er at innholdet i seksjonen skal integreres der, og da bli tatt ut av Lokalmagasinet.no.
Grunnsteinen her er lagt med nøye utvalgte gamle bilder – og med fyldige bildetekster der det har vært mulig. Vi tror at de er av interesse for mange flere enn mosjøværinger og helgelendinger generelt.
Dette bekreftes av tall fra vår WordPress-publiserer, som nå har registrert hele 5448 visninger av siden.
Seksjonen ble opprettet allerede i 2003, på den første publiseringsløsningen vår. Men den ble etter hvert for sjelden oppdatert. Denne nye utgaven er i så måte et betydelig framskritt.
Og om jeg må få si: Selve konseptet er jo blitt «noe for seg selv» – i alle fall i WordPress-familien.
Svein-Harald Strand LM-redaktør
«
(Publisert 21.04.23) (Oppdatert 20.02.25) REKLAME: Kraftselskapets logomerke «hugget inn» i isen. Samtidig som et regulært reklamebanner for kraftselskapet innleder denne bildeserien.
OG HER ER VI UTENFOR GAMMELKINOEN
(Publisert 06.11.21) OG HER er vi utenfor kinobrakka. Om vi tøyer begrepet litt – ja, så kan det vel ses å være et ikonisk bilde, rettere sagt motiv. Bildet er jo tatt i 1978, som det står nede i «ramma», men motivet en hjertevarmer for alle som vokste opp på 1950-tallet og utover. Uten å gå i detaljer i en bildetekst som denne, så vet jo alle at brakka endte sine dager som flammenes rov – bare noen dager før den nye kinoen sto ferdig. Og til alle som ikke vet eller ikke husker: Før skiltet MOSJØEN KINO med store bokstaver kom opp, var det et skilt hvor det med atskillig mindre bokstaver sto: Mosjøen komm. kino. Noen småunger som ennå ikke var særlig språksterke lurte på hva det betød. Er det reklame? Kom på kino, liksom? Og så var det bare for å vise all verden at det var en kommunal kino. Men skiltet var så lite at det måtte forkortes. Sånn var det i gamle dager.
«KINOBRAKKA» – 1950-TALLETS STORSTUE
(Publisert 28.10.21) KINOLOKALENE i den tidligere tyskerbrakka i Mosjøen fikk et mildt sagt langt og rikt kulturelt etterliv. Aktivitetene utenom filmframvisninger var nok på sitt høyeste i første halvdel av 1950-årene, og spente fra lokalrevyer til konserter av forskjellig slag. Denne konserten må ha vært «ei stor hending»: Med Mosjøen Orkesterforening og Mosjøen Sangkor. Hva som ble framført, og når dette var, skulle vi gjerne visst. De som har noe å fortelle, hører vi gjerne fra. Men et storverk eller to var det vel snakk om. Bildet er åpenbart tatt fra generalprøven siden vi ser fire tomme benkerader. (Fotograf: Ukjent)
(Publisert 17.10.21) AVSKJED – dét kunne vært en samlende beskrivelse av dette gamle bildet som det oser historie av! Et trettitalls mennesker, voksne og noen barn, samlet ytterst på den daværende kommunekaia. Trolig er det slekt og venner som venter på en båt. En som skal bringe en eller flere av dem langt avgårde. Kanskje helt til Amerika for å starte et nytt liv. Og kanskje ser de hverandre aldri igjen. (Fotograf: Ukjent.)
TYSKERNE ÅPNER MOSJØEN STASJON
EN VIKTIG TILFØYELSE til beskrivelsen av dette bildet: Teksten ovenfor var bokstavelig talt fast følge til bildet som vi lastet ned. Og i overskriften vi laget, så sto det at den tyske krigsmaktens formelle åpning av stasjonen skjedde i 1942. Årstallet har vi nå tatt bort fordi dette ikke stemmer med opplysninger som finnes flere steder på internett: At stasjonen ble bygget i 1935 – og åpnet 5. juli 1940. Det kan likevel være slik at tyskerne ventet til 1942 med «åpningstoget». Generaloberst von Falkenhorst var kanskje en travel mann, for å si det sånn.
(Publisert 11.08.21. Endret 17.10.21 ) IKKE BARE LITT, MEN ALTFOR LENGE siden forrige oppdatering! Vi har lenge slitt – mer enn godt er – med å få Lokalmagasinets nye publiserer så fint opp å stå som det er mulig med de ressursene vi rår over. Fotobasen på den nye publisereren teller nå over 800 bilder som er manuelt lagt inn. Og mer kommer. (Fotograf ukjent. Men bildet er trolig hentet fra tyske krigsarkiver.)
Skolekorpset – før jentene kom
(Publisert 15.06.21 (Oppdatert 03.04.23) Litt lenge siden siste publisering. Men her noe som er virkelig lenge siden: Mosjøen Skolekorps – årgang 1957-1958! Likevel ikke lenger siden enn at mange vil kunne finne en smilende utgave av seg selv. 38 muskere, pluss dirigent (og klarinettist) Henrik Moe Jacobsen. Vi var jo en glad gjeng, må jeg som LM-redaktør kunne få si ettersom jeg var med selv. Ennå ikke fylt 12 år høsten 1957, da Henrik dirigent lærte meg de viktigste grepene for å spille 2.- (og 3.-) stemmen på Bb-klarinetten jeg fikk tildelt. Etter eget ønske. Fotografens navn har jeg ikke. Heller ikke hvor bildet er tatt. Men hvis året er 1958, ja så kan det jo være under Landsstevnet i Trondheim – en enestående begivenhet som samlet rundt 12 000 musikere og over 1000 ledere en helg i slutten av juni! Så stort og krevende var arrangementet, at det aldri ble kopiert hundre prosent.
Vinter i Øyfjellet og i byen
(Publisert 25.05.21) Et glimrende vinterbilde der Øyfjellet framstår i sin aller fineste skrud! Fint komponert med gata som viser rake veien til fjellet. Ingen informasjon følger dessverre med, men det er jo åpenbart fra nyere tid. Og snø og lys indikerer at det er senvinter – kanskje tidlig i mars. (Fotograf: Øivinn Hjorthen, Info Helgeland)
Her er Mosjøen Hornmusikk!
Et flott bilde av et flott musikkorps – et av landets eldste janitsjarkorps, fra 1880, og fortsatt oppe og går. Med høy kvalitet på konsertframføringer som første bud. Har også status som HV-korps, og stiller selvsagt i HV-uniformer når plikten kaller. En liten pjokk med et lite flagg går ved siden av sin klarinettspillende far. Og ja – det er redaktøren. Se også nedenfor, det aller første bilde av Mosjøen Hornmusikk. (Foto: Sigv. Johnsen?)
Trehusbyen har vokst på byflata
Et artig, gammelt bilde. Byen har i noen tiår vokst østover på byflata. Snø ligger flekkevis i Øyfjellet, så det er sen vinter eller tidlig vår. Årstall ukjent, kanskje 1910-1915. Her er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen. Vi ser nedover Peter Bechs gate og krysset med Kirkegata. T.h. det flotte toetasjers bolighuset som senere ble «Regimentsgården», kontorer for dav. IR (Infanteriregiment) 14. (Foto: Holst Try AS)
Jacobsen og Elnans butikk
Et bilde noen av dere kanskje har sett før, fra Digitalmuseum: Fasaden på Jacobsen og Elnans butikk i Sjøgata 22-24. Bygget i år 1900, fotografert en sommerdag i 1940, den første krigssommeren. Hvem står foran trappa? Det hvite båndet på jakka kan tyde på at det er en vakt av noe slag. (Foto: Edvin Tverå / Helgeland Museum)
Bygårdperlen som gikk tapt
Innkjøpt kopi i kortformat av originalfoto fra Helgeland Museum.
