Views: 129
Bilder i og fra advent
Ole Paus til minne
(Publisert 12.12.23) Det ble en trist dag da vi i formiddag fikk vite at visesangeren, komponisten og forfatteren Ole Paus var gått bort, 76 år gammel. Han hadde vært syk siden han fikk hjerneslag i september.
Vi hitsetter, fra no.wikipedia:
Ole Paus vokste opp i Oslo, Elverum og Trondheim som sønn av generalen med samme navn. Etter militærtjenesten studerte han jus og filologi, og begynte i slutten av 1960-årene å opptre som visesanger i Oslo.
Etter å ha blitt oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen, platedebuterte han i 1970 med Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet i Oslo.
Han bokdebuterte året etter med diktsamlingen Tekster fra en trapp. Hans tidlige album utviste inspirasjon fra visesang, jazz og rock.
Han markerte seg med tekster med en skarp sosial brodd, og med en sterk interesse for utstøtte, marginaliserte og ensomme i samfunnet, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», som uttrykt i tidlige sanger som «Jacobs vise», «Merkelige Mira», «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» eller «Kajsas sang».
Han har både vist en lyrisk side og markert seg som bitende satiriker, ikke minst i en serie plater han kalte Paus-posten med skillingsviser som kommenterte politiske og dagsaktuelle spørsmål på ironiske og ofte injurierende måter.
Gjennom samboeren Henny Moan ble han en venn av Jens Bjørneboe i hans siste år. Paus ble fra 1971 også venn og samarbeidspartner med Ketil Bjørnstad, og deltok i Bjørnstads musikalske prosjekt Leve Patagonia, der han selv hadde rollen som Hans Jæger; blant deres andre samarbeidsprosjekter er platen Blues for Pyttsan Jespersens pårørende.
Paus har også skrevet tekst til sanger som «Innerst i sjelen» og «Engler i sneen». Han har tolket salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og fra 2000-årene har han ofte samarbeidet med sin sønn, komponisten Marcus Paus, blant annet om barneoperaen Heksene.
Paus drev fra 1975 også plateselskapet Zarepta og utgav sentrale verk i norsk jazz som Radka Toneffs album. Han mottok Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn og har senere mottatt Spellemannprisens hederspris, Årets spellemann og Anders Jahres Kulturpris, blitt innlemmet i Rockheim Hall of Fame og er kommandør av St. Olavs Orden. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur» og sangen «Mitt lille land» som «den nye nasjonalhymnen».
Paus har til dels blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist» som sparket i alle retninger, men aldri nedover. Jon-Roar Bjørkvold har kalt ham «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».
Paus synger og skriver konsekvent på norsk og har ivret for at andre norske musikere skal gå over fra engelsk til norsk. I forbindelse med 50-årsjubileet for Ole Paus» debut i 2020 utkom boken Pauspoeten med alle Paus» sangtekster.
Ole Paus» seneste studioinnspilling er «Sangen om de glemte», som han spilte inn sammen med sangeren Vegar Dahl i 2021.
Views: 86
Tabloid nynorsk? Ja takk
(Innhald bak lenke i samband med saka Nynorsking på heiltid, republisert i LM 31.08.23)
Av Eva Marie Mathisen, skrivar i Norsk Målungdom
Å skriva eit språk er ein vane. Slik er det òg med nynorsk og bokmål. Hadde det vore meir nynorsk i VG og Dagbladet, hadde truleg fleire lagt av seg vanen med å skriva bokmål. Difor seier eg ja takk til ei tabloidisert, nynorsk avisframtid!
Kvar og kva som vert skrive på eit språk signaliserer kva språket er dugande til. Når ingen aviser i Akersgata skriv på nynorsk, gjer det at folk tenkjer sitt om kva dei kan, og ikkje kan, skriva om på nynorsk. Det er ingenting i nynorsken i seg sjølv som gjer han mindre brukande til å skriva om krigen mot Irak, Orderud-drapa eller kjønskvotering på – det skjer berre ikkje!
Forklåringa på dette er at nynorsk ikkje høver i VG og Dagbladet, i fylgje intervju i Klassekampen 28. april med Olav Versto. Mitt spørsmål vert då: Kva er det med nynorsken som ikkje høver? Er det slik at alle hokjønsorda i nynorsken? Eller er det orda “eg” og “ikkje” som ikkje høver i tabloidpressa? Eller er det rett og slett slik at det er nynorsken som provoserer i aviser som vert gjeve ut i hovudstaden? Eg trur det siste.
Nynorsk provoserer. Nynorsk har alltid provosert. Rett og slett av di nynorsken representerer noko anna enn bokmålet; trua på at dei dialektane folk i heile Noreg talar, er minst like gode som slik dei talar i hovudstaden. Trua på at dei tankane folk i heile Noreg tenkjer, er minst like gode som dei tenkjer i hovudstaden. Trua på at dei lokale kulturane og tradisjonane ein finn i heile Noreg, er minst like gode som dei ein finn i hovudstaden. Det er ikkje rart at slike påstander provoserer i Oslo!
Views: 35
Dobbelt historisk Nobelpris-tildeling
(Publisert 11.12.23) (Kommentar: Svein-H. Strand)
Gårsdagens lange TV-overføring av Nobelpris-tildelinga i litteratur til Jon Fosse var også ei gledeleg historisk hending for nynorsksaka.
Dagen derpå kan det passe med eit oversyn over statusen til målforma i dag.
