En fele er påbegynt i Spinnerigårdens kjeller. Interessert tilskuer er Christian Batchelor. Bildet her er ikke fra den originale kopien. Dessverre var det bare avisutgaven som var for hånden. Bildet er så skannet direkte fra oppslaget på forsiden der. Kvaliteten på reportasjens andre bilde, på overgangen fra første til siste side, var dessverre ikke god nok på et aviseksemplar som er blitt noe slitt med årene.
Tekst og foto: Svein-H. Strand, fra Moss Dagblad, juli 1974. (Republisert 17.04.24 med noen språklige endringer.)
Er det en kunst å lage feler – ja, så har Spinnerigården i Son ganske ubemerket fått en ny kunstner. Siden i fjor høst har 65-årige Øyvinn Torp residert i kjelleretasjen i ledige stunder. Vi finner ham i en krok med provisorisk lyskilde, snekkerbenk, notisblokk og nøvendig verktøy for denne avanserte geskjeft.
Selv drømmer han knapt om å sette kunstneretiketten på seg. Og for ikke å skape uorden i det lokale kunstnerregister som – ifølge en herværende avis – for tiden teller nøyaktig 14 personer medregnet forfattere, så kaller vi ham rett og slett felemaker.
Dét er det i alle fall ingen andre i Son som kaller seg, tror vi. Uomtvistelig er Torp den eneste som lager feler. Dronningen blant instrumentene, som helst kalles fiolin når det konserteres i kjole og hvitt – om det da ikke skulle dreie seg om en hardingfele.
– Dronningen blant dem er det nå uansett, mener felemaker Torp.
Hvordan går det til at man begynner å lage feler – og hvordan lager man en?
For Torp var det visst mye av en tilfeldighet at han begynte å sysle med slikt, i 1938. Men han legger ikke skjul på at det var en sterk dragning mot selve instrumentet som fikk ham til å finne fram verktøyet og de nødvendige tresorter – og klemme ivei med første modell.
Den teori han ikke selv lærte seg igjennom praksis, leste han seg til i en bok av den norske felemakeren Ivar Orestad.
Og han lærte mye av en annen habil felemaker som han kom i personlig kontakt med og senere samarbeidet med. Nemlig den nå viden kjente felemaker og sambygding, John Anfinsen i Vestby.
Anfinsen har solgt sine instrumenter til Amerika og Persia, og er en av de få profesjonelle på området her i landet.
Men Øyvinn Torp, født i Oslo og nylig passert 20-års grensen for å kunne han regnes som “ekte soning”, han har ikke laget feler «på si» i 35 år nå.
Etter to år ga han seg, av forskjellige grunner. Først og fremst på grunn av krigen. Og etter krigen var det forståelig nok andre ting enn en kjær hobby det ble ofret tid og krefter på.
Årene gikk, og det kom ingen feler fra Torps begavede hånd. To fingre fikk han ødelagt også.
Men så tok han mot til seg, og satte i gang i en krok hjemme i Son. Han beviste for seg selv at han stadig kunne lage dronninger til å spille på.
Og da det bød seg en anledning til å få et rede i Spinnerigården, ja da var det liksom at det løsnet helt for felemaker Torp.
DRØM GÅTT I OPPFYLLELSE
– Det er som en drøm som har gått i oppfyllelse for meg, sier han.
– Siden jeg sluttet i 1940, har det ikke gått en dag uten at jeg har hatt lyst til å begynne igjen. Jeg har tenkt og tenkt på hvordan fela bør lages. Har prøvd å rekonstruere det hele i hodet; prøvd å resonnere meg fram til hemmeligheten – til nøkkelen.
– Har noen funnet den, tror du?
– Ingen finner den, later det til. Har noen gjort det, har vedkommende i så fall tatt hemmeligheten med seg i graven. Men vi har jo hatt genier som har lagd uetterlignelige feler, og som i dag blir spilt på av verdens fremste fiolinister. De må utvilsomt ha arbeidet i hemmelighetens grensegate for å kunne prestere en slik serie instrumenter, filosoferer Torp.
