Marcus og Martinus Gunnarsen omkranset av artistkolleger. Tvillingduoen er klare for finalen i den svenske Melodifestivalen etter å ha gått videre fra delfinalen. Duoen deltar med låten «Unforgettable». De deltok også i den svenske finalen i fjor. Da kom de på andreplass med låten «Air». Den store finalen finner sted lørdag 9. mars. (Foto: pinterest.com)
(Publisert 05.03.24) (Oppdatert kl. 01:02) Noen nyhetssaker i NRK TV burde strengt tatt ikke vært sendt. Fordi korte innslag – som påbygning av et større – trenger en kjerne med fakta. Ikke minst om et lite sted i vårt lange land og vårt lengste fylke.
Ikke bare som det ble sagt i den aktuelle reportasjen: «Trofors i Nordland». Jaha.
Trofors er hjemstedet til dansepop-duoen Marcus & Martinus. I år som i fjor deltar de i konkurransen om broderfolkets bidrag til Melodifestivalen – som vi hos oss kaller Melodi Grand Prix.
I den slappe reportasjen så vi at de gikk en tur på stille, pene stier, og hørte at det er der de hører hjemme og fortsatt vil bo. (Selv om de har leilighet i Oslo, red. anm.)
Fra en pressekonferanse i forbindelse med Melodifestivalen i Sverige i 2023. (Foto: Fra wikipedia.org)
HVA VI IKKE HØRTE: Trofors, fire mil sør for Mosjøen langs E 6, er administrasjonssenteret i Grane kommune. (I Mosjøen IL spiller tvillingene fotball i 3. divisjon, red. anm.)
Her starter mellomriksveien til Sverige. Et stykke før riksgrensen ved Krutfjellet svinger du inn på fylkesveien til Hattfjelldal kommune.
At Trofors jernbanestasjon – i trafikal kontekst – er et regionalt knutepunkt, hadde heller ikke tatt mange sekunder å nevne.
MEN AT DET OGSÅ er avkjørsel fra mellomriksveien og opp til Fiplingdal og Nedre Fiplingvatnet – ja, det får heller være mellom oss…
St.
P.S. De eneggede tvillingene slo gjennom da de vant MGPjr 2012 med sangen «To dråper vann». Siden har de utgitt en rekke singler og tre album: Hei, Together og Moments. (Fra Wikipedia.org.)
(Publisert 04.03.24) Bare så det er sagt: Det er lov å skrive leserbrev også til «nye» LM! Ikke et eneste leserbrev er kommet.
En status som er så dårlig at det kaller på redaksjonell omtanke og omtale.
Vi ser da bort fra pressemeldinger og andre «rundskriv» som på redigeringsleddet ofte merkes som Leserbrev.
Men kan det være sånn at vi har lagt det dårlig tilrette – ja, at det rett og slett er uklart – hvordan et leserbrev hit skal sendes?
I menyen ligger valget Kontakt. Trykker du på det, kommer det et ferdig oppsett for Melding til redaksjonen.
Vi ser at det har vært mange visninger på dette, men derfra har faktisk ingen ting vært sendt – enda en melding kan være så mangt.
MEN HØR: Lokalmagasinet.no har en epost-konto: post@lokalmagasinet.com. (Altså «dått-com» her. Fordi vi måtte, siden det er en betalingstjeneste fra Gmail.) Denne lenka har vi nylig plassert i høyre sidestolpe.
Den ligger jo også i vanlig epost-modus på nettet, sammen med redaktørens ulike kontoer. Derfra renner det inn likt og ulikt nesten døgnet rundt.
Men ikke innlegg fra lesere. Skal vi gjøre noe med det?
Leserbrev – både debattinnlegg og generelle synspunkter om ting i tiden vil – som alltid hos oss – bli publisert på framtredende plass. Mellom nyheter og reportasjer – med overgang til en innside.
SETT I GANG med å skrive! Det er ytringsfrihet i landet vårt, så skriv om det som opptar deg – her i det nære eller i det store bildet.
Stoff som kommer inn til oss blir rutinemessig gjennomgått før publisering. Også leserbrev.
Dette er vel å merke en kvalitetssikring med tanke på det rent språklige – pluss med et øye til presseetikken vi er underlagt som redaktørstyrt medium.
(Publisert 03.03,24) (Fra Info Helgeland 01.03.2024) Posten er noen uforståelige miljøsvin. Når du leverer brev eller liknende på postkontoret, og det skal til noen andre her i byen, så blir det:
Sendt nedover til Oslo og sortert der, for så bli sendt tilbake til Mosjøen og utlevert her. Det tar også noen dager ekstra.
