Views: 64
‒ Jag tycker bron ser litt spinkel ut, sa Kong Oscar II
Av Odd Thoralf Holter – fra Vestby Avis 14. september 1978
(Republisert 20.12.23) Hølen hadde stått rent på ende i flere dager. Kongen skulle komme! Det var blitt ryddet opp og pusset opp til den store tolvskilling i det lille ladestedet. Ved binderekken utenfor Selvig-gården ‒ hvor bondehestene haddde sin plass ‒ var det sopt feiende rent for strå og hestelort. Hønene til kjøpmann Thorne, som pleide å vanke her i gaten og mellom hestebenene og nippe til seg noen havrekorn, fikk nå pent holde seg inne i kjøpmannens bakgård.
Og farver O. Andersen hadde fått seg nytt skilt over inngangsdøren, mens Røttergården var påkostet flaggstang. Det ble også sagt at herr Røtter, poståpner og handelsborger, hadde kostet på seg et splitter nytt unionsflagg. Lensmann Hansen syntes også han måtte stase seg ut noe, og hadde anskaffet seg ny uniform. Riktignok var det bare en dyffelsjakke med blanke løveknapper i og en lue med gullsnor, men den skulle nok vise seg å sette øvrigheten i respekt.
Selv gamle Hans Holmsen ‒ som til nå hadde fraktet varer i sin snekke fra dampbåten i Son og opp Hølenselven ‒ syntes han måtte pynte seg litt i anledning begivenheten. Så han hadde pusset sine gamle røyserter så blanke og så skinnende at en kunne speile seg i dem.
Og Julie Brødholt, som hadde kafé i Selvik-gården, hadde gjort det så koselig og pent som hun bare kunne i sitt lille kafé-lokale. Fine linduker hadde hun fått på de to bordene. Blomster skulle det også bli. Og i stuen sto de fine plysjstolene i beredskap. Dessuten hadde hun et stort, rødt teppe, som hun tenkte å rulle ut foran inngangstrappen. For hun var ganske sikker på at kongen ville ta inn hos henne. Hvor skulle han vel ellers ta inn? Og god kaffe skulle han få, og kanskje også med noen styrkedråper oppi. Om majesteten skulle ønske det…
DEN VANSKELIGE «JENS SKREDDER»
Handelsborger Casper Olsen, som var stedets ordfører, hadde hatt noen travle dager. Atskillige møter hadde han hatt med formannskap og bystyre. Og han hadde vært til konferanse med selveste amtmannen.
Men nå skulle alt på det nærmeste være klart. Mottagelsesplattformen var på plass i Gløtta-skjæringen, stedets skolebarn skulle ha fri og møte opp med flagg og hurrarop, og en liten velkomsttale til majesteten hadde han nå terpet på i flere dager. Og almuen ellers ville sikkert møte fulltallig opp.
Ordføreren haddde bare én bekymring, som ga ham en aldri så liten hodepine: Jens Skredder! Denne var nemlig en meget radikal herre, som hadde dyktig imot konger i alminnelighet og svenskekonger i særdeleshet. Dessuten var han glad i brennevin. Ble denne kumpanen på en perial den store dagen, kunne det bli skandale! Han måtte derfor holdes unna på en eller annen måte…
JERNBANEBROEN
Jo, de brave Hølen-borgerne var visselig beredt til å ta imot kong Oscar II. Når han kom for å besiktige den nye jernbanebroen. Dette teknikkens vidunder sto der på sine solide trestolpeben, godt plantet i murfundamentene. Og med jernkontruksjoner på toppen og mellom stolpene. Tungt lastede grusvogner var blitt kjørt over broen for å prøve dens styrke. Og det var gått bra.
Stort liv og røre hadde det vært i Hølen og omegn mens byggingen av broen og Smålensbanen stod på. Mineskuddene hadde drønnet den ganske dag, og rallare sang ved rambukken. Det hadde vært en stor tid for handelens folk og dem som hadde bevertning og skjenkerett. Så fulgte det da også noen ulemper med.
Fulle svensker kunne en treffe på langs landeveien om kveldene. Og huset til snekker Mathisen måtte rives, da det sto i veien for broen. Men stort sett var alle i Hølen fornøyd. Ja, beboerne var ikke så lite stolte over dette “byggverket”, som de nå hadde fått svevende over sine hoder.
Stolt og tilfreds kunne også den engelske ingeniøren Sinclair være. Det var han som hadde hatt ledelsen av brobyggingen. Han var kommet til Son med båt lastet med jernbanekonstruksjonene til broen. Disse var så blitt fraktet videre til Hølen med hest.
Sinclair var godt likt av arbeiderne og lærte seg nok en god del norsk. En gang hadde han bedt et par gutter å skaffe seg en orrhane. Jo, det skulle bli gjort. Men de unge jegerne holdt ap med ham ‒ og ga ham en hakkespett i stedet. Sinclair lot seg imidlertid ikke lure, og en holdt en liten skjennepreken for guttene på gebrokken norsk: ‒Jeg ba om en “buldrebupp”, men dere kom med en “barkendrille”.
Kong Oscar II og dronning Sophie hadde oppholdt seg ved Moss denne sommeren i 1878. Eller som det sto i avisen: “‒ Deres Majesteter Dronningen og Kongen har endelig besluttet sig til at tilbringe er Del af Sommeren paa Jeløen”. Så bestemte da kongen seg for å ta en tur på Smålensbanen, som nå på det nærmeste var ferdigbygget. Ferden skulle gå til Hølensbroen og tilbake igjen.
KONGEN KOMMER!
Og en vakker dag i slutten av august kl. 2 om ettermiddagen kom kong og kronprins med følge til Moss stasjon hvor det var staset opp med flagg og vimpler. Ja, “vakker” måtte nok dagen helst være. For “kongevognen”, som konge med følge samt amtmannen og jernbanedirektør og overingeniør og flere prominente personer fra Moss besteg, var nok ikke annet enn et par grusvogner. Riktig nok staset til for anledningen og rigget til med telt.
Men ferden ville nok blitt mindre vellykket om ikke været hadde vist seg fra sin beste side. Nå ble det en riktig hyggelig tur langs Mossesundet og inn gjennom Såner. Og kongen og hans følge var i et riktig godt humør da det vesle lokomotivet tøffet inn i Gløttaskjæringen ved Hølen-broen omkring kl. 3.
Her sto da mottagelseskomitéen parat med ordfører og amtmann i spissen for å ta imot majesteten og hans følge. Formannsskapet i Vestby og byfogden i Drøbak var også møtt frem. Og en anselig mengde av folk fra stedet og omegn hadde innfunnet seg.
Plattformen var vakkert dekorert med blomster. En æresport var også reist, pyntet med svenske og norske flagg. Ordføreren holdt sin velkomsttale, det ble saluttert fra Fløyåsen, og skolebarna viftet ivrig med sine flagg og ropte hurra så det runget mellom bergsidene.
Etter at kongen hadde takket for velkomsten med noen få ord, vendte han seg til en av almuen for å forhøre seg om årsveksten. Denne var tilfeldigvis Hans Holmsen, han med de blankpussede langstøvler. Og Holmsen la ut om poteter og korn og kuhold og hestehold, så det rent tok pusten fra majesteten. Siden fulgte han kongen hvor han gikk og sto, rent som han skulle være adjutanten hans.
‒ Jag tycker bron ser litt spinkel ut, sa kongen til en av brobyggerne. ‒ Ja, det syns jeg også, sa Holmsen. Kongen så da lenge på ham, men sa ikke noe.
