(F. 26.12.1945) Redaktør, journalist og informasjonsarbeider siden 1968. ||| I 1963: Redaksjonell praktikant i 8 måneder på full tid i Helgeland Arbeiderblad i hjembyen Mosjøen. ||| Arbeidende pensjonist med hjemmekontor fra 2008 (AFP) og videre som folkepensjonist til nå.
Dette interessante og historisk svært verdifulle fotografiet av Sonskilen, den nære bebyggelse og litt av Laksa-landet er fra 1929. På Laksatangen ser vi oljetanken som ble sprengt av en gruppe motstandsfolk fra Follo under 2. verdenskrig. Bildet er i privat eie, levert av en leser for digitalisering.
(Publisert 13.04.24) Ved en kongelig forespørsel av 1743 om fiskerienes betydning i Vestby og hvilke fiskesorter som forefantes, kunne sogneprest Wessel gi følgende svar:
«- Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk som dog ikke falder i mængde uden aleene Makrell som om Høsten af Strandsidderne i Sogn undertiden fanges i nogen Mængde. Dog er folk her ikke synderlig driftige i at betiene sig af Fiskeri.»
Av Ivar Gudmundsen
Wessel hadde sikkert rett. Soningene på den tiden hadde vel stort sett sitt utkomme på annen måte. Selvsagt ble det fisket og brukt fisk i det vanlige kosthold. Spesielt i ufreds- og barkebrødstider var nok fisken et godt tilskudd, men fisket som hovednæringsvei spilte mindre rolle, da det ikke fantes markeder.
Det var først i siste halvdel av 1800-tallet at fisket fikk spesiell betydning som næringsvei. Årsaken var økningen i byenes folketall og et større og kjøpevillig marked, særlig Kristiania.
Ifølge folketellingen av 1865 drev bare seks personer i Son med fiske. I 1900 var det 28 personer som fisket, noen på deltid.
På begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mindre enn tre personer med tittel fiskehandler i Son, men det var bare Edvard Jacobsen som drev det litt stort. Han mottok store mengder ansjos og tilberedte den for en svensk oppkjøper.
Etter første verdenskrig kom Soon Hermetikfabrik i gang. Denne gav fiskerne nye avsetningsmuligheter. (Kilde: “Sider fra Son”.)
OVER 40 FISKERE I SON
Fra denne tid ble det drevet et utstrakt fiske i Son. Oslofjorden var en av landets rikeste fiskefjorder. I 1940-åra var det registrert over 40 fiskere i Son og omegn.
Det ble drevet fiske både fra skøyter og mindre båter, etter sild og brisling, torsk og sei, makrell, hummer, reker m.m. Det ble fisket med vad og landnot, drivgarn og snurpenot, trål (reketrål), pilk og dorg, line (bakke) og hekle, ruser og teiner.
På første halvdel av 1900-tallet var det dessuten årvisst besøk av fiskebåter fra Vestlandet i brislingsesongen. Så sent som ca 1970 kom fiskere fra Vestlandet for å delta i fiske i Oslofjorden. De senere år er antall fiskere i Son gått sterkt tilbake.
Fiskerne i Oslofjorden var allerede før 1940 organisert i 14 lokale fiskerlag. Samleorganisasjonen for disse var Oslofjordens Fiskerlag.
Fiskerne arbeidet for å få bestemme mer over omsetningen av fisk. Soon og Omegns Fiskerforening, stiftet i 1912, dannet sammen med fire andre fiskerlag innerst i fjorden et distriktslag som leverte overskuddet av fisken til Fiskernes Salgslag i Oslo. Salgslaget sto for den videre omsetning.
Det var planer om videre utvikling av salgsorganisasjonen, men krigen i 1940 satte en stopper for det.
SALGSLAG FRA 1947
Oslofjordens Fiskerlag opprettet i 1947 et salgslag som skulle omfatte hele Oslofjorden – Fjordfisk S/L. Dette fikk rett til all førstehåndsomsetning av fisk.
Fjordfisk S/L kjøpte i 1950 eiendommen i Son hvor fiskemottaket i dag ligger. Johan Johansen ble ansatt som leder for Fjordfisk S/L’s anlegg i Son.
THORNESJØBODEN
Fjordfisk S/L leide Thornesjøboden til lagerplass i den første tiden. Fiskebrygga ble bygd av fiskerne selv: Johan Sand, Karsten Gulliksen, Alfred Gudmundsen og Trygve Olsen.
Det ble også bygd mottakshus og ishus med plass til 240 isblokker. Isen ble brukt til å kjøle ned fisken. Blokkene ble skåret på Stavnestjernet og lagret i ishuset, isolert med sagflis.
Fiskebåtene i Son/Vestby har registreringsmerke som består av bokstaven A, et tall og bokstaven V, f.eks. A-2-V, der A står for Akershus, 2 er selve nummeret og V står for Vestby.
Da Son var egen kommune, hadde båtene i Son bokstaven S istedenfor V.
(Artikkelen ble opprinnelig publisert på LMs første publiseringsløsning. (Brukt til 2006.) Ble ikke liggende på nettet da vi fikk ny publiserer. Artikkelen har senere vært publisert i Herison.no, og den ble republisert her i LM på WordPress i juni 2021.)
Soon Meieri ble opprettet på slutten av 1800-tallet, og det var landets siste privatdrevne meieri da driften i Meierigården (bildet) ble avviklet i 1960. Men selve butikken med diverse meieriprodukter ble drevet helt til 1978. I dag huser gården Galleri Soon.
(Fra LM 10.11.23) (Republisert 12.04.24) (Av Svein-H. Strand) Det var på slutten av 1800-tallet at Hilma Grønbeck opprettet og drev meieriutsalg i Son. Virksomheten ble overtatt av sjømann Bertinius A. Lie, muligens i 1890, og han utvidet i 1924 med et tilbygg.
I 1905 ble det levert 130.00 kilo melk. Meieriet begynte da også å produsere litt smør og ost.
SØNNEN ALF LIE overtok så Soon Meieri i 1937. Det ble nå tatt imot 500.000 kilo melk i året fra 20-30-bønder, og meieriet ble enda mer påkostet.
Sammen med kona Kari, opprinnelig fra Hølen, drev Alf Lie meierivirksomhet med tilhørende butikk fram til 1960.
Butikken med diverse meieriprodukter drev de to helt til 1978.
I 2. etasje i Meierigården holdt også Son Telegraf og telefon til – fra 1867 og helt fram til automatiseringen kom i 1975.
I denne gården fra 1700-tallet, tidligere kalt Iversgården, er det altså mye historie!
NAVNET IVERSGÅRDEN fikk den etter en storskipper, Henrik Iversen, som var eier i noen år på 1800-tallet. Han var farfar til båtkonstruktøren Jac. M. Iversen, som drev stort med båtbygging i Son – og senere i Sverige, etter at han emigrerte dit.
Kilde for historiske data: Soon og Omegns Vel/Soon Leksikon. > Vestby Landbrukslag: Levende bygd gjennom 100 år.
(Publisert 11.04.24) (Tekst- og kildesamling redigert av Svein-H. Strand. Del 2) Vefsnmålet er dialekta som vert tala i det meste av kommunane Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Leirfjord, Vevelstad, Alstahaug, Herøy og den sørlege delen av øykommunen Dønna utanfor Sandnessjøen.
Gamalt postkort av grenda Haukland i Vefsn.Vefsnfjorden med Mosjøen og Vefsna-dalføret i bakgrunnen. Talemålet i Mosjøen har endra seg mykje etter at industribygginga på 50-talet kom i gang[1]
Frå då Mosjøen kom i gang med bygginga av Mosjøen Aluminiumsverk har det vore stor tilflytting i området, noko som har sett sterke spor på målføret.[1]
Målmerke
Vilhjelm Riksheim skriv i avhandlinga si Ljodvokstren i Vefsnmålet at «Vefsnmålet tek på ein måte ein millomplass millom aust- og vestnorsk». Som nordnorske målføre elles, har Vefsnmålet:[3]
Høgtone. Setninga byrjar på ein høg tone som dett mot slutten. Dette er eit målmerke nordnorsk har til sams med vestnorsk.