Statistikken syner at bruken av målforma i skulekretsar og enkeltskular har gått sakte nedover i fleire år. Også litt i tradisjonelle nynorskdistrikt, diverre.
At denne utviklinga skal snu brått er nok for mykje å venta – sjøl med flotte Fosse på laget.
Men nynorsk blir faktisk brukt av omtrent ti prosent av dei som skriv norsk i Noreg. Og ei økt interesse som følgje av tildelinga, både på kort- og på lengre sikt, bør det vere grunn til å håpe på.
Ved denne historiske hendinga må vi sjølvsagt ein tur innom «nynorskens far», Ivar Aasen. Her er essensen i ein artikkel om han på nettsida Nynorsk.no:
Då Ivar Aasen (1813–1896) vaks opp i Ørsta og Volda på Sunnmøre tidleg på 1800-talet, hadde ikkje Noreg eit eige skriftspråk. Dansk dominerte, og slik hadde det vore i fleire hundre år. Frå han var 29 år i 1842, arbeidde Ivar Aasen på heiltid for at også nordmenn skulle få sitt eige skriftspråk.
Dei fleste skriftspråk i verda tek anten utgangspunkt i éin dialekt i eitt område, eller prøver å finne fellestrekk mellom fleire dialektar. Ivar Aasen meinte det siste var mest demokratisk. Han tok utgangspunkt i at folk flest skulle kunne skrive nærmast mogleg førstespråket sitt, slik at ein slapp å gå omvegen om dansk.
Norsk kultur har vore styrt frå fleire stader i Noreg, ikkje frå eitt kultursentrum. Både kunsten, ideane og pengane har kome frå fleire delar av landet. Aasen arbeidde vidare i denne tradisjonen. Han studerte talespråket til folk i Noreg, og kom fram til det skriftspråket vi i dag kallar nynorsk.
Arbeidet til Ivar Aasen var vitskapleg. Språkprofessor Tove Bull kallar Aasen den største norske språkforskaren og grunnleggjaren av den moderne dialektvitskapen i Noreg. Aasen granska dei norske bygdedialektane frå heile landet nøye og leitte etter orden, system, samanheng og ulikskapar. Men det var ikkje berre talemåla Aasen såg på; han samla inn eventyr og segner, merkte seg klesdrakter og veremåtar og dokumenterte norske ordtak og norsk namneskikk.
Målet om eit norsk skriftspråk førte Ivar Aasen ut på reiser gjennom landet frå Lindesnes i sør til Tromsø i nord.
Til saman reiste han like langt som ein biltur frå Ørsta til Cape Town og tilbake. Det gjorde han til ein av dei personane som kjende Noreg best på 1800-talet.
(Lenke til heile artikkelen ligg no i menyen her på LM.)
LES OGSÅ: Nynorsking på heiltid https://lokalmagasinet.no/?p=9162
Views: 78
2003: Avkastning i elverks-fond holdes hemmelig
(Fra LM desember 2013) (Republisert 09.12.23) Økonomisjefen i Vestby kommune vil ikke fortelle hvor stor avkastning det er på elverksfondet.
Dette er pengene etter salget av kommunens aksjer i det lokale elverket.
En grunnkapital på 110 millioner kroner står nå som ordinære bankinnskudd med flytende rente i ulike banker.
Hvor mye høyere rente enn du og jeg får i de aktuelle bankene, får vi ikke vite, melder Østlandets Blad..
Saken er av spesiell interesse for offentligheten nå som bankenes innskuddsrente synker i takt med utlånsrenten.
(Fra LM desember 2013)
Views: 104
Om landskapet hos oss
Den eneste observasjon av denne svært sjeldne sommerfuglarten Humlevikler er gjort på Stavnessletta.
Uttalelse fra Naturvernforbundet i Vestby, datert 10. januar 2008
Først vil vi vektlegge temaet landskap som trolig ikke vil bli detaljert omtalt av de ulike temagruppene. Vi velger derfor å gjøre et nummer av det her, og vi minner samtidig om innlegget på diskusjonsforumet på nettet som også omhandler landskapets betydning for Sonsområdet.
1. LANDSKAPSVURDERINGER OG KRITISKE FAKTORER RELATERT TIL SONSOMRÅDET
SONSOMRÅDET er preget av en kraftig forkastningssone, med markante nord/sydorienterte åsrygger og mer forsiktig bølgende dalbunner i mellom. Det er viktig at Sonsområdets særegne landskapsforhold opprettholdes. Vi skiller mellom storskala- og småskalalandskapet. En definisjon er følgende: Småskalalandskapet er der vi er, mens storskalalandskapet er mer det vi ser på avstand.
Storskalalandskapet:
Det er viktig å se sammenhengen i landskapet, der åsryggenes kontinuitet ikke brytes ved vesentlige landskapsinngrep som flatehogst, etablering av boligfelt, næring med mer. Det er dokumentert at skogkledte områder, særlig forhøyninger, også demper støy.
ET SVÆRT VIKTIG eksempel på dette er høydedraget fra Grevlingen til fylkesgrensa mot Østfold. Ved en eventuell nedbygging av dette området, vil støypåvirkningen fra E6 mot deler av Sonsområdet, som for eksempel Store Brevik, bli øket i forhold til dagens situasjon. Den visuelle opplevelsen av åsryggen er heller ikke ubetydelig, og som aktivitetstilbud for beboerne er dette området helt klart med på å øke livskvalitetene.
Det er viktig at fylkesgrensa her også markerer en byggegrense for å hindre skadeomfanget ved nedbygging. Andre høydedrag som kan nevnes her er Laksa og områdene rundt Stavnes (Kolås).
