Presse

– Det var ikke pornoen

(Fra LM 25.07.13) (Republisert 08.08.23) (Reporter Svein-H. Strand) Historien om Vestby-mannen som ikke fikk hjemmehjelp til å vaske hos seg fordi han hadde veggene fulle av pornobilder, var en stor sak i flere medier tidligere denne «agurkmåneden». Saken var omfattende dekket av blant andre Østlandets Blads nettutgave: En hjemme-hos-reportasje i tekst og foto, der veggepynten var sladdet på noen av bildene fra heimen. Vestbys kommunelege Morten Laudal frontet saken med svært sterke ord. Men «pornosporet» ble kontant tilbakevist da Lokalmagasinet.no kontaktet kommunens RO-leder i Hjemmehjelpen, Hanne Marthinussen.

Foto fra vestby.kommune.no

♦ – Vurderingen for avslaget er basert på søkerens funksjonsnivå og ikke andre forhold. Funksjonsnivået ble ikke ansett å være så omfattende at han ikke ville greie å utføre disse oppgavene selv, sier RO-leder Marthinussen (bildet).

♦ RO-lederen viser til at saken er vurdert i henhold til daværende Lov om sosiale tjenester, paragraf 4-3, som lyder:

«Rettskrav på hjelp har den som ikke kan dra omsorg for seg selv eller er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål.»

♦ – Lovens formål er å bidra til å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen i dagliglivet. I sin vurdering har kommunen lagt vekt på at søker ved hjelp av praktiske hjelpemidler i form av oppvaskmaskin og støvsuger vil kunne utføre både oppvask og rengjøring av leiligheten selv. Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet vedtaket, understreker RO-leder Marthinussen.

KOMMUNELEGEN FRONTET SAKEN
Kommuneoverlege I i Vestby kommune, Morten Laudal, har frontet og forsvart avgjørelsen svært sterkt i media. Men altså på et annet grunnlag. Til TV 2 sa Laudal, etter en befaring hjemme hos mannen:

– Dersom han hadde bodd i et satanisttempel, så hadde det vært lettere å gå rundt der enn i det pornografihelvete.

♦ Kommunelegen henviste blant annet til arbeidsmiljøloven, som da underforstått måtte overstyre sosialtjenesteloven.

LM ville vite om det er slik å forstå at kommuneoverlegen har eksklusiv myndighet – over RO-leder – i en sak som denne?

♦ RO-leder i Hanne Marthinussen svarer slik i en e-post:

«Kommunens tildelingsteam består av resultatområdeleder fra sykehjem og hjemmetjenesten i tillegg til kommunelegen.

Tildelingsteamet behandler søknader vedrørende helse og omsorgstjenester innen eldreomsorg.

Resultatområde hjemmetjenester har vedtaksmyndighet for alle saker vedrørende hjelp i hjemmet.

Kommunelegen er medisinsk faglig rådgiver i kommunen og bistår resultatområdet med faglige råd. I denne saken var han involvert i sin tid.»

«KATTESPORET»
For noen år siden ble den samme mannen, som er uføretrygdet, nektet hjemmetjenester fordi han hadde huset fullt av katter. Fylkesmannen var inne i bildet og ga kommunen medhold. Senere har mannen selv ordnet opp i dette.

«Kattesporet» har likevel ligget åpent i løypa i reportasjene tidligere denne måneden, også som premiss for flere av kommentarene og synspunktene. Som RO-leder Hanne Marthinussen lakonisk fastslår til LM:

– Det har vært mange misforståelser rundt denne saken i media.

Views: 322

Aktuelt, Lokalvalg

Fra tenner til torg – og tiltak mot mobbing

Velger stemmer. (LM Arkivfoto)

(Publisert 04.08.23) Det er et overraskende stort spenn i programmet til lokalforeningen av det nye Industri- og næringspartet (INP). I et seks siders hefte som LM fikk i går, står det blant annet at «Vi mener tennene er en del av kroppen; vanlig egenandel skal også gjelde for tennene.» Vestby-partiet vil også «utbedre Son torg med universell utforming, for allmenn ferdsel og god funksjonalitet.»

De vil også «støtte direkte tiltak for å forebygge og stoppe mobbing, ved at det stilles strengere krav til skoleledelse med lærere. Mobbing i våre skoler skal ikke tolereres, ei heller skal det utøves vold.»

Vestby INP vil videre «styrke den kommunale fastlegeordningen, slik at alle kan få den hjelpen de har behov for.»  Og det ønskes «flere hele faste stillinger i hjemmetjenesten, med ytterligere tiltak av bemanning.»

«Nok akuttplasser» ved kommunens sykehjem vil de sikre «når det er behov for tiltak.» Og partiet vil ha «utvidet tjenestetilbud på helsestasjon, med flere brukergrupper og utvidet åpningstid.»

Under temaet Helse og livsmestring finner vi også at de «vil åpne opp for å få politiet tilbake i nærmiljøet som en positiv innsatsfaktor blant unge.»

-Flere oppgaver til Nav

Underkjenner diagnoser av spesialisthelse-tjenesten? (LM Arkivfoto: Svein-H. Strand)

Vestby INP har spandert et eget tema på Nav, og vil blant annet gi organisasjonen lokalt flere spesialtjenester med flere oppgaver, finansiert av staten. Altså ikke som en del av «kommune-Nav». Og som det heter:

– Et sterkere Nav betyr kortere tjenestevei, med samlokalisering av tjenestene som skal være i nærheten av der folk bor.

– Vi mener lokal kjennskap til det lokale arbeidsmarkedet er helt avgjørende. Næringslivet i Vestby er Nav Arbeids største «kunde» og skal være etatens fremste samarbeidspartner.

– Vi vil ha et sterkere, mer aktivt Nav med utvidet etablererstøtte for gründere og små bedrifter, for dem som ikke har mulighet til å arbeide på tradisjonelt vis og har havnet utenfor arbeidslivet av en grunn.

– Vi vil ha et godt utrustet Nav som effektivt kan redusere det byråkratiet som ofte oppleves som et hinder for nyskaping, innovasjon og utvikling av nye arbeidsplasser eller næringer.

– Vi opplever dessverre at mange blir skadet i en jobbsituasjon og får varige yrkesskader. På landsbasis opplever brukere av Nav at de har egne «spesialister» som underkjenner diagnoser gitt av spesialisthelsetjenesten. Denne form for eget overprøvingsorgan vil vi til livs.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Views: 127

Aktuelt, Nettdesign

Menyen som forsvant

(Publisert 03.08.23) (Oppdatert 04.08.23) Vi har i fortsatt tekniske problemer i forbindelse med omredigering av menyen, som var blitt altfor omfattende. Ved 13-tiden i går så menyen sånn ut at vi vurderte å slette den helt eller delvis mens vi vurderte veien videre.