Halvhogging (apokope). Orda manglar dei trykklette endestavingane i ymsande mon. Dette har nordnorsk til sams med trøndersk.
Bunden form fleirtal av inkjekjønnsord har same ending som hankjønnsorda: husan, fjellan, nøstan.
J-klang (palatalisering) av alveolarane n, l, t og d t.d. i mann og kall.
Vefsnmålet har mange målmerke som gjer at det skil seg ut frå andre helgelandsmål. Dei er m.a.:
Lenisering. Dette liknar bløytinga ein kjenner til frå sudvestlandet der mat og kake læt som mad og kage. Midthelgelandsmåla har frå gamalt ei liknande ovring, der stemde og ustemde konsonantar kan verta halvstemde: fad̥, mad̥, kag̊æ, ed̥æ, någ̊o.[4]
Ingen spor etter jamvekt. Her har både brønnøymålet i sør og ranværingsmålet i nord jamvektsformer som hara (Rana) og maga (Brønnøy). Slike ord har alltid -e i Vefsnmålet.
Fri apokope. Der grannemåla har kategoribunden apokope, har Vefsnmålet apokope regulert av setningsrytmiske reglar. T.d. å etæ når verbet er trykksterkt, men å et» når det ikkje har tyngd i setninga.[1]
Skilje mellom tonelag 1 og 2, noko som ikkje finst i brønnøymålet.
Linn hokjønnsbøying. Hokjønnsord som på nynorsk endar på -e (t.d. jente, veke) får i midthelgelandsmål endinga -o i bunden eintal, t.d. klokko, jento. I fleirtal får dei endingane -år og -ån, t.d. jentår, jentån.
Dativ etter preposisjonar. Som brønnøymålet har Vefsnmålet eigne dativformer av substantiv.
Uttale
Vefsnmålet har palatalisering i ord som mann og kall, og tjukk-l både av historisk l og norrøn rð, slik at orda stol og bord rimar. I eldre tid fanst det ein spesiell l-lyd frå konsonantsambandet tl[5]. Lyden var sjeldan og fanst berre i nokre få ord, t.d. tahlåt «skrøpeleg, småleg», bihlæ «lita tann» og fahlæ «fatle». Eit anna særdrag er at gamal kort e går over til a framføre tjukk-l, t.d. halg, alg, fal og val for helg, elg, ferd og verd.
Lenisering
Lenisering er eit særdrag som skil Vefsnmålet klårt frå dei andre helgelandsmåla. Lukkelydanep, t, k og b, d, g kan verta halvstemde etter vokalar, noko som liknar bløytinga i sørvestlandske målføre[4]. Tabellen under syner kva stavingar som får samanfall. Ovringa fører til at vokalar vert lengre[5], slik at to ulike ord som rodd og rot læt likeins. For folk som ikkje har dette læt begge som rot.[3] I tabellen under er K1 bruka om klanglause lukkelydar (/p t k/), K2 bruka om klangføre lukkelydar (/b d g/), og K3 bruka om leniserte lukkelydar ([b̥ d̥ g̊]).
Bymåla i Mosjøen og Sandnessjøen har lenge mangla lenisering. I dag er det berre dei eldste generasjonane, helst dei som vaks opp på bygda, som enno har lenisering i målet sitt.[1]
Ymsing i målet
Endå om midthelgelandsmåla stort sett kan seiast å høyra til eitt målføre, finst det skilnader frå stad til stad. På 1990-talet gjorde to elevar på Mosjøen Vidaregåande Skole ei undersøking der dei samanlikna talemålet på Herøy ute ved kysten, og det i Hattfjelldal på innlandet.
Dei kom fram til at det var få strukturelle skilnader, men at den største skilnaden ligg i alder. At det er større skilnad på gamle og yngre dialektbrukarar enn mellom folk frå dei ulike kommunane.[1]
Dei største skilnadene mellom kyst og innland ligg i uttalen. Utover Leirfjorden og i dei ytre områda har dei affrikativ uttale av kj-lyden, nesten som ch i engelsk church[1].
Ein annan skilnad ligg i uttalen av den opne ò-vokalen i ord som skot, lov og grofte (bregne). På innlandet er denne ein ø-lyd: skøt, løv og grøfte, på kysten er det ein å-lyd: skåt, låv, gråfte.
På innlandet er det lang e-vokal i notid av mange sterke verb: fer, grev og dreg. På kysten har desse lang æ-vokal: fær, græv og dræg. Kystmåla har fleire kortformer av verb enn innlandet, men dativ har halde seg betre der. Elles er språksystemet stort sett det same i heile midt-Helgeland.[1]
Verbbøying
Verb i midthelgelandsmåla har tradisjonelt fri apokope. I motsetning til grannemåla som har regelbunden apokope, har Vefsnmålet kortformene av verb jamsides fullformene. Når verbet står i trykklett stilling vil det oftast stå i kortforma si, men når det står trykksterkt kjem fullforma fram.[1] Som dei sørlege nord-helgelandsmåla[1], blir tonlett -a uttala som ein slags -æ. Denne lyden vert ofte skildra som å vera ein stad mellom a og æ.[5]
Tradisjonelt Vefsnmål har restar frå det gamalnorske kasussystemet. Etter preposisjonane i og på vert dativ berre nytta ved påstadnemning, t.d. fer i skojen (fer inn i skogen) og fer i skojæ (fer inne i skogen). Dativ fleirtal finst berre i faste uttrykk, gjerne ved stadnamn: i strøumo, i hålmo.Restar frå ubunden dativ finst i uttrykk som a nyo (av nytt), å nyo (på nytt) og a heilo (av eit heilt stykke), i tillegg til andre meir ålmenne norske uttrykk som i live.[3]
Han gjekk mæ knivæ i ha’nd. «Han gjekk med kniven i handa»
Dar oppi bakko fekk n sjå ein hørd-mann så sto og haugd ve. «Der oppi bakken fekk han sjå ein hulder-mann som stod og hogg ved»
Han låg mæ rauhuvæ på å nattæ, slik skikkjen va før i ti’n. «Han låg med raudhuve på om natta, slik skikken var før i tida.»
Mæ-kvart va dæ så høgt at dæ song i fjellæ. «Stundom var det så høgt at det song i fjellet.»
Særmerkte ord
Somme substantiv har anna kjønn enn bokmål:
ein nebb, ein fjøs, ei lae, ei famn, eit kai, eit botn (kanskje i analogi med vatn).
Ordtilfang
Målføregranskarar som Sigurd Kolsrud har skildra ordtilfanget i Vefsnmålet som «fornt og merkelegt». Det som truleg er meint med det er at fram til nyare tid har mange «gamalord» halde seg i målføret.
Døme på det kan vera ånnår for ski (norrøn: ǫndurr) eller måg for svigerson (norrøn: mágr)[1]. For gut og jente seier ein tradisjonelt glunt og tøus og kallj og kjæreng/kånæ for mann og kone.
