Av Odd Thoralf Holter – fra Vestby Avis 14. september 1978
(Republisert 20.12.23) Hølen hadde stått rent på ende i flere dager. Kongen skulle komme! Det var blitt ryddet opp og pusset opp til den store tolvskilling i det lille ladestedet. Ved binderekken utenfor Selvig-gården ‒ hvor bondehestene haddde sin plass ‒ var det sopt feiende rent for strå og hestelort. Hønene til kjøpmann Thorne, som pleide å vanke her i gaten og mellom hestebenene og nippe til seg noen havrekorn, fikk nå pent holde seg inne i kjøpmannens bakgård.
Og farver O. Andersen hadde fått seg nytt skilt over inngangsdøren, mens Røttergården var påkostet flaggstang. Det ble også sagt at herr Røtter, poståpner og handelsborger, hadde kostet på seg et splitter nytt unionsflagg. Lensmann Hansen syntes også han måtte stase seg ut noe, og hadde anskaffet seg ny uniform. Riktignok var det bare en dyffelsjakke med blanke løveknapper i og en lue med gullsnor, men den skulle nok vise seg å sette øvrigheten i respekt.
Selv gamle Hans Holmsen ‒ som til nå hadde fraktet varer i sin snekke fra dampbåten i Son og opp Hølenselven ‒ syntes han måtte pynte seg litt i anledning begivenheten. Så han hadde pusset sine gamle røyserter så blanke og så skinnende at en kunne speile seg i dem.
Og Julie Brødholt, som hadde kafé i Selvik-gården, hadde gjort det så koselig og pent som hun bare kunne i sitt lille kafé-lokale. Fine linduker hadde hun fått på de to bordene. Blomster skulle det også bli. Og i stuen sto de fine plysjstolene i beredskap. Dessuten hadde hun et stort, rødt teppe, som hun tenkte å rulle ut foran inngangstrappen. For hun var ganske sikker på at kongen ville ta inn hos henne. Hvor skulle han vel ellers ta inn? Og god kaffe skulle han få, og kanskje også med noen styrkedråper oppi. Om majesteten skulle ønske det…
DEN VANSKELIGE «JENS SKREDDER»
Handelsborger Casper Olsen, som var stedets ordfører, hadde hatt noen travle dager. Atskillige møter hadde han hatt med formannskap og bystyre. Og han hadde vært til konferanse med selveste amtmannen.
Men nå skulle alt på det nærmeste være klart. Mottagelsesplattformen var på plass i Gløtta-skjæringen, stedets skolebarn skulle ha fri og møte opp med flagg og hurrarop, og en liten velkomsttale til majesteten hadde han nå terpet på i flere dager. Og almuen ellers ville sikkert møte fulltallig opp.
Ordføreren haddde bare én bekymring, som ga ham en aldri så liten hodepine: Jens Skredder! Denne var nemlig en meget radikal herre, som hadde dyktig imot konger i alminnelighet og svenskekonger i særdeleshet. Dessuten var han glad i brennevin. Ble denne kumpanen på en perial den store dagen, kunne det bli skandale! Han måtte derfor holdes unna på en eller annen måte…
JERNBANEBROEN
Jo, de brave Hølen-borgerne var visselig beredt til å ta imot kong Oscar II. Når han kom for å besiktige den nye jernbanebroen. Dette teknikkens vidunder sto der på sine solide trestolpeben, godt plantet i murfundamentene. Og med jernkontruksjoner på toppen og mellom stolpene. Tungt lastede grusvogner var blitt kjørt over broen for å prøve dens styrke. Og det var gått bra.
Stort liv og røre hadde det vært i Hølen og omegn mens byggingen av broen og Smålensbanen stod på. Mineskuddene hadde drønnet den ganske dag, og rallare sang ved rambukken. Det hadde vært en stor tid for handelens folk og dem som hadde bevertning og skjenkerett. Så fulgte det da også noen ulemper med.
Fulle svensker kunne en treffe på langs landeveien om kveldene. Og huset til snekker Mathisen måtte rives, da det sto i veien for broen. Men stort sett var alle i Hølen fornøyd. Ja, beboerne var ikke så lite stolte over dette “byggverket”, som de nå hadde fått svevende over sine hoder.
Stolt og tilfreds kunne også den engelske ingeniøren Sinclair være. Det var han som hadde hatt ledelsen av brobyggingen. Han var kommet til Son med båt lastet med jernbanekonstruksjonene til broen. Disse var så blitt fraktet videre til Hølen med hest.
Sinclair var godt likt av arbeiderne og lærte seg nok en god del norsk. En gang hadde han bedt et par gutter å skaffe seg en orrhane. Jo, det skulle bli gjort. Men de unge jegerne holdt ap med ham ‒ og ga ham en hakkespett i stedet. Sinclair lot seg imidlertid ikke lure, og en holdt en liten skjennepreken for guttene på gebrokken norsk: ‒Jeg ba om en “buldrebupp”, men dere kom med en “barkendrille”.
Kong Oscar II og dronning Sophie hadde oppholdt seg ved Moss denne sommeren i 1878. Eller som det sto i avisen: “‒ Deres Majesteter Dronningen og Kongen har endelig besluttet sig til at tilbringe er Del af Sommeren paa Jeløen”. Så bestemte da kongen seg for å ta en tur på Smålensbanen, som nå på det nærmeste var ferdigbygget. Ferden skulle gå til Hølensbroen og tilbake igjen.
KONGEN KOMMER!
