(Publisert 30.05.15) (Republisert 30.04.25) Til og med Vestby kommune var representert, ved kjedekledt ordfører John A. Ødbehr, på gårsdagens svært annerledes lokalhistoriske markering utenfor Hallanderiet.
Da ble Sons spreke 90-åring Solveig Homme hedret for sine 40 år bak disken i «Homme-kiosken».
Views: 10
Et illustrasjonsbilde fra Gäddede var ikke å oppdrive i vårt arkiv. Men dette er i hvert fall i Sverige – i den lille og trivelige byen Grebbestad. (LM Arkivfoto/Svein-H. Strand)
(Publisert 07.06.24) (Republisert 13.02.25) Mange familier har kanskje begynt å planlegge ferietur med bil. I Norge, eller i Sverige? Her er et lite tips for dem som kunne tenke seg «litt av begge deler», for å si det sånn. Og som overskriften signaliserer: Litt historie følger med.
I Indre Namdal er det en vei som heter Tunnsjøvegen. Den går fra Kvelia til Tunnsjø i Lierne kommune. Sju kilometer av veien går i Sverige.
Før 3. september 1967 var veistrekningen den eneste i Sverige med høyrekjøring. Fordi den bare hadde tilknytning til det norske veinettet.
I dag kan man kjøre denne veien, velge én av to avkjørsler og kjøre langs Kvarnbergsvattnet helt til det lille tettstedet Gäddede.
Med slekt i Lierne å besøke – i Limingen – husker jeg som liten at det var veldig rart da vi skulle kjøre «til butikken». Den var i Gäddede.
VI KJØRTE FØRST et lite stykke i Norge, så litt i Sverige. Men vi måtte passere den offentlige grenseovergangen. Så da måtte vi jo såvidt innom Norge igjen.
På internett i dag kan vi lese:
På bilturen mellom Røyrvik og Lierne havner du også over grensa til Sverige. Selv om det høres skummelt ut i «disse tider» (?) har Ingulfsvann (en kilde) en betryggende melding å komme med:
– Mange lurer på om det er lov å kjøre veien, etter som at den går innom Sverige. Heldigvis er det fullt lovlig å kjøre denne strekka. Og så lenge du ikke stikker innom Gäddede, har du ingenting å bekymre deg for, sier kilden.
Men hvis man «stikker innom» der likevel?
Et vennskapelig hint om at Systembolaget har butikk også i lille Gäddede…?
Det skulle ikke forundre meg. For det er kanskje sånn at det er dit inn-trønderne drar når de skal på «Harry-handel»? Men hva kjøper de?
Bare så det er sagt: I Gäddede bor det 400 mennesker. «Harry-byen» vår har over 6000 innbyggere.
Ja, kanskje er Systembolagets antatte butikk der enda mindre enn Polets butikk i Son.
Butikken vår er i klasse 2. Det finnes jo også en klasse 1. I Norge.
Hva de har i Gäddede aner jeg ikke. Så her trengs en liten research. Følg med.
Og ha en fin helg, alle sammen!
oopserver
Views: 129
(Publisert 02.02.25) Å skrive noe om Ivar Gudmundsen (bildet), som døde på Vestby sykehjem i fjor, er ikke lett – så mye som han var og hadde gjort for Son gjennom livet.
Det sagt, så er det bare å sette i gang med å tegne et best mulig portrett av en idealist som bygget hele sitt livsverk på tanker, planer og kommentarer. Om stedet han var så glad i – alt basert på både personlige holdninger og faglige kunnskaper om, ikke minst, bygnings og reguleringslovgivning.
At Son siden midten av 1960-tallet var blitt en del av Vestby kommune, var jo noe som både han og alle andre soninger måtte forholde seg til. Og selv ble han jo, etter en tid som ansatt i Oslo kommune, bygnings- og reguleringsjef i Ås kommune.