Formene hanjs, hinnjes og dæres heiter ofte hannjes, hennjes og dæmmers i bymåla. Tidleg på 1900-talet var det endå folk som bruka I/Ør, eit pronomen som skulle brukast i høfleg tiltale, oftast mot dei eldre, t.d. Slo I ør, bæssfar? «Slo du deg, bestefar?»[3]. I nyare tid har forma våres teke over for vår/vårt. I det tradisjonelle målføret vart dei bruka som trykksterk form, men i nyare tid har di teke over i alle stoder. I bymåla har òg dæm vorte vanleg, både som subjekts- og objektsform.[3]
Peikande pronomen
Her og der heiter hér og dar. Tradisjonelt var det skilnad på nære og fjerne peikande pronomen, slik at denne vart sagt om noko som var nærme, og dannæ om noko lengre unna. Om ordet har særleg trykk eller når det står åleine utan substantiv får det endinga –næ.[3]
Ofte er det variasjon i vokallengda i desse orda. T.d. kan ein høyra både danæ og dannæ[5]. I nyare tid har uttrykk som denj hær, dæ dær og di hær teke over for dei gamle formene.[3]
Spørjeord
Dei vanlegaste spørjeorda er ke (eldre kve), kem og kor og kvar. Tradisjonelt vart kor berre bruka i tydinga korleis: «kor dæ går?». Ordet hadde mange uttalevariantar, som kår, kør og attpåtil kur, men i dag er kor er den vanlegaste[5]. Denne bruken er den same som bruken av hur på svensk (t.d. «hur går det?»). Seinare har andre former kome inne i dialekten, som korleis, korsn, kersn og keles. I eldre mål fanst formene kvarst for kvar (bm: hvor hen), men det vanlegaste i dag er kor og kvar.[3]
Målprøver
Forteljingar
Ivar Aasen var på Helgeland hausten 1846 og studerte dialektene. «Paa Kulstad havde jeg det meget behageligt, og fandt god Anledning til at samle Kundskab om Sproget».[7] Han skreiv ned denne prøva på vefsnmål:
«Her va eingong ein Mann her inne i Vefsna i gamal Ti. Han heite Heming. Dei fortæle, at han hae ein Aannaar, eit Skie, so va saa laga, at naar’n to dæ paa Foten, saa gjekk dæ a se sjøl over Fjell, Hav aa Dalæ mæ ei aabello Drægt, berre saa Kove sto ette. Aa dæ stana ikkje, før’n sjøl ville. Eingong kom ’n vestaan-ette ifraa Brynn-Øyæ paa Skie sit. Den Tiæ ’n la’ aasta’, ha ’n Hun’n sin mæ se. Han kom paa Skie sit neføre brattast Øy-Fjelle aa va framme tre Dage før Hun’n. Daa ’n do, va dar ingjen, so tor’ bruk’ Skie, før dar va ingjen, so kunn’ styr’ dæ. Saa to dei aa la Skjie paa Kjerkje-Lofte, aa Vio vart sett i Kjerkje-Døræ. Dar segj’ dei Skie ligg, aa Vio, so e gjol a Jarn, kann ein sjaa i Kjerkje-Døræ enno.»[8]
Boka Far etter Fedrane: Folkeminne innsamla i Vefsn er ei samling av forteljingar og segner på Vefsnmål. Forfattaren Reidar Svare bruka ein etymologisk stavemåte, slik at samanhengen med nynorsk kunne koma tydelegare fram. Difor er det ikkje alltid at stavemåten samsvarar med uttale. Eit utdrag frå boka er:
«Dæ va ein glunt her i bygden så fekk slek mon i i taus. Men ho vill kje vet a «n. Ho ha ein annæ fyre. Før detenæ vill han hem se på tausæ. Ein gòng han va mæ Lofotæ, kom han i-lag-mæ ein runar-finn. Og så fekk «n fi’n te å sæt gan i feskjo. Dæ va å kveld’n mæ di sat å åt, at dæ kom i gan-flogæ og flaug i feskjo. Ho flaug inn i ålbogjen, og fór att og fram inn-punn skinnæ. Dæ gjord så óblettele ondt, at feskjo børde kje. Men så fekk di tak på flogo. Di skynnæ se mæ knivæ og skar ho ut, og fekk ho på varmen. Han, trollbalgjen, så fekk fi’n te å gjer detenæ vart ein mann dæ føld óløkkæ mæ sidan.»[6]
Ordtak
Desse ordtaka er henta frå Ordsamling frå Vefsn.[9]
I lågt tre e dæ lett å kom både opp og ned.
D’e i ótid høno ska ut å skitæ.
Dar kjem bakardag ette knakardag. (Det vert magrare)
Dauden e vess, men dagjen e óvess.
D’e dått og sjøllo og lango i møllo. (Det hender sjeldan)
Referansar
Per Sjåvik (1998). «Dialektane på Helgeland». Årbok for Helgeland.
Etter Hallfrid ChristiansenNorske dialekter, i Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene
Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene, i Vefsn bygdebok b. III (Mosjøen 1977)
Øyvind Jenssen. Helgelandsmålet i Leirfjord.
Vilhjelm Riksheim (1921): Ljodvoksteren i Vefsn-målet. Kra.
Eit portrett av språkforskaren, språkgrunnleggjaren og diktaren Ivar Aasen (1813-1896). Biletet er teke i 1871 då Aasen var 58 år gammal. At han endeleg let seg avfotografere, hadde ein særleg grunn. Systra hans, Ingeborg Melset, bad han om å få eit bilete. I dagboka 11. august 1871 skriv Aasen: «Hos en Fotograf». To dagar seinare les vi: «Hos Fotografen 1 dl. Slet Humør». (Kjelde: Djupedal, Reidar (1988): «Ivar Aasen og den nye svartekunsten». Syn og Segn 1-2/1988)
(Publisert 10.04.24) (Tekst- og kildesamling redigert av Svein-H. Strand. Del 1) «Nynorskens far», Ivar Aasen, reiste nordover frå Vestlandet og kom seg heilt til Tromsø. Det har et vært skrevet at han ikkje kom lenger enn til Midt-Helgeland fordi pengene ikkje strakk til. Men på nettet står det no faktisk at han kom seg heilt nord til Tromsø.
Okke som er, han laga interessante opptegnelser om mellom anna talemåter på Helgeland. Og om ord brukt i Vefsn som han meinte hadde røtter i både gamalnorsk og dialekter på Vestlandet.
Vefsnmålet er dialekta som vert tala i det meste av kommunane Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Leirfjord, Vevelstad, Alstahaug, Herøy og den sørlege delen av Dønna.
Her er ei oversikt over relativt ny litteratur om emnet:
Per Sjåvik (1951) frå Mosjøen, lektor ved Mosjøen videregående skole, har skrive om dialektar og stadnamn på Helgeland. Mellom anna:
«Dialektane på Sør-Helgeland», I Årbok for Helgeland 1998-99, side 44-59 (nynorsk)
«Utviklingstendenser i Vefsnmålet» Hovedoppgave i nordisk, Universitetet i Trondheim 1984 (bokmål)
«Nynorsk i Vefsn. Innføring i nynorsk med Vefsn-dialekten som grunnlag», 1982
Per Sjåvik (1998). «Dialektane på Helgeland». Årbok for Helgeland.
Etter Hallfrid Christiansen Norske dialekter, i Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene
Kjell Øksendal: Målføret i vefsnbygdene, i Vefsn bygdebok b. III (Mosjøen 1977)
Øyvind Jenssen: Helgelandsmålet i Leirfjord.
Vilhjelm Riksheim (1921): Ljodvoksteren i Vefsn-målet. Kra.
Reidar Svare (1950). Far etter fedrane: Folkeminne innsamla i Vefsn. Vefsn Historielag.
Ivar Aasen Dagbøker 1846-50
Om Heming Ivar Aasen: Prøver af Landsmaalet i Norge
Halvard Lundestad (2004). Ordsamling frå Vefsn (2 utg.).