Så skjedde det at den «slettet seg selv» da vi trykket på en kommando som følger med GeneratePress-temaet vi bruker på nettstedet.

Dermed ser forsiden vår ut som nå – uten en eneste menylenke. Og når sant skal sies, så er det ikke det verste vi har sett.

På den annen side: En meny må vi ha, men må den stå der den har stått? Temaet vårt åpner for å ha menyer også i venstre- og høyre-«stolpene» som følger med alle sidene våre.

Som det ligger an nå, kan det bli en kombinasjon. Vi kontakter nå vårt tekniske vertskap Nordic Hosting AS for å få nødvendige råd og bistand med det praktiske i denne saken.

Til slutt: Sakene vi har publisert ligger nå på rekke og rad nedover – gjennom hele juli og juni. Sist vi sjekket dette, stoppet det ikke her heller…

Men vi satser på at våre eksterne hjelpere ordner opp i dette også.

Red.

 

 

 

 

Views: 56

Aktuelt, Kåseri

Metropol Son City

Av Trygve G. Nordby, Son

(Innlegg fra 2012. Opprinnelig publisert i Moss Avis. Republisert med samtykke.)

Inspirert av Vestbyordfører John Ødbehrs framstøt for å gi Son bystatus har jeg sendt inn søknad om å få omregistrert fiskebåten Elg til cruiseskip. Det er mulig jeg kommer til å bytte navn samtidig. Det svinger liksom ikke helt av «MS Elg». Det må bli noe i retning av: «MSC Glourious Moose of the Magnificent Oslo Fjord». Under navet skal det stå: «City of Son».

Jeg mangler ikke så mye på at dette kan gå bra. Båten har allerede både brannslukningsapparat og kartplotter. Nå mangler jeg bare noen hundre lugarer, et titalls serveringssteder, 5-6 barer, kino, en handlegate, casino og golfsimulator.

Jeg tror jeg skulle kunne få kjøpt den gamle golfsimulatoren som står i Meierigården i Son ganske rimelig. Og casino tar jeg det som en selvfølge at vi får i Son City. Hvordan skulle Ødbehr ellers få råd til å holde ugresset vekk fra byparkene?

Resten skal jeg kunne improvisere. Det med svømmebasseng har jeg for eksemel tenkt å løse med skilting. Jeg skriver bare «Pool» på en pil som peker ut over rekka. Badetrapp har jeg. Håndklær kan cruisepassasjerene ta med selv. Og når det gjelder taxfree er jo det uansett bare et spørsmål om hvordan hver enkelt fyller ut selvangivelsen.

I følge Moss Avis ser ordfører Ødbehr for seg at Son skal få «både æresborgere, byspill, byvåpen og marked». Det er bra. Det med æresborgere kan riktignok bli et problem. Antall innbyggere er jo ikke særlig større enn at man veldig fort kan komme til å bruke opp de man har. Men dette kan kanskje vendes til en fordel, ved at Son blir kjent som verdens første by hvor alle innbyggerrne er æresborgere. Et annet problem er at det er for få avenyer og gater å kalle opp folk etter. Og noen av de stedene vi allerede har bør først få tydeligere bybenevnelser, før vi begynner å kalle de opp etter folk. Jeg tenker da på Bankplassen, Cruisekaia, Stortorget, Middelalderparken, Red Light District, Chinatown, osv.

Men vi får begynne med det vi har. Ordføreren har allerede gjort seg fortjent til å komme på sokkel i rundkjøringen ved tennisbanen. Her bør han gestaltes stirrende inn i et mikroskop mens han vifter med armene i retning fjorden, foreviget med de berømte ordene: «Her skal byen ligge». Når det gjelder byspill har vi allerede et Sonsspill som lett kunne døpes om til å passe bystatusen bedre. Jeg vil foreslå: «Son Side Story».

Ødbehrs visjon er at Son City skal bli «maritim hovedstad og hovedsete for sommerturismen i Oslofjorden». Da må vi også få på plass turistsjef, destinasjonsselskap og noen fengende slagord. Mine forslag er: «Alle veier fører til Son – hvis du er i Hølen». Eller: «Byen med det store hjertet – og innsnevrede årer». Ute ved Sauholmen må vi få satt opp et skikkelig stort skilt hvor det står: «Vi har alt til båten – etter at du har fylt drivstoff på Kambo». Og for å ta opp konkurransen med storbyen i sør: «Hvorfor seile seg fast i Moss når du kan komme til oss?» Mulighetene er endeløse.

Byvåpen er ikke en helt enkelt sak. En ting er at man må rette seg etter heraldiske regler når det gjelder utforming. Det skal være rene linjer og bare en vanlig farge i tillegg til en metallisk farge. I tillegg har Vestby allerede et kommuneåpen. Mitt forslag her ville være å ta kommunestsyreflertallets ideer om å lage Norges minste by fullt ut. Hva med et stillisert mikroskop i sølv på mørkeblå bunn? Eller et motiv som rett og slett består av blår som kastes i øynene på folk?

Marked gleder vi oss veldig til å få. Men her tror jeg mange tar feil. De fleste tenker nok på et slags bondens marked med frukt, grønnsaker, honning og håndvørpne egg. Eller et brukt og antikkmarked a la Vestkanttorget. Da må jeg minne om hvem det er som foreslår dette. Det er ingen ringere enn en av gutta boysen fra Vestby kommunestyre! Og da snakker vi ikke om småskala boder med mulighet for byttehandel og kontant betaling. Nei, da er det helt andre dimensjoner over vyene. Da er det Bauhaus og Elkjøp og Outlets. Det åpner helt andre muligheter for Son som by. Hva med å få IKEA hit? Da kunne hele dagens Son inngå som en avdeling inne i kjøpesenteret. Jeg synes jeg kan se for meg attraksjonen: «Skal du til Son sier du? Ja, da er det bare å ta til høyre etter kontoravdelingen, gå rett forbi madrassene, og like før kassaaparatene ligger Son til venstre.» Son City kunne til og med få egne sider i IKEA-katalogen. Verdens mest leste bok foran koranen og bibelen!

Rådmannen i Vestby er skeptisk til ordførerens byambisjoner. Til Moss Avis sier han at han er redd for at dette vil kunne gå til hodet på Sonbeboerne. At identiteten til Vestby sentrum vil opphøre fullstendig, og at folk vil miste sin Vestbytilhørighet. Som en av soningene som nå kanskje får egen bystatus kan jeg forsikre ham om at oppmerksomheten rundt lagerhusene langs E6 aldri vil kunne dankes ut av en liten landsby ved sjøkante. Etter at Vestby nå også har fått et kjøpesenter som ser ut som en gammeldags hermetikkboks, er det bare så vidt jeg i det hele tatt klarer å tenke på noe annet enn at det er her jeg hører til.