ET SANNHETSORD TIL «SVENSKKUNGEN»
Imidlertid hadde “Jens Skredder” også innfunnet seg. Han hadde tidligere på dagen vært hos “ho mor på Toppen” og fått seg et par drammer. Så han var allerede i passe krigshumør da toget nærmet seg og folket sto og ventet. Ordføreren fryktet det verste. Han fikk derfor sin venn og handelskollega Selvig til å ta seg av ham. Denne fikk skredderen med seg inn mellom noen busker og skjenket ham så full at han sovnet. Nå tenkte de å ha fred for ham så lenge besøket varte.
Men da salutten for kongen dundret, våknet skredderen og kom sjanglende mot plattformen. Nå skulle han virkelig si den “svenskkungen” et sannhetsord! Og han la an med et større foredrag om “storsvensker” og “unionsstrid” og “flaggstrid”.
‒ Der kommer kongen! ‒ Jeg rei…, skrek skredderen. Men mer fikk han heller ikke sagt. En kraftkar ga ham en kilevink som stoppet munnen på ham. Og senere tok lensmann Hansen seg av ham og puttet ham i kasjotten. Så slik endte den store dagen for skredderen.
BLOMSTER TIL KONGEN…
Og Julie Brødholt? Jo, hun ventet tålmodig på at kongen skulle innfinne seg. Da ingen konge kom, og hun hørte at han snart skulle reise igjen, tok hun fluksens den store blomsterbuketten hun hadde tiltenkt ham og la i vei til Gløtta. Blomster skulle han få! Formedelst den store folkemengde, nådde hun ikke helt frem til kongen. Hun kastet derfor buketten mot ham. Den deiset til ham i hodet, så han nær hadde tatt overbalanse.
‒ Hvem var det? spurte kongen. ‒ Det var jeg, Julie Brødholt!
Ja, hadde hun bare fått snakke med kongen, og fått fortalt ham at hun hadde ventet besøk, så hadde han kanskje beæret henne med en visitt? Men nå var besøket over.
De høye gjester var i ferd med å “innskipe” seg igjen i de primitive kongevogner. Og så gikk turen tilbake igjen til Moss og til amtmann Sibbern på Carlsberg, hvor en bedre middag ventet.
Tilrettelagt for Lokalmagasinet.no av Are Strand.
Views: 59
Kunstens «dekorative prinsipp»
(Publisert 19.12.23) Gjennom nærmere femti år var Jens Thiis (1870–1942) en markant skikkelse i det kunsthistoriske miljøet i Norge. Han ledet flere av landets fremste kultur-institusjoner – samtidig som han hadde et omfattende faglitterært forfatterskap.
Med et skarpt blikk for kvalitet og elegant språkføring preget han den norske kunstdebatten i første del av 1900-tallet.
De siste tiårene har norsk museumsvesen gjennomgått store endringer ved at gamle institusjoner har blitt slått sammen til nye enheter.
– I en slik overgangstid er det viktig å undersøke det historiske utgangspunktet for våre museer. Thiis var en nøkkelskikkelse i norsk kulturliv gjennom et halvt århundre, og fikk avgjørende innflytelse på flere av Norges viktigste samlinger og institusjoner, forteller fagredaktør Morten Spjøtvold.
Antologien presenterer mindre kjente sider ved den mangfoldige kunsthistorikeren og museumsdirektøren.
ARTIKLENE HAR ET STORT SPENN:
Fra analyser av Thiis’ utstillings- og innkjøpspraksis ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nasjonal-galleriet, til nærlesninger av hans kunsthistoriske publikasjoner. Slik som hans hovedverk om Leonardo da Vinci og artikkelsamlingen Fra Nilen til Seinen.
– Det som har vært interessant i arbeidet med boka, er å oppdage hvor relevant Thiis’ oppfatning av kunsten er – sett i lys av viktige tendenser i dagens kunstfaglige debatt, sier fagredaktør Tore Kirkholt.
– Dette skyldes nok at han var opptatt av estetiske og kunstneriske problemstillinger som var aktuelle i sin egen samtid, og som teoretikere i dag har grepet tilbake til. Det gjelder blant annet dagens interesse for det materielle i kunsten, og forståelsen av kunsten som noe som kan peke mot en økologisk sammenheng, tilføyer han.
BOKENS REDAKTØRER er førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU, Tore Kirkholt, og konservator Morten Spjøtvold ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Andre bidragsytere er Dag Solhjell, Dina Dignæs Eikeland, Ellen Lerberg, Ingrid Halland og Tom Normann Nilsen.
– Jeg tok i 2018 kontakt med Nordenfjeldske Kunst-industrimuseum i anledning museets 125-års-jubileum. Jeg ville høre om de var interessert i å ha et fagseminar for å belyse Jens Thiis’ betydning for museet. Og ikke minst hans innsats for å løfte fram interessen for kunst i Trondheim og resten av landet, sier Tore Kirkholt.
– Thiis var museets første markante direktør, og en svært begeistret formidler av samtidens kunst. Museet ville gjerne være vertskap for et slikt seminar, og høsten 2018 deltok flere fagfolk med spesiell interesse for Thiis’ faglige virksomhet på seminaret. Boken om Thiis er et direkte resultat av dette seminaret tilbake i 2018, oppsummerer Kirkholt.
– Det har ikke vært et mål å skrive en sammenhengende biografi om Thiis. Snarere har vi valgt å hente fram enkeltaspekter som kan kaste lys over ulike sider av hans virke som kunsthistoriker og museumsdirektør. Artiklene gir inntrykk av at han var en relativt mangfoldig og kompleks fagperson, som det er vanskelig å gi et enhetlig bilde av, sier Morten Spjøtvold.
(Redigert pressemelding fra Museumsforlaget.)
Bokas nettside: https://museumsforlaget.no/produkt/jens-thiis/
Views: 86
FørjulExtra: Foto fra gamle dager – og litt til
De fastboende i Kjøvangen utgjorde et lite fiskersamfunn i gamle dager. Det er ikke veldig lenge siden den siste rekefiskeren «la inn årene». Bildet er fra Tone Solheims private samling og videreformidlet til oss av hennes fetter, Vestby Historielags Jørn Svendsen, også kjøvanging.
(Fra Herison.no 10.03.18) (Alle bilder i denne sammensatte saken: Fra LM Arkivfoto)
(01.11.17. Oppdatert senest 08.02.18) Artig komponert foto fra den sørligste del av Kolåsveien på 1940-tallet. Dette er en avfotografering av et bilde som står i Son Leksikon. De fleste vil kjenne igjen Huitfeldtgården, den nærmeste, selv om fasaden ikke er helt som i dag. Trappa i forgrunnen fører trolig til leiligheter. I den sørligste del av Huitfeldtgården er det inngang til butikklokaler der Son Apotek i dag holder til. Noen kan kanskje hjelpe med navnet på denne butikken. Eller er det postkontoret? Bortenfor ser vi Ole Hansen-gården (Kolåsveien 2) som har fått sitt navn etter kjøpmannen med samme navn som hadde lokaler der, i tillegg til at det var leiligheter.
FOTOGRAF er Wilhelm Piro (1909 – 2003), som ferierte i Son i 1940-årene, kan Ivar Gudmundsen fortelle. Dette fikk redaksjonen opplyst først etter at Son Leksikon var trykket.