BILDET: En avdeling tyske invasjonsstyrker har etablert seg på Son torg tidlig om morgenen 9. april 1940. Rutebåten «Oscarsborg I» fra Son til Oslo er blitt tvunget til å snu og ta med seg sårede fra «Blücher». NEDERST t.v. ved brygga en sivilist i samtale med en offiser. TIL HØYRE: Kjøpmann Hansens lastebil er rekvirert og lasteplanet fylt av sekker, kanskje proviant, som nok skal innover til Oslo sammen med de rundt 1000 soldatene. ET ANTALL VAKTSOLDATER ble igjen i Son for å sikre viktige offisielle funksjoner som telegrafen med telefonsentral, Bogen-bussen med garasje og tilbehør. SON SKOLE – med lokaler også til kommunens administrasjon – var også en lokasjon som invasjonsstyrken tidlig sikret seg kontroll over. EN MASKINGEVÆRPOST ble etablert i 2. etasje i bolighuset på Alicenborg. Der hadde posten god utsikt, og kunne også kommunisere med en tilsvarende post i Kleiva/Storgata. (Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (Fotograf: Ukjent)
(Publisert 09.04.24) (Oppdatert 10.04.24) Torget i Son ble et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen 9. april 1940. Bare med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher» etter at slagskipet ble senket. Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje på Lakse ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son.
Allerede 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Men natt til 18. august 1944 sprengte Hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper».
Laksa-aksjonen ble ledet av Nils Otterness. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra en Milorg-gruppe i Ski) og tre kjentmenn fra Son: Odd Svendsen, John Johansen og Kristian Halvorsen. I tillegg var Vestby-bonden Ole Lauritz Authen en sentral person i planleggingen.
Brannen etter sabotasjeaksjonen sett fra bryggene i Son . (Fra NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (Fotograf: Ukjent)
7.000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt. Anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
BÅTBYGGERIET ved «Kugrava» var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.
Hverdagsliv under krigen
Med unntak av noen dramatiske dager i begynnelsen av krigen og Laksa-aksjonen i 1944, så gikk krigsårene stort sett nokså rolig for seg i Son.
Det var en tysk forlegning med to brakker på Wernertomta (også kjent som Presteløkka) ved Kolåsveien. En av dem ble etter krigen flyttet til Hollandveien rett ovenfor Kugrava for å bli bolig.
PÅ SØNDRE BREVIK var det et antiluftskytsbatteri som dekket Mossesundet. Batteriet hadde radar og luftvernkanoner.
Båtbyggeriet ved Kugrava bygde gjennom hele okkupasjonstiden livbåter og annet utstyr for okkupasjonsmakten. Omkring seksti mann arbeidet der, en del av dem fra andre deler av landet.
Etter krigens slutt ble sjefen på Kugrava, Johan Faye, anklaget for samarbeid med tyskerne, men han ble frikjent.
FOR FOLK FLEST var det matsituasjonen som var det mest merkbare. Her ved kysten var mange allerede vant til å fiske, og vi må tro at det var det mange som gjorde i disse årene – for seg selv eller andre.
Labo stadion ble pløyd opp til grønnsakparseller, og man plukket sopp og ville bær.
En del soninger sa senere at de aldri hadde vært i bedre form enn på denne tiden. En diett med fisk og friske grønnsaker som viktigste bestanddeler kunne være kjedelig, men de aller fleste led ingen nød.
Av andre ting befolkningen måtte leve med i krigsårene kan nevnes blendingsgardiner, som var et irritasjonsmoment og som nok for mange ble en påminnelse om at krigen raskt kunne ta en mer voldsom vending.
En annen ting var at det kunne være vanskelig å reise. Son har lenge hatt en nær tilknytning til nærmeste by Moss. For å reise dit måtte man faktisk ha både pass og det som ble kalt grensesonebevis.
Egen Hjemmefront-avdeling
Det var en egen Hjemmefront-avdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, kanskje med unntak av at noen kan ha vært blant kjentmennene under sprengningen av tankene på Laksa.
VÅPENTRENING foregikk i skogen øst i Garder, og det ble tatt imot noen flyslipp. Blant de lokale lederne i hjemmefrontavdelingen var Alf Lie (senere meieribestyrer i Son) og Ole Ingvald Heie.
Det var også enkelte som forsøkte å flykte til Sverige for å slutte seg til de norske styrkene der. Den mest kjente fra Son er Alf Monrad Knudsen, som ble tatt og tilbrakte resten av krigen i fangenskap, først i Norge og deretter i forskjellige konsentrasjonsleire. Han var på sine eldre dager og nesten til sin død tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser, og fikk to hedersprisser for sitt arbeid med å opplyse dagens ungdom.
Alf Monrad Knudsen døde i desember 2016, 93 år gammel. Under et 17. mai-arrangement på Son torg samme år ble han tildelt den sjeldne utmerkelsen Regjeringens Minnemedalje for sitt årelange engasjement med å bringe grupper av skoleelever og andre ned til tyskernes fangeleire.
I 1940 var det fremdeles et betydelig antall sjømenn bosatt i Son. Flere av dem gjorde tjeneste gjennom krigen. Tre av de fem falne fra Son var krigsseilere.
22 NS-medlemmer registrert
I 1944 var det registrert 22 medlemmer av Nasjonal Samling i Son, noe som tilsvarer 6,1 prosent av de stemmeberettigede ved valget i 1936. De var organisert i eget lag, som tilhørte Follo NS-krets. Det var også en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).
I 1941 ble den lovlig valgte ordføreren (Johan Kristoffer Strøm, red. anm.) erstattet av et NS-medlem. Han ble avsatt da krigen var slutt, og dømt til fire års tvangsarbeid under rettsoppgjøret.
VÅREN 1945 ANKOM en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til slutten av krigen.
(Redigert av Svein-H. Strand. Hovedkilde: Wikipedia.no)
SON BYSTYRE slik det var i valgperioden 1952-1955. 17 representanter – herav tre kvinner – og en kontorsjef, som det het da. I venstre bildekant ser vi såvidt litt av et pyntet juletre. Siste møte i perioden – desember 1955? Det må vi tro, ut fra at alle er i finstasen. Men dette møtet ble ikke holdt i Son skole som vi tidligere har skrevet fordi det var der kommuneadministrasjonen holdt til. Bystyremøtene ble holdt på Son Hotel (nåv. Son Kro). Og en leser melder at vi kan få alle navnene. Her bare: Randi Fredriksen (Ap) er nummer to i første rekke. (Fotograf: Ukjent)
(Publisert 08.04.24) (Korrigert 09.04.24) Det er i år 60 år siden Son ble innlemmet i Vestby kommune, mot massiv motstand ikke bare i Son, men også i Vestby.
Hølen ble sammenslått med Vestby allerede under krigen, i 1943. Dette vedtaket ble fattet av Nasjonal Samling (NS). Det ble derfor erklært ugyldig like etter frigjøringen – som alle andre vedtak fattet av NS under okkupasjonen.
Stortinget valgte likevel å vedta at de to kommunene skulle slås sammen.
Men hva skulle kommunen hete?
Fra Son kom forslaget «Såner kommune», som var akseptabelt for både hølninger og soninger.
I den stolte jordbruksbygda Garder i øst ville de at navnet skulle være intet mindre enn «Gardarike».
VESTBY KOMMUNE ble valgt – på grunnlag av at dette allerede lenge hadde vært navnet på prestegjeldet som kommunen omfatter.
Vestby ble gjennom formannskapslovene av 1837 opprettet som landkommune, men med noe mindre areal enn dagens kommune.
HOVEDREGELEN var da at hvert prestegjeld skulle være en egen kommune.
Men i Vestby prestegjeld hadde Son og Hølen lenge vært ladesteder underlagt hovedstaden, Christiania, De ble derfor en egen bykommune, og denne ble delt i to i 1848.
(Publisert 14.08.23) (Republisert 07.04.24) I høyrespalta ligger ikke lenger logoen til Norsk Journalistlag, med lenke til hjemmesiden deres. Det viste seg nemlig at jeg likevel ikke kunne være medlem der, slik jeg tidligere har vært i store deler av mitt liv som journalist.
Og hvorfor det? Les nedenfor.