Dette skjer selv om mottakeren har postboks på samme postkontor der du leverte inn sendingen.
Dette er absolutt ikke miljøvennlig.
Dessuten skaper det flere arbeidsplasser i Oslo, mens servicen bygges ned her og andre steder.
ILLUSTRASJONSFOTO. Fra Gjerderum hvor Forsvaret støttet Søk- og Redningsmannskaper og Politiet i forbindelse med jordraset på Gjerdrum. Vi ser sjef i Heimevernet, Generalmajor Elisabeth Michelsen, i samtale med mannsakaper fra HV-02 avdeling Derby på Gjerdrum. (LM Arkivfoto / Heimevernett)
(Publisert 02.03.24 Oppdatert 17:56) Vi lever i en urolig og alvorlig tid. Russlands brutale krig mot Ukraina har vart i to år. Og så det skremmende og særdeles tragiske som skjer i Gaza/Palestina – nå med 30.000 døde, derav en stor andel sivile, kvinner og barn. I vårt eget land er mange, naturlig nok, engstelige for hva som kan skje hos oss. Med Russland som nabo i nord.
Hvor sterkt er egentlig vårt eget Forsvar? Hvor lenge og hvordan kan vi holde ut før vi får hjelp av NATO-styrker?
I redaksjonen har vi fått spørsmål om hvor det ble av Sjøheimevernet, som mange i Son husker fra besøk i våre nære farvann.
Et godt spørsmål – og etter noen Google-søk på internett har vi brukt mye tid på å redigere en sammenfatning:
ILLUSTRASJONSFOTO. Soldater fra Risavika HV-område vokter Kårstø prosessanlegg under øvelse Jøssing 2023. (LM Arkivfoto / Heimevernet)
SJØHEIMEVERNET (SHV) ble formelt opprettet i 1956 og var – særlig under Den kalde krigen – en viktig del av den militære beredskapen langs kysten.
Dette var en egen styrke innen Heimevernet. Men SHVs organisering endret seg over tid – også den kommandomessige plassering i Forsvarets operative struktur.
FRA STARTEN AV var SHV en integrert del av Heimevernet, underlagt Generalinspektøren for Heimevernet (GIHV). Den operative kommandoen lå i Sjøforsvaret.
Styrken ble først organisert i fem kretser, som sammenfalt med marinekommandoene. Under disse kretsene lå sektorer, og innenfor disse igjen ble fartøyene inndelt i grupper.
Senere ble det etablert en områdestruktur, der et område skulle utruste og bemanne 400-500 fartøyer.
SHV BLE NEDLAGT i 2017, som følge av Stortingets flertallsvedtak i 1996 om en ny langtidsplan. Begrunnelsen var økonomisk. Men den var både faglig og politisk omstridt. Blant annet fordi oppgavene til SHV ikke ble løst på annet vis, som forutsetningen var.
PÅ 1960-TALLET besto oppdraget av observasjon og meldetjeneste; bevoktning av kystområder, leder og havner; bevoktning av egne og fiendtlige minefelt; kontrolltjeneste med dirigering av sjøgående trafikk; rekognoseringsoppdrag – samt ulike spesialoppdrag.
OPPDRAGET BLE I HOVEDSAK VIDEREFØRT på 1990-tallet, etter Den kalde krigens slutt, med unntak av vakthold og sikring knyttet til minefelt.
I 1994 førte tilleggsoppgaver til at kystposter og kystmeldestasjoner ble bemannet.
Det ble da også lagt større vekt på evnen til å kontrollere havne- og kaianlegg. Dette ikke minst for å sikre mottak av allierte styrker.
Og som det var for Heimevernet for øvrig, ble objektsikring og eskortering en prioritert oppgave, der SHV utførte sikring også fra sjøfronten.
I 2000 besto SHV av om lag 6000 personer. Ved avviklingen i 2017: Rundt 2000 soldater. De disponerte ca 200 større fartøy og 130 egne hurtigbåter.
FRA 2005 fikk SHV en ny organisasjonsstruktur, med en samlet ledelse på Haakonsvern ved Bergen.
Sjefen fikk det samlede ansvar for styrkeproduksjon gjennom fire underlagte kommandoer. Disse ledet hver sin innsatsstyrke, samt SHV-områdene innenfor de respektive ansvarsområder.
Fra 2008: Med organisering i Sjøheimeverngruppe Nord og Sjøheimeverngruppe Sør, skulle de lede såkalt fredsoperativ virksomhet og lavintensitets-oppgaver i sine ansvarsområder.