Jeg skriver dette fra Chicago, hvor jeg er på besøk hos slekt og venner. Det inspirerer. Chicago begynte også som en landsby ved sjøen. Og hadde helt sikkert forblitt en glemt liten idyll hvis det ikke hadde vært for fremsynte politikere. I 1833 kom de første arbeidene i gang, og allerede i 1837 fikk Chicago sin bystatus. I 1840 hadde byen fire og et halvt tusen innbyggere. Det er nesten like mange som nå har postnummer 1555 Son. I dag har Chicago passert fem millioner innbyggere. Og det må jo innrømmes: Skulle noe lignende skje med Son er det opplagt at rådmannens frykt for at Vestby sentrum skulle komme i bakgrunnen, er reell. Dessuten må det nevnes at Obama kommer fra Chicago.

Det er samtidig klart at dette med å få fiskebåten Elg registrert som cruiseskip kan komme til å by på visse utfordringer. Jeg er for eksempel usikker på om båtførerprøven fra kveldskurset til Seilforeningen gir kapteinkompetanse. Man kan Ødbehr bli borgermester i Son kan vel noen og enhver også bli cruisekaptein. Uansett har jeg egenhendig innkjøpt kasjettlue med blank skjerm. Og i styrhuset på Elg har jeg limt opp en oversikt over de viktigste sjømerkene, samt fjellvettreglene.

Man vet jo aldri hvor ferden ender. Særlig synes jeg den med at «det ikke er noen skam å snu» er ganske viktig.

Views: 66

Aktuelt, Bystatus, Debatt

Fordeler ved å ha bystatus

(Publisert 02.08.23) (Kommentar: Svein-H. Strand) I sosiale medier spørres det om hva som er fordelene ved å ha bystatus. Dette med henvisning til LMs artikkel «Gi Son bystatus nå da!» https://lokalmagasinet.no/?p=9396.

Fordelene burde kanskje være åpenbare for de fleste, men jeg har googlet litt og funnet blant annet dette – fra Kommunal Rapport 05.09.1997:

«Å ha bystatus gir ingen fordeler eller flere penger fra staten. I de fleste sakene med ny bystatus er det næringslivet som er drivkraften, og bystatusen blir brukt i markedsføringen av stedet. Men Askims ordfører Hans Jacobsen mener det også har hatt andre effekter.

Bystatus en døråpner
– Vi var først ute med å få bystatus da dette ble fritt, og derfor fikk vi mye positiv omtale. Jeg mener bystatusen har vært en døråpner. Vi får være med i Østfold byoffensiv, vi blir hørt, spurt og nevnt mer, sier Jacobsen, men legger til at dette er en følelse han har og at målbare resultater ikke finnes.

Han mener kommunen kan opptre med mer tyngde, og at det er større aktivitet rundt Askim.

Etter Askim fulgte nye byer på rekke og rad. To kommuner har til og med fått to byer. Bamble kommune har fått Langesund og Stathelle, og Karmøy har fått Skudeneshavn og Kopervik.»

Og så dette – fra Store norske leksikon:

«Bystatus er en status som ved lov tidligere ble gitt tettbygde steder, som enten kjøpstad eller ladested, og som innebar særlige privilegier som for eksempel retten til å drive handel.

Med innføring av formannskapslovene i 1837 ble det adgang for at steder med formell bystatus kunne danne egne lokaladministrative enheter, bykommuner, og bli styrt etter formannskapsloven for byene.

Fra da av ble begrepet bystatus i første rekke knyttet til kommunale enheter som var styrt etter by-formannskapsloven.

Fra 1996 er det ikke lenger noe formelt skille mellom by- og herredskommuner, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet tildeler derfor ikke lenger noen kommune bystatus. Dette er overlatt til kommunene selv.»

Views: 100

Gamle bilder, Industri

Da august var brislingtid

I de midtre augustdager var det en gang brislingtider i Oslofjorden. Båtene kom søkklastet inn til Son for å levere fangstene sine. I Sonskilen satte fiskelagene brislingen i steng for at den skulle gå av seg åtet før fangstene ble levert.
Tekst og foto: Svein-Harald Strand
(Fra LM 14.08.08) (Republisert 01.08.23)
Den stakkars brislingen hadde det trangt på sine siste dager, og det formelig kokte på vannflata i stengene.
Det var et helvetes leven dag og natt med måkene som selvfølgelig hadde megakalas og skrek og åt til de nesten stupte i havet. Ja, noen av oss i «måkesonen» fikk til og med nattesøvnen forstyrret.
Et par år var det så stint med makrell at det ble sendt et fryseskip for å håndtere de millioner små havets frukter. Det ene året tok jeg disse reportasjebildene. Når var dette da, dere som husker de gylne tider?
Det er i alle fall så lenge siden at vi i lokalpressen bare brukte svarthvittfilm. Og ser du noe i nærheten av dette i dag? Hva har skjedd? Skriv og fortell!
Lokalmagasinet.no setter oppå en premie på 10 – ti – bokser, ja selvfølgelig brislingsardiner i olje eller tomatsaus, for det beste bidraget rent fortellermessig.
Litt å bryne seg på for en skoleklasse med en lærer som har lokal forankring! Da må vi kanskje ut med enda flere bokser, men pytt pytt. Vi får se. Lykke til, alle sammen!

 

Views: 441

Bokslipp, Historisk

Boklansering: «SON: Het water op de Zoon»

Illustrasjon: Sonskilen i 1909, med vestlandsskøyter liggende utenfor dampskipsbrygga for levering av råstoff til Soon Hermetikfabrikk som vi ser litt av øverst t.v . (LM Arkivfoto)