– Men å si at de fant en formel som andre begavede felemakere kunne brukt med samme resultat – nei du, det er noe annet! Jeg tror heller det var de geniale skaperevner, kombinert med en høyt utviklet teknikk, som gjorde utslaget. For å si det sånn: At det finnes en nøkkel man kan bruke i byggingen, det er min personlige oerbevisning.
– Denne forskjellen vi snakker om med hensyn til kvalitet, hva består den egentlig i?
– Akustikken, stort sett. Lufthvirvlene må være harmoniske. Det gjelder å finne middelfrekvensen mellom bunn- og topplata.
– Hvordan går du så fram for å finne denne frekvensen?
– For det første bygger jeg modellen etter eget hode, jeg kopierer aldri. Og så er det finarbeidet, arbeidet med de enkelte delene – de som skal gjøre instrumentet levende og harmonisk, etter min smak og følelse.
BEDRE OG BEDRE
– Resultatet?
– Det viser i alle fall om jeg i tillegg har hatt flaks, noe jeg regner som det tredje element i skapelsesprosessen. Dette må en amatør på området, som jeg jo er, ha en god del av.
– Hvordan har det så vært med flaksen på Torp-felene?
– Jeg synes selv de er blitt bedre og bedre, stort sett. Der kommer vel erfaringen inn. Men så kan plutselig én “dumpe ned” i kvalitet. Og der kommer altså flaksen inn, eller rettere uflaksen. Et godt bevis for at dette innvirker på resultatet, er den aller første fela jeg laget. Den ble faktisk veldig bra, men stygg! En amatørmusiker på Furnes kjøpte den.
– Formen på instrumentet, betyr den mye?
– Formen er av sekundær betydning for selve tonen. Men formen kan gi forskjellig tonefarge. Èn tone kan jo være like bra som en annen. Her snakker vi om smak og behag.
– Hva betyr mest da, tror du?
– At felemakeren har intuisjon for klang og tone! Å bygge feler er en følelsessak.
– Og så kommer treverket inn i bildet?
– Ja, men treverket skal formes i din vilje. Så følelsen kommer inn hele veien her. Personlig opplever jeg at jeg både føler og hører susen i treverket. En viktig egenskap ved den ferdige, gode fela, er forresten at den er lettspilt. Tonene skal sprette fram med én gang!
– Men det var selve treverket…?
– Til bunn bruker jeg ahorn, en lønn fra Mellom-Europa som har hard ved. Til lokk bruker jeg gran, men jeg har også brukt furu. Så er det sargen, eller sidestykkene, hvor jeg bruker ahorn med “flammer” i veden. “Flammene” innvirker såvel på klangen som på utseendet. Men når det gjelder bunnen, så kan resultatet bli ypperlig også om man bruker bjørk i stedet for ahorn. I alle fall må treverket i bunnen være hardere enn det man bruker i lokket.
– Strengene, da?
– De betyr noe, men kan ikke gjøre en dårlig fele bedre.
– Andre ting som spiller inn?
– Fela må for all del ikke males. Den skal ha en”lett” lakk. Noen sverger til bestemte lakktyper, men jeg tror uansett at lakken betyr svært lite – i alle fall for klang og tone.
– Men musikalsk må vel felemakeren være?
– En som er komplett umusikalsk ville neppe gi seg i kast med å bygge et slikt instrument. Selv har jeg ikke drevet det til mer enn å spille “Ja, vi elsker” og “Gubbanoa”. Men jeg må vel være musikalsk. Jeg er i alle fall veldig vár på tonen i fela.
SOM DE GAMLE MESTERE GJORDE
– Du nevnte at du laget dem etter din smak og følelse, men du har kanskje forbilder?
