Kulturminner

Garntørka-tiltak: Var søknadspliktig likevel

(Fra LM 27.02.12) (Republisert 17.01.24) Igjen har det skjedd: Private anleggstiltak som gir varige endringer i miljøet er utført uten tilfredsstillende prosess. Nå gjelder det en rekke tiltak som Sonskilen Båthavn AS i fjor høst gjennomførte på og rundt garntørka i Sonskilen. Alt basert på uformelle samtaler og e-poster. (Reporter Svein-H. Strand) BILDET: Noen hadde også snakket med en politiker, Høyres Pål Engeseth, leder i plan- og miljøutvalget. (LM Arkivfoto)

Etter at Laksa Velforening grep inn, kom en rekke myndighetspersoner i rådhuset til at tiltakene likevel, sitat: «samlet er så omfattende at de faller inn under plan- og bygningslovens kapittel om søknadsplikt.»

♦ Forholdet er summarisk nevnt i velforeningens uttalelse til reguleringsendringer for deler av Sonskilen. Uttalelsen er gjengitt i sin helhet i Lokalmagasinet.no og er blitt lagt mye merke til.

♦ LM har fått innsyn i dokumenter som viser at det nå er gitt frist til 31. januar i år med å sende en formell søknad i etterkant – for ombygging av garntørka og utskifting og flytting av brygger/molo. Med tiltak som forlengst er gjennomført, kan dette være en ren formalitet.

Tiltakene ble varslet til kommunen på e-post 25. oktober i fjor og satt i gang bare to dager senere.

VELFORENINGEN AKSJONERER

Velforeningen sendte et langt brev til bygningssjef Hans Chr. Fæste den 25. november, men hadde da allerede hatt uformell kontakt i rådhuset med spørsmål om dette ikke var søknadspliktige tiltak.

♦ 14. november sender nemlig rådmannens spesialrådgiver Roald Haugberg en e-post til velforeningens leder Bente Heuch der «alt som er» av rådhusets administrative myndighetspersoner i slike saker får kopi av brev til juridisk konsulent Nils Anders Søyland i rådmannens stab, plansjef Lars Grimsgaard og bygningssjef Hans Chr. Fæste

Kopi går også til havnesjef Roger Finstad på Son havnekontor og daglig leder Tor Gundersen i Sonskilen Båthavn AS.

♦ Haugberg viser her først til, sitat «samtale med plansjef Lars Grimsgaard om hvor vidt den nye bryggen ved Gælja er søknadspliktig eller ikke.» E-posten fortsetter:

«Nedenstående melding er så vidt jeg er kjent med, akseptert av bygningssjefen som søknadsfri utskiftning av eksisterende molo som skal flyttes inn i opptaksområdet og benyttes som bukserplass (eller kasseres).» Og videre:

«Eventuell videre diskusjon om saken må tas direkte med bygningsavdelingen. Havnesjefen, Søyland og jeg har uttalt oss kun om at løsningen er innenfor aktuell plansituasjon (godkjent kommunedelplan og bryggepremissene for denne) og ikke i strid med havneloven samt at saken må meldes til bygingsavdelingen.»

♦ Neste dokument i saken er et brev fra bygningssjefen til Son Båthavn AS datert, 30. november. Det er her det kommer beskjed om at tiltakene likevel er søknadspliktige, og at en fullstendig søknad må være sendt innen 31. januar 2012.

♦ – En søknad om godkjenning i ettertid skal forestås av et firma som enten er sentralt godkjent eller som kan godkjennes av kommunen etter søknad om lokal ansvarsrett, understrekes det i brevet fra bygningssjefen.

– HEI HANS CHRISTIAN

Siste dokument er datert 4. desember. Noen har nemlig også snakket med en politiker, nemlig Pål Engeseth (H), leder i plan- og miljøutvalget. Engeseth skriver til bygningssjefen, sitat:«Hei Hans Christian. Regner med at du kan orientere litt om denne saken i forbindelse med 1. gangs behandligen av reguleringsplanen. For meg ser det ut som en har glodkjent på e-post et tiltak som er søkepliktig og det kan jo ikke være rett. Antar at du kan komme med en bedre forklaring.»

Views: 109

Aktuelt

Boligene ved golfbanen – en sjelden skyllebøtte i 2014

Illustrasjonsfoto: Fra golfbanen i Son (LM Arkiv)

(Fra LM 30.01.14) (Republisert 16.01.24) Sjelden eller aldri har kommunens administrasjon og folkevalgte fått en skyllebøtte som den som nå er kommet fra Grete Moen Holst i Son.

(Reporter Svein-H. Strand) Hun ligger an til å miste deler av sin boligeiendom Kjøvangveien 5 gjennom ekspropriasjon. Et areal som Tor Gundersen har påstått at han eier, noe som er tilbakevist av jordstyret.

Årsaken til at arealet må avstås frivillig eller ved tvang, er at det skal bygges gang- og sykkelvei i tilknytning til de planlagte boliger og klubbhus ved Son Golfbane. Tiltakshaver er Tor Gundersen.

I en klage på detaljreguleringsplanen for boligene, godkjent av kommunestyret i november, hevder grunneieren at «det forblir skjult hvordan kommunen treffer sine beslutninger.» Og at «kommunen unndrar seg demokratisk og rettslig ansvar for konsekvensene av sine vedtak.»

Hun mener videre at «det totalt fraværende hensynet i kommunens administrasjon er ikke overraskende.» Dette «tatt i betraktning den tvilsomme og tendensiøse saksbehandlingen i forbindelse med etableringen av Son Golfbane.»

Grete Moen Holst sier også at det «hører ikke inn under kommunens oppgaver i planprosesser å aktivt legge til rette for langvarige nabokonflikter.»

LM oppdaterer denne saken, som skal behandles i plan- og miljutvalget 10. februar.

Etter alt å dømme blir det nok en klage i rekken av plan- og bygningsssaker fra Vestby som må avgjøres hos Fylkesmannen.