Som redaktør ville jo Norsk Redaktørforening – der jeg i noen år hadde min organisatoriske forankring – vært førstevalget. Men som for så mye annet når man er eneste «ansatte» – og med et budsjett på konstant sparebluss – så ble Journalistlaget til slutt et naturlig valg.
Norsk Journalistlag (NJ) organiserer redaksjonelle medarbeidere, også ledere og frilansere, som har journalistikk som yrke. Medlemmene arbeider på grunnlag av retten til fri informasjon og hensynet til faglig integritet, i samsvar med Vær Varsom-plakaten.
EGNE MEDLEMSSATSER for (arbeidende) pensjonister som meg har de også. Men så kommer det vanskelige:
Inntekt. På søknadsskjemaet satte jeg selvfølgelig opp bruttobeløpet for pensjon, slik jeg skulle. Men så var det Lønn.
Som selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak, ble det jo da å føre opp regnskapsmessig Resultat. Underforstått: Etter utbetaling av eventuelle honorarer for redaksjonelle tjenester.
Men hva når resultatet siste år ikke går i pluss, som det ikke gjør for meg, og i skattemeldingens næringsoppgave da må stå som fradrag?
Vel, da er det bare pensjonen som gjelder.
ALTSÅ HAR JEG null og niks i lønn. Men da kan jeg likevel ikke bli medlem i Norsk Journalistlag. For de ber nå om en lønnsslipp (fra eget foretak…).
Ønsket velkommen som medlem ble jeg også i en melding dagen etter at jeg søkte. Forstå det, den som kan eller vil.
Forsiden på Vestby-Kuréren fra torsdag 13. april 1989. Nr. 4 – 2. årgang. To flotte hovedoppslag: Om den historiske Dørnberger-utstillingen, som markerte at det var 125 år siden maleren ble født – med en tegning av den kjente avistegneren Øyvind Sørensen (1887-1962). Og en omtale av øvingsavisa til Journalistlinja ved Follo folkehøgskole– Ung & Gal. Opplaget deres var på hele 6000 eksemplarer. Helt selvfinansiert ved hjelp av reklame, samtidig som vi var nødt til å gi ut en gratisavis til alle kommunens husstander. Halvfinansiert med billig reklame.
(Republisert og endret 04.04.24) Strand Prinfo ble registrert som enkeltpersonforetak allerede i 1986, blant annet med tanke på den uavhengige næravisa Vestby-Kuréren som ble lansert i 1988.
Den var ment å skulle fylle tomrommet etter den uavhengige ukeavisa Vestby Avis, utgitt av aksjeselskapet Moss Avis, men senere nedlagt etter at avishuset kom inn i Orkla-gruppen.
Vestby-Kuréren ble utgitt fra mai 1988, samme måned som de kraftige økonomiske nedgangstidene startet i Norge.
Abonnementssalget, etter to gratisutgaver til alle husstander, var en stor suksess gjennom sommeren og høsten.
Etter det var det naturlig å gå over på abonnements-basis – med ukentlig utgivelse – slik konseptet var tenkt.
Et betalt opplag på litt over 1200 eksemplarer ble nådd – men annonsesalget sviktet stadig mer.
Med betydelige trykkeutgifter, ble hver utgivelse snart et tap.
Etter flere trykkeriregninger som det ikke var midler til å gjøre opp, måtte vi bokstavelig talt sette kroken på kontordøra i Thornegården i Son, i midten av november 1988.
Samtidig fikk trykkeriselskapet i Mysen gjennomført beslag i driftskontoen, noe som gjorde at personlig konkurs ble unngått.
Men det økonomiske mellomværet som lå til grunn for beslaget var ikke gjort opp før over ti år senere.
Etter nyttår ble Vestby-Kuréren relansert som månedlig gratisavis til alle husstander i Vestby.
Men selv med et opplag på 4100 eksemplarer var det ikke mulig å få tilstrekkelig med annonseinntekter.
Som en lokal næringsdrivende sa: – Alle skylder jo hverandre penger!
Ja, nedgangstidene lå tungt over landet, og reklameannonser gikk ofte i boks først etter store rabatter.
Utgaven i mai 1989 ble den siste, og tiden var kommet for å stille seg i arbeidssøkernes stadig lengre rekker.
Illustrasjonsfoto: Sons første skolebygning, i Løkkeveien 4. (LM Arkivfoto)
Å være arkivar i det lokale kan by på de store overraskelser når man graver lenge og dypt nok. Det har Berit Sæbø og Paul Sporsheim erfart.
(Reporter Svein-H. Strand) (Fra LM 18.02.20) I arkivene etter gamle Son kommune (1838-1963) er det blant annet skoleprotokoller, som i de fleste andre kommuner i landet. En av protokollene har informasjon om jentene som gikk på Soons skole i perioden 1826-1849.
I tillegg inneholder den grunnlaget for folketellingen i Son 1865. ‒ Det er litt spesielt, sier Paul Sporsheim.
Helt uventet har protokollen også opplysninger om et bibliotek som har gått under radaren for arkivarer og lokalhistorikere. Nemlig Soons Børnebibliothek, med nedtegnelser fra årene 1869-1894.
‒ Dette er unikt! Disse årene er en periode da landet endret seg på mange måter, påpeker Sporsheim.
På dette grunnlaget gikk arkivarene i gang med å skrive en fagartikkel til 2019-utaven av Årbok for Follo.
‒ Artikkelen handler om bøker, givere, lånere og annet som dreier seg om dette forunderlige og glemte biblioteket i Son på 1800-tallet, skriver arkivarene i forordet.
Tilfeldighetene var jo også så vennlige mot dem og årboka at det hele kunne presenteres som et 150 års-minne regnet fra Soon Børnebibliotheks fødsel.
Hovedbog for pikeskolen heter protkollen, med blant annet fraværslister om jentene som gikk på Soons skole fra 1826 til 1849.
Midt i protokollen finner man så de eneste kjente opplysninger om et bibliotek i Son på 1800-tallet. Hvordan kunne alle disse opplysningene havne i samme protokoll?
BIBLIOTEKVESENETS FAR I SON?
Det tror arkivarene at de vet svaret på. Og de løfter fram navnet Christian Hansen. Han ble ansatt som lærer i Son i 1862, var senere også ordfører og ser ut til å kunne kåres som intet mindre enn bibliotekvesenets far i Son.
Christian Hansen går også inn i lokalhistorien som far til Kaja Hansen. Gjennom mange år samlet hun inn penger slik at Son kunne få sitt første aldershjem. Det ble innviet i 1925.
Som alle soninger vet, fikk institusjonen senere navnet Kaja Hansens Minde. Den ble nedlagt i 1981, da Son eldresenter sto ferdig.
(Publisert 03.04.24) Hos Vinmonopolet er salget i januar og februar samlet gått ned med 1,5 prosent målt mot samme periode i fjor. Det er én salgsdag (51) mer i år enn i fjor på grunn av skuddårsdagen. Kalenderkorrigert salgsutvikling for årets to første måneder blir dermed en nedgang på nærmere 5 prosent.
TALLENE FOR MARS er ikke sammenlignbare med fjorårets marstall på grunn av forskjellig plassering av påsken. Påsken er årets første salgstopp.
Januar startet med ekstreme nedbørsmengder i Sør-Norge. Etter dette har det vært mye vær i hele landet inkludert orkan, kulderekorder og store mengder nedbør, både i form av snø, sludd og underkjølt regn.
– På dager med krevende vær – og dem er det mange av denne vinteren – har vi ofte tydlig salgsreduksjon, sier Jens Nordahl, presseansvarlig i Vinmonopolet.
Rødvin er fortsatt klart største kategori med 48 prosent av salget, men har en nedgang på fire prosent for årets to første måneder.
Dette er kanskje noe overraskende da rødvin er en kategori som normalt øker sin popularitet når det er kaldt og surt. Størst er nedgangen for italiensk og fransk rødvin (liter).