LAKSA har en særlig stor visuell betydning for Son. Områdene rundt Stavnesforsenkningen er sårbare, fordi så mye av totalhøyden her utgjøres av skogens egenhøyde. Ved felling her, vil ca. 20 m høye trær kunne utgjøre opptil 50 % av høydedragets visuelle totalhøyde, og dette er kritisk i et landskap som trenger en klar definisjon.
Også mer ”flate” partier i landskapet har krav på en seriøs vurdering ut i fra kriteriene nevnt ovenfor.
EKSEMPEL HER er området ved Søndre Brevik gård, som i dag utgjør et av de fineste landskapsrommene vi har i Sonsområdet. Ved en nedbygging av dette området, vil de ordnede linjene/formene i landskapet (dyrket mark, skogbryn), brytes ned, og vi får en mindre harmonisk totalopplevelse.
Et annet eksempel er Stavnesbekken, som foreløpig er meget vakkert markert med sin randvegetasjon. Brudd på denne linjen vil ikke fungere bra her.
Småskalalandskapet:
NÆROMRÅDER har ofte stor visuell, pedagogisk og leksorientert betydning for barn, samt for bevaring av det biologiske mangfold. Dette er ofte områder som er knyttet opp mot de store landskapsdragene, men som likevel skiller seg litt ut.
Eksempler på dette er den vernede dammen på Husjordet og våtmarka innerst i Sonskilen. Dette omfatter også rett og slett alle enkelttrær som skiller seg ut ved sine spesielle visuelle, biologiske kvaliteter og som stedsdannere for mennesker og dyr.
Områdene på Søndre Brevik har spesielt mange edelløvtrær (eik, lind, ask) som bør sette dette området i en særstilling. I tillegg kommer vernesonen med svartor i Søndre Brevik-bukta som et eksempel på at det er mulig å sikre et småskalalandskap mot utbygging.
2. TRAFIKK
o Vi minner om gode erfaringer fra andre byer og tettsteder (eks. Kragerø) hvor gågater, enveiskjøring, innfartsparkering med mer er blitt en suksess både for innbyggere, turister og næringsliv.
o Tettsteder har alltid et nettverk av stier og tråkk som over tid har blitt dannet. Barnetråkk er relevant å se til da barn og unge har andre ønsker og preferanser enn oss voksne hva forflytning til fots eller per sykkel angår.
o Naturvernforbundet i Vestby støtter tunnel-alternativet og går imot forslagene om omkjøringsveier. Etablering av innfartsparkering er et godt forslag. Øra er relevant i så måte, men vi finner ingen grunn til å etablere boliger og næring på Ørajordet (innenfor RPR for Oslofjorden).
o Kollektivtilbudet må bedres (vi viser til våre tidligere innspill i sakens anledning). Forslag om en bysykkel-ordning bør følges opp.
o Flere gang- og sykkelveier bør etableres.
o Innføring av miljøgater (Kolåsveien m.fl.) og stenging av sentrum for trafikk i sommerhalvåret og på lørdager tvinger seg frem. Båtfolket og turister som kommer til Son er ikke spesielt opptatt av å ha med seg bilen inn i sentrum. Flere signaliserer at de vil ha fred og ro.
o Etablering av næring og boliger må legges nær trafikale sentre og knutepunkter hvor det samtidig er kollektivpunkter (RPR Samordnet areal og planlegging).
o Ny bydel Sjøhagen er uten trafikale kollektiv løsning bortsett fra til Kambo. Det holder ikke!
3. VERN/ESTETIKK/HISTORIE
o Viktige trær, grøntområder og grønn strukturer må bevares. Dette har relevans for boligbygging, næring og veier. Vestby kommune har påtatt seg et spesielt ansvar for å ivareta store eiker og edelløvskog. Dette inkluderer også viktige landskapsformer og kulturlandskap.
o Utarbeide en biologisk mangfold plan for Sonsområdet.
o Sonsområdet kan være ”flinkest” i Vestby kommune på utvalgte områder. Forslag til områder er:
o Bevaring av kulturlandskap
o Bevaring av grønnstrukturer og markaområder
o Vegetasjon og støyskjerming
o 100 m-skoger
o Bekker, elver og kantvegetasjon
o Eiker og edelløvskog
o Våtmarksområder
o Biologisk mangfold generelt (for eksempel er eneste observasjon av sommerfuglarten Humlevikler gjort på Stavnessletta). Son Golfklubb og Naturvernforbundet kan samarbeide om skjøtsel og oppfølging av mulige lokaliteter. Det kan sette Son på kartet.
4. NÆRING/SENTERUTVIKLING
o Næring/senterutvikling bør ikke finne sted verken på Øra (kulturlandskap, Hølenselva), Laksa (Markaområde) eller på Brevik (kulturlandskap). På Sletta passer det best med trafikkbelastet næring. Mest egnet til næring er områdene som er eksponert for E6. For eksempel langs E6 ved deponi Grimsrud. Vi foreslår at dette utredes til erstatning for nye områder på Øra og Brevik.