De fire kommandoer ble slått sammen til én sentral kommando på Haakonsvern: Sjøheimevernskommandoen, med to sjøheimevernsgrupper – for henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge.
Sjefen for SHV fikk samtidig operativ kommando, underlagt Forsvarets operative hovedkvarter (FOH).
I 2010–2011 ble to nye, spesialbygde fartøyer i Reine-klassen mottatt. Utover å bemanne rekvirerte skøyter, kunne SHV unntaksvis også stille med besetninger til kampfartøyene, inklusive torpedobåter og kanonbåter.
I 2013 BLE DEN SENTRALE KOMMANDOEN omgjort til et utdannings- og kompetansesenter (ved Haakonsvern), mens de operative sjøheimevernsavdelingene ble overført til HV-distriktene.
SHV disponerte spesialbygde flerbruksfartøyer, og ved øvelser og for mobilisering ble et større antall fiskefartøyer og lignende rekvirert og bemannet med SHV-besetning.
Som følge av omlegginger av Heimevernet tidlig på 2000-tallet, ble det etablert egne innsatsstyrker, med frivillig og særlig godt trent personell.
Fire av i alt 12 innsatsstyrker tilhørte SHV: Bundle (Horten); Salamander (Bergen); Waxwing (Værnes); Anklet (Bjerkvik).
SHV DISPONERTE spesialbygde flerbruksfartøyer. Ved øvelser – og trening på mobilisering – ble et større antall fiskefartøyer og lignende rekvirert og bemannet med SHV-besetning.
I 2010–2011 ble to nye, spesialbygde fartøyer mottatt. I tillegg til å bemanne rekvirerte skøyter, kunne SHV unntaksvis også stille besetninger til kampfartøy som torpedobåter og kanonbåter.
Under Den kalde krigen utgjorde SHV rundt ti prosent av HVs samlede bemanning. I 2000 besto SHV av om lag 6000 personer. Ved avviklingen i 2017 besto SHV av rundt 2000 soldater, og disponerte ca 200 større fartøy og 130 egne hurtigbåter.
SHV hadde følgende kapasiteter ved nedleggelsen i 2017:
Dykk hadde som ansvarsområde å søke og klarere områder under vann langs kysten av Norge, for eksempel havneområder. I tillegg bisto avdelingen Politiet og Tolletaten når det trengtes. Dette innebar blant annet søk etter savnede personer eller objekter.
(Fra LM mars 2021) (Republisert 29.02.24) Planutvalget skal behandle en søknad om dispensasjon fra reguleringskrav. Saken gjelder Såner ungdomsskole. Eier har langt fram en plan for hvordan en kan utnytte det gamle skolebygget.
Planen er å endre bygget slik at det kan brukes av diverse håndverksbedrifter. Det skal da deles opp og få installert garasjeporter.
Søknad har blitt avslått administrativt, men nå skal det behandles politisk. Planutvalget kan innvilge dispensasjon.
Vestby SV håper at dispensasjonen blir innvilget. – Helt siden Såner sluttet å være skole i 2006, har bygget stått til forfall. Det har vært ganske flaut å være vitne til. Nå må vi bruke denne sjansen til å få liv i den gamle skolen, uttaler SV.
Såner ungdomsskole sto ferdig i 1964. Den lå på Såner utenfor Hølen. Skolen ble lagt ned etter skoleåret 2005/2006, og ble erstattet av Grevlingen ungdomsskole i Son.
Bygningsmassen var svært nedslitt da skolen ble lagt ned, og dens framtid var uviss inntil september 2007. Tønsberg Bolig AS kjøpte da bygningene med tanke på å pusse opp og starte et sykehjem eller hospice for personer i livets siste fase.
Retten opphevet senere salget på grunn av problemer med regulering av området
(Publisert 29.02.24) I sin årlige hovedtale om rikets tilstand, foran medlemmer av begge kamre i Dumaen, sa president Putin innledningsvis at «Vesten er et falmende og døende område».
Et VG-team i Oslo, med blant andre mangeårig Russland-kjenner Ole Kristian Strøm, dekker talen fortløpende og skriver innledningsvis:
«– Ingen skal blande seg i våre innenriksanliggende, startet Putin fra talerstolen.
– Vesten er et falmende, døende område. Vesten tok feil da de sto overfor det russiske folkets besluttsomhet. Vårt folks enhet er en kolossal, altovervinnende kraft, fortsatte presidenten.
Fem minutter inn i talen ble det avhold et – kort – minutts stillhet for de falne soldatene i Ukrainakrigen.»