Til jobben pendlet han hver arbeidag. Med tog, naturlig nok, selv da han disponerte egen bil. Og hør: I en årrekke gikk han fra sin bolig i Son og opp til Sonsveien togstasjon.
I 1995 jobbet jeg noen måneder på informasjonskontoret i Ås kommune. Det ble sagt at Ivar var både dyktig og streng i sitt arbeid.
At det ble i nabokommunen var kke tilfeldig. Da dette kom på tale noen ganger da vi snakket sammen, ga han klart til kjenne at det ikke hadde passet. Ikke når han var så involvert i arbeidet med – og i – Soon og Omegns Vel.
Med vellet som plattform ble utallige forslag, pressemeldinger og uttalelser til kommunale utspill skapt. Topp viktige uttalelser måtte selvsagt stå med styret som avsender enten han var sekretær eller styreleder, noe han var i flere perioder.
Hva er det viktigste som står igjen etter ham i velarbeidet? Kanskje arbeidet med den store reguleringsplanen på 1970-tallet som han laget sammen med arkitekt Michael Batchelor. Husker jeg ikke feil, så ble forslaget deres vedtatt med få endringer.
Senere grunleggende viktige forslag til styringsdokumenter var ikke minst den nye reguleringsplanen for Son torg. En sak som åpnet for stor og bred offentlig debatt i lokalpressen. Her deltok menigmann på like linje med offentlige myndigheter, som kommunen, fylkeskommunen og Riksantikvaren.
Når det gjelder Son torg, så må ikke glemmes de antikvariske utgravninger der man bokstavelig talt gravde seg ned til 1600-tallet.
Ivar Gudmundsen avleverte da denne spisskommentaren: – Dette er Sons Pompeii!
Ved en anledning etter at Ivar var blitt pensjonist, sto Vestby sentrum i debatt-fokus, også i Son. Hva det konkrete temaet var, husker jeg ikke. Bare at Ivar ved en anledning ble oppfordret til å komme og se.
Svaret var: – Hva skal jeg i Vestby å gjøre?
Ja, han kunne litt av ironiens kunst også. Et paradoks må del vel da sies å være at det var i Vestby han arbeidet og gikk bort, nær 79 år gammel.
At også Son og omegn bør få et sykehjem, er et ønske mange soninger deler.
Takk for det store og utrolig viktige arbeidet du nedla på frivillighetens basis – i en periode sammen med din kjære Kari-Anne som gikk bort altfor tidlig – og hvil i fred.
Svein-Harald Strand
Views: 33
(Foto: Sturla Strand)
Av Svein-H. Strand
(Republisert 14.06.24) Bak en bred, lang og solid tredisk sto han og damene som hjalp til med å få de tungvinte hjulene til å gå rundt.
Ved disken bestilte du det du skulle ha. På disken kom det, og den minste ting med pris ble sirlig skrevet ned på blokka og hodesummert, før notaen ble revet av og presentert – med spørsmål om du skulle betale nå eller sette det ”i boka”.
Ble det mye varer å dra på, kunne du få dem levert hjemme på dørstokken og kanskje enda lengre. Garantert.
Om ikke så brått.
Det ble vel bortimot norsk rekord i landhandleri, til sist på 1970-tallet, enda ”boka” i firma Aimar Hansen & Søn var litt for stor, kan jeg tenke meg.
Men noen videre beretning om kjøpmannen Hans Jacob og hans kolonialhandel får bli en annen skål. Det er nemlig et spesielt bilde som stadig dukker opp når jeg tenker på ham. Et bilde i bokstavelig forstand. Tatt i hagen bak Thornegården en deilig sonsk sommerdag. Hans Jacob i pensjonistlykkelig positur sammen med Herr Elghunden Klang, som åpenbart var sin herres beste venn, og vice versa.
Ja, det måtte være ekte kjærlighet, det der!
Men så var han, altså Klang, til gjengjeld jevnt over svært så unådig innstilt overfor andre som måtte nærme seg hans ikke altfor vakre legeme – eller Hans Jacobs legeme, for den saks skyld!