– Lettere og lysere vinstiler som hvitvin og rosévin har imidlertid vekst denne vinteren, sier Nordahl.
Det er også vekst for sider, øl og ikke minst alkoholfritt. Sistnevnte kategori skyter i været med en vekst på formidable 28 prosent i januar og februar.
– Denne vridningen i salget mot kategorier med lavere sukker-, alkohol- og kaloriinnhold skyldes både trenden om å være bevisst på det man spiser og drikker, men speiler også klimaendringene, understreker Nordahl.
(Publisert 02.04.24) Listen over de seneste eiendoms-overdragelser lokalt viser: Andel av Strandgata 15 A (det historiske Dørnbergerhuset) er overdratt fra Arne Samuelsen til Teppo Pauli Osmo Valkama.
Som mange vil vite, har de vært samboere i en årrekke og kunstnerisk videreført arven etter den berømte maleren Carl Dørnberger som bodde der i store deler av sitt liv, fram til sin død i juli 1940.
Når det gjelder overdragelser i Son generelt, ser vi priser som er blitt vanlig i et attraktivt område av kommunen som dette. Et unntak er en eldre enebolig i Storgata 1 B, der salgsprisen ble hele 11,2 millioner.
Ill.foto: Apropos flyttingen av Post i Butikk fra Kiwi i Son sentrum til Rema 1000, på Søndre Brevik, nesten ved grensen til Moss: – Hvor blei det av postboksa, Jenny? – Fløy dem virkelig nesten helt til Moss, eller? (LM Arkivfoto / stock.exchng)
(Publisert 01.04.24) (Endret 02.04.24) DETTE VAR VÅR APRILSPØK I ÅR. Men ikke tatt ut av «tomme lufta». Første setning var fra en melding i LM dette året, med henvisning til en sann nyhetssak i Østlandets Blad:
Et utvalg i Frogn Venstre ville i 2004 dele Follo inn i bare tre kommuner, mot dagens seks. Resten er en spøk. Dette er altså ikke en sak Venstres lokallag har tatt opp igjen.
Men med dette som utgangspunkt, har vi «spunnet en tråd» som jo kan være interessant nok, eller hva?
Utvalget vil nå i tillegg flytte fylkesgrensen, slik at soningene blir østfoldinger og innbyggere i Moss kommune.
Men hvor fylkesgrensen da skal gå, sies det ikke noe om.
Gjennom årene har flyttetilhengere mer enn én gang hentet opp lokale kart – og påpekt at en ny kommunegrense med fordel kunne gå ved Tjennskjærnet. (Ved gamle E6).
HØLEN MÅTTE DA ligge innenfor den nye grensen. såvidt det er. Uansett: Enkelte mossinger vil i så fall få oppfylt en drøm om å få det gamle ladestedet med sine vakre, fredede bygninger Spinnerigården og Thornegården innenfor sine grenser.
Men noen soninger får kanskje oppleve at vonde drømmer går i oppfyllelse… St.
FOLLO I AKERSHUS fylke er området som ligger mellom Oslo og Østfold, på østsiden av Oslofjorden. Det består av de seks kommunene Nesodden, Frogn, Nordre Follo, Vestby, Ås og østenfor: Enebakk. Enebakk inngår likevel i sin helhet administrativt i Follo. Navnet Follo er avledet fra Folden, det gamle navnet på Oslofjorden. (Fra Wikipedia.no)
(Republisert og endret 31.03.24) Tilfeldigvis er det i dag MOSS som er temaet i Meny-lenka Dagen i dag her i LM.
Vi henger oss på og republiserer en fotoserie fra noen år tilbake.
Son og Moss er nære naboer og venner – kommunegrense, fylkesgrense og dialektgrense til tross. Fra helt tilbake til seilskutetiden, da naboskapet også hadde et konkurranseelement gjennom havnene.
Flere sider kunne skrives om dette. Men altså først en samling bilder fra vår kjære, nære by.
Her er vi like over kommunegrensa. I Kulpe nedenfor nordre del av boligfeltet Sjøhagen. Røykende fisker i aksjon godt uti der mossefisken bor. Sturla Strand tok dette bildet i november 2015. Tankanleggene på Kambo i bakgrunnen. (Foto: Sturla Strand)
Midt i sentrum. En sommerprydet gågate. (Foto: Svein-H. Strand)
Lerke bod – en pryd i den gamle Møllebyen som mossingene klarte å blåse nytt liv i. Bygningen ble oppført i tilknytning til Lerke mølle (1835), ble restaurert i 1980-årene og er nå forretning. (Foto: Svein-H. Strand)
Hei dere, jeg er «Høyvekta på Moss» og bukker for alle som kommer og tar bilde av meg! Jeg er i alle fall en skulptur av gamle dagers berømte, unøyaktige høyvekt (1903-1962), og du finner meg midt i sentrumskjernen av den gamle industribyen. I bakgrunnen ser du det stilige Tårnhuset. Tårnene får dere heller se en annen gang, denne gang var det meg det gjaldt. (Foto: Svein-H. Strand)
Røyken stiger ikke lenger opp av skorsteinspipene «på cellulosen» hos Peterson. Godt da å ha et bilde som dette i arkivet. (Foto: Svein-H. Strand)
Denne bokstavelig talt talende plakaten står på Vincents Buddes Plass. Men hvor er denne plassen? Der plakaten står, er alt vi sier i denne omgang. Dra til Moss – og bruk bussen!
Vi tar på spanderbuksene (!) og refunderer billettkostnaden tur/retur Moss med bussen. Vel å merke: For den første som ikke kjenner til denne plassen – og finner fram uten å spørre lokalkjente. (Foto: Svein-H. Strand)
Fra Sturla Strands fotosveip 3. desember 2014, i en tiltakende mørketid. Kommet til «campingen» på Nordre Brevik, ble han møtt av dette motivet mot Jeløy.
Første bilde i samlingen ble unnfanget 4. november 2014, og vi klarer oss godt uten noen nærmere bildetekst her, ikke sant? (Foto: Sturla Strand)
Det samme motivet i svart-hvitt, bare standplassen er litegrann forandret. Kult å se hvor ulikt de to uttrykksmåtene speiler motivet. (Foto: Sturla Strand
(Publisert 31.03.24) Det er siste dag i årets 1. kvartal. Ved kvartalsskiftet viser statistikken at dette er periodens mest leste innlegg i LM:
Historien om institusjonen Kaja Hansens Minne, det tidligere aldershjemmet i Son.
I skrivende stund er det registrert 385 visninger av denne republiseringen – og med solid margin til nummer to: Litt avishistorie i det nære. Og hvem vet – med førsteplass-omtale som denne, så kan det jo fort bli 400 visninger før mars blir april i natt.
DET MÅ OGSÅ SIES at det er svært godt med visninger på de sju øvrige plassene – fra 205 og oppover.
Interessant nok, så er det en annen historisk sak – om en hendelse hundre mil nord for vårt egentlige dekningsområde – som står på denne plassen. Dette med god hjelp fra ulike Facebook-grupper av og for brukere som har en tilhørighet til byen midt i Norge og Helgeland.
Her er statistikken med de åtte mest leste i første kvartal – av totalt 812 innlegg publisert på WordPress. Og om du skulle ønske et gjensyn. er det bare å trykke på lenka.
(Publisert 30.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim) Arkeologene støtte på bolverk mange steder i Son sentrum – på Kiwi-tomta, i Glenneparken, i Storgata og på torget. På Kiwi-tomta ble det funnet omfattende bolverk som trolig har ligget som en åpen lagerplass for trelast og andre varer.