(27.02.24) LM skulle i dag publisere en fersk oppdatering om status for Skjærgårdstjenesten. Dette i form av en «lang plakat» som Vestbys representant i det interkommunale samarbeidet mellom Moss og Vestby, Erik Røhne, Son, har sendt oss sammen med bilder fra Skjærgårdstjenestens arbeid. Men det lot seg dessverre ikke gjøre på grunn av plakatens pdf-format. I menyen vår har vi imidlertid lagt ut lenke til en internettside der det er godt med informasjon om denne fine og viktige tjenesten. Her er bilder som Røhne har stilt disposisjon for oss.
«Kråka» av Moss.«Beta», Moss.
«Kråka» på Sauholmen i Son.«Beta», Moss (2)
Den stolte prismottaker Jorun Johnsrud viser sitt diplom sammen med en nesten like kry ordfører Tom Anders Ludvigsen. Men så er de også gamle kjenninger fra bridge-bordet.
Det var ikke bare-bare å jobbe på Telegraf- og telefon-sentralen – DEN sentrale institusjon i Son fram til nedleggelsen i 1975, da automatikken kom.
De mange frammøtte på Hallanderiets begrensede uteareal fikk høre både interessante taler og artige historier knyttet til den spesielle arbeidspassen. Historiene ble framført av både hovedpersonene og andre i dagens andre lokale kulturhendelse på museale føtter. Her er det Knut Chr. Hallan som får fart på smilebåndene.
TEKST OG FOTO: Svein-H. Strand
Ålesund-jenta Jorun Blindheim Johnsrud (78) jobbet der i 20 år etter at hun kom til Son og traff sin ekte soning, Frank Johnsrud. Jorun var blant de sju-åtte damene som delte på den døgnkontinuerlige skiftordningen.
Ikke sjelden ble det dobbeltskift, som «sovende nattevakt» på arbeidsplassen i Meierigården, der Galleri Soon nå holder til.
For dette fikk hun 21. juni 2016, som den tredje – alle kvinner – Hallanderiets Ærespris med diplom utdelt av ordfører Tom Anders Ludvigsen.
Knut Chr. Hallan benyttet anledningen til å fortelle at æresprisvinneren var blant de aller første som kom med lokale gjenstander da det tidligere Norsk Emballasjemuseum i Oslo etablerte seg i Son og spisset konseptet med gjenstander fra lokale foretak. Her holder han et historisk verdifullt bilde fra telesentralen i Meierigården. T.v. Nelly Dolonen Jacobsen som også jobbet på sentralen i mange år.
Greit å vite, greit å se: Ikke bare byen midt i Norge. Midt på Helgeland også! – så nøyaktig det går an! At det kan se ut som om byen er større enn nabo Mo i Rana, får vi heller bære over med da.
(Publisert 26.02.24) (Fra Info Helgeland 21.02.24) Nye befolkningstall fra Statistisk Sentralbyrå viser at innvandringen betyr svært mye lokalt; nå er det i hovedsak ukrainere som flytter hit.
Flere kommuner ville hatt nedgang i befolkningen uten innvandring, det viser de detaljerte tallene. Så det er ingen grunn for offisielle representanter å skryte av utviklingen. Dette er for oss stabilt sideleie med god hjelp fra trengende flyktninger.
Her er de offisielle befolkningstall ved årsskiftet, samt endringen siste år:
Randi Fredriksen (bildet) ble født Andreassen den 8. august 1919 i Garder i Vestby kommune. Hun døde 8. desember 2000 på Vestby sykehjem. Randi var datter av gardbruker og sagbruksarbeider Ludvig Anton Andreassen, født 27. juli 1874 i Rygge sogn, og hustru Valborg Sofie Hansdatter, født 14. desember 1884 i Moss kommune. De ble gift 14. desember 1902. I november 1941 ble Randi gift med Norbom Fredriksen fra Pjåken i Son i Vestby.
(Republisert 25.02.24) (Av Gunnar Egil Kristiansen) I folketellinga fra Garder i Vestby kommune per 1. desember 1920 finner vi at Randi er oppført som det 9. barn av 10. Men ifølge opplysninger fra familien, skal hun ha vært ett av 12 barn; de to siste født i henholdsvis 1923 og 1926.
Selv har hun fortalt fra oppveksten at elever i barneskolen møtte annenhver dag, noe som var en god løsning for bruken av tilgjengelig fottøy. Søsknene delte på vinterfottøy, som jo også vanskeliggjorde at alle fikk gå ut i snø og frost til samme tid. «Men, sånt venner man seg til».
Sparsommelighet var også noe man vennet seg til i skolen: Når ei skrivebok var utskrevet, måtte den nennsomt gjennomgås med viskelær, slik at den kunne brukes om igjen.