Views: 65

Bilde på bilde, Historisk

Sonshistorie – med Soonspillet

Her er 11 bilder fra redaktørens fotodekning av premieren på Håkon Quillers historiske spill i Glenneparken i 2011, 20 år etter at Soonspillet ble satt opp første gang, med et annerledes innhold. Kommer det noen gang tilbake?

Og så var det helt slutt. Med hornmusikk, selvfølgelig. En historisk forestilling, bokstavelig talt. Med både voksne og barn som skuespillere ble det en stor og krevende oppsetning på et lite sted. Og mange undres: Kommer Soonspillet noengang tilbake? Foto: Svein-H. Strand

Views: 373

Aktuelt, Kommentar

– Ekstrem værfokus på Oslo

Vinterdag i Mosjøen. (Foto: Øyvinn Hjorthen)

(Publisert 14.01.24) Av Øyvinn Hjorthen, Info Helgeland. Når det er ekstremvær i Oslo, for eksempel sidevind og kaldgufs, så blir det slått stort opp. Men i Oslo står de offisielle målestasjonene fra Meteorologisk Institutt uhyre tett. Det er 44 ganger tettere mellom målingene i Oslo enn her på Helgeland.

Hadde vi hatt samme dekning her nord, hadde f.eks. kulderekordene vært adskillig lavere mange steder enn hva de er. Det viser mange uoffisielle målinger.

I Oslo kommune er det 38 offisielle målestasjoner fordelt på 426 kvadratkilometer, på Helgeland er det 37 slike målestasjoner på 18.839 kvadratkilometer.

På Helgeland er det faktisk tre kommuner som ikke har offisielle målestasjoner: Herøy, Dønna og Bindal. Det er ikke tvil om at det er en helt annen og mer utfordrende natur og værsituasjon her oppe enn i Oslo. Og en stor del av befolkningen her er avhengige av været i jobben eller ved transport.

Det er en oppgave for våre lokalpolitikere å trykke på for å få litt balanse i væroversikten fra statlige Meteorologisk Institutt. Og det bor faktisk over 83.000 i 19 kommuner på Helgeland.

(Fra mosjoen.com 06.01.23)

———————————————————

Været her nord har ikke skylda

Nok en gang har såkalte eksperter blandet kortene, de konkluderer med at fraflyttingen her nord skyldes været, uten å ha sett på den sammensatte forklaringen. Misbruk av statistikk er velkjent. I Danmark er det mest stork utenfor byene, der er også fødselsraten høyere. Skyldes det storken?

F.eks. er det særdeles få høyteknologiske arbeidsplasser her nord. I Trondheim jobber det omtrent tusen stykker med utvikling av mikroprosessorer, mens her i Mosjøen er det svært få som vet hva det er. Men vi har råbillige fritidshus sammenlignet med Østlandet, og praktiske korte avstander i nærområdene uten parkeringsproblemer. Og et usedvanlig trivelig og frilynt folk.

Men det er ikke nok. Stadig flere av de yngre tar høyere utdannelse. Når det ikke er arbeidsplasser nok her nord, så øker skjevheten og utflyttingen.

Jeg var for mange år siden en måned på kurs på indre Østlandet. Dødskjedelige flate skogsområder, og samme kjedelige været hver dag. Og jeg var også en gang på jobbtur i Seattle, den kalles i USA for “The Rainy City”. Jeg sjekket nedbørsstatistikken, og den var omtrent som i Mosjøen.

Men Seattle er en høyteknologisk by med mye trøkk – langt nord i USA. Her ligger hovedkontorene til Microsoft, Amazon og Boeing. Vær og temperatur har tydeligvis ikke noe å si.

De dagene den nord-norske sommeren slår til døgnet rundt i en spektakulær natur er magiske, det lever vi lenge på. Og det er en viktig grunn til at vi at vi bor her.

(Fra mosjoen.com 06.01.23)

Views: 69

Portrettintervju, Presse

Nynorsking på heiltid

(LM Arkiv, frå 2002) (Republisert 13.01.24) – Nynorsken har rett til å leve! Om vi skal gje nynorsken gode vilkår, ja det er nesten eit spørsmål om ytrings-fridom, seier journalist Audhild Gregoriusdotter Rotevatn (28) frå Volda. Ho nynorskprofilerte seg sterkt allereie då ho nekta å levere grunnfagsoppgåva si i statsvitskap på bokmål.

Av Svein-Harald Strand. Portrettfoto: NRK/Ole Kaland

Rotevatn ikkje berre jobb-brukar nynorsk, som er nær dialekten hennar, og ferdig med det. Ho blæs skikkeleg i luren – for eit språk som fleire no ser så lite mening i at dei vil ha det ut som obligatorisk skulefag, mellom anna. Ja, eit språk som til tider blir så urbant mobba at sjølv eit og anna bokmålsmenneskje fér opp frå stolen for å seie stopp.

– Ja ein kan bli heilt oppgitt, sukkar ho. For misnøye og skepsis dukkar opp på dei mest uventa stader – også i eigne rekkjer.

Men samstundes er det faktisk svært store, lyse teikn å sjå på nynorskhimmelen. Til dømes eit nynorsk magister-gradstudium ved Høgskulen i Volda. Og eit nynorsk kompetansesenter i Førde, hjå NRK Sogn og Fjordane.

Sist, men ikkje minst, ein verkeleg milepåle: Windows Office er komen på nynorsk – som det 35. språket dataprogrammet er omsett til.

♦ Eigentleg er det litt rart, synes ho, at jamvel intellektuelle stiller spørsmål om nynorskens plass i vår tid. Som opplæringsspråk i skulen og som bruksspråk i samfunnet – ja, i det heile som eit moderne, levande og framtidsretta språk, som Rotevatn er overtydd om at nynorsk er.

– AFTENPOSTEN VERST
– Det som plagar meg mest er haldningane til hovudstads-avisene. Dei bør vere meir bevisste det ansvaret og den makta dei har. Det ville vere stilig og tøft om Aftenposten ville sleppe til nynorske reportasjar i spaltane sine. Den avisa er jo verstingen!