Gudmundsen har senere gitt oss flere viktige opplysninger, som kompletterer det vi hadde lagt ut om denne bevaringsverdige gården med sin rike histore. Her er de:
– Det er stilt spørsmål om virksomheten i den søndre delen av huset. Her har det nok vært forskjellige bedrifter. I min barndom var det kolonialhandel, drevet av kjøpmann Reidar Jacobsen (1908–1968). Egentlig var det vel en altmulig-butikk, eller landhandel, der man også kunne kjøpe skotøy, maling og tauverk.
– Bygningen huset også en periode skredder og postkontor i nordenden. Jeg husker ikke hvor lenge Reidar Jacobsen drev butikk der, men butikken – og eiendommen – ble senere overatt av Jørn Risbråthe. Den store bakgårdsbygningen som dannet et innelukket gårdstun, ble da revet, samtidig som Huitfeldtgården ble renovert, ikke helt i henhold til antikvariske prinsipper. Se ellers artikkelen om Huitfeldtgården i Son Leksikon.
(22.03.17. Oppdatert 11.06.17) Svært interessant flyfoto (eller tatt fra ballong) av den sentrale bebyggelsen i nord-Son, fra en annen vinkel enn på et av bildene nedenfor her. Dette er gammelt! Atskillig før 1920? Over den tette bebyggelsen ser vi Woldedammen som ble tappet og utfylt da det skulle anlegges lekeplass og uteareal i forbindelse med bygging av Son skole (ferdig i 1932).
T.v. for dammen ser vi sannelig (hele eller en del av) «De hengende hager» – det folkelige navnet på det vidgjetne hageanlegget til fru Wold-Thorne som huserte nedenfor her. Hageanlegget fikk vann som ble ført i renner ned fra Woldedammen.
Når det gjelder de merkede husene (1-6), så bad vi om hjelp. Og hjelp har vi nå til fulle fått, fra særdeles Son-kunnige Ivar Gudmundsen. Nedenfor gjengis hele innlegget hans.
Dette er historisk svært viktige opplysninger. Desto mer ettersom de – som her – kan knyttes direkte til et luftfoto der de aktuelle bygninger er avmerket.
FOTOGULL FRA GAMLE DAGER
Jeg viser til fotografiet i Lokalmagasinet.no sin avlegger Herison.no, publisert 22.03.2017. Redaktøren ønsker opplysninger om bygninger m.m. Jeg kan gi følgende opplysninger:
Hus merket 1 var et rødmalt uthus. I første etasje var det opprinnelig ei fiskerbu, mens 2. etasje ble brukt til bolig. Huset ble revet i 1963.
Huset var i sin tid en del av eiendommen til hus merket 2 – ”Petershuset”. Petershuset var antagelig bygd på 1600-tallet og var altså en av de eldste bygningene i Son.
Petershuset lå tvers overfor Soon Sparebank (som skal flytte til Vestby). Veggene var malt okergule, mens vindskier og karmer var mørkerøde. I 1. etasje har det vært forskjellig virksomhet: Kiosk, blomsterbutikk for ”Blomster-Edel” og senere bibliotek.
Petershuset fikk stå i fred til 1964, men da ble det også revet, idet gjeldende reguleringsplan fra 1949 forutsatte en betydelig veiutvidelse. Faktisk var det forutsatt at hele Storgata i Son skulle utvides ved at husene på den ene siden skulle rives. Dersom denne planen hadde blitt gjennomført, ville det ikke ha blitt mye igjen av Son sentrum slik vi kjenner det i dag. Men Petershuset ble altså offer for utviklingen.
Det ”positive” ved rivingen var at Son fikk fjernet det mest problematiske trafikkproblemet, idet Petershuset skapte en trang passasje midt i en skarp sving i Storgata. Dermed har soningene sluppet å diskutere dette spørsmålet de siste 50 årene.
Dammen merket 3 er Woldedammen, som var oppdemmet for å skaffe vann til gårdene på nedsiden, blant annet Woldegården og Huitfeldtgården. Daværende Son kommune kjøpte eiendommen, som også omfattet dammen, allerede i 1917 for å gi plass til Son skole. Det tok imidlertid lang tid å finansiere den nye skolen, som stod ferdig først i 1932. Men dammen ble opprettholdt helt til 1950.
Dammen hadde et yrende liv med både frosker og rumpetroll. I 1950 ble dammen gjenfylt og opparbeidet som lekeplass etter flere års pengeinnsamling. På den grusete plassen ble det etablert husker og en liten karusell. Alt dette forsvant for få år siden da Vestby kommune solgte hele skoleeiendommen til private.
Bygningen merket 4 var i sin tid Strøms Pensjonat, også kalt ”Heia”. Det var et viktig sted i mange år, inntil huset ble totalskadd i brann vinteren 1955. I første etasje var det i mellomkrigstiden kino: ”Cecil”. I 2. etasje var det spisesal. Det var ellers hotellrom i både 2. og 3. etasje.
Bygningen merket 5 var ”Rødskjærgården”, en rødmalt bygning med flere leiligheter.
Både Strøms Pensjonat og ”Rødskjærgården” brant ned vinteren 1955.
Victoria Hotel ble bygd på branntomta og stod ferdig i 1957. I 2015 ble Victoria Hotel revet og erstattet av nåværende bebyggelse med boliger, forretninger og kafeer.
Bygning merket 6 var bakgårdsbygningen til Huitfeldtgården og dannet sammen med hovedbygningen et komplett innelukket tun. Dette ble revet i 1980 i forbindelse med oppgradering og utvidelse av Huitfeldtgården.
Dette var en kortfattet beskrivelse av området og bebyggelsen. Ytterligere opplysninger finnes flere steder, blant annet i Son Leksikon, utgitt i 2002, og i boka Son på langs – og litt på tvers, utgitt i 2015.
Son, 20.05.2017
Ivar Gudmundsen
(Fra LM 12.08.16) Et enestående bilde. Sons vidgjetne kunstmaler med mer, Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger (født 23. september 1864 på Nøtterøy, død 8. juli 1940) i sine unge dager. På jakt med sin hund. Fotograf ukjent. Bildet er tatt i perioden 1895-1900, og originalen tilhører Oslo Museum. (Kilde: no.wikipedia)
(12.08.16) Så sannelig et verdifullt bilde, dette også! Den kjente Hølen-maleren Karl Johan Holter (født 6. juni 1870 i Son, død 28. mars 1960 i Hølen) og hans kone Amalie Holter. Fra ca 1955. Og sannelig er det ikke en hund med her også. Ikke mange bilder av maleren kan ses i det offentlige rom. Det kan i enda større grad sies om Amalie. Det vi ser er da også et bilde som er digitalisert fra et privat abum. En stor takk til Sidsel Grue som har stilt fotografet av sin morfar og mormor til disposisjon for oss.
(19.01.15) Dette bildet kan ikke være fra høsten 1957, slik det har stått i bildeteksten til nå. Ivar Gudmundsen påpeker at det er is på Sonskilen i bakgrunnen, og at bildet må være tatt på senvinteren 1958. Kong Olav V og kronprins Harald har inspisert kronprinsens nye seilbåt som er under bygging hos ekteparet Johnsens båtbyggeri i Son. En lokal fotograf fra Østlandets Blad er på pletten. Tidfestingen ble først gjort med utgangspunkt i at kronprinsen i sin militære uniform bærer sørgebind. Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og Gudmundsen minner om at sørgebånd ble båret i ett år. (Foto fra historisk arkiv/Strand Prinfo)
Her kjenner du deg helt sikkert igjen. Ikke alt var finere før, selv ikke Kaja Hansens Minne. Bildet er oppgitt å være fra ca 1920, da navnet var Møllergården. Hvor vi har bildet fra? Tja, si dét, vi har nå vært dypt nede i private gjemmer. Men det er åpenbart et postkort. Tilleggsopplysninger mottas selvfølgelig med takk.