Torget i Son, delvis tildekket etter undersøkelsene. Den hvite bygningen bak i bildet er Thornegården fra 1761, til venstre sees litt av Spinnerigården (opprinnelig tobakksspinneri) fra ca 1769. I det åpne feltet foran bygningene ser vi en oppbygd, steinbrolagt flate og steinbrolagte gater, trolig fra slutten av 1600-tallet. Deler av en gate fra 1700-tallet kan skimtes foran Thornegården. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Dette passer godt med det skriftlige kildematerialet som også utdyper og konkretiserer tolkningen. Bolverkene på Kiwi-tomta har opprinnelig tilhørt en av de største tomtene i Son. Den har tilhørt en av Sons ledende trelasthandlere, Jens Pedersen Bærøe, som kjøpte den i 1700.
Samme år ble det foretatt en opptelling av trelast i Son. Den viste at nesten alle brygger, bolverk, strender og knauser i Son ble brukt til å legge opp trelast i store mengder – i alt nesten 70 000 bord på én gang.
Øverst på tomta fikk Jens Pedersen oppført et stort våningshus med uthus som gjennom hele 1700-tallet var kjent som Bærøegården. Deler av det som kan ha vært grunnmuren til denne gården – og steinbrolegningen på gårdsplassen – ble funnet av arkeologene ved det nåværende Apoteket i Son.
Huset som «sperret gata»
Gulv som ble funnet under Storgata, foran den nåværende Stoltenberggården. Et steingulv og et plankegulv. (Foto: Marianne Johansson, Akershus fylkeskommune)
Midt i det som nå er Storgata, foran det som siden 1800-tallet har blitt kalt Stoltenberggården (Storgata 26), ble det i sammenheng med de arkeologiske undersøkelsene funnet bygningsrester som beviser at gata i utgangspunktet ikke løp slik den gjør i dag.
Funnene besto i et gulv i hele gatas bredde og en grunnmur som går vinkelrett på grunnmuren til Stoltenberggården. På utsiden av muren var det bevart et lite felt med brostein. Muren flukter med en mur som fortsetter inn i kjelleren til Stoltenberggården.
Dette betyr at deler av Stoltenberggården står på en eldre grunnmur, eller at huset en gang ble bygget om for å la gata passere omtrent der den går i dag. Steingulvet var laget av store, flate steiner. På et tidspunkt la man et plankegulv oppå steingulvet som også var bevart.
Det ble ikke gjort så mange gjenstandsfunn som kan datere byggingen av dette huset ut over noen krittpipestilker. Ut fra det kan vi si at huset nok ikke er eldre enn fra en gang på 1600-tallet.
EIENDOMMEN KAN FØLGES i skriftlige kilder tilbake til 1662. Da ble tomten pantsatt av den daværende eieren av Nordre Labo gård, Lauritz Svendsen, til strandsitteren Bendt Stillufsen. Stillufsen var født på nabogården Brevik omkring 1620, og har sannsynligvis slått seg ned i Son i siste halvdel av 1650-årene.
20 år senere bodde Bendt Stillufsens sønn Mikkel Bendtsen (født ca. 1658) i husene. I 1696 kjøpte Mikkel Bendtsen også tomten som han og foreldrene hadde bodd på og hatt i pant siden 1662, av Amund Lydersen (Lauritz Svendsens svigersønn) for 20 riksdaler. Tomten strakte seg fra Amund Lydersens egne hus til Svend Torstensens hus, «lige op og ned i søen».
Mikkel Bendtsen var borger til Christiania fra 1682 og en av Sons ledende kjøpmenn i 1680- og 90-årene, men han kom opp i økonomiske problemer rundt århundreskiftet. Han hadde større gjeld enn han kunne betjene; i 1699 ble hans tilstand betegnet som «meget ringe, og af slet ingen næring», og han ble regnet som en strandsitter.
Året etter måtte Mikkel Bendtsen si opp borgerskapet og oppgi sitt bo. Bare få av kreditorene fikk noe av pengene sine tilbake, og Mikkel Bendtsen selv måtte «opholdes og fødes af sine venner». Gården og tomta i Son ble solgt på auksjon i november 1700.
Eiendommen ble kjøpt av den bare 17 år gamle Jonas Sørensen Solgaard på vegne av moren, Maren salig Søren Larsens. Solgaard-familien var Sons (og Hølens) ledende trelasthandlere og rikeste familie. Jonas bodde fortsatt hjemme hos sin mor i Hølen. Gården besto da av en husbygning, bryggerhus, stall, fehus, låve, sjøbod og sjøbodloft, brygge, bolverker samt to hauger (hamnehager).
På sommeren 1701 bodde Mikkel Bendtsen fortsatt i sin gamle gård. Maren salig Søren Larsens stevnet ham for retten for å få ham til å flytte ut, men retten nøyde seg med å pålegge ham å holde gården i god stand. Ikke lenge etter må han likevel ha gitt etter, og Jonas Solgaard gikk i gang med reparasjoner, ombygninger og nybygninger på tomten.
Jonas Solgaard fikk selv satt opp en bygning mot gaten med en «vel indredet» krambod, sengekammer, kontorer, kjøkken og barnekammer, fire værelser ovenpå, tre kakkelovner i huset og to rom i kjelleren. Videre lot han oppføre en drengestue med skorstein, et bryggerhus med bakerovn, bryggekjele og skorstein, samt kjeller; hestestall og fehus med torvtak, også vel innredet, to skjul med port og portrom på sørsiden.
Endelig ble det reist en ganske ny bygning med seks over- og underværelser og tre murte kjellere. Den gamle bygningen ble belagt med kledning inn- og utvendig og utstyrt med beslag og mye ny innredning. Nederst mot sjøen ble det bygd to sjøboder Alle husene ble tekket med takstein og pyntet. De ble taksert til en verdi av over 1150 rd (Riksdaler, red. anm.) i 1717 og 800 rd i 1726. Jonas Solgaard bosatte seg i den nye praktgården og ble snart Sons ledende kjøpmann.
Hvordan kan disse transaksjonene og byggeprosessene settes i forbindelse med det huset eller tilbygget som har blokkert gata i Son nord for den passasjen som i dag kalles Tranga? Og når og hvordan ble den åpnet?
For det første må vi slå fast at det som den gang ble kalt «gaden eller veyen», ikke var gjennomgående fra nord til sør i Son – ikke for kjørende, neppe heller for ridende. Den endte ved Solgaardenes eiendom. Til fots kunne man nok ta seg fram mellom husene og selvsagt i båt langs bryggene.
VEIEN OVER GÅRDEN BREVIK til Moss, som gikk opp fra det som i dag er det sørøstlige hjørnet av Torget, var ikke forbundet med gata lenger nord. Det huset som «sperret gata» var sannsynligvis Mikkel Bendtsens våningshus, som Solgaardene kjøpte på auksjon i 1700 og deretter bygget om. Det har i så fall ligget med gavlen mot sjøen, noe som sannsynliggjøres av en gammel grunnmur på tvers i kjelleren på det nåværende huset. Denne bygningen var således fra 1600-tallet, kanskje var den oppført av Bent Stillufsen allerede i 1650-årene.
Jonas Solgaard kom opp i økonomiske vansker seinere i livet, og i 1740-årene var han i realiteten konkurs og måtte oppgi sitt bo. Da ble også den store gården delt mellom hans datter Maren og hans sønner Søren, Christian og Annanias Solgaard, slik at de to sistnevnte fikk grunnen mot sjøen, mens Søren beholdt grunnen og husene på oversiden, med Maren som medeier. Og i tillegg en av de to sjøbodene og et såkalt fortau – antagelig en plankebelagt gangvei som ga adkomst til denne.
(Publisert 29.03.24) Det er påske i 2024, og vi starter publiseringsdagen godt i tråd med vårt slagord gjennom alle år: Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Det gjør vi med en førsteklasses fotoserie fra 2008, signert Badi Batchelor, Son. Fra LM i januar 2013. Fortsatt god påske!