♦ På Universitetet i Oslo kravde dei at ho skulle skrive grunnfagsoppgåva si i statsvitenskap på bokmål. Men Audhild sa vestlandsfanden heller, skreiv den på nynorsk likevel, og fekk sin eksamen.

– Sånne kampar bør ein tore å ta, kommenterer ho.

No er det ho som tvingar bokmålskollegaer i NRK til å skrive nynorsk. Det vil seie: Hennar strategi er meir avansert enn som så. Der skal det gå på omsetjing begge vegar; frå bokmål til nynorsk, og frå nynorsk til bokmål.

– Med omsetjing begge vegar blir journalistspråket mykje meir aktivt og levande, forsikrar ho – sjølv om det til og med finst kollegaer som meiner noko anna.

AUDHILDS HUGLAUG
Før ho fekk snudd seg i NRK, dit ho kom til radioen hausten 1999, var ho nestleiar i Mediemållaget. Og meir er vel på gang. Om ho då rekk å ta i det når ho er ferdig med å handsame det daglege raset av tilbakemeldingar frå sjåarar.

Nokre av dei, målfolk på Voss, har starta eit huglaug i hennes namn, med vedtekter og greier. Dette var noko som førte til at Norsk språkråd offisielt registrerte ”huglaug” (for fanklubb) som eit av fleire nyord på nynorsk i 2001.

Litt seinare på hausten refsa ho sjefen sin, i et intervju der ho kommenterte kor ille det var at kringkastings-sjefen, i eit anna intervju, hadde forveksla Arnulf Øverland – riksmålsmannen! – med Ivar Aasen.

VERN MOT ENGELSKEN
– Eg synes nynorsk er eit så viktig språk at det ville vere synd om det skulle forfalla. Men det må vere eit språk som fornyar seg og lever i notida med tidas behov, seier ho og tenkjer ikkje minst på å få sett opp eit kringvern for så vel bokmålet som for nynorsken. Dette mot den sterke innverknaden frå engelsk.

På dét området kan vi vere endå meir modige enn det vi er, meiner ho og held fram islendingane med sitt særs utsette språk som eit godt førebilde i så måte.

– Sjå kor flinke islendingane er til å finne på nye ord til nye ting, ord som er tufta på deira eige språk og tradisjonar når det gjeld kva tydingar ord har hatt, kva dei har stått for, seier ho.

► Her er nokre eksempel: Telegraf blei rìtsimi (”skrivetråd”), teater leikhus, elektrisitet rafmagn (”ravkraft”). Om lag etter den malen er det ho kunne tenkje seg at vi gjorde det her heime.

– Det må ikkje bli komisk og teit, men naturleg, sjølv-forklarande, understrekar ho.

KNATTSPYRNALEIKUR BLEI FOR DRYGT
Ja, og ingen regel utan unnatak, sjølv på Island. For å halde oss innafor Rotevatn sitt arbeidsfelt no: Knattspyrnaleikur blei for drygt, sjølv for islendingane. Dei endra det til fòtboldi, flott nok.

– Eg meiner at det vi gjer hos oss no med fornorsking av engelske ord ikkje alltid er godt nok. Til dømes: Ordet sørvis er jo framleis eit engelsk ord, sjølv om vi har fornorska skrivemåten!

– Korleis kjem bokmålsfolk nynorsken best i møte?

– Som med all kunnskap, så må nynorskkunnskapane frå skulen haldas vedlke! Og språkmuskelen må stimulerast. Journalistutdanninga er ein god stad å begynne, fortset ho.

USEMJE I EIGEN LEIR
– Nyheitssjangeren verkar til å fungera best på bokmål for folk flest. Meininga bak orda vert tilslørt av nynorsk-journalistar, hevdar leiaren din i Mediemållaget, Terje S. Skjerdal. Kva er det som gjer at jamvel ein nynorskkollega kan seie noko slikt?

– Eg veit ikkje kvifor Skjerdal meiner det han meiner, men eg er usamd. Nynorsken er meir aktiv og direkte enn bokmålet, og eignar seg minst like godt til å formidle nyheiter.

– Og endå ein kollega, Sigvart Østrem i NRK, hevdar – i eit innlegg i Kringkastingsringens nettmagasin Kringom – at vi treng eit friskare og meir moderne nynorsk journalistspråk. Kva seier du til han og andre som måtte meine det same?

– Både ja og nei. Språket kan alltid verte betre. Men nei, eg synest ikkje språket er antikvarisk!

– Kompetansesenteret for nynorsk – hjå NRK Sogn og Fjordane i Førde – må då vere ei storhending for nynorsk-saka?

– Ja, men eg er truleg den einaste som meiner at Førde ikkje er den rette staden!

– Det burde kanskje vere heime i Volda, det òg?

– Det ideelle hadde vore å dela kompetansesenteret mellom Oslo og Førde. Vi treng å hjelpe interesserte bokmåls-journalistar. Nauda er stor! Vi må ha ein suppestasjon der folk er sultne, og eg veit det er mange nynorsksvoltne kollegaer i Oslo!

Det spørs om ho ikkje har rett. Men vi kan jo håpe på å få ei avdeling i Oslo – før suppa blir kald.

(Denne delen av intervjuet er innkjøpt av Nynorsk Pressekontor (NPK) og har vore publisert i fleire aviser som abonnerer på tenestene deira. Red.)

 

Ein ekkel dobbel Her og Nå

Audhild Gregoriusdotter Rotevatn er ein journalist som brenn sterkt for både det eine og det andre. I denne delen av intervjuet vi hadde med ho, finn vi nok att mykje av den idealismen som ligg bak engasjementet hennar for nynorsksaka – endå det er ei stor avstand i tema.

Av Svein-Harald Strand
I august i fjor hadde ho eit innlegg i Journalisten der ho svara ein reporter i biletbladet Her og Nå som tok til motmæle mot NRK-kritikk for at dei har stole namnet deira.

 

– NRK Radio og NRK TV blir definitivt oppfatta som merkevarer. Er det ikkje litt søkt at ein i tillegg skal halde fram namn på interne produktar, meir og mindre skiftande programpostar, «spalter» osb. som merkenamn – og med same krav på rettsleg vern som merkjevarenamn i alminnelegheit?