Son Slipp og Mek 1953.
Søndre Brevik 1955.
Sidsel Steffensen har sendt oss dette bildet fra Sonskilen, tatt like før krigen. – Det var tydeligvis en kald vinter med mye is på fjorden, skriver hun. Mye og tykk is, får vi vel tilføye. Son-bebyggelsen til høyre og litt av tankanlegget på Laksa til venstre. Om personene vet at nummer to fra venstre er Sidsels far, Odd Klokkerud fra Son.
Våren 1923. Byggearbeidene er kommet i gang på det som skal bli Soon Seilforening klubbhus og hele Sons stolhet og selskapslokale. (Fotograf ukjent. Fra Reidar Johansens fotosamling.)
Innringet ser vi Jostushuset slik det opprinnelig lå, bare et steinkast fra Soon Hermetikfabrikk – som jo ikke er til å ta feil av. Det er igjen Jørn Svendsen som har forsynt oss med et verdifullt gammelt Son-bilde. Se mer om dette nedenfor. Og vi antar at det også her er Widerøe som har flydd over ladestedet og knipset, engang på 1950-tallet.
Et interessant og historisk verdifullt Widerøe luftfoto av Saltboden og omkringliggende herligheter innerst i Sonskilen på 1950-tallet. I bakgrunnen slynger veien seg da som nå mot Erikstadbygda. Frigitt av Akershusmuseet for publisering. Takk til vår lokale film- og fotomann Jørn Svendsen, som samler bilder for Vestby Historielag til en nettside.
Og her et Widerøe-foto av Son nord som åpenbart er fra den samme flyvningen. Et flott bilde, hvor det er lett å orientere seg for lokalkjente. Kleiva og «Nykleiva»/Storgata i forgrunnen. Midt på bildet Huitfeldtgården i Kolåsveien og med den nylig revne Victoriagården bak t.v. Victoriagården, som har fått sitt navn etter Victoria Hotell, var et nytt og moderne innslag da Son nord ble foreviget fra Widerøe-flyet. T.h. i enden av Kolåsveien ses Kaja Hansens Minde, som da var gamlehjem, i dag bopel for mange i moderne leiligheter. Bildet krediteres som ovenfor.
Fotogull fra Soon Seilforenings vidgjetne Klubben, trolig fra en foreningfest i 1956. I bakgrunnen Arvid Balstad, skolebestyrer og dyktig amatørmaler gjennom et langt liv i Son, foran et av de særpregede veggmalerierne han laget til Klubben. Det dansende paret er Einar Gulliksen og Anne Lise Zimmermann (pikennavn Johansen). Takk til Reidar Johansen for bildet, som noen vil kjenne igjen fra den opprinnelige publiseringen i Lokalmagasinet.no i 2009. (Fotograf ukjent. )
Isgang nederst i Hølenselva, trolig på 1960-tallet. Bildet er tatt ved Åsbogen; t.h. litt av hjørnet på våningshuset. På den andre siden av elva litt av Brødrene Lerviks Båtbyggeri og båtopplag. (Fotograf ukjent.)
Magne Halvorsen i Oslo har sendt oss dette bildet – med prisverdig merking, slik at vi ikke bare ser at det er 17. mai-toget i Soon i gamle dager. Det er fra feiringen av Grunnlovsdagen i 1923! Toget er kommet nesten på høyde med Klubben – bygget ferdig for Soon Seilforening litt senere samme år – og veien er ganske ny. Fotogull så det holder! (Fotograf ukjent.)
Det er 17. mai, og foran Son skole, engang på 1950-tallet. Barnetoget startet alltid her, og som vi ser er forberedelsene godt i gang. Vi ser fanene til Solhøy skole (bak) og Son skole.
Sonskilen og nærmeste bebyggelse på land, fotografert fra Mølleråsen i 1929. På odden av Laksalandet ser vi oljetanken som en gruppe sabotører fra Follo sprengte under den tyske okkupasjonen. (Fotograf ukjent.)
Anna Johansen t.v. og Gunhild Johansen ved Woldedammen midt i Son sentrum, der lekeplassen ved tidligere Son skole var. Pengene til å bygge ned dammen og anlegge lekeplass ble samlet inn av foreningen Barnas Venner og kom bl.a. fra overskuddet etter det vidgjetne sommer-arrangementet Soon Weekend, med Odd Birkeland som primus motor. (Fotograf ukjent.)
Views: 275
Over 100.000 LM-besøk i år
(Publisert 17.12.23) Det var i går 983 som logget seg inn på Lokalmagasinet.no. Med dette passerte vi 100.000 besøk så langt i år.
Ved midnatt stoppet telleverket på 100.651 besøk siden 1. januar, og disse var generert av 29.341 ulike IP-adresser.
Et nytt tusentall kan trolig plusses på om en dag eller to, selv med mer moderate besøkstall.
Det er mange grunner til å glede seg over dette. Norske aviser og andre medier har nå uvanlig tøffe tider for økonomien.
Selv en storavis som VG tar noen sparegrep i form av en større omorganisering i redaksjonen, noe som kanskje ville skjedd uansett. I bransjekretser blir det likevel knyttet opp til den generelle tilstanden.
Og det som ofte kalles grunnstammen i vår presse, Norsk Telegrambyrå (NTB), legger ned sin avdeling for illustrasjoner. Dette rammer rett nok «bare» to ansatte.
Men derfra meldes det også at flere aviser har sagt opp grunntjenesten, NTBs løpende dekning av innen- og utenriksstoff. De har kort sagt ikke råd til å betale hva denne tjenesten faktisk koster å drifte døgnet rundt hver dag.
Tilbake til oss selv, så må det jo ikke stikkes under en stol at det fortsatt ikke koster noe å logge seg inn. Hvordan status for driften ellers hadde vært, er ikke godt å si.
Det er jo tøffe tider også for folk flest – med økte levekostnader som gjør at mange må gå den tunge veien for å få gratis mat. Der slike tilbud finnes.
Og snart er det jul. En passende avslutning av denne kommentaren fra en arbeidende pensjonist kan være at strømregninga for november her i gården ble på litt over 4000 kroner. Etter at statens strømhjelp var trukket fra.
Ha en fortsatt fin søndag!
St.
Views: 50
1. september 2012: HISTORISK DAG PÅ FISKEBRYGGA
Lørdag 1. september 2012. Klokken er 15.00, og Tom Johansen hekter ned den velkjente salgsplakaten innenfor porten ved Storgata, med aller siste dagens tilbud.
(Publisert eksklusivt i LM 02.09.12) (Tekst og foto: Svein-H. Strand) En spesiell historie i det nære ble skrevet da Tom Johansen og kona Sissel lørdag takket for seg i fiskemottaket og utsalget ved brygga i Son. Ansvaret for videre drift er overført til Johansens mangeårige samarbeidspartner Fjordfisk AS. Skagerakfisk SA brukte sin forkjøpsrett og er ny eier og utleier av anlegget. Med dette er det slutt på en over 60 år lang familiefestet driftslinje på fiskebrygga, en karakteristisk del i hjertet av gamle Son. Fiskeutsalget er nå stengt fram til neste sommer. Da skal Fjordfisk videreføre tradisjonene med sin egen vri.
♦ Tom sluttet som fisker etter drøye ti år og overtok bruket på land da faren Johan Johansen (1917-1997) gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.