Heldigvis hadde Hans Jacob ham alltid i bånd.
Fra tid til annen hadde jeg min gange gjennom Thorne-hagen. Men så sant det var mulig, så gikk jeg ikke der når Klang var ute. Det var i høyeste grad å friste skjebnen. Thorne-hagen var Klangs udiskutable territorium – sommer, høst, vinter og vår. Han var programmessig frenetisk sylkvass – både i kjeften og i geberden – om enn folk gikk i stor bue rundt ham. Og båndet hans var veldig langt!
Men det er disse miraklene, da. En gang kom jeg i bra fart gjennom hagen. Tenkte ikke på Klang i det hele tatt, og ikke var han å se heller.
Men så var han der likevel! Lå bare stille og veldig lavt i terrenget bak det svære lindetreet, som vi naboer da som nå kaller Hansen-treet, og voktet på ei frekk skjære. Denne ene oppgaven konsentrerte han seg så voldsomt om, at han ikke engang enset katta som skjelvende smøyg seg forbi i gresset.
Vi ble var hverandre først da bare et par meter skilte oss. Noe som i denne sammenheng tilsvarte noen centimeter, vil jeg tro. Jeg var på det nærmeste fortapt. Om jeg da ikke tok til kamp. Det var i sannhet The Point of No Return!
For ikke å gjøre en kort historie lang: Overraskelsesmomentet hadde en overveldende virkning på dyret i Klang. Han ble liksom helt paff og rar, og bare tuslet avgårde for å finne han far.
Så han hadde forsåvidt rett, fader Hans Jacob, når han med styrke hevdet at ”Klang – han er egentlig så snill, så! Han bare passer på meg, skjønner du.”
– Klang og jeg skal vandre sammen på de evige jaktmarker, sa han også en gang.
Et annet bilde som dukker opp, er en smørblid Hans Jacob med mørk sjåførlue bak rattet i den ravnsvarte Forden sin. En Ford Taunus 1963-modell var det. En innmari blank-flott doning. Men så ble den omtrent ikke brukt heller.
Stort sett bare på noen sommersøndager – søndager med sol og tørr vei.
Da kjørte Hans Jacob og hushjelpen en veldig sakte søndagstur.
Og når Taunusen ikke ble brukt, sto den lunt og trygt i ”stallen” i bakgården. Der kunne ikke engang ei katte tisse på dekkene. Ikke rart at den alltid så ut som den kom rett fra fabrikken.
Det var egentlig som et eventyr, alt sammen. Du snakker om nærmiljø!
Views: 290
Du var så søt og blid
snakket engelsk
Hei, hvor skal du alene
med sørgående dagtog
på Nordlandsbanen
en strålende
tidlig oktoberdag
Og hvor har du vært
Hjem til Israel
etter to måneder
hos samefolket
det flotte folket
Duverden
JEG
– å jeg skal til våpnene
for å lære
å beskytte landet
sa jeg
eller noe sånt
Ett år i «forsen»
som vi sa, ha ha
DU DA
Skal også til våpnene
TO år i «forsen»
sa hun
To pliktår ved våpnene
for den unge jødinnen
jeg sikkert ikke tilfeldig
delte plass med
Ja vi hadde lært om Israel
som trengte alle
sine unge til våpnene
kvinner som menn
Mitt land
Så vidt vi kunne se i alle fall
men hvem vet
Bare at våpnene ventet
på oss begge
gode å ha som de er
bare ikke atombomben kommer
Nok om det
Toget kjørte og kjørte
og vi pratet og pratet
men ingen ting om våpen ingen ting om våpen
Tror vi pratet om alt
og ingen ting
Og vi sov
skulder mot skulder
Og vi våknet
skulder mot skulder
Så pratet vi igjen
litt om alt
Og vi dormet
skulder mot skulder
eller var det nesten
kinn mot kinn
Reisen hundre mil på skinner
Vi måtte jo skilles og i Oslo ga du meg
Bare takk takk
og klem klem
hadde jeg å gi
Men jeg glemmer deg altså
SVEIN-HARALD STRAND
Views: 22
(Publisert 23.09.23) (Republisert 28.05.24) Gamle bilder i private album kan være en uvurderlig skatt i det personlige univers – ikke minst når man begynner å «dra på åra». Og er det ikke mye som haster på dagens offisielle program, tar redaktøren gjerne fram et album eller to. Noen er blitt skannet, andre er rett og slett avfotografert. Og disse blir ofte teknisk bedre enn de originale. Her er en liten kavalkade med personlig vri.
