Fra opplagstall til «digital total»

(Publisert 17.02.24) Opplagstallene for norske aviser er ikke hva de var før den digitale revolusjon. Da speilte de, rimelig nøyaktig, hvor mange betalte eksemplarer av papirutgaven hver avis hadde hvert år.

Punktum. Etter hvert kom også opplagstall for første og andre halvår. Så ble det – i alle fall for oss i bransjen – interessant og noen ganger spennende å følge med.

Riksaviser, regionale aviser og lokalaviser var det mange av, da som nå. Og noen steder i det lange og rike avislandet vårt ble det startet nye produkter. Primært nye lokalaviser, i distrikt der èn avis hadde vært enerådende i mange generasjoner. Eller der én av to hadde vært nødt til å legge inn årene.

I DAG ER DET temmelig annerledes. Tallene som ble presentert i går – på nettstedet medietall.no – opererer med begrepet Digital total. Det blir forklart som «gjennomsnittlig daglig dekning». Og «ikke antall lesere for en gjennomsnittlig utgave». Alt kvartalsvis.

Javel. Her er tallene for noen aviser i vårt distrikt for 4. kvartal i fjor og året før .

Nr. 52: Moss Avis 25.036, mot 24.872 året før.

Nr. 76: Østlandets Blad (Ski) 13.076, mot 15.928 året før – en betydelig nedgang, altså.

Nr, 94: Akershus Amtstidende, 9837 mot ….. i fjor.

Nr. 142: Vestby Avis 4629, mot 3951 i fjor.

Nr. 165: Ås Avis 2417, mot 2222 i fjor.

Nr. 171: Svelviksposten, 1854 mot …. i fjor.

Nr. 119: Røyken og Hurums Avis 6451 mot …. i fjor.

I statistikken finnes også tall for papirutgaven og blant annet for lesere på mobil og nettbrett.

(Oppdateres.)

 

 

Views: 66

2015: Gjensyn med Son-filmer

Kortfilmene til Odd Birkeland (bildet) og fotograf Kjell Bakken på 1960- og gjennom hele 1970-tallet samlet alltid fulle hus.(Foto: Privat)
(Fra LM 06.03.15) (Republisert 16.02.24) Kystkultursenterets Venner har startet arbeidet med å sette opp program for sommersesongen 2015. Etter fjorårets lange sesong med tilbud som ga rekordstort besøk til senteret, arbeides det med et oppsett og innhold som lokker minst like mange til Son Kystkultursenter – Hollenderstadens store faste kulturattraksjon gjennom en årrekke, siden i fjor sammen med Hallanderiet.

Som den drivende venneforeningens leder Birger Hekkelstrand litt hemmelighetsfullt sier: – Vi prøver blant annet å grave litt dypere.

En programpost som på det nærmeste er på plass, er et gjensyn med to av avdøde Odd Birkelands mange Son-filmer, kvalitetspregede kortfilmer fra Son-miljøet med regissørens eget kommentar- og musikkfølge. Med forbehold for en vellykket digitalisering, som er på gang, vil en av dem være «Zoon op den Water» fra 1960-tallet, og med hollendertiden som utgangspunkt.

Premierevisningene på Odd Birkeland og fotograf Kjell Bakkens kortfilmer på 1960- og gjennom hele 1970-tallet samlet alltid fulle hus, blant annet på Solhøy skole. Én av dem, «Les Prélude», ble hedret med Presidentens pris på Norsk Kortfilmfestival.

Views: 73

Bykommuner som mistet bystatus

I 1952 fikk kjøpsteder og ladesteder lik status, nå som bykommuner. Følgende bykommuner mistet etter dette sin bystatus gjennom sammenslåinger med omliggende landkommuner: Kragerø (1960), Tvedestrand (1960), Drøbak (1962), Levanger (1962), Mosjøen (1962), Langesund (1964), Stathelle (1964), Svelvik (1964), Lillesand (1964), Brønnøysund (1964), Mo i Rana (1964), Svolvær (1964), Son (1964), Kopervik (1965), Skudeneshavn (1965) og Åsgårdstrand (1965). Brevik mistet sin selvstendige bystatus ved å bli innlemmet i bykommunen Porsgrunn (1964), og Stavern sin ved å bli innlemmet i bykommunen Larvik (1988). Alle disse byene har med unntak av Son gjenvunnet sin bystatus gjennom kommunestyrevedtak basert på nye regler for bystatus etter 1996. Diskusjonen rundt å gjenopprette Son sin bystatus er imidlertid fremdeles tilstedeværende, i og med at Vestby, kommunen Son ligger i, har nærmere 20.000 innbyggere, som er over minstekravet for å søke om bystatus (5.000). I tillegg antas det å bo ca. 7.000 personer i Son.

Views: 54

Skjærgårdstjenesten nå

(Publisert 13.02.24) (Oppdatert kl. 19:59) LMs republisering 11. februar av saken om Vestby kommunes forhold til Skjærgårdstjenesten har skapt endel forvirring. Dette fordi opplysningen om når innlegget opprinnelig ble publisert ikke sto først, men etter ingressen.