♦ «Johan på Brygga», som faren med røtter i Fredrikstad gjerne ble kalt, hadde da vært bestyrer for Fjordfisks mottak her helt siden 1950. – Eller det kan ha vært 1951, tilføyer Tom.
Og når historien om fiskebrygga skal reportasjeskrives såpass omfattende i Lokalmagasinet.no, må også dette sies:
♦ På et ganske lite bakrom solgte faren litt båt- og fiskeutstyr, husker også vi innflyttere med lang botid i Hollenderstaden. Det var også salg av bensin og diesel dernede, helt fram til nittitallet. Da satte strenge sikkkerhetsforskrifter punktum for et tilbud som siden har vært et stort savn blant båtfolket.
Ingen verdens ting, selv ikke vår medbrakte blomsterbukett, kunne dessverre lokke Sissel til å bli med på et reportasjebilde sammen med Tom. Men et bilde av de to sammen, til privat bruk, gikk heldigvis i boks.
Denne dagen markerte også, viste det seg, et 30 års-jubileum for ekteparets samarbeid om den daglige drift på bruket. Fem dager i uka året rundt, så sant de ikke har hatt sine velfortjente ferieuker.
Hun sier det ikke selv altså. Men det er jo lett å forestille seg at for Sissel, som mor og med oppgaver også på hjemmefronten, er dette en jobb som kan ha bydd på sine utfordringer. Så har det sikkert hjulpet å ha arbeidsplassen i få minutters gangavstand fra hjemmet.
– EN ORDINÆR SYDENFERIE
– Hva nå da? Jo – nå gleder de seg til nettopp en sydenferie. – En ordinær sydenferie, understreker Tom.
I tillegg til jobben i utsalget har det for ham gjennom årene vært ikke så rent få lange og fysisk slitsomme dager, kvelder og grytidlige morgener ved fiskemottaket. Hvor mange tonn med fisk som gjennom årene er blitt tatt i kasser over brygga og lempet inn i frysebilene som sto murrende og ventet, ja det kunne jo vært noe å vite.
Så nå skal han vel bare nyte tidligpensjonistlivet? Neidu, etter ferien har Tom – ennå bare 61 og et halvt år, understreker han – lyst til å se seg om etter annet arbeid.
– Men nei, du kommer ikke til å finne meg i en fiskebutikk, bedyrer han med et lite smil bak barten.
Fiskeutsalget på brygga ble startet først for ti-elleve år siden. Det er et av de få i sitt slag rundt Oslofjorden som har holdt stand. Kundekretsen har bare økt med årene, slik at det er blitt en akseptabel årsomsetning ved siden av inntektene fra fiskemottaket, forteller Tom Johansen.
FISKERBRØDRE
FISKERBRØDRE
Også brødrene Ole Johan og Stein Arne har på sitt vis vært lenge med på laget, i egenskap av fiskere og leverandører av fjordens frukter. Den store fiskeskøyta «Soningen», av den gamle sorten i treverk, hadde inntil for få år siden hjemmehavn på fiskemottaket og var lenge et like karakteristisk trekk ved gamle Son som selve fiskeanlegget.
Stein Arnes moderne sjark «Jonas» gjør nok også jobben, men ruvet langtfra like mye der den lå ved brygga på den historiske dagen.
Det siste tunge tak på fiskebrygga rett før arbeidstidens slutt den aller siste dagen. Tom gir broder Stein Arne (t.h.) en håndsrekning med ei kasse bort til sjarken «Jonas».
BARNDOMSHJEMMET
For avtroppende «Tom på Brygga» var det også en spesiell dag med tanke på at det røde huset med leilighet i andre etasje også var hans barndomshjem, med mor Hildegard som myndig og kyndig uformell leder av hele greia.
– Hvordan var det å vokse opp her?
– Jeg fikk vel fisken inn i blodet, kan du si, humrer Tom så det nesten høres.
– Så hvordan føles det i dag?
– Jeg tenker i grunnen ikke så veldig mye rundt dette. Det er kanskje det beste.
En lang arbeidsdag med mottak og salg av fisk og fiskeprodukter er slutt for Tom «på Brygga» Johansen. (LM arkivfoto)
Den nye eieren Skagerakfisk SA er salgsorganisasjon for fiskerne på hele Skagerak-kysten. Og det er ingen ubetydelighet de har overtatt for framleie til Fjordfisk AS med base i Utgårdskilen på Hvaler:
HJØRNESTEIN FOR FISKEMOTTAKET
Son er en hjørnestein for fiskemottaket i Oslofjorden. Det er på grunn av både anlegget med dypvannskai og den skjermede beliggenheten ved inngangen til indre del av fjorden, der bl.a. mesteparten av fangstene tas når det er makrelltid. Normalt leveres all makrell i Son.
Alt i alt er det i Son og Engelsviken utenfor Fredrikstad et titalls bruk som leverer fisk rett fra fangstplassene.
Fjordfisk får i tillegg leveranser fra rundt 30 Hvaler-båter rett til sitt eget anlegg i Utgårdskilen.
Verdien av anlegget i Son er alt i alt så stor at det også hviskes (NB: Ikke av Tom og Sissel!) om en videreutvikling av fiskekonseptet.
Så hvem vet – kanskje blir det også både bord og stoler der nede… Den hete konflikten med Vestby kommune omkring gangveiplanene her, ser ut til å være løst gjennom et grep som tar hensyn også til fiskernes behov i forbindelse med levering ved brygga.
Views: 132
«Søppel-journalistikk av verste slag»?
Illustrasjon: istockphoto.com
► Lokalmagasinet.no markerte i desember 2009 sine første 7 år, og fra innkomne hilsninger, både nye og gamle, siterer vi:
♦ – Lokalmagasinet gjør en flott jobb og har en positiv utvikling! (Lisbeth Røbekk, ISoon.no)
♦ – … Og jeg synes nettavisen tar seg visuelt godt ut. (Elisabeth Kleven, Vestby Kunstforening)
♦ – … Lokalmagasinet var jo som vanlig tidlig ute med forhåndsomtale for oss, noe vi setter umåtelig stor pris på. Godt å vite at det finnes lokalmedier som er interessert i «alt» som skjer i Vestby, og ikke bare de største idrettsaktivitetene. (Terje Dahl, Vestby Hesteklubb)
♦ (Could and should be true) – Your magazine is indeed one of our most dedicated and knowledgeable followers on the web. We wish you all the best in covering us and our music further on, through the next 50 years! (Cliff, Hank, Bruce, Brian)
♦ – Vi har fått 200 telefoner om dere i dag! Kan dere slutte å skrive om Kjersti Halvorsen? (Pål Enghaug, Moss Avis.)
♦ – Søppeljournalistikk av verste slag! (Spesialrådgiver Roald Haugberg i Vestby-rådmannens stab.)
Views: 59
Annonse-ansvarlig søkes
Annonseansvarlig – Lokalmagasinet.no
Vi er på jakt etter en ekstern samarbeidspartner med god næringsnese som skal ha annonseansvaret for Lokalmagasinet.no på hyggelig provisjons- og næringsbasis. Eventuelt sammen med underleverandør.
I arbeidet vil det også stå en dør åpen for ev. samkjøring med andre aktører. Alt i alt et spennende konsept i det nære!
Men hva hjelper dét dersom vi ikke får tak i deg eller dere som går «reklame-svanger» og ser fram til forløsning?
Vi legger opp til en ekstra hyggelig provisjonsordning i en innkjøringsfase – som vi kan fastsette og definere sammen.
Nærmere opplysninger om det økonomiske og tekniske rammeverket for en samarbeidsavtale gis etter avtale.