– Jeg vil helst lage dem som de gamle mestre gjorde dem. Det klarer jeg selvsagt ikke, men det er da noe å strebe imot! Jeg prøver å forene de enkelte særtrekk, etter min smak. De tre store er Amati, Stradivarius og Guarnerius, fastslår Torp.
– En Amati har myk, klar tone, men ikke kraftfull. En Stradivarius har rundere, fyldigere tone, og en Guarnerius en mer kraftfull tone. Sistnevnte egenskap foretrekker de fleste utøvere på instrumentet i dag, later det til. De peneste linjer har en Guarnerius, synes jeg. Det er da også den typen felene mine likner mest på i formen.
– Og hva nå da, Torp?
– Ja, dette med felene kan jo bli til noe. Jeg går mot pensjonsalderen. Men det står og faller på om noen kan få interesse for dem. Jeg håper i alle fall jeg kan få ha dette som en hobby. I dag er det en fascinerende hobby som gir meg både glede og spenning. Desto mer jeg holder på, desto mer oppdager jeg hva jeg ikke vet. Eller det kan være ting jeg ser må gjøres bedre neste gang.
ALLE TORP-FELENE
– Apropos dét, hvor mange har du laget?
– En 15 stykker, fordelt med halvparten i hver av de to periodene jeg har holdt på. Noen av dem jeg lagde før krigen ble solgt. Hjemme har jeg ennå et par igjen av førkrigsfelene mine. Den jeg legger siste hånd på nå, skal en venn av meg i Son ha, sier felemakeren i Spinnerigården, Øyvinn Torp.
Denne felemakerens venn er forresten 67-årige Erling Tveter. Han har fulgt skapelsesprosessen i Spinnerigård-kjelleren. Slik er han allerede blitt fortrolig med sitt nye instrument. Fra første til siste streng har han vært frampå med buen.
Varsomt, kjærlig er dronningen skapt. Av felemakeren med hender, verktøy og følelse. Der skaperen må gi tapt, har den vordende eier trådt til med musikerens spesielle ferdigheter og spilt tonen inn. En svært harmonisk skapelsesprosess, med andre ord.
Et samspill som i grunn er en historie for seg.
Tilretteleggelse ved Are Strand. Tidligere republisert i Herison.no.
Views: 588
(Publisert 26.04.24) En gang i året arrangerer Norsk Journalistlag såkalt Skup-konferanse, et faglig treff der offisielt nachspiel inngår i programmet. Fagbladet Journalisten.no har en relativt bred dekning – av nachspielet – i dagens nettutgave. 
(Publisert 23.04.24) Hjemkommet etter et nødvendig ærend hos tannlegen, har også jeg «snakket» med en intelligent maskin. Type: GPT 3,5 Turbo. 
Det er snart mai – bare noen dager til, faktisk. Ikke KUN, som det heter både her og der. Også så langt gjennom 2024 har det haglet med feil bruk av adverbet. Som ikke finnes i nynorsk, bare i norsk bokmål. En overlevning fra dansketiden i Norge, da man skrev ikkun – en sammentrekning av ikke kun.
LYKKE TIL – og husk at du kan få leveringristen forlenget med en måned. Bare et klikk, så vil «søknaden» være innvilget. Og ta deg nå skikkelig med tid da, til å få skattemeldingen komplett og korrekt! Har du tatt vare på kvitteringer eller annen dokumentasjon om driftskostnadene som påløp gjennom året?
(Publisert 18.04.24) (Ill.: stock.exchng) Etter at vi nylig henvendte oss til NRK – om problemene med nettutgaven av Tekst-TV – så har vi i dag fått svar. Det er ikke særlig oppløftende. 
(Publisert 14.10.23) (Republisert 16.04.24) Den brutale krigen mellom Israel og Hamas, med bombing av boliger, har sider som burde være utenkelige i våre dager. Men noen gamle regionale konflikter lever dessverre stadig videre.