(Publisert 28.03.24) (Forts. utdrag fra artikkel av Finn-Einar Eliassen, Marianne Johansson og Reidun Aasheim)
For den eldste historien om Son-området er de skriftlige kildene få og meget magre. Til gjengjeld gir stedsnavn et klart inntrykk av sjøens og elvas og dermed sjøfartens sentrale betydning for Son langt tilbake i tid. Og det arkeologiske materialet viser at gården Labo har vært noe langt mer enn en vanlig bondegård i tidligere tider.
(LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
Det ble utført arkeologiske undersøkelser på Labo i 20059 og 2006,10 av henholdsvis Akershus fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Undersøkelsene avslørte at det hadde ligget et handelssted inne i elvemunningen i middelalderen, og trolig alt i vikingtida.
På motsatt side av elva ble det funnet spor etter brygger fra 1100–1200-tallet som må ha hørt sammen med handelsstedet. Under fotballbanen på Labo var det i vikingtiden en strand der skip kunne trekkes opp, og med en flat slette innenfor må stedet ha egnet seg utmerket til markedsplass.
Denne lokaliteten er foreløpig ikke undersøkt, men mellom dagens gårdstun på Labo Søndre og Nordre ble det funnet spor etter stolpebygde hus fra vikingtid og laftede tømmerbygninger fra middelalderen. Ett av husene skiller seg ut og viser at Labo ikke var en vanlig gård i middelalder, det har hatt hjørneildsted og sannsynligvis en kjeller.
Denne typen «byhus» er ellers kun kjent fra Gamlebyen i Oslo og andre middelalderbyer i Norge. Funn av bygningsdetaljer som vindusglasskår, også med malt dekor, viser at beboerne hadde råd til en slik kostbar luksus i en tid da dette ikke var vanlig.
Huset hadde vært i bruk fra 1200-tallet til et stykke ut på 1700-tallet, og vitnet om både handelskontakter, velstand og en urban livsstil.
I Glenneparken står denne kopien av «Labo-hesten» som ble funnet under utgravningene på Labo: Et vektlodd av bronse fra Håkon den femtes tid (1270–1319). Vekt: ca. 100 gram. Nesten 100 slike vektlodd (flest hester, men også okser og bukker) er funnet i Norden, de fleste i Østnorge, foruten ett i England (LM Arkivfoto / Svein-Strand)
Dette viser også gjenstandsfunnene, blant annet et vektlodd, formet som en hest, fra Håkon Vs tid (rundt 1300). Noen få vektlodd datert til vikingtid er også funnet, men de gir bare en indikasjon på at det har vært handel her før 1200-tallet. Importvarer som keramikk fra Siegburg i Tyskland kan knyttes til tyske handelsmenn eller kjøpmenn påvirket av den hanseatiske kulturen. påpeker forfatterne.11
– Funnene viser at det var flere praktfulle drikkebegre, både i keramikk og glass, som var i bruk på Labo. Så godt som alle de funne gjenstandene er importert og viser tydelig handelsforbindelser og velstand, tilføyer de.
STEDSNAVNET SON ER ELDRE enn tettstedet ved bukta. Det kan være meget gammelt, men forekommer første gang i et diplom fra 1410. Dokumentet omhandler salget av en part i gården Bedo eller Bædo, som skulle ligge «vider (ved) Soon a (på) Follo».12
Bedo/Bædo er dativform av Beda eller Bedja, som er det gamle navnet på Bevøya, som ligger ved nordenden av Jeløya, ved innløpet til Sonsbukta. Dette navnet var i bruk i middelalderen.13
Det synes rimelig å anta at Soon-navnet ble brukt om hele området innenfor – Sonsbukta og munningen av elva Såna, der det lå flere handelssteder. Blant annet finnes stedsnavnet Kippenes på en odde på nordøstsiden av Jeløya – på 1300-tallet, og sikkert tidligere, het det Kaupanes (handelsneset).14
Son-navnet kommer uten tvil av elvenavnet Såna. I dansketiden ble Son-navnet gjerne skrevet Sogn, og Sognehavn ble brukt som betegnelse på ladestedet Son en gang tidlig på 1600-tallet.15
Elvenavnet Såna er ikke sikkert tolket, men det kan ha betydningen «gyteelv», «den stilleflytende» eller «den som minker».
Elva har ikke bare gitt navn til Son, men også til Såner, som er et anneks til Vestby prestegjeld.16 Og ikke minst ga elva navn til Labo-gårdene.
Labo er en forkortelse av det norrøne navnet Lagarbuđ, som var i bruk i middelalderen og kanskje tidligere. Lagar er genitiv av lǫgr, som betyr vann, sjø eller elv. Det er det samme ordet som i elvenavnet Lågen, og i vårt tilfelle refererer det åpenbart til elva Såna. Buđ betydde egentlig bygning eller bosted, det kunne være en bod eller lagerbygning (som i sjøbod), men ble også brukt om et mindre bolighus.17
Arkeolog Marianne Johansson viser fram rester av en krittpipe som ble funnet under utgravningene på Son torg. (LM Arkivfoto / Svein-H. Strand)
LABO BETYR ALTSÅ huset eller bygningen ved elva. Labos beliggenhet ved elvemunningen og Sonsbukta ga gården en gunstig plassering i forhold til sjøfart, og elveløpet og veier langs elva og over åsene på nord- og sørsiden ga kontakt med innlandet. I eldre tider var vannstanden også noe høyere og elva bredere, slik at det var mulig å seile inn i elvemunningen.
Gården Labo er omtalt i noen få middelalderdiplomer fra 1300-tallet og framover, og i biskop Eysteins Røde bok. Men ingen av disse kildene gir noen informasjon om hva slags aktivitet det var på der på den tiden, bare navn på enkelte brukere og kanskje eiere av gården.18
Derimot er det mulig at stedsnavnet Sonakaupang, der en skipan (forordning eller påbud) ble undertegnet av kong Magnus Eriksson i desember 1342, viser til handelsstedet på Labo, men dette er den eneste kilden der dette navnet forekommer, så plasseringen er uviss.19
HANDELSSTEDET PÅ LABO har utvilsomt hatt karakter av et kontinuerlig marked i sommerhalvåret. Der har bønder fra Såner, Vestby, Hobøl og Rygge og kanskje enda lenger borte, kommet for å selge tømmer, bjelker, hoggenbord, håndsagde planker, tønnestaver og andre produkter fra deres egne skoger, og proviant til skipene fra deres egne gårder.
Det var lite penger i omløp, så det meste av varene må ha blitt omsatt i form av byttehandel. Men utenlandske kjøpmenn og skippere var mer pengesterke enn norske bønder, så tømmer og trelast har nok også blitt betalt med klingende mynt. Myntfunn fra Labo er indikasjoner på det.
Den første gangen markedet er nevnt i en skriftlig kilde, er faktisk også siste gang vi hører om det. Det skjedde i 1548, i forbindelse med en fornyelse av Oslo bys privilegier. Osloborgerne mente at «Soens marckett» var dem «til skade och aff breck».
Det må bety at den handelen som foregikk der, var betydelig og ble lagt merke til. Kronens politikk var å samle handelen i de gamle kjøpstedene og støtte dem i deres konkurranse mot yngre og mindre konkurrenter og mot handelsmenn og bønder på landsbygda. Derfor forkynte kong Frederik II at markedet i Son skulle være «aldelis affsagt (avskaffet) saa thett (det) icke mere holdes skall».20
Markedet ble altså forbudt og nedlagt med et pennestrøk, og vi hører ikke mer om det. Men da var allerede et nytt handelssted ved Sonsbukta i emning.
(Fortsettes.)
Views: 91
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
(Publisert 03.04.24) Hos Vinmonopolet er salget i januar og februar samlet gått ned med 1,5 prosent målt mot samme periode i fjor. Det er én salgsdag (51) mer i år enn i fjor på grunn av skuddårsdagen. Kalenderkorrigert salgsutvikling for årets to første måneder blir dermed en nedgang på nærmere 5 prosent.