– I utgangspunktet ikkje. Ikkje der programma er meint å vere stabile innslag over fleire år.

– Kor mange interne merkenamn-vern ville NRK trenge om dine krav til NRK-leiinga skulle føre fram?

– Det anar eg ikkje, og det er irrelevant.

– Har ikkje reportarer i NRKs Her og Nå eit problem med presentasjonen sin, når folk dei vil intervjue legg på røret fordi dei trur det er frå bladet Her og Nå?

– Nei, dette har eg opplevd sjølv. Reporterane i NRK Her og Nå er svært bevisste på problemet.

– Hadde du vore mindre lei og vonbroten, som du seier, om Her og Nå ikkje var eit «kulørt kjendisblad»?

– I prinsippet nei.

– Voner du også, som den tidlegare sjefen din i programposten Her og Nå, Kari Sørby sa til VG – at bladet Her og Nå snart går konkurs?

– Eg trur Sørby er blitt feiltolka her. Eg ynskjer ingen, verken journalistar eller andre, ut i abeidsløyse. Men eg ynskjer og ynskte at bladet skulle velje eit anna namn. Og då dei ikkje gjorde det, ville eg at NRK skulle kjempe hardare for å hindre dette. Det er ikkje ein kritikk mot bladet Her og Nå, men mot måten NRK forvaltar sine merkjevarer.

– Kvifor var du så overraska over at referat frå interne debattmøtar i NRK blir lekka til pressa, og er det så gale? Det er jo meir og mindre ei konsekvens av at det opne, prispåskjønna internbladet Rundtomkring blei nedlagd og erstatta av ei lukka intranettutgåve som sjølv pensjonistane ikkje har tilgang til?

– For å kunna ha fruktbare diskusjonar, må vi kunne stole på diskusjonspartnarene våre. Når debattar er meint å vere interne, er det brot på spelereglane å lekke ut dette. Det gjer også at ikkje alle meiningar kjem fram i interne diskusjonar; folk legg sensur på seg sjølv. Interne diskusjonar foregår i alle bedrifter. For at avgjerder som vert tekne, skal verte rette, må ein kunne drøfte problemstillingane utan at heile landet tar del i dei på eit tidleg stadium, meiner Audhild Gregoriusdotter Rotevatn.

RELEVANTE NETTSTADER (Nokre lenkjer er diverre blitt råtne.)

AKTUELLE ARTIKLAR: Interessant innlegg i Nationen – «Tabloid nynorsk? Ja takk!»: www.nationen.no

AUDHILDS FINE MORGEN-SPR�KPETIT I KRINGKASTINGSRINGENS MAGASIN: www.kringkastingsringen

AUDILD GREGORIUSDOTTER ROTEVATN SITT HUGLAUG: www.nt.ntnu.no

NYORDLISTE P� HEIMESIDA HOS HUGLAUGET TIL AUDHILD GREGORIUSDOTTER ROTEVATN: www.nt.ntnu.no

Views: 157

Kåseri, Minner, Presseetikk

«Skrått nyhetsblikk» 2004: Carl I. Hagen ikke terrorist

Illustrasjon: VA Arkivfoto / stock.exchng

(Frå LM 27.01.04) (Republisert 13.01.24) Carl I. Hagen er ingen terrorist. Men ein geriljakriger er han nok. Ein geriljakriger innanfor det store, litt uoversiktlege rommet som inneheld mange ulike ting og tang. Ting som vi er sikre på kva er. Tang som vi er nesten sikre på.

Og så kjem denne Hagen og utnyttar uvissa – for å brøyte veg for sine eigne mål. Som til dømes kan vere å førebu grunnen for ei lovendring – om til dømes det andre offisielle norske språket, nynorsk.

Er det ikkje rimeleg at ein bokmålsmann – eller riksmålmann, som han vel er, blir gjengiven på sitt eige språk, og berre det, i trykte medier? Altså: Også når han blir intervjua av ein journalist som skriv på nynorsk og har det som hovudmålforma si.

Hagen ynskjer å bli nøyaktig, korrekt ”sitert” i mediene. I dei nye, elektroniske mediene det behøver det jo ikkje vere eit stort problem. Men på normalisert nynorsk i ei papiravis kan ein jo ikkje vite kva som kjem på prent, særleg ikkje i indirekte tale. For nynorsk er jo ikkje eit så presist språk som bokmål. Synes han.

Partieigaren i Framstegspartiet peikar óg på at forvaltningsorganar, som sant er, pliktar å svare på brev i same målform som skrivaren nyttar. Så da bør det same sjølvsagt gjelde i mediene. Ein lyt heller endra journalistikken som fag ein gong for alle. Sånn at i det minste alle Frp-folk blir ordrett gjengjevne i alle samanhenger.

Carl Ivar Hagen er en skikkeleg luring. Det er dét han er. For en DUMMING er han vel ikkje – eller?

ooopserver

Views: 49

Historisk, Kunst

Om familien Thorne og kunstneren Oluf Wold-Thorne

(Republisert 12.01.24) Jeg har med interesse fulgt med i Lokalmagasinet.no og de historiske og aktuelle opplysninger som der framkommer. Mitt navn er Kjell Thorne, og jeg har en viss “historisk” tilknytning til Son, ved at min familie drev forretning i Son og Hølen i noen generasjoner. (Redigert fra epost til redaktøren.) (Fra LM 30.03.22)

MIN OLDEFAR het Søren Thorne og etablerte seg i Hølen etter at geskjeften i Son gikk i konkurs og han måtte forlate Thornegården (bildet).

På sine eldre dager vendte han tilbake til Son og bodde på Stenløkken, hvor det i dag er eldreboliger.

Oldefar giftet seg med enken Therese Wold – mor til Rasmus og Oluf Wold (Thorne). Sammen fikk de en sønn, som (også) ble døpt Søren Thorne og ble min farfar.

Etter at min far Gunnar Thorne døde i 2001, arvet jeg blant annet noen malerier og tegninger som er laget av min farfars halvbror Oluf Wold-Thorne, som altså er min grandonkel.