Tjenesten har vokst en god del siden 2012. Vi vil senere publisere et innlegg om dette, basert på opplysninger fra en representant for samarbeidet som i vårt distrikt pågår mellom Moss og Vestby kommuner, Erik Røhne, Son. Vi har nå også flyttet opplysningen om opprinnelig publisering til der innlegget starter. Red.

SE OGSÅ ny menylenke under Kystkultur: https://www.mossbyleksikon.no/index.php?title=Skj%C3%A6rg%C3%A5rdstjenesten

Views: 73

Sagaveien – som den var og som den er

(Publisert 12.02.24) «Før og nå»-bilder fra store og små byer er tradisjonelt snadder i lokalavisene. Både for folk oppi årene og den yngre generasjon. Når det gjelder Son, så har det jo vært store endringer utenfor det antikvariske spesialområdet i Son sentrum. Spesielt i det vi i dag kaller Son Nord.

Her er noe vi tilfeldigvis kom over – Sagaveien som den var, ikke lenger tilbake enn på 1970-tallet, og som den er i våre dager. Nederst t.v. litt av Victoriagården som forlengst er revet. Utenfor: En lastebil venter på flere varer fra Viking Canning. I en periode gikk turen ikke sjelden til den svenske Vestkysten, der mange – akkurat som her i det nære – hadde fått sansen for silde- og salatproduktene. (FOTO: Vestby Historielag)

Views: 61

Skrev bok om Son – barndommens paradis

 

Foto: Privat

(Fra Herison.no 16.07.15) (Republisert 12.02.24) – Jeg har, over flere år, skrevet ned episoder fra barndommen. Først høsten 2013 begynte jeg å skrive med henblikk på at dette kunne bli en bok som, sammen med fotografier fra familiealbumene, kunne være av interesse for flere.
Det forteller Berit E. Botnedal (bildet), forfatteren bak den ferske boka «SON Barndommens paradis». Boka på 112 sider og med 100 bilder er utgitt på eget forlag.
Botnedal – soning i minst elleve generasjoner – er født rett etter krigen og forteller i boka om barndommen i Son fra 1945 og på 1950-tallet.
– For meg ble det etter hvert veldig viktig – ja, nærmest en pliktfølelse – å bidra til at dette ikke bare ble liggende glemt i en skuff, understreker Botnedal.

Her er et lite utdrag fra et av kapitlene som forfatteren har valgt ut for oss:

TIVOLI PÅ SAGATOMTA

Illustrasjonsfoto: Øyvinn Hjorthen/Info Helgeland

Det skulle være tivoli på Sagatomta med karusell, lykkehjul og tombola, veldig spennende for en som var bare fem år den gang i 1951.

Jeg fikk lov til å være sent oppe fordi hovedattraksjonen om kvelden var at en akrobat skulle klatre opp og stå på hendene på en veldig høy stang mange meter over bakken, og alle gledet seg veldig til kvelden da dette skulle skje.

Vi var tidlig ute, for jeg hadde veldig lyst til å kjøre med den fine karusellen som var pyntet med lys og fine farger, og lirekassemusikken over høyttalerne var uvant og spennende. Mamma kjøpte billett og jeg ble plassert i en huske og spent fast.

Views: 69

2012: Egen skjærgårdstjeneste – bedre og billigere?

Illustrasjonsfoto, fra Kjøvangen: Svein-H. Strand

(Fra LM 05.11.12) (Republisert 11.02.24) Kan Vestby forvalte sin skjærgård bedre enn den veldrevne interregionale Skjærgårdstjenesten som ligger under Oslofjordens Friluftsråd? Dette skulle politikerne ta stilling til i forbindelse med blant annet omorganisering av Skjærgårdstjenesten og med flere oppgaver.

Rådmannen var i tvil om dette var et godt alternativ for Vestby.

– Kanskje kan kommunen selv forvalte disse arealene rimeligere og mer effektivt, sier rådmannen i sitt saksframlegg.

Resultatområdet Kommunalteknikk har «en dialog» med Son havnekontor om assistanse med båt for å drifte friluftsområder.

– Dette ser ut til å kunne være en mer fleksibel ordning, heter det i saksframlegget fra plansjef Lars Grimsgaard.

I Plan- og miljøutvalget ble saken enstemmig oversendt kommunestyret uten realitetsvotering, etter et fellesforslag fra Pål Engeseth (H).

Views: 77

DEN SISTE BOHEM

Foto: Sturla Strand © Copyright

Alf Løvberg 1899 – 1986
Intervjuet ble opprinnelig publisert i Vestby Avis, Høstmagasinet 1984, sammen med fotografier som ikke lenger er tilgjengelige i originalkopier. Intervjuet republiseres her med velvillig tillatelse fra journalist Einar Galaaen. Den spesielle anledning: 110 år siden maleren Alf Løvberg ble født. Ekteparet Ragnhild og Alf Løvberg døde begge i 1986. Bildene til denne publiseringen er fra fotograf Sturla Strands arkiv fra Son-miljøet på 1980-tallet. Tilretteleggelse for republisering: Are Strand.
(Fra LM 22.04.09 (Tekst: Einar Galaaen) (Republisert 11.02.24) Hukommelsen glipper av og til. Men hva gjør vel det, når man har to tykke bøker med avisutklipp om sitt eget liv og en livsledsagerske som husker det meste. Når man i tillegg kan fylle dagen med det som hjerte og hjerne brenner for akkurat nå, da er ikke 84 år det samme som å være gammel.