Far Ludvig er av familien oppgitt å ha vært sagbruksarbeider ved Grøstad Sag og Høvleri i Vestby, samt at han skal ha arbeidet med trelast.
I lokale aviser finner vi i tillegg at han er oppført som bryggearbeider i Moss i 1903. Her ble han også tillitsvalgt i fagforeninga blant bryggearbeiderne. Dette yrket viste seg å være for usikkert rent inntektsmessig når han etter hvert fikk en større familie å forsørge.
Det kan, av forskjellige kilder, antas at han da dro til Vestby hvor han fikk engasjement på Grøstad Sag og Høvleri, og sannsynligvis må ha pendlet i noen år.
FLYTTET TIL GARDER
Men i 1911 flyttet den daværende fembarnsfamilien til Garder i Vestby kommune, Her finner vi ham i folketellinga fra desember 1920, der han er oppført som gårdbruker.
Eldste-sønnen Ludvig Valmar, født 1903, er oppført å være i snekkerlære, mens Harald Axel, født 1905, arbeidet som høvleriarbeider. Ragnhild Elise, født 1907, var sysselsatt med husarbeid i heimen, mens Torstein Hans Andreas, født 1908, var i «arbeid heime».
De øvrige barna, Grethe Marie (1910), Astrid Bergliot (1912), Karl Julius (1914), Anders (1917), Randi (1919) og Gunnar (1920), er også oppførte som hjemmeværende barn. Seinere kom også Margit, født 1923 og Bjarne, født 1926.
Mor Valborg Sofie er i folketellingen oppført som husmor.
FAR LUDVIG – FAGFORENINGS- OG PARTIMENNESKE
Det finnes et dokument som forteller at far Ludvig Andreassen skal ha vært en av stifterne av Vestby Arbeiderlag i 1905/06.
Det at Ludvig allerede i 1905 var en av medstifterne av forløperen til Vestby Arbeiderparti, kan vi se på som et resultat av et engasjert fagforenings- og partimenneske. Også før han fikk hele familien til Vestby i 1911.
I en «gjenskapt» protokoll fra Vestby Arbeiderparti, datert 1918, står Ludvig Andreassen oppført som varamann til styret i Vestby Arbeiderlag 1905/06. Arbeiderlaget fikk imidlertid dårlig oppslutning, og ble oppløst etter noen tid.
Men også i 1918 kom han på banen; nå blant dem som stifta Vestby Arbeiderparti, som blant annet fikk stor tilslutning fra fagorganiserte ved Grøstad Sag og Høvleri, som meldte alle sine medlemmer inn i partilaget.
VALGLISTE UTEN KVINNENAVN
Ved kommunevalget i 1928 var Ludvig blant forslagsstillerne til Vestby Arbeiderpartis 15 manns lange valgliste (kjemisk fri for kvinnenavn).
I 1931 var han igjen blant forslagsstillerne til partiets liste, som også nå var uten kvinner.
Men også fru Valborg Sofie egnet seg til arbeiderbevegelsen, og ble blant annet formann i partiets kvinnegruppe i 1938-1939.
Skatteligningen i Vestby for 1920-1921 forteller at småbruker Ludvig Andreassen ble ilignet 184 kroner i kommuneskatt og 18 kroner i statsskatt for en antatt inntekt av kr. 3.100,- og en formue på 13.000 kroner i skatteklasse 7 (!).
Vi vet ikke helt sikkert når Randi Fredriksen(ikke Valborg Sofie, som vi dessverre kom i skade for å skrive under redigering) kom til Son, men det kan ha vært sånn midt på 1930-tallet. Kanskje var det et års tid etter at hun ble konfirmert.
I Son fikk Randi arbeid som ekspeditrise hos Aimar Hansen & Søn i Thornegården. Den gang en velassortert kolonialforretning med eget slakteri, pølsemakeri, bakeri og skipsproviant.
Men hennes første arbeidsplass var hos Jakobsens kolonial i Vestby etter fullført folkeskole.
TO MÅNEDSLØNNINGER FOR EN VINTERKÅPE
Lønns- og arbeidsvilkår kan ikke sies å ha vært særlig gode, men tida var slik. Hun har fortalt at da hun skulle kjøpe seg vinterkåpe, gikk det med to månedslønninger.
Men hadde man arbeid i butikk og kom fra landet, ble det gjerne også sørget for kost og losji. Mens hun arbeidet ble det også tid og anledning til å lære seg språk.