Disse tegningene og maleriene er fra Olufs tidlige produksjon – fram til ca 1900, før han var ferdig med sine studier og fikk sitt kunstneriske gjennombrudd. Men som historisk kildemateriale i forhold til Son og Hølen, er jo dette midt i blinken!

(Går man inn på Statistisk sentralbyrås folketelling i 1900, finner man at Oluf ble folketellt som boende hos sin stefar Søren Thorne på Stenløkken i Son. Der er også Thorvald Erichsen registrert boende hos familien Thorne).

BILDER FRA OLUFS SKISSEBLOKK

Så til saken: To av bildene jeg har, er fra Olufs skisseblokk. Det ene viser Ginas hus i Son, og på baksiden er det skrevet “Fra Olufs skisseblok antagelig 1885-86”.

Det andre bildet fra samme skisseblokk er det interessante. Det viser en dampbåt liggende til en provisorisk(?) brygge med trappetrinn som ivaretar den variable vannstanden flo og fjære.

I Lokalmagasinet.no leser jeg at “Skipet ankret og tok opp passasjerer og gods til og fra Son ute på Skatet (ved grunnstakene ytterst i Sonskilen)”.

I 1885/86 var Oluf Wold-Thorne 18/19 år. Når han går rundt med sin skisseblokk, så er det vel naturlig å tenke seg at motivet er nettopp fra Son. Jeg har tatt foto (ikke digitalt) av hans skisse/tegning av dampbåten og Ginas hus i Son.

Jeg har også et oljemaleri som viser elven mellom Son og Hølen. Antagelig er det laget like før 1890, det også.

Dette maleriet viser at elva hadde relativt stor vannføring; jf. spørsmålet om det var mulig for hollenderne å komme seg opp elva med sine flatbunnede båter (kagger?).

I hvert fall står det i en av biografibøkene om Oluf Wold-Thorne, at hans mor Therese rodde guttene (Rasmus, Oluf og Søren) til og fra skolen i Son de dagene de gikk på skolen.

Med vennlig hilsen
Kjell Thorne, Oslo

 

Views: 250

Historisk, Ladestedet Son

De fleste ladesteder ble ikke store 

Wilse-foto på prospektkort fra 1919. Sons «miljøgate» med brustein måtte kanskje selvfølgelig få navnet Stengaten. 

Son og «nabolandsby» Hølen, samt ”nestennaboene” Drøbak – og Holmestrand rett over fjorden – er blant mange nye byer og tettsteder som oppsto i Norge på 16- og 1700-tallet. De fleste av dem er forblitt små, ofte helt til våre dager, framgår det i en doktorgradsavhandling av Finn-Einar Eliassen.

1600- og 1700-tallets småbyer ble bygd på grunn som tilhørte ulike bondegårder. Gårdeierne ble dermed automatisk grunneiere i de nye byene, fastslår Eliassen.

I sitt resymé skriver han videre:

I utgangspunktet var det tilfeldig hvem som eide slike «bygrunngårder». Men på et tidlig tidspunkt i byenes utvikling ble gårdene og dermed bygrunnen i de fleste av de nye byene overtatt av ledende personer i bysamfunnet – borgere og embetsmenn.

Som ledende personer i det lokale næringsliv og samfunnsliv hadde de mange fordeler av å eie bygrunn:

Dels utnyttet de selv grunnen til egne byggeprosjekter og næringsvirksomhet (hus, sjøboder, brygger, trelasttomter, verft, fabrikker osv.).

De dro også fordel av byens vekst ved å leie ut grunn til byboerne, som eide sine egne hus (i de fleste tilfellene), men måtte betale en årlig grunnleie til grunneieren.

HUSMANN I BYEN

I mange byer måtte de som leide grunn til og med utføre pliktarbeid for grunneieren eller på gården som bygrunnen tilhørte – ikke ulikt husmannsvesenet på landet!

Grunneierne drev også privat byregulering, og kunne opptre som byenes «fedre» og reelle makthavere. Rollen som bygrunneier kunne således gi både inntekter, makt og prestisje.

I norsk sammenheng kan eiendoms- og leieforholdene i disse småbyene sammenliknes med bedrifter eller brukssamfunn som bergverk, jernverk og sagbrukssamfunn, men også med husmannsvesenet i jordbrukssamfunnet.

«PRIVATE BYER»

Internasjonalt faller 16- og 1700-tallets norske småbyer inn i et mønster av «private byer» eller «godseierbyer» i Europas nordlige, nordøstlige og nordvestlige periferi. Fra Polen og Litauen til Irland og Skottland, men står i kontrast til byene i de mer sentrale delene av Europa og Norden, der enten fyrsten, byene selv eller de enkelte huseierne eide bygrunnen.

Fortsatt finnes rester av de gamle grunnleieforholdene i mange av småbyene fra 16- og 1700-tallet, i Arendal, Grimstad, Porsgrunn, Egersund og andre steder.

Der betaler tomtefestere (ofte svært lave) årlige grunnleier til etterkommere etter de opprinnelige grunneiere, eller til kommunen, som flere steder har overtatt grunneiernes rolle.

FORTSATT KONFLIKTER

I slike byer er det fortsatt konflikter om økning av grunnleien og om innløsning av festetomter – problemer som også var aktuelle for 200-300 år siden! Men arbeidsplikten er forlengst avskaffet, tilføyer Eliassen.

UNDERSØKELSEN han har lagt til grunn omfatter Son, Hølen, Drøbak, Holmestrand, Sandefjord, Stavern, Porsgrunn, Brevik, Langesund, Kragerø, Risør, Arendal, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Egersund, Molde og Kristiansund.

FAKTABOKS

Cand. philol. Finn-Einar Eliassen framstilte seg for dr. philos.-graden med følgende prøveforelesninger på Universitetet i Oslo 1. mars 1996. Selvvalgt emne: «Ladested – Fra havn til by. Det skiftende innholdet i og realitetene bak ladestedsbegrepet ca. 1500-1850.» Oppgitt emne: «Mennesker i byer: hverdagshistorie i teori og praksis.» Dagen etter var det offentlig disputas over avhandlingen : «NORSK SMÅBYFØYDALISME? GRUNNEIERE, HUSEIERE OG HUSLEIERE I NORSKE SMÅBYER CA. 1650 – 1800».