Og en vakker dag i slutten av august kl. 2 om ettermiddagen kom kong og kronprins med følge til Moss stasjon hvor det var staset opp med flagg og vimpler. Ja, “vakker” måtte nok dagen helst være. For “kongevognen”, som konge med følge samt amtmannen og jernbanedirektør og overingeniør og flere prominente personer fra Moss besteg, var nok ikke annet enn et par grusvogner. Riktig nok staset til for anledningen og rigget til med telt.
Men ferden ville nok blitt mindre vellykket om ikke været hadde vist seg fra sin beste side. Nå ble det en riktig hyggelig tur langs Mossesundet og inn gjennom Såner. Og kongen og hans følge var i et riktig godt humør da det vesle lokomotivet tøffet inn i Gløttaskjæringen ved Hølen-broen omkring kl. 3.
Her sto da mottagelseskomitéen parat med ordfører og amtmann i spissen for å ta imot majesteten og hans følge. Formannsskapet i Vestby og byfogden i Drøbak var også møtt frem. Og en anselig mengde av folk fra stedet og omegn hadde innfunnet seg.
Plattformen var vakkert dekorert med blomster. En æresport var også reist, pyntet med svenske og norske flagg. Ordføreren holdt sin velkomsttale, det ble saluttert fra Fløyåsen, og skolebarna viftet ivrig med sine flagg og ropte hurra så det runget mellom bergsidene.
Etter at kongen hadde takket for velkomsten med noen få ord, vendte han seg til en av almuen for å forhøre seg om årsveksten. Denne var tilfeldigvis Hans Holmsen, han med de blankpussede langstøvler. Og Holmsen la ut om poteter og korn og kuhold og hestehold, så det rent tok pusten fra majesteten. Siden fulgte han kongen hvor han gikk og sto, rent som han skulle være adjutanten hans.
‒ Jag tycker bron ser litt spinkel ut, sa kongen til en av brobyggerne. ‒ Ja, det syns jeg også, sa Holmsen. Kongen så da lenge på ham, men sa ikke noe.
ET SANNHETSORD TIL «SVENSKKUNGEN»
Imidlertid hadde “Jens Skredder” også innfunnet seg. Han hadde tidligere på dagen vært hos “ho mor på Toppen” og fått seg et par drammer. Så han var allerede i passe krigshumør da toget nærmet seg og folket sto og ventet. Ordføreren fryktet det verste. Han fikk derfor sin venn og handelskollega Selvig til å ta seg av ham. Denne fikk skredderen med seg inn mellom noen busker og skjenket ham så full at han sovnet. Nå tenkte de å ha fred for ham så lenge besøket varte.
Men da salutten for kongen dundret, våknet skredderen og kom sjanglende mot plattformen. Nå skulle han virkelig si den “svenskkungen” et sannhetsord! Og han la an med et større foredrag om “storsvensker” og “unionsstrid” og “flaggstrid”.
‒ Der kommer kongen! ‒ Jeg rei…, skrek skredderen. Men mer fikk han heller ikke sagt. En kraftkar ga ham en kilevink som stoppet munnen på ham. Og senere tok lensmann Hansen seg av ham og puttet ham i kasjotten. Så slik endte den store dagen for skredderen.
BLOMSTER TIL KONGEN…
Og Julie Brødholt? Jo, hun ventet tålmodig på at kongen skulle innfinne seg. Da ingen konge kom, og hun hørte at han snart skulle reise igjen, tok hun fluksens den store blomsterbuketten hun hadde tiltenkt ham og la i vei til Gløtta. Blomster skulle han få! Formedelst den store folkemengde, nådde hun ikke helt frem til kongen. Hun kastet derfor buketten mot ham. Den deiset til ham i hodet, så han nær hadde tatt overbalanse.
‒ Hvem var det? spurte kongen. ‒ Det var jeg, Julie Brødholt!
Ja, hadde hun bare fått snakke med kongen, og fått fortalt ham at hun hadde ventet besøk, så hadde han kanskje beæret henne med en visitt? Men nå var besøket over.
De høye gjester var i ferd med å “innskipe” seg igjen i de primitive kongevogner. Og så gikk turen tilbake igjen til Moss og til amtmann Sibbern på Carlsberg, hvor en bedre middag ventet.
Tilrettelagt for Lokalmagasinet.no av Are Strand.
(FOTO: Newswire / Ragge Strand /
(Publisert 25.01.22) (Republisert 23.12.23) Ett års statistikk for «nye» Lokalmagasinet.no viser at den desidert mest leste side er denne: Den eksklusive historien om Sam Eyde.
(Publisert 23.12.23) Julen 2023 står for døren. Vi ønsker våre lesere, samarbeidspartnere, rådgivere og kilder av ymse slag, en riktig GOD og fredelig JUL!
(Publisert 19.12.23) Gjennom nærmere femti år var Jens Thiis (1870–1942) en markant skikkelse i det kunsthistoriske miljøet i Norge. Han ledet flere av landets fremste kultur-institusjoner – samtidig som han hadde et omfattende faglitterært forfatterskap. 
De fastboende i Kjøvangen utgjorde et lite fiskersamfunn i gamle dager. Det er ikke veldig lenge siden den siste rekefiskeren «la inn årene». Bildet er fra Tone Solheims private samling og videreformidlet til oss av hennes fetter, Vestby Historielags Jørn Svendsen, også kjøvanging. 
(Publisert 17.12.23) Det var i går 983 som logget seg inn på Lokalmagasinet.no. Med dette passerte vi 100.000 besøk så langt i år.