Den siste av de ekte norske bohemer, Alf Løvberg, maler fortsatt sine karakteristiske bilder, spiller piano, eller går tur i Son og omegn. Over jul flykter han og kona, danskfødte Ragnhild, fra norsk vinter til mildere klima og sydlandske miljø i Spania.

 

Løvberg står i telefonkatalogen oppført som maler. For en huseier kan det føre til ubehaglige misforståelser.

– Det er få av oss som maler bilder som bruker tittelen kunstmaler. Vi kaller oss selv og andre for malere. En dag for noen år siden fikk jeg en telefon fra en mann som ville ha malt huset sitt. Jeg var ikke avvisende, men da han spurte om hvor mye jeg skulle ha for arbeidet slengte han på røret uten å si adjø. Jeg antydet en pris på mellom 30 og 50 000 kroner, sier Alf Løberg med et underfundig smil.

Det er en hvit, flekkete malerfrakk man først legger merke til når Løvberg ønsker velkommen i arbeidsrommet sitt med utsikt over Oslofjorden når høstgule blader faller av trærne i den frodige og lune hagen.

Personen Løvberg får en fort til å glemme antrekket. Malerfrakken blir til en detalj på notatblokken, stikk i strid med Løvbergs egen metode for sansing og senere skildring i farge og form.

– Jeg maler aldri det jeg ser, bare det jeg har sett. Skisseblokk bruker jeg ikke. Jeg stoler på hukommelsen. Dette gatebildet fra Palma, som jeg holder på med nå er jeg sikker på gir et riktig bilde av stedet. Men mange uvesentlige detaljer har naturligvis falt bort, sier Løvberg.

Hans malerier har slått an. Løvberg selger godt, selv om han ikke maler for å selge. Hvor mange malerier det er blitt gjennom et langt liv aner han ikke. Men han har ikke produsert bilder en gross.


– Ville jeg, kunne jeg ha reist Europa rundt i min ungdom og levd av å male bondegårder og selge bildet til bonden på gården. Men det var ikke det jeg ville, sier Løvberg.

Nei, Løvberg har skapt seg en stil som gikk på tvers av strømningene han har levd i. Maleriene hans står på egne bein.

Den første tegningen
Løvbergs karriere begynte 6. juni 1915. Den første tegningen hans henger på veggen i arbeidsrommet. Et lite forfallent hus, tegnet av en 16 år gammel gutt.


– Far var fiolinist, men også en dyktig tegner. Han lærte meg perspektiv og likte den første tegningen min så godt at jeg fikk utdanne meg som maler, sier Løvberg.

Akademiet – og Paris
Etter to år på tegneskole kom Løvberg inn ved Akademiet under Ledelse av Christian Krohg og Halfdan Strøm. Siden ble det Marcel Gromaire i Paris, utstillinger, stipendier og mange utenlandsreiser. Han ble med i bohemgjengen, og husker Wildenvey som en personlig venn.
– Wildenvey var en morsom mann. Han og jeg byttet på å skrive en spalte i Stavernsposten. Der skulle vi være dristige. Vi skrev anonymt og hengte ut oss selv for publikum. En gang refererte jeg fra en kunstnerfest i denne spalten som ble kalt “Brånytt”. Der skrev jeg at det bare var maleren Alf Løvberg som slapp unna; han var så omtåket at lensmannen ikke så ham.


Men desverre, Wildenvey døde. Jeg husker at han på dødsleiet forsøkte å smile. Det siste han sa var: Nå er jeg ikke morsom lenger. Han var den beste vennen jeg noen gang har hatt, sier Løvberg.

Bohem

Som mange av de andre kunstnerne i bohemtida klarte ikke Løvberg å holde seg i Norge. Hvert år bortsett fra under krigen har han oppholdt seg utenlands i lange perioder.

– Samme hvor dårlig økonomien var, vi klarte å komme oss en tur til utlandet. Det satser vi fortsatt på. Vi tar sikte på buss fra Moss til Barcelona etter jul, eller før om det lar seg gjøre, sier Alf og Ragnhild Løvberg.


 

På veggen her i stua hos Ragnhild og Alf ser vi blant annet fire trykk som gjenkjennes blant Løvbergs hovedverk og rett som det er dukker opp på kunstauksjoner i Oslo. Og bildet til venstre er ikke et fotografi av bohemen himself, men et flott malt selvportrett. Bohemen – og skøyeren – med flosshatt!