LOKALHISTORISKE ARTIKLER med basis i avhandlingen er publisert i årsskrifter/årbøker for lokale og regionale historie- og museumslag (gjelder særlig Arendal, Risør, Egersund, Kristiansund, Langesund, Kragerø). Mandal bys historie, bd. 1 og 2 (1995, 1996) – av samme forfatter – inneholder også mye av grunnlagsmaterialet og konklusjonene fra undersøkelsen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no i 2003, senere i Herison.no i 2014. Den hadde da ikke vært tilgjengelig på internett siden 2007.

Views: 81

Arkivsaker, Byggesak, Son sentrum

«Strømkapellet» ble utskjemt


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Fra LM 11.01.14) (Republisert 10.01.24) En ny estetisk tankeløshet i Son indre bevaringsområde, som i fjor ble innlemmet i Riksantikvarens NB-liste: Tett inntil den karakteristiske og verne-verdige trafostasjonen nederst i Feierbakken har Vestby kommune satt opp en skjemmende lysstolpe. Hoderistende soninger har nå fått følge av Soon og Omegns Vel.

Klar melding fra vellet: – Det forventes at kommunen fjerner stolpen og finner en teknisk løsning som ikke oppleves som ei «padde» midt i Son.

♦ I en uttalelse fra styret, etter en brevveksling med Resultatområde Kommunalteknikk før nyttår, legges det ikke veldig mye imellom:

– Kommunen har i denne saken fullstendig sett bort fra viktige elementer som estetikk og historie. Kommunens begrunnelser tilsier ikke at en stygg trestolpe er eneste løsningen på oppgaven, heter det blant annet.


♦ Her er hele brevet fra til kommunens resultatområde Kommunalteknikk, signert velleder Ivar Gudmundsen:

Ny stolpe ved transformatorstasjon i Son

   Jeg viser til korrespondanse i slutten av desember mellom styremedlem i Soon og Omegns Vel, Knut Christian Hallan, og ingeniør Thomas Meisfjord i resultatområde kommunalteknikk i Vestby. Saken gjelder som kjent en nylig oppsatt trestolpe ved siden av den verneverdige transformatorstasjonen i Feierbakken i Son.

   Saken ble behandlet i styremøte i Soon og Omegns Vel 07.01.2014. Styret slutter seg til Hallans vurdering av saken. Det «går ikke an» – eller for å si det på en annen måte: Det er svært uheldig å plassere en skjemmende trestolpe tett inntil transformatorstasjonen. Denne er antagelig oppført i 1916 og er ett av de mest kjente og fotograferte landemerkene i Son. Den har på grunn av sin utforming fått tilnavnet «Strømkapellet».

   Det siste året er det lagt mye arbeid i å forbedre det fysiske miljøet, med nytt torg og miljøgate. Vi har forståelse for kommunens argumenter om økonomi, lyseffektivisering, lysstyrke og statlige pålegg. Men kommunen har i denne saken fullstendig sett bort fra estetikk og historie, som er viktige elementer i Sonsmiljøet. Kommunens begrunnelser tilsier ikke at en stygg trestolpe er eneste løsningen på oppgaven.

   Soon og Omegns Vel venter at kommunen fjerner stolpen og finner en teknisk løsning som ikke oppleves som ei «padde» midt i Son, når det for øvrig legges mye arbeid i å forskjønne Son sentrum. Utformingen må sies å stride mot bevaringsplanen for Son, der det forutsettes at nye elementer skal tilpasses det bevaringsverdige miljøet.

Views: 339

Historisk

MIL fotball: Klare for Sverige-tur i 1936!

Foto: Privat

Vi ser en gruppe flott ungdom fra Mosjøen Idrettslag – i 1936! «Klare for Sverige-tur!», som redaktørens pappa Harald (nummer to fra venstre, med høyvannsbukse) har skrevet bak på bildet.

Med sine 16 år var han kanskje en av de yngste. Hva de skulle i Sverige? Spille fotball, tenker jeg!

De slo nok svenskene ned i støvlene! Enten det var i Tärnaby – rett over grensen – eller det var i Storuman litt lenger borte i Västerbottens län.

St.

 

 

Views: 294

Aktuelt

KALDT også i januar 2016

(Publisert 08.01.24) Joda, det har vært kaldt her i det nære også tidligere enn på 1980-tallet. Etter en periode med jevnt vinterkaldt, gikk temperaturen om natten og morgenen 17. januar 2016 ned til 22 grader. Dette bildet utover mot Sauholmene tok Sturla Strand om kvelden lørdag 16. januar. Standplass: Badestranda. I det meste selv for isbadere, dette!

Views: 57

Bilde, Musikkorps, Nordland

Før jentenes tid i Mosjøen Skolekorps

(Publisert 06.01.24) Mosjøen Skolekorps – årgang 1957-1958! Likevel ikke lenger siden enn at mange vil kunne finne en smilende utgave av seg selv. 38 muskere, pluss dirigent (og klarinettist) Henrik Moe Jacobsen. Vi var jo en glad gjeng, må jeg som LM-redaktør kunne få si ettersom jeg var med selv. Ennå ikke fylt 12 år høsten 1957, da Henrik dirigent lærte meg de viktigste grepene for å spille 2.- (og 3.-) stemmen på Bb-klarinetten jeg fikk tildelt. Etter eget ønske. Fotografens navn har jeg ikke. Heller ikke hvor bildet er tatt. Men hvis året er 1958, ja så kan det jo være under Landsstevnet i Trondheim – en enestående begivenhet som samlet rundt 12 000 musikere og over 1000 ledere en helg i slutten av juni! Så stort og krevende var arrangementet, at det aldri ble kopiert hundre prosent.

Views: 175

Aktuelt, Kronikk

NEI – DU LESTE IKKE FEIL!