Views: 278
(Fra LM 27.01.04) De nødvendige strakstiltakene i den fredede 1700-tallsgården Stoltenberggården i Son, som huser Café Oliven og leiligheter, er nå på det nærmeste gjennomført. Sluttregningen blir trolig på minst 800 000 kroner. 400 000 kroner i tilskudd fra Riksantikvaren ville gått fløyten dersom rehabiliteringen ikke ble utført innen to år fra tilsagnet ble gitt sommeren 2002. Gårdeier Shaker Sabetzadeh forteller til Lokalmagasinet.no at arbeidene har pågått mer og mindre sammenhengende siden i fjor vår. Det var forventet at utbedringene kom til å koste minst dobbelt så mye som det Riksantikvaren ga tilsagn om. Overfor Riksantikvaren har konsulentfirmaet Multiconsult AS pekt på noen strakstiltak som måtte gjennomføres. Først og fremst ble det pekt på betydelige råteskader. Råten satt i et gulv kjelleren og i tømmeret i en yttervegg. Videre måtte sikrings- og avlastningssøyler skiftes. Og vann som har trengt igjennom, gjør at partier av grunnmuren er glidd ut og må mures opp igjen. Andre strakstiltak som ble nevnt i konsulentrapporten var etablering og gjenoppretting av henholdsvis vannrenner og lufteåpninger i kjellervegger |
(Republisert 27.01.24)
Views: 101
(Publisert 15.04.24) LM tok i bruk sin nye publiserer på WordPress-plattformen for godt over tre år siden. I stolpen på venstre side la vi da ut en lenke til Tekst-TV sammen med logoen for denne NRK-tjenesten. Men siden da har deres Tekst-TV på nett hatt en alvorlig funksjonsfeil.
Ja, som sikkert mange lesere har merket seg – og vi selv senest i dag – så er det «bare surr» med sidenumrene.
Det som står der er noe helt annet enn det vi skulle fått opp, ifølge menyen på forsida deres.
Med jevne mellomrom er vi på internett, laster ned og legger ut det vi håper skal være en feilrettet utgave.
Men det samme skjer igjen og igjen. Omatt og omatt og omattat…
Ligger problemet i nettleseren? Neppe. I alle fall ikke i de tre vi har prøvd: Firefox, Opera og Microsoft Edge.
SÅPASS ALVORLIG er det, at vi nå kontakter NRK for å få et svar som vi og andre både kan forstå og sette vår lit til med tanke på tiden som kommer.
Jeg kan jo ikke skrive om NRKs Tekst-TV uten å nevne at jeg – som ansatt i daværende Aetat- i en periode hadde ansvaret for et tyvetalls ganske kostbare sider som etaten disponerte.
Der hadde hvert fylke sine egne sider med fersk statistikk. Statistikk for blant annet tallet på arbeidssøkere – som da omfattet både registrerte helt og delvis arbeidsledige. Samt arbeidstakere som – via sitt lokale arbeidskontor – søkte nytt arbeid. Jobbskiftere, som de gjerne ble kalt.
Disse tallene la seg pent inn uten min medvirkning – bortsett fra at hvis man i vår ytre etat hadde funnet feil i tall; da måtte de rettes av meg i en fart.