5. MARKA/FRILUFTSLIV
o Vi viser til arbeidet til Bærekraftige Follo og etablering av Marakagrenser i Follo. Sonsområdet er en viktig del av Follomarka.
o Kvalitative nærområder må bevares, ref. 100 m-skoger og nærfriluftslivsområder. Eksempler er Vardåsen på Laksa, Kolås, Grevlingen, området mellom Deør Skog og Hølen m.fl.
o Kambo-bebyggelsen må stoppes før den går over i Vestby og ødelegger for nettopp denne typen nærfriluftslivsområder. Områdene er også viktige ut fra hensynet til støyskjerming.
o Fra Son til Ødemørk er det nå nødvendig å krysse fire (4) barrierer (veier, jernbane) før en er fremme i Mossemarka – det er hindre nok! Ødemørk er definitivt en del av Sonsområdet, noe eksisterende tur og løypenett bekrefter.
6. KULTUR/IDRETT
o Uorganisert idrett er viktig for å få folk ut i naturen. Lysløypa i Son er et godt eksempel på betydningen av dette. Det bør være en balanse mellom midler til friluftsformål og organisert idrett.
7. MARITIM UTVIKLING
o Maritim virksomhet er viktig i Son, men det må være i balanse med andre verdier. Eksempelvis verneinteresser som våtmarker, fugle og dyreliv og ikke minst fiske. Videre båtopplag og bensinstasjon inn mot Stavnessletta er forkastelig ut fra dette forholdet. Småbåter bør ha prioritet fremfor store båter i en kommunal båthavn så lenge det ikke kan være plass til alle.
8. SOSIAL/HELSE/BARN/UNGE/ELDRE/FUNKSJONSHEMMEDE
o Barn/unge/eldre/funksjonshemmede må ut i naturen. 100-meterskoger og uorganisert friluftsliv er viktig. Disse gruppene må også få tilgang til rike naturopplevelser i «Eventyrskoger» med rikt biologisk mangfold.
9. Boligutvikling/hytter BOLIGUTVIKLING
o Omregulering av hytter til boliger i strandsonen har en minusside ved at det blir vanskeligere å forflytte seg og å oppleve naturen. Sonsområdet trenger en periode med lavere boligbygging enn landsgjennomsnittet.
10. ANNET
o Sonsområdet kan bli best i kommunen hva bærekraft angår. Eksempelvis alternative energikilder som biobrensel, varmepumper i sjø med mer.
o Bevisst la være å bygge utenom knutepunkter for trafikk (ref. RPR Samordnet areal og transportplanlegging).
o Være best i kommunen på avfall. Det betyr innsamling av fraksjonen våtorganisk avfall alternativt hjemmekompostering, samt kildesortering i næringslivet (fraværende i dag).
Naturvernforbund i Vestby
Eirik Selmer Olsen, leder
Views: 93
Det startet egentlig i Mosjøen
(Fra LM 27.11.22) (Republisert 06.12.23) (Av Svein-H. Strand) Det var egentlig i min hjemby Mosjøen alt startet. At Lokalmagasinet ble skapt – som idé og navn. Dette poenget i skaperverket måtte jo nedfelles på et vis – selv på et nettsted med ståsted i det Son-nære. Og det ble da «avdelingen» Mosjøen Magasin, som gjennom 20 år dessverre har lidd en relativt kummerlig tilværelse.
HVILKET ÅR det var, det skal jeg ikke si for sikkert. Men kanskje på en reportasjereise i Mosjøen for Forbruker-rapporten sent på 1990-tallet. Og jeg hadde forlengst merket meg – og gledet meg over – nettstedet www.mosjoen.com. En såkalt nettportal, her med en stor og klar innholdsmessig bunn i det lokale som navnet jo signaliserte.
Jeg kom i prat med Øyvinn Hjorthen på et lite kontor like innenfor porten til aluminiumsverket og som han hadde fått til disposisjon da bedriften outsourcet hele IT-avdelingen sin.
Og hør: Litt bortgjemt et stykke nede på forsiden av mosjoen.com sto det en lenke til en avdeling med korte by-notiser som het LOKALMAGASINET.
– Ta dette navnet og bygg opp din egen greie i Son, sa han, fritt sitert etter husken. Fødsdelshjelp skulle jeg få fra Info Helgeland. Det fikk jeg, og mer om det senere.
På mosjoen «dått.com» kunne vi utflyttere blant annet fryde oss over noen kjempeflotte bilder fra byen midt i Norge – og nærmeste omland. Bilde på bilde, på bilde, på bilde…
Maken til bilder fra min hjemby hadde i alle fall ikke jeg sett, bortsett fra på et og annet postkort – som ikke var å få tak i lenger. Gjennomgående elegant komponerte var bildene. Og ikke større enn at du så å si kunne hive innpå en håndfull av gangen der de lå lainet opp.
FOTOGRAF og idé- og rettighetshaver til hele portalen: Mosjø-karen Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland. Utdannet dataingeniør.
Portalen hadde året før blitt hedret med den nye og høythengende IT-prisen Gulltaggen – i klassen for beste samfunnsinformasjon.
Det var sannelig litt å smykke seg med! For her var jo også mye, mye annet – i stor grad basert på lenkesamlinger til eksterne ressurser, som det het dengang.
Et klikk eller to på lenka – og rett inn til andre nettsteder kom du. Både helt lokalt i Mosjøen og i nabobyene i Helgeland-regionen. For ikke å glemme kommunenes egne nettsider – fra Hattfjelldal i sør til Rana i nord og Brønnøysund og omegnskommuner lengst sør på kysten.
EN VARIANT av denne standard portalløsningen fra Info Helgeland kunne jeg få levert. Med en Vestby/Son-lokal lenkekjerne til foreninger og bedrifter. Og en påbygning med lenker til eksterne nytteressurser. Pluss en såkalt automatisert reklameløsning med bl.a. registrering av besøk.