Doktor Ravn-gården, her relativt nyoppført. Nyplantede trær ved gjerdet. Det ene skal med tiden bli det som må ha vært Mosjøens flotteste tre. Rett over gata for inngangspartiet, i Peter Bechs gate, bodde LM-redaktøren sine første fem år, sånn cirka. Se på den tekniske kvaliteten og hvor godt fotografiet fanger tidsånden! En sommerdag rundt 1910? Mannen i gata med spaserstokk i silhuett; husrekka bakover, i kveldssol; to på altanen nyter stunden.
Det var sommerferie, og nesten hele den store folkeskolebygningen kunne benyttes til jubileumsutstillingen, der lista var lagt høyt med litt ekstern hjelp fra fagfolk. Billig ble det nok ikke. Men deltakeravgift fra omtrent alt som fantes av store og små lokale bedrifter – de som hadde noe spesielt å vise fram – veide godt i balansen. (Foto: Schröder?)
JUBILEUMSSOMMEREN 1950: Mosjøen markerer raust sine 75 år som bykommune. Selv de første etterkrigsbarn husker glimtvis det som ble opplevd som utrolige hendelser i en liten by. Opptog i gatene, en mann i dress og hatt som tråkket i vei på verdens rareste sykkel – en velociped. Eller «Veltepetter», som de voksne kalte den. Et fantastisk tivoli øst i Midtbyen, der både voksne og barn koste seg «glugg ihjel». Høydepunktet – i alle fall for oss barn: En tur med radiobilene, som de kalte dem – en moro-greie som fortsatt lever i store underholdnings-parker som Tusenfryd. Kjør som du vil innenfor det relativt lille området – og kollidér gjerne med hvemsomhelst! For enkelte ble det nok med én tur…
Skikkelig snyvinter i Sjøgata en gang tidlig eller midt på 1950-tallet. Vi ser nordover mot torget. Her har nok ikke kommunens brøytebil kjørt verken i full- eller halv fart med plogen. Et arbeidsmessig spleiselag mellom huseiere/næringsdrivende og kommunen – med traktor og spade(r)? La oss få høre fra dere som har noe å fortelle om dette! Også hvis det er noen som vet hvem som tok dette flotte bildet. Sigvald Johnsen?
Et aldri så lite lokalt klenodium fra 1950-tallets kulturliv i Mosjøen, der høstrevyene til Mosjøen Amatørklubb var et høydepunkt. Her er det sikkert nok av kjente navn for mange mosjøværinger. De andre sidene av progamheftet har ikke vært å oppdrive – så langt. Jeg mener at det var enda to sider – godt hjulpet av at «Fru Strand» (!), min bestemor, var ansvarlig for oppsetningen. Vi bodde i hver vår etasje i samme hus, så jeg så og hørte litt av hvert om både revyer og andre ting i oppveksten. Kanskje noen av leserne kan hjelpe? Bruk gjerne Messenger på min Facebook-side. https://www.facebook.com/sveinharald.strand.1
Eller send en SMS til mobil 979 38 621.
Et musikkhistorisk klenodium av et bilde fra en gang mellom 1880 og 1882: Mosjøen Hornmusikk ble stiftet 10. februar 1880. Som et av de første korpsene i landet. Her har alle ti fått seg et instrument, og de er i gang med å spille. Å bli foreviget hos en profesjonell fotograf – når det passet for alle parter – var et naturlig valg for dem, som for mange andre på den tiden. Og takk for det – og for den tekniske kvalitet som bildet har! Takk også for at Mosjøen Hornmusikk fortsatt lever, og ikke minst at den musikalske kvalitetsfanen holdes så høyt. Sist, men ikke minst: Å kunne smykke seg med å være offisielt HV-korps ved militære anledninger, er nok også noe som hjelper på økonomien.
Det er 17. mai, trolig et år midt på 1950-tallet. I Strandgata går Hornmusikken Fram først i folketoget. Et stort norsk flagg vaier på vimpel ut fra Kafé Tippen, eller Tipperary som kafeen egentlig het. En fin vårdag, og folk er kledd deretter. I gardintrappa blir øyeblikket foreviget – av «byfotograf» Sigv. Johnsen? Og hvem tok dette bildet da? Det bør være gode odds for at det var noen i Helgeland Arbeiderblad, fra en ypperlig standplass i redaksjonslokalene i 2. etasje. Vi mottar gjerne kommentarer/opplysninger til dette og andre gamle bilder som blir publisert i Mosjøen Magasin.
Gamlekinoen som forsvant sammen med tyskerbrakka den var i. Den brant ned til grunnen kort tid før den nye, flotte kommunale kinoen sto ferdig. Hvor mange filmer som ble vist her, hadde vært interessant å vite. Ikke minst fordi kinoen ble anlagt og brukt av personell fra den store tyske forlegningen som okkupasjonsmakten etablerte i midten av mai 1940. De rykket inn i byen 10. mai, etter oppholdende strid fra en lokal avdeling av IR 14 ved riksveien litt sør for byen, der to norske soldater falt. Mosjøen var naturlig nok en av de få norske byene som ikke ble bombet under 2. verdenskrig.
Blant sjeldenhetene som fantes av butikker i bysentrum fram til siste del av 1950-tallet: Et drogeri! Kort forklart: Her kunne man få kjøpt datidens reseptfrie «droger». En variant av dagens utsalg for kosttilskudd. Men det hjalp nok for omsetningen at de også førte diverse annet av remedier som man brått kunne trenge i hverdagen. Her hos firma Sig. Svendsen, som i andre «butikkhus» i Mosjøen, var det slik at innehaver(ne), hadde sin bopel i 2. etasje.
OPPDATERT: Mosjøen Drogeriforretning (eldre: Mosjøen Drogueriforretning) ble grunnlagt i 1909. Forretningen ble åpnet av cand.pharm. Alfred Svendsen, og i 1919 overtok broren Sigurd Svendsen. Foruten frie apotekerartikler, førte forretningen blant annet parfyme, toalettartikler, maling, oljer og lakk. (lokalhistoriewiki.no)
Views: 1940
«Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk»
Dette interessante og historisk svært verdifulle fotografiet av Sonskilen, den nære bebyggelse og litt av Laksa-landet er fra 1929. På Laksatangen ser vi oljetanken som ble sprengt av en gruppe motstandsfolk fra Follo under 2. verdenskrig. Bildet er i privat eie, levert av en leser for digitalisering.
(Publisert 13.04.24) Ved en kongelig forespørsel av 1743 om fiskerienes betydning i Vestby og hvilke fiskesorter som forefantes, kunne sogneprest Wessel gi følgende svar:
«- Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk som dog ikke falder i mængde uden aleene Makrell som om Høsten af Strandsidderne i Sogn undertiden fanges i nogen Mængde. Dog er folk her ikke synderlig driftige i at betiene sig af Fiskeri.»