Foto: Sturla Strand © Copyright

 

Views: 80

Smått og stort om Sons kunstmaler Alf Løvberg

Alf Løvberg – her i arbeidsantrekk – var både en dyktig maler og en skøyer. (LM Arkivfoto)

Alf (Gunnar) Løvberg (1899-1986) startet sin utdannelse i 1918 ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole, hvor han hadde August Eiebakke og Eivind Nielsen som lærere. Deretter kom han inn på Kunstakademiet (i 1922) og var der elev av Halfdan Strøm og Christian Krohg. I 1931 fikk han veiledning av Torstein Torsteinson, og noen år senere var han elev ved S. Onsager og A. Svarstads malerskole (1933).

Han reiste så, som mange andre kunstnere, til Paris. Læretiden hos Marcel Gromaire (1936) skulle bli betydningsfull for hans kunstneriske utvikling. Formspråket hans blir mer renskårent. Elevperioden hos den danske Aksel Jørgensen skal ha forsterket denne utviklingen.

I lange perioder oppholdt han seg i utlandet, han besøkte også Spania, Hellas, Itaila, Tyskland og Ungarn. Fra 1935 hadde han regelmessig separatutstillinger i Oslo, og han deltok på kollektivutstillinger, som for eksempel Høstutstillingen (jevnlig fra 1925 og til 1975).

Han er blant annet representert i Nasjonalgalleriet og i Bergen Billedgalleri. Øyvind Sørensen portretterte ham i 1959 (tegningen er gjengitt i Aftenposten fra 19.9.1959).

Løvberg utviklet etterhvert et forenklet formspråk hvor alle unødige detaljer er skåret bort. Først og fremst gjengav han landskap, bymiljøer og figurgrupper. Han uttalte selv at Goya, Munch og Egedius var hans største forbilder.

Sammen med sin danske kone Ragnhild, slo han seg ned i Son i 1944, i et skipperhus ved Minneparken (i Storgt. 45). I dette huset hadde han også atelier.

Sjøelefanter. Løvberg-maleri i privat eie i Son.

Bildene hans er ofte erindringsbilder – gjerne slik han husket landskaper og andre motiver fra reiser i utlandet. Sjelden kan vi gjenkjenne konkrete steder og områder i Son, Mot Holmestrand (1974) er ett av de få unntakene. Og Holmestrand ser man jo godt fra søndre Son, må det tilføyes. I Husmannsplass (1971) drar man kjensel på Vestby-landskapet, men det er vanskelig å peke ut et konkret sted.

Malerier av Alf Løvberg, fotografert i hans stue av Sturla Strand.

Han omtales i mange oversiktsverk, som i L. Østbys Ung norsk malerkunst, fra 1949 (s. 32, 33). A. Moen har skrevet en artikkel om ham i Kunst og Kultur fra 1954 (s. 191-200), og ellers er han omtalt i mange avisartikler, for eksempel i Akershus Amtstidende fra 12.12.1980 (skrevet av T. Ekelund). I Norsk kunstnerleksikon finnes en relativt fyldig bibliografi.

Sist – men ikke minst: I Lokalmagasinet.no – portrettintervjuet Den siste bohem, av Einar Galaaen: https://lokalmagasinet.no/?p=21875

Views: 88

2005: LM påklager Nettavisen og Moss Avis 

(Fra LM februar 2005) (Republisert 09.02.24) ) To punkter i Vær Varsom-plakaten ligger til grunn når Lokalmagasinet.no klager TV 2 Nettavisen og Moss Avis inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for å ha offentliggjort listene over deltakere i pyramideselskapet The 5 Percent Community:

Punkt 3.2: ”Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.”

Punkt 4.1: ”Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.”

– Publiseringen har ingen egentlig informasjonsverdi, og er bare egnet til å generere trafikk til nettstedets sider, samt at saken tas videre i andre medier i ulike varianter, skriver redaktør Svein-Harald Strand i klagen.

– Det er i tillegg interessant å speilvende punkt 1.5, som i utgangspunktet er myntet på andre enn pressen selv, og går på pressens samfunnsoppdrag:

”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.”

Et kriterium for hvem Moss Avis valgte å nevne fra listene, var bl.a. stilling, og deltakelse i politikk og frivillige organisasjoner i lokalsamfunnet, uten at knytningen har noen synlig relevans til konkurs- og den mulige svindelsaken som lå til grunn.

I én av dekningskommune ble for eksempel lederen i en velforening hengt ut med både navn og bilde. Andre som ble identifisert som pyramidedeltakere var en kommunal kultursjef og en kommunestyrerepresentant, heter det bl.a. i klagen.

Personene på deltakerlista er kun oppført med bosted (f.eks. «Son», «Hølen», «Vestby»), ikke fullstendig adresse som i ordinære aksjonærlister. Dette øker muligheten for at personer blir forvekslet.

Alene for lista over deltakere fra Son er det minst én person som kan forveksles med en annen person i lokalmiljøet, på grunn av navnelikhet.

Etter det Lokalmagasinet.no har fått opplyst, er det dessuten – alene for lista over deltakere fra Son – minst ett barn som er kommet inn som deltaker i T5PC-systemet uten at de har tatt noe initiativ selv, men har fått andelen i gave fra sine forelødre.