Men det gjorde jeg altså ikke. Lokalmagasinet.no ble mer enn nok å bygge opp, samtidig som jeg hadde fulltidsjobb og pendlet mellom Son og Oslo.
Over 20 år er gått, og Lokalmagasinet.no er fortsatt mer enn nok – nå på WordPress, etter en total serverkrasj der alt stoff gikk fløyten og en begrenset del bare kan gjenfinnes som snapshots på nettstedet Wayback Machine.
Views: 378
Og da er det adventstid igjen
Views: 32
Lasting og lossing i Sonskilen
Fotograf ukjent.
(Fra LM 16.08.09) (Republisert 05.12.23) Reidar Johansen, utrettelig samler av gamle bilder som har motiv med båter knyttet til Son, har sendt oss dette unike fotografiet. Handel, lasting og lossing ute på Sonskilen. Og med en bygning i bakgrunnen som kanskje her vises for første gang!
♦ Som Reidar skriver: – Tenk deg at du står på Son Kystkultursenteret og ser over mot Saltbua. Bygningen lå da på tomta til den gamle dampsaga ytterst mot elveutløpet, og sto delvis på pæler.♦ Med de sparsomme opplysingene som fulgte med bildet, er det ikke mye å legge til, annet enn hva vi ser i forgrunnen, og som interessant nok dokumenterer at varer ikke bare har gått over kai i Son:
♦ Her er tre småbåter som laster og/eller losser inntil ei større skute som vi ser litt av rekka på. Og aner vi ikke en fjerde småbåt i høyre bildekant?
♦ Når kan bildet være tatt, da? Dette blir ikke lett, selv om en skal gjette med fem år pluss-minus. Redaksjonens grove tips blir at det er tatt en gang mellom ca 1910 og ca 1920. Noen bedre?
♦ Ja, som alltid når det gjelder historiske saker som publiseres i LM: Supplerende informasjon og kommentarer fra leserne er både ønsket – og altså noen ganger tiltrengt.
Så kom igjen! Med opptil flere ressurspersoner innen lokalhisorien som lesere, burde det kunne bli noe mer ut av dette.
St.
Views: 174
Status for sortering av matavfall
(Publisert 05.12.23) Litt om status og framdrift for prosjektet kildesortering av matavfall i Vestby. Her kan du se planer og følge med på statusen underveis i kommunen.
Du får informasjon direkte når det gjøres endringer som berører deg/ditt område.
Overordnet plan – matavfallssortering for eneboliger
Vinteren 2023:
- MOVAR IKS gjør praktiske forberedelser. Dette vil du merke i form av at vi setter ut/bytter ut avfallsbeholdere og gjør endringer i tømmerutene. Tømmefrekvens på glass- og metallemballasje endres fra 4 til 8 uker
Sommeren 2024:
- Kildesorteringen av matavfallet starter opp, og MOVAR IKS begynner å hente restavfall og matavfall hver 14. dag.
Overordnet plan – matavfallssortering forhytter/fritidseiendommer
Det er per nå ikke fastsatt når vi innfører kildesortering av matavfall for hytteeiendommer.
(Fra Movar.no) (Sist oppdatert 10. november 2023)
Views: 47
Odd Toralf Holter: Fiskeren ved elven
Ved Såner Kirke så jeg en grav.
Den lå ved den vestre port.
Den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
men bar dog sitt kors så sort.
Der sto Karl Holmsen med hvitmalt skrift,
samt året året han hvile fant.
Her var ingen ingen blomster vinders vift,
her sto bare gresset så stridt og så stivt,
med litt grus og litt småstein i blant…
Av Odd Toralf Holter, gamle Vestby Avis, 12. september 1985
Det kan passe med litt omskriving av “Terje Vigen” når en står foran dette eneste gravkorset av jern på Såner kirkegård. Det kan også passe å sitere litt fra “Kilden eller brevet om fiskeren Markus” av Gabriel Scott:
“Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?”
Ja, hvilken “Markus” var det vel som ble gravlagt her for mange herrens år siden? Hvem var han egentlig, han som ble minnet i form av dette korset, et kors som sto her i lange tider rustent og vanskjøttet, og med navn og årstall ganske utradert av vær og vind?
Karl Julius Holmsen het han. Han ble født i 1857, og han tilbrakte så å si hele sitt liv i Hølen. Og fisker var han, akkurat som Markus: Ja, han var vel til og med den eneste yrkesfiskeren som Hølen noensinne har hatt. Det ble behørig registrert i fiskermanntallet av 1909.
Også annet hadde han til felles med sørlandsfiskeren Markus: Han hørte til de små her i verden, til de nøysomme og de lite krevende. Og selv om han heller ikke ble mye påaktet eller estimert, så var han et ganske viktig medlem i det vesle ladested-samfunnet. Han holdt jo stedet med en stor del av den daglige føden!
HØLENS ALTMULIGMANN
Dessuten hadde han en tid også en annen geskjeft, en som likeledes må sies å ha vært av stor viktighet for stedet. Og det var nettopp i forbindelse med denne geskjeften – som jeg senere skal komme inn på – at hans navn mest er blitt husket, helt opp til våre dager.
Jeg skulle tro at Karl Julius hadde en ganske sorgfri barndoms- og ungdomstid. Han var enebarn, og faren som het Hans skal ha vært av svært fredsommelig og godmodig natur.