(Republisert og litt endret 18.05.24) 7. juli 2017: En historisk boklansering finner sted i Gullikgården i Son. Betalende  medlemmer av Soon og Omegns Vel får boka gratis. «SON – Het water op te Zoon» skal selges i flere forretninger og institusjoner i sentrum. Her kan medlemmer hente sine bøker, dersom de ikke kan komme på lanseringen. Velleder Jon Warhuus skriver på vellets Facebook-sider:
Denne utgivelsen bygger på en svært velskrevet artikkel i Norsk Ukeblad (mars 1965) av Hans Faye Lund, med bl.a. intervjuer med folk i alle aldre, fra ymse yrker, med mange fotos av Son den gang. De som tror at Son er statisk, vil få se bilder og tekst som viser Sons dynamiske utvikling, frem til vår tid. I denne utgivelsen speiles 1965 mot 2016. Son på raske føtter inn i framtiden! Her følger noen små smakebiter:
LILLEPUTTBYEN Son, som har inspirert så mange kunstnere, er i dag en fredelig idyll mellom Moss og Drøbak, der Sonsbukten skjærer inn i Follo mot nordøst ved Mossesundets begynnelse i nord.
Her inne på østsiden av Sonsbukten ligger Norges nestminste by meget vakkert til i skråningen, med smale, krokete og delvis bratte gater – og en rekke stolte bygninger fra fordums glanstid. Før het byen Soon – med to «o»er, om vi må be – et navn den fikk i hollendertiden, den gang Soon var utskipningsby for trelast og virkelig tellet blant Christianiafjordens byer.
Forfatteren Nils Kjær, som i mange år bodde i Son og døde her i 1924, skrev i sin tid:
«Lige siden hine gamle dage, da trælasthandelen florerede og hollænderne kaldte Kristiania-fjorden for «het water op te Zoon», har det dobbelte o siddet i byens navn. Kofferne er forsvundne, glansen er tabt, og nu holder ogsaa det sidste minde om den, det ene o, paa at forsvinde … Men fremskridtet lader sig ikke stanse hertillands … Vi skriver altsaa Son.»
Trelastutskipning
«—–Sons betydning som utskipningssted ser vi lettest av tollregnskapene. I 1618 viser disse at Son eksporterer like mye som Drøbak, Emmerstad og Skiphelle tilsammen. Og i 1731 var Sons eksport av planker tre ganger så stor som fra Moss….»
Bestyrer Odd Birkeland om Viking Canning – i et ukeblad-intervju for mange år siden.
«………. – Dette er jo Sons eneste virkelige industribedrift, sier vi. – Hvor mange ansatte, og hva lages det her?
– Vi har 51 ansatte, hvorav størsteparten er kvinner, og vi lager fiskemat, salater og sursild. Opprinnelig begynte vi med salater, utvidet til sursild og tok så for et år siden opp fiskemat. I fjor hadde vi f.eks. en fiskematproduksjon på 2-300 kg i uken, mens vi nå er oppe i 10 tonn pr. uke! Og salatene går det 8 – 9 tonn av ukentlig. Vi eksporterer for øvrig våre produkter i stadig større grad. Videre har vi røkeri for laks, makrell og ål….»

Views: 115

Kronikk

Sauholmen til Dritær-tangen

 

 

 

Lokalhistoriker og Son Leksikon-redaktør Ivar Gudmundsen har laget denne flotte alfabetiske oversikten over øyer, holmer og båer m.m. utenfor Son. Godt å vite for nye soninger og sommergjester, greit å friske opp for alle oss andre.

Fra Sonskilen og utover, med Tofteholmen t.h. i bakgrunnen.

(Fra LM juli 2012) (Litt endret og republisert 30.07.2023)

BALLASTBÅEN

♦ Grunne, båe i Sonskilen, sør for Maritangen på Laksa. Det skal ikke ha vært dumpet ballast her, men båen skal ha vært et merke, et med, for et sted der man hentet ballast til skutene. (Kilde: Stadnamn fra Oslofjorden, 1929.)

 

BENTSEBÅEN

♦ Grunne rett nord for Sauholmen. Dybde ca. 1,5 meter. Grunnen er markert med grunnstake i jern. Den er sannsynligvis oppkalt etter los Christen Bentsen (født 1742) i Son. (Kilde: Gustav Indrebø: «Stadnamn fraa Oslofjorden» 1933; videreføring av doktorgradsavhandling 1925/Norsk Stadnamnleksikon.) | Folketellingen 1801.)

BERGEBÅNNRENNA, BÆRBÅNNRENNA

♦ Ei 40 favner dyp renne mellom Kippenes og Brevik i Mossesundet, på grensen mellom Vestby og Moss. Fiske etter torsk. (Kilde: «Stadnamn fraa Oslofjorden», se ovenfor.)

 

BEVØYA

♦ Skogkledd øy rett nord for Jeløya, skilt fra Jeløya ved Bevøysundet, i Moss kommune. Den bidrar til å skjerme Sonskilen mot noe av sørvestkulingen.

♦ Navnet ble tidligere skrevet Bevø. Navnet lød antagelig opprinnelig Beðuey, etter gammelnorsk «beðja»: lag av sand, grus.

Øya er i privat eie og bebygd med en del sommerhytter. (Kilder: «Stadnamn fraa Oslofjorden», se ovenfor.) Se også: Bevøysundet.

BEVØYKOLLEN

♦ Grunne nord for Bevøya, med dybde på bare 4,5 meter. Avmerket med grunnstake i jern.

Fra Bevøykollen og sørover langs Jeløylandet til Nesbukta er det gytefelt for torsk. (Kilde: Fiskeplasser i ytre og indre Oslofjord.)

BEVØYSUNDET

♦ Trangt sund mellom Bevøya og Jeløya. Et skjær i nordøstre del av sundet, der dybden ikke er mer enn én meter, gjør at større båter må manøvrere med varsomhet.

Låssettingsplass for brisling og sild på innsiden av Bevøya. Snurrevadfelt fra sundet og sørvestover. Fra sundet mot Bile er det sett for garn og torskeruser.

♦ Gamle skriftformer: Beffweswnd 1532, Befue sundt 1696, Befø sund 1650 – 1700, Beføe sund 1707, Befvøe sund 1700 – 1750. (Kilder: «Stadnamn fraa Oslofjorden», se ovenfor | Fiskeplasser i ytre og indre Oslofjord) Se: Dritærtangen.

 

BLÅSTUA

♦ Fritidshus på sørspissen av Laksahalvøya, godt synlig fra Son og fra sjøen. Gnr 159, bnr 6.

♦ Navnet kommer av at det «i alle år» har vært blåmalt. Huset er bygd i tømmer, på gråsteinsmur, antagelig på begynnelsen av 1800-tallet, som en toroms akershusisk hustype. Siden er huset panelt, men ellers er det gjort få endringer. Fra midten av 1930-årene har huset vært i familien Hafstads eie.

DRITÆRTANGEN

♦ Uhøytidelig navn på nordspissen av Jeløya, ved Bevøysundet. Lett å komme i land fra småbåter.

Navnet forklares slik: Når fiskerne dro hjem til Son etter lang tid på sjøen, lå tangen gunstig til for trengende, som ikke kunne vente til de var hjemme.

 

Views: 116

Aktuelt, Minner

Juli eller august – eller begge deler?