Den jødiske flyktningen Arthur Israel Rosenberg, som var kommet fra Tyskland til Son i 1938, ble Randis lærer i tysk. Men etter at tyske styrker invaderte Norge 9. april 1940, avsluttet hun opplæringa – med begrunnelsen at hun ikke ville lære seg okkupasjonsmaktas språk. Rosenberg ble for øvrig arrestert 5. april 1942 og sendt til Tyskland – allerede i mai samme året – hvor han ble drept høsten 1942.
DA TYSKERNE GIKK I LAND
Randi var 21 år da tyskerne gikk i land på torvet i Son 9. april 1940, etter at «Blücher» var senket i Drøbaksundet.
Hun fortalte at mange av soldatene som kom inn i butikken i Thornegården var for unggutter å regne, og svært sultne.
(Foto: LM Arkiv/NTB)
De kjøpte kokesjokolade og margarin; skar så margarinen i skiver som de la på sjokoladen når de spiste.
De betalte også, med tyske Reichsmark. I 1940 utgjorde 100 RM Kr 177,72. Riksmarken ble innført som tvungen betalingsmiddel i Norge fra 9. april til 5. juni 1940 da den ble inndratt fordi den utgjorde en likviditetsfare for Norge.
Høsten 1940 ser vi at Randi har funnet han som skulle bli hennes livsledsager. Forlovelsen mellom Randi Ludvigsen og fisker Norbom Fredriksen fra Pjåken i Son ble kunngjort i Østlandets Blad 2. oktober 1940. I november samme år ble det lyst til ekteskap som ble fullbyrdet 29. november 1941.
Sonsfisker Norbom Fredriksen leverer dagens fangst på fiskebrygga, med pipa i munnen og fiskeforkleet på plass. (Foto: Jørn Fredriksen)
Fire barn sto etter hvert fram: Turid 8. april 1942, Wenche 26. januar 1944, Jørn Andreas 17.april 1947 og Trine 1. april 1957.
Etter krigen fikk hun arbeid i kommunens forsyningsnemnd, hvor man holdt oversikt og kontroll med varetilgjengelighet innen kommunen. Slik at det kunne utarbeides og utdeles riktige rasjoneringskort til den enkelte husstand.
Neste post ble som ekspeditrise i skredder Rolf Jørgensens manufaktur-forretning i Son. Etter at det tredje barnet kom, tok hun igjen arbeid hos Aimar Hansen & Søn – og en del kortere engasjement i forskjellige butikker.
Innimellom de forskjellige arbeidsplassene hun var engasjert med, bisto hun også Norbom med enklere regnskapstjenester, som blant annet gikk ut på å ta oppgjør og regnskap for «Pjåkerane».
Det kan da passe å avslutte første artikkel her. I den neste blir det både om «Pjåkerane» og Randis vei inn i politikken, der det må kunne sies at hun ble en kvinnepolitisk pionér i Vestby.
1945: Etter mange måneder i Kjesäter flyktningeleir og transitsenter i Sverige, er det fred igjen i Norge. Mellom to svenske soldater: Mine foreldre, Harald og Levie, ser ut til å være reiseklare. De var blant de siste som kom dit – sommeren 1944. Pappa sto i fare for å bli tvangssendt til Vidkun Quislings Rikshird, også kalt «Quislings Garde». De giftet seg og reiste i bryllupsklærne med toget sørover til Grong. Der ble de ble hentet av en av mammas slektninger fra mormors hjemsted ved Limingen i Nordli. Gården ligger like ved svenske-grensen, og de ble fulgt videre til grensen. Sankthansaften 1945 var de hjemme i Mosjøen igjen. I deres 7. Sans kan vi lese at de kom med dagtoget. Ikke lenge etter dro de – sammen med farfar og farmor – til gjensyns- og fredsfest på småbruket hos mormor og morfar en mils vei nord for byen. St.
Brakker på Kjesäter flyktningeleir og transitsenter i Vingåker, Södermanland, Sverige, under 2. verdenskrig. Her jobbet mamma på sykestua og pappa med kontorarbeid i administrasjonen.
(Fra LM 16.03.14) (Republisert 25.02.24) Føljetongen om Ikea-saken i Vestby har trekk som spenner fra det normalt uspiselige til det alminnelig ulogiske.
Ill.: LM Arkivfoto/stock.exchng
Hvor langt er folkevalgte og opinionen villig til å senke lista for hva som skal aksepteres – bare karamellen er søt nok?
DET USPISELIGE dukket opp en mandag i form av et kompromiss fra møbelgigantens ledelse, målbåret via media. Foran møtet i fylkesutvalget samme dag lød det nemlig:
Får vi det ikke som vi vil i møtet, så trekker vi oss ut!
Hele saken sett i sammenheng, så er dette et utilbørlig press fra en internasjonal aktør overfor folkevalgte.