Av Ivar Gudmundsen
Wessel hadde sikkert rett. Soningene på den tiden hadde vel stort sett sitt utkomme på annen måte. Selvsagt ble det fisket og brukt fisk i det vanlige kosthold. Spesielt i ufreds- og barkebrødstider var nok fisken et godt tilskudd, men fisket som hovednæringsvei spilte mindre rolle, da det ikke fantes markeder.
Det var først i siste halvdel av 1800-tallet at fisket fikk spesiell betydning som næringsvei. Årsaken var økningen i byenes folketall og et større og kjøpevillig marked, særlig Kristiania.
Ifølge folketellingen av 1865 drev bare seks personer i Son med fiske. I 1900 var det 28 personer som fisket, noen på deltid.
På begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mindre enn tre personer med tittel fiskehandler i Son, men det var bare Edvard Jacobsen som drev det litt stort. Han mottok store mengder ansjos og tilberedte den for en svensk oppkjøper.
Etter første verdenskrig kom Soon Hermetikfabrik i gang. Denne gav fiskerne nye avsetningsmuligheter. (Kilde: “Sider fra Son”.)
OVER 40 FISKERE I SON
Fra denne tid ble det drevet et utstrakt fiske i Son. Oslofjorden var en av landets rikeste fiskefjorder. I 1940-åra var det registrert over 40 fiskere i Son og omegn.
Det ble drevet fiske både fra skøyter og mindre båter, etter sild og brisling, torsk og sei, makrell, hummer, reker m.m. Det ble fisket med vad og landnot, drivgarn og snurpenot, trål (reketrål), pilk og dorg, line (bakke) og hekle, ruser og teiner.
På første halvdel av 1900-tallet var det dessuten årvisst besøk av fiskebåter fra Vestlandet i brislingsesongen. Så sent som ca 1970 kom fiskere fra Vestlandet for å delta i fiske i Oslofjorden. De senere år er antall fiskere i Son gått sterkt tilbake.
Fiskerne i Oslofjorden var allerede før 1940 organisert i 14 lokale fiskerlag. Samleorganisasjonen for disse var Oslofjordens Fiskerlag.
Fiskerne arbeidet for å få bestemme mer over omsetningen av fisk. Soon og Omegns Fiskerforening, stiftet i 1912, dannet sammen med fire andre fiskerlag innerst i fjorden et distriktslag som leverte overskuddet av fisken til Fiskernes Salgslag i Oslo. Salgslaget sto for den videre omsetning.
Det var planer om videre utvikling av salgsorganisasjonen, men krigen i 1940 satte en stopper for det.
SALGSLAG FRA 1947
Oslofjordens Fiskerlag opprettet i 1947 et salgslag som skulle omfatte hele Oslofjorden – Fjordfisk S/L. Dette fikk rett til all førstehåndsomsetning av fisk.
Fjordfisk S/L kjøpte i 1950 eiendommen i Son hvor fiskemottaket i dag ligger. Johan Johansen ble ansatt som leder for Fjordfisk S/L’s anlegg i Son.
THORNESJØBODEN
Fjordfisk S/L leide Thornesjøboden til lagerplass i den første tiden. Fiskebrygga ble bygd av fiskerne selv: Johan Sand, Karsten Gulliksen, Alfred Gudmundsen og Trygve Olsen.
Det ble også bygd mottakshus og ishus med plass til 240 isblokker. Isen ble brukt til å kjøle ned fisken. Blokkene ble skåret på Stavnestjernet og lagret i ishuset, isolert med sagflis.
Fiskebåtene i Son/Vestby har registreringsmerke som består av bokstaven A, et tall og bokstaven V, f.eks. A-2-V, der A står for Akershus, 2 er selve nummeret og V står for Vestby.
Da Son var egen kommune, hadde båtene i Son bokstaven S istedenfor V.
(Artikkelen ble opprinnelig publisert på LMs første publiseringsløsning. (Brukt til 2006.) Ble ikke liggende på nettet da vi fikk ny publiserer. Artikkelen har senere vært publisert i Herison.no, og den ble republisert her i LM på WordPress i juni 2021.)
Views: 1373
Hadde landets siste private meieri
Soon Meieri ble opprettet på slutten av 1800-tallet, og det var landets siste privatdrevne meieri da driften i Meierigården (bildet) ble avviklet i 1960. Men selve butikken med diverse meieriprodukter ble drevet helt til 1978. I dag huser gården Galleri Soon.
(Fra LM 10.11.23) (Republisert 12.04.24) (Av Svein-H. Strand) Det var på slutten av 1800-tallet at Hilma Grønbeck opprettet og drev meieriutsalg i Son. Virksomheten ble overtatt av sjømann Bertinius A. Lie, muligens i 1890, og han utvidet i 1924 med et tilbygg.
I 1905 ble det levert 130.00 kilo melk. Meieriet begynte da også å produsere litt smør og ost.
SØNNEN ALF LIE overtok så Soon Meieri i 1937. Det ble nå tatt imot 500.000 kilo melk i året fra 20-30-bønder, og meieriet ble enda mer påkostet.
Sammen med kona Kari, opprinnelig fra Hølen, drev Alf Lie meierivirksomhet med tilhørende butikk fram til 1960.
Butikken med diverse meieriprodukter drev de to helt til 1978.
I 2. etasje i Meierigården holdt også Son Telegraf og telefon til – fra 1867 og helt fram til automatiseringen kom i 1975.
I denne gården fra 1700-tallet, tidligere kalt Iversgården, er det altså mye historie!
NAVNET IVERSGÅRDEN fikk den etter en storskipper, Henrik Iversen, som var eier i noen år på 1800-tallet. Han var farfar til båtkonstruktøren Jac. M. Iversen, som drev stort med båtbygging i Son – og senere i Sverige, etter at han emigrerte dit.
Kilde for historiske data: Soon og Omegns Vel/Soon Leksikon. > Vestby Landbrukslag: Levende bygd gjennom 100 år.
Views: 106
Vefsnmål: Mellom aust- og vestnorsk
(Publisert 11.04.24) (Tekst- og kildesamling redigert av Svein-H. Strand. Del 2) Vefsnmålet er dialekta som vert tala i det meste av kommunane Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Leirfjord, Vevelstad, Alstahaug, Herøy og den sørlege delen av øykommunen Dønna utanfor Sandnessjøen.
Talemålet i Mosjøen har endra seg mykje etter at industribygginga på 50-talet kom i gang[1]
Vefsnmål eller midthelgelandsk famner dei tradisjonelle nordnorske målføra i dei midtre stròka av Helgeland, det vil seia området frå Herøy på kysten til Hattfjelldal mot Svenskegrensa i aust, og såleis området kring Vefsnfjorden og langs Vefsnavassdraget.[2]
Frå då Mosjøen kom i gang med bygginga av Mosjøen Aluminiumsverk har det vore stor tilflytting i området, noko som har sett sterke spor på målføret.[1]
Målmerke
Vilhjelm Riksheim skriv i avhandlinga si Ljodvokstren i Vefsnmålet at «Vefsnmålet tek på ein måte ein millomplass millom aust- og vestnorsk». Som nordnorske målføre elles, har Vefsnmålet:[3]
- Høgtone. Setninga byrjar på ein høg tone som dett mot slutten. Dette er eit målmerke nordnorsk har til sams med vestnorsk.