Utsikt mot vest før Vassfaret landskapsvernområde. (Foto: Svein-H. Strand)

(Fra LM 15.10.22) (Republisert 06.01.24) Denne uken kom det en rapport fra Verdens Villmarksfond (WWF) som viser at tallet på ville dyr globalt er redusert med to tredeler på 50 år. Grunnen er enkel: Altfor ofte er det naturen som taper i møtet med økonomiske hensyn. Vi vet hva vi må gjøre for å stanse utviklingen, og vi vet at vi vil få et bedre samfunn dersom vi tar vare på naturen rundt oss.

Kronikk av Arild Hermstad, fungerende leder i MDG

Nøyaktig en uke etter at regjeringen leverte sitt forslag til statsbudsjett kom en urovekkende rapport fra WWF som peker på at naturen globalt er i en alvorlig krise. Dokumentasjonen er overveldende, og det som trengs er en naturpolitisk snuoperasjon.

Å TA VARE PÅ økosystemene burde være en selvfølge. Dette gir oss større mattrygghet, større motstandsdyktighet mot alt fra ekstremvær til sykdommer, det gir økt livskvalitet, rent vann og en rekke andre tjenester som vi i ytterste konsekvens ikke kan klare oss uten.

Det å ta vare på natur fremstilles ofte som en kostnad. Men sannheten er at det er ingenting som gir større inntekter enn å ta være på selve livsveven vår. Naturen er vårt felles livsgrunnlag. Uten naturen er vi ingenting.

Derfor må festtaler om naturvern følges opp med en helt annen politikk enn det vi har sett til nå! Økt bruk av arealer er den største årsaken til at arter forsvinner. Norge må være en pådriver for forpliktende avtaler om naturvern internasjonalt, hvor første mulighet kommer på FNs konferanse for biomangfold senere i år.

MDG vil ha en naturlov som effektivt stanser nedbygging av natur over hele landet. Vi går inn for sterkere vern for rovdyr, og vil ha flere tiltak for en ambisiøs restaurering av natur i alle norges regioner.

STATSBUDSJETT-FORSLAGET som kom i forrige uke viser at regjeringen ikke har forstått alvoret. Skogvernet kuttes drastisk, midler til klimatiltak snevres inn når klimasats skrotes. Mye sårbar natur vil raseres når regjeringen viderefører motorveiprosjekter, ikke minst når de også vil ha et prosjekt gjennom et naturreservat i Lågendeltaet.

Våre grønne folkevalgte over hele landet står ofte opp mot en laissez-faire holdning (at markedet fungerer best uten innblanding, red. anm.) til arealpolitikken som preger politiske beslutninger. Det er ikke alltid like populært å være den som sier nei til i og for seg gode formål fordi vi ikke kan bygge ned umistelige naturverdier.

Derfor blir jeg utrolig glad hver gang jeg får høre at MDG-ere har fått med seg flertallet i kommunestyrer på å si nei til naturnedbygging.

ET EKSEMPEL er fra Gausdal hvor Inge Bugge Knudsen, vår eneste representant i kommunestyret der, klarte å overtale flertallet til å stoppe et nytt hytteprosjektet i Vestre Gausdal.

Enorm innsats og solid kunnskap synliggjorde at dette prosjektet ikke var verdt inngrepet.

Dette viser at det nytter, og at vi gradvis får større forståelse for våre standpunkter. Over hele landet er det også stadig flere som protesterer mot nye planer for å bygge ned natur, og folk som krever opprydning i gamle miljøsynder.

De som står opp for naturen er helter som fortjener all vår støtte. De trenger også mer støtte fra Storting og regjering. Vernevedtak må respekteres, og vi må si nei til hytter, næringsområder, motorveier, vindkraft og andre inngrep i urørt natur.

MDG VIL FORTSETTE å være den stemmen som tør å gi tydelig beskjed om at vi ikke kan fortsette som før. Vi må gjøre et krafttak for å verne naturen i hele landet og følge opp med penger som sikrer varig vern, og at vi restaurerer ødelagt natur.

Den gode nyheten er at vi på denne måten kan ivareta vår egne økonomiske interesser på lang sikt, samtidig som vi får en rikere natur – til glede for fremtidige generasjoner.

Dette er helt nødvendig dersom vi ønsker at det skal være plass til et mangfold av dyr og planter også i fremtiden. God naturpolitikk er rett og slett bra for menneskene, for dyrene og for økonomien!

Arild Hermstad, fungerende leder i Miljøpartiet De Grønne

 

Views: 162

Aktuelt

Gikk fra 19 til 23 kalde grader PÅ FÅ TIMER

Illustrasjonsfoto. Vinterdag i Mosjøen. (Foto: Øyvinn Hjorthen / Info Helgeland)

(Publisert 05.01.24) (Oppdatert 22:36) Vinterens kaldeste dag. 19 minus i Son i formiddag. Det er varslet spreng-kulde over hele Østlandet i noen dager. Ville vi få opp 20-tallet her?

Ja, det fikk vi bare noen timer senere.

I KVELD viser gradestokken 23 minus. Og for en nettavis med innhold «Fra fortid og nåtid» er det relevant å minne om at vi engang på 1980-tallet faktisk hadde 30 – tretti – kuldegrader.

Den dagen tok redaktøren på seg sine tykkeste votter og tok gradstokken med seg den korte veien ned til torget. Der var det 29.

Men over Sonsbrua sto frostrøyken opp. Så hvorfor ikke sjekke der også?

Som tenkt, så gjort. Og ja: Der kom 30-tallet opp!

Hjemme igjen hos familien vanket det rykende varm sjokolade. Og det spurtes:

– Var det virkelig tredve grader?

Ja, det var. Nøyaktig tredve. Det er veldig kaldt til å være ved fjorden. Selv de eldste jeg snakket med kunne ikke huske en så kald dag på hjemlige trakter.

Vi hadde flyttet fra «Sør-Son» – Storgata ved Wittustoppen, der vi leide en leilighet – og til et eldre hus på Nøtteløkka i Skoleveien som ennå ikke var restaurert. Vinduene var gamle og trakk inn kulde på en dag som denne.