Han virket som en Hølens altmuligmann: Så var han med på veiarbeid, så var han med og reparere rekkverket mot elven, så var han rundt og kappet ved for folk. Eller han var med og tinet opp torgets vannspring som idelig forfrøs seg om vinteren.
Men best likte han å pusle rundt i hagen sin. Der stelte han med sine bier, med sine frukttrær og bærbusker.
(Ill.foto / Hølenselva: Sturla Strand)
MOR HELENE – STEDETS «FRAKTE-MADAM»
Moren het Helene. Hun skal ha vært et både fermt og kraftig kvinne-menneske. Før jernbanen kom og forandret på så mangt, var hun stedets “fraktemadam”.
I en stor og solid pram rodde hun elven til Son. Og hun rodde som en kar, er det sagt. I Son ble prammen lastet med varer som var kommet med dampbåten.
Så rodde hun tilbake til Hølen med varene. Med en dragkjerre fraktet hun varene opp bakkene fra båthavnen og rundt til stedets fire kjøpmenn – eller “handelsborgere” som de helst kaltes dengang.
Denne vesle Holmsen-familien holdt til i matr. nr 40, som da ble kalt “Pereløkken” – nå Lille Strandgt. 18. Da foreldrene til Karl Julius døde, bodde han ennå noen år alene her sammen med katten “Marja”.
Men så flyttet han og katten til matr. nr. 22, den såkalte “Banggården” – nå Store Strandgt. 25. Da kom han noe nærmere sin kjære fiskesnekke som han hadde i elven nede i “Bordegården”.
BLE BETJENT PÅ SAMLAGET
Dette var omkring 1905. Han var da forlengst inne i sin andre geskjeft, den som skulle oppta ham i flere år fremover – og som skulle gjøre sitt til at han ble en noe legendarisk skikkelse i det gamle ladestedet: Han var blitt ansatt som betjent på stedets brennevinsamlag. På dette samlaget, som ble opprettet i 1890-årene og holdt til i Selviggården, likte Holmsen seg godt. Her var det stor trafikk ut og inn, både i skjenkestuen og i forretningen ved siden av. Hans jobb besto for det meste i å skylle tomflasker. Men ellers gikk han til hånde med både det ene og andre.
Mens han nå bodde i Banggården, fikk han en dag besøk av en snekkermester.
– Kan du ikke selge dette huset til meg, sa snekkeren.
– Så skal jeg sette opp en hytte til deg nede i Boregården. Det må bli greiere for deg som er alene, og så får du så kort en vei til snekken din!
Jo, jo, Holmsen tygde litt på det, men gikk så med på forslaget. Så kom det da opp en liten hytte nederst ved elven, på en parsell under Knapstad gård. Og Holmsen flyttet inn med sitt enkle bohave og sin katt.
Her skulle han da holde til resten av sitt liv. Han innrettet seg så godt han kunne. Bl.a. fikk han satt opp en liten bod litt nedenfor hytten. Her hadde han utstyr til båten og fiskeredskapen sin. Og utenfor boden fikk han opp et stativ hvor han kunne tørke sine fiskegarn.
Hvorledes gikk så dagen for fiskeren ved elven? Jo, om sommeren var han grytidlig oppe og gjorde seg i stand til dagens fisketur. Så rodde han ned elven til Son, og videre ut til fiskeplassene ved Bile og Neslandet på Jeløy.
Ved middagstider kom han tilbake. Da ventet som regel katten på ham ved bryggen. Så tok han fiskebakken med dagens fangst på skulderen og bega seg opp i Hølen. Noe lut over ryggen, med sin korte krittpipe i munnen og sjøstøvler på bena, trasket han opp over de sandete bakkene.
Han hadde sin faste rute. Først gikk han til lensmannsfruen, så til doktorfruen og så til fruen til samlagsbestyreren. Deretter besøkte han stedets «madammer», og ble det så noe igjen i bakken, kom turen til «mor Pettersen» eller «mor Jacobsen». Når denne runden var endt, tok han seg som regel en liten lur hjemom og fikk seg litt mat.
Så dro han til jobb nummer to på samlaget. Her ble det ofte noen slanter igjen på flaskene. Disse lot ikke Holmsen seg gå forbi, og når han sent på ettermiddagen ruslet hjemover, så kunne han nok være noe på en “perial”.
VINTER OG DAGER PÅ SAMLAGET
Om vinteren kunne det bli stusselig i den vesle hytten. Det var ingen fisketurer å dra ut på. Da kunne det nok hende at han tilbragte hele dagen på samlaget, holdt til på skjenkestuen når det bød seg slik, og slo seg sammen med andre besøkende.
På denne tiden bodde det en spillelærinne, frk. Andersen, i det huset som senere ble kalt “Pensjonatet” – og som forresten brant ned for noen år siden. Hun var også organist i Såner Kirke. Dessuten var hun med i bystyret, akkurat som fiskeren Holmsen var det.
BYSTYREMØTE OM SAMLAGET
En fredag var det møte i bystyret, samlaget kom på tale, og det ble en hissig debatt om dets “være” eller “ikke-være”. Frk. Andersen var så absolutt imot både brennevin og brennevinssamlag, mens Holmsen var så absolutt for begge deler.
Så var det dagen etter. Presten ringte da til samlagsbestyreren – hva han pleide å gjøre om lørdagene – og oppga salmenmrene for søndagens gudstjeneste.
Bestyreren noterte disse nummerene ned på et papir, som Holmsen pleide å ta med seg og levere til frk. Andersen på sin vei hjemover. Hun sto da også denne lørdagen på sin trapp og ventet på Holmsen. Og Holmsen kom vandrende, men gikk forbi uten å mæle et ord.