- Halvhogging (apokope). Orda manglar dei trykklette endestavingane i ymsande mon. Dette har nordnorsk til sams med trøndersk.
- Bunden form fleirtal av inkjekjønnsord har same ending som hankjønnsorda: husan, fjellan, nøstan.
- J-klang (palatalisering) av alveolarane n, l, t og d t.d. i mann og kall.
Vefsnmålet har mange målmerke som gjer at det skil seg ut frå andre helgelandsmål. Dei er m.a.:
- Lenisering. Dette liknar bløytinga ein kjenner til frå sudvestlandet der mat og kake læt som mad og kage. Midthelgelandsmåla har frå gamalt ei liknande ovring, der stemde og ustemde konsonantar kan verta halvstemde: fad̥, mad̥, kag̊æ, ed̥æ, någ̊o.[4]
- Ingen spor etter jamvekt. Her har både brønnøymålet i sør og ranværingsmålet i nord jamvektsformer som hara (Rana) og maga (Brønnøy). Slike ord har alltid -e i Vefsnmålet.
- Fri apokope. Der grannemåla har kategoribunden apokope, har Vefsnmålet apokope regulert av setningsrytmiske reglar. T.d. å etæ når verbet er trykksterkt, men å et» når det ikkje har tyngd i setninga.[1]
- Skilje mellom tonelag 1 og 2, noko som ikkje finst i brønnøymålet.
- Linn hokjønnsbøying. Hokjønnsord som på nynorsk endar på -e (t.d. jente, veke) får i midthelgelandsmål endinga -o i bunden eintal, t.d. klokko, jento. I fleirtal får dei endingane -år og -ån, t.d. jentår, jentån.
- Dativ etter preposisjonar. Som brønnøymålet har Vefsnmålet eigne dativformer av substantiv.
Uttale
Vefsnmålet har palatalisering i ord som mann og kall, og tjukk-l både av historisk l og norrøn rð, slik at orda stol og bord rimar. I eldre tid fanst det ein spesiell l-lyd frå konsonantsambandet tl[5]. Lyden var sjeldan og fanst berre i nokre få ord, t.d. tahlåt «skrøpeleg, småleg», bihlæ «lita tann» og fahlæ «fatle». Eit anna særdrag er at gamal kort e går over til a framføre tjukk-l, t.d. halg, alg, fal og val for helg, elg, ferd og verd.
Lenisering
Lenisering er eit særdrag som skil Vefsnmålet klårt frå dei andre helgelandsmåla. Lukkelydane p, t, k og b, d, g kan verta halvstemde etter vokalar, noko som liknar bløytinga i sørvestlandske målføre[4]. Tabellen under syner kva stavingar som får samanfall. Ovringa fører til at vokalar vert lengre[5], slik at to ulike ord som rodd og rot læt likeins. For folk som ikkje har dette læt begge som rot.[3] I tabellen under er K1 bruka om klanglause lukkelydar (/p t k/), K2 bruka om klangføre lukkelydar (/b d g/), og K3 bruka om leniserte lukkelydar ([b̥ d̥ g̊]).
| Nynorsk | døme | Vefsnmål | døme |
|---|---|---|---|
| VK2ː | rodd [ɾudː] | VːK3 | rod̥ [ɾuˑd̥] |
| VːK1 | rot [ɾuːtʰ] |
Bymåla i Mosjøen og Sandnessjøen har lenge mangla lenisering. I dag er det berre dei eldste generasjonane, helst dei som vaks opp på bygda, som enno har lenisering i målet sitt.[1]
Ymsing i målet
Endå om midthelgelandsmåla stort sett kan seiast å høyra til eitt målføre, finst det skilnader frå stad til stad. På 1990-talet gjorde to elevar på Mosjøen Vidaregåande Skole ei undersøking der dei samanlikna talemålet på Herøy ute ved kysten, og det i Hattfjelldal på innlandet.
Dei kom fram til at det var få strukturelle skilnader, men at den største skilnaden ligg i alder. At det er større skilnad på gamle og yngre dialektbrukarar enn mellom folk frå dei ulike kommunane.[1]
Dei største skilnadene mellom kyst og innland ligg i uttalen. Utover Leirfjorden og i dei ytre områda har dei affrikativ uttale av kj-lyden, nesten som ch i engelsk church[1].
Ein annan skilnad ligg i uttalen av den opne ò-vokalen i ord som skot, lov og grofte (bregne). På innlandet er denne ein ø-lyd: skøt, løv og grøfte, på kysten er det ein å-lyd: skåt, låv, gråfte.
På innlandet er det lang e-vokal i notid av mange sterke verb: fer, grev og dreg. På kysten har desse lang æ-vokal: fær, græv og dræg. Kystmåla har fleire kortformer av verb enn innlandet, men dativ har halde seg betre der. Elles er språksystemet stort sett det same i heile midt-Helgeland.[1]
Verbbøying
Verb i midthelgelandsmåla har tradisjonelt fri apokope. I motsetning til grannemåla som har regelbunden apokope, har Vefsnmålet kortformene av verb jamsides fullformene. Når verbet står i trykklett stilling vil det oftast stå i kortforma si, men når det står trykksterkt kjem fullforma fram.[1] Som dei sørlege nord-helgelandsmåla[1], blir tonlett -a uttala som ein slags -æ. Denne lyden vert ofte skildra som å vera ein stad mellom a og æ.[5]
| Trykklett stilling | Trykksterk stilling |
|---|---|
| e ska les» ei bok | e ska lesæ |
| no må du et» kako di | no må du etæ |
| ho e go å dans» vals | ho e go å dansæ |
Elles fylgjer verba stort sett nynorsk mønster:
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Presens perfektum | |
|---|---|---|---|---|
| Sterke verb | å far(æ) | fer | fór | ha føre/fare |
| å finnj(æ) | finnj | fannj | ha funnje | |
| A-verb | å kallj(æ) | kalljæ | kalljæ | ha kalljæ |
| å fløtt(æ) | fløttæ | fløttæ | ha fløttæ | |
| E-verb | å døm(æ) | døm(e) | dømt(e) | ha dømt |
| å hør(æ) | hør(e) | høul(e) | ha høurt |
Substantivbøying
Vefsnmålet har to ulike hokjønnsbøyingar; ei for hokjønnsord som i ubunden eintal endar på -æ, og ei for hokjønnsord utan slik ending.