MIN HOVEDOPPGAVE var å redigere og legge ut en artikkel eller to i uka som frilansjournalister hadde skrevet for oss. Og å holde løpende kontakt med dem, per epost eller telefon.
Alt dette fra dataterminalen med direkte linje til NRK-systemet, bak dora til mitt ikke altfor store kontor i arbeidsdirektørens informasjonsavdeling.
En sjelden gang måtte jeg legge ut en sak jeg hadde skrevet selv. Denne var vel som regel avsatt til bladet A-Etaten, der jeg var reisende reporter landet rundt – og en kort tid også redaktør.
I forbindelse med Tekst TV-arbeidet, var jeg naturlig nok på et besøk i redaksjonen deres – mange trappetrinn opp til øverste etasje på Marienlyst. Et nyttig og interessant besøk.
DETTE VAR FAKTISK en selvstendig redaksjon med ansvarlig redaktør og relativt mange ansatte – noe som måtte til siden det var skiftarbeid, med dagvakt og kveldsvakt. (Redaktøren bosatte seg på Store Brevik da han ble arbeidende pensjonist og redigerte den flotte engelskspråklige nettavisa The Norway Post.)
Men i dag er arbeidet integrert i den sentrale nyhetsredaksjonen, med produksjon og redigering av det løpende nyhetsbildet fra både utenriks- og innenriksavdelingen. Som dere LM-lesere finner som førstevalg i Menyen vår.
P.S. Hvordan meldingene er redigert er en sak for seg. I det gule feltet øverst får vi først om BAKGRUNNEN for selve nyheten. Hvorfor det?
Tekst-TV på Sveriges Televisjon gjør det rette, og starter med «ingressen», det viktigste. I neste blokk kommer så detaljene.
SE OGSÅ – og skroll nedover når du er kommet dit: https://www.nrk.no/direkte/xl/nrk-tekst-tv-holder-det-gaende.-i-ar-er-den-kantede-grafikken-40-ar-1.16250187
Svein-H. Strand LM-redaktør – Her knipset på en travel dag med pressevakt, etter en to dagers reportasjereise, som både fotograf og reporter.
Views: 142
(Publisert 16.03.24) (Oppdatert 18.03.24) Såner stasjon på Østfoldbanen var siste stasjon før Sonsveien, etter Hølen holdeplass. Stasjonen ble åpnet i 1879, og ble nedlagt etter omlegging til dobbeltspor på ny trasé i 1996.
Og som vi husker helt fram til våre dager: Betjente stasjoner hadde ofte en leilighet avsatt til bruk for stasjonsmester med familie.
På bildet ser vi en håndfull personer som skal reise, møte noen eller tilhører stasjonsbetjeningen.
At stasjonsnavnet er skrevet Saaner, forteller sitt om hvor gammelt bildet er. (Foto fra Norsk Jernbanemuseum)
Views: 91
(Publisert 13.03.24) Mange flotte bilder har vært publisert gjennom LMs over 20 år. Vi tjuvstartet jubileumsmarkeringen i 2022 med serien Blinkskudd.
Noen lesere har lenge ønsket seg et gjensyn med et spesielt blinkskudd – som vi kalte “STILLE BØNN” – så det får de her.
Bildet ble tatt av BADI BATCHELOR fra 2. etasje i Woldegården under en dobbelt ambulanseinnsats i Glenneparken.
Ja, til denne hendelsen kom det både bil og helikopter.
Bildet er redigert for å få den bedende engel bedre fram. Men engelen er ikke manipulert inn i bildet!
Views: 86
Foto fra wikipedia.org: Chris Nyborg
(Fra LM mars 2021) (Republisert 29.02.24) Planutvalget skal behandle en søknad om dispensasjon fra reguleringskrav. Saken gjelder Såner ungdomsskole. Eier har langt fram en plan for hvordan en kan utnytte det gamle skolebygget.
Planen er å endre bygget slik at det kan brukes av diverse håndverksbedrifter. Det skal da deles opp og få installert garasjeporter.