Det har vært trukket fram at loven tillater å offentliggjøre aksjonærlister. Men deltakerlista som TV 2 Nettavisen la ut på internett, er ingen ordinær aksjonærliste, bare en deltakerliste for et pyramideselskap, der personlige deltakere er kalt «freelancer», mens foretak er kalt «company».

Slike lister skal være tilgjengelige fra Verdipapirsentralen, og har helt andre krav til form og innhold enn denne. TV 2 Nettavisen ville ikke engang si hvor de har fått tak i lista, som en rekke aviser plukket ut lokale navner fra.

– I Moss Avis ga publiseringen støtet til at en rekke kjente personer i avisens dekningskommuner ble identifisert som deltakere, i avisens papirutgave og nettutgave 1. desember, uten at det var blitt innhentet samtykke fra de berørte, som heller ikke var varslet i forveien.

Noen få personer ble intervjuet i tilknytning til at avisen hadde identifisert dem som deltakere.

Redaktøren understreker at initiativet med å prøve denne saken for PFU også finner en god begrunnelse i punkt 1.4, der det bl.a. heter: ”Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.”

– Dette punktet er i dag nærmest et sovende punkt i pressens egen definisjon av sin samfunnsrolle. Systematisk kritisk reportasje- og kommentarvirksomhet på dette området er i enkelte lokalsamfunn fullstendig fraværende. Dette er et forhold som ikke bare kan forklares med den utgivermessige monopolsituasjon som hersker i mange distrikter, mener Strand. Han mener det i denne situasjonen ligger en spesiell forpliktelse for lokale og regionale nettredaksjoner som arbeider med nettaviser og -magasiner på selvstendig grunnlag.

Views: 40

Bykommune: Tull med tall, alle må med!

Bitteliten bil – i bitteliten by? (Ill.bilder: LM Arkiv/Svein-H. Strand)

(Fra LM 21.09.12) (Republisert 09.02.24) Bydebatten har åpenbart tatt mange med buksa nede, kanskje også ordføreren selv littegrann. For ikke å glemme rådmannens saksbehandler som (heller) ikke skjønte poenget, og måtte ta stasjonsbyen Vestby med i vurderingene. Debatten har så langt bekreftet at det dessverre henger et slør av vanetenkning og fantasiløshet rundt mange av våre folkevalgte og flere med. En utredning og høring om bystatus kan ikke være noe tabu blant visjoner og virkemidler for å ta ut Hollenderstadens store potensiale!

Når det også går «blokkpolitikk» i saken – av godt gammelt Vestby-merke – så blir det bare trist. At opposisjons fremste representanter møter ordførerens utspill med latterliggjøring – i formannskapet – er et symptom som så langt mangler en skikkelig politisk diagnose.

Avisene har forutsigbart nok fulgt opp med «Son som landets minste kommune?» Her ligger da forslagets store svakhet, at «kjerneområdet gamle Son» med sine rundt 600 innbyggere skal være en avgrensning.

Selv rådmannens saksbehandler, spesialrådgiver Roald Haugberg, bemerker at Son sentrum «innenfor rundkjøringene og Kolåsbrua» har en befolkning på bare ca 1200.

Men hør: Det er i dag over 5000 mennesker som sokner til det som generelt og i nyhetene benevnes som Son-området! Eller 1555 Son, for dem som vi ha det «per post». Dette er flere enn minstekravet for en hel kommune som ønsker bystatus for kommunen eller et tettsted.


Det fabelaktige 17. mai-toget i Son er også en attraksjon som trekker besøkende. Alle kan se at det verken er 600 eller 1200 innbyggere som er grunnlaget for det stadig lengre barnetoget, som også stadig flere voksne går i. Her fra nasjonaldagen i 2009, en lokal «bymarkering» som det allerede da sto godt over 5000 innbyggere bak, for å si det sånn. (
LM-Arkivfoto/Svein-H. Strand)

Et tilfeldig valgt eksempel: Byen Mo i Rana, i Rana kommune, hadde ikke vært Nordlands tredje største by dersom bare sentrumsområdet skulle regnes med.

Skal Son få bystatus, så må alle med! Også byens «forsteder». Det må vel være lov å føye til eiendomsmeklerne og deres markedsføring av salgsobjekter – med nærhet til Son sentrum som referanse.

Son by som en liten enklave, etter mønster av den tidligere bykommunen, rettere ladestedet Son, er et konsept som var gått ut på dato allerede før fusjonen med daværende Vestby herredskommune. Her fantes bokstavelig talt ikke rom for utvikling.

Son Kystkultursenter er en ressurs med et potensial som lokale krefter har lagt et godt grunnlag for å ta videre videre.

Til tross for opposisjonens nei-stemmer og noe teatralske måte å kommentere innspillet på, i et åpent møte, vil nå også de rødgrønne bli nødt til å delta i en bred, fordomsfri høring.