| Eintal | Fleirtal | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Ubunden | Bunden | Dativ | Ubunden | Bunden | |
| Sterke hankjønnsord | skog | 1skojen | 1skojæ | 2skogæ | 2skogan |
| søu | 1søuen | 1søuæ | 2søue | 2søuen | |
| Svake hankjønnsord | 2bakke | 2bakken | 2bakko | 2bakkæ | 2bakkan |
| Sterke hokjønnsord | bygd | 1bygdæ | 1bygd’n | 2bygde | 2bygd’n |
| år | 1åræ | 1år’n | 2åræ | 2åran | |
| dør | 1døræ | 1dør’n | 2dørnæ | 2dørnan | |
| Svake hokjønnsord | 2vekæ | 2veko | 2veken | 2vekår | 2vekån |
| Sterke inkjekjønnsord | lam | 1lamme | 2lammæ | lamm/låmm | 1lamman/låmman |
| 1vatn | 1vatne | 2vatnæ | 1vatn | 1vatnan | |
| 2æple | 2æple | 2æplæ | 2æple | 2æplan | |
| Svake inkjekjønnsord | 2øuæ | 2øuæ | 2øuæ | 2øuår | 2øuån |
| 2jartæ | 2jartæ | 2jartæ | 2jartæ | 2jartan | |
Dativ
Tradisjonelt Vefsnmål har restar frå det gamalnorske kasussystemet. Etter preposisjonane i og på vert dativ berre nytta ved påstadnemning, t.d. fer i skojen (fer inn i skogen) og fer i skojæ (fer inne i skogen). Dativ fleirtal finst berre i faste uttrykk, gjerne ved stadnamn: i strøumo, i hålmo.Restar frå ubunden dativ finst i uttrykk som a nyo (av nytt), å nyo (på nytt) og a heilo (av eit heilt stykke), i tillegg til andre meir ålmenne norske uttrykk som i live.[3]
Døme på dativ (frå Far etter Fedrane):[6]
- Han gjekk mæ knivæ i ha’nd. «Han gjekk med kniven i handa»
- Dar oppi bakko fekk n sjå ein hørd-mann så sto og haugd ve. «Der oppi bakken fekk han sjå ein hulder-mann som stod og hogg ved»
- Han låg mæ rauhuvæ på å nattæ, slik skikkjen va før i ti’n. «Han låg med raudhuve på om natta, slik skikken var før i tida.»
- Mæ-kvart va dæ så høgt at dæ song i fjellæ. «Stundom var det så høgt at det song i fjellet.»
Særmerkte ord
Somme substantiv har anna kjønn enn bokmål:
- ein nebb, ein fjøs, ei lae, ei famn, eit kai, eit botn (kanskje i analogi med vatn).
Ordtilfang
Målføregranskarar som Sigurd Kolsrud har skildra ordtilfanget i Vefsnmålet som «fornt og merkelegt». Det som truleg er meint med det er at fram til nyare tid har mange «gamalord» halde seg i målføret.
Døme på det kan vera ånnår for ski (norrøn: ǫndurr) eller måg for svigerson (norrøn: mágr)[1]. For gut og jente seier ein tradisjonelt glunt og tøus og kallj og kjæreng/kånæ for mann og kone.
Pronomen
| Subjekt | Objekt | Eigedom | ||
|---|---|---|---|---|
| 1p. eintal | e | me | minnj, mi, mett, mennæ | |
| 2p. eintal | du | de | dinnj, di, dett, dennæ | |
| 3p. eintal | Hankjønn | hannj | hannj, «(e)n | hanjs/hass |
| Hokjønn | ho | ho, «o | hinnjes | |
| Inkjekjønn | dæ | dæ | ||
| Refleksiv | se | sinnj, si, sett, sennæ | ||
| 1p. fleirtal | vi | åss | vår, vårt, vår (våres) | |
| 2p. fleirtal | Vanleg | dåk(k)er, dågger, dår | dåkkers | |
| Vyrdeleg | I | Ør | Ørs | |
| 3p. fleirtal | di, dei | dæres | ||
Formene hanjs, hinnjes og dæres heiter ofte hannjes, hennjes og dæmmers i bymåla. Tidleg på 1900-talet var det endå folk som bruka I/Ør, eit pronomen som skulle brukast i høfleg tiltale, oftast mot dei eldre, t.d. Slo I ør, bæssfar? «Slo du deg, bestefar?»[3]. I nyare tid har forma våres teke over for vår/vårt. I det tradisjonelle målføret vart dei bruka som trykksterk form, men i nyare tid har di teke over i alle stoder. I bymåla har òg dæm vorte vanleg, både som subjekts- og objektsform.[3]
Peikande pronomen
Her og der heiter hér og dar. Tradisjonelt var det skilnad på nære og fjerne peikande pronomen, slik at denne vart sagt om noko som var nærme, og dannæ om noko lengre unna. Om ordet har særleg trykk eller når det står åleine utan substantiv får det endinga –næ.[3]
| Han- og hokjønn | Inkjekjønn | Fleirtal | ||
|---|---|---|---|---|
| Nær | Adjektivsk | denne | dette | desse |
| Substantivsk | dennenæ | dettenæ | dessenæ | |
| Fjern | Adjektivsk | dannæ | dattæ | dassæ |
| Substantivsk | dannænæ | dattænæ | dassænæ | |
Ofte er det variasjon i vokallengda i desse orda. T.d. kan ein høyra både danæ og dannæ[5]. I nyare tid har uttrykk som denj hær, dæ dær og di hær teke over for dei gamle formene.[3]
Spørjeord
Dei vanlegaste spørjeorda er ke (eldre kve), kem og kor og kvar. Tradisjonelt vart kor berre bruka i tydinga korleis: «kor dæ går?». Ordet hadde mange uttalevariantar, som kår, kør og attpåtil kur, men i dag er kor er den vanlegaste[5]. Denne bruken er den same som bruken av hur på svensk (t.d. «hur går det?»). Seinare har andre former kome inne i dialekten, som korleis, korsn, kersn og keles. I eldre mål fanst formene kvarst for kvar (bm: hvor hen), men det vanlegaste i dag er kor og kvar.[3]
Målprøver
Forteljingar
Ivar Aasen var på Helgeland hausten 1846 og studerte dialektene. «Paa Kulstad havde jeg det meget behageligt, og fandt god Anledning til at samle Kundskab om Sproget».[7] Han skreiv ned denne prøva på vefsnmål:
«Her va eingong ein Mann her inne i Vefsna i gamal Ti. Han heite Heming. Dei fortæle, at han hae ein Aannaar, eit Skie, so va saa laga, at naar’n to dæ paa Foten, saa gjekk dæ a se sjøl over Fjell, Hav aa Dalæ mæ ei aabello Drægt, berre saa Kove sto ette. Aa dæ stana ikkje, før’n sjøl ville. Eingong kom ’n vestaan-ette ifraa Brynn-Øyæ paa Skie sit. Den Tiæ ’n la’ aasta’, ha ’n Hun’n sin mæ se. Han kom paa Skie sit neføre brattast Øy-Fjelle aa va framme tre Dage før Hun’n. Daa ’n do, va dar ingjen, so tor’ bruk’ Skie, før dar va ingjen, so kunn’ styr’ dæ. Saa to dei aa la Skjie paa Kjerkje-Lofte, aa Vio vart sett i Kjerkje-Døræ. Dar segj’ dei Skie ligg, aa Vio, so e gjol a Jarn, kann ein sjaa i Kjerkje-Døræ enno.»[8]
Boka Far etter Fedrane: Folkeminne innsamla i Vefsn er ei samling av forteljingar og segner på Vefsnmål. Forfattaren Reidar Svare bruka ein etymologisk stavemåte, slik at samanhengen med nynorsk kunne koma tydelegare fram. Difor er det ikkje alltid at stavemåten samsvarar med uttale. Eit utdrag frå boka er:
«Dæ va ein glunt her i bygden så fekk slek mon i i taus. Men ho vill kje vet a «n. Ho ha ein annæ fyre. Før detenæ vill han hem se på tausæ. Ein gòng han va mæ Lofotæ, kom han i-lag-mæ ein runar-finn. Og så fekk «n fi’n te å sæt gan i feskjo. Dæ va å kveld’n mæ di sat å åt, at dæ kom i gan-flogæ og flaug i feskjo. Ho flaug inn i ålbogjen, og fór att og fram inn-punn skinnæ. Dæ gjord så óblettele ondt, at feskjo børde kje. Men så fekk di tak på flogo. Di skynnæ se mæ knivæ og skar ho ut, og fekk ho på varmen. Han, trollbalgjen, så fekk fi’n te å gjer detenæ vart ein mann dæ føld óløkkæ mæ sidan.»[6]
Ordtak
Desse ordtaka er henta frå Ordsamling frå Vefsn.[9]
- I lågt tre e dæ lett å kom både opp og ned.