(Publisert 29.07.23) Den store sommermåneden går mot slutten for å bli avløst av august – som for mange er den beste sommertiden, i alle fall de første to ukene. Sola er ikke så blendende skarp, de første bær og frukter kan høstes, og ja – det lukter faktisk august, i alle fall når det klaffer med været disse dagene før skolestart for noen.

Pappa likte å helgardere seg og tok sin tre ukers ferie med én uke i juli og to i august. I mange år var vi på hytta i hele ferien hans. Dette var ofte en innertier selv om det naturligvis ikke var sol hver dag.

Vi koste oss uansett, fisket ørret nesten hver dag fra robåten, eller tok fluestanga og gikk det lille stykket til elva med vadestøvler på for å prøve lykken der.

Å få store fisker på kroken var selvsagt flott, og de største ble veid og vekta skrevet inn i hytteboka. «Tidenes største» var så stor at en modell skåret i tre hang på veggen ved ovnen.

Men det beste jeg fikk til middag var småfisk rett fra stekepanna, med skinn og bein intakt, sitron og løk.

En gang satte et bein seg fast i halsen. Vi skulle kjøre hjem rett etter middag, og husker jeg ikke feil, så ble fiskebeinet med alle de åtte milene hjem og ble fjernet der.

Tekst og foto: Svein-H. Strand

Views: 53

Kåseri

Eple-statsråd i min hage


Hvem sitter her og blir TV-intervjuet i min hage?

 

Hva skjedde egentlig i min hage sist torsdag? Jo: – Hallo, roper forsiktig en damestemme bak hekken. – Hallo? Og igjen: –  Haallo!

(Fra LM 21.09.08) (Republisert og endret 27.07.23)

ROPER fremmede hallo her hos meg? Her ute i det ettermiddagsstille mellom hus, hekker og busker? Her hvor vi akkurat nå ellers bare hører spredte klemt fra naboens hund og klirring av glass, bestikk og service som blir håndtert ved utebordene på et nærliggende serveringssted?

HMM… Hvilken kvinne med malerpøs på hodet og en rimelig fersk hvitmalingsflekk på genseren kan jeg hjelpe, og med hva? Har hun gått seg bort i hageland og er akutt bistandstrengende, sånn sett?

ELLER KANSKJE enda verre: Er hun tissetrengende på lyse dag? Ja, sånt er liksom greiere å bli av med i mørket i hage-Son. Det vet både den ene og den andre.

SÅ VISER DET SEG i stedet at det er spørsmål om jeg kunne hjelpe Norsk Rikskringkasting, NRK Fjernsynet?

– JA …?

– MED ET EPLETRE, hvis det var mulig, svarer NRKs unge  fortropp med reportasjeplan og penn i hånd, stadig med sordinrøst. (Fortsettelse under bildet.)

Her er hele gjengen i full gang med forberedelser – snikfotografert gjennom stuevinduet.

 

JOVISST kunne jeg hjelpe Norsk Rikskringkasting med et epletre! Det skulle da bare mangle! Vi er kjente for å være rause, vi soninger. Og ikke bare de ekte soningene, gjennom flere generasjoner. Men hva skulle de gjøre med mitt epletre – med sine sjeldne epler, kanskje fra seilskutetiden, og økologiske så det holder?

TJA – kanskje en liten lykkedag for meg, dette. For enn om de kunne ta med seg noen frukttunge grener. Så ville jeg be om at de på hjemveien til gjengjeld leverte litt av sakene til universitetet i Ås. Der kunne man så slå fast en gang for alle, ved en genprøve eller noe sånt, at det virkelig er et sjeldent utenlandsk epletre, slik jeg er blitt fortalt.

Og så kunne jeg da omsider få en underskrevet eksperterklæring om hvor sjeldent det egentlig er. Og hva eplene som ustanselig hver sommer spretter fram på grenene – ja hva de egentlig heter. Gjerne på latin.

NEIDA, det gjaldt om de kunne ta med seg kunnskapsministeren, Bård Vegar Solhjell.

SJØLVSAGT kunne dei ta med seg Bård Vegar! Ein drivandes statsråd, nynorskmann og greier. Vi er jo dessutan like ved å vere grannar. Så det skulle berre mangle! Kva slags sjeldne eplesortar som veks i det norske hagelandskapet, det skulle jo vere heilt i emnegata hans. Sprei kunnskapen ut i verda!

Nok om dette tankespinnet på nynorsk.

– KOMMER´N NÅ, eller? (Fortsettelse under bildet.)

Eplekjekk blir vel feil, selv om det er fristende i en sammenheng som denne. Så jeg skriver: En opplagt kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, etter at han er blitt intervjuet av Schrödingers Katt og har smakt på mine epler. På tampen av en lang og hektisk dag, som statsråder jevnt over har.

NEI, HAN skulle komme kl. 16. Og klokken var nå bare 15, så her ble det nok mye venting fordi de fant et fint epletre så fort, tenker jeg inni meg. Men så viser det seg at det er en masse å gjøre fram til da. For dette var ikke noe kjappkjapp-opptak til Dagsrevyen. Det var et komplett reportasjeteam fra selveste favorittprogrammet mitt som hadde rykket inn på plenen. Schrödingers katt, dere!

Først skulle det tørrtrenes så reporteren kunne få frisket opp introduksjoner og spørsmål, og kameramannen kunne finne passende standplasser å skyte fra. Produksjonsassistenten skulle illudere kunnskapsministeren.

MEN SÅ BLIR JEG PENT FORTALT at de, på dette stadiet, ikke pleier å ha uvedkommende så tett opptil. Javel da. Overfor media har en hageeier noen ganger tapt sin rett, det forstår jeg.

Jeg tar istedet tilhold på verandaen, med kamera skuddklart, jeg også. Solhjell skulle bli fortalt at jeg ønsket å ta noen kjappe bilder til Lokalmagasinet.no når de var ferdige.

OG SE DER er hovedpersonen kommet! Nå trener de på ordentlig, og snart kjøres det på opptak. Men jeg blir snart bedt om å foreta enda en tilbaketrekning på mitt eget gods. Det viser seg nemlig at jeg kommer med på opptakene.

Å ha vært uønsket linselus i Schrödingers Katt er ikke noe jeg trenger å ha på min ellers lange nok merittliste. Så jeg trekker inn i stua, og derfra kan jeg se at det med systematisk flid blir frambrakt et langt og sikkert sobert råstoff for klippebordet, der nede på plenen.

JEG VÅGER meg ut på verandaen igjen da det hele ser ut til å være overstått og turen som avtalt er kommet til meg. Statsråden har hatt en lang dag, mens jeg knapt har fått begynt på min, og jeg knipser meg fort ferdig.