Søknad har blitt avslått administrativt, men nå skal det behandles politisk. Planutvalget kan innvilge dispensasjon.
Vestby SV håper at dispensasjonen blir innvilget. – Helt siden Såner sluttet å være skole i 2006, har bygget stått til forfall. Det har vært ganske flaut å være vitne til. Nå må vi bruke denne sjansen til å få liv i den gamle skolen, uttaler SV.
Såner ungdomsskole sto ferdig i 1964. Den lå på Såner utenfor Hølen. Skolen ble lagt ned etter skoleåret 2005/2006, og ble erstattet av Grevlingen ungdomsskole i Son.
Bygningsmassen var svært nedslitt da skolen ble lagt ned, og dens framtid var uviss inntil september 2007. Tønsberg Bolig AS kjøpte da bygningene med tanke på å pusse opp og starte et sykehjem eller hospice for personer i livets siste fase.
Retten opphevet senere salget på grunn av problemer med regulering av området
Views: 366
(Publisert 14.01.23) (Republisert 22.02.24) (Fra gamle Vestby Avis) Bildetekst, fra en innsender: Jente bak: Merethe Dolonen Jacobsen, May Dolonen jacobsen, Gudrun Kristiansen, det lille barnet Karianne Dolonen Jacobsen, mann bak: Håkon Hansen, Gunnar Nilsen. (Foto: Bjørn Skovdahl, Moss Avis.)
Views: 456
(Publisert 18.02.24) Odd Birkeland var ikke bare kjent for sine mange kortfilmer fra Son.
Han var ikke minst både kjent og aktet for sine silde- og salatprodukter.
Purung startet han å arbeide på daværende Soon Hermetikfabrikk, der hans far var bestyrer. Lag på lag opparbeidet han kunnskaper og kompetanse om det han så som en framtidig spesialitet.
Views: 67
Foto: Privat
Illustrasjonsfoto: Øyvinn Hjorthen/Info Helgeland
Views: 69
Foto: Sturla Strand © Copyright
Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.
– Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.
Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen.
Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.
– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.
– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.
Nei, Løvberg har skapt seg en stil som gikk på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.
– Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.
Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.
Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.
– Samme hvor dårlig økonomien var, vi klarte å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på buss fra Moss til Barcelona etter jul, eller før om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.
Foto: Sturla Strand © Copyright
Views: 95
(Publisert 02.01.24) Kjerringrokk var ei feministisk musikkgruppe som var aktiv midt i 1970-åra. Dei var først i Noreg til å gi ut ei kvinnepolitisk LP-plate på eit kommersielt plateselskap.
Gruppa vart skipa i 1974 av seks lærarstudentar i Bergen: Torunn Bakken, Maud Birkrem, Ingrid-Karin Gilje, Bente Gudbrandsen, Camilla Nortvedt og Sophie «Phie» Slaatta. Alle i gruppa song og spela fleire ulike instrument.
Motivasjonen for å starte gruppa var å kombinere eiga musikalsk utvikling med formidling av kvinnesak, og gruppa heldt den første konserten sin på kvinnedagen 8. mars same året.
I byrjinga av 1970-åra voks det fram mange ulike, feministiske grupper. Kjerringrokk var ein del av denne framveksten, men var ikkje knytt til ei spesifikk kvinnepolitisk retning.
Dei framførte ei blanding av sjølvskrivne songar, folkemusikk, omsette viser og tonesette dikt av mellom anna Edvard Hoem og Arnljot Eggen. Tekstane tok opp saker som porno, abort, vald og andre kvinnepolitiske saker.
10. mars i kvinneåret 1975 var Kjerringrokk, saman med den feministiske visegruppa Amtmandens Døtre og visesongaren Kristin Berglund, med i TV-programmet Syng ut, jenter på NRK. Etterpå fekk gruppa tilbod om platekontrakt med Polydor.