- D’e i ótid høno ska ut å skitæ.
- Dar kjem bakardag ette knakardag. (Det vert magrare)
- Dauden e vess, men dagjen e óvess.
- D’e dått og sjøllo og lango i møllo. (Det hender sjeldan)
Referansar
- Per Sjåvik (1998). «Dialektane på Helgeland». Årbok for Helgeland.
- Etter Hallfrid Christiansen Norske dialekter, i Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene
- Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene, i Vefsn bygdebok b. III (Mosjøen 1977)
- Øyvind Jenssen. Helgelandsmålet i Leirfjord.
- Vilhjelm Riksheim (1921): Ljodvoksteren i Vefsn-målet. Kra.
- Reidar Svare (1950). Far etter fedrane: Folkeminne innsamla i Vefsn. Vefsn Historielag.
- Ivar Aasen Dagbøker 1846-50
- Om HemingIvar Aasen: Prøver af Landsmaalet i Norge
- Halvard Lundestad (2004). Ordsamling frå Vefsn (2 utg.).
Views: 106
Nynorskens historie i Vefsn
Eit portrett av språkforskaren, språkgrunnleggjaren og diktaren Ivar Aasen (1813-1896). Biletet er teke i 1871 då Aasen var 58 år gammal. At han endeleg let seg avfotografere, hadde ein særleg grunn. Systra hans, Ingeborg Melset, bad han om å få eit bilete. I dagboka 11. august 1871 skriv Aasen: «Hos en Fotograf». To dagar seinare les vi: «Hos Fotografen 1 dl. Slet Humør». (Kjelde: Djupedal, Reidar (1988): «Ivar Aasen og den nye svartekunsten». Syn og Segn 1-2/1988)
(Publisert 10.04.24) (Tekst- og kildesamling redigert av Svein-H. Strand. Del 1) «Nynorskens far», Ivar Aasen, reiste nordover frå Vestlandet og kom seg heilt til Tromsø. Det har et vært skrevet at han ikkje kom lenger enn til Midt-Helgeland fordi pengene ikkje strakk til. Men på nettet står det no faktisk at han kom seg heilt nord til Tromsø.
Okke som er, han laga interessante opptegnelser om mellom anna talemåter på Helgeland. Og om ord brukt i Vefsn som han meinte hadde røtter i både gamalnorsk og dialekter på Vestlandet.
Vefsnmålet er dialekta som vert tala i det meste av kommunane Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Leirfjord, Vevelstad, Alstahaug, Herøy og den sørlege delen av Dønna.
Her er ei oversikt over relativt ny litteratur om emnet:
Per Sjåvik (1951) frå Mosjøen, lektor ved Mosjøen videregående skole, har skrive om dialektar og stadnamn på Helgeland. Mellom anna:
- «Dialektane på Sør-Helgeland», I Årbok for Helgeland 1998-99, side 44-59 (nynorsk)
- «Utviklingstendenser i Vefsnmålet» Hovedoppgave i nordisk, Universitetet i Trondheim 1984 (bokmål)
- «Nynorsk i Vefsn. Innføring i nynorsk med Vefsn-dialekten som grunnlag», 1982
- Per Sjåvik (1998). «Dialektane på Helgeland». Årbok for Helgeland.
- Etter Hallfrid Christiansen Norske dialekter, i Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene
- Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene, i Vefsn bygdebok b. III (Mosjøen 1977)
- Øyvind Jenssen: Helgelandsmålet i Leirfjord.
- Vilhjelm Riksheim (1921): Ljodvoksteren i Vefsn-målet. Kra.
- Reidar Svare (1950). Far etter fedrane: Folkeminne innsamla i Vefsn. Vefsn Historielag.
- Ivar Aasen Dagbøker 1846-50
- Om Heming Ivar Aasen: Prøver af Landsmaalet i Norge
- Halvard Lundestad (2004). Ordsamling frå Vefsn (2 utg.).
Views: 113
Son fra 9. april 1940 og gjennom krigsårene
(Publisert 09.04.24) (Oppdatert 10.04.24) Torget i Son ble et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen 9. april 1940. Bare med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher» etter at slagskipet ble senket. Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje på Lakse ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son.
Allerede 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Men natt til 18. august 1944 sprengte Hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper».
Laksa-aksjonen ble ledet av Nils Otterness. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra en Milorg-gruppe i Ski) og tre kjentmenn fra Son: Odd Svendsen, John Johansen og Kristian Halvorsen. I tillegg var Vestby-bonden Ole Lauritz Authen en sentral person i planleggingen.
Brannen etter sabotasjeaksjonen sett fra bryggene i Son . (Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (Fotograf: Ukjent)
7.000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt. Anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
BÅTBYGGERIET ved «Kugrava» var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.
Hverdagsliv under krigen
Med unntak av noen dramatiske dager i begynnelsen av krigen og Laksa-aksjonen i 1944, så gikk krigsårene stort sett nokså rolig for seg i Son.
Det var en tysk forlegning med to brakker på Wernertomta (også kjent som Presteløkka) ved Kolåsveien. En av dem ble etter krigen flyttet til Hollandveien rett ovenfor Kugrava for å bli bolig.
PÅ SØNDRE BREVIK var det et antiluftskytsbatteri som dekket Mossesundet. Batteriet hadde radar og luftvernkanoner.
Båtbyggeriet ved Kugrava bygde gjennom hele okkupasjonstiden livbåter og annet utstyr for okkupasjonsmakten. Omkring seksti mann arbeidet der, en del av dem fra andre deler av landet.
Etter krigens slutt ble sjefen på Kugrava, Johan Faye, anklaget for samarbeid med tyskerne, men han ble frikjent.
FOR FOLK FLEST var det matsituasjonen som var det mest merkbare. Her ved kysten var mange allerede vant til å fiske, og vi må tro at det var det mange som gjorde i disse årene – for seg selv eller andre.
Labo stadion ble pløyd opp til grønnsakparseller, og man plukket sopp og ville bær.
En del soninger sa senere at de aldri hadde vært i bedre form enn på denne tiden. En diett med fisk og friske grønnsaker som viktigste bestanddeler kunne være kjedelig, men de aller fleste led ingen nød.
Av andre ting befolkningen måtte leve med i krigsårene kan nevnes blendingsgardiner, som var et irritasjonsmoment og som nok for mange ble en påminnelse om at krigen raskt kunne ta en mer voldsom vending.
En annen ting var at det kunne være vanskelig å reise. Son har lenge hatt en nær tilknytning til nærmeste by Moss. For å reise dit måtte man faktisk ha både pass og det som ble kalt grensesonebevis.
Egen Hjemmefront-avdeling
Det var en egen Hjemmefront-avdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, kanskje med unntak av at noen kan ha vært blant kjentmennene under sprengningen av tankene på Laksa.