Høringen kan i seg selv gi gevinster som vi ellers ikke ville fått i arbeidet med å utvikle Son til et «hovedsete» for turisme i Oslofjorden – helst ikke bare for sommerturisme! Debatten kan rett og slett utlede tanker og prosjektarbeid, fra både offentlig og privat side. Dette selv om det ikke – eller ennå ikke – skulle være argumenter nok for å gi Son bystatus.

Med sine små butikker, kafeer og restauranter er Son allerede i dag godt på vei «et minimalistisk prosjekt», med en tiltrekningskraft som ikke er til å kimse av. Symptomatisk nok nevnes Hollenderstaden også som en ressurs for rekreasjon og opplevelse i markedsføringen av Moss…

INGEN HELT NY TANKE
Bystatus for «Stor-Son» er i og for seg ingen helt ny tanke blant soninger.

Ja, det finnes friske tanker – både om Son som en del av en storkommune langs kysten til Drøbak – og å bli en selvstyrt del av Moss, med egen bydelsforvalting.

Det nye er at vi har fått en ordfører som har blikk for både Sons fortid og en framtid som kan bygge på denne.

Ordfører John A. Ødbehrs (H) innspill til administrasjonen har bare den irriterende haken at det ikke er «foredlet», forklart og formidlet til innbyggerne i forkant.

Da hadde vi kanskje også sluppet et pinlig saksframlegg til formannskapet der det mer enn antydes at en by i Vestby eventuelt bør være stasjonsbyen Vestby – alternativt begge!

INGEN KJØRESEDDEL FOR UTBYGGING
Og for all del: Forutsetningen for å gi det svært gamle strandstedet Son bystatus må være å plante, høste og sjøsette aktiviteter – kanskje også å stokke om på noen elementer i «Son-strukturen» – noe som genererer arbeid og inntekter. Mest mulig på helårsbasis.

Å bruke bystatus som argument for å videreføre de seneste årenes utbyggingspolitikk, slik noen ser ut til å frykte, kan selvfølgelig ikke bli annet enn elende!

For da sager vi av greina vi sitter på – den svært særegne greina, som nettopp gir mening til et innspill som dette.  

 

 

SVEIN-H. STRAND
LM-redaktør
     

 

 

Views: 942

Bra for turister – bra for ALLE

Son har et betydelig potensial for turisme hele året, påpekte artikkelforfatter Hans Chr. Aakre, som gikk bort i 2016. (LM Arkivfoto: Svein-H. Strand)

(Fra LM 17.09.12) (Republisert 09.02.24) I kraft av sin beliggenhet kan Son definitivt bli Oslofjordens hovedsete for sommerturisme, men da bør nok ordføreren jakte helt andre egenskaper enn bystatus. Da må ordføreren planlegge også for resten av året. Son som et tivoli – som åpner i mai og stenger i september – vil ikke generere turisme. Som i Drøbak, har Son galleri og spisesteder åpne hele året. Faktum er at ordføreren kommer langt om han feier foran den kommunale døren. Her er noen forslag:

♦ Bruk utgravningene på Labo og Son torg/Kiwi-parkeringen som konkrete utgangspunkt for historisk utstilling av utviklingen i Son, inkludert slippen i Glenneparken og båtbyggerperioden.

♦ Minneparken kan knyttes opp til tyskernes landgang på torget 9. april 1940, sprengningen av oljetankene på Laksa og krigens utvikling i distriktet.

♦ Siren Sundbys flotte OL gull er det heller ingen grunn til å forbigå  i stillhet.


HØLENBRUA OG HØLENSELVA

I tillegg til private initiativ innen kunst og sport (ridesenter) ligger jernbanesporet og Hølenbrua og ber om å bli bilfri sykkelvei. Fra Hølenbrua er det god utsikt til Hølenselva, med en orientering om elvas historiske rolle.

Havna vil være av avgjørende betydning dersom Son skal bli hovedsete for sommerturisme.

♦ En avgjørende forutsetning for havnas vedkommende er at ordføreren omplasserer ledelsen til kontorjobb i rådhuset, og at B-brygga flyttes til Laksalandet.

♦ Stikkord ellers: – Bru fra foran Son havn nord som knytter sentrum til småbåthavna (jfr. Nye Son havn). – Tilrettelegging for sportsfiske i samarbeid med Fylkesmannen (forbudt i elveoset). Båtutleie av kombinasjonsbåter seil/ro/motor.

PLASS FOR BOBÅTER

Plass for bobåter i gjestehavna utenfor sesongen. Bebodde båter skaper lys og liv i en ellers stille havn og sentrum. Med dagens mangel på boliger er bobåter et lite supplement som kommunene enkelt kan tilrettelegge for. Jeg har selv bodd i båt i flere år og det gir en flott nærhet til naturen, og så sover du såå godt om bord! Gjestehavna bør av samme grunn naturligvis være vinteråpen, som den alltid var før vi fikk ny havnesjef.


ØYENE EN UBRUKT RESSURS

I turistsammenheng er øyene utenfor Son en ubrukt ressurs som kan utnyttes med en badebåt som går kontinuerlig på fine dager. Tilrettelegging for fortøyning langs hele østsiden av Sauholmen vil trekke besøkende – og være enkelt å legge til rette for.