Ikea var i forveien plutselig kommet til at det var greit å bygge på bare ca tre firedeler av det omdiskuterte Delijordet. Og i en snedig framskyndet – eller overdrevet – enighet med bl.a Bioforsk, så skulle resten av matjorda, som tidligere, kunne flyttes.
DET ULOGISKE da? Jo, her kommer vi til politikere og opinion. Hvem vil egentlig ikke ha IKEA til Vestby? Trolig bare noen promille av befolkningen.
Det har hele tiden vært andre – høyst akseptable – alternativer for en slik etablering et stykke lenger nord i kommunen.
Å binde opp den politiske debatt og prosess omkring en etablering på Delijordet med høyverdig dyrkbar mark, og midt i sentrumområdet med omfattende trafikale følger, har vært en kapital feil. Den har også bidratt til å forsinke et viktig reguleringsarbeid for området som det har hastet med.
Føringene for en Ikea-etablering i Vestby på Delijordet, og bare der, var i forveien lagt i en intensjonsavtale mellom de private grunneierne og Ikea-ledelsen.
DERETTER var veien kort til de uformelle «intensjonsjonsvtaler» med kommunens politiske og administrative ledelse.
Så startet «innsalget» av saken overfor opinionen.
Tanken om at matjorda kunne flyttes, lanserte daværende ordfører John A. Ødbehr (H) strategisk i et sommerintervju med Lokalmagasinet.no. Til følge av en kommentar om at Høyre er ET GRØNT PARTI.
(Fra LM 15.02.2012) (Republisert 25.02.24)(Reporter Svein-H. Strand) Aldersmålingene er klare – og Hollenderstaden Son blir en attraksjon rikere: Skuta som er avdekket i strandkanten på Laksa er fra ca 1650 – og tømmeret den er bygget av, er enda eldre: Det er hugget i Norge på begynnelsen av 1500-tallet! Hva som skal gjøres med funnet er ennå ikke klart, men skipsfunn (vrak, vrakdeler, last) er automatisk fredet etter Kulturminneloven.
På bildet som er tatt ved seilskutevraket for to år siden forklarer den nå avdøde Arne R. Johansen hvordan man bygget trebåter i hans dager som båtbygger ved Soon slip og Baatbyggeri. Driftsbestyrer ved Laksa gård, Roy Tore Svartholt, følger ivrig med. (FOTO: Reidar Johansen)
– Jørgen Johannessen fra Sjøfartsmuseet ringte meg nettopp og overbrakte det glade budskap.
Det forteller en opprømt varsler av funnet, Sons lokale skipshistoriker Reidar Johansen til Lokalmagasinet.no.
– Johannessen forklarte at det manglet noen av de ytterste årringene, slik at vraket er noen år yngre enn 1650, men ikke mye. Litt uvanlig med spanter i furu, men det var det. Det lukta feit, fin furu da vi skar i det! Tømmeret er hugget i Norge på begynnelsen av 1500-tallet. Her har vi med et skutevrak fra den første seilskutetiden i Son å gjøre, sier Reidar Johansen og smiler fra øre til øre.
Den gledelige meldingen er desto større for varsleren fordi han selv mente vraket ikke var eldre enn fra 1800-tallet.
(Publisert 04.03.22) (Republisert 24.02.24) (Av Svein-H. Strand) Nattens tunge russiske beskytning mot Europas største kjernekraftverk, der en av de nærmeste driftsbygningene begynte å brenne, sjokkerer en hel verden. I skrivende formiddagsstund har russiske styrker kontroll på det aktuelle arealet, mens ukrainske arbeidere fortsatt betjener kraftverkets systemer.
2. verdenskrig. Norsk flyktningefamilie har gått gjennom skogen og er snart i Sverige. (Fotograf: Ukjent.)
EN HENDELSE som denne – i et land som har oppført en rekke kjernekraftverk for å trygge sin energiforsyning – kommer ikke veldig overraskende, skal vi tro kommentarer fra internasjonal ekspertise.
Etter over en uke der russiske styrker møter sterk motstand, er likevel et antall byer helt eller delvis kontrollert av angriperne. Og begge parter lider betydelige tap.
Krigen berører oss alle på ulikt vis, og mottak av ukrainske flyktninger – nå i et antall av over en million – forberedes i prisverdig raskt tempo.
HISTORIEN om dette elendet vil i årene som kommer avføde både lære- og debattbøker skrevet av faghistorikere. Hva kommer de til å skrive om den – i praksis – eneveldige russiske statssjef Vladimir Putin? Etterretningsrapporter skal angivelig vise at han er frustrert, rasende – og isolert (forsidetittel i Dagbladet i går).