Dei fekk med seg Terje Rypdal som produsent. På seinhausten 1975 kom så plata ut på LP og kassett, ei utgiving som speglar den musikalske breidda til gruppa.
I tida etter plateutgivinga flytta fleire av medlemene, sidan dei var ferdige med utdanninga si. Det vart vanskeleg å halde fram med å spele saman, og Kjerringrokk vart i praksis oppløyst. Dei kom likevel saman for å spele nokre konsertar i 1976, i tillegg til at dei var med på ein stor visekonsert i Oslo konserthus i 1980.
Tekst: Svein-H. Strand, tidlegare nytta som del av ei lokalt vinkla lengre historie om bandet. Her litt omredigert.
Views: 60
(Fra LM januar 2014) (Republisert 25.01.24) Med 2014 har vi tatt fatt på grunnlovsjubileet, som skal markeres solid og relevant også her i det lokale. I den forbindelse er LM blitt tilbudt å publisere eksklusivt en serie med unike minnebrosjer som norske gullsmeder laget i den norske nasjonalromantiske perioden. Med det fjerde og femte bildet på plass fra 19. februar, med henholdsvis «Olav» (den hellige) og «Terje Wiken» som motiv, står de nå i omvendt kronologisk rekkefølge tilbake til 2. januar.
Publisert 29.01.14. Da har vi fornøyelsen av å presentere den tredje brosjen i LMs eksklusive serie med «nasjonale brosjer» i anledning grunnlovsjubileet.
♦ Som alle kan se, så er denne rent motivmessig en innertier i så måte.
♦ Vi minner om at vi i samarbeid med eieren vil presentere ialt 50 brosjer gjennom jubileumsåret 2014.
Prosjektet begynner å vekke oppmerksomhet utover det lokale, og samlesiden er nå en av de mest nedlastede på Lokalmagasinet.no i januar.
Publisert 16.01.14. Endret 17.01.14. Her er andre objekt i LM-serien «Nasjonale brosjer» som nylig ble lansert i samarbeid med eieren, i anledning årets grunnlovsjubileum «Sæterjentens søndag.»
♦ Det arbeides fortsatt med mer informasjon rundt hver brosje. Videre skal det lages en hensiktsmessig plattform for samhandling mellom leserne og eieren, med spørsmål og svar.
♦ Dette arbeides det for å få på plass før den tredje av i alt ca 50 brosjer publiseres.
♦ Denne startsiden har hatt hyggelig mange sidevisninger, og siden er også begynt å vandre som e-post-lenke.
Publisert 02.01.14. Med 2014 er vi også kommet til grunnlovsjubileet, som skal markeres solid og relevant også her i det lokale. I den forbindelse er LM blitt tilbudt å publisere eksklusivt en serie med unike minnebrosjer som norske gullsmeder laget i den norske nasjonalromantiske perioden.
♦ Vi har takket ja, samtidig som det endelige opplegget for presentasjon og informasjon rundt objektene ikke er klart. Det er snakk om et stort antall sølvbrosjer, og veien må nok bli litt til mens vi går.
♦ Eieren av den aktuelle samlingen har et overordnet ønske om en prosess der leserne deltar med kommentarer eller på annen måte, og at læring blir en del av utbyttet. Det understrekes at det ikke ligger noen som helst kommersielle hensyn bak publiseringen, og at ingen av objektene er for salg.
♦ Da har vi i alle fall sluppet nyheten. Og illustrasjonen ga seg selv. Et bilde fra samlingen, selvfølgelig! Med noen mynter som gir et inntrykk av størrelsen på de tre brosjene. Detaljene i slike brosjer er viktig informasjon, og vi publiserer bildet her med største oppløselighet til vårt design.
TILFØYD 25.01.24: Hvordan vi skal behandle resten av denne serien gjenstår å se. Den ble jo opprinnelig publisert med nye brosjebilder hver uke gjennom et helt år etter denne første publiseringen med flere bilder. Det beste valget kan være flere bilder av gangen som her. Red.
Views: 48