Bare skriftlige henvendelser, til ansvarlig redaktør og utgiver Svein-Harald Strand.
Brevpost:
Strand Prinfo
Postboks 160
1556 SON
Epost:
strand.prinfo@gmail.com
Views: 448
Annonsør-innhold: Historien om Svanens Vitaminkrem
Views: 80
Bilder i og fra advent
Views: 129
Ole Paus til minne
(Publisert 12.12.23) Det ble en trist dag da vi i formiddag fikk vite at visesangeren, komponisten og forfatteren Ole Paus var gått bort, 76 år gammel. Han hadde vært syk siden han fikk hjerneslag i september.
Vi hitsetter, fra no.wikipedia:
Ole Paus vokste opp i Oslo, Elverum og Trondheim som sønn av generalen med samme navn. Etter militærtjenesten studerte han jus og filologi, og begynte i slutten av 1960-årene å opptre som visesanger i Oslo.
Etter å ha blitt oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen, platedebuterte han i 1970 med Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet i Oslo.
Han bokdebuterte året etter med diktsamlingen Tekster fra en trapp. Hans tidlige album utviste inspirasjon fra visesang, jazz og rock.
Han markerte seg med tekster med en skarp sosial brodd, og med en sterk interesse for utstøtte, marginaliserte og ensomme i samfunnet, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», som uttrykt i tidlige sanger som «Jacobs vise», «Merkelige Mira», «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» eller «Kajsas sang».
Han har både vist en lyrisk side og markert seg som bitende satiriker, ikke minst i en serie plater han kalte Paus-posten med skillingsviser som kommenterte politiske og dagsaktuelle spørsmål på ironiske og ofte injurierende måter.
Gjennom samboeren Henny Moan ble han en venn av Jens Bjørneboe i hans siste år. Paus ble fra 1971 også venn og samarbeidspartner med Ketil Bjørnstad, og deltok i Bjørnstads musikalske prosjekt Leve Patagonia, der han selv hadde rollen som Hans Jæger; blant deres andre samarbeidsprosjekter er platen Blues for Pyttsan Jespersens pårørende.
Paus har også skrevet tekst til sanger som «Innerst i sjelen» og «Engler i sneen». Han har tolket salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og fra 2000-årene har han ofte samarbeidet med sin sønn, komponisten Marcus Paus, blant annet om barneoperaen Heksene.
Paus drev fra 1975 også plateselskapet Zarepta og utgav sentrale verk i norsk jazz som Radka Toneffs album. Han mottok Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn og har senere mottatt Spellemannprisens hederspris, Årets spellemann og Anders Jahres Kulturpris, blitt innlemmet i Rockheim Hall of Fame og er kommandør av St. Olavs Orden. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur» og sangen «Mitt lille land» som «den nye nasjonalhymnen».
Paus har til dels blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist» som sparket i alle retninger, men aldri nedover. Jon-Roar Bjørkvold har kalt ham «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».
Paus synger og skriver konsekvent på norsk og har ivret for at andre norske musikere skal gå over fra engelsk til norsk. I forbindelse med 50-årsjubileet for Ole Paus» debut i 2020 utkom boken Pauspoeten med alle Paus» sangtekster.
Ole Paus» seneste studioinnspilling er «Sangen om de glemte», som han spilte inn sammen med sangeren Vegar Dahl i 2021.
Views: 85
Tabloid nynorsk? Ja takk
(Innhald bak lenke i samband med saka Nynorsking på heiltid, republisert i LM 31.08.23)
Av Eva Marie Mathisen, skrivar i Norsk Målungdom
Å skriva eit språk er ein vane. Slik er det òg med nynorsk og bokmål. Hadde det vore meir nynorsk i VG og Dagbladet, hadde truleg fleire lagt av seg vanen med å skriva bokmål. Difor seier eg ja takk til ei tabloidisert, nynorsk avisframtid!
Kvar og kva som vert skrive på eit språk signaliserer kva språket er dugande til. Når ingen aviser i Akersgata skriv på nynorsk, gjer det at folk tenkjer sitt om kva dei kan, og ikkje kan, skriva om på nynorsk. Det er ingenting i nynorsken i seg sjølv som gjer han mindre brukande til å skriva om krigen mot Irak, Orderud-drapa eller kjønskvotering på – det skjer berre ikkje!
Forklåringa på dette er at nynorsk ikkje høver i VG og Dagbladet, i fylgje intervju i Klassekampen 28. april med Olav Versto. Mitt spørsmål vert då: Kva er det med nynorsken som ikkje høver? Er det slik at alle hokjønsorda i nynorsken? Eller er det orda “eg” og “ikkje” som ikkje høver i tabloidpressa? Eller er det rett og slett slik at det er nynorsken som provoserer i aviser som vert gjeve ut i hovudstaden? Eg trur det siste.
Nynorsk provoserer. Nynorsk har alltid provosert. Rett og slett av di nynorsken representerer noko anna enn bokmålet; trua på at dei dialektane folk i heile Noreg talar, er minst like gode som slik dei talar i hovudstaden. Trua på at dei tankane folk i heile Noreg tenkjer, er minst like gode som dei tenkjer i hovudstaden. Trua på at dei lokale kulturane og tradisjonane ein finn i heile Noreg, er minst like gode som dei ein finn i hovudstaden. Det er ikkje rart at slike påstander provoserer i Oslo!
Views: 35
Dobbelt historisk Nobelpris-tildeling
(Publisert 11.12.23) (Kommentar: Svein-H. Strand)
Gårsdagens lange TV-overføring av Nobelpris-tildelinga i litteratur til Jon Fosse var også ei gledeleg historisk hending for nynorsksaka.
Dagen derpå kan det passe med eit oversyn over statusen til målforma i dag.
Statistikken syner at bruken av målforma i skulekretsar og enkeltskular har gått sakte nedover i fleire år. Også litt i tradisjonelle nynorskdistrikt, diverre.
At denne utviklinga skal snu brått er nok for mykje å venta – sjøl med flotte Fosse på laget.
Men nynorsk blir faktisk brukt av omtrent ti prosent av dei som skriv norsk i Noreg. Og ei økt interesse som følgje av tildelinga, både på kort- og på lengre sikt, bør det vere grunn til å håpe på.
Ved denne historiske hendinga må vi sjølvsagt ein tur innom «nynorskens far», Ivar Aasen. Her er essensen i ein artikkel om han på nettsida Nynorsk.no:
Då Ivar Aasen (1813–1896) vaks opp i Ørsta og Volda på Sunnmøre tidleg på 1800-talet, hadde ikkje Noreg eit eige skriftspråk. Dansk dominerte, og slik hadde det vore i fleire hundre år. Frå han var 29 år i 1842, arbeidde Ivar Aasen på heiltid for at også nordmenn skulle få sitt eige skriftspråk.
Dei fleste skriftspråk i verda tek anten utgangspunkt i éin dialekt i eitt område, eller prøver å finne fellestrekk mellom fleire dialektar. Ivar Aasen meinte det siste var mest demokratisk. Han tok utgangspunkt i at folk flest skulle kunne skrive nærmast mogleg førstespråket sitt, slik at ein slapp å gå omvegen om dansk.
Norsk kultur har vore styrt frå fleire stader i Noreg, ikkje frå eitt kultursentrum. Både kunsten, ideane og pengane har kome frå fleire delar av landet. Aasen arbeidde vidare i denne tradisjonen. Han studerte talespråket til folk i Noreg, og kom fram til det skriftspråket vi i dag kallar nynorsk.