Sist – men ikke minst – bør gjesteavgiftene sees over. Dagens avgifter er relativt billigere jo større båten er. Dessuten bør det erindres at båteierne legger langt mer igjen i land enn det kommunen tar inn i gjesteavgift.

FJORDFISKET – ET PARADOKS

Den store (for stor?) jobben for utvikling av turisme hele året, og ikke bare i Son, er forbud mot yrkesfiske i Oslofjorden nord for Færder. Det er et paradoks at Kystvakten overvåker Barentshavet mot overfiske, mens Oslofjorden kontinuerlig fiskes på en minimumsbestand.

♦ Med en sterk sei- og torskestamme i fjorden åpner det seg et stort marked for turistfiske, som generer mye større inntekter for hele reiselivsnæringen enn dagens fiskesalg. Yrkesfiskerne vil få nye oppgaver som fiskeforvaltere, oppsynsmenn og veiledere for turistfiske. 

Omstilling er tidens mantra. Utfordringen er å ta omstillingen i gode tider.


♦ Ordføreren må ha lykke til med sitt turistprosjekt i Son. Det er viktig å huske på at det som er godt for turistene øker livskvaliteten for de fastboende. Dersom tidligere ordfører Tom Anders Ludvigsen hadde hatt samme målsetting, ville kommunen ikke byttet ut Snøhettas planer med kommunens spesialrådgiver Roald Haugbergs fantasiløshet.

HANS CHR. AAKRE

Views: 86

Lindyrking og isproduksjon på Kolås

Foto: Sturla Strand

(Publisert 07.02.24) I dag er det vann i Kolåstjernet året rundt, men slik var det ikke for 100 år siden. Da var tjernet et jorde på sommertid. Sammen med området på nordsida ble det brukt til lindyrking. Om høsten ble tjernet demmet opp, slik at det kunne skjæres ut isblokker om vinteren. Isblokkene ble solgt til utlandet – og fraktet med store seilskip fra Son.

Tjernet het da “ Damjordet,” skriver Eli Nordlie i en hovedoppgave om edelløvskogen i Vestby.

Isproduksjon i kunstige dammer var vanlig i Oslofjord-området på denne tida – fordi det fantes så få innsjøer hvor det kunne brytes ut isblokker.

Når vannet ble tappet ut av tjernet, ble dessuten jorda automatisk gjødslet for sommeren.

Ifølge lokalhistorieboka “Bilder fra Son” kjøpte Son Iscompagni gården Kålås og “Damjordet” i 1884.

INNEHAVEREN AV SELSKAPET var Christian Tofte. Han fikk gleden av å drive geskjeften i iseksportens storhetstid. Det meste av isen ble eksportert til London, fortelles det.

Selskapet hadde ingen interesse av selve gårdsbruket, og solgte dette allerede i 1886.

Fire år senere ble også selskapet solgt – til skipsreder Alex Krogh. Han gikk konkurs i 1912. Da ble tjernet oppkjøpt av Son  kommune – som seinere brukte det til drikkevannskilde.

Og dette var også den offentlige drikkevannskilden i Son helt til den historiske overgangen da Vestby kommune på slutten av 1970-tallet kunne kople seg på levering fra Vansjø Vannverk i Moss.

Linproduksjon fortsatte en tid – men det er uvisst hvor lenge. Og området rundt tjernet “grodde til” etter andre verdenskrig.

Views: 102

2005: – Tiltvang seg privat vannverk

Illustrasjon: VA Arkiv foto / stock.exchng

(Fra LM februar 2005) (Republisert 07.02.24) Vestby kommune har overtatt Hvitsten Vannverk AL vederlagsfritt, under trussel om at det ellers ville bli ekspropriert. Andelshaverne har fått lov til å beholde grunnvannet sitt som drikkevannskilde i stedet for det kommunale vannet. Likevel må de betale vannavgift til kommunen.

Dette opplyste Trude Malthe Thomassen, daglig leder i Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode (Vannbevegelsen) i et foredrag på den såkalte velferdskonferansen.

Hun kunne fortelle at kommunens tvangstiltak ble begrunnet med at det var et ledd i en langsiktig og overordnet vannforsyningsplan for distriktet.

Dersom Hvitsten Vannnverk hadde hatt like høy avgift til sine abonnenter, ville andelslaget hatt et betydelig overskudd på driften. Vannverket var godkjent etter Drikkevannsforskriften og hadde også kapasitet til å utvide driften.

Nå advarer Trude Malthe Thomassen, mot det som er i ferd med å skje med private vannverk over hele landet.

Hun ser en liknende utvikling som det som skjedde med kraftverkene og strømforsyningen: Stadig større enheter, oppskriving av verdier, høyere priser, kjøp og salg av rettigheter. Til slutt en situasjon der internasjonale aktører sikrer seg kontroll over de norske ferskvannsressursene.

Vannbevegelsen hevder at Norge har så mye ferskvann at vi kan levere fem liter ferskvann til hele jordens befolkning hver dag.