– Men Holmsen, ropte frk. Andersen. – Salmenumrene!
Da snudde fiskeren seg, så bistert på henne og sa: – Jeg har ingen salmenummer til deg – og forresten kan du spelle den salma du tok i bystyret i går!
Men striden om om brennevinet gikk videre. Og i 1907 ble brennevins-handelen i Moss nedstemt og samlaget der ble stengt. Da ble det en florisant tid for Hølens samlag i noen år.
MOSSEBORGERE KOM I HOPETALL
Mosseborgere kom i hopetall til Hølen og forsynte seg, og mange var de brennevinspakker som ble eksportert sørover. Holmsen fikk en travel tid med å bringe drikkevarene omkring.
En gang, fortelles det, tok han båten sin i bruk som transportmiddel. Han skulle frakte endel pakker ut mot Mosse-kanten. Det gikk bra til han kom til Son. Men der hadde noen fått nyss om denne “eksklusive” lasten og en del karer prøvde å borde snekken ute på Kilen.
Holmsen brukte imidlertid den ene åren som forsvarsvåpen og slo om seg, så angriperne måtte fortrekke. Og lykkelig nådde han frem med sin dyrebare last.
Men det var fler og fler som ville ha slutt på brennevinstrafikken. Og i 1913 ble samlaget nedstemt også i Hølen. Dermed mistet Holmsen en vesentlig del av sitt eksistensgrunnlag.
Det ble noen vanskelige år for ham. Vel dro han fortsatt ut og fisket om sommeren og forsynte seg med havets produkter. Men særlig vinteren var hard å komme gjennom. Og så var det kommet ny virksomhet til stedet, og dermed mange nye, ukjente mennesker.
Ingenting var som før. Nei, han kunne ikke riktig like seg, trakk seg mer og mer inn i seg selv og hadde bare selskap med sin katt.
DEN SISTE FISKETUREN
Omtrent halvveis ned mot Son ble de vár noen kråker som holdt et svare leven. Da de kom nærmere, fikk de se Holmsens snekke ligge og drive. Kråkene sloss om fisken som lå i båten. En åre lå og fløt på vannet, og lenger unna duppet en sjøstøvel opp og ned. De rodde borttil.
På et par favners dyp fant de ham. De fikk han opp i båten, men noe liv var det ikke å få i ham. De rodde tilbake til Hølen, og på en stige bar de ham opp til hytten hans. Et par dager senere ble han stedt til hvile på Såner Kirkegård.
Mye var det ikke han etterlot seg; noen kroner i banken, hytte med simpelt innbo, båt og fiskeredskaper. Men dertil etterlot han seg noe av et problem: Hvem var det som skulle ha det som var etter ham? For noen slektninger var det ikke mulig å finne.
De styrende i Hølen fikk noe å gruble over. Disponent Henriksen på Elverhøy – som nettopp var blitt stedets ordfører – fant løsningen: – Vi lager et fond av dødsboets midler, sa han, og det fondet kaster av seg, bruker vi til å vedlikeholde graven.
Slik ble det. Og slik gikk det til at “Holmsens grav” kom til å figurere i kommunens regnskaper i lang tid fremover. Og graven ble holdt vedlike med passe mellomrom. Siste gang var visstnok i 1939.
Den 8. august dette året har iallfall ordføreren notert i sin dagbok”: “Anvist for “Holmsens grav” til Gabriel Olsen for maling av jernkorset på graven, kr 20,-”.
Men så kom Hølen inn under Vestby kommune, og dette noe uvanlige fondet ble visst ganske bortglemt. For noe mer vedlikehold ble det ikke.
Og jernkorset sto der og ble mer og mer medtatt, rustent og stygt og med “hvitmalt skrift” helt utslettet.
Ukjente folk som kom på kirkegården, undret seg over dette korset og denne graven: Hvem lå vel her?
Endelig forbarmet malermester Gabriel Karender seg over korset. På eget initiativ og for egne midler pusset han det opp og malte på det, både navn og årstall.
Så kan det da stå der som et anstendig minne om en av Hølens originale skikkelser – og om en svunden og noe mer glansfull Hølen-tid.
Views: 165
Nominert i Black & White Spider Awards
(Republisert 04.08.22 og 03.12.23) LM-medarbeider og selvstendig kunstfotograf Sturla Strand (bildet) har igjen knallet til med en nominasjon i proffklassen. Denne gang i den viktigste årlige konkurransen for svart-hvitt-bilder.
FOTO: Kim Baumann Larsen (Fra LM 05.07.12)
Annual Black & White Spider Awards, den sjuende i rekken, samlet ca 8200 innsendte arbeider fra fotografer i 72 land.
MED BILDET «Foxgloves 2» fikk Sturla fikk denne gang – som eneste nordmann – nominasjon i motivgruppen Nature. Ialt 70 bilder ble nominert i denne gruppen.
Her er ekstern lenke til samtlige nominerte bilder i motivgruppen, med fotografene nevnt i alfabetisk rekkefølge.
Etter invitasjon deltok Son-fotogafen i mai med to bilder på en stor mønstring i bydelen Chelsea i London, ParallaxArtFair. Mønstringen ble arrangert for nye profiler innen flere sjangere av bildende kunst.
Omtale via den norske ambassade på den engelskspråklige Norge-portalen på nett – der ett av bildene ble vist – ble en hyggelig bonus.