Arbeidet til Ivar Aasen var vitskapleg. Språkprofessor Tove Bull kallar Aasen den største norske språkforskaren og grunnleggjaren av den moderne dialektvitskapen i Noreg. Aasen granska dei norske bygdedialektane frå heile landet nøye og leitte etter orden, system, samanheng og ulikskapar. Men det var ikkje berre talemåla Aasen såg på; han samla inn eventyr og segner, merkte seg klesdrakter og veremåtar og dokumenterte norske ordtak og norsk namneskikk.
Målet om eit norsk skriftspråk førte Ivar Aasen ut på reiser gjennom landet frå Lindesnes i sør til Tromsø i nord.
Til saman reiste han like langt som ein biltur frå Ørsta til Cape Town og tilbake. Det gjorde han til ein av dei personane som kjende Noreg best på 1800-talet.
(Lenke til heile artikkelen ligg no i menyen her på LM.)
LES OGSÅ: Nynorsking på heiltid https://lokalmagasinet.no/?p=9162
Views: 78
2003: Avkastning i elverks-fond holdes hemmelig
(Fra LM desember 2013) (Republisert 09.12.23) Økonomisjefen i Vestby kommune vil ikke fortelle hvor stor avkastning det er på elverksfondet.
Dette er pengene etter salget av kommunens aksjer i det lokale elverket.
En grunnkapital på 110 millioner kroner står nå som ordinære bankinnskudd med flytende rente i ulike banker.
Hvor mye høyere rente enn du og jeg får i de aktuelle bankene, får vi ikke vite, melder Østlandets Blad..
Saken er av spesiell interesse for offentligheten nå som bankenes innskuddsrente synker i takt med utlånsrenten.
(Fra LM desember 2013)
Views: 104
Om landskapet hos oss
Den eneste observasjon av denne svært sjeldne sommerfuglarten Humlevikler er gjort på Stavnessletta.
Uttalelse fra Naturvernforbundet i Vestby, datert 10. januar 2008
Først vil vi vektlegge temaet landskap som trolig ikke vil bli detaljert omtalt av de ulike temagruppene. Vi velger derfor å gjøre et nummer av det her, og vi minner samtidig om innlegget på diskusjonsforumet på nettet som også omhandler landskapets betydning for Sonsområdet.
1. LANDSKAPSVURDERINGER OG KRITISKE FAKTORER RELATERT TIL SONSOMRÅDET
SONSOMRÅDET er preget av en kraftig forkastningssone, med markante nord/sydorienterte åsrygger og mer forsiktig bølgende dalbunner i mellom. Det er viktig at Sonsområdets særegne landskapsforhold opprettholdes. Vi skiller mellom storskala- og småskalalandskapet. En definisjon er følgende: Småskalalandskapet er der vi er, mens storskalalandskapet er mer det vi ser på avstand.
Storskalalandskapet:
Det er viktig å se sammenhengen i landskapet, der åsryggenes kontinuitet ikke brytes ved vesentlige landskapsinngrep som flatehogst, etablering av boligfelt, næring med mer. Det er dokumentert at skogkledte områder, særlig forhøyninger, også demper støy.
ET SVÆRT VIKTIG eksempel på dette er høydedraget fra Grevlingen til fylkesgrensa mot Østfold. Ved en eventuell nedbygging av dette området, vil støypåvirkningen fra E6 mot deler av Sonsområdet, som for eksempel Store Brevik, bli øket i forhold til dagens situasjon. Den visuelle opplevelsen av åsryggen er heller ikke ubetydelig, og som aktivitetstilbud for beboerne er dette området helt klart med på å øke livskvalitetene.
Det er viktig at fylkesgrensa her også markerer en byggegrense for å hindre skadeomfanget ved nedbygging. Andre høydedrag som kan nevnes her er Laksa og områdene rundt Stavnes (Kolås).
LAKSA har en særlig stor visuell betydning for Son. Områdene rundt Stavnesforsenkningen er sårbare, fordi så mye av totalhøyden her utgjøres av skogens egenhøyde. Ved felling her, vil ca. 20 m høye trær kunne utgjøre opptil 50 % av høydedragets visuelle totalhøyde, og dette er kritisk i et landskap som trenger en klar definisjon.
Også mer ”flate” partier i landskapet har krav på en seriøs vurdering ut i fra kriteriene nevnt ovenfor.
EKSEMPEL HER er området ved Søndre Brevik gård, som i dag utgjør et av de fineste landskapsrommene vi har i Sonsområdet. Ved en nedbygging av dette området, vil de ordnede linjene/formene i landskapet (dyrket mark, skogbryn), brytes ned, og vi får en mindre harmonisk totalopplevelse.
Et annet eksempel er Stavnesbekken, som foreløpig er meget vakkert markert med sin randvegetasjon. Brudd på denne linjen vil ikke fungere bra her.
Småskalalandskapet:
NÆROMRÅDER har ofte stor visuell, pedagogisk og leksorientert betydning for barn, samt for bevaring av det biologiske mangfold. Dette er ofte områder som er knyttet opp mot de store landskapsdragene, men som likevel skiller seg litt ut.
Eksempler på dette er den vernede dammen på Husjordet og våtmarka innerst i Sonskilen. Dette omfatter også rett og slett alle enkelttrær som skiller seg ut ved sine spesielle visuelle, biologiske kvaliteter og som stedsdannere for mennesker og dyr.
Områdene på Søndre Brevik har spesielt mange edelløvtrær (eik, lind, ask) som bør sette dette området i en særstilling. I tillegg kommer vernesonen med svartor i Søndre Brevik-bukta som et eksempel på at det er mulig å sikre et småskalalandskap mot utbygging.
2. TRAFIKK
o Vi minner om gode erfaringer fra andre byer og tettsteder (eks. Kragerø) hvor gågater, enveiskjøring, innfartsparkering med mer er blitt en suksess både for innbyggere, turister og næringsliv.
o Tettsteder har alltid et nettverk av stier og tråkk som over tid har blitt dannet. Barnetråkk er relevant å se til da barn og unge har andre ønsker og preferanser enn oss voksne hva forflytning til fots eller per sykkel angår.
o Naturvernforbundet i Vestby støtter tunnel-alternativet og går imot forslagene om omkjøringsveier. Etablering av innfartsparkering er et godt forslag. Øra er relevant i så måte, men vi finner ingen grunn til å etablere boliger og næring på Ørajordet (innenfor RPR for Oslofjorden).
o Kollektivtilbudet må bedres (vi viser til våre tidligere innspill i sakens anledning). Forslag om en bysykkel-ordning bør følges opp.
o Flere gang- og sykkelveier bør etableres.
o Innføring av miljøgater (Kolåsveien m.fl.) og stenging av sentrum for trafikk i sommerhalvåret og på lørdager tvinger seg frem. Båtfolket og turister som kommer til Son er ikke spesielt opptatt av å ha med seg bilen inn i sentrum. Flere signaliserer at de vil ha fred og ro.
o Etablering av næring og boliger må legges nær trafikale sentre og knutepunkter hvor det samtidig er kollektivpunkter (RPR Samordnet areal og planlegging).
o Ny bydel Sjøhagen er uten trafikale kollektiv løsning bortsett fra til Kambo. Det holder ikke!