VÅPENTRENING foregikk i skogen øst i Garder, og det ble tatt imot noen flyslipp. Blant de lokale lederne i hjemmefrontavdelingen var Alf Lie (senere meieribestyrer i Son) og Ole Ingvald Heie.
Det var også enkelte som forsøkte å flykte til Sverige for å slutte seg til de norske styrkene der. Den mest kjente fra Son er Alf Monrad Knudsen, som ble tatt og tilbrakte resten av krigen i fangenskap, først i Norge og deretter i forskjellige konsentrasjonsleire. Han var på sine eldre dager og nesten til sin død tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser, og fikk to hedersprisser for sitt arbeid med å opplyse dagens ungdom.
Alf Monrad Knudsen døde i desember 2016, 93 år gammel. Under et 17. mai-arrangement på Son torg samme år ble han tildelt den sjeldne utmerkelsen Regjeringens Minnemedalje for sitt årelange engasjement med å bringe grupper av skoleelever og andre ned til tyskernes fangeleire.
I 1940 var det fremdeles et betydelig antall sjømenn bosatt i Son. Flere av dem gjorde tjeneste gjennom krigen. Tre av de fem falne fra Son var krigsseilere.
22 NS-medlemmer registrert
I 1944 var det registrert 22 medlemmer av Nasjonal Samling i Son, noe som tilsvarer 6,1 prosent av de stemmeberettigede ved valget i 1936. De var organisert i eget lag, som tilhørte Follo NS-krets. Det var også en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).
I 1941 ble den lovlig valgte ordføreren (Johan Kristoffer Strøm, red. anm.) erstattet av et NS-medlem. Han ble avsatt da krigen var slutt, og dømt til fire års tvangsarbeid under rettsoppgjøret.
VÅREN 1945 ANKOM en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til slutten av krigen.
(Redigert av Svein-H. Strand. Hovedkilde: Wikipedia.no)
Views: 516
Ville at ny kommune skulle hete «Gardarike»
(Publisert 08.04.24) (Korrigert 09.04.24) Det er i år 60 år siden Son ble innlemmet i Vestby kommune, mot massiv motstand ikke bare i Son, men også i Vestby.
Hølen ble sammenslått med Vestby allerede under krigen, i 1943. Dette vedtaket ble fattet av Nasjonal Samling (NS). Det ble derfor erklært ugyldig like etter frigjøringen – som alle andre vedtak fattet av NS under okkupasjonen.
Stortinget valgte likevel å vedta at de to kommunene skulle slås sammen.
Men hva skulle kommunen hete?
Fra Son kom forslaget «Såner kommune», som var akseptabelt for både hølninger og soninger.
I den stolte jordbruksbygda Garder i øst ville de at navnet skulle være intet mindre enn «Gardarike».
VESTBY KOMMUNE ble valgt – på grunnlag av at dette allerede lenge hadde vært navnet på prestegjeldet som kommunen omfatter.
Vestby ble gjennom formannskapslovene av 1837 opprettet som landkommune, men med noe mindre areal enn dagens kommune.
HOVEDREGELEN var da at hvert prestegjeld skulle være en egen kommune.
Men i Vestby prestegjeld hadde Son og Hølen lenge vært ladesteder underlagt hovedstaden, Christiania, De ble derfor en egen bykommune, og denne ble delt i to i 1848.
(Kilde: Wikipedia.no)
Views: 362
Å være arbeidende pensjonist uten lønn
(Publisert 14.08.23) (Republisert 07.04.24) I høyrespalta ligger ikke lenger logoen til Norsk Journalistlag, med lenke til hjemmesiden deres. Det viste seg nemlig at jeg likevel ikke kunne være medlem der, slik jeg tidligere har vært i store deler av mitt liv som journalist.
Og hvorfor det? Les nedenfor.
Som redaktør ville jo Norsk Redaktørforening – der jeg i noen år hadde min organisatoriske forankring – vært førstevalget. Men som for så mye annet når man er eneste «ansatte» – og med et budsjett på konstant sparebluss – så ble Journalistlaget til slutt et naturlig valg.
Norsk Journalistlag (NJ) organiserer redaksjonelle medarbeidere, også ledere og frilansere, som har journalistikk som yrke. Medlemmene arbeider på grunnlag av retten til fri informasjon og hensynet til faglig integritet, i samsvar med Vær Varsom-plakaten.
EGNE MEDLEMSSATSER for (arbeidende) pensjonister som meg har de også. Men så kommer det vanskelige:
Inntekt. På søknadsskjemaet satte jeg selvfølgelig opp bruttobeløpet for pensjon, slik jeg skulle. Men så var det Lønn.
Som selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak, ble det jo da å føre opp regnskapsmessig Resultat. Underforstått: Etter utbetaling av eventuelle honorarer for redaksjonelle tjenester.
Men hva når resultatet siste år ikke går i pluss, som det ikke gjør for meg, og i skattemeldingens næringsoppgave da må stå som fradrag?
Vel, da er det bare pensjonen som gjelder.
ALTSÅ HAR JEG null og niks i lønn. Men da kan jeg likevel ikke bli medlem i Norsk Journalistlag. For de ber nå om en lønnsslipp (fra eget foretak…).
Ønsket velkommen som medlem ble jeg også i en melding dagen etter at jeg søkte. Forstå det, den som kan eller vil.
Svein-H. Strand, LM-redaktør
Views: 120
35 år siden nedgangstidene lå tungt over landet
Forsiden på Vestby-Kuréren fra torsdag 13. april 1989. Nr. 4 – 2. årgang. To flotte hovedoppslag: Om den historiske Dørnberger-utstillingen, som markerte at det var 125 år siden maleren ble født – med en tegning av den kjente avistegneren Øyvind Sørensen (1887-1962). Og en omtale av øvingsavisa til Journalistlinja ved Follo folkehøgskole – Ung & Gal. Opplaget deres var på hele 6000 eksemplarer. Helt selvfinansiert ved hjelp av reklame, samtidig som vi var nødt til å gi ut en gratisavis til alle kommunens husstander. Halvfinansiert med billig reklame.
(Republisert og endret 04.04.24) Strand Prinfo ble registrert som enkeltpersonforetak allerede i 1986, blant annet med tanke på den uavhengige næravisa Vestby-Kuréren som ble lansert i 1988.
Den var ment å skulle fylle tomrommet etter den uavhengige ukeavisa Vestby Avis, utgitt av aksjeselskapet Moss Avis, men senere nedlagt etter at avishuset kom inn i Orkla-gruppen.
Vestby-Kuréren ble utgitt fra mai 1988, samme måned som de kraftige økonomiske nedgangstidene startet i Norge.
Abonnementssalget, etter to gratisutgaver til alle husstander, var en stor suksess gjennom sommeren og høsten.
Etter det var det naturlig å gå over på abonnements-basis – med ukentlig utgivelse – slik konseptet var tenkt.
Et betalt opplag på litt over 1200 eksemplarer ble nådd – men annonsesalget sviktet stadig mer.
Med betydelige trykkeutgifter, ble hver utgivelse snart et tap.
Etter flere trykkeriregninger som det ikke var midler til å gjøre opp, måtte vi bokstavelig talt sette kroken på kontordøra i Thornegården i Son, i midten av november 1988.
