Ved Såner Kirke så jeg en grav.
Den lå ved den vestre port.
Den var ikke skjøttet, var sunken og lav,
men bar dog sitt kors så sort.
Der sto Karl Holmsen med hvitmalt skrift,
samt året året han hvile fant.
Her var ingen ingen blomster vinders vift,
her sto bare gresset så stridt og så stivt,
med litt grus og litt småstein i blant…

 Av Odd Toralf Holter, gamle Vestby Avis, 12. september 1985

Det kan passe med litt omskriving av “Terje Vigen” når en står foran dette eneste gravkorset av jern på Såner kirkegård. Det kan også passe å sitere litt fra “Kilden eller brevet om fiskeren Markus” av Gabriel Scott:

“Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?”

Ja, hvilken “Markus” var det vel som ble gravlagt her for mange herrens år siden? Hvem var han egentlig, han som ble minnet i form av dette korset, et kors som sto her i lange tider rustent og vanskjøttet, og med navn og årstall ganske utradert av vær og vind?

Karl Julius Holmsen het han. Han ble født i 1857, og han tilbrakte så å si hele sitt liv i Hølen. Og fisker var han, akkurat som Markus: Ja, han var vel til og med den eneste yrkesfiskeren som Hølen noensinne har hatt. Det ble behørig registrert i fiskermanntallet av 1909.

Jeg skulle tro at Karl Julius hadde en ganske sorgfri barndoms- og ungdomstid. Han var enebarn, og faren som het Hans skal ha vært av svært fredsommelig og godmodig natur.

Han virket som en Hølens altmuligmann: Så var han med på veiarbeid, så var han med og reparere rekkverket mot elven, så var han rundt og kappet ved for folk. Eller han var med og tinet opp torgets vannspring som idelig forfrøs seg om vinteren.

Men best likte han å pusle rundt i hagen sin. Der stelte han med sine bier, med sine frukttrær og bærbusker.

Moren het Helene. Hun skal ha vært et både fermt og kraftig kvinne-menneske. Før jernbanen kom og forandret på så mangt, var hun stedets “fraktemadam”.

I en stor og solid pram rodde hun elven til Son. Og hun rodde som en kar, er det sagt. I Son ble prammen lastet med varer som var kommet med dampbåten.

Så rodde hun tilbake til Hølen med varene. Med en dragkjerre fraktet hun varene opp bakkene fra båthavnen og rundt til stedets fire kjøpmenn – eller “handelsborgere” som de helst kaltes dengang.

Denne vesle Holmsen-familien holdt til i matr. nr 40, som da ble kalt “Pereløkken” – nå Lille Strandgt. 18. Da foreldrene til Karl Julius døde, bodde han ennå noen år alene her sammen med katten “Marja”.

Men så flyttet han og katten til matr. nr. 22, den såkalte “Banggården” – nå Store Strandgt. 25. Da kom han noe nærmere sin kjære fiskesnekke som han hadde i elven nede i “Bordegården”.

Mens han nå bodde i Banggården, fikk han en dag besøk av en snekkermester.

– Kan du ikke selge dette huset til meg, sa snekkeren.

– Så skal jeg sette opp en hytte til deg nede i Boregården. Det må bli greiere for deg som er alene, og så får du så kort en vei til snekken din!

Jo, jo, Holmsen tygde litt på det, men gikk så med på forslaget. Så kom det da opp en liten hytte nederst ved elven, på en parsell under Knapstad gård. Og Holmsen flyttet inn med sitt enkle bohave og sin katt.

Her skulle han da holde til resten av sitt liv. Han innrettet seg så godt han kunne. Bl.a. fikk han satt opp en liten bod litt nedenfor hytten. Her hadde han utstyr til båten og fiskeredskapen sin. Og utenfor boden fikk han opp et stativ hvor han kunne tørke sine fiskegarn.