Deretter føyk han ned gangstia som et lyn, og borte var´n. Ja, de sjeldne eplene mine er en sann kilde til sunnhet og fornyet energi, kan jeg love dere. Og nå vet han jo hvor jeg bor, i fall han skulle ville smake på dem og få økologisk energipåfyll en annen gang før 2008-sesongen er over.

DA VENTER VI alle spent på hva NRK har fått en kunnskapsminister til å si om epler, spesielt siden det vel er et felt som normalt tilhører andre sine departementale porteføljer – ernæring, landbruk, handel. (Fortsettelse under bildet.)

 

Det er helt åpenbart noe Schrödingers Katt og Solhjell ønsker å lære oss om epler. Annen frukt også. Litt hørte jeg nemlig. Men mer tør jeg ikke røpe såpass lang tid før innslaget sendes. Å gjøre mine kolleger i den prisbelønte redaksjonen forbannet, er da virkelig noe av det siste jeg unner meg selv.

Til slutt lurer jeg veldig på om kameraet fikk meg seg en luring som ikke tar regi selv fra NRK, og ble værende igjen på verandaen. Nemlig Bamse, min svarte katt som under deler av opptakene lå langflat med store øyne og hodet stikkende ut under rekkverket.

ET STIKKBILDE eller to av denne tilskueren ville kanskje gjort seg. Vi får bare vente og se. Og for alle tilfellers skyld: Ovenfor kan dere se et temmelig alternativt portrett av Bamse i godstolen. Det er forresten en hunkatt, og hun er ikke så olm som øynene kan tyde på – bare gløgg og uhyre skeptisk noen ganger. Som når hun får besøk av Shrödingers Katt i sitt eget revir.

 St.

Views: 300

Bokslipp, Kulturminner

Woldebråten ble Alicenborg

(Tekst og foto: Svein-H. Strand) Hun jobbet og jobbet, sjekket og sjekket – i folketellinger, kirkebøker, Statsarkivet, Byarkivet i Oslo og i emigrantlister. Blant annet. For ikke å glemme: Egne notater nedskrevet gjennom mange år. Det var mildt sagt mye fakta å ettergå – eller å finne – til boka hun skulle skrive.

(Fra LM 05.11.21) (Republisert og endret 07.02.23)

PERSONGALLERIET var ganske stort, alt i alt, selv om hovedpersonene ikke var flere enn to: En onkel og hans kone.

Berit Elisabet Botnedal (bildet) ville i tillegg fortelle historien om en stor, gammel eiendom – Alicenborg – som kneiser så fint på høyden rett øst for det sentrale Son. (Og uhuu – spøker det der?)

WOLDEBRÅTEN BLE ALICENBORG

Eiendommen het forresten Woldebråten fram til 1914, da Georg Wedel Jarlsberg (1865-1935) som fersk soning søkte og fikk vedtatt et formelt navnebytte, kan Berit fortelle. Og hvor mange vet dette i dag?

Vi sitter på en kafé i det nære. Berit har med seg et ferskt eksemplar av boka, og sier rett ut at hun ville forske litt – på menneskene i sin nære familie.

Dette bestemte hun seg for å gjøre etter at hun i 2015 bokdebuterte med «SON – barndommens paradis».

– Det var – og ble – et veldig spennende arbeid, som hun sier.

Blant annet viste det seg at hennes svigermor faktisk var født ett år tidligere enn familien trodde. Fødselsåret står også feil på gravstøtta hennes.

Her er baksiden av bokomslaget.

– Etterslekten bør jo vite hva som er sant om sånne ting, bemerker Berit, som i boka har ofret et eget kapittel om denne merkverdighet.

HOVEDPERSONEN I BOKA var jo heller ikke «hvemsomhelst», må det kunne tilføyes.

– Georg Wedel Jarlsberg, greven, var mildt sagt en fargerik person – ja, en eventyrer! 23 år gammel reiser han til Argentina og er bare en snartur hjemme i løpet av fire år.

Senere i livet er han i ti år norsk konsul og sekretær i Wien.

Men så var det hun som var gift med fetteren Fritz – Alice. Hvem var hun egentlig? Hun som ble hetende Alice Wedel Jarlsberg (1861-1913).

Hvor mye kunne faktisk spores – så langt tilbake som til siste del av 1800-tallet?

DET BLE SÅ MYE sporingsarbeid at det også speiles i tittelen på den 136 siders boka: «På sporet av Alice», og med undertittelen «Historien om Alicenborg».

Men noen kunstneriske friheter har forfatteren tillatt seg.

– Jeg har latt Georg «fortelle» litt da, bemerker hun fort over kafébordet i Hagestua.

ALICE-FJELLET PÅ SYDPOLEN

For å si det som i tittelen til denne reportasjen: Boken ble et innskudd på historiens store konto. Og ikke bare lokalt.

Ja, se – på Sydpolen har Alice sannelig fått oppkalt et fjell etter seg: Mount Alice Wedel Jarlsberg.

Oversikten over litteratur og andre kilder forfatteren har lagt til grunn, den spenner over en hel side – og avslutter det som må kunne sies å være en bemerkelsesverdig historiefortelling.

GEORGS FETTER FRITZ Wedel Jarlsberg var på den tiden eier av velkjente Skaugum gård i Bærum. Men hans nye kone ønsket ikke å bo på denne gården langt utpå landet.

Fritz bestemte seg da for å gi gården som bryllupspresang til kronprinsparet Olav og Märtha.

Men kronprinsen insisterte på at det skulle betales! Dette gjaldt kongefamiliens anseelse og renommé, må vite. Eiendomsverdien var jo satt til 550 000 kroner.

Det endte med et kompromiss: Fritz måtte akseptere å motta en firedel av dette.

 

LES OGSÅ: #lm20 Red.valg 7: Alice på Alicenborg som hun var

 

 

 

 

 

 

 

Views: 681

Historisk, Næringsliv

Historien om bil-fabrikken på Kambo

Den Norske Automobilfabrikk på Kambo gjennom krig og fred

Oppstilt rekke av gule, leveringsklare varevogner utenfor Den Norske Automobilfabrikk i bydelen Kambo lengst nord i Moss. Bilene skulle til Norsk Bygdekino A/S, som ble etablert 23. juli 1950. Disse Standard Vanguard (1948-1952) ble klargjort, men ikke montert på Kambo. Fabrikken ble rekvirert av tyskerne under 2. verdenskrig og ble brukt som verksted for tyske Junker-fly, og for overhaling av flymotorer. (Fra no.wikipedia.)

 

Fra Moss byleksikon og no.wikipedia: Norsk Automobilfabrikk, Møllebakken 4, Kambo, ble etablert i 1918. Her ble det produsert 77 lastebiler i løpet av tre år. Men så gikk bedriften konkurs i 1923.