3. VERN/ESTETIKK/HISTORIE
o Viktige trær, grøntområder og grønn strukturer må bevares. Dette har relevans for boligbygging, næring og veier. Vestby kommune har påtatt seg et spesielt ansvar for å ivareta store eiker og edelløvskog. Dette inkluderer også viktige landskapsformer og kulturlandskap.
o Utarbeide en biologisk mangfold plan for Sonsområdet.
o Sonsområdet kan være ”flinkest” i Vestby kommune på utvalgte områder. Forslag til områder er:
o Bevaring av kulturlandskap
o Bevaring av grønnstrukturer og markaområder
o Vegetasjon og støyskjerming
o 100 m-skoger
o Bekker, elver og kantvegetasjon
o Eiker og edelløvskog
o Våtmarksområder
o Biologisk mangfold generelt (for eksempel er eneste observasjon av sommerfuglarten Humlevikler gjort på Stavnessletta). Son Golfklubb og Naturvernforbundet kan samarbeide om skjøtsel og oppfølging av mulige lokaliteter. Det kan sette Son på kartet.
4. NÆRING/SENTERUTVIKLING
o Næring/senterutvikling bør ikke finne sted verken på Øra (kulturlandskap, Hølenselva), Laksa (Markaområde) eller på Brevik (kulturlandskap). På Sletta passer det best med trafikkbelastet næring. Mest egnet til næring er områdene som er eksponert for E6. For eksempel langs E6 ved deponi Grimsrud. Vi foreslår at dette utredes til erstatning for nye områder på Øra og Brevik.
5. MARKA/FRILUFTSLIV
o Vi viser til arbeidet til Bærekraftige Follo og etablering av Marakagrenser i Follo. Sonsområdet er en viktig del av Follomarka.
o Kvalitative nærområder må bevares, ref. 100 m-skoger og nærfriluftslivsområder. Eksempler er Vardåsen på Laksa, Kolås, Grevlingen, området mellom Deør Skog og Hølen m.fl.
o Kambo-bebyggelsen må stoppes før den går over i Vestby og ødelegger for nettopp denne typen nærfriluftslivsområder. Områdene er også viktige ut fra hensynet til støyskjerming.
o Fra Son til Ødemørk er det nå nødvendig å krysse fire (4) barrierer (veier, jernbane) før en er fremme i Mossemarka – det er hindre nok! Ødemørk er definitivt en del av Sonsområdet, noe eksisterende tur og løypenett bekrefter.
6. KULTUR/IDRETT
o Uorganisert idrett er viktig for å få folk ut i naturen. Lysløypa i Son er et godt eksempel på betydningen av dette. Det bør være en balanse mellom midler til friluftsformål og organisert idrett.
7. MARITIM UTVIKLING
o Maritim virksomhet er viktig i Son, men det må være i balanse med andre verdier. Eksempelvis verneinteresser som våtmarker, fugle og dyreliv og ikke minst fiske. Videre båtopplag og bensinstasjon inn mot Stavnessletta er forkastelig ut fra dette forholdet. Småbåter bør ha prioritet fremfor store båter i en kommunal båthavn så lenge det ikke kan være plass til alle.
8. SOSIAL/HELSE/BARN/UNGE/ELDRE/FUNKSJONSHEMMEDE
o Barn/unge/eldre/funksjonshemmede må ut i naturen. 100-meterskoger og uorganisert friluftsliv er viktig. Disse gruppene må også få tilgang til rike naturopplevelser i «Eventyrskoger» med rikt biologisk mangfold.
9. Boligutvikling/hytter BOLIGUTVIKLING
o Omregulering av hytter til boliger i strandsonen har en minusside ved at det blir vanskeligere å forflytte seg og å oppleve naturen. Sonsområdet trenger en periode med lavere boligbygging enn landsgjennomsnittet.
10. ANNET
o Sonsområdet kan bli best i kommunen hva bærekraft angår. Eksempelvis alternative energikilder som biobrensel, varmepumper i sjø med mer.
o Bevisst la være å bygge utenom knutepunkter for trafikk (ref. RPR Samordnet areal og transportplanlegging).
o Være best i kommunen på avfall. Det betyr innsamling av fraksjonen våtorganisk avfall alternativt hjemmekompostering, samt kildesortering i næringslivet (fraværende i dag).
Naturvernforbund i Vestby
Eirik Selmer Olsen, leder
Views: 92
Det startet egentlig i Mosjøen
(Fra LM 27.11.22) (Republisert 06.12.23) (Av Svein-H. Strand) Det var egentlig i min hjemby Mosjøen alt startet. At Lokalmagasinet ble skapt – som idé og navn. Dette poenget i skaperverket måtte jo nedfelles på et vis – selv på et nettsted med ståsted i det Son-nære. Og det ble da «avdelingen» Mosjøen Magasin, som gjennom 20 år dessverre har lidd en relativt kummerlig tilværelse.
HVILKET ÅR det var, det skal jeg ikke si for sikkert. Men kanskje på en reportasjereise i Mosjøen for Forbruker-rapporten sent på 1990-tallet. Og jeg hadde forlengst merket meg – og gledet meg over – nettstedet www.mosjoen.com. En såkalt nettportal, her med en stor og klar innholdsmessig bunn i det lokale som navnet jo signaliserte.
Jeg kom i prat med Øyvinn Hjorthen på et lite kontor like innenfor porten til aluminiumsverket og som han hadde fått til disposisjon da bedriften outsourcet hele IT-avdelingen sin.
Og hør: Litt bortgjemt et stykke nede på forsiden av mosjoen.com sto det en lenke til en avdeling med korte by-notiser som het LOKALMAGASINET.
– Ta dette navnet og bygg opp din egen greie i Son, sa han, fritt sitert etter husken. Fødsdelshjelp skulle jeg få fra Info Helgeland. Det fikk jeg, og mer om det senere.
På mosjoen «dått.com» kunne vi utflyttere blant annet fryde oss over noen kjempeflotte bilder fra byen midt i Norge – og nærmeste omland. Bilde på bilde, på bilde, på bilde…
Maken til bilder fra min hjemby hadde i alle fall ikke jeg sett, bortsett fra på et og annet postkort – som ikke var å få tak i lenger. Gjennomgående elegant komponerte var bildene. Og ikke større enn at du så å si kunne hive innpå en håndfull av gangen der de lå lainet opp.
FOTOGRAF og idé- og rettighetshaver til hele portalen: Mosjø-karen Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland. Utdannet dataingeniør.
Portalen hadde året før blitt hedret med den nye og høythengende IT-prisen Gulltaggen – i klassen for beste samfunnsinformasjon.
Det var sannelig litt å smykke seg med! For her var jo også mye, mye annet – i stor grad basert på lenkesamlinger til eksterne ressurser, som det het dengang.
Et klikk eller to på lenka – og rett inn til andre nettsteder kom du. Både helt lokalt i Mosjøen og i nabobyene i Helgeland-regionen. For ikke å glemme kommunenes egne nettsider – fra Hattfjelldal i sør til Rana i nord og Brønnøysund og omegnskommuner lengst sør på kysten.
EN VARIANT av denne standard portalløsningen fra Info Helgeland kunne jeg få levert. Med en Vestby/Son-lokal lenkekjerne til foreninger og bedrifter. Og en påbygning med lenker til eksterne nytteressurser. Pluss en såkalt automatisert reklameløsning med bl.a. registrering av besøk.
Men det gjorde jeg altså ikke. Lokalmagasinet.no ble mer enn nok å bygge opp, samtidig som jeg hadde fulltidsjobb og pendlet mellom Son og Oslo.
Over 20 år er gått, og Lokalmagasinet.no er fortsatt mer enn nok – nå på WordPress, etter en total serverkrasj der alt stoff gikk fløyten og en begrenset del bare kan gjenfinnes som snapshots på nettstedet Wayback Machine.
Views: 375
Og da er det adventstid igjen
Views: 32