Konferansen ”Velferd til salgs? Om privatisering og konkurranseutsetting” som organisasjonen For velferdsstaten arrangerte 22.-23. november i fjor, ble arrangert samarbeid med Fagforbundet, Attac og Vannbevegelsen.

Views: 43

Nordre Labo: Fant bosetning fra vikingetiden

Denne gjenstanden ble ikke funnet på Labo, men under utgravninger på Son torg. (LM-foto: Svein-H. Strand)

(Republisert 07.02.24) (Fra offentlig rapport)  I perioden september-desember 2006 ble deler av Labo nordre gravet ut av Kulturhistorisk Museum, Oslo (under Universitetets oldsakssamling). I forbindelse med utgravingen ble det avdekket bosetning fra vikingtiden, fra rundt år 700 e Kr, i tillegg til tufter etter flere huskonstruksjoner fra forskjellig alder.

Fra vikingtiden ble det funnet tydelige rester etter et såkalt stolpebygd hus.

Videre fant man spor etter flere laftede bygninger fra middelalderen, blant annet et bryggerhus og ei årestue fra tidlig middelalder. Det ble også funnet rester etter en bygning fra 1300-1400-tallet.

Etter at utgravningen var ferdig ble det fraktet 13 store billass med jordmasse til Follo museum i Drøbak. Blant funnene var: Vektlodd i bly. Vektlodd i bronse fra middelalder.

SKOLEELEVER i Akershus har hatt tilbud via Den Kulturelle Skolesekken om å få være arkeologer for en dag ved å solde jorda fra utgravningen.

Mengden gjenstander som er avdekket er av nasjonal karakter. Mengden av gjenstandsfunn er helt uvanlig utenfor bystrøk. En rekke funn daterer seg tilbake til vikingtid og middelalder.

Deler av det tidligste materialet kan relateres til gårdsdrift. Fra tidlig middelalder og til 1700-tallet er det spor etter handel.

Materialet dreier seg om flotte, eksklusive gjenstander, som skår av fint forarbeidede drikkebegre og krus i glass og keramikk, samt skår av en mengde kokepotter.

Det ble også funnet deler av keramikk-krukker og kokekar, krittpiper, vektlodd, perler, bakstehelle(takke) i kleberstein og rester av flint til bruk for å gjøre opp ild.

I tillegg ble det funnet flere middelaldermynter, blant annet tyske sølvmynter. Men det mest sensasjonelle er at det ble funnet 17 romerske bronsemynter fra 300-tallet!

 

Views: 42

Gratulerer med samefolkets dag!

(Publisert 06.02.24) Samefolkets dag (sámi álbmotbeaivi) 6. februar er felles for alle samer i Norge, Sverige, Finland og Russland. Dagen ble feiret for første gang i 1993, samtidig med at FN offisielt åpnet det internasjonale året for urfolk.

Datoen markerer det første samlende møtet for ulike samiske organisasjoner og aktivister – i Trondheim 6. februar 1917 – med deltakere fra Norge og Sverige.

Dette var første gang i historien at nord- og sørsamer fra ulike land samlet seg for å drøfte felles saker og problemstillinger.

ELSA LAULA RENBERG – en samisk organisasjonsbygger, reindriftssame og jordmor – sto bak både ideen og selve møtet, som samlet over hundre deltakere. Renberg er begravet ved Dolstad kirke i Mosjøen. 

Hun var også med på å stifte verdens første sameforening – Lapparnas Centralförbund – i Stockholm, allerede  i 1904. 

Dagen omtales både som «samefolkets dag» og «samisk folkedag». Nasjonaldagen ble vedtatt av Samekonferansen i 1992, og i 2003 ble 6. februar offisiell flaggdag i Norge.

Views: 46

– Tvilsomme værdata fra VG

Illustrasjonsbilde. (LM Arkivfoto/stock.exchng

[01.02.2024]

(Publisert i LM 05.02.24) (Av Øyvinn Hjorfthen/Info Helgeland)

 

Vi har lang erfaring med å vurdere værinfo fra ulike aktører. I Norge er det bare Meteorologisk Institutt som har godkjente og sikre værmålinger.

Resten av værtjenestene på nett bruker data fra dem eller er utenlandske aktører uten norske målestasjoner.

Nå har VG rotet seg bort og presenterer nå “vindmålinger” fra hver enkelt kommune i Norge. F.eks. har de tall fra Herøy og Dønna, to kommuner som ikke har en eneste offisiell værstasjon, selv ikke fra Meteorologiske.

VG kan heller ikke bruke tall fra stasjoner på fastlandet med fallvinder fra Syv Søstre til å beregne vinden på øyer et godt stykke ut i havet.

Med bakgrunn i VG/E24s kildekritikk i Kirkol-saken, så bør VG faktisk rydde i egen redaksjon også.

Når de presenterer løpende vinddata fra hver kommune i hele Norge, så må de opplyse at dette er beregnede data og ikke målte data. Og de bør opplyse hvordan de har kommet fram til disse fiktive “målingene”. Det gjør de ikke.

Views: 60

Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.

1
0
0
0
0