Den ble reetablert i 1929 av Gustav Henning. Denne bedriften ble startet i samarbeid med svenske Scania-Vabis. De siste to årene ble det produsert karosserier og enkelte deler.

13 ÅR SENERE, i 1936, ble Den Norske Automobilfabrikk, R. Hesselberg-Mayer AS, stiftet i de samme lokalene.

Bilde fra Moss Byleksikon. «Auto-Karroserifabrikken», fotografert av Bjørn Wisth i 2014.

Bedriften produserte ikke egne biler, men importerte karosserier til Chrysler- og Plymouth-biler fra USA, som så ble montert på Kambo.

Produksjonen tok til i 1937, og omfattet også karroserier til Fargo lastebiler. I 1938 ble det startet med montering av tysk Adler.

ETTER KRIGEN var det ikke lenger aktuelt å montere Chrysler eller Adler. Produksjonen ble begrenset til montering av lastebiler i en kort periode på slutten av 1940-tallet.

I 1955-1959 ble det også montert britisk Standard 8 i lokalene, men virksomheten gikk etter hvert over til å importere ferdige biler.

(Redigert av Svein-H. Strand)

LES OGSÅ: Bok om bilfabrikken på Kambo.

Views: 344

Bystatus, Debatt, Lokalforvaltning, Stedsutvikling

Gi Son BYSTATUS nå da!

(Publisert 25.07.23) Bydebatten i 2012 tok åpenbart mange med buksa nede, kanskje også ordføreren selv littegrann. For ikke å glemme rådmannens saksbehandler som ikke skjønte poenget, og måtte ta stasjonsbyen Vestby med i vurderingene. Debatten bekreftet at det dessverre henger et slør av vanetenkning og fantasiløshet rundt mange av våre folkevalgte og flere med. En utredning og høringrunde om bystatus for Son kan ikke være noe tabu blant virkemidler for å ta ut Hollenderstadens store potensiale, nå i 2023! Spesielt ikke nå i et valgår!

Når det også går «blokkpolitikk» i saken – av godt gammelt Vestby-merke – og det ble bare trist. At opposisjons fremste representanter møttte ordførerens utspill med latterliggjøring – i formannskapet – er et symptom som så langt mangler en skikkelig politisk diagnose.

AVISENE FULGTE forutsigbart opp med «Son som landets minste kommune?» Her ligger da forslagets store svakhet – at «kjerneområdet gamle Son» med sine rundt 600 innbyggere skal være en avgrensning.

Selv rådmannens saksbehandler, spesialrådgiver Roald Haugberg, var inne på at Son sentrum «innenfor rundkjøringene og Kolåsbrua» hadde en befolkning på ca 1200.

Men hør: Det er i dag rundt 6000 mennesker som sokner til det som bl.a. i nyhetene benevnes som Son-området! Eller 1555 Son, for dem som vi ha det «per post». Dette er flere enn minstekravet for en hel kommune som ønsker bystatus for kommunen eller et tettsted.


Det fabelaktige 17. mai-toget i Son er også en attraksjon som trekker besøkende. Her fra nasjonaldagen i 2009, en lokal «bymarkering» som det allerede da sto godt over 5000 innbyggere bak, for å si det sånn. (LM-foto: Svein-H. Strand)

ET EKSEMPEL: Byen Mo i Rana, i Rana kommune, hadde ikke vært Nordlands tredje største by dersom bare sentrumsområdet skulle regnes med. Skal Son få bystatus, så må alle med! Også byens «forsteder».

Son by som en liten enklave etter mønster av den tidligere bykommunen, rettere ladestedet Son, er et konsept som er gått ut på dato. Og dét allerede før fusjonen med daværende Vestby herredskommune i 1965. Her fantes det bokstavelig talt ikke rom for utvikling!

Son Kystkultursenter er en ressurs med et potensial som lokale krefter har lagt et godt grunnlag for å ta ut videre. (LM-foto: Svein-H. Strand)

Til tross for opposisjonens nei-stemmer og noe teatralske måte å møte innspillet på, i et åpent møte, vil nå også de rødgrønne bli nødt til å delta i en bred, fordomsfri høring.

EN HØRING kan i seg selv gi gevinster som vi ellers ikke ville fått i arbeidet med å utvikle Son til et «hovedsete» for turisme i Oslofjorden – helst ikke bare for sommerturisme! Debatten kan rett og slett utlede tanker og prosjektarbeid, fra både offentlig og privat side. Selv om det ikke – eller ennå ikke – skulle være argumenter nok for å gi Son bystatus.

Med sine små butikker, kafeer og restauranter er Son allerede i dag godt på vei «et minimalistisk prosjekt», med en tiltrekningskraft som ikke er til å kimse av. Symptomatisk nok nevnes Hollenderstaden også som en ressurs for rekreasjon og opplevelse i markedsføringen av vår nabokommune Moss…

 

IKKE EN HELT NY TANKE

Bystatus for «Stor-Son» er i og for seg ingen helt ny tanke blant soninger.

Det fantes tanker om Son som del av en storkommune langs kysten til Drøbak. Å bli en selvstyrt del av Moss – altså med egen bydelsforvalting – var er et interessant alternativ.

DET NYE VAR at vi hadde fått en ordfører med blikk for både Sons fortid og en framtid som kan bygge på denne.

Daværende ordfører John A. Ødbehrs innspill til administrasjonen hadde bare den irriterende haken at den ikke var forklart og formidlet til innbyggerne i forkant.

Da hadde vi kanskje også sluppet et pinlig saksframlegg til formannskapet, der det ble mer enn antydet at en by i Vestby kommune eventuelt bør være stasjonsbyen Vestby – alternativt begge!

INGEN KJØRESEDDEL FOR UTBYGGING!

Og for all del: Forutsetningen for å gi det svært gamle strandstedet Son bystatus må være å plante, høste og sjøsette aktiviteter – kanskje også å stokke om på noen elementer i «Son-strukturen» – som genererer arbeid og inntekter. Mest mulig på helårsbasis.

Å bruke bystatus som argument for å videreføre de seneste årenes utbyggingspolitikk, slik noen ser ut til å frykte, kan selvfølgelig ikke bli annet enn elende!

Da sager vi av greina vi sitter på – den svært særegne greina, som nettopp gir mening til et innspill som dette.  