Samtidig fikk trykkeriselskapet i Mysen gjennomført beslag i driftskontoen, noe som gjorde at personlig konkurs ble unngått.
Men det økonomiske mellomværet som lå til grunn for beslaget var ikke gjort opp før over ti år senere.
Etter nyttår ble Vestby-Kuréren relansert som månedlig gratisavis til alle husstander i Vestby.
Men selv med et opplag på 4100 eksemplarer var det ikke mulig å få tilstrekkelig med annonseinntekter.
Som en lokal næringsdrivende sa: – Alle skylder jo hverandre penger!
Ja, nedgangstidene lå tungt over landet, og reklameannonser gikk ofte i boks først etter store rabatter.
Utgaven i mai 1989 ble den siste, og tiden var kommet for å stille seg i arbeidssøkernes stadig lengre rekker.
Svein-Harald Strand
Views: 52
– Forunderlig og glemt bibliotek
Å være arkivar i det lokale kan by på de store overraskelser når man graver lenge og dypt nok. Det har Berit Sæbø og Paul Sporsheim erfart.
(Reporter Svein-H. Strand) (Fra LM 18.02.20) I arkivene etter gamle Son kommune (1838-1963) er det blant annet skoleprotokoller, som i de fleste andre kommuner i landet. En av protokollene har informasjon om jentene som gikk på Soons skole i perioden 1826-1849.
I tillegg inneholder den grunnlaget for folketellingen i Son 1865. ‒ Det er litt spesielt, sier Paul Sporsheim.
Helt uventet har protokollen også opplysninger om et bibliotek som har gått under radaren for arkivarer og lokalhistorikere. Nemlig Soons Børnebibliothek, med nedtegnelser fra årene 1869-1894.
‒ Dette er unikt! Disse årene er en periode da landet endret seg på mange måter, påpeker Sporsheim.
På dette grunnlaget gikk arkivarene i gang med å skrive en fagartikkel til 2019-utaven av Årbok for Follo.
‒ Artikkelen handler om bøker, givere, lånere og annet som dreier seg om dette forunderlige og glemte biblioteket i Son på 1800-tallet, skriver arkivarene i forordet.
Tilfeldighetene var jo også så vennlige mot dem og årboka at det hele kunne presenteres som et 150 års-minne regnet fra Soon Børnebibliotheks fødsel.
Hovedbog for pikeskolen heter protkollen, med blant annet fraværslister om jentene som gikk på Soons skole fra 1826 til 1849.
Midt i protokollen finner man så de eneste kjente opplysninger om et bibliotek i Son på 1800-tallet. Hvordan kunne alle disse opplysningene havne i samme protokoll?
BIBLIOTEKVESENETS FAR I SON?
Det tror arkivarene at de vet svaret på. Og de løfter fram navnet Christian Hansen. Han ble ansatt som lærer i Son i 1862, var senere også ordfører og ser ut til å kunne kåres som intet mindre enn bibliotekvesenets far i Son.
Christian Hansen går også inn i lokalhistorien som far til Kaja Hansen. Gjennom mange år samlet hun inn penger slik at Son kunne få sitt første aldershjem. Det ble innviet i 1925.
Som alle soninger vet, fikk institusjonen senere navnet Kaja Hansens Minde. Den ble nedlagt i 1981, da Son eldresenter sto ferdig.
Views: 1588
Salgsnedgang for Vinmonopolet
(Publisert 03.04.24) Hos Vinmonopolet er salget i januar og februar samlet gått ned med 1,5 prosent målt mot samme periode i fjor. Det er én salgsdag (51) mer i år enn i fjor på grunn av skuddårsdagen. Kalenderkorrigert salgsutvikling for årets to første måneder blir dermed en nedgang på nærmere 5 prosent.
TALLENE FOR MARS er ikke sammenlignbare med fjorårets marstall på grunn av forskjellig plassering av påsken. Påsken er årets første salgstopp.
Januar startet med ekstreme nedbørsmengder i Sør-Norge. Etter dette har det vært mye vær i hele landet inkludert orkan, kulderekorder og store mengder nedbør, både i form av snø, sludd og underkjølt regn.
– På dager med krevende vær – og dem er det mange av denne vinteren – har vi ofte tydlig salgsreduksjon, sier Jens Nordahl, presseansvarlig i Vinmonopolet.
Rødvin er fortsatt klart største kategori med 48 prosent av salget, men har en nedgang på fire prosent for årets to første måneder.
Dette er kanskje noe overraskende da rødvin er en kategori som normalt øker sin popularitet når det er kaldt og surt. Størst er nedgangen for italiensk og fransk rødvin (liter).
– Lettere og lysere vinstiler som hvitvin og rosévin har imidlertid vekst denne vinteren, sier Nordahl.
Det er også vekst for sider, øl og ikke minst alkoholfritt. Sistnevnte kategori skyter i været med en vekst på formidable 28 prosent i januar og februar.
– Denne vridningen i salget mot kategorier med lavere sukker-, alkohol- og kaloriinnhold skyldes både trenden om å være bevisst på det man spiser og drikker, men speiler også klimaendringene, understreker Nordahl.
Views: 33
Dørnbergerhuset: Andel overført
Dørnbergerhuset sett fra sjøsiden. (LM Arkivfoto)
(Publisert 02.04.24) Listen over de seneste eiendoms-overdragelser lokalt viser: Andel av Strandgata 15 A (det historiske Dørnbergerhuset) er overdratt fra Arne Samuelsen til Teppo Pauli Osmo Valkama.
Som mange vil vite, har de vært samboere i en årrekke og kunstnerisk videreført arven etter den berømte maleren Carl Dørnberger som bodde der i store deler av sitt liv, fram til sin død i juli 1940.
Når det gjelder overdragelser i Son generelt, ser vi priser som er blitt vanlig i et attraktivt område av kommunen som dette. Et unntak er en eldre enebolig i Storgata 1 B, der salgsprisen ble hele 11,2 millioner.
Views: 70
VIL AVGI SON TIL MOSS!
(Publisert 01.04.24) (Endret 02.04.24) DETTE VAR VÅR APRILSPØK I ÅR. Men ikke tatt ut av «tomme lufta». Første setning var fra en melding i LM dette året, med henvisning til en sann nyhetssak i Østlandets Blad:
Et utvalg i Frogn Venstre ville i 2004 dele Follo inn i bare tre kommuner, mot dagens seks. Resten er en spøk. Dette er altså ikke en sak Venstres lokallag har tatt opp igjen.
Men med dette som utgangspunkt, har vi «spunnet en tråd» som jo kan være interessant nok, eller hva?
Utvalget vil nå i tillegg flytte fylkesgrensen, slik at soningene blir østfoldinger og innbyggere i Moss kommune.
Men hvor fylkesgrensen da skal gå, sies det ikke noe om.
Gjennom årene har flyttetilhengere mer enn én gang hentet opp lokale kart – og påpekt at en ny kommunegrense med fordel kunne gå ved Tjennskjærnet. (Ved gamle E6).
HØLEN MÅTTE DA ligge innenfor den nye grensen. såvidt det er. Uansett: Enkelte mossinger vil i så fall få oppfylt en drøm om å få det gamle ladestedet med sine vakre, fredede bygninger Spinnerigården og Thornegården innenfor sine grenser.
Men noen soninger får kanskje oppleve at vonde drømmer går i oppfyllelse… St.
Views: 51