Hvorledes gikk så dagen for fiskeren ved elven? Jo, om sommeren var han grytidlig oppe og gjorde seg i stand til dagens fisketur. Så rodde han ned elven til Son, og videre ut til fiskeplassene ved Bile og Neslandet på Jeløy.

Om vinteren kunne det bli stusselig i den vesle hytten. Det var ingen fisketurer å dra ut på. Da kunne det nok hende at han tilbragte hele dagen på samlaget, holdt til på skjenkestuen når det bød seg slik, og slo seg sammen med andre besøkende.

Da snudde fiskeren seg, så bistert på henne og sa: – Jeg har ingen salmenummer til deg – og forresten kan du spelle den salma du tok i bystyret i går!

Men striden om om brennevinet gikk videre. Og i 1907 ble brennevins-handelen i Moss nedstemt og samlaget der ble stengt. Da ble det en florisant tid for Hølens samlag i noen år.

MOSSEBORGERE KOM I HOPETALL

Mosseborgere kom i hopetall til Hølen og forsynte seg, og mange var de brennevinspakker som ble eksportert sørover. Holmsen fikk en travel tid med å bringe drikkevarene omkring.

En gang, fortelles det, tok han båten sin i bruk som transportmiddel. Han skulle frakte endel pakker ut mot Mosse-kanten. Det gikk bra til han kom til Son. Men der hadde noen fått nyss om denne “eksklusive” lasten og en del karer prøvde å borde snekken ute på Kilen.

Holmsen brukte imidlertid den ene åren som forsvarsvåpen og slo om seg, så angriperne måtte fortrekke. Og lykkelig nådde han frem med sin dyrebare last.

Men det var fler og fler som ville ha slutt på brennevinstrafikken. Og i 1913 ble samlaget nedstemt også i Hølen. Dermed mistet Holmsen en vesentlig del av sitt eksistensgrunnlag.

Det ble noen vanskelige år for ham. Vel dro han fortsatt ut og fisket om sommeren og forsynte seg med havets produkter. Men særlig vinteren var hard å komme gjennom. Og så var det kommet ny virksomhet til stedet, og dermed mange nye, ukjente mennesker.

På et par favners dyp fant de ham. De fikk han opp i båten, men noe liv var det ikke å få i ham. De rodde tilbake til Hølen, og på en stige bar de ham opp til hytten hans. Et par dager senere ble han stedt til hvile på Såner Kirkegård.

Mye var det ikke han etterlot seg; noen kroner i banken, hytte med simpelt innbo, båt og fiskeredskaper. Men dertil etterlot han seg noe av et problem: Hvem var det som skulle ha det som var etter ham?  For noen slektninger var det ikke mulig å finne.

De styrende i Hølen fikk noe å gruble over. Disponent Henriksen på Elverhøy – som nettopp var blitt stedets ordfører – fant løsningen: – Vi lager et fond av dødsboets midler, sa han, og det fondet kaster av seg, bruker vi til å vedlikeholde graven.

Slik ble det. Og slik gikk det til at “Holmsens grav” kom til å figurere i kommunens regnskaper i lang tid fremover. Og graven ble holdt vedlike med passe mellomrom. Siste gang var visstnok i 1939.

Den 8. august dette året har iallfall ordføreren notert i sin dagbok”: “Anvist for “Holmsens grav” til Gabriel Olsen for maling av jernkorset på graven, kr 20,-”.

Men så kom Hølen inn under Vestby kommune, og dette noe uvanlige fondet ble visst ganske bortglemt. For noe mer vedlikehold ble det ikke.

Og jernkorset sto der og ble mer og mer medtatt, rustent og stygt og med “hvitmalt skrift” helt utslettet.

Ukjente folk som kom på kirkegården, undret seg over dette korset og denne graven: Hvem lå vel her?

Endelig forbarmet malermester Gabriel Karender seg over korset. På eget initiativ og for egne midler pusset han det opp og malte på det, både navn og årstall.