 

SVEIN-H. STRAND
LM-redaktør
     

 

 

Views: 300

Lokalforvaltning, Næringsliv

Noen hadde snakket sammen

(Fra LM 27.02.2013) (Republisert 25.07.23) (Reporter Svein-H. Strand) Igjen har det skjedd: Private  anleggstiltak som gir varige endringer i Son-miljøet er utført uten tilfredsstillende prosess med det offentlige. Denne gang gjelder det en rekke tiltak som Sonskilen Båthavn AS i fjor høst gjennomførte på og rundt garntørka i Sonskilen. Alt basert på uformelle samtaler og e-poster. Etter at Laksa Velforening grep inn, kom en rekke myndighetspersoner i rådhuset til at tiltakene likevel, sitat: «samlet er så omfattende at de faller inn under plan- og bygningslovens kapittel om søknadsplikt.»

Forholdet er summarisk nevnt i velforeningens uttalelse til reguleringsendringer for deler av Sonskilen. Uttalelsen er gjengitt i sin helhet i Lokalmagasinet.no og er blitt lagt mye merke til.

LM har fått innsyn i dokumenter som viser at det nå er gitt frist til 31. januar i år med å sende en formell søknad i etterkant – for ombygging av garntørka og utskifting og flytting av brygger/molo. Med tiltak som forlengst er gjennomført, så kan dette være en ren formalitet.

Tiltakene ble varslet til kommunen på e-post 25. oktober i fjor og satt i gang bare to dager senere.

VELFORENINGEN AKSJONERER

Velforeningen sendte et langt brev til bygningssjef Hans Chr. Fæste den 25. november, men hadde da allerede hatt uformell kontakt i rådhuset med spørsmål om dette ikke var søknadspliktige tiltak.

14. november sender nemlig rådmannens spesialrådgiver Roald Haugberg en e-post til velforeningens leder Bente Heuch der «alt som er» av rådhusets administrative myndighetspersoner i slike saker får kopi. Det gjelder juridisk konsulent Nils Anders Søyland i rådmannens stab, plansjef Lars Grimsgaard og bygningssjef Hans Chr. Fæste

Kopi går også til havnesjef Roger Finstad på Son havnekontor og daglig leder Tor Gundersen i Sonskilen Båthavn AS.

Haugberg viser her først til, sitat «samtale med plansjef Lars Grimsgaard om hvor vidt den nye bryggen ved Gælja er søknadspliktig eller ikke.» E-posten fortsetter:

«Nedenstående melding er så vidt jeg er kjent med, akseptert av bygningssjefen som søknadsfri utskiftning av eksisterende molo som skal flyttes inn i opptaksområdet og benyttes som bukserplass (eller kasseres)».

Og videre:

«Eventuell videre diskusjon om saken må tas direkte med bygningsavdelingen. Havnesjefen, Søyland og jeg har uttalt oss kun om at løsningen er innenfor aktuell plansituasjon (godkjent kommunedelplan og bryggepremissene for denne) og ikke i strid med havneloven. samt at saken må meldes til bygingsavdelingen.»

NESTE DOKUMENT i saken er et brev fra bygningssjefen til Son Båthavn AS, datert 30. november. Det er her det kommer beskjed om at tiltakene likevel er søknadspliktige, og at en fullstendig søknad må være sendt innen 31. januar 2012.

– En søknad om godkjenning i ettertid skal forestås av et firma som enten er sentralt godkjent eller som kan godkjennes av kommunen etter søknad om lokal ansvarsrett, understrekes det i brevet fra bygningssjefen.

– HEI HANS CHRISTIAN

Siste dokument er datert 4. desember. Noen har nemlig også snakket med en politiker, nemlig Pål Engeseth (H), leder i plan- og miljøutvalget. Engeseth skriver til bygningssjefen, sitat:

«Hei Hans Christian. Regner med at du kan orientere litt om denne saken i forbindelse med 1. gangs behandlingen av reguleringsplanen. For meg ser det ut som en har godkjent på e-post et tltak som er søkepliktig og det kan jo ikke være rett. Antar at du kan komme med en bedre forklaring.»

Views: 74

Aktuelt

48 timers kulturkalas igjen

Fra et tidligere Kulturdøgn Soon. Et band sammensatt av av skoleelever og vokalist spiller på hovedscenen. (Foto: Svein-H. Strand)

Kulturdøgn Soon – den store kulturmønstringen i Son – arrangeres i år fra fredag 11. til søndag 13. august. Også i år er det lagt opp til «særpreg, full av herlig kultur for enhver smak og aldersgruppe. Et kulturkalas og en folkefest som vil pågå kontinuerlig i 48 timer +», som det heter i programomtalen.

(Publisert 06.03.23) (Endret 24.07.23) Som tidligere skal alle som opptrer eller er deltaker under arrangementet ha tilknytting til, eller sterk forankring i, Vestby kommune.

Under det hele ligger et ønske om å vise «bredden, mangfoldet og den enorme kreativiteten som finnes i kommunen».

Alle arrangement i regi av Kulturdøgn Soon blir også i år gratis. Konserter for alle aldersgrupper og enhver smak vil i hovedsak foregå i et stort telt på Son torg. Her blir det jam session, rock, pop, jazz, folk, blues, americana, viser og klassisk med mer.

VIDERE BLIR DET:

– Kunstutstilling
– Teater/skuespill
– Dikt/poesi
– Barne- og familieaktiviteter
– Danseshow
– Lysdekorshow
– Orkester- og korpsmusikk
– Multimedia/filmvisninger (historie, animasjon, illustrasjon)
– Gjøgleri
– Entusiast-bilutstilling
– Lotteri med flotte gevinster
– Salgsboder

Mer kommer fra programheftet som nå foreligger – med oversikt over det som skal skje fra time til time.

Views: 236

Historisk, Kulturminner

Slik var det i antikvariat som måtte gi opp

Foto fra den fredede Thornegården i Son, 24. april 2016: Sturla Strand.

 

Godt med bøker her. De møtte deg allerede i inngangspartiet ute i portrommet, der kunder hos Thornegården Frisør kunne kjenne seg igjen.

 

 

Ikke en butikk du føyk inn og ut av, dette her. Mye å slå av en prat om.

 

 

Geir Jenssen Grønflaten betjente butikken denne dagen. Han var én av flere invorte i  aksjeselskapet, der han var styremedlem. Antikvariatet hadde interessante objekter, både bilder og bøker, også med lokal bunn. Gamle Sons-bøker og relativt nye Son Leksikon er noe av det vi ser på dette bildet.

 

 

 

Noen av de første møblene som kom på plass. Disse kledde jo absolutt de gamle lokalene i den fredede 1700-talls gården.

 

 

Lokalene var pusset opp i farger som kledde den nye bruken svært godt, vil nok de fleste mene. Blant dem Riksantikvaren.

 

 

Det kan jo ikke være bare bøker og møbler i et antikvariat. Her er noen andre saker som nok vil friste mange.

 

 

Hyllemeter på hyllemeter med bøker i svært assortert utvalg. 

Views: 108

Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.

0
0
0
0
0