Krigen mot nabofolket går jo ikke så greit som «overgeneral» Putin åpenbart trodde. Har han gått i sin egen felle?
Apropos bøker. I min bokhylle – blant faglitteratur fra journalistutdanningen – har jeg Pax-boka Sovjet-marxismen, av filosofen Herbert Marcuse. Jeg har bare bladd i den noen ganger gjennom årene. Den var jo heller ikke pensum.
MEN I GÅR, foran rystende TV-bilder om ødelagte hus og folketomme gater, søkte blikket mot bokhylla. Jeg tok boka fram, og inni hadde jeg lagt en stort oppslått anmeldelse skrevet av Aftenpostens Per Egil Hegge. Tittel: Marcuses skarpe blikk.
Hegge beskriver forfatteren som «en kjetter fra egne rekker – og de er som kjent de verste i alle trossamfunn. Hans blikk er for skarpt, og det samme er kniven i denne filosofi-kirurgs hånd når han skjærer seg inn til substansen».
Blant de velskrevne og poengterte anmelderord framheves spesielt Marcuses betraktninger over «Sovjet-propagandaens funksjon som ordmagi, som rituale.» I likhet med anmelderen (som var Aftenpostens første korrespondent i Moskva) siterer jeg fra boka:
«Det ritualiserte sprog bevarer det opprinnelige innhold i den marxistiske teori som en sannhet som må tros og vedtas, selv om alle faktorer peker i motsatt retning…»
ELLER – som en av de «trofaste skeptikere» når det gjelder et radikalt annerleders tema, parapsykologiske fenomener – og uten sammenlikning for øvrig – skal ha sagt:
– Dette er ikke noe jeg tror på – selv om det skulle vise seg å være sant!
Ill.foto: Briller, klubbe og lovbok. (LM Arkivfoto)
(Publisert 23.02.24) Vestby kommune søker kandidater som er interessert i å være meddommer eller skjønnsmedlem (medlem av skjønnsutvalget, red. anm.) i perioden 2025-2028. Søknadsfristen er 17. mars.
Kommunestyret i Vestby skal velge meddommere til Follo og Nordre Østfold tingrett (med sete i Ski), samt Eidsivating lagmannsrett (med sete på Eidsvoll).
Det skal også velges personer til jordskifteretten og skjønnsutvalget. Krav til alder og kvalifikasjoner varierer noe. Mer informasjon finner du på nettstedet Domstol.no.
MEDDOMMERE er innbyggere som er med på å ta avgjørelser i rettssaker. En meddommer, lekdommer, er altså en ikke juridisk utdannet person. Som meddommer kan du regne med å bli innkalt flere ganger i året. De fleste rettssakene varer fra én til tre dager, selv om noen saker kan vare noe lengre.
Som meddommer i tingretten er du en av to lekmenn som skal dømme i rettssaker, sammen med en fagdommer.
Som meddommer i lagmannsretten er du en av fire meddommere som skal dømme i rettssaker, sammen med tre fagdommere.
Hvem kan være meddommer?
Som meddommer i lagmannsretten og tingretten kreves det ingen spesielle kunnskaper, men du må være mellom 21 og 70 år den 01.01.2025, ha god vandel og være bosatt i Vestby kommune.
Samme person kan ikke velges til både å sitte i utvalget til lagmannsretten og til tingretten, jf. dl § 68 siste ledd. Men for øvrig kan alle ulike kombinasjoner velges. For eksempel kan samme person være meddommer både i tingretten og jordskifteretten. Vedkommende kan i tillegg være skjønnsmedlem, altså medlem av skjønnsutvalget.
Du kan lese mer om hva det vil si å være meddommer hos Norges domstoler på nettstedet meddommer.no
(Publisert 14.01.23) (Republisert 22.02.24) (Fra gamle Vestby Avis) Bildetekst, fra en innsender: Jente bak: Merethe Dolonen Jacobsen, May Dolonen jacobsen, Gudrun Kristiansen, det lille barnet Karianne Dolonen Jacobsen, mann bak: Håkon Hansen, Gunnar Nilsen. (Foto: Bjørn Skovdahl, Moss Avis.)
Views: 456
Fra fortid og nåtid. Med ståsted i det nære. Siden 2002.
(Publisert 04.03.24) Bare så det er sagt: Det er lov å skrive leserbrev også til «nye» LM! Ikke et eneste leserbrev er kommet. 
Randi var 21 år da tyskerne gikk i land på torvet i Son 9. april 1940, etter at «Blücher» var senket i Drøbaksundet. 