Sturla Strand stiller neste gang ut på Vestby Lions» årlige høstutstilling, den 11. i rekken. Her deltok han for første gang på jubileumsutstillingen i september i fjor.
SE OGSÅ: https://links.giveawayoftheday.com/sturlastrand.com
Views: 72
Sola går ned bak Jeløya
Views: 31
2013: Adventstart på Son torg
(Fra LM 02.12.13. (Republisert 03.12.23) (LM-foto: Sturla Strand) Etter fjorårets forståelige forvisning til Kiwi-plassen: Akkurat i tide kunne adventsåpningen, i regi av Son Næringsforening, igjen markeres på ferdig brulagte Son torg med blant annet tenning av julegrana. Nye tider er kommet: Før den tradisjonelle gange rundt treet med tradisjonelt musikkfølge, ljomet Ylvis-låta «The Fox» utover, og Donald-tegner Arild Midttun var blitt kåret til Sonsengel.
Men programmet for dagen startet allerede om ettermiddagen med blant annet åpent bibliotek og salgsboder for mat og drikke. Og så da, korps og fakkeltog med mange smånisser marsjerende fra eldresenteret og ned til dagens høydepunkt på torget. Stornissen i Alex Johannesens skikkelse (bildet) fant vi knipseferdig ved Kystkultursenteret, med stortromma som seg hør og bør. Og bare så dere vet det: Nisseskjegget hans er ekte.
Trompetengler à la Englebyen Son hadde allerede vært å skue i sentrum siden godt før november var slutt. Men det ble jo litt stas med utgaven i Glenneparken på en dag som i går, og her blir’n skikkelig tatt i øyesyn av en voksen og to barn. Snøen? Nei, den rakk altså ikke fram i år. Ikke engang som pyntesnø. Men vent og se, det er faktisk en god stund til jul.
oopserver
Views: 40
Kryptering på militærnivå – også for LM
|
||
(Republisert 01.12.23) (Illustrasjonsfoto: stock.exchng)
Views: 100
Ti mest leste i november
(Publisert 30.11.23) LMs statistikk rundt driften er verdt en titt en gang i blant – ikke minst ved et månedsskifte. Og her er de ti mest leste sakene i november.
| 1 | Alice på Alicenborg – som hun var | | 212 visits |
| 2 | Litt avishistorie i det nære | | 192 visits |
| 3 | Ønskereprise: Tyske flyvere visste ikke hvor de var | | 126 visits |
| 4 | Da Solveig (90) fikk Hallanderiets Ærespris | | 115 visits |
| 5 | Høyt og sikkert ble lindetrærne trimmet | | 97 visits |
| 6 | Bare ett offentlig tilfluktsrom i hele Vestby | | 90 visits |
| 7 | Fra redaktørens pendlertid | | 55 visits |
| 8 | Randi Fredriksen – pionér i en politiker-familie | | 47 visits |
| 9 | God arkeologisk fangst også i Thornegården | | 46 visits |
|
Views: 64
LMs første tre år på WordPress
(Publisert 29.11.23) (Kommentar) Det er ikke akkurat noe jubileum, men likevel: At det i disse dager er tre år siden Lokalmagasinet.no begynte å publisere på WordPress-løsningen, er det all grunn til å markere. Av en rekke mulige WP-temaer var det GeneratePress som ble valgt.
Som jo alle faste lesere vet, så hadde vi en svært trøblete start. Hvor mye av dette som skyldtes temaet, skal være usagt. Men en «krisestab» ble nedsatt, og vi var også innom et par andre WP-temaer for å få et best mulig grunnlag for å stake ut veien videre. Med GenereratePress.
Tiden gikk, og for lite stoff ble publisert. Problemene gikk rett og slett på arbeidslysta løs. Brukere i det norske WP-miljøet ble kontaktet og rådspurt, og her var det heldigvis hjelp å få.
I mai 2021 (!) kunne vi fortelle leserne:
En uavhengig analyse av LMs nye publiseringsløsning avdekket «utfordringer med nettsiden». Den viktigste var at, sitat: «WordPress er satt til https, samtidig som domene/hosting ikke har et SSL-sertifikat.»
Og videre:
«Det er dette som gjør at nettleseren merker siden som utrygg og gjør det vanskeligere for brukerne å få tilgang. Dessverre er det mange som har opplevd og fortsatt opplever dette.»
Uten at det står rett ut i analysens Del 1, så var det åpenbart at problemet primært gjaldt for brukere på mobile plattformer.
Del 2 – utført av en uavhengig nettrobot – påpekte at «siden ikke er optimalisert fra et On-Page SEO-perspektiv.»
For oss som ikke er fortrolig med dataspråket: On-Page-SEO er viktig for å sikre at søkemotorer kan forstå innholdet på siden riktig. Som å hjelpe med å rangere dette etter relevante søkeord.
Når det gjelder URL-lenkene våre ble det påpekt at 13 prosent av dem sender brukeren til andre nettsteder.
Og dette var kraftig kost: Noen av URL-ene «ser ikke ut til å være vennlige for mennesker eller søkemotorer.»
Avsnittet Brukervennlighet og ytelse fulgte opp med å slå fast at siden hadde problemer med brukervennlighet «på tvers av enheter».
Dette var en gjennomgang av de sentrale funnene i analysen, som ble levert av to BI-studenter etter avtale.
SE ELLERS lenke i menyen, til utvalgte bilder i anledning våre tre år på WordPress.
Red.
Views: 83