Kulda satt liksom i kroppen også de neste dagene. Ikke minst da jeg på Sonsveien stasjon sto og ventet på forsinket tog til Vestby, der jeg jobbet på Journalistlinja ved Follo folkehøgskole.

Kan ikke minnes at det noen gang var så kaldt som dette da jeg vokste opp i Mosjøen. Bare midt i Norge, langt sør i Nordland – men likevel. Og kalde januar- og februardager langt opp på 20-tallet var det nok.

Husker at vinterværet i min hjemby ofte kunne skifte temmelig fort. Kom det mildvær og regn, var det plutselig speilglatt i gatene – til kommunens strøbiler rykket ut.

Sånn er det ikke i Son – så langt. Ha en fin dag i kulda!

St.

 

 

Views: 69

Historisk, Kulturminner

Fant opp ny birøktmetode

Honning fra Sons-bier. Men neppe sånn som «Bie-mannen» i Feierbakken laget den. (LM Arkivfoto)

(Fra LM 10.10.08) (Republisert og litt endret 05.01.24) (Av Svein-H. Strand) Knut Ottersen fant opp en ny metode for mer effektiv birøkt, KOS-metoden. Han har gitt ut to bøker på eget forlag. Og han tok seg engang fram med kano fra Hølenselva og helt til Vansjø i Moss!

TILFØYD 28.01.2009: Ottersen ble på slutten av 2008 pleietrengende og pasient på Vestby sykehjem, der han senere døde.

Knut Ottersen – soning i fjerde generasjon. Trolig en av de siste i landet som hadde vært såkalt sjølhjulpen gjennom et helt ungdoms- og voksenliv fram til pensjonisttid.(Foto: Sturla Strand)

 

Søndag 12. oktober 2008 ble han 90 år, og mange soninger har forlengst forstått at vi snakker om han Knut Ottersen. «Biemannen.» I det høyreiste hvite huset på toppen av Feierbakken.

Det litt mistenkelige huset i Feierbakken 12, som i det riktige måneskinn – sett borte fra meg – likner en illustrasjon på omslaget til en av barndommens bøker: Om de unge detektivene Hardy-guttene. Stille og hemmelighetsfullt. Veldig!

Rare greier det med hus, i alle fall gamle hus. De står liksom og forteller om seg sjøl, sånn er jeg og sånn er jeg.

Og tenk der bor ikke Knut mer! I tre år nå har han bodd på Stenløkka bo- og servicesenter. Og i Feierbakken 12 har han ikke vært siden han flytta til Stenløkka da balansen begynte å svikte og han ikke lenger kom seg rundt omkring. Blant anna for å levere kilo-enheter med honning som soninger hadde bestilt.

EN DJEVELSK GOD HONNING

Det var forresten en djevelsk god honning han fikk til ute i hagen sin – og andre steder i Son der han hadde kuber utplassert, rundt 80 stykker på det meste. Og et stort Norgesglass eller tre gikk unna skummelt fort i en familie på fire. Veldig dumt, for det var lenge, altfor lenge, til «Biemannen» kunne levere igjen – og en nedtur å måtte begynne med norsk «kjøpeshonning» igjen.

Knut mista faren da han var 15 år gammel, og måtte forsørge ei mor og ei søster. Siden var han det som vel i dag kunne kalles frilanser, sånn at flere forsto det. Men egentlig ikke dét heller, for en frilanser er jo en som tar på seg oppdrag.

 LÅNTE 500 KRONER AV SON KOMMUNE

Knut kaller det ikke noe spesielt. Han klarte seg sjøl, punktum. Aldri måtte han til fattigkassa.

Men som purung søkte han og fikk et lån på 500 kroner fra Son kommune. Sånn at han kunne klare seg fram til de første inntektene kom da han starta med snekkervirksomhet. Blant anna med å lage bikuber både for andre og for seg sjøl.

Så sånn var dét. Knut klarte seg – ikke minst fordi det var enda mer til næring og sjølberging som gikk for seg i Feierbakken 12 og andre steder innafor grensene til lilleputtbyen.

Han trivdes greit i leiligheita si på Stenløkka, når´n først måtte være der, og han gledet seg til 90 års- dagen og å få besøk av slektniner og bekjente!

Den første blomsten hadde Lokalmagasinet.no med, og han tok den glad imot.

Views: 52

Aktuelt, Debatt

Om å selge strøm og å selge poteter

(Fra LM 17.04.22) (Republisert 04.01.24) Interessant kronikk i nettavisa forskersonen.no. Lenka har fram til i dag vært å finne i LM-menyen under menypunktet Debatt.

Men siden påsken 2022 ligger an til å bli en av de kjøligste på lenge, så flytter vi lenka hit. Her vil den nok få noen flere LM-lesere enn der den lå.

Kronikken er skrevet av professor i finans, Espen Gaarder Haug, handelshøyskolen ved NMBU.

(Ill.foto: LM Arkiv/stock.exchng)

 

Views: 59

Aktuelt, Bokslipp

NY BOK: Om Stjerneguttene

Karsten Alnæs (i midten) var en dyktig og populær lektor på tidligere Norsk Journalistskole. I studieåret fra høsten 1970 til sommeren 1971 bygget han opp faget Språk og stil – i samhandling med studentene.

(Publisert 03.01.24) (Kommentar) Nesten alle fra kullet på Norsk Journalistskole 1970-1971 holder kontakten på epost – og nesten hvert år i sammenkomster i Oslo sommerstid. Det gjelder også vår dyktige lektor i faget Språk og stil, Karsten Alnæs.

Han er nå en allsidig forfatter som har skrevet en lang rekke interessante bøker. Nå om de såkalte Stjerneguttene, som i juletiden vandret rundt og sang for godtfolk i husene.

I en epost nå før jul forteller han at «Første gang det er notert i kildene er 6. januar 1653 (tror jeg det var), en skikk som ble forbudt omkring 1900 fordi det myndighetene så på det som en form for tigging.»

MER OM ALNÆS kan dere se og lese fra Menyen, der vi har lagt ut lenke i dag.

Red.

 

Views: 51

Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.

0
0